kompromiss og fornekte sin tro, og vissheten om dette bidrog til å holde meg oppe. Jeg visste også at hun heller ville se meg død på en båre, enn vite at jeg var fri fordi jeg hadde inngått kompromiss. Det er virkelig en stor hjelp å ha en slik trofast partner. Elsa utholdt mange vanskeligheter i den tiden hun satt i tyske konsentrasjonsleirer, og jeg er sikker på at du vil finne det oppmuntrende å lese noen av hennes opplevelser.

Jeg holdt fast ved troen i likhet med min mann

Fortalt av Elsa Abt

MENS Harald var i Sachsenhausen, fikk han fra tid til annen lov til å skrive et brev på bare fem linjer. På dette brevet stod det stemplet: ’Fordi han fortsatt er en sta bibelforsker, blir han nektet normal brevveksling.’ Dette stemplet var alltid til stor oppmuntring for meg, for det viste at min mann holdt fast ved troen.

En dag i mai 1942 da jeg kom hjem fra arbeid, ventet Gestapo på meg. De ransaket huset, og jeg fikk ordre om å hente kåpen min og følge med. Den lille datteren vår, Jutta, gikk bort til en av Gestapo-mennene, som var usedvanlig høy. Hun trakk i buksebena hans og sa: «Vær så snill, la mamma bli her!» Da han ikke reagerte, gikk hun over til den andre siden av ham og gjentok bønnfallende: «Vær så snill, la mamma bli her!» Dette gjorde ham ille til mote, og han sa bryskt: «Få bort dette barnet! Ta også med sengen og klærne hennes!» Hun ble så overlatt til en annen familie i bygningen, døren til leiligheten ble forseglet, og jeg ble tatt med til Gestapos hovedkvarter.

Der så jeg mange andre av Jehovas vitner som var blitt arrestert den samme dagen. Vi var blitt forrådt av en som hadde gitt seg ut for å være et vitne, og som hadde vunnet vår tillit. Da Gestapo forhørte oss om hvor vi hadde stensilmaskinen, og hvem det var som tok ledelsen i det forkynnelsesarbeid vi utførte under jorden, lot jeg som om jeg ikke visste noe. Vi ble deretter kastet i fengsel.

Vår urokkelige tro forvirret Gestapo. Under et forhør kom en offiser bort til meg med knyttede never. «Hva skal vi gjøre med dere?» utbrøt han. «Hvis vi arresterer dere, er dere likeglade. Hvis vi sender dere i fengsel, er dere også likeglade. Hvis vi sender dere til en konsentrasjonsleir, er det heller ikke noe som bekymrer dere. Hvis vi dømmer dere til døden, står dere bare der helt uberørt. Hva skal vi gjøre med dere?»

Elter å ha sittet seks måneder i fengsel, ble jeg sammen med 11 andre kristne søstre sendt til den beryktede utryddelsesleiren Auschwitz.

ANNERLEDES OG RESPEKTERT

Først ble vi ført til Birkenau, en leir som var underlagt Auschwitz. Da en SS-offiser ble klar over at vi var der fordi vi var bibelforskere, sa han: «Hvis jeg var dere, ville jeg undertegne erklæringen og dra hjem.»

«Hvis jeg hadde ønsket å skrive under, kunne jeg ha gjort det tidligere,» svarte jeg.

«Men du kommer til å dø her,» advarte han. Jeg sa til ham: «Jeg er forberedt på det.»

Senere ble det tatt bilder av oss, og vi måtte fylle ut forskjellige formularer og spørreskjemaer. Mens vi ventet i kø for å gå gjennom sykeavdelingen, stod to leger, som også var fanger, og betraktet de nyankomne. En av legene hadde vært i leiren mye lenger enn den andre. Jeg hørte den eldre si til den yngre: «En kan alltid se hvem som er bibelforskere.»

«Jaså,» svarte den yngre legen litt tvilende. «Si meg hvem som er en bibelforsker i denne gruppen.» Jeg gikk akkurat da forbi dem i køen, og de kunne ikke se den fiolette trekanten. Den eldre legen pekte på meg og sa: «Dette er en bibelforsker.» Den yngre legen gikk rundt og så på trekanten og sa: «Du har rett! Hvordan kunne du vite det?»

«Disse menneskene ser annerledes ut,» sa han. «En kan tydelig skjelne dem fra de andre.»

Det var sant. Vi så annerledes ut. Vi hadde en rank holdning; vi hang ikke deprimert med hodet. Vi så alltid rett fram for oss; vi så åpent og frimodig på andre. Vi var der som vitner for Jehovas navn. Det var derfor vi hadde en annen holdning, og andre la merke til det.

Vi 12 søstre var bare i Birkenau noen få dager. Så ble vi ført til Auschwitz for å arbeide i hjemmene til noen SS-offiserer. De ville bare ha Jehovas vitner til det; de var redde for å ha andre til å arbeide for seg. De visste at vi ikke ville forsøke å forgifte dem; vi var ærlige og ville ikke stjele noe eller forsøke å flykte.

LIV OG DØD I AUSCHWITZ

En tid bodde vi alle i konsentrasjonsleiren sammen med andre fanger, i kjelleren i en stor murbygning. Så var tiden inne til at vi skulle tildeles arbeid. «Hvor vil dere arbeide?» ble vi spurt. Men ingen av oss svarte. «Dere er så stolte,» sa den kvinnelige tilsynshavende.

«Nei, vi er ikke stolte,» sa en av søstrene, «men uansett hvor dere plasserer oss, skal vi arbeide der.» Og den framgangsmåten fulgte vi alltid. Vi ville ikke selv velge vårt arbeidssted, for vi bad Jehova om hans ledelse. Hvis vi ble satt til å arbeide et sted som viste seg å være vanskelig, kunne vi vende oss til Jehova og be ham om å hjelpe oss.

Jeg ble satt til å arbeide for en SS-offiser som bodde utenfor leiren. Jeg skulle gjøre rent i huset, hjelpe hans kone med matlagingen, passe barnet deres og gjøre innkjøp i byen — bare Jehovas vitner fikk lov til å forlate leiren uten vakter. Vi hadde naturligvis alltid på oss den stripete fangedrakten. Da det hadde gått en tid, fikk vi tillatelse til å bo der hvor vi arbeidet, i stedet for å komme tilbake til leiren om kvelden. Jeg sov i kjelleren i huset til SS-offiseren.

Men vi ble ikke virkelig betraktet som mennesker. Når for eksempel SS-offiseren kalte meg inn på sitt kontor, måtte jeg stå i døråpningen og si: «Varetektsfange nr. 24 402 ber om tillatelse til å komme inn.» Og når jeg hadde mottatt hans instrukser, skulle jeg si: «Varetektsfange nr. 24 402 ber om tillatelse til å gå.» Navnene våre ble aldri brukt.

Åndelig føde i form av Vakttårnet og andre publikasjoner fant regelmessig veien inn i Auschwitz som i andre leirer. Jeg fikk til og med brev fra Harald. En regelmessig kommunikasjon med vitner utenfor leiren kom i stand på denne måten.

Noen i gruppen vår, deriblant min venninne Gertrud Ott, ble tildelt arbeid på et hotell hvor SS-mennenes familier bodde. En dag Gertrud pusset vinduer, gikk to kvinner forbi, og uten å se opp sa den ene: «Vi er også Jehovas vitner.» Da de senere kom tilbake, sa Gertrud til dem: «Gå til toalettet.» Der møttes de og snakket sammen. De traff avtale om å møtes for å smugle bibelsk litteratur og opplysninger inn i leiren.

Vi var takknemlig for at Jehova ledet og beskyttet oss disse årene i Auschwitz, særlig fordi vi visste at det skjedde de mest redselsfulle ting i leiren. Det kom store skarer av jøder som ble sendt rett til gasskammerne. Jeg pleiet en gang en kvinnelig tilsynshavende i leiren som hadde arbeidet i gasskammerne, og hun fortalte meg hva som skjedde der.

«Folk blir stuet inn i et rom,» sa hun, «og på døren til det neste rommet står det: ’Til badet.’ De får så beskjed om å kle av seg. Fullstendig nakne går de så inn i ’badet’. Døren blir lukket bak dem. Men i stedet for vann kommer det gass ut av dusjene.» Det hun hadde sett der, hadde hatt en slik følelsesmessig virkning på henne at hun var blitt syk.

TIL ANDRE LEIRER OG BEFRIELSEN

I begynnelsen av januar 1945 led Tyskland det ene nederlaget etter det andre på østfronten. I et forsøk på å evakuere konsentrasjonsleirene ble mange av oss flyttet fra den ene leiren til den andre. Etter å ha gått i to døgn for å komme til leiren Gross-Rosen var flere av søstrene for utmattet til å kunne fortsette. For en lettelse det var da vi den tredje natten endelig fikk lov til å legge oss ned på en overfylt låve! Den eneste maten vi hadde med oss på hele turen, var litt brød som vi hadde klart å få med oss. Ingen av oss trodde at vi ville overleve enda en dags marsj. Men så skjedde det noe som var så forunderlig at jeg aldri kommer til å glemme det.

Da vi skulle begynne å gå dagen etter, var det en SS-lege som jeg en gang hadde arbeidet for, som så oss, og han begynte å rope: «Bibelforskere ut! Bibelforskere ut!» Så sa han til meg: «Se etter om vi har fått samlet alle av dere.» Førti av oss søstre ble deretter ført til en jernbanestasjon, og det ble ordnet med togtransport. For oss var det som et mirakel.

Togene var overfylt, og på en eller annen måte var det tre av oss som ikke kom oss av der vi skulle, men kjørte videre til Breslau. Der gikk vi av og fikk beskjed om å dra til leiren. Da vi kom til porten, begynte vaktene å le. De lo og lo. Til slutt sa de: «Bare Jehovas vitner ville finne på å komme her av seg selv.» Men vi visste at det kunne ha skapt vanskeligheter for våre søstre hvis vi ikke hadde vendt tilbake til leiren.

Vi var i Gross-Rosen i bare to uker. Så ble vi transportert til Mauthausen-leiren i nærheten av Linz i Østerrike. Forholdene der var forferdelige. Altfor mange mennesker var stuet sammen. Det var lite mat, og vi hadde ikke engang halm å sove på, bare treplanker. Kort tid senere ble vi flyttet igjen, denne gangen til leiren Bergen-Belsen, som lå i nærheten av Hannover i Tyskland. En av søstrene døde på denne turen. På grunn av de elendige forholdene i denne leiren var det mange av søstrene som hadde overlevd transporten inntil nå, som døde.

Omkring 25 i vår gruppe ble ført til enda en leir, en hemmelig leir, som het Dora-Nordhausen. Opprinnelig var dette en leir bare for menn, men senere ble en del prostituerte ført dit. Leirkommandanten gjorde imidlertid den kvinnelige tilsynshavende tydelig oppmerksom på at vi var av en annen sort. Vi hadde det bedre i Dora-Nordhausen. En bror arbeidet i fangenes kjøkken, og han sørget for at vi fikk ordentlig mat å spise.

På det tidspunkt var krigen nesten slutt. Det ble truffet forberedelser til å transportere oss til et sted i nærheten av Hamburg. Med på turen fikk jeg en boks med kjøtt og noe brød, men mennene fikk ikke noe. Det var en polsk bror som var svært syk; jeg gav ham derfor min matrasjon. Senere fortalte han meg at dette hadde reddet livet hans. På veien støtte vi på amerikanske soldater, og vi ble befridd. SS-mennene tok på de sivile klærne de hadde tatt med seg, skjulte våpnene sine og flyktet. Krigen var slutt!

Det var helt forunderlig da Harald og jeg fant hverandre igjen omkring en måned senere. Vi stod lenge og bare omfavnet hverandre — vi hadde vært atskilt i fem lange år.

TROFASTHET BRINGER VELSIGNELSER

Da vi kom hjem, fant vi denne beskjeden på døren: «Jutta Abt bor her. Hennes foreldre er i konsentrasjonsleir.» Hvor godt var det ikke å være hjemme og i sikkerhet! Det var særlig tilfredsstillende å vite at vi hadde vært trofaste mot Jehova.

De årene jeg tilbrakte i tyske konsentrasjonsleirer, lærte meg noe viktig. De lærte meg i hvor høy grad Jehovas ånd styrker en når en blir utsatt for harde prøvelser. Før jeg ble arrestert, hadde jeg lest et brev fra en søster som sa at under harde prøvelser bevirker Jehovas ånd at det kommer en stor ro over en. Jeg mente at hun sikkert overdrev litt. Men da jeg selv ble utsatt for prøvelser, visste jeg at det hun hadde sagt, var sant. Det skjer virkelig på den måten! Det er vanskelig å forestille seg det hvis en ikke har erfart det. Men jeg opplevde virkelig at Jehova hjelper en.

Det som hjalp meg i atskillelsen fra min datter, var Jehovas påbud til Abraham om å ofre sin sønn. (1. Mos. 22: 1—19) Jehova ønsket ikke virkelig at han skulle drepe Isak, men han ønsket å se om Abraham ville være lydig. I mitt tilfelle, tenkte jeg, krever Jehova ikke at jeg ofrer mitt barn, bare at jeg forlater henne. Dette kan ikke på langt nær sammenlignes med det som Abraham ble bedt om. Jutta har fortsatt å være trofast mot Jehova i alle disse årene, noe vi er svært lykkelige for.

Min manns trofasthet har alltid vært en glede og en styrke for meg. Jeg kan ikke annet enn elske og respektere ham for en slik trofasthet overfor Jehova. Og som følge av dette er vi blitt rikelig belønnet.

«De er virkelig bibelforskere»

I SIN bok Tilgi — men glem ikke skriver Sylvia Salvesen, en norsk kvinne som satt 22 måneder i Ravensbrück konsentrasjonsleir, om sitt møte med bibelforskerne (Jehovas vitner) der: «Bibelforskerne kaller Gud Jehova, og de kan sin bibel fra perm til perm. De er virkelig bibelforskere . . . Ved bibelforskernes hjelp fikk jeg organisert to bibler. Käte skaffet meg den ene på fransk, Margarethe den annen på tysk. Hele den første tid, da jeg lot som om jeg strikket, men ikke gjorde det, studerte jeg Det Gamle Testamente med Margarethe om formiddagen . . . Jeg har truffet mange kristne, men ingen med et sånt kjennskap til profetiene og Det Gamle Testamente. De to bibler fulgte meg trofast gjennom de ca. 22 måneder jeg ble i leiren. De hjalp meg mer enn noe annet til å holde ut. . . . Hadde noen sagt meg at jeg måtte til en tysk konsentrasjonsleir for riktig å studere Bibelen, er jeg redd jeg ville ledd rått, og hadde noen sagt meg på Grini at to gamle, tyske kvinner i Ravensbrück skulle komme til å bety mer for meg enn de fleste av de praktfulle venner livet hadde gitt meg før, ville jeg sikkert smilt medlidende. . . . Takket være disse to, hvis vennskap jeg bevarte i de lange, lange måneder vi måtte igjennom, ble hele Bibelen min bok, ikke bare Det Nye Testamente. . . . Disse to, Käte og Margarethe, og mange flere hjalp meg ikke bare ved sin tro, men også i alle praktiske ting. De skaffet oss de første rene filler til sårene våre . . . De ga oss ofte litt eddik til potetene våre og litt røtter så vi fikk litt potetsalat til avveksling, de lærte oss å knuse poteter og røre dem ut med den fæle, stinkende osten vi fikk, så det kunne brukes på brødet. De hjalp hvis noen ble syke, hadde råd for alt og fant tid til alt. Kort sagt vi var blant mennesker som ville oss vel og som viste det i handling.»