Den gotiske bibeloversettelsen — et bemerkelsesverdig verk
GOTERNE var en sammenslutning av germanske stammer som muligens opprinnelig kom fra Skandinavia. I de første århundrer etter vår tidsregning vandret de så langt sørover som til Svartehavet og Donau, Romerrikets utposter.
Det første litterære verk som ble skrevet på et germansk språk, var den gotiske bibeloversettelsen. I dag finnes det bare bruddstykker av den. Men den er likevel en enestående og høyt skattet bibeloversettelse. Hvorfor?
Wulfila — misjonær og bibeloversetter
Mannen bak denne bibeloversettelsen var Wulfila, også kalt Ulfilas eller Ulfila. Ifølge historieskriveren Filostorgius var Wulfila en etterkommer av folk som ble tatt til fange under et gotisk angrep på Kappadokia, som nå er en del av det østlige Tyrkia. Han ble født omkring 311. Tretti år senere ble han ordinert av Evsebios fra Nikomedia og opplært til å virke som misjonær blant goterne.
Historikeren Will Durant sier følgende om ham: «For å kunne undervise dem han omvendte, og for å omvende flere, oversatte han tålmodig hele Bibelen bortsett fra Kongebøkene fra gresk til gotisk.» (The Age of Faith) Det eneste som i dag er bevart av den gotiske bibeloversettelsen, er et fragment av Nehemjas bok og deler av de kristne greske skrifter.
Gotisk var ikke et skriftspråk. Som oversetter stod derfor Wulfila overfor en utfordring som krevde usedvanlig stor kløkt. Gamle kirkehistorikere tilskriver ham æren for å ha skapt det gotiske alfabetet med 27 tegn, hovedsakelig basert på greske og latinske bokstaver. Ifølge The New Encyclopædia Britannica skapte han dessuten «en germansk, kristen terminologi som delvis er i bruk fremdeles».
Den gotiske bibeloversettelsens historie
Wulfila fullførte sin oversettelse før 381 og døde to—tre år senere. At hans verk var populært, framgår av The Encyclopedia Americana, hvor det heter at «oversettelsen var i vanlig bruk blant de gotere som slo seg ned i Spania og Italia». Det store antall fragmenter som fremdeles finnes, kan tyde på at det ble laget mange kopier av den gotiske bibeloversettelsen. Flere avskrifter ble sannsynligvis til i skriptoriene i Ravenna og Verona, i det området hvor goterne hadde opprettet sitt rike. Skriptorier var skrivestuer i klostrene, hvor håndskrifter ble skrevet og kopiert.
Goterne opphørte å eksistere som et folk omkring 555, etter at den bysantinske keiser Justinian I hadde gjenerobret Italia. Tönnes Kleberg forteller at etter folkets undergang «forsvant det gotiske språk og gotiske tradisjoner nesten sporløst. Gotiske håndskrifter var ikke lenger av noen interesse. . . . De ble for en stor del tatt fra hverandre og renskrapt, slik at skriften ble fjernet. Det kostbare pergamentet ble deretter brukt om igjen til nye skrifter».
Bevarte håndskrifter
Fra noen av disse håndskriftene var skriften ikke fullstendig fjernet, slik at den opprinnelige teksten fremdeles er svakt synlig. Flere av disse palimpsestene, som de kalles, er blitt funnet og tydet. Det berømte håndskriftet Codex argenteus, som inneholder de fire evangelieberetningene i rekkefølgen Matteus, Johannes, Lukas og Markus, er bemerkelsesverdig nok blitt bevart i ubeskadiget stand.
Dette praktfulle håndskriftet er antagelig skrevet i skrivestuen i Ravenna i begynnelsen av det sjette århundre. Det kalles Codex argenteus, som betyr «sølvboken», fordi det er skrevet med sølvblekk. Bokens pergamentblad er farget purpurrøde. Dette kan tyde på at den var bestemt for en kongelig person. Gullbokstaver pryder de tre første linjene av hver evangelieberetning og dessuten innledningen til de forskjellige avsnittene. Navnene på evangelieskribentene står også i gull over de fire parallelle «buegangene» under hver av spaltene i håndskriftet. Her er det henvisninger til parallelle passasjer i evangelieberetningene.
Rekonstruksjonen av den gotiske bibelteksten
Etter at det gotiske folk gikk til grunne, forsvant den verdifulle Codex argenteus. Den dukket først opp igjen i midten av det 16. århundre i Werden-klostret i nærheten av Köln.
I 1569 ble den gotiske versjonen av Fadervår offentliggjort. Derved ble oppmerksomheten rettet mot den bibeloversettelsen den var hentet fra. Navnet Codex argenteus forekom på trykk for første gang i 1597. Fra Werden kom dette håndskriftet til den keiserlige kunstsamlingen i Praha. Da trettiårskrigen sluttet i 1648, tok svenske seierherrer med seg både dette håndskriftet og andre skatter. Siden 1669 har det befunnet seg i universitetsbiblioteket i Uppsala.
Codex argenteus bestod opprinnelig av 336 blad, og 187 av disse befinner seg i Uppsala. Et enkelt blad — det siste av Markusevangeliet — ble oppdaget i Speyer i Tyskland i 1970.
Fra det øyeblikk dette håndskriftet dukket opp igjen, begynte språkforskere å studere det for å gjøre seg kjent med det døde gotiske språk. Den tyske forskeren Wilhelm Streitberg benyttet seg av alle tilgjengelige håndskrifter og tidligere forsøk på å rekonstruere teksten og samlet «Die gotische Bibel», som han utgav i 1908. Denne bibelutgaven hadde den greske og den gotiske teksten på motstående sider.
I vår tid er det hovedsakelig språkforskere som interesserer seg for denne gotiske bibeloversettelsen. Det faktum at den er blant de eldste bibeloversettelsene som ble frambrakt og verdsatt, er et vitnesbyrd om Wulfilas ønske og beslutning om å få Guds Ord oversatt til et språk som den gang var i vanlig bruk. Han forstod med rette at det bare var på denne måten goterne kunne ha håp om å forstå den kristne sannhet.
[Bilderettigheter på side 9]
Gjengitt med tillatelse av universitetsbiblioteket i Uppsala