Spørsmål fra leserne

● En lege sa at en pasient før en operasjon kunne gi noe blod og få lagret det, i tilfelle det skulle bli nødvendig med en blodoverføring under operasjonen. Hvordan bør en kristen se på en slik bruk av sitt eget blod?

Fra medisineres synspunkt kan denne framgangsmåten synes å være nokså praktisk. Det er alvorlige farer forbundet med å ta imot en overføring av en annens blod. Det synes å være færre risikoer inne i bildet hvis en person blir gitt en overføring av sitt eget blod. Blant legene er det derfor en tendens til å benytte den framgangsmåte som kalles autolog transfusjon. Dette innbefatter å tappe noe av pasientens eget blod og lagre det i en «bank» med henblikk på en overføring når det blir nødvendig. Hvis giveren ikke har behov for blodet, kan det benyttes til andre pasienter.

Som opplysningene på sidene 10—13 i dette bladet viser, er blodoverføring i strid med Bibelen.a Bibelen åpenbarer for oss at Gud betrakter blodet som hellig, og hans tjenere bør behandle det deretter. I samsvar med dette sa Jehova Gud til israelittene at de kunne gjøre bare to ting med blodet. For det første sa Gud: «Jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler.» For det andre, hvis et dyrs blod ikke ble benyttet på alteret, skulle israelittene la det renne ut på jorden; de erkjente derved at livet kommer fra Gud, og forhindret at blodet, som representerer livet, ble brukt av en eller annen. (3 Mos. 17: 11—14) Men var denne måten å behandle blodet på noe som gjaldt bare for Guds tjenere under Moseloven? Nei, tvert imot. Sanne tilbedere hadde, naturlig nok, allerede før loven ble gitt, behandlet blodet på denne måten.

Gud hadde tidligere sagt til Noah og hans familie at mennesker ikke skulle spise kjøtt med blod i. (1 Mos. 9: 3, 4) Hva ble så gjort? Når en drepte et dyr for å skaffe til veie mat, ble dets blod vanligvis tappet, slik at det rant ned i jorden. Blodet, som representerer livet, tilhørte ikke Noah og hans familie, men det tilhørte livets Giver. Det ville følgelig være passende å helle blodet ut på jorden, som er Guds «føtters skammel». — Es. 66: 1.

Det forbudet som ble gitt Noah, gjelder også de kristne. I det første århundre etter Kristus offentliggjorde de kristnes styrende råd, som var støttet av den hellige ånd, den avgjørelse at de kristne må ’avholde seg fra det som er kvalt og blod’. (Ap. gj. 15: 19, 28, 29) Hva ville det bety i praksis? Uttrykket «det som er kvalt» betegner kjøtt av dyr som ble drept på en slik måte at blodet ble igjen i kjøttet. De kristne kunne ikke spise slikt kjøtt. Hva med ordene ’avholde seg fra blod’? Disse ordene utgjorde et forbud mot å bruke blod som var tappet av et dyr, slik som noen hedninger gjorde. De laget og spiste blodpølse eller andre fødemidler som inneholdt blod, eller drakk blod som kom fra dyr eller fra soldater som ble drept på arenaen. De kristne ville ikke gjøre noe av dette. Når de tappet blodet av et dyr, ville de gjøre det Guds tjenere i fortiden hadde gjort, nemlig avholde seg fra blodet. De kunne på denne måten framheve sin verdsettelse av blodets og livets hellighet og vise sin avhengighet av verdien av Kristi blod.

Hvis en lege foreslår at en kristen kan tillate at noe av hans blod blir tappet og oppbevart i en blodbank med tanke på en senere blodoverføring, er den kristne ikke uten bibelsk veiledning om hvilken handlemåte som er den rette. Han kan nevne at israelittene i fortiden fikk beskjed om at blod som var blitt tappet, skulle ’helles ut på jorden liksom vann’, for å vise at det tilhørte Gud, og at det ikke skulle opprettholde livet til noen jordiske skapninger. (5 Mos. 12: 24) Og han kan henvise til det tydelige budet om at de kristne skulle ’avholde seg fra blod’. Hvordan kan en kristen i betraktning av dette tillate at hans blod blir oppbevart i en blodbank for at han selv eller en annen senere skal bli gitt en transfusjon?

● Kan en kristen gjøre bruk av slike hjelpemidler som en hjerte-lungemaskin eller et dialyseapparat (en kunstig nyre)?

Det finnes kristne vitner for Jehova som med god samvittighet har gått med på å la seg behandle ved hjelp av disse apparatene, forutsatt at maskinene er blitt fylt med en væske som er fri for blod, for eksempel Ringers løsning.

Når et slikt apparat fungerer, flyter pasientens blod fra en blodåre gjennom en slange til maskinen (hvor det blir pumpet, tilført oksygen og/eller filtrert), for så å vende tilbake til hans kretsløpssystem. Maskinen utfører midlertidig noen av de funksjoner som normalt blir tatt hånd om av pasientens egne organer.

Noen kristne har fulgt sin samvittighet og resonnert som så at blodet flyter hele tiden, og at det utvendige kretsløpet kan betraktes som en forlengelse av kretsløpssystemet. De har betraktet det som noe som kan sammenlignes med at en liten slange implanteres i kroppen for å lede blodet utenom en tilstopning i en blodåre.

Enhver kristen bør naturligvis overveie hva bruken av disse og lignende apparater innbefatter. Han bør tenke over hvorvidt han betrakter dette blodet som blod som åpenbart har forlatt kroppen og derfor bør fjernes, eller som blod som i bunn og grunn fortsatt er med i kretsløpet. (5 Mos. 12: 16) Da vil han kunne ta en avgjørelse som vil gjøre det mulig for ham å ha en god samvittighet overfor Gud. — 1 Pet. 3: 16.

● Er det galt å gå med på at det blir tatt en blodprøve?

De fleste av Jehovas vitner, om ikke alle, har ingenting å innvende mot slike prøver. Den lille mengden av blod som blir fjernet fra kroppen, blir ikke spist av noen eller sprøytet inn i noen annen. Blodet blir bare undersøkt før en kvitter seg med det. — 5 Mos. 15: 23.

● Er seruminnsprøytninger forenelig med den kristne tro?

I Vakttårnet for 1. desember 1974 framla vi i denne spalten en detaljert redegjørelse for bruken av vaksiner (som ikke inneholder blod) og for sera, som framstilles av blod. Detaljerte opplysninger angående dette vil du finne på sidene 551, 552.

Det innrømmes at legestanden i økende grad går bort fra overføringer av fullblod. I stedet blir menneskeblod oppdelt i grunnbestanddeler som kan overføres — røde blodlegemer, hvite blodlegemer, blodplater og blodplasma. Vi sa angående dette: «Vi mener at bruk av blod ved blodoverføring eller bruk av en blodbestanddel i en lignende hensikt, tydelig er i strid med det bibelske påbudet om å ’avholde seg . . . fra blod’. (Ap. gj. 15: 20)»

Men hva med å ta imot seruminnsprøytninger som brukes for å bekjempe slike sykdommer som difteri, stivkrampe, virushepatitt, hundegalskap, blødersykdom og Rh-uforlikelighet? Det ser ut til at vi her kommer inn på et ’grått område’. Noen kristne mener at å ta imot en liten mengde av et stoff som kommer fra blod, med ovennevnte hensikt, ikke ville være å vise ringeakt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate dette. (Jevnfør Lukas 6: 1—5.) Andre ville imidlertid på grunn av sin samvittighet føle seg forpliktet til å nekte å ta imot sera fordi de inneholder blod, selv om det er i svært små mengder. Ut fra dette har vi tatt det standpunkt at dette spørsmålet må avgjøres av hver enkelt på et personlig grunnlag. Vi oppmuntrer alle til å strebe etter å ha en god samvittighet og etter å være lydhøre overfor Guds veiledning som finnes i hans Ord. — Sl. 119: 105.

● Hvor opptatt bør en kristen være av blod i matvarer?

Gud sa til Noah og derved til hele den menneskelige familie: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde . . . Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 3, 4) Sanne tilbedere bør følgelig unngå å spise kjøtt med blod i eller annen mat som er blitt tilsatt blod.

Dette kan gjøre det nødvendig å utvise en viss forsiktighet. I noen land blir for eksempel dyr vanligvis kvalt eller drept på en annen måte som innebærer at blodet ikke renner ut av dem. Der hvor dette er den vanlige framgangsmåten på stedet, kjøper kristne vanligvis kjøtt bare hos kjøpmenn, slaktere eller bønder som de vet selger kjøtt av dyr som blodet er blitt ordentlig tappet av.

Forskrifter vedrørende slakting av dyr som er vedtatt av myndighetene i mange land, for eksempel i USA, krever imidlertid at blodet skal tappes ordentlig av dyret. Av denne grunn behøver de kristne i slike land ikke å være nevneverdig bekymret. De kan fritt spise kjøtt som selges offentlig, eller som blir servert på restauranter. (Jevnfør 1 Korintierne 10: 25, 26, hvor det tales om kjøtt som var blitt ofret til avguder: «Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det; for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til.») Det kan imidlertid være nødvendig å forhøre seg om kjøtt av dyr som ikke er slaktet på et slakteri, for eksempel kjøtt av vilt, enten en kjøper det av en jeger, i en slakterforretning eller på en restaurant.

Men hva med matvarer som kan inneholde blod eller blodbestanddeler, for eksempel plasmaproteiner?

Myndighetene i noen land krever at produsentene skal benytte varedeklarasjon som oppgir hvilke ingredienser matvarene består av. Kristne som har kontrollert varedeklarasjoner gjennom en periode, har kanskje lagt merke til at der hvor de bor, brukes blod praktisk talt aldri i matvarer. Derfor har de kanskje med rette begrenset sine undersøkelser av varedeklarasjoner utelukkende til de ganger da det er grunn til å tro at blod kan ha blitt tilsatt et produkt.

Forbundsrepublikken Tyskland har imidlertid nylig vedtatt en lov som gir kjøttvareindustrien tillatelse til å bruke, uten å oppgi det i varedeklarasjonen, opptil to prosent (eller, i noen tilfelle, ti prosent) tørket blodplasma i «wienerpølser, frankfurtere og lignende produkter, som innbefatter posteier og rulader . . . kjøttboller, kjøttfarse, frikasséer, raguer, spekket kjøtt, . . .» Også her i landet er det tillatt å benytte blod i kjøttprodukter. Men «dersom det i et farseprodukt nyttes blodplasma utover de 2% som er tillatt som fremmedprotein, må dette deklareres som kjøttbiprodukts.b (Se Forskrifter om kjøtt og kjøttvarer) Hvis produsenten bruker mindre enn to prosent blodplasma i et produkt, er han altså ifølge denne bestemmelsen ikke forpliktet til å deklarere det. Hva skal en samvittighetsfull kristen gjøre i slike tilfelle?

Han kan rette en forespørsel til slakteren eller til produsenten. Da noen produsenter i et skandinavisk land fikk slike forespørsler, kom de omgående med forsikringer om at blod ikke ble tilsatt deres kjøttprodukter; de ønsker ikke å miste kunder. Men på noen steder fikk vitner som forespurte slaktere eller produsenter innen kjøttindustrien, vage eller tvilsomme svar. Det er verdt å legge merke til at selv om loven tillater kjøttindustrien å tilsette noe blod uten å oppgi det, betyr ikke dette nødvendigvis at alle produsenter eller de fleste av dem gjør dette.

Hver enkelt kristen må derfor avgjøre hva han skal gjøre. På grunn av sin samvittighet vil kanskje noen unngå alt det de er skeptisk til, eller de vil forhøre seg i den utstrekning det er nødvendig for å berolige sin samvittighet. (Rom. 14: 23) I tilfelle hvor det ikke synes mulig å få fullstendige opplysninger ved å foreta rimelige undersøkelser, vil kanskje andre kristne komme til følgende konklusjon: ’Når jeg ikke har noen god grunn for å tro at dette inneholder blod, eller når det ikke finnes noen måte som jeg kan avgjøre det på, kan jeg med god samvittighet fortsette å spise det.’ De bør imidlertid ta i betraktning andres samvittighet og følelser, slik Paulus anbefaler. — 1 Kor. 10: 28—30; Rom. 14: 13—21.

Sanne kristne bør ikke stille seg likegyldig til spørsmålet om blod. De bør gjøre hva de kan for å unngå klare brudd på Guds lov. Det er viktig å ha en dyp respekt for denne loven. Ved å gjøre alt de med rimelighet kan for å «vokte seg for . . . blod», viser Guds folk at de betrakter livet og blodet, som representerer livet, som hellig. — Ap. gj. 21: 25.

[Fotnoter]