Kapittel 12

Kongens eiendom forøkes

1. a) Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til dem av Rikets arvinger som fremdeles finnes blant oss? b) Hvis vi ser at de blir prøvd, hva er det da et bevis for?

ETTERSOM alle ting viser at Guds tusenårige rike er kommet nær, oppstår spørsmålet: Hva bør vi kunne vente av dem som skal være forent med Guds konge i den himmelske regjering i de 1000 år? Ettersom de ennå er iblant oss, kan vi betrakte dem mens de blir prøvd og inspisert. Det viser seg da hvordan de forvalter det som tilhører den himmelske konge, som de er blitt kalt til å herske sammen med. Hvordan ivaretar de alle de interesser den himmelske konge har på jorden? Hvis vi kan se at Rikets medarvinger blir prøvd og inspisert, er det et sterkt bevis for at Guds messianske konge har begynt å herske. Han er nærværende og sitter på sin kongetrone!

2, 3. a) I hvilken lignelse har Jesus forklart det vi ser finne sted, og hvilket spørsmål besvarte han da han fortalte denne lignelsen? b) Hvordan begynte lignelsen?

² Denne interessante utvikling, som har funnet sted like for våre øyne nå i det 20. århundre, er beskrevet for oss i en lignelse som Jesus fortalte i den bemerkelsesverdige profeti han kom med da han satt på Oljeberget, med utsikt over Jerusalem, på den 11. dag i vårmåneden nisan i år 33. Han var fremdeles i ferd med å gi et detaljert svar på apostlenes spørsmål: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær [gresk: pa·rou·siʹa] og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matteus 24: 3, NW) Han hadde nettopp fortalt apostlene lignelsen om de «ti jomfruer» og vist anvendelsen av den, og nå fortalte han dem enda en profetisk lignelse hvis oppfyllelse ville vise at han var kommet og var usynlig nærværende. Denne lignelsen blir ofte kalt «lignelsen om talentene» og begynner slik:

³ «For det er liksom en mann som ville dra utenlands og kalte sine tjenere [slaver, NW] for seg og overga dem sin eiendom, og en ga han fem talenter, en annen to, og atter en annen én, hver etter som han var dugelig til, og så dro han utenlands.» — Matteus 25: 14, 15.

4. a) Hva er det som er «liksom» da en velstående mann dro utenlands og overga sin eiendom til sine slaver? b) Hvem er denne ’mannen’ et bilde på, og hvorfor?

⁴ Hva er det som er «liksom» eller akkurat som når en velstående mann overgir sine slaver sin «eiendom» før han drar utenlands? Det er omstendighetene i forbindelse med det rike som Jesus Kristus nettopp hadde talt om. Det framgår tydelig av hans foregående lignelse, lignelsen om de «ti jomfruer», som han innledet med ordene: «Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen.» (Matteus 25: 1) Det framgår også av den lignelsen Jesus fortalte etter at han hadde fortalt lignelsen om ’talentene’. (Matteus 25: 31—34) I den lignelsen vi nå skal behandle, er den velstående mannen som dro utenlands, naturligvis Herren Jesus Kristus selv. Det var «tegnet» på hans nærvær apostlene hadde spurt om.

5. Hvilken lignelse minner på visse punkter om lignelsen om ’talentene’, men hvilken forskjell er det mellom disse lignelsene med hensyn til hva de skulle vise?

⁵ Lignelsen om ’talentene’ minner på flere punkter om en annen lignelse, som Jesus hadde fortalt ved en tidligere anledning, den som vanligvis blir kalt «lignelsen om pundene». Det er interessant å merke seg at Herren Jesus Kristus fortalte sin profetiske lignelse om ’talentene’ for at dens oppfyllelse i vår tid skulle være et bevis for at han var nærværende som konge, at hans parousia hadde begynt, mens han fortalte lignelsen om ’pundene’ for å vise sine tilhørere at det skulle gå lang tid før det messianske rike ble opprettet. Lignelsen om ’pundene’ blir derfor innledet slik: «Mens de hørte på dette, la han også en lignelse til.» Hvorfor? «Fordi han var nær ved Jerusalem, og de tenkte at Guds rike straks skulle komme til syne. Han sa da: En mann av høy byrd dro til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen. Han kalte da ti av sine tjenere [slaver, NW] for seg, og ga dem ti pund og sa: Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen.» (Lukas 19: 11—13) Mannen av høy byrd skulle dra til et land langt borte, og det ville derfor ta lang tid før han kom tilbake med kongemakt.

6. a) Hva var det som hadde skjedd bare to dager før Jesus fortalte lignelsen om ’talentene’, og hva hadde ikke kommet til syne på dette tidspunkt? b) Hvilket spørsmål oppstår derfor nå?

⁶ Da Herren Jesus fortalte lignelsen om ’talentene’, var Guds messianske rike også langt borte. Det skulle ikke straks komme til syne. Bare to dager tidligere, søndag den 9. nisan i år 33, hadde Jesus ridd i triumf inn i Jerusalem på en asenfole, og de jublende menneskemassene hadde ropt: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!» Men Riket hadde ikke kommet til syne da. (Markus 11: 9, 10) Har det kommet til syne i vår tid? Det er det avgjørende spørsmål for oss nå! Det har gått lang tid siden Jesus var her i kjødet.

7, 8. a) Når begynte lignelsen om ’talentene’ å gå i oppfyllelse? Forklar. b) Hvordan bekrefter Apostlenes gjerninger 1: 2—5 dette?

⁷ Den profetiske lignelsen om ’talentene’, som har med Jesu parousia eller nærvær å gjøre, begynte å gå i oppfyllelse på apostlenes tid, for 1900 år siden. Mannen i lignelsen, Jesus Kristus selv, var sammen med dem helt til han fór opp til himmelen, ti dager før pinsefesten ble feiret i Jerusalem. Lignelsen begynner med at mannen «ville dra utenlands» og kalte sine tjenere eller slaver for seg og overga dem sin eiendom. Den oppstandne Jesus begynte ikke å «dra utenlands» før han steg opp til himmelen. Før han steg opp, må han derfor ha kalt sine «slaver», sine trofaste disipler, for seg og overgitt dem sin eiendom. Det betyr at denne profetiske lignelsen må ha begynt å gå i oppfyllelse i tiden etter at han oppsto fra de døde, og før han fór opp til sin himmelske Far. I samsvar med dette leser vi i Apostlenes gjerninger 1: 2—5:

⁸ «Inntil den dag da han ble opptatt, etter at han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg, dem som han også framstilte seg for levende med mange beviser etter at han hadde lidt, idet han i førti dager viste seg for dem og talte om det som hører til Guds rike. Og da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg; for Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.»

9. a) Hva viser lignelsen om grunnen til at mannen dro utenlands? b) Hva var grunnen til at mannen i den tilsvarende lignelsen om pundene dro til et land langt borte, og hvordan bekreftet Jesus dette ved Herrens aftensmåltid?

⁹ Det land som mannen i lignelsen skulle reise til, var selve himmelen, hvor Herren Jesu Kristi himmelske Far bor. Lukas 19: 12 omtaler det med rette som et «land langt borte». I lignelsen om ’talentene’ forteller ikke Jesus hvorfor mannen dro utenlands. Han viser ikke desto mindre at det var for å få del i en spesiell «glede» og for å øke sin «eiendom» til «meget». Da mannen hadde oppnådd hensikten med sin utenlandsreise, gikk han derfor inn til sin «glede» som herre over de «slaver» han hadde latt være igjen. Den parallelle eller tilsvarende lignelsen om pundene viser at formålet med hans utenlandsreise var å «få kongemakt og så komme tilbake igjen». Hans «glede» besto altså i at han hadde kommet i besittelse av riket. Jesus viste selv at det var derfor han vendte tilbake til himmelen, for da han hadde fortalt sine trofaste apostler hvordan de hvert år skulle feire Herrens aftensmåltid, sa han til dem: «Jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» — Lukas 22: 29, 30.

10. Hvem var ’slavene’ i lignelsen et bilde på, og hvordan viste disse at de godtok denne betegnelsen?

¹⁰ ’Slavene’ i lignelsen var Jesu Kristi døpte disipler som hadde håp om å få en trone i «himlenes rike». Apostlene skammet seg ikke over å bekjenne at de var Herren Jesu «slaver». Peter innleder for eksempel sitt annet brev med ordene: «Simeon Peter, Jesu Kristi tjener [slave, NW] og apostel.» (2 Peter 1: 1) Apostelen Johannes innleder den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, med å si at Jesus Kristus «sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener [slave, NW] Johannes». (Åpenbaringen 1: 1) Disippelen Judas begynner sitt brev med å si: «Judas, Jesu Kristi tjener [slave, NW] og Jakobs bror.» (Judas 1) Disippelen Jakob begynner sitt brev med følgende ord: «Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener [slave, NW], hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.» (Jakob 1: 1) Apostelen Paulus åpner sitt brev til filippenserne slik: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere [slaver, NW] — til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi.» — Filippenserne 1: 1.

OVERGIVELSEN AV HANS «EIENDOM»

11. Hva var ikke den «eiendom» Jesus overga sine «slaver»?

¹¹ De disipler som kunne se fram til å få del i det himmelske rike, var således de «slaver» som Jesus Kristus kalte for seg før han forlot jorden, og som han overga «sin eiendom». (Matteus 25: 14) Hva var så hans eiendom? Han etterlot ikke sine disipler noen materielle eiendeler, for eksempel hus, jord, klær eller penger i banken. Da han døde på torturpelen på Golgata, etterlot han seg sin aldrende mor, Maria, og sine halvbrødre og halvsøstre, og ifølge Moseloven var det de som skulle overta de materielle eiendeler han måtte ha. I de cirka tre og et halvt år han forkynte og lærte om Guds rike, samlet han seg ikke «skatter på jorden», men søkte først sin himmelske Fars rike. (Matteus 6: 19, 20, 33; 12: 46, 47; 24: 3—47; Apostlenes gjerninger 1: 14) Hva var det så han hadde å overgi sine «slaver»?

12, 13. a) Hva var det så Jesus Kristus overga dem? b) Hvordan blir dette bekreftet av det Jesus sa til sine apostler i nærheten av Jakobs brønn i Samaria?

¹² Han etterlot sine disipler eller «slaver» et grunnlag for ytterligere kristen virksomhet, et oppdyrket akerland hvor de kunne fortsette å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike og frambringe kristne disipler. Han hadde beredt veien for sine disipler eller «slaver». Allerede i år 30, da han dro gjennom Samaria og hadde forkynt for en samaritansk kvinne ved «Jakobs brønn» i nærheten av Sykar, sa han til sine apostler:

¹³ «Se, jeg sier eder: Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen; for her er det et sant ord at en sår og en annen høster. Jeg har utsendt eder for å høste det som ikke I har arbeidet med; andre har arbeidet, og I er kommet inn i deres arbeid.» — Johannes 4: 35—38.

14. a) Hvor lenge varte døperen Johannes’ offentlige tjeneste sammenlignet med Jesu Kristi tjeneste? b) Blant hvem og i hvilken forstand etterlot Jesus seg et bearbeidet akerland som kunne bære ytterligere frukt?

¹⁴ I omkring seks måneder hadde døperen Johannes tjent som en forløper for Jesus og forkynt: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Og etter at Johannes var blitt fengslet i år 30, hadde Jesus begynt å kunngjøre det samme budskapet. I de etterfølgende tre år forkynte Jesus uavbrutt dette budskap og lærte folket ved alle anledninger som bød seg. Døperen Johannes’ offentlige virksomhet i frihet varte således bare en ganske kort tid, omkring et år, mens Jesu offentlige og private virksomhet varte i tre ganger så lang tid. Begge kunne sies å ha utført et arbeid som besto i å så, ettersom Jesus fortsatte der hvor Johannes slapp. Jesus begynte å høste disipler, men han hadde ikke samlet inn alle som kunne innsamles på hans akerland. (Matteus 4: 12—23; 3: 1—7) Jesus hadde dessuten ved sin offentlige virksomhet, som førte til at han led en voldsom død for deretter å bli oppreist fra de døde, oppfylt Bibelens profetier angående den lovte Messias, og dette var alt sammen alminnelig kjent. Dette hadde en virkning på det jødiske folk som bodde i det område hvor Jesus Kristus ble datidens mest omstridte offentlige person. Dette resulterte i et oppdyrket akerland som kunne frambringe kristne disipler.

15. a) Hvilken verdifull ting med gode muligheter for å bære frukt var det således Jesus Kristus overga sine disipler? b) Hvor mange overga han opprinnelig sin «eiendom»?

¹⁵ Jesus hadde bearbeidet dette akerland av mennesker slik at betingelsene eller forutsetningene nå var til stede for at det skulle kunne frambringe disipler, for at det arbeid hans disipler ville utføre, skulle bære frukt eller gi et godt resultat. Dette bearbeidede akerland med disse muligheter for å frambringe og innsamle kristne disipler var det som utgjorde den oppstandne Herren Jesu Kristi «eiendom». Det var dette han overga sine disipler, sine slaver. Etter sin oppstandelse fra de døde hadde han vist seg for «mer enn fem hundre brødre på én gang», men senere, på pinsedagen, var det bare omkring 120 disipler som var samlet i en sal et sted i Jerusalem. De var de første som fikk den hellige ånd da den ble utgytt fra himmelen. (1 Korintierne 15: 7; Matteus 28: 16—18; Apostlenes gjerninger 1: 13—15) Det var således i det minste over 100 kristne «slaver» som Jesus overga sin «eiendom» før han dro utenlands ved å fare opp til sin himmelske Far.

16. Hvor stort beløp tilsvarte mannens «eiendom» i lignelsen, og hvordan fordelte han sin «eiendom» mellom sine «slaver»?

¹⁶ Hvordan fordelte han sin «eiendom», og på hvilket grunnlag gjorde han det? Vi leser: «Og en ga han fem talenter, en annen to, og atter en annen én, hver etter som han var dugelig til, og så dro han utenlands.» (Matteus 25: 15) Hans «eiendom», som han fordelte mellom sine slaver, besto altså av åtte (8) talenter. Det var en stor formue i det første århundre, for hver sølvtalent svarte til seksti (60) pund (miner) eller omkring 6000 norske kroner. Den slaven som fikk én sølvtalent, fikk dette beløpet for at han skulle kjøpslå med det; den slaven som fikk to talenter, fikk dobbelt så mye; den som fikk fem talenter, fikk fem ganger så mye. Hver slave fikk et beløp som svarte til det han var «dugelig til» å forvalte og gjøre forretninger med. Den velstående mannen kjente sine slaver og var klar over hvilke evner de hadde.

17. a) Hva slags ’dugelighet’ hadde ’slavene’ i lignelsen, og hvilken parallell til dette finner vi i oppfyllelsen av den profetiske lignelsen? b) Hvem fikk det største ansvar i lignelsen og i oppfyllelsen?

¹⁷ I lignelsen var slavenes evner enten naturlige evner eller evner de hadde tilegnet seg. I oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen dreier det seg ikke om fysiske eller mentale evner, selv om slike evner kan være verdifulle og nyttige. Slavenes ’dugelighet’ representerer snarere de åndelige muligheter som finnes hos de kristne slaver som har håp om å få del i det himmelske rike. Den kristne slaves nidkjærhet, villighet og iver øker hans muligheter for å gjøre bruk av den åndelige rikdom som er overgitt ham. Den som på grunn av sin dugelighet får fem talenter, får naturligvis det største ansvar. Herren Jesus Kristus la det største ansvar på sine apostler. De skulle utføre et omfattende, banebrytende arbeid, og de skulle tjene som den kristne menighets sekundære grunnvoller. — Åpenbaringen 21: 14; Efeserne 2: 20—22.

18. a) Hva betegnet ’slavene’ ettersom det bare var tre i alt? b) I lignelsen var alle ’slavene’ menn, men hvordan forholder det seg i oppfyllelsen?

¹⁸ Herren Jesus Kristus har naturligvis mer enn tre-åndelige «slaver» som han har inngått en pakt med om det himmelske rike. De tre ’slavene’ i lignelsen representerer derfor tre forskjellige grupper av framtidige arvinger til det himmelske rike. Vi må huske at det også er mange troende kvinner i den åndsavlede kristne menighet. Jesu mor, Maria, var en av disse kvinner som var til stede på pinsedagen i år 33, og Maria og Marta fra byen Betania i nærheten av Jerusalem hørte sannsynligvis med til de kvinner som omtales i Apostlenes gjerninger 1: 14, og som fikk den hellige ånd på denne spesielle pinsedagen. (Johannes 11: 1—45) Og da evangelisten Filip på grunn av forfølgelsen i Jerusalem dro nordover til Samaria, fant han kvinner der som kom til troen, for vi leser: «Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.» — Apostlenes gjerninger 8: 12.

19. a) Hva ventet ’mannen’ i lignelsen at ’slavene’ skulle gjøre med hans «eiendom»? b) Hva venter Jesus Kristus at hans disipler eller «slaver» skal gjøre med den «eiendom» han har overgitt dem?

¹⁹ Mannen i lignelsen ventet at hans slaver kjøpslo med disse talentene under hans fravær og på den måten forøkte hans eiendom. Han ønsket ikke at de bare skulle la pengene bli liggende som død kapital. Det samme var tilfelle da Herren Jesus Kristus overga sine «slaver», sine disipler, all sin «eiendom» på jorden. Han ventet at de arbeidet videre med det oppdyrkede, bearbeidede akerland han overga dem, ja, han befalte dem å gjøre det. Han ønsket ikke at de skulle forsømme dette akerland, slik at det ikke produserte noe. De skulle utvide det ved å dyrke opp nye områder. Ja, Herren Jesus Kristus ventet at de skulle forøke hans «eiendom» mens han var fraværende, og den som ikke gjorde det, den som ikke oppfylte sine forpliktelser, ville følgelig bli straffet.

SLAVENE ’KJØPSLÅR’ MED ’TALENTENE’

20. Hva ventet ’mannen’ av de «slaver» han overga talentene, og hva oppnådde de «slaver» som innfridde hans forventninger?

²⁰ Selv om slavene i lignelsen kanskje ikke direkte fikk vite hva som ble ventet av dem, forsto de det. Det framgår av lignelsen, for vi leser: «Den som hadde fått de fem talenter, gikk da straks bort og kjøpslo med dem, og tjente fem talenter til. Likeså den som hadde fått de to; han tjente to til.» (Matteus 25: 16, 17) Disse to slavene satte tydeligvis ikke pengene i en bank, slik at de kunne heve renter mens banken arbeidet med beløpet. Nei, de kjøpslo selv med pengene, og de la god dømmekraft og stor kløkt og dyktighet for dagen. De anstrengelser de gjorde seg, ga resultater, for begge fordoblet det beløp de hadde fått. Hver av dem gjorde det han var «dugelig til», og viste lojalitet og hengivenhet overfor sin herre, fylt av et ønske om å oppnå hans godkjennelse.

21, 22. Hvordan skulle Jesu Kristi «eiendom» forøkes? I hvor stort omfang skulle det skje, og i hvilket område?

²¹ Hvordan blir så den «eiendom» som Herren Jesus Kristus overga til de framtidige arvinger til Riket, fordoblet som en oppfyllelse av den profetiske lignelsen? Herren Jesus Kristus fortalte hvordan det skulle gå til, og den bibelske beretning viser hvordan det gikk til for 1900 år siden. Noen dager før Herren Jesus fór opp til himmelen, materialiserte han seg og viste seg for sine disipler på et avtalt sted på et fjell i provinsen Galilea. Der sa han til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» (Matteus 28: 16—20) Men den dagen han fór opp til himmelen, forklarte han enda tydeligere hvordan det arbeid som besto i å forøke hans «eiendom», skulle utføres. Om dette leser vi:

²² «Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel? Han sa til dem: Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt; men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Apostlenes gjerninger 1: 6—8.

23. a) Hvilke områder hadde Jesus begrenset sin forkynnelse og undervisning til, og hvilket resultat hadde han oppnådd? b) Hvor fant derfor disiplene Kristi «eiendom», og hvem bestemte hvor lenge de skulle arbeide med den?

²³ Da Jesus var på jorden, begrenset han sin forkynnelse og undervisning til Jerusalem og provinsene Galilea og Judea (Samaria innbefattet) og til Perea, på østsiden av Jordan-elven. Blant jødene og samaritanene i disse områdene hadde Jesus frambrakt en bearbeidet, oppdyrket tilstand som gjorde det mulig å frambringe flere disipler. Disiplene skulle dra fordel av denne tilstand i disse områdene når det gjaldt å øke antallet av kristne disipler; dette var den «eiendom» som Jesus, deres Herre, overga dem som «slaver». De skulle altså først arbeide i disse oppdyrkede områdene inntil utløpet av de ’tider eller timer som Faderen hadde fastsatt av sin egen makt’. Dette måtte de gjøre, idet de husket at «Kristus [var] blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene». — Romerne 15: 8.

24. a) Hvordan begynte disiplene straks å ’kjøpslå’ med sin Herres «eiendom» etter at de hadde fått den hellige ånd, og i hvor stor utstrekning bar deres arbeid frukt? b) Hvilket fruktbart akerland fant de jødiske troende etter at de vendte hjem etter pinsen?

²⁴ I samsvar med dette utnyttet disiplene, ’slavene’, den gang det bearbeidede, oppdyrkede område som Herren Jesus hadde overgitt dem som hans «eiendom», og de forvaltet dette åndelige område slik at det frambrakte flere disipler. De gjorde dette straks, allerede på pinsedagen i år 33 i Jerusalem, og resultatet av dette var at omkring 3000 ble døpt i vann og fikk håp om å bli medarvinger til Riket ved å bli døpt med den hellige ånd. De var alle omskårne, enten de nå var jøder eller de var slike som hadde gått over til jødedommen. Disiplene arbeidet videre med den «eiendom» som Herren Jesus hadde overgitt dem; de «kjøpslo» med den ved sin kristne virksomhet, og en tid senere hadde derfor antallet av disipler i Jerusalem steget til «omkring fem tusen». (Apostlenes gjerninger 4: 4) Etter at disse jødene og proselyttene hadde forlatt Jerusalem etter feiringen av pinsefesten og vendt tilbake til sine hjemsteder i de forskjellige land, var det uten tvil mange hundre av dem som fant et akerland blant sine jødiske landsmenn hvor de kunne utbre kristendommen.

25. a) Hva hadde Jesus allerede skapt blant de jøder og proselytter som var til stede ved høytidene i Jerusalem? b) Hvordan bevirket forfølgelsen at den kristne tro ble spredt til jødiske samfunn på fjerntliggende steder?

²⁵ Mange av disse jødene og proselyttene som vendte hjem, hadde sannsynligvis tidligere vært i kontakt med Jesus Kristus og hørt ham tale, ettersom de pleide å dra til Jerusalem for å overvære alle høytidene. Jesus hadde således til og med skapt en beredt, oppdyrket tilstand blant disse besøkende jøder og proselytter, og apostlene og de andre disiplene i Jerusalem utnyttet denne delen av Jesu «eiendom» og «kjøpslo» med den. (Johannes 12: 20—29; Apostlenes gjerninger 2: 5—11) Dette var grunnen til at det allerede før apostelen Paulus kom til Roma, fantes en stor menighet av kristne der. (Romerne 1: 1—7, 15: 22—24) Den forfølgelse Kristi disipler ble utsatt for i Jerusalem, førte også til at den kristne tro ble utbredt til mange jøder utenfor de jødiske provinser. I Apostlenes gjerninger 11: 19 står det: «De som nå var atspredt på grunn av den trengsel som oppsto for Stefanus’ skyld, dro omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder.»

26. a) Hvor lenge og inntil hvilken begivenhet var det arbeid som består i å gjøre disipler, begrenset til det jødiske akerland? b) Hvordan ble de åndelige «talenter» forøkt ved det arbeid som ble utført i det nye området?

²⁶ Helt til høsten i år 36 fortsatte disiplene å øke den fraværende Herren Jesu Kristi «eiendom» utelukkende blant jøder og jødiske proselytter. Da var tiden inne til at de også skulle øke antallet av kristne disipler i andre områder, slik som Jesus hadde gitt befaling om da han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem» og: «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» (Matteus 28: 19, 20, NW; Apostlenes gjerninger 1: 8) Da var Guds tid inne til at de jødiske disipler som Jesus hadde overgitt sine åndelige «talenter», skulle ’kjøpslå’ med denne «eiendom» for å øke de åndelige «talenter». Det første skritt ble tatt av den klasse som hadde fått overgitt de fem «talenter», da apostelen Peter ble sendt til Cesarea, setet for de romerske herskere i Judea, for å omvende Kornelius og gjøre ham til en Jesu Kristi disippel. (Apostlenes gjerninger 10: 1 til 11: 18) På den måten ble hele den hedenske eller ikke-jødiske verden åpnet for det arbeid som består i å gjøre disipler. Dette var et område som ikke hadde tilhørt Jesus Kristus da han var på jorden, for Jehova Gud hadde ikke gitt ham i oppdrag å så og høste og gjøre disipler i den ikke-jødiske verden. — Matteus 15: 24.

27. Hva krevde det at hele verden nå var åpnet for virksomheten, av de jødiske disipler?

²⁷ Her var nå et veldig område hvor Jesus Kristus ikke hadde øvd noen innflytelse på menneskene, hvor han ikke hadde etterlatt seg en beredt, oppdyrket tilstand ved å bane veien for sine disipler, slik at de kunne dra nytte av den i sine bestrebelser for å føre flere mennesker til den kristne menighet. De kunne imidlertid dra nytte av det arbeid Jesus hadde utført ved å dyrke det opprinnelige akerland for dem. De hadde den fordel at de nå som erfarne, kvalifiserte arbeidere kunne så sæden og sørge for gode vekstmuligheter og derved føye til nye akerland som kunne frambringe disipler av Jesus, Messias. Dette betydde at de selv måtte utføre et banebrytende arbeid, og det krevde mot, oppriktige anstrengelser, omhu og utholdenhet av dem hvis de ikke skulle lide tap. De bygde ikke lenger på en annens grunnvoll, men måtte selv utføre hele det forberedende arbeid for å kunne gjøre disipler i et fullstendig jomfruelig område. På den måten viste de lydighet overfor sin Herre. — Romerne 15: 17—21.

28, 29. a) Hvilket eksempel satte disiplene i det første århundre for Kristi «slaver» i senere tider, og hvordan handlet de i samsvar med det de var ’dugelige til’? b) Hva har vært den viktigste faktoren i forbindelse med den vekst som er blitt oppnådd?

²⁸ Apostlene og andre Jesu Kristi disipler i det første århundre viste ved sitt eksempel hvordan det skulle ’kjøpslås’ med de symbolske «talenter» som de var blitt overgitt. De økte antallet av Herrens talenter med 100 prosent. Den klasse kristne «slaver» som var blitt overgitt «fem talenter» av Herrens «eiendom», tjente fem til. Den klasse kristne «slaver» som hadde fått ansvar for to talenter som tilhørte deres Herre, tjente to talenter til. Det var en økning på 100 prosent for hver klasse. Begge klassene gjorde alt de kunne i forhold til det de hadde fått, og den ene klassen var derfor ikke bedre enn den andre. De to ’slavene’ gjorde begge alt det som kunne ventes av dem. De gjorde begge sitt ytterste, det de var ’dugelige til’. Men den forøkelse av sin Herres eiendom som hver «slave» oppnådde, var ikke utelukkende et resultat av hans egen ’dugelighet’. Det var en annen faktor som kom inn i bildet, og det var den viktigste faktoren. Apostelen Paulus omtalte den da han sammenlignet sin egen tjeneste med den tjeneste den veltalende disippelen Apollos utførte. Vi leser:

²⁹ «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, I er Guds akerland, Guds bygning.» — 1 Korintierne 3: 5—9.

30. a) Hvem må derfor i første rekke få æren for veksten? b) Hvilke beviser har vi for at det område som ble dyrket av disiplene i det første århundre, ble utvidet?

³⁰ Det er derfor Gud som bør få æren for veksten; Kristi «slaver» er bare de redskaper som det behager ham å bruke i dette arbeidet. Han hjelper ’slavene’ til å oppfylle sine forpliktelser. Han gir dem det de trenger for å kunne utføre det arbeid som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag. Det beredte, oppdyrkede område som Guds Sønn overga sine trofaste disipler da han forlot dem, for at de der skulle gjøre flere disipler, blir altså utvidet ved at det frambringes flere slike områder over hele jorden som følge av at Kristi «slaver» adlyder hans befalinger og følger hans eksempel. Hvilke beviser har vi for at det gikk slik i det første århundre? Følgende: Utenfor Jerusalem, ja, utenfor både Judea, Galilea og Samaria, oppsto det menigheter av disipler som var arvinger til det himmelske rike. Det ble opprettet menigheter i Asia, Afrika, Europa og på øyene i Middelhavet.

31. Hva kan i denne forbindelse sies om Peter i betraktning av hvor han skrev sitt første brev?

³¹ Tenk for eksempel på apostelen Peter. Han var en av de fire apostlene som henvendte seg til Jesus etter at denne hadde forutsagt at det prektige templet i Jerusalem skulle ødelegges, og spurte ham: «Når skal dette skje? og hva er tegnet når alt dette skal fullbyrdes?» (Markus 13: 1—4) Cirka 30 år senere, omkring 62—64, flere år før «dette» skjedde ved at Jerusalem ble beleiret og ødelagt sammen med sitt tempel, virket apostelen Peter som misjonær utenfor Romerrikets område. Ja, hans første brev til sine medkristne innen Romerrikets grenser ble skrevet i byen Babylon ved Eufrat i Mesopotamia, og i dette brevet nevnte han at det fantes en kristen menighet der. Han sier i avslutningen av det: «Den medutvalgte menighet i Babylon hilser eder.» — 1 Peter 5: 13.

32—34. a) Omtrent når og hvor skrev Paulus sitt brev til kolossenserne? b) Hvordan viste Paulus i dette brevet at de «talenter» som var blitt overgitt til disiplene, var blitt forøkt i hele verden?

³² Vi kan også tenke på apostelen Paulus. Han nådde til slutt fram til Roma, Romerrikets hovedstad, men som en fange som hadde appellert til keiseren for å få en upartisk dom. Fra det hus hvor han ble holdt i forvaring i Roma, skrev han til den kristne menighet i Kolossæ i Lilleasia. Det var omkring år 60—61, nesten ti år før det Herren Jesus Kristus hadde forutsagt, fant sted. Ja, så lang tid før den jødiske tingenes ordning med Jerusalem som sitt senter endte, bekreftet apostelen Paulus at de symbolske «talenter» som Jesus hadde overgitt sine «slaver», var blitt forøkt i hele verden. Paulus kommer inn på hvordan evangeliet var blitt forkynt for kolossenserne, og skriver:

³³ «Vi har hørt om eders tro på Kristus Jesus og den kjærlighet som I har til alle de hellige, for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene, som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet, som er kommet til eder, liksom det òg er i hele verden og bærer frukt og vokser som hos eder, fra den dag I hørte det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet, således som I har lært av Epafras, vår elskede medtjener, som er en tro Kristi tjener for eder, han som også har fortalt oss om eders kjærlighet i Ånden.

³⁴ Også eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å framstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning [hele skapningen, NW] under himmelen.» — Kolossenserne 1: 4—8, 21—23.

35. I løpet av hvilken begrenset tidsperiode viste disiplene i det første århundre sin nidkjærhet, og hvilken profeti av Jesus var dette en oppfyllelse av?

³⁵ Disse inspirerte ordene av apostelen Paulus var et vitnesbyrd om den enestående nidkjærhet Herren Jesu Kristi «slaver» i det første århundre la for dagen når de «kjøpslo» med de «talenter» som han hadde overgitt dem. Hvilken prestasjon var det ikke at de utrettet alt dette i løpet av så kort tid! Evangeliet eller det gode budskap ’var i hele verden og bar frukt og vokste’, ja, det var allerede blitt forkynt for «hele skapningen»! Tenk på det — Jesus Kristus hadde «tilkjennegitt seg en gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger», nemlig i årene 29—33, men allerede før den jødiske tingenes ordning endte i år 70, da jødenes religiøse hovedstad ble ødelagt, hadde jødene i hele den da kjente verden fått høre vitnesbyrdet om Guds messianske rike! Ja, selv alle de hedenske nasjoner hadde fått et slikt vitnesbyrd, som en forbilledlig oppfyllelse av Jesu profeti om «tegnet» på «avslutningen på tingenes ordning», hvor han sier: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14, Hebreerne 9: 26, NW.

OPPFYLLELSEN AV DEN PROFETISKE LIGNELSEN NÅR SITT HØYDEPUNKT I VÅR TID

36. Kom ’slavenes’ eller disiplenes herre tilbake like før eller like etter Jerusalems ødeleggelse, og hva viser Johannes’ avsluttende ord i Åpenbaringen med hensyn til Kristi komme?

³⁶ Disse «slaver» i det første århundre som forøkte de verdifulle «talenter» i hele verden til tross for krig, pest hungersnød, jordskjelv og forfølgelse, døde alle sammen og deres bortreiste Herre og Eier vendte ikke tilbake i deres levetid, hverken før eller etter at Jerusalem ble ødelagt av de romerske hærstyrker. Omkring 26 år etter at denne fryktelige hendelsen rystet den jødiske religiøse verden, fikk apostelen Johannes den guddommelige åpenbaring som lyste opp hans fangetilværelse. Han sier med tanke på framtiden: «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham.» Og han avsluttet Åpenbaringen med denne bønnen: «Amen, ja kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.» (Åpenbaringen 1: 7; 22: 20, 21) Denne inderlige bønnen om Herrens komme ble ikke besvart før over 1800 år senere.

37. a) Hva hadde en ventet med hensyn til Herren Jesu Kristi gjenkomst, men når kom han igjen? b) Hva gikk forkynnelsen av Riket nå ut på, og hvorfor?

³⁷ Først når Herren Jesus Kristus hadde kommet tilbake og hans parousia eller nærvær hadde begynt, ville oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om ’talentene’ nå sitt høydepunkt. I den senere halvdel av det 19. århundre mente en at Herren hadde kommet tilbake i år 1874, og at hans usynlige nærvær i ånden hadde begynt det året. Men «tegnet» på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning viste seg ikke før 40 år senere. Det viste seg først da hedningenes tid utløp i 1914, omkring den 4./5. oktober eller midt i den jødiske månemåneden tisjri. Fra da av var det gode budskap som ble forkynt, ikke det gode budskap om det kommende messianske Guds rike, men det gode budskap om Guds opprettede rike. Begivenhetene i verden etter den tiden viste tydelig at Guds himmelske rike var blitt født i dette kritiske året ved at Guds Messias, Jesus, Davids sønn, Abrahams sønn, var blitt kronet og innsatt på tronen. (Matteus 1: 1) Den som hadde «retten» til den, var kommet. Ja, han var kommet igjen! — Esekiel 21: 25—27.

38. Hvilken profeti var lignelsen om ’talentene’ en del av, og hva bør bekrefte at denne profetiske lignelsens oppfyllelse når sitt høydepunkt i vår tid?

³⁸ Jesus Kristus fortalte lignelsen om ’talentene’ som en del av det sammensatte «tegnet» som skulle vise at hans parousia eller nærvær hadde begynt. Denne profetiske lignelsen må derfor få sin oppfyllelse i vår tid, som et ytterligere bevis for at han har vendt tilbake i ånden og er nærværende. Når vi sier at Herren Jesu Kristi nærvær som konge begynte da hedningenes tid endte i 1914, bør det også være noen kjensgjerninger som bekrefter at denne profetiske lignelsen er i ferd med å nå sitt høydepunkt i vår tid. Hvordan forholder det seg med det?

39. Hva gjorde den slaven som bare hadde fått én talent, og når begynte slavenes Herre å holde regnskap med dem?

³⁹ La oss først se hvordan det gikk i lignelsen. Vi leser videre om hva Jesus sa i sin lignelse: «Men den som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger [sølvpenger, NW]. Lang tid deretter kom da disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem.» — Matteus 25: 18, 19.

40. a) Hva vendte ’tjenernes herre’ tilbake med i lignelsen? b) Hvilken «kongemakt» hadde året 1914 spesielt å gjøre med, og hvordan det?

⁴⁰ Da «disse tjeneres herre» kom tilbake, kom han tilbake med det som han hadde dratt utenlands for å få. Av hans egne ord litt lenger ute i lignelsen framgår det at han hadde fått en «glede» som han kunne dele med sine trofaste slaver; han kom tilbake med «meget» som han ikke hadde hatt da han overga dem de åtte sølvtalenter. Lignelsen om de «ti pund», som Jesus hadde fortalt tidligere, viser at det han kom tilbake med, var «kongemakt». (Lukas 19: 12—15) Hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» hadde å gjøre med «kongemakten», spesielt den «kongemakt» som tilhørte Davids kongelige slekt i Jerusalem, den kongemakt som Babylons konge, Nebukadnesar, fratok Davids slekt i år 607 f. Kr. I dette skjebnesvangre året begynte hedningenes tid, som varte i 2520 år og utløp i 1914. Da hedningenes tid endte omkring 4./5. oktober i 1914, ville det derfor være logisk å vente en fullstendig forandring i den situasjon som hadde vart så lenge. Det var derfor ikke uten betydning at hedningenasjonene var i store vanskeligheter den 4./5. oktober i 1914, ja, at de allerede to måneder tidligere hadde begynt den første verdenskrig i menneskenes historie.

41. a) Farte den første verdenskrig til at det lille antall av Herren Jesu Kristi disipler eller «slaver» som da fantes på jorden, ble drept? b) Hva forsøkte nasjonene å gjøre med deres vitnearbeid?

⁴¹ Men hvordan forholdt det seg med den himmelske Herres, Jesu Kristi, kristne «slaver», som han hadde overgitt sine verdifulle «talenter»? Den dag i dag finnes det et lite antall av disse trofaste «slaver» som opplevde denne spesielle tiden, og som ut fra de hellige skrifter forsto hva den første verdenskrig betydde. Denne internasjonale konflikt, som til slutt førte til at 28 nasjoner og riker var innblandet i total krigføring, førte ikke til at den nyinnsatte, himmelske konges, Jesu Kristi, trofaste «slaver» ble drept. Fiendene på jorden, som ikke ønsket at Jesus Kristus skulle herske over dem som hele jordens konge, ville gjerne ha drept hans «slaver», men det lyktes dem ikke å gjøre det. De forsøkte i virkeligheten å frata dem de symbolske «talenter» som de hadde fått av sin himmelske Herre og Eier. De forsøkte å ødelegge alt det disse «slaver» hadde utrettet, og alle de åndelige verdier de hadde vunnet for den nylig innsatte, himmelske konge. De prøvde derfor å ødelegge den innflytelse disse hadde blant mennesker av alle nasjoner. De forsøkte desperat å fjerne det grunnlag ’slavene’ hadde lagt for et framtidig vitnesbyrd om Riket.

42, 43. a) Hvilken tilstand var den himmelske Herres «slaver» i da den første verdenskrig endte i 1918? b) Hvordan hadde det tilsynelatende gått med de «talenter» som var blitt overgitt dem?

⁴² Da den første verdenskrig endte den 11. november 1918, var den regjerende, himmelske konges «slaver» så godt som drept hva deres gode rykte blant folk i og utenfor kristenheten angikk. Patriotiske nasjonalister og krigsgale fanatikere hadde i den grad bakvasket dem og stilt dem i et ugunstig lys at folk hadde mistet praktisk talt all den aktelse de hadde hatt for dem som kristne. De ble utsatt for pøbelangrep. Noen steder ble deres bibelske litteratur forbudt. Andre steder ble deres virksomhet forbudt. Mange av dem satt i fengsel. Det gjorde endog presidenten for Selskapet Vakttårnet, og også Selskapets sekretær og kasserer og seks andre fremtredende medarbeidere, som alle var blitt dømt på falske anklager som de først kunne bli renset for da krigsgalskapen hadde lagt seg.

⁴³ Jordens rettmessige herskers «slaver» var på den måten tilsynelatende berøvet alt. De «talenter» som han hadde overgitt dem, var tilsynelatende blitt borte. Fiendene gledet seg ved tanken på at de for alltid hadde berøvet disse «slaver» muligheten til å tjene sin himmelske Herre. De tvilte tydeligvis på at ’slavene’ noensinne ville kunne begynne forfra igjen.

44. a) Når fant det sted en forandring, og hvordan inntraff den? b) Hvilket spørsmål oppsto nå angående de overlevende «slaver», og hvorfor?

⁴⁴ Bare fire måneder etter at krigen var slutt, fant det imidlertid sted en forandring som gjorde fiendene forbauset og forskrekket. Det var da de ovennevnte åtte representantene for Selskapet Vakttårnet ble løslatt fra det føderale fengsel i Atlanta i Georgia den 25. mars 1919 og dagen etter fikk anledning til å stille kausjon i Brooklyn i New York. Ikke lenge etter ble de renset for de grove, falske beskyldninger som var blitt rettet mot dem. Men hvor mye betydde dette for dem som var fylt av fordommer på grunn av krigspropaganda, og som hadde et feilaktig syn på Jesu Kristi «slaver»? Det var noe ’slavene’ måtte ta i betraktning. Kunne de reise seg og ta fatt på arbeidet igjen under slike avskrekkende omstendigheter? Hadde de det nødvendige mot og den tillit til sin himmelske Herre som de trengte for å kunne gjøre det? Det var virkelig en prøvens tid for disse kristne slaver.

45. a) Hva ville ifølge lignelsen ’tjenernes herre’ nå gjøre? b) Hva måtte disse kristne slaver få anledning til å gjøre med ’talentene’?

⁴⁵ Lignelsen om ’talentene’ viste at når mannen vendte tilbake fra utlandet, ville han holde regnskap med sine «slaver». Det betydde at det ville finne sted en inspeksjon. På grunn av den vending begivenhetene tok om våren i 1919, var det rimelig å vente at ’slavenes’ himmelske Herre nå ville inspisere dem. Men hvilken rapport kunne de avlegge med hensyn til de «talenter» han hadde overgitt slave-klassen? Det så ut til at alt det de hadde vunnet før forfølgelsen nådde sitt høydepunkt i 1918, var blitt ødelagt. Det var som om de ikke hadde noen symbolske «talenter» i det hele tatt. Hvis de skulle forøke sin Herres «talenter», måtte de gjøre det nå, i etterkrigstiden, og overlevere ham det de hadde vunnet, senere, i framtiden. De måtte få en ny sjanse til å ’kjøpslå’ med hans verdifulle «talenter». Historien viser at det gikk nettopp slik, takket være deres himmelske Herres barmhjertighet.

46. a) Hva måtte de nå overvinne, og med tanke på hva trengte de å bli reorganisert? b) Hva var tiden nå inne til i betraktning av at deres himmelske Herre hadde fått «kongemakt»?

⁴⁶ I 1919 var tiden inne til å fjerne den menneskefrykt som hadde oppstått blant slave-klassens medlemmer på grunn av voldshandlingene og hysteriet under den første verdenskrig, og som hadde bevirket at de i svært liten grad hadde ’kjøpslått’ med den regjerende konges, Jesu Kristi, «talenter» som ansvarlige «slaver». Det var nå på høy tid at de begynte å reorganisere sine rekker med tanke på å gjøre seg større anstrengelser enn noensinne i tjenesten for sin Herre, som hadde fått kongemakten. Nå kunne deres Herre som aldri før med rette betrakte hele jorden som sitt akerland, et akerland som kunne frambringe flere disipler som kunne ha håp om å få del i det himmelske rike. Han kunne overgi sine «slaver» denne gunstige situasjon, slik at de kunne ’kjøpslå’ med ’talentene’ i tjenesten for ham. Nå var tiden inne til at den slave-klasse av disipler som ble billedlig framstilt ved den slaven som fikk de «fem talenter», framsto, og også til at den klasse som ble framstilt ved den slaven som fikk «to talenter», framsto. Det gjorde de også, for den profetiske lignelsen om ’talentene’ kunne ikke slå feil nå når den skulle nå sitt høydepunkt.

47. Hvordan ble de styrket i 1919, slik at de ikke fryktet, men tok fatt på det arbeid som skulle utføres i etterkrigstiden?

⁴⁷ De lot ingen tid gå tapt. I 1919 gikk begge slave-klassene i gang med arbeidet. De ble styrket av to artikler med temaet «Salige er de som ikke frykter», som sto i The Watch Tower for 1. og 15. august 1919 (Vagt-Taarnet for september og oktober 1919). De gledet seg over opplysningen om at det skulle holdes et åtte dager langt stevne i Cedar Point i Ohio fra 1. til 8. september 1919. De unnlot ikke å overvære dette internasjonale stevnet av frykt for å bli oppfordret til å utføre et arbeid nå i etterkrigstiden som ville kreve stort mot og mye energi, og som også kunne medføre ytterligere forfølgelse.

48. a) Hvordan mottok stevnedeltagerne i Cedar Point opplysningen om at det skulle utgis et nytt blad? b) Hvordan er dette bladet blitt brukt inntil nå?

⁴⁸ Hele 6000, hovedsakelig fra Canada og De forente stater, var til stede på møtene hver dag under dette stevnet, som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening, ivrige etter å få vite hvordan Jehova ønsket at de skulle utføre det arbeid som lå foran dem. De ble overrasket og samtidig fylt av dyp verdsettelse da de mottok opplysningen om at et nytt blad skulle bli utgitt fra og med 1. oktober 1919, nemlig bladet The Golden Age (Den Gylne Tidsalder) som et søsterorgan til The Watch Tower and Herald of Christ’s Presence. Dette nye bladet skulle i likhet med sitt søsterorgan kunngjøre Guds opprettede, messianske rike. Dette var et nytt redskap som de kunne bruke når de plantet, vannet og kultiverte nye områder med tanke på at de skulle frambringe flere disipler av Herren Jesus Kristus. Dette bladet, som på norsk nå har tittelen «Våkn opp!», og som er blitt brukt sammen med Vakttårnet, har fått et stadig større opplag, og det har vakt ærlige menneskers interesse og gjort dem mottagelige for de dypere ting i Guds Ord. Det har utført et utmerket, forberedende arbeid.

49. Hva ble gjort i forbindelse med Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer, og i hvilken utstrekning er større områder således blitt oppdyrket?

⁴⁹ Forbindelsen mellom Selskapet Vakttårnets hovedkontor og dets avdelingskontorer rundt om på jorden, som var blitt brutt på grunn av verdenskrigen, ble gjenopprettet og styrket, og etter hvert som tiden og forholdene krevde det, ble det opprettet nye avdelingskontorer i forskjellige land. På den måten kom den himmelske Herres, Jesu Kristi, «slaver» til å føre nøyere tilsyn med stadig flere områder, og det bidro i høy grad til at en kunne intensivere det arbeid som besto i å dyrke disse områdene med tanke på å samle inn flere disipler blant mennesker av alle folkeslag. Den gang fantes det bare få avdelingskontorer, men antallet av dem har vokst, slik at det nå finnes hele 96 avdelingskontorer. Disse avdelingskontorene fører tilsyn med den såing og kultivering som nå blir utført i 207 land og øygrupper.

50. a) Hvordan ble de som overvar stevnet i Cedar Point i 1922, klar over at de befant seg i samme situasjon som Esaias i templet? b) Hvilket spørsmål kunne en stille i betraktning av Esaias’ reaksjon på Jehovas oppfordring?

⁵⁰ I september 1922 ble disse kristne slaver, som har håp om å få arve det himmelske rike, på en kraftfull måte gjort oppmerksom på at de nå ble inspisert av kongers konge og herrers herre, den regjerende Herren Jesus. Som en oppfyllelse av Malakias 3: 1 (NW) hadde Jesus Kristus ledsaget Jehova Gud da Jehova kom til sitt åndelige tempel for å holde dom blant sine åndsavlede «slaver» i templet. De som kom sammen på Den Internasjonale Bibelstudieforenings annet stevne i Cedar Point i Ohio og var til stede på stevnets fjerde dag, den 8. september 1922, som ble kalt «Dagen», så nå seg selv i den situasjon som profeten Esaias befant seg i da han fikk et syn av Jehova i hans tempel. Esaias følte at han hadde behov for å bli renset i åndelig henseende, og han ble vist barmhjertighet og ble renset. Han kom derved i den gunstige stilling at han kunne besvare Jehovas innbydelse ved med iver å si: «Se, her er jeg, send meg!» (Esaias 6: 1—8) Spørsmålet var derfor: Ville stevnedeltagerne reagere på samme måte når Jehova nå oppfordret dem til å tjene?

51. Hvilke spørsmål stilte Selskapets president stevnedeltagerne i slutten av sitt foredrag, og hvilken oppfordring kom han så med?

⁵¹ Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, holdt et foredrag om Esaias’ syn, og i det nest siste avsnitt i foredraget stilte han stevnedeltagerne en rekke spørsmål. De siste av disse lød slik: «Tror dere at Herren nå er i sitt tempel og dømmer jordens nasjoner? Tror dere at herlighetens Konge har begynt sin regjering?» Med stor begeistring svarte de flere tusen stevnedeltagerne bekreftende på dette. Taleren sluttet så sitt foredrag med følgende høydepunkt: «Så tilbake til slagmarken, dere den høyeste Guds sønner! Vær iført deres rustning! Vær edrue, vær årvåkne, vær virksomme, vær modige! Vær trofaste og sanndrue vitner om Herren! Gå fremad i kampen, inntil de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden skal vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers konge og herrers herre. Vi lever nå i verdens mest betydningsfulle tid. Se! Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» — Se Vagttaarnet for januar 1923, sidene 11—16, og for februar 1923, sidene 25, 26.

52. a) Hva gjorde Selskapet i 1920 for å øke distribueringen av bibelsk litteratur? b) Hvilket middel begynte Selskapet å gjøre bruk av i forkynnelsen av Riket i 1924, og hvilke andre midler ble senere tatt i bruk?

⁵² Med større iver og nidkjærhet enn noen gang tidligere gikk den tilbakevendte Herres, Jesu Kristi, «slaver» i gang med å forkynne om ham som den regjerende Konge, både fra hus til hus og ved offentlige foredrag. Siden 1920 hadde de drevet sitt eget trykkeri i Brooklyn i New York, noe som gjorde det mulig for dem billig å skaffe til veie bibelske blad, brosjyrer, traktater, innbundne bøker og til og med bibler til bruk i forkynnelsen av den messianske konge og hans rike. Søndag den 24. februar 1924 ble den første radiostasjon som tilhørte disse ’slavers’ innregistrerte selskaper, tatt i bruk, og en begynte å kringkaste Rikets budskap og nådde på den måten en stor tilhørerskare. Med tiden ble en mengde radiostasjoner tatt i bruk, idet en enten betalte for sendetiden eller fikk gratis sendetid, slik at en kunne kringkaste det gode budskap om Riket like til jordens ender. Noen år senere begynte Kristi «slaver» dessuten å gjøre bruk av høyttalerbiler, og i arbeidet fra dør til dør forkynte de om Riket ved hjelp av reisegrammofoner.

53. Hvorfor hadde de som leste Vagttaarnet, grunn til å være begeistret over det som sto i hovedartikkelen i dette bladet for mai 1925?

⁵³ Da leserne av Vagttaarnet fikk nummeret for 1. mai 1925, leste de hovedartikkelen «Den nye nasjons fødsel» med stor begeistring. Hvorfor det? Fordi denne artikkelen ga dem en bedre forståelse av det 12. kapittel i Åpenbaringen. Deres forstands øyne ble åpnet, slik at de kunne se at den symbolske fødsel av et guttebarn som blir beskrevet på en så levende måte i dette kapitlet, og som lenge hadde vært en gåte for dem, var et bilde på Guds messianske rikes fødsel i 1914, ved utløpet av hedningenes tid. Artikkelen sluttet med disse ordene på side 81: «Himmelrikets rike er her. Befrielsens dag er i sikte. Forkynn disse gode tidender for jordens beboere. Seieren er hos vår konge. Vær nå tro inntil kampens ende; så skal vi i all evighet bade oss i hans kjærlighets solskinn, der hvor der er gledes fylde og lykksalighet evinnelig.»

54, 55. Hvordan viste antallet av dem som deltok i feiringen av Herrens aftensmåltid i 1925, at virksomheten var blitt utvidet?

⁵⁴ Feiringen av Herrens aftensmåltid, som dette år fant sted onsdag den 8. april 1925, viste et oppmuntrende resultat. Som følge av den planting, vanning og kultivering som inntil da var utført i det utvidede akerland ved hjelp av de nye redskaper en hadde fått med tanke på kunngjøringen av Riket, hadde antallet av menigheter av disipler med et himmelsk håp vokst. Menighetene var også blitt større. Denne vekst i antallet av kristne disipler viste seg tydelig da Herrens nattverd ble feiret dette år. Hvor mange var det som deltok i feiringen? I The Watch Tower for 1. september 1925 sto det på side 263 under «Rapporter om minnehøytiden»:

⁵⁵ «Det gleder oss at deltagelsen ved minnehøytiden har vært så stor, ettersom det viser at det er stor interesse for sannheten overalt, og det er som det skal være. Det samlede antall inntil nå er 90 434, og det er 25 329 flere enn det antall som ble rapportert for et år siden.»

56. Hvordan hadde altså disiplene eller ’slavene’ stilt seg til det å ’kjøpslå’ med de «talenter» som var blitt dem betrodd?

⁵⁶ Ja, Kristi «slaver» — både den klasse som ble billedlig framstilt ved den slaven som fikk «fem talenter», og den klassen som ble billedlig framstilt ved den slaven som fikk «to talenter» — hadde straks og med iver gått i gang med å ’kjøpslå’ med de «talenter» som var blitt overgitt dem, og hadde dyrket nye områder hvor det kunne frambringes flere disipler av Kristus. Kjensgjerningene viser at de anstrengelser disse «slaver» gjorde seg, ble belønnet og ble velsignet med vekst. Dette oppmuntret ’slavene’ til å arbeide enda mer.

GLEDE

57. a) Hvorfor dro den velstående mannen i lignelsen utenlands? b) Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Jesus Kristus i oppfyllelsen av den profetiske lignelsen?

⁵⁷ Men nå kommer en annen historisk faktor inn i bildet. I Jesu lignelse dro den mannen som eide de åtte sølvtalenter og hadde tre slaver, ikke utenlands på en fornøyelsestur. Han hadde en viktig grunn til å reise utenlands; det var noe verdifullt han ønsket å sikre seg. Da han dro utenlands, var det, som lignelsen viser, for å oppnå «meget» og en bestemt «glede». Han måtte foreta en lang reise, som ville ta lang tid, for å nå fram til den som kunne gi ham denne spesielle «glede». Selv om ikke dette sies uttrykkelig i lignelsen om ’talentene’, kan vi på grunnlag av Jesu ord trekke denne slutning. Ettersom den velstående mannen i lignelsen er et bilde på Herren Jesus Kristus, er det at han dro ut på en lang reise, et bilde på at Herren Jesus dro til den eneste som kunne gi ham den spesielle glede han hadde i tankene. Hvem dro han så til? Hvem var kilden til denne glede?

58, 59. a) Hvem dro den oppstandne Jesus Kristus til for å få denne «glede»? b) Hvis glede kommer også fra denne kilde, slik det framgår av Romerne 15: 18?

⁵⁸ Dette framgår av Hebreerne 12: 2, hvor vi leser: «Vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [torturpelen, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.»

⁵⁹ Ja, Jehova Gud er kilden til denne «glede». Det var ham den oppstandne Jesus Kristus dro til da han forlot sine trofaste disipler her på jorden etter at han hadde betrodd dem sin «eiendom», sine «talenter». Den himmelske Far var kilden til Jesu spesielle grunn til «glede». Jehova Gud er også kilden til glede for sin elskede Sønns disipler. En av disse disiplene kunne derfor skrive til sine medkristne i Roma: «Håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!» (Romerne 15: 13) Gud kunne besvare denne passende bønnen.

60. a) Hvem måtte vies størst oppmerksomhet nå da Jesus Kristus hadde vendt tilbake med sin «glede»? b) Hvordan ble hans navn vist den rette oppmerksomhet?

⁶⁰ Etter at Herren Jesus Kristus nå hadde vendt tilbake med glede, idet Guds messianske rike var blitt født i himmelen, var det nå på sin plass at ’slavene’ viste Gud, den himmelske kilde til glede, den rette oppmerksomhet. Tiden var nå inne til at denne guddommelige kilde til glede ville skape seg et navn, og det krevde at hans egennavn først ble kjent. Navnet ble gjort kjent. Hans ærbødige tilbedere på jorden begynte å bruke det regelmessig, og det ble kunngjort over hele jorden i større utstrekning enn noen gang tidligere. Det første nummeret av The Watch Tower for 1926 (Vagttaarnet for 1. februar 1926) inneholdt hovedartikkelen «Hvem vil ære Jehova?» Fra da av ble Guds navn, som forekommer flere tusen ganger i Bibelens hebraiske grunntekst, opphøyd til sin rettmessige plass blant Guds Sønns «slaver». Nå var de først og fremst vitner for Ham, uten at de dermed avla et mindre vitnesbyrd om hans Sønn, Jesus Kristus. Fylt av kjærlighet oppfylte de den forpliktelse som påhvilte dem, nemlig å være vitner for den eneste som bærer navnet Jehova.

61. a) Hvilke navn erklærte Jesu Kristi disipler eller slaver i en resolusjon som de vedtok i 1931, at de ikke ønsket å bli kalt med? b) Hvilket navn ønsket de fra nå av å bære?

⁶¹ Etter at de kristne «slaver» så hadde vitnet om Guds navn i fem og et halvt år, var tiden inne til at de viste hvem de var, at de skilte seg tydelig ut fra alle de såkalte kristne menneskene i kristenheten. Jesu Kristi «slaver» traff tiltak for å gjøre dette søndag ettermiddag den 26. juli 1931 under et internasjonalt stevne i Columbus i Ohio i USA. Klokken 16.00 ble det lest opp en resolusjon for de mange tusen stevnedeltagerne, og vi siterer her fra fjerde, femte og sjette avsnitt i den:

For å gjøre vår sanne stilling kjent, og fordi vi tror det er i overensstemmelse med Guds vilje, som den er uttrykt i hans Ord, beslutter og vedtar vi derfor følgende:

Vi nærer stor kjærlighet til bror Charles T. Russell for hans gjernings skyld, og vi anerkjenner med glede at Herren brukte ham og storlig velsignet hans gjerning. Dog forbyr Guds Ord oss å la oss kalle «russellitter». Watch Tower Bible & Tract Society, International Bible Students’ Association og Peoples Pulpit Association er bare navn på de korporasjoner eller organisasjoner vi som en skare kristne benytter oss av for å utføre vårt arbeid i lydighet mot Guds befalinger, og intet av disse navn kan med rette knyttes til oss eller anvendes på oss som en skare kristne som følger i Mesterens fotspor. Skjønt vi studerer vår bibel, vil vi dog ikke som en skare betraktet kalles med navnet «bibelstudenter» eller andre lignende navn som uttrykk for vår stilling innfor Herren. Vi ønsker ikke å kalles med eller bære noe menneskes navn.

Vi erklærer at vi er blitt kjøpt med vår Herres og gjenløsers, Jesu Kristi, dyrebare blod, rettferdiggjort og født på ny av Jehova Gud og kalt til hans rike. Vi ønsker derfor at alle skal forstå at vi har stilt oss uforbeholdent på Guds og hans rikes side og vigd oss helt til ham, at vi er Jehovas tjenere, som har fått betrodd en gjerning i hans navn, og i lydighet mot hans befaling forkynner vi Jesu Kristi vitnesbyrd og kunngjør for folkene at Jehova er den sanne Gud, den Allmektige. Vi tar derfor med glede imot det navn Herrens munn har nevnt, og vi ønsker å bli kjent under og kalt med dette navn, nemlig Jehovas vitner. — Esaias 43: 10—12; 62: 2; Åpenbaringen 12: 17.

62. Hvilken oppfordring ble gitt i resolusjonens siste avsnitt?

⁶² Det åttende og siste avsnitt i resolusjonen lød:

Vi oppfordrer inntrengende alle som har vigd seg til Jehova og hans rike, å forene seg med oss i den gjerning å forkynne dette gode budskap for andre, for at Herrens rettferdige banner således må bli reist og menneskene få vite hvor de kan finne sannheten og håp om befrielse, men framfor alt for at Jehovas store og hellige navn må bli renset, æret og opphøyd.

63. a) Hvem vedtok denne resolusjonen angående det nye navn? b) Hvordan ble resolusjonen deretter offentliggjort og gjort kjent i hele verden?

⁶³ Denne resolusjonen ble vedtatt med stor begeistring ikke bare av dem som var til stede ved stevnet i Columbus i Ohio, men senere også av menighetene av Jesu Kristi «slaver» over hele jorden. De antok frivillig navnet «Jehovas vitner». Denne resolusjonen angående navnet ble offentliggjort i en brosjyre med tittelen «Riket — Verdens håp», som ble utgitt på stevnet. Dette var også tittelen på det offentlige foredraget som Selskapets president, J. F. Rutherford, holdt kl. 12.00 samme dag både for stevnedeltagerne og for en stor usynlig tilhørerskare, ettersom det også ble kringkastet av en stor kjede av radiostasjoner. Etter stevnet ble den ovennevnte brosjyren, som inneholdt både det offentlige foredraget og resolusjonen, levert først til katolske og protestantiske geistlige og deretter til fremtredende politikere og forretningsfolk, som alle ble personlig besøkt. Den ble også utbredt i stor målestokk blant folk i sin alminnelighet. På denne måten ble hele verden gjort oppmerksom på at disse rettferdiggjorte, åndsavlede tilbedere av den høyeste Gud ville vandre i sin Guds navn og bare anerkjenne navnet Jehovas vitner. — Mika 4: 5.

64. Hvorfor betrakter de seg selv som Jehovas kristne vitner?

⁶⁴ Ettersom det også fantes vitner for den levende og sanne Gud før Herren Jesu Kristi første komme, betrakter de seg selv som Jehovas kristne vitner. — Esaias 43: 10—12; 44: 8, Hebreerne 11: 1 til 12: 1. Se også Vagttaarnet for 15. oktober 1931, side 311.

Kapittel 13

Det holdes regnskap med slavene i vår tid

1, 2. a) Hva oppnådde levningen av Kristi «slaver» ved å bære Guds navn? b) Hvem var kilden til denne gleden, og hvordan blir denne gleden omtalt i lignelsen om ’talentene’?

DA DE som utgjorde levningen av Herren Jesu Kristi «slaver» på jorden, i 1931 begynte å bære Guds navn, erfarte de en ny glede. Deres glede kom fra den samme kilde som den glede deres Herre og Eier hadde oppnådd, nemlig fra Jehova Gud. Herren Jesus Kristus omtalte denne sin glede da han i den profetiske lignelsen om ’talentene’ beskrev hvordan han skulle holde regnskap med sine slaver. Vi leser i Matteus 25: 20—23:

² «Da kom han fram som hadde fått de fem talenter, og hadde med seg fem talenter til og sa: Herre! du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til. Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede! Da kom også han fram som hadde fått de to talenter, og sa: Herre! du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to talenter til. Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!»

3, 4. a) Er de tre «slaver» et bilde på enkeltindivider? b) Hva viser det at det blir holdt regnskap med dem som ’slavene’ er et bilde på?

³ Det ville kreve både tid og oppmerksomhet å holde regnskap med slavene. Oppfyllelsen av de siste trekkene ved den profetiske lignelsen forutsetter altså at den himmelske Herres, Jesu Kristi, nærvær eller parousia strekker seg over en viss tid. (Matteus 24: 3, NW) La oss ikke glemme at de tre slavene i lignelsen sto for tre klasser, og at disse klassene består av enkeltindivider. Det krever mer tid og større oppmerksomhet å ha å gjøre med en klasse eller en gruppe enn med et enkelt individ. Når det gjelder en klasse eller gruppe, må det tas hensyn til hvert enkelt medlem av den. Apostelen Paulus skrev i Romerne 14: 9, 10:

⁴ «For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være herre både over levende og over døde. . . . vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol.»

5. a) På vegne av hvem dømmer Jesus Kristus de levende og de døde? b) Hva måtte de «slaver» som døde før Kristi nærvær, gjøre i forbindelse med sin belønning?

⁵ I oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om ’talentene’ dømmer Herren Jesus Kristus på Jehova Guds vegne. Ikke alle hans «slaver» som ble overgitt «talenter», befinner seg fremdeles i kjødet her på jorden nå i det 20. århundre. De som levde i det første århundre, på de 12 apostlers tid, og fram til Johannes fikk Åpenbaringen, har for eksempel avsluttet sitt jordiske livsløp for lang tid siden. De sovnet inn i døden og måtte vente på sin himmelske Herres og Eiers parousia, da de ville få lønnen av ham, den rettferdige dommer. Som apostelen Paulus skrev til sin misjonærpartner Timoteus kort tid før han led martyrdøden: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» (2 Timoteus 4: 7, 8) Ja, apostelen Paulus så fram til «hin dag», dagen for Herrens parousia, den dag da han ville bli oppreist fra de døde og motta lønnen, udødelig, himmelsk liv. Alle som døde før Herrens parousia, måtte vente.

6. Når ble de «slaver» som sov i døden, oppreist, og før hvem ble de oppreist?

⁶ Da dommen under Herrens usynlige parousia i ånden skulle begynne, ble alle de trofaste «slaver» som sov i døden, oppvekt til himmelsk liv i åndeverdenen. De «slaver» som fremdeles var i live, fikk således ikke lønnen før de trofaste «slaver» som sov i døden. Dette er ikke noe vi bare antar, for apostelen Paulus skriver til den kristne menighet i Tessalonika: «Så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.» — 1 Tessalonikerne 4: 14—17.

7. Hva slags oppstandelse får de?

⁷ Det betyr at det under Herrens parousia, på den tid da dommen skal begynne, finner sted en usynlig oppstandelse av de trofaste «slaver» som sover i døden, idet de blir oppreist til himmelsk liv i ånden. De «slaver» som fremdeles lever på jorden, kan naturligvis ikke se dette med sine bokstavelige øyne, like lite som verdslige mennesker, som ikke tilhører Herren Jesus, som er usynlig nærværende, kan se det.

8, 9. a) Hva viser hvorvidt ’slavene’ blir bokstavelig opprykket for å møte Herren i luften? b) Hvilket forhold som blir påpekt i 1 Korintierne 15: 50—54, er av betydning i denne forbindelse?

⁸ De oppstandne ’slavers’ møte med ’Herren i luften’ kan heller ikke ses med det bokstavelige øye, og mennesker på jorden kan derfor ikke vite hva som finner sted, hvis de mangler tro på Guds Ord og ikke gir akt på tidenes tegn. De «slaver» som sov i døden, ble alle oppreist samtidig ’for å møte Herren i luften’. Men de «slaver» som fremdeles levde på jorden da dommen skulle begynne eller regnskapet skulle holdes, ble ikke bokstavelig rykket opp i jordens atmosfære med sitt synlige, kjødelige legeme for å møte en synlig Herre i luften. Vår tids historie forteller ikke om en slik begivenhet. I løpet av de over 50 år som har gått, er det mange medlemmer av denne «slave»-klasse som har dødd, men i samsvar med Bibelens løfte er de i samme øyeblikk blitt oppreist til liv i ånden i de usynlige himler. Ettersom Herrens nærvær allerede hadde begynt behøvde de ikke å sove i døden og vente på hans ankomst. Paulus’ ord fikk sin oppfyllelse på dem:

⁹ «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.» — 1 Korintierne 15: 50—54; Esaias 25: 8.

10. På hvilken måte er de «slaver» som blir omtalt i Åpenbaringen 14: 13 «lykkelige»?

¹⁰ De salvede slaver som er blitt tilbake på jorden inntil Herrens parousia eller nærvær, og som deretter dør i trofasthet i Herren, erfarer oppfyllelsen av Åpenbaringen 14: 13: «Salige [lykkelige, NW] er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.» De er «lykkelige» fordi de ved sin død i kjødet opplever en øyeblikkelig forvandling fra forgjengelighet til uforgjengelighet, fra dødelighet til udødelighet, fra menneske til ånd, slik at de uten å måtte sove i døden får hvile fra sitt jordiske arbeid og gå rett inn til den himmelske gjerning sammen med sin Herre, hvis medarvinger de er.

11. Hvem var R. J. Martin, som blir nevnt som et eksempel på det som er blitt omtalt tidligere?

¹¹ Et eksempel på dette er Robert J. Martin, en av de sju innvigde kristne menn som sammen med Selskapets president, J. F. Rutherford, med urette måtte sone ni måneder i det føderale fengslet i Atlanta i Georgia, fra den 5. juli 1918 til den 25. mars 1919. Da denne «slave» ble løslatt mot kausjon i Brooklyn i New York onsdag den 26. mars 1919, hadde han praktisk talt ingenting i form av «talenter» fra sin himmelske Herre. Det var nå over fire måneder siden den første verdenskrig og den ledsagende forfølgelse av Herrens «slaver» hadde endt, og R. J. Martin måtte praktisk talt begynne forfra igjen. Han var fremdeles trofast mot Herren Jesus, og han var glad for å kunne motta «talenter» som han kunne ’kjøpslå’ med for sin himmelske Herre og på den måten utvide det akerland som kunne frambringe mange disipler av Herren Jesus Kristus. Året etter at han var blitt løslatt fra fengslet, ble han leder av det trykkeri som Selskapet Vakttårnet nettopp hadde opprettet i Brooklyn. Den 1. november 1926 ble han en av dette selskaps direktører, en stilling han innehadde helt til han avsluttet sitt jordiske liv.

12. Når døde Martin, og hva skrev Vagttaarnet i den forbindelse?

¹² Årene gikk, og R. J. Martin «kjøpslo» trofast med og forøkte de «talenter» som var overgitt ham når det gjaldt å frambringe disipler. Han døde trofast i sin gjerning den 23. september 1932, i en alder av 54 år. (Han var født den 30. mars 1878.) Hans død «i Herren» ble bekjentgjort i Vagttaarnet for 1. november 1932, side 322, hvor det blant annet het:

Det var like etter midnatt eller tidlig om morgenen den 23. september 1932 at Robert J. Martin, en stridsmann i Jehovas organisasjon, foldet sitt jordiske telt sammen og fredelig gikk bort. Dette gode og trofaste vitne hadde fullendt sin løpebane på jorden. Det er all grunn til å tro at han straks gikk over i Riket og nå for alltid er med Herren i hovedstaden innenfor Jehovas organisasjon.

. . . Det håp som bror Martins trofaste kamerater og stridsfeller har, er det at også de skal få lov å se Herren i all hans herlighet og skjønnhet og deretter alltid være med på å utføre Jehovas vilje. Bror Martins hengivenhet for Jehovas sak virker som en inspirasjon for dem som hører med til levningen, til uavlatelig å drive krigen tilbake til porten. . . .

13. Når døde Martins tidligere medfange Rutherford, og hva avmerket hans død?

¹³ Hans medfange J. F. Rutherford fullførte sitt jordiske løp torsdag den 8. januar 1942, i en alder av 72 år, mens han fremdeles var Selskapet Vakttårnets president. Hans død ble bekjentgjort i Vagttaarnet for 1. februar 1942, side 48. Det som har skjedd i de over 30 år som har gått siden han døde, viser at hans død markerte slutten på en epoke i Jehovas kristne vitners virksomhet i nyere tid.

14. a) Hva er det bibelsk grunnlag for å tro med hensyn til den lønn disse to «slaver» fikk fordi de hadde kjøpslått med Kristi «talenter»? b) Har de «slaver» som fremdeles lever på jorden, gått inn til noen «glede»? Har de begynt å herske?

¹⁴ Slike kristne «slavers» løpebane viser tydelig at de «kjøpslo» med Herrens «talenter» som var blitt overgitt dem, og derved utvidet det jordiske akerland, slik at det kunne frambringe flere kristne disipler. Bibelen gir oss grunn til å tro at de fikk høre følgende anerkjennende ord da de trådte fram for sin Herres, Jesu Kristi, domstol: «Vel, du gode og tro tjener [slave, NW]! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» (Matteus 25: 21, 23) Men nå, mange år senere, finnes det fremdeles en liten levning av disse trofaste kristne «slaver» på jorden som av kjærlighet til sin himmelske Herre bestreber seg på å forøke ’talentene’. De ser fram til å fullføre sin jordiske løpebane og tre fram for Jesu Kristi himmelske domstol og få høre de samme anerkjennende ordene. Men selv nå, mens de befinner seg på jorden, har de i den utstrekning de har forøkt sin himmelske Eiers «talenter», i mange henseender gått inn til sin Herres glede. De har imidlertid ennå ikke fått del i hans herredømme, men de ser fram til å regjere sammen med ham i himmelen i de 1000 år.

DEN «ONDE OG LATE SLAVE»

15, 16. a) Hvordan unnlot den slaven som var blitt overgitt én talent, å gjøre bruk av sin ’dugelighet’, og hvilke følger fikk det? b) Hvilken unnskyldning kom han med da han bare leverte tilbake det han hadde fått?

¹⁵ Vi er nå interessert i å få vite hva som skjer med den slaven i Jesu lignelse som bare fikk én talent, og som det ble sagt følgende om: «Men den som hadde fått den ene, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger [sølvpenger, NW].» (Matteus 25: 15, 18) Ettersom den tredje slaven ikke anstrengte seg og ikke hadde mot til å ’kjøpslå’ med sin herres sølvtalent, slik som slaven med de fem talenter og slaven med de to talenter hadde gjort, kunne han ikke vente å forøke den. Han var «dugelig» til å forvalte denne ene sølvtalenten og forøke den, men han brukte ikke sine evner. Når hans herre kom og var nærværende og regnskapet skulle holdes, hadde han ikke noen fortjeneste som han kunne framvise. Hvilken unnskyldning ville han ha for ikke å ha skaffet sin herre noen fortjeneste? Jesus sier i lignelsen:

¹⁶ «Men også han kom fram som hadde fått den ene talent, og sa: Herre! jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde; derfor ble jeg redd, og gikk bort og gjemte din talent i jorden; se, her har du ditt.» — Matteus 25: 24, 25.

17. a) Syntes denne slaven om at hans herre var som den jordeieren han sammenlignet ham med? b) Hvorfor mente slaven at hans herre ikke hadde noen grunn til å klage over at han ikke fikk noen fortjeneste?

¹⁷ Denne slaven visste at hans herre ventet at han skulle skaffe ham fortjeneste. Men han manglet det mot som skulle til for å ta risikoen på å ’kjøpslå’ med sin herres sølvtalent. Han hadde ikke så stor kjærlighet til sin herre at han overvant sin frykt og tok den risiko det innebar å forsøke å øke sin herres «eiendom». Han sammenlignet sin herre med en jordeier som ikke bare høstet på sin egen jord, men også på jord som han ikke eide og ikke hadde dyrket, og som sanket korn som han ikke hadde strødd eller kastet for å skille det fra agnene. Slaven syntes ikke om at hans herre økte sin eiendom på den måten. I hvert fall anklaget han sin herre for å følge en slik handlemåte. I overensstemmelse med den oppfatning og innstilling han hadde gitt uttrykk for, leverte han derfor bare tilbake den ene sølvtalent som hans herre hadde betrodd ham. Hvorfor skulle hans herre klage? tenkte han. Han hadde jo ikke lidt noe tap. Han fikk tilbake det som tilhørte ham. Slaven forsto ikke at penger bør være i omløp og brukes på en innbringende måte.

18. På hvilket grunnlag svarte herren slaven, og hva kalte han slaven, og hvorfor?

¹⁸ Hans herre svarte ham i samsvar med hans eget argument, for vi leser: «Da svarte hans herre og sa til ham: Du dårlige og late tjener [onde og late slave, NW]! du visste at jeg høster hvor jeg ikke sådde, og sanker hvor jeg ikke strødde! derfor burde du ha satt mine penger [sølvpenger, NW] ut hos pengevekslerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom.» — Matteus 25: 26, 27.

19. Hvorfor fortjente slaven å bli kalt ’ond’, og hvordan kunne han lett ha oppfylt sin herres krav?

¹⁹ Denne unyttige slaven var ’ond’ i den forstand at han med overlegg, med vilje, unnlot å skaffe sin herre fortjeneste. Han var ikke interessert i å øke sin herres eiendom. Det var ikke det at han ikke visste at hans herre forlangte det. Han visste det, og han kunne ha gjort det som var lettest, og satt sølvtalenten ut hos pengevekslerne, slik at de kunne ha investert den og tjent på det og utbetalt renter for de penger de hadde lånt. På den måten kunne hans herre da han kom tilbake, ha fått ikke bare sølvtalenten, men også den rente som pengevekslerne betalte. Det var ikke bare det at han ikke etterlignet slaven med de fem talenter og slaven med de to talenter, men han unnlot å samarbeide med dem. Selv om han kom tilbake med den sølvtalent som var blitt overgitt ham, påførte han i virkeligheten sin herre et tap. Ettersom han med vilje påførte sin herre dette tap, kunne han sies å være ’ond’.

20. På hvilken måte var denne slaven ’lat’, og hva medførte det for ham?

²⁰ Den unyttige slaven var også ’lat’. Han var uvillig til å ’kjøpslå’ og være våken for de muligheter som bød seg, og følge sine medslavers eksempel. Han kunne arbeide og tjene noe, ellers ville hans herre ikke engang ha betrodd ham så mye som én talent. Ettersom han bare fikk én talent, fikk han det minste ansvaret av de tre slavene, og det beløp han fikk, var ikke mer enn han var «dugelig til» å forvalte. I stedet for å gjøre det han var «dugelig til», og bruke sin herres talent på en innbringende måte gravde han den ned i jorden og lot den ligge der uten å bruke den. Han var så lat at selv ikke det at han betraktet sin herre som en «hard mann», fikk ham til å arbeide med denne verdifulle talenten i løpet av den lange tiden hans herre var borte. Han hadde tid nok, men han unnlot å forøke sin herres talent, og det ble til ulykke for ham.

21. Hvem er motstykket til denne slaven i oppfyllelsen av denne profetiske lignelsens høydepunkt i vår tid?

²¹ Denne «onde og late slave» har sitt motstykke i vår tid, nå da oppfyllelsen av den profetiske lignelsen når sitt høydepunkt. I likhet med sine to medslaver er den unyttige slaven et bilde på en klasse eller gruppe kristne slaver som er i Jesu Kristi, den himmelske Herres, tjeneste eller er forpliktet til å tjene ham. Denne unyttige klassen viste seg etter at Herren hadde begynt å holde regnskap i etterkrigsåret 1919.

22. Hvem har påstått at de tjener den himmelske Herre, men hvordan forsømte de hans «eiendom» etter den første verdenskrig?

²² Medlemmene av kristenhetens sekteriske kirkesamfunn hevder naturligvis at de tjener den himmelske Herre, Jesus Kristus. Men gikk de ut for å dyrke det akerland som lå åpent for dem da den første verdenskrig endte den 11. november 1918? Begynte de å gjøre folk til disipler av den regjerende konge, Jesus Kristus, som nå var nærværende? Nei, de inngikk kompromiss med politikerne og de militære ledere i denne verden. De forsømte den «eiendom» som tilhørte den konge hvis herredømme skal vokse og bli stort. De vendte sin interesse og oppmerksomhet mot Folkeforbundet, som var blitt foreslått opprettet, og som Kristi kirkers fellesråd i Amerika kalte «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». (Esaias 9: 6, 7) De forsøkte å få flere til å støtte og tilbe denne menneskelagde, internasjonale organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Nå støtter kristenhetens religiøse sekter og kirkesamfunn Folkeforbundets etterfølger, De forente nasjoner.

23. Hva har det medført at de ikke har dyrket akerlandet med tanke på Guds messianske rikes interesser?

²³ Den tilbakevendte Herren Jesus Kristus holder nå regnskap med sine «slaver», men de i kristenheten som hevder at de er hans «slaver», kan ikke vise til at de har økt hans «eiendom». De har ikke dyrket det verdensomfattende akerland med tanke på Guds messianske rikes interesser, for de har snudd ryggen til Riket og latt folk være i uvitenhet om Jehovas opprettede messianske rike.

24. Hvordan svarer de som blir beskrevet i tredje avsnitt i resolusjonen «Et nytt navn», til den «late slave» i lignelsen?

²⁴ Men selv blant dem som har sluttet seg til den tilbakevendte, regjerende konges, Jesu Kristi, trofaste «slaver», har det vist seg en klasse salvede kristne som svarer til den «onde og late slave» i lignelsen. Det er uten tvil denne klassen det siktes til i det tredje avsnitt i resolusjonen «Et nytt navn», som ble vedtatt søndag ettermiddag den 26. juli 1931 på det internasjonale stevnet som ble arrangert av Selskapet Vakttårnet i Columbus i Ohio. Vi siterer dette avsnittet:

Kort tid etter Charles T. Russells død oppsto det en splittelse blant dem som hadde tatt del i hans arbeid, og følgen ble at en hel del av dem trakk seg tilbake fra Watch Tower Bible & Tract Society og ikke ville ha noe mer å gjøre med dette selskap og dets gjerning eller ta imot sannheten, som Selskapet forkynte den i bladet «The Watch Tower» og andre skrifter. De har endog motstått og motstår stadig ovennevnte selskaps arbeid med å forkynne budskapet om Guds rike og hans hevns dag over Satans organisasjon. Disse motstandere har dannet forskjellige grupper og opptrer under navn som «bibelstudenter» «forenede bibelstudenter», «russellitter som forkynner sannheten som pastor Russell framsatte den», «standhaftige bibelstudenter» og andre, lignende navn, hvilket tjener til å skape forvirring og misforståelse.

25. Hvilke erfaringer og hvilken innsats har disse motstandere ikke hatt noen andel i sammen med dem som bærer det ’nye navn’?

²⁵ Disse «slaver», som ikke ville samarbeide med Herrens øvrige «slaver», men motsto dem, antok ikke det ’nye navn’, Jehovas vitner, og er ikke blitt kjent som Jehovas kristne vitner. De har hverken hatt en andel i de fryktelige lidelser som de som bærer det ’nye navn’, har erfart siden den tiden, eller i det arbeid som består i å kunngjøre Jehovas opprettede rike med hans Messias som konge overalt på jorden. De har derfor ikke hatt noen andel i å utide det akerland som frambringer kristne disipler, det akerland som nå omfatter 207 land og øyer eller øygrupper og krever at Rikets budskap blir forkynt på over 160 språk. Trass i grusom forfølgelse i forskjellige land fortsetter kultiveringen av dette akerland (som menneskeverdenen utgjør), slik at det kan frambringes flere kristne disipler, og dette arbeidet nærmer seg nå sitt høydepunkt! Dette arbeidet blir nå ledet av Selskapet Vakttårnets 96 avdelingskontorer.

26. Hva er det som viser at himmelen har velsignet levningen av de salvede «slaver» som har brukt Herrens «talenter» ved å dyrke det verdensomfattende akerland?

²⁶ Det er tydelig at bestrebelsene for å forøke den messianske konges «eiendom», hans «talenter», har den høyeste Guds, Jehovas, og hans Sønns, Jesu Kristi, godkjennelse og velsignelse. De salvede «slaver» som forvalter kongens talenter», betrakter dette som et gledebringende ansvar, og de bestreber seg på å være en ’god og trofast slave’ i sin himmelske Herres øyne. De ønsker ikke å ha noe samfunn med dem som utgjør den «onde og late slave»-klasse. De forsøker i stedet å hjelpe alle som oppfyller de bibelske krav, til å slutte seg til dem og bli produktive forkynnere av Guds Ord. Gud velsigner de anstrengelser de kjærlighet gjør seg, noe som blant annet framgår av at det i tjenesteåret 1974 var hele 297 872 av dem de hadde undervist, som lot seg døpe i vann som Herren Jesu Kristi disipler. I løpet av de siste seks tjenesteårene, 1969—1974, er det blitt døpt over en million, eller helt nøyaktig 1 089 891, i forskjellige land rundt om på jorden. Levningen av de salvede «slaver» som forøker Herrens «eiendom», mener derfor ikke at han med urette høster hvor han ikke selv sådde mens han var på jorden.

DEN UBRUKTE «ENE TALENT» BLIR TATT FRA DEN «LATE SLAVE»

27. Hvilken avgjørelse traff herren i forbindelse med den unyttige slave?

²⁷ Hva gjør herren i lignelsen med den slaven som ikke gir ham det som er hans, «med renter»? Om denne «onde og late slave», som ikke har utrettet noe, sier herren i vrede: «Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talenter! For hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har. Og kast den unyttige tjener [slave, NW] ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnissel.» — Matteus 25: 28—30.

28. Hvilke ting som de nyttige slaver oppnådde, fikk denne slaven ingen andel i, og hva betydde det for ham at han ble kastet ut i mørket utenfor?

²⁸ Denne slave blir ikke innbudt til å gå inn til sin herres glede. Han blir ikke satt over meget, som om han har vært tro over lite. Han blir ikke kalt en ’god og tro slave’, men blir omtalt som en ’unyttig slave’. Han får ikke lov til å fortsette å være i sin herres hus som slave, men blir kastet ut «i mørket utenfor». Den tilbakevendte herre holdt tydeligvis regnskap med sine slaver om natten, og derfor ville det være ’mørke utenfor’ som slaven kunne kastes ut i. Han ville ikke finne sin herres glede der ute, men han ville gråte og skjære tenner på grunn av forholdene der.

29. Hvorfor er det viktig at de trofaste salvede «slaver» tar lærdom av dette i den mørke situasjon verden nå befinner seg i?

²⁹ De som tilhører levningen av de salvede «slaver» i vår tid, må ta lærdom av dette. De må fortsette å arbeide for å forøke sin himmelske Herres «eiendom». Hvis de ikke gjør det, vil de verdier som er blitt dem betrodd av deres Herre, bli tatt fra dem. Da vil de også bli kastet ut i «mørket utenfor», hvor den «onde og late slave»-klasse befinner seg. Helt siden hedningenes tid utløp i 1914, har menneskeverdenen befunnet seg i mørke utenfor den himmelske Herres, Jesu Kristi, opplyste hus. Selv kristenheten befinner seg i et slikt nattemørke. Men dette mørke vil bli betydelig tettere når Guds tid er inne til at den ’store trengsel’ plutselig skal komme over denne generasjon. (Matteus 24: 21, 22; Lukas 21: 34—36) Ut i dette dødbringende mørke vil alle som tilhører den «onde og late slave»-klasse, bli kastet for å gråte og skjære tenner sammen med de religiøse hyklere inntil de går til grunne.

30. Hvordan blir den «ene talent» tatt fra den «late slave»-klasse, og hvem blir den gitt til, og hvorfor?

³⁰ Allerede nå, mens Herren er nærværende og holder regnskap med sine «slaver» — enten det nå er med de enkelte når de dør, eller med de respektive slave-klasser som fremdeles finnes på jorden — er en ting ganske tydelig: De som tilhører den «onde og late slave»-klasse, kjøpslår ikke med sin «ene talent» og sørger ikke for at deres herres «penger» gir renter. Herren tar derfor allerede nå den «ene talent» fra denne utro klasse, som ennå eksisterer som klasse betraktet. Han lar ikke disse troløse råde over noen del av det akerland som skal dyrkes med tanke på at det skal frambringe flere disipler av Kristus. Han behandler dem ikke lenger som sine slaver; han anerkjenner og godkjenner ikke deres religiøse virksomhet. Han lar dem ikke få del i det lys som hans husstand gleder seg over. Deres «ene talent» blir tatt fra dem, og deres tildelte akerland med muligheter for å frambringe disipler blir gitt til den «gode og tro» slave-klasse som har størst evne til å gjøre disipler, den klasse som har økt eller er i ferd med å øke kongens «eiendom» til «ti talenter». — Matteus 28: 19, 20; Salme 2: 8.

31. a) Hvilken regel ga Herren på den måten et praktisk eksempel på? b) Hva manglet den «late slave», og hva ble derfor tatt fra ham?

³¹ Her ser vi altså et eksempel fra vår tid på at følgende guddommelige prinsipp eller regel blir anvendt: «Hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har.» (Matteus 25: 29) I lignelsen hadde den «onde og late slave» riktignok «én talent», men han manglet det som denne «talent» skulle vekke i ham og tilskynde ham til å legge for dagen. Han manglet lojalitet og var ikke nidkjær for sin herres interesser. Han hadde ikke en dyp verdsettelse av det som var blitt ham betrodd, og han var ikke av den oppfatning at hans herre med rette kunne vente å få sin «talent», som kunne investeres på en innbringende måte, tilbake med fortjeneste. Både det at han ikke kunne framvise noen fortjeneste da det ble holdt regnskap, og den unnskyldning han kom med, viste tydelig at han ikke la disse egenskapene for dagen. Derfor ble den «ene talent» tatt fra ham, og han ble kalt en ’unyttig slave’. Han hadde sviktet sin herres tillit. Han ble avsatt av sin herre og utvist fra hans hus.

32. Hva har de som svarer til den «late slave», manglet siden 1919, og hva blir derfor tatt fra dem?

³² Det samme prinsipp gjør seg gjeldende i forbindelse med den «onde og late slave»-klasse i vår tid. De som tilhører denne klasse, er blitt overgitt det som svarer til denne «ene talent», spesielt fra og med 1919, det første år etter krigen. Men det var noe de selv måtte ha, noe som utgjorde et passende supplement til denne «ene talent». Dette supplement som denne «ene talent» skulle ha framkalt hos dem, var nidkjærhet og hengivenhet for Jehovas messianske rike, en overbevisning om at deres himmelske Herre var verdig til å få et utvidet akerland som frambrakte disipler, og mot og kjærlighet som tilskyndte dem til å ha så stor andel som mulig i kunngjøringen av Guds opprettede messianske rike og i det arbeid som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag, ikke bare av det jødiske folk, som Jesus Kristus begrenset sin offentlige og private virksomhet til da han var på jorden. Ettersom de ikke har det som de selv må legge for dagen for å kunne bruke Herrens «ene talent», blir denne «talent» tatt fra dem, noe kjensgjerningene også viser at den ble.

33. a) På bekostning av hvem får så de som tilhører den «gode og tro» slave-klasse, «overflod»? b) Hvilken glede oppnår de som tilhører denne klassen, og hvilket herredømme venter de å få del i?

³³ De som utgjør de «gode og tro» slave-klasser, har derimot det som skal til for at de skal kunne forvalte sin himmelske Herres «talenter»; de har det nødvendige supplement. I overensstemmelse med lignelsen får de overdratt mer, på bekostning av den «onde og late slave»-klasse. Fordi de er ansvarsbevisste, pålitelige og nyttige «slaver», får de ytterligere muligheter og privilegier. Som følge av dette har de virkelig «overflod» i det utvidede akerland som frambringer disipler. Samtidig med at de gleder sin Herres hjerte, oppnår de selv stor glede, for de får en forsmak på den glede deres Herre føler i sitt rike, som nå er opprettet. Denne glede styrker dem til å fortsette nidkjært i tjenesten for ham helt til de har nådd slutten på sin jordiske løpebane. Når det skjer, venter de å bli oppreist fra de døde, slik at de kan gå inn til hans glede i hele dens fylde og bli satt til å herske over meget i hans tusenårige rike. Da vil de fullt ut få erfare den lykke som fyller de «slaver» som får del i den «første oppstandelse». — Åpenbaringen 20: 6.

34. Hva er det at høydepunktet i denne profetiske lignelsen nå oppfylles for våre øyne, et bevis for? Begrunn svaret.

³⁴ På denne måten har denne profetiske lignelsens høydepunkt fått sin oppfyllelse siden året 1919. Dette er noe som har kunnet iakttas av enkeltindivider og nasjoner overalt på jorden. Den «gode og tro» slave-klasse er spesielt klar over det som har funnet sted. Det tjener alt sammen til å vise at kongen Jesus Kristus har vært usynlig nærværende helt siden hedningenes tid utløp i 1914. Det utgjør således en del av det storslagne «tegnet» på Kristi «nærvær» og på «avslutningen på tingenes ordning», ettersom lignelsen om ’talentene’ er en del av Jesu detaljerte profeti om dette «tegnet». — Matteus 24: 3, NW.

35. Hvorfor vil vi gjerne se litt nærmere på den neste delen av Kristi profeti, og hva ønsker vi å få bevis for?

³⁵ «Tegnet» på Kristi usynlige nærvær i ånden består imidlertid ikke bare av lignelsene om de «ti jomfruer» og om ’talentene’, som vi nå har behandlet. Det er enda en lignelse som utgjør en viktig del av Jesu profeti om «tegnet», og oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen i vår urolige tid utgjør enda et bevis for at Herren Jesus Kristus er nærværende, og at flere vidunderlige ting er i vente. La oss nå se litt nærmere på den neste delen av vår Herres store profeti.