Redselstimer på havet
DE FLESTE av oss var turister fra Italia og andre européiske land på vei hjem fra et ferieopphold i Hellas. Vi forlot havnebyen Patras fredag morgen den 27. august 1971 og gikk i nordvestlig retning, over Det joniske hav og Adriaterhavet, mot Ancona i Italia. Hele fredagen var det rolig vær, men skipet gjorde liten fart. Av og til virket det som om det lå stille.
Vi befant oss om bord i den greske ferjen «Heleanna», egentlig et 170 meter langt ombygd tankskip. Skipet var stort, men det var ikke vanskelig å se at det var overfylt. Det var over 1000 passasjerer og omkring 200 biler om bord. Jeg var en av de mange passasjerene som ikke hadde lugar, og forsøkte derfor å finne meg best mulig til rette på øverste dekk. Her oppe var det mange som tok seg en forfriskende dukkert i svømmebassenget eller solte seg for å bli enda litt brunere.
Mange av oss sov på dekk den natten, i de dekksstolene som var tilgjengelige. I begynnelsen var dette slett ikke ubehagelig, men ved to-tiden begynte det å blåse en svak vind, som siden ble stadig sterkere. Det begynte å bli ganske kaldt. En god del av passasjerene gikk ned for å finne et lunere sted å være. Jeg tok dekksstolen min og slo følge med dem. I spisesalongen hadde mange passasjerer allerede falt i søvn, så jeg fant meg også en plass og sov videre.
Det oppstår brann
Kl. 5.40 ble jeg plutselig vekt. Folk løp fram og tilbake, og jeg så lett røyk som drev i luften utenfor. En eller annen sa at det var brann. Så hørte jeg en av besetningen forbanne nattevaktene, fordi de ikke hadde oppdaget ilden før. Jeg tenkte at det kanskje var noen som hadde kastet fra seg en tent sigarett, og at det på den måten hadde oppstått en liten brann. Men avisene kunne siden fortelle at brannen brøt ut i byssa bakerst i skipet.
Jeg gikk opp på øverste dekk, hvor jeg hadde bagasjen min. Folk løp i alle retninger. Mange hadde allerede fått på seg redningsvester. Røykutviklingen ble stadig kraftigere. Jeg så flammer som slo høyt opp i luften på babord side langt bak i skipet. Noen av mannskapet løp mot ilden med slokningsapparater.
Panikken utviklet seg i takt med brannen. Kvinner besvimte, barn gråt og menn diskuterte og kom med trusler. Noen ungdommer som hadde på seg redningsvester, fotograferte for å ha bevis for at de hadde vært med.
Folk løp til livbåtene på hver side av dekket. Jeg flyttet koffertene mine, som sto i nærheten av brannstedet, til et annet sted, som virket tryggere. Det eneste jeg bar med meg, var en håndveske med dokumenter og verdisaker.
Jeg gikk bort til en av livbåtene, som noen unge matroser forsøkte å gjøre klar. De gjorde seg store anstrengelser men det var ingenting som virket. De fikk ikke firt ned båten fordi de tykke tauene som den hang i, var påsmurt altfor mye maling. Da dette problemet var løst, virket ikke heisemekanismen som den skulle.
Et lyspunkt; så større panikk
Det så ut til at mannskapet i mellomtiden hadde klart å få en viss kontroll over brannen ved hjelp av slokningsapparatene. Nå så en ikke noe annet enn litt røyk. Følelsen av at vi nå kunne føle oss trygge, ble styrket av den korte — og for øvrig den eneste — meldingen som ble gitt over høyttaleranlegget: DET ER INGEN FARE. BLI HVOR DERE ER.
Men så godt var det ikke; faren var aldeles ikke over. Den kraftige vinden gjorde at ilden snart blusset opp igjen, og omkring fem minutter etter at meldingen ble gitt, slo flammene igjen høyt opp i luften. På grunn av vinden spredte ilden seg med rasende fart. Det var et skremmende syn.
Passasjerene, som nå var grepet av frykt, stormet som rasende til livbåtene. De fleste av dem var bare delvis påkledd, og mange hadde bare på seg pyjamas eller nattkjole, ettersom de hadde ligget og sovet i lugarene. I løpet av noen øyeblikk var livbåtene fulle. Folk visste egentlig ikke hva de skulle gjøre, for de hadde ikke fått noen instrukser.
Mannskapet forsøkte imidlertid å overtale dem til å klatre ut av båtene, som ikke kunne fires. Da passasjerene nå kravlet ut av livbåtene, ble forvirringen og panikken enda større. Jeg så en kvinne som hadde fått knust fingeren — hun løp rundt for å finne en lege.
Jeg kunne ikke se noen skip som kom til unnsetning, og lurte på om det var blitt sendt ut noe S O S. Vi var ikke langt fra den italienske kysten, for vi hadde sett lys derfra tidligere på morgenen. Senere fikk vi rede på at vi var bare omkring 13 nautiske mil (cirka 25 kilometer) fra Torre Canne i det sørvestlige Italia. Antageligvis ble det ikke sendt ut noe S O S før kl. 6.40, omtrent en time etter at brannen ble oppdaget.
Uansett hvor jeg vendte meg, så jeg ansikter som gjenspeilte fortvilelse og redsel. Like ved meg ble en italiensk dame som holdt på å besvime, trøstet og oppmuntret av sine døtre. På en annen kant så jeg en tapper fransk mor som ga instrukser til sine halvvoksne døtre. Lenger borte var et ektepar opptatt med å sette redningsvester på de små barna sine. De forvisset seg nøye om at alt var i orden. Også blant besetningen så jeg noen med ansikter så hvite som laken.
Omtrent på dette tidspunkt fikk vi i horisonten øye på to skip som kom mot oss, men som altså fortsatt var langt borte. Dette beroliget oss noe. Mange trodde at skipene kom til å hente oss med sine egne livbåter. Det ble sagt at vi skulle gå ned i resepsjonen og forberede oss på å stige ned i livbåtene når de kom, men ingen visste hvor dette ryktet kom fra. Jeg gjorde som det ble sagt, og gikk ned jeg også.
Ventingen nedenunder
I resepsjonen sto folk allerede tett i tett med ansiktene vendt mot de to utgangsdørene. Heldigvis presset vinden inn litt frisk luft gjennom disse dørene så det gikk an å puste der.
Passasjerene forholdt seg roligere her, men det var fortsatt noen som besvimte. Alle forsøkte å berolige hverandre, og alle speidet utover det åpne havet i håp om å få øye på et skip som kom til unnsetning. Vi ventet å få beskjed over høyttaleranlegget om hva vi skulle gjøre, men vi fikk ikke noen slik beskjed.
Slik gikk over en halv time, og hadde det ikke begynt å sive røyk nedover trappen, var vi sannsynligvis blitt fanget som mus i en felle og brent levende. Jeg sto nær trappen, og så snart jeg så røyken, løp jeg opp på øverste dekk. Jeg gikk lengst fram i skipet for å komme unna flammene. Der var det allerede mange mennesker. Bak kommandobroen veltet det opp tykk røyk.
En fortvilt situasjon
Fram til dette tidspunkt hadde jeg vært nokså optimistisk og håpet at selv om vi skulle miste bilene og bagasjen, kunne vi i hvert fall redde livet. Nå som vi hadde flammene like i ryggen, var det ikke lenger rom for optimisme. Men trass i faren var jeg ganske rolig.
Jeg så at folk lente seg over rekken, og trodde derfor at det var heist ned leidere, slik at vi kunne gå i livbåtene. Men da jeg så etter, så jeg at sjøen var full av folk! Det var ikke festet leidere til rekken, men tykke tau, og i dem firte folk seg ned i sjøen. Dekket lå omkring 15 meter over vannflaten, og tanken på å henge i luften og fire seg ned i vannet uten engang å vite om skipet hadde stanset, fikk nesten blodet til å fryse i årene på meg. Jeg hadde ikke noen redningsvest og visste ikke hvor de andre hadde funnet sine.
Da jeg så opp mot kommandobroen, fikk jeg øye på en av besetningen som hadde en redningsvest på seg, og jeg spurte om han ville gi meg den. Han tok den av seg og skulle til å kaste den ned. Men vi så at den kraftige vinden ville blåse den bort med den følge at ingen av oss ville ha redningsvest. Jeg takket ham og begynte å se meg om etter andre løsninger. Så fikk jeg øye på en livbøye som lå på dekket. En eller annen sa at den var enda bedre å ha enn en redningsvest, så jeg tok den.
Jeg hadde nesten ikke fått tak i den før en ung mann som selv ikke hadde redningsvest, og som bar på en liten pike, kom bort til meg og sa: «Vær så snill å la oss få den. Vi er fire stykker, og vi har ingen redningsvester.» Ved siden av ham sto hans hustru med et annet barn på armen. Jeg ga ham straks livbøyen.
Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se disse unge menneskenes fortvilte situasjon. Hvordan skulle de kunne klare å redde seg og sine to barn? Rett foran dem gjorde en ung mann seg klar til å fire seg ned i tauet. Helt desperat bønnfalt faren ham om å ta med seg et av barna. Mannen sa uselvisk ja til dette og med stor dyktighet og forsiktighet begynte han å fire seg ned med barnet på armen. Det var et gripende syn, og jeg ble meget glad da jeg senere fikk høre at hele denne familien på fire overlevde.
I sjøen
Nå måtte jeg gjøre noe selv. Det var ingen tid å miste. Røyken ble stadig tykkere og vinden sterkere. Jeg hadde ikke noe valg; jeg måtte fire meg ned i sjøen i et av tauene! Jeg samlet alt mitt mot, slengte fra meg regnkåpen, håndvesken og skoene og klatret over rekken. Jeg holdt hardt i tauet, men kroppsvekten gjorde at jeg gled hurtig nedover. Fordi jeg fikk så stor fart, trengte jeg langt ned i vannet. Øyeblikkelig begynte jeg å kjempe for å komme opp til overflaten. Jeg pustet med lange åndedrag og forsøkte å holde meg unna tauene som fløt langs skipssiden.
Nå oppdaget jeg at jeg hadde fått dype sår på noen av fingrene og i den venstre hånden, men jeg kjente ingen smerter. Sjøen var full av folk, og det fortsatte å komme flere ned. Mer enn én gang fikk jeg noen over meg og ble dukket under.
Jeg forsøkte å komme vekk fra skipet, men det var ikke lett, for store bølger slo mot skipssiden. Det var som om jeg befant meg midt i en gigantisk strømvirvel som ville trekke meg under skipet, der det raget i været som et veldig, fryktinngytende fjell over oss. Det var en forferdelig opplevelse! Jeg forsto meget godt at jeg kunne komme til å drukne når som helst.
En livbåt som hang over hodene på oss, gjorde ikke situasjonen bedre. Ingen visste om den var på vei ned, eller om den var blitt stanset midtveis. Etter hvert som brannen utviklet seg, begynte det dessuten å falle brennende trestykker fra båten ned i sjøen omkring oss.
For ikke å utsette meg for ytterligere fare gjorde jeg en ekstra anstrengelse og svømte bakover mot skipets propell. Heldigvis lå skipet stille. Da jeg nådde fram til propellen, holdt jeg meg i ro noen minutter for å få igjen pusten og hvile meg litt. Så begynte jeg å svømme utover mot åpen sjø.
Kampen for å overleve
I nærheten av meg lå en kvinne med redningsvest og fløt i sjøen. Jeg hørte at hun ropte «Aiuto! Aiuto!» (Hjelp! Hjelp!) med sviktende stemme. Hun var middelaldrende og sannsynligvis ikke sjøvant. Ettersom vi fortsatt var like ved skipet, sa jeg til henne at hun måtte forsøke å komme seg unna, så hun ikke ble skadd av brennende trestykker som falt ned fra skipet. Jeg tok hånden hennes og svømte med den frie armen for å komme vekk fra skipet.
Det var grov sjø — bølgene kan ha vært mellom 1,5 og 2,5 meter høye — og det var ikke lett å svømme. Men jeg slapp ikke kvinnens hånd. Jeg snudde meg for å se hvordan det gikk med henne, men ansiktet så helt livløst ut. Da jeg ropte til henne, var det ingen reaksjon å se. Øynene var halvåpne og ansiktet avslappet. Men jeg visste ikke om hun hadde besvimt eller var død.
Bølgene ble stadig større og min situasjon desto mer kritisk, særlig i betraktning av at jeg ikke hadde redningsvest. Dessuten var den våte kjolen min til stor ulempe, men jeg klarte ikke å få den av meg. Ikke langt unna så jeg en delvis oppbrent leider som drev i vannet. Jeg forsøkte å komme bort til den, for den kunne jeg flyte på, men jeg klarte ikke å nå den.
Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe annet å gjøre enn å svømme mot de to skipene som jeg hadde sett før jeg forlot «Heleanna». Nå hadde det også kommet til et tredje skip. Mens jeg svømte mot de høye bølgene, holdt jeg i kvinnens redningsvest med den ene hånden. Jeg var fullstendig overlatt til meg selv, som et nøtteskall midt ute på havet, og hadde en kvinne som tydeligvis var død, ved siden av meg.
Det så ikke lyst ut, men likevel følte jeg meg ikke alene eller fortapt. Helt fra begynnelsen av hadde mine tanker vært rettet mot vår Skaper, som jeg ydmykt hadde bedt om hjelp og ledelse i denne vanskelige stund i mitt liv. Jeg mente ikke at han var forpliktet til å redde meg, men jeg visste at han kunne gjøre det hvis det var hans vilje. Jeg påkalte stadig hans navn, Jehova, og dette styrket meg. Jeg kunne ikke unngå å tenke på noe jeg hadde lest i Bibelen, i Apostlenes gjerninger, kapittel 27, om et forlis som apostelen Paulus opplevde mens han også var på vei til Italia.
Timene gikk, og det så ikke ut til at noen skulle komme til unnsetning. Bølgene ble stadig større og mer voldsomme. Jeg forsøkte å ri på kammen av hver bølge som veltet mot meg. Det hjalp litt at jeg kunne holde i livbeltet til min døde ledsagerske. Men den uavbrutte kampen for å holde meg flytende gjorde meg svært sliten; kreftene begynte å ebbe ut.
Et helikopter krysset over oss noen ganger, åpenbart på leting etter overlevende. Så kom det et helikopter til. Jeg så at det plukket opp folk langt bak meg. Da det kom i retning av meg, veivet jeg med armen for å bli sett.
På dette tidspunkt hadde jeg nesten nådd fram til et av de skipene som jeg hadde svømt mot, men vinden gjorde at jeg drev til høyre for dem. Jeg var bare opptatt av helikopteret og hadde ikke sett at det allerede var en motorbåt på vei mot meg. For en lettelse! For en glede!
Reddet
Da båten nådde fram til meg, kastet mannskapet ut et tykt tau for at jeg skulle gripe det og klatre om bord. Men det orket jeg ikke. Jeg var fullstendig utmattet og hadde krampe i det høyre beinet. To av sjømennene lente seg derfor over rekken og løftet meg opp med sterke armer. De viklet straks et teppe omkring meg og ga meg en drikk som minnet om konjakk, for å få meg til å kaste opp det sjøvannet som jeg hadde slukt.
Jeg hadde ingen krefter igjen. Men du verden så lettet jeg følte meg der jeg satt i båten, utfridd av de rasende bølgene etter over tre timers kamp!
Det var trist at min ledsagerske var død. Sjømennene måtte la henne bli liggende i sjøen, for de hadde det travelt med å plukke opp dem som ennå var i live. Men hadde det ikke vært for den hjelp som hun ga meg uten å vite det, er jeg ikke sikker på om jeg kunne ha overlevd.
I båten var det flere som allerede var blitt plukket opp. Alle sammen var inntullet i tepper, og jeg kunne se på ansiktene deres at de var fullstendig utslitt. Motorbåten tok seg raskt fram, og da den var full av overlevende, vendte den tilbake til moderskipet, som var jugoslavisk og het «Svoboda», det vil si «frihet».
Besetningen var ytterst hjelpsom. Praktisk talt alt om bord ble stilt til vår disposisjon. Over 100 av de overlevende hadde allerede kommet om bord i «Svoboda», deriblant kapteinen på «Heleanna», hans hustru og noen av besetningen.
Blandede følelser
Enhver som så de overlevende etter skipsulykken, måtte føle medynk med dem. Jeg kunne riktignok se trette ansikter som gjenspeilte glede, lettelse og takknemlighet, men det var også noen som hadde kommet alvorlig til skade. De kunne være forbrent eller ha brukket en arm. Og de fleste hadde i likhet med meg skadd hendene da de firte seg ned i sjøen i tauene. Mange var meget engstelige fordi de ikke visste hva som hadde skjedd med deres nærmeste.
Det var rørende å se en ung mann som fant igjen sin søster. De falt hverandre om halsen og gråt, for de visste ikke hva som hadde skjedd med moren. Den unge mannen hadde forsøkt å hjelpe henne, men hadde ikke hatt krefter nok. Så var det en dame som hadde reist sammen med sine fire barn. To av dem hadde overlevd sammen med henne, men de to yngste var ikke blitt funnet. En italiensk pike som hadde sett sin far drukne like for øynene på seg, satt taus i en krok. For mange var det derfor en sorgens stund.
Mens «Svoboda» stevnet mot Bari i Italia, hvor vi ankom omkring tre timer senere, forsøkte vi å tørke klærne våre i den varme solen og hvile oss litt. Vi tenke alle på hva som kunne ha skjedd hvis brannen hadde brutt ut om natten, eller hvis vi hadde vært lenger fra kysten. Det var ikke sikkert at noen hadde overlevd da. Nå var over 1000 blitt reddet, og litt over 20 mennesker hadde omkommet.
Politifolk, journalister, sykepleiere og sykebiler sto og ventet på oss da vi kom til land. De av oss som trengte behandling, ble straks kjørt til sykehus, hvor vi ble tatt meget godt hånd om. Alt som var mulig, ble gjort for å hjelpe oss, og det er jeg takknemlig for. Jeg kommer også alltid til å huske med takknemlighet mine venner som besøkte meg. Deres tallrike og spontane uttrykk for oppriktig kristen kjærlighet gjorde et dypt inntrykk på mine medpasienter.
Jeg har ikke lenger noe fysisk men av de skader jeg pådro meg. Og selv om jeg led et betydelig materielt tap, kan jeg trøste meg med dette: Jeg har fortsatt det mest verdifulle av alt — livet. — Innsendt.