Bakgrunnen for saken

STRATTON I OHIO er et lite tettsted nær elven Ohio, som utgjør grensen mellom de amerikanske delstatene Ohio og West Virginia. Stratton er egen kommune og har borgermester. I denne lille kommunen med færre enn 300 innbyggere oppstod det et viktig stridsspørsmål i slutten av 1990-årene, da myndighetene der forsøkte å pålegge Jehovas vitner — og andre — å innhente skriftlig tillatelse før de besøkte innbyggerne for å snakke med dem om Bibelen.

Hvorfor har denne saken stor betydning? Som du vil se i de neste artiklene, ville et slikt påbud og en slik forhåndskontroll fra myndighetenes side i virkeligheten innebære en innskrenkning av ytringsfriheten, ikke bare for Jehovas vitner, men for alle innbyggere i De forente stater.

Hvordan konflikten utviklet seg

Innbyggerne i Stratton var i årenes løp blitt besøkt av forkynnere fra Jehovas vitners menighet i den nærliggende byen Wellsville. Og i forbindelse med forkynnelsen fra hus til hus hadde det helt siden 1979 vært problemer med noen få øvrighetspersoner i Stratton. I begynnelsen av 1990-årene erklærte en politimann som jaget en gruppe Jehovas vitner ut av Stratton: «Jeg bryr meg overhodet ikke om rettighetene deres.»

Situasjonen tilspisset seg i 1998, da Strattons borgermester personlig kom med trusler overfor fire kvinnelige Jehovas vitner. De var i ferd med å kjøre ut av Stratton etter å ha besøkt noen som tidligere hadde vist interesse for bibelske emner. Ifølge en av de kvinnene som borgermesteren truet, sa han at hvis de hadde vært menn, ville han ha arrestert dem.

I det siste tilfellet var stridens kjerne et kommunalt påbud som gjaldt «dørsalg, tigging, pengeinnsamling og annen oppsøkende virksomhet på privat eiendom». I henhold til dette påbudet måtte enhver som ønsket å oppsøke folk fra dør til dør, først innhente skriftlig tillatelse — som skulle være vederlagsfri — hos borgermesteren. Jehovas vitner betraktet påbudet som en innskrenkning av ytringsfriheten, religionsfriheten og trykkefriheten, og etter at kommunen hadde nektet å endre sin håndhevelse av påbudet, brakte de derfor saken inn for retten.

Den 27. juli 1999 ble det holdt muntlig forhandling ved distriktsdomstolen i det sørlige Ohio. Dommeren fant at det kommunale påbudet om å innhente skriftlig tillatelse ikke var i strid med USAs grunnlov. Den 20. februar 2001 kom USAs ankedomstol for sjette domssogn likeledes fram til at påbudet ikke var grunnlovsstridig.

Watchtower Bible and Tract Society of New York — et av Jehovas vitners juridiske selskaper — og Wellsville menighet av Jehovas vitner besluttet å anke saken til USAs høyesterett.

Høyesterett tar saken opp til behandling

I DEN SENERE TID har USAs høyesterett hvert år tatt opp til behandling omkring 80—90 av de mer enn 7000 sakene som blir anket til denne øverste domstolen — litt over én prosent!

I mai 2001 sendte Jehovas vitner sin ankeerklæring til høyesterett og stilte blant annet dette spørsmålet: «Er religiøse forkynnere som — i samsvar med en århundregammel metode basert på Bibelen — går fra dør til dør og gjør andre kjent med sine trosoppfatninger, i henhold til grunnloven å betrakte på lik linje med dørselgere, slik at de er underlagt det tidligere nevnte påbudet og må innhente kommunal tillatelse til å snakke om Bibelen eller til å tilby gratis bibelsk litteratur?»

Den 15. oktober 2001 ble Selskapet Vakttårnets juridiske avdeling i USA underrettet om at USAs høyesterett hadde akseptert å behandle saken «Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc., mfl. mot Stratton kommune mfl.»

I sin behandling av saken ønsket høyesterett å begrense seg til å vurdere om ytringsfriheten, som er garantert i Første tilleggsbestemmelse (First Amendment) til USAs grunnlov, omfatter retten til å snakke med andre om et emne uten først å måtte legitimere seg for en eller annen øvrighetsperson.

Nå skulle det holdes muntlig forhandling i USAs høyesterett, og saken skulle avgjøres av denne domstolens ni dommere. Jehovas vitner skulle møte med sine advokater, og Stratton kommune med sine. Hvordan ville det gå i rettssalen?

[Ramme på side 5]

HVA GÅR FØRSTE TILLEGGSBESTEMMELSE UT PÅ?

«TILLEGGSBESTEMMELSE 1 (STIFTELSEN AV EN RELIGION; RELIGIONSFRIHETEN, YTRINGSFRIHETEN, TRYKKEFRIHETEN; RETTEN TIL Å ANMODE OM OPPREISNING) Kongressen skal ikke vedta noen lov som berører stiftelsen eller den frie utøvelsen av en religion, ei heller noen som innskrenker ytringsfriheten eller trykkefriheten eller retten til å komme sammen til fredelige sammenkomster og til å anmode myndighetene om oppreisning når det er grunn til klagemål.» — USAs grunnlov.

«Første tilleggsbestemmelse utgjør grunnlaget for den demokratiske prosess i De forente stater. Første tilleggsbestemmelse hindrer Kongressen i å vedta lover som innskrenker ytringsfriheten, trykkefriheten, retten til å holde fredelige sammenkomster eller retten til å anmode om oppreisning. Mange betrakter ytringsfriheten som den viktigste friheten og som grunnlaget for alle andre friheter og rettigheter. Første tilleggsbestemmelse hindrer dessuten Kongressen i å vedta lover om stiftelse av en statsreligion eller om innskrenkning av religionsfriheten.» (The World Book Encyclopedia) I en sak som er blitt en milepæl i amerikansk rettshistorie, «Cantwell mot Connecticut», 310 U.S. 296 (1940), hvor Jehovas vitner også var involvert, gikk høyesteretts avgjørelse interessant nok ut på at garantiene i Første tilleggsbestemmelse hindrer ikke bare Kongressen (de føderale myndigheter), men også lokale myndigheter (delstater og kommuner) i å vedta lover som kan krenke rettigheter nevnt i denne tilleggsbestemmelsen til grunnloven.

[Bilder på side 5]

Saken berører en rekke former for oppsøkende virksomhet fra dør til dør

[Bilderettigheter på side 4]

Foto: Franz Jantzen, Collection of the Supreme Court of the United States

Første fase — muntlig forhandling i høyesterett

DEN MUNTLIGE FORHANDLINGEN i USAs høyesterett var berammet til den 26. februar 2002. Da skulle saken legges fram for justitiarius William Rehnquist og hans åtte meddommere. En gruppe på fire advokater skulle føre saken for Jehovas vitner.

Jehovas vitners prosessfullmektig innledet på en måte som vakte interesse. Han begynte med å si: «Vi befinner oss i Stratton en lørdag formiddag klokken elleve.» Så banket han tre ganger i skranken og sa: «God dag. Det var hyggelig å treffe Dem hjemme. Grunnen til at jeg kommer, er at jeg gjerne vil snakke med Dem om det som profeten Jesaja skrev om en ny og bedre verden. Det dreier seg om det samme budskapet som det Jesus Kristus forkynte, det gode budskap om Guds rike.»

Han fortsatte: «I Stratton er det ulovlig å gå fra dør til dør med dette budskapet uten først å ha innhentet skriftlig tillatelse fra kommunen.»

’Dere ber ikke om penger?’

Dommer Stephen G. Breyer stilte noen avklarende spørsmål om Jehovas vitner, blant annet dette: «Er det tilfellet at klientene Deres ikke ber om penger, ikke så mye som en penny, og at de verken selger bibler eller noe som helst annet, men at alt de gjør, er å si: ’Jeg vil gjerne snakke med Dem om religion’?»

Jehovas vitners prosessfullmektig svarte: «Det er et faktum at Jehovas vitner ikke har bedt om penger i Stratton. Men det er også et faktum at de i andre distrikter av og til nevner at arbeidet deres støttes av frivillige bidrag. . . . Vi driver ikke med pengeinnsamlinger. Vi er utelukkende opptatt av å snakke med folk om Bibelen.»

Kommunal tillatelse nødvendig?

Dommer Antonin Scalia konstaterte: «De mener at det ikke skulle være nødvendig å oppsøke borgermesteren og be om tillatelse til å snakke med et medmenneske om noe interessant?» Til dette svarte Jehovas vitners prosessfullmektig: «Vi mener at denne domstolen ikke bør godkjenne en offentlig bestemmelse som går ut på at én innbygger må innhente tillatelse til å snakke med en annen innbygger ved hans dør.»

Et annet innlegg og en annen stemning

Nå skulle Stratton kommune gi sin framstilling av saken. Kommunens prosessfullmektig forklarte påbudet i Stratton slik: «Stratton kommune utøver sin politimyndighet når den søker å styrke personvernet og å hindre kriminalitet. Det påbudet som begrenser adgangen til å drive stemmeverving eller drive med pengeinnsamling på privat eiendom, går ganske enkelt ut på at man må registrere seg på forhånd og ha med seg en skriftlig tillatelse når man går fra dør til dør.»

Dommer Scalia berørte sakens kjerne da han straks spurte de øvrige dommerne: «Kjenner dere til noen annen sak hvor vi har hatt å gjøre med et påbud av et slikt omfang — et påbud som ikke bare berører tigging, pengeinnsamling og salg av varer, men også forsøk på samtaler om for eksempel Jesus Kristus eller miljøvern? Har vi noen gang hatt en slik sak?»

Han fortsatte: «Så vidt jeg kjenner til, har vi ikke hatt noen slike saker de siste to hundre årene.» Høyesterettsjustitiarius Rehnquist bemerket tørt: «Fullt så lenge har De vel ikke vært her?», og det ble latter i rettssalen. Dommer Scalia presiserte: «Et påbud av et slikt omfang er nytt for meg.»

En strålende idé?

Henvendt til kommunens prosessfullmektig bemerket dommer Anthony M. Kennedy: «De synes altså det er en strålende idé at jeg må be myndighetene om tillatelse før jeg går litt lenger borti gaten, hvor jeg ikke kjenner alle, og sier til beboerne der at jeg gjerne vil snakke med dem om søplet som hoper seg opp, eller om en av våre folkevalgte representanter eller hva det nå kan være. Skal jeg være nødt til å be myndighetene om tillatelse før jeg kan gjøre dette? . . . Det er utrolig.»

Dommer Sandra Day O’Connor fulgte opp med å spørre: «Hva med barn som går fra dør til dør i forbindelse med Halloween-feiringen? Er de nødt til å innhente skriftlig tillatelse?» Både hun og dommer Scalia hadde flere kommentarer til dette. Dommer O’Connor nevnte også en annen situasjon: «Hvordan er det hvis en vil låne en kopp sukker hos naboen? Er jeg nødt til å innhente skriftlig tillatelse for å kunne gå bort til naboen og låne en kopp sukker?»

Driver Jehovas vitner stemmeverving?

Dommer David H. Souter spurte: «Hvorfor blir Jehovas vitner berørt av dette påbudet? Holder de på med stemmeverving, tigging, pengeinnsamling eller salg av varer eller tjenester? De driver ikke med noe av dette, gjør de vel?» Kommunens prosessfullmektig siterte påbudet i detalj og la til at distriktsdomstolen hadde definert Jehovas vitners oppsøkende virksomhet som stemmeverving. Til dette bemerket dommer Souter: «De må ha en svært vid definisjon av stemmeverving hvis den omfatter Jehovas vitners virksomhet.»

Dommer Breyer siterte så hva et oppslagsverk sier om stemmeverving, for å vise at dette ikke passer på Jehovas vitners virksomhet. Deretter sa han: «Ikke noe sted i Deres skriftlige redegjørelse har jeg lest noe om hva som er hensikten med å kreve at disse menneskene [Jehovas vitner], som ikke er interessert i penger, ikke er interessert i å drive salg og heller ikke er interessert i å verve stemmer, drar til kommunehuset og registrerer seg. Kan De si meg hva hensikten er?»

Det «privilegiet» å snakke med andre

Kommunens prosessfullmektig framholdt at hensikten med påbudet var å verne om privatlivets fred og å beskytte innbyggerne mot å bli utsatt for svindel eller kriminalitet. Dommer Scalia siterte fra påbudet, hvor det framgår at borgermesteren kan kreve nærmere informasjon om den som registrerer seg, og om hans ærend, slik at det kan bli gitt «en nøyaktig beskrivelse av arten av det ønskede privilegiet». Han formelig smakte på ordet «privilegiet», og han sa: «Det privilegiet å gå rundt og overbevise sine medmennesker om det ene eller det andre — nei, dette skjønner jeg bare ikke.»

Dommer Scalia fortsatte: «Kan man kreve at enhver som ringer på en annens dør, må avgi fingeravtrykk på rådhuset før han får ringe på? Er en liten risiko for at det kan bli begått en kriminell handling, nok til å kreve at alle som ønsker å ringe på hos andre, må registrere seg på rådhuset? Selvfølgelig ikke.»

Til beskyttelse for innbyggerne?

Da kommunens prosessfullmektig hadde brukt sine tilmålte 20 minutter, overlot han ordet til prosessfullmektigen for delstaten Ohio. Delstatens prosessfullmektig hevdet at påbudet vedrørende tigging, pengeinnsamling og annen oppsøkende virksomhet beskyttet innbyggerne mot besøk av fremmede, ’særlig mot uønskede besøk’, og sa at det kan føles ’urovekkende å bli oppsøkt på sin eiendom’. Han la til: «Jeg synes kommunen har rett til å si: ’Den slags virksomhet uroer oss.’»

Dommer Scalia bemerket: «Når kommunen sier dette, uttaler det seg også på vegne av dem som gjerne vil ha besøk av Jehovas vitner. Noen er ensomme og skulle gjerne hatt noen å snakke med om hva som helst. Likevel skal disse menneskene [Jehovas vitner] altså være nødt til å registrere seg hos borgermesteren for å få det privilegiet å ringe på hos dem.»

«En svært beskjeden restriksjon»

Under spørsmålsrunden kom dommer Scalia også med denne poengterte kommentaren: «Vi kan alle være enige om at de tryggeste samfunn i verden finnes i totalitære diktaturer. De har som regel svært lav kriminalitet. Prisen for et fritt samfunn er blant annet en noe høyere risiko for kriminell virksomhet. Spørsmålet er så om det aktuelle påbudet er verdt prisen — om det forhindrer så mye kriminell virksomhet at det er verdt å kreve at folk må søke om det privilegiet å ringe på hos andre.» Til dette sa delstatens prosessfullmektig: «Det dreier seg om en svært beskjeden restriksjon.» Dommer Scalia repliserte: ’Den er så beskjeden at vi ikke kan finne et eneste tilfelle hvor en eneste kommune noen gang har vedtatt et påbud av denne typen. Jeg synes ikke dette er beskjedent.’

Etter inngående spørsmål fra en av dommerne måtte delstatens prosessfullmektig til slutt innrømme: «Jeg ville betenke meg på å si at man kan ha et direkte forbud mot å ringe på eller banke på hos andre.» Og dermed var innlegget hans slutt.

Under replikkvekslingen pekte Jehovas vitners prosessfullmektig på at påbudet ikke ble fulgt opp med nærmere undersøkelser. «Jeg kan dra til kommunehuset og si: ’Jeg er den og den’ og så få en skriftlig tillatelse og gå fra dør til dør.» Han pekte også på at borgermesteren har rett til å nekte å utstede en skriftlig tillatelse til en person som sier at han ikke er medlem av en organisasjon. «Vi mener det er tydelig at påbudet håndheves vilkårlig,» sa han og fortsatte: «Jeg tillater meg å hevde at vår [Jehovas vitners] virksomhet er helt innenfor rammen av Første tilleggsbestemmelse.»

Straks etter avsluttet høyesterettsjustitiarius Rehnquist den muntlige forhandlingen med ordene: «Saken vil nå bli tatt opp til domsavgjørelse.» Det hele hadde tatt bare litt over en time. Hvor stor betydning den timen hadde hatt, skulle komme til å framgå av høyesteretts skriftlige avgjørelse, som ble kunngjort i juni.

[Bilder på side 6]

Høyesterettsjustitiarius Rehnquist

Dommer Breyer

Dommer Scalia

[Rettigheter]

Rehnquist: Collection, The Supreme Court Historical Society/Dane Penland; Breyer: Collection, The Supreme Court Historical Society/Richard Strauss; Scalia: Collection, The Supreme Court Historical Society/Joseph Lavenburg

[Bilder på side 7]

Dommer Kennedy

Dommer O’Connor

Dommer Souter

[Rettigheter]

Kennedy: Collection, The Supreme Court Historical Society/Robin Reid; O’Connor: Collection, The Supreme Court Historical Society/Richard Strauss; Souter: Collection, The Supreme Court Historical Society/Joseph Bailey

[Bilde på side 8]

Rettssalen

[Rettigheter]

Foto: Franz Jantzen, Collection of the Supreme Court of the United States

Høyesterett trygger ytringsfriheten

DEN 17. JUNI 2002 kunngjorde høyesterett sin avgjørelse. Hva gikk den ut på? En rekke aviser skrev om den, og her er noen av overskriftene: «Retten opphever restriksjon for besøk av Jehovas vitner.» (The New York Times) «Høyesterett opphever krav om skriftlig tillatelse.» (The Columbus Dispatch, Ohio) «Oppsøkende virksomhet trenger ikke OK fra rådhuset.» (The Plain Dealer, Cleveland i Ohio) «Seier for ytringsfriheten.» — USA Today.

De avgjørelsene som de lavere domstolene hadde truffet i Jehovas vitners disfavør, ble omgjort med åtte stemmer mot én! Den offisielle 18 sider lange høyesterettsavgjørelsen var ført i pennen av dommer John Paul Stevens. Avgjørelsen utgjorde en solid bekreftelse på at Første tilleggsbestemmelse (First Amendment) til USAs grunnlov beskytter Jehovas vitners rett til å forkynne offentlig. Høyesterett nevnte at Jehovas vitner hadde forklart at «grunnen til at de ikke søkte om skriftlig tillatelse, var at Bibelen gir dem bemyndigelse til å forkynne». Så fulgte et sitat fra Jehovas vitners skriftlige redegjørelse: «For oss ville det å søke en kommune om tillatelse til å forkynne nærmest føles som en hån mot Gud.»

Høyesterett uttalte: «Gjennom mer enn 50 år har domstolen opphevet restriksjoner som gjelder oppsøkende virksomhet og distribusjon av trykksaker fra dør til dør. Det er ikke en historisk tilfeldighet at de fleste av disse rettssakene har dreid seg om Første tilleggsbestemmelse og er blitt reist av Jehovas vitner, for oppsøkende virksomhet fra dør til dør er en essensiell del av deres religionsutøvelse. Som vi bemerket i saken ’Murdock mot Pennsylvania, . . . (1943)’, er det slik at Jehovas vitner ’hevder at de følger Paulus’ eksempel ved å undervise «offentlig og fra hus til hus». Apostlenes gjerninger 20: 20. Den bibelske befalingen: «Gå ut i hele verden og forkynn det gode budskap for hele skapningen» oppfatter de bokstavelig. Markus 16: 15. De mener at de ved å følge den adlyder en befaling fra Gud’.»

Deretter fulgte et sitat fra høyesterettsavgjørelsen i 1943: «Denne formen for religiøs virksomhet har i henhold til Første tilleggsbestemmelse like høy status som gudsdyrkelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene. Den har samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle former for religionsutøvelse.» Det ble også sitert fra en høyesterettsavgjørelse i 1939: «Å pålegge sensur ved å kreve en særskilt tillatelse som umuliggjør den frie og uhindrede utdeling av skrifter, er et utfall mot selve de grunnlovfestede garantiene.» — Uthevet av retten.

Høyesterett kom deretter med en bemerkelsesverdig uttalelse: «Rettssakene viser at Jehovas vitners kamp mot innskrenkninger av ytringsfriheten ikke har vært en kamp bare for deres egne rettigheter.» Retten erklærte: «Jehovas vitner er ikke de eneste ’vanlige mennesker’ som står i fare for å bli brakt til taushet av slike bestemmelser som den i Stratton.»

Videre slo høyesterett fast at «det er en krenkelse — ikke bare av de verdiene som beskyttes av Første tilleggsbestemmelse, men også av selve begrepet et fritt samfunn — at en borger som ønsker å føre en vanlig samtale med sine medmennesker, først må informere myndighetene om dette ønsket og deretter må innhente skriftlig tillatelse til å gjøre det. . . . en lov som krever skriftlig tillatelse til å føre en slik samtale, utgjør et radikalt avvik fra vår nasjonale arv og forfatningsmessige tradisjon». I denne forbindelse brukte retten formuleringen «den ytterst skadelige virkning av et slikt krav om skriftlig tillatelse».

Faren for kriminalitet

Hva med det argumentet som gikk ut på at den skriftlige tillatelsen er et sikkerhetstiltak mot innbruddstyver og andre kriminelle? Høyesterett bemerket: «Vi erkjenner at slike hensyn har sin berettigelse, men vår presedens viser tydelig at det må være likevekt mellom slike hensyn og hensynet til virkningen av å krenke rettigheter som er nevnt i Første tilleggsbestemmelse.»

I rettsavgjørelsen stod det videre: «Det er lite sannsynlig at mangelen på skriftlig tillatelse ville hindre kriminelle i å banke på hos andre og innlede samtaler av en art som ikke er nevnt i påbudet. De kunne for eksempel spørre om veien eller spørre om å få låne telefonen, . . . eller de kunne ustraffet registrere seg under falskt navn.»

Under henvisning til høyesterettsavgjørelser i 1940-årene uttalte retten: «Ordlyden i de avgjørelsene som ble truffet under den annen verdenskrig, og som gjentatte ganger reddet medlemmene av saksøkernes trossamfunn fra å bli utsatt for trakassering, gjenspeilte domstolens vurdering av de frihetene som er nevnt i Første tilleggsbestemmelse, og som blir berørt i denne saken.»

Hvilken konklusjon kom høyesterett til? «Retten finner at ankedomstolens avgjørelse må omgjøres, og saken sendes tilbake for videre behandling i samsvar med høyesterettsavgjørelsen.»

Utfallet av saken ble altså at «retten støtter Jehovas vitner», slik en avis uttrykte det. (Chicago Sun-Times) Ja, med hele åtte stemmer mot én ble saken avgjort i deres favør.

Hvordan blir det framover?

Hvordan betrakter Jehovas vitner i Wellsville — som har forkynt i Stratton — denne seieren i høyesterett? De føler ingen grunn til å hovere overfor innbyggerne i Stratton og nærer ingen som helst uvilje mot dem. Et av vitnene i Wellsville, Gregory Kuhar, sier: «Det var ikke det at vi hadde lyst til å gå til rettssak. Men det var rett og slett galt å ha et slikt påbud. Det vi gjorde, gjorde vi ikke bare i vår egen, men i alles interesse.»

Kjensgjerningene viser at vitnene har lagt stor vekt på å unngå å provosere innbyggerne i Stratton. Gene Koontz, et annet vitne, forteller: «Sist vi forkynte i Stratton, var den 7. mars 1998, så det er over fire år siden.» Han legger til: «Jeg fikk selv beskjed om at jeg ville bli arrestert. I årenes løp har det vært mange tilfeller der politiet har truet med å arrestere oss. Når vi så bad om å få se påbudet på trykk, fikk vi aldri noe svar.»

Koontz fortsetter: «Vi går inn for å ha et godt forhold til våre medmennesker. Hvis noen ikke ønsker besøk av oss, så respekterer vi det. Men det finnes jo andre som tar vennlig imot oss og gjerne vil snakke om Bibelen.»

Gregory Kuhar presiserer: «Grunnen til at vi gikk til rettssak, var ikke at vi betraktet innbyggerne i Stratton som fiender. Vi ønsket ganske enkelt å få en juridisk bekreftelse på at grunnloven gir oss rett til å snakke med folk.»

Han legger til: «Vi håper at vi etter hvert kan dra tilbake til Stratton igjen. Da skal jeg med glede være den første til å banke på en dør. Kristus har jo befalt at det gode budskap skal forkynnes overalt, så vi må dra dit igjen.»

Utfallet av denne rettssaken har fått vidtrekkende virkninger. Etter at høyesterettsavgjørelsen ble kjent, har en rekke kommuner i USA forstått at de ikke lenger kan pålegge Jehovas vitners forkynnelsesarbeid restriksjoner i form av lokale bestemmelser. Fram til nå har dette ført til at misforståelser og vanskeligheter i forbindelse med forkynnelsen fra dør til dør er blitt ryddet av veien i 90 kommuner.