Omsorg for gamle foreldre

«JEG var oppe dag og natt, men likevel så jeg på det som en glede.» Slik beskrev en kvinne den tiden da hun tok seg av sin gamle mor. Hun og mange med henne oppfatter det å ta seg av sine gamle foreldre som en positiv erfaring.

Det blir også en stadig mer alminnelig erfaring. Det sies at den hurtigst voksende aldersgruppen i mange land er den som består av folk på over 75 år. I 1900 var 4,7 prosent av Norges befolkning 70 år eller eldre. Ved det kommende århundreskiftet regner man med at tallet vil være 11 prosent. Eldre mennesker lever lenger, og omkring en tredjedel av dem som er 85 år eller eldre, trenger regelmessig hjelp.

Selv om det kan være givende å ta seg av uføre eldre, kan det også være en påkjenning. Hvis en av foreldrene dine eller begge to er gamle og trenger hjelp fra deg, kan det være flere sider ved situasjonen du vil finne vanskelig. Bare det å se at det går nedover med dem, er vondt. Og hvis du får liten eller ingen hjelp fra andre familiemedlemmer, hviler det meste av omsorgsarbeidet på deg.

Uansett hvor gammel du er, oppdager du kanskje også at du aldri føler deg riktig voksen når du er sammen med foreldrene dine. De kan ha en tendens til å behandle deg som et barn, og du kan ha en tendens til å reagere som et barn. Påkjenningen ved omsorgsarbeidet kan også virke større hvis du ikke har venner som støtter deg følelsesmessig.

Men utfordringene i forbindelse med omsorgsarbeidet behøver slett ikke å være til hinder for at du bevarer et nært forhold til foreldrene dine. Bibelen pålegger voksne mennesker «å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne». Den sier også at den som «jager bort sin mor, er en dårlig og skamløs sønn». — 1. Timoteus 5: 4; Ordspråkene 19: 26.

Det å praktisere gudhengivenhet ved å vise omsorg kan være en berikende erfaring. Men først må du vite hva slags hjelp dine foreldre faktisk trenger å få av deg. De følgende artiklene vil kanskje hjelpe deg til å fastslå behovene og dekke dem. Disse artiklene handler først og fremst om det som kan gjøres i hjemmet, men det er også klart at noen foreldre på grunn av sin helsetilstand eller sin langt fremskredne alder kan trenge profesjonell hjelp, for eksempel på et sykehjem.

Foreldrenes behov må bringes på det rene

HVIS du skal være til best mulig hjelp for dine aldrende foreldre, må du først bli klar over hva de egentlig trenger og foretrekker. Ellers kan du — i den aller beste hensikt — komme til å treffe tiltak og yte dem tjenester som de ikke trenger og ikke ønsker, selv om de kanskje nøler med å fortelle deg det. På grunn av slike misforståelser kan forholdet mellom dere bli unødvendig stressende, ikke bare for deg, men også for foreldrene dine.

Hva er det egentlig de ønsker og trenger?

En kvinne regner med at det en gang vil bli nødvendig å flytte foreldrene hjem til seg, og ordner med å få det gjort like godt først som sist. Senere oppdager hun at foreldrene er fullt ut i stand til å bo for seg selv, og at de ville vært lykkeligere hvis de hadde gjort det.

En sønn har flyttet foreldrene sine hjem til seg og sier: «Dere skal ikke betale noe for å bo i mitt hus. Det går ikke an etter alt dere har gjort for meg.» Men dette får foreldrene hans til å føle seg altfor avhengige. Til slutt sier de til ham at de av hensyn til sin egen selvrespekt vil foretrekke å betale for seg på en eller annen måte.

En familie utfører alle slags småtjenester for sine gamle foreldre for at de skal ha det godt og slippe fysiske anstrengelser. Senere oppdager de at foreldrene ønsker å ta hånd om mer selv.

De tjenestene det er snakk om i disse tilfellene, er slike som det ikke var behov for, og som foreldrene ikke ønsket. Dette er noe som lett kan skje hvis en velmenende sønn eller datter drives av en overdreven pliktfølelse, eller hvis de ikke helt forstår hva foreldrene egentlig trenger. Tenk hvilket unødvendig press dette legger på alle parter. Løsningen på dette problemet er naturligvis å få konstatert hva foreldrene virkelig trenger og ønsker.

Er det virkelig nødvendig at foreldrene dine flytter til deg på det nåværende tidspunkt? Ønsker de det? Det vil kanskje overraske deg at noen eldre ønsker å være så uavhengige som mulig. Av frykt for å virke utakknemlige er de kanskje forsiktige med å si til sine barn at de ville foretrekke å bo for seg selv i sitt eget hjem, selv om det kan være litt mer ubekvemt. De er glad i barna sine og liker å være mye sammen med dem. Men ønsker de å være avhengig av barna sine? Nei, det kan hende de foretrekker å klare seg selv.

En gang vil det kanskje bli nødvendig at du flytter foreldrene dine hjem til deg. Men hvis denne tiden ennå ikke er kommet, og hvis de faktisk foretrekker å bo for seg selv, hvorfor skulle du da nekte dem disse årene med uavhengighet? Kanskje visse forandringer i hjemmet eller regelmessige telefoner eller besøk eller noe hjemmehjelp kan gjøre det mulig for dem å fortsette å bo i sitt eget hjem? De føler seg kanskje lykkeligere hjemme hos seg selv ved at de kan treffe sine egne avgjørelser i dagligdagse spørsmål.

En kvinne forteller at hun forhastet seg med å ta moren hjem til seg: «Da far døde, flyttet vi mor hjem til oss fordi vi syntes synd på henne. Det skulle vise seg at hun levde i 22 år til. Vi burde ikke ha solgt huset hennes, men latt henne fortsette å bo der. Ingen bør forhaste seg med å avgjøre hva de skal foreta seg. Når en slik avgjørelse først er tatt, er det vanskelig å gjøre den om.» — Jevnfør Matteus 6: 34.

Du vil kanskje innvende: ’Men tenk om noe skjedde med en av foreldrene mine mens de bodde i sitt eget hjem? Hvis mor eller far falt og skadet seg, ville jeg aldri tilgi meg selv!’ Dette er en rimelig bekymring, spesielt hvis foreldrene dine er blitt så svake eller syke at det er en reell fare for at det skal skje et uhell. Men hvis det ikke er tilfellet, kan du spørre deg selv om det er foreldrene dine eller deg selv du er bekymret for, det vil si, om det du egentlig ønsker, er å beskytte deg selv mot en urimelig skyldfølelse.

Tenk også på den muligheten at foreldrene dine kanskje vil ha det bedre i sitt eget hjem. I en bok om forholdet mellom voksne barn og gamle foreldre sier forfatterne Edith M. Stern og dr. Mabel Ross: «Undersøkelser har vist at gamle mennesker holder seg mer ungdommelige og vitale i sitt eget hjem enn andre steder. Kort sagt vil mange misforståtte forsøk på å gjøre alderdommen lettere bare føre til at det går fortere nedover med de gamle.» (You and Your Aging Parents) Man bør derfor hjelpe foreldrene sine til å leve så uavhengig som mulig, men sørge for at de får den omsorg og hjelp de faktisk trenger. Det er også viktig å følge med regelmessig og justere hjelpen etter hvert som foreldrenes behov blir større, eller kanskje også mindre.

Vær våken

Dine foreldres helsetilstand og omstendighetene ellers kan naturligvis tilsi at det tross alt er best at de får bo hos deg. Da bør du være oppmerksom på at de muligens foretrekker å klare seg selv mest mulig. Akkurat som andre folk i enhver alder ønsker de sannsynligvis å ha sin egen identitet, sine egne rutiner og sine egne venner. Det kan være sunt. Det kan være hyggelig å foreta seg visse ting sammen som en storfamilie, men det kan også være sunt å sørge for at selve kjernefamilien har tid alene sammen til visse gjøremål, og at foreldrene dine har anledning til å drive uforstyrret med sitt. En omsorgsperson kommer med et forstandig råd: «Sørg for at foreldrene dine har velkjente møbler og fotografier som betyr noe spesielt for dem.»

For å finne ut hva foreldrene dine virkelig trenger, må du snakke med dem. Hør etter hva de er opptatt av, og vær våken for hva de forsøker å uttrykke. Forklar dem hva du kan og ikke kan gjøre for dem, så de ikke gjør seg falske forhåpninger og blir skuffet. En omsorgsperson sier: «Sørg for at alle forstår hva som ventes av hver enkelt i familien. Snakk ofte sammen for å unngå at det oppstår bitterhet og uvilje.» Hvis du lover å få i stand en fast ordning («Jeg skal ringe til deg hver mandag ettermiddag»; «Jeg skal ta deg med ut hver helg»), kan det være en fordel å gjøre det klart at du gjerne vil prøve denne ordningen en viss tid og se hvordan det går. På den måten vil veien være åpen til å revurdere saken hvis ordningen ikke viser seg å være tilfredsstillende i praksis.

Ikke noe av det som her er sagt, bør oppfattes som grunner til å frata våre foreldre den heder og hjelp vi skylder dem. Skaperens syn på saken er tydelig. Voksne barn skylder sine foreldre respekt, omsorg og støtte. Jesus fordømte de selvrettferdige fariseerne fordi de forvrengte Skriftens ord for å finne unnskyldninger for at de forsømte foreldrene sine. Ordspråkene 30: 17 beskriver med sterke ord den avsky Gud føler for dem som ringeakter sin far og mor: «Når en ser med spottende blikk på sin far og ikke vil adlyde sin mor, da skal ravnene ved bekken hakke ut øynene på ham og ørneungene ete dem opp.» — Se Markus 7: 9—13; 1. Timoteus 5: 4, 8.

Det at du gir foreldrene dine den hjelpen de trenger, legger kanskje nye byrder på deg. Hva kan du gjøre for å klare å bære dem? Du vil finne noen forslag i den neste artikkelen.

[Bilde på side 5]

En far eller mor vil kanskje ha glede av å veksle mellom samvær med venner og samvær med familien

Pleie av eldre — hvordan vi kan makte de daglige påkjenningene

HVIS du synes omsorgsarbeidet er en påkjenning — spesielt i visse henseender som du ikke hadde tenkt deg på forhånd — kan du lett bli grepet av skyldfølelse. Du tenker kanskje: ’Er det noe i veien med forholdet mellom meg og foreldrene mine? Klarer ikke voksne mennesker i mange kulturer å leve lykkelig sammen med foreldrene sine hele livet?’

Din situasjon er kanskje annerledes. Foreldrene dine har kanskje flyttet inn i ditt hjem etter at dere har levd atskilt i 20, 30 eller 40 år. Det betyr at både du og foreldrene dine har utviklet deres egen livsstil og deres egne vaner uavhengig av hverandre i mesteparten av den tiden dere har levd. I løpet av mange tiår er kanskje forskjellen i livsstil og vaner blitt temmelig stor. Men nå er du altså nødt til å sørge for at du og de som du har omsorg for, kan leve sammen så harmonisk som mulig. Dette kan være vanskeligere enn om dere hadde levd sammen hele tiden.

Noen foreldre er også svært syke eller kan ha behov for spesiell pleie av andre årsaker. Det er forståelig at denne situasjonen betyr en stor daglig belastning for hele familien, selv om dere klarer oppgaven på en rosverdig måte og foreløpig ikke finner det nødvendig å få de gamle inn på sykehjem. Det å ta seg av sine foreldre er naturlig, men ikke det å bli gammel og syk. Det har aldri vært Skaperens hensikt at menneskene skulle miste sin styrke og sin gode helse med alderen. Tro derfor ikke at det er noe galt med dere fordi situasjonen krever mer av dere, både følelsesmessig og psykisk, enn dere hadde forutsett. — 1. Mosebok 1: 26—31; Salme 90: 10.

Det at omsorgsarbeidet føles som en belastning, tyder derfor ikke nødvendigvis på at det er et dårlig forhold mellom deg og foreldrene dine. De vanskelighetene du nå erfarer, skyldes nok heller utfordringene i forbindelse med omsorgsarbeidet, særlig hvis dere hadde et godt forhold til hverandre før de trengte din hjelp. Hva kan du gjøre for å mestre de daglige påkjenningene?

Hvordan mestre skyldfølelse

Mange som gjør alt de kan og bør gjøre for sine foreldre, går likevel omkring med skyldfølelse for at de ikke gjør enda mer. Men urimelig skyldfølelse kan være et problem. Du kan komme til å treffe beslutninger som er beregnet på å avhjelpe skyldfølelsen, og som ikke nødvendigvis er i dine foreldres interesse. Hvordan ville det for eksempel gå hvis en kvinne ble så opptatt av å døyve sin urimelige skyldfølelse at hun gikk helt opp i omsorgsarbeidet og forsømte sin egen mann og sine barn? Det ville gå ut over både henne selv, mannen og barna. La derfor ikke en urimelig skyldfølelse få ta kontroll over livet ditt.

Hender det at du har skyldfølelse fordi du tydeligvis aldri kan få gjort nok for dine foreldre? I så fall er det mulig at dine foreldres behov overstiger din yteevne. Situasjonen kan være slik at det alltid er mer som kunne vært gjort, uansett hva du gjør. Hvis du ser på omsorgsarbeidet som en motytelse for alt dine foreldre gjorde for deg under oppveksten, vil du alltid føle deg skyldbetynget, for du kan rett og slett ikke yte dem fullt vederlag for det.

Ifølge boken You and Your Aging Parents er det viktig å tenke over hvor mye man skal gjøre for sine foreldre. Det heter der: «Du vil spare deg selv for mange bekymringer hvis du ikke først og fremst går ut fra hva du gjerne vil gjøre, eller hva du bør gjøre, men hva du kan gjøre.»

Ja, se realistisk på hva du kan vente av deg selv. Det kan være en fordel å rådføre seg med en betrodd venn som kjenner dine evner, dine begrensninger og din familiesituasjon. Kan du ta foreldrene dine hjem til deg? Har du plass nok? Vil de gå med på å flytte til deg? Hvis foreldrene dine ikke bor hos deg, hvor ofte kan du da besøke dem, og når? Hvis du gjør det du kan, behøver du ikke å ha skyldfølelse. Hvis du likevel går omkring med skyldfølelse, bør du erkjenne at denne følelsen er uberettiget, og passe på at den ikke styrer dine beslutninger.

Del byrdene

Den bibelske boken som kalles Forkynneren, viser at det ikke er bra å være «altfor urettferdig», men heller ikke «altfor rettferdig», og at en som er altfor rettferdig, kan ’ødelegge seg selv’. (Forkynneren 7: 16—18, EN) Dette kan skje hvis du forsøker å gjøre mer enn du egentlig vil, kan og bør.

Hvis du allerede hadde tiden fullt belagt før du begynte å ta deg av foreldrene dine, må du enten avstå fra visse andre gjøremål eller skaffe deg hjelp. Men mange som trenger hjelp, kvier seg for å be om det. De er kanskje for tilbakeholdne, eller de mener at andre ikke er villig til å hjelpe dem. Men du gjør deg selv og dine omgivelser en bjørnetjeneste hvis du sliter deg ut. Forfatteren E. Jane Mall, som har skrevet en bok om omsorgstjenester, kaller denne typen overanstrengelse for et «martyrsyndrom». Hun gir følgende råd: «Du bør sette opp en prioriteringsliste, og tre punkter på denne listen bør være tid sammen med din ektefelle, tid sammen med dine barn og dine venner og tid til deg selv.»

Du kan ha behov for å dele byrdene med noen. Hvor kan du henvende deg for å få hjelp? Familie, venner, naboer og kommunal hjemmehjelp og hjemmesykepleier kan kanskje tre støttende til. Men du må be om å få hjelp. Og du må spørre direkte. Det er ikke alltid nok å komme med et hint. Du vil kanskje bli overrasket over å oppdage hvem og hvor mange som er villig til å hjelpe til, hvis du gir tydelig uttrykk for ditt behov for hjelp. Du kan for eksempel be noen hjelpe deg med å gjøre rent i huset. Hvis en slik hjelp kan avlaste deg, bør du ikke insistere på å gjøre rent selv fordi ’ingen andre vil gjøre det godt nok’.

Hvis du har brødre eller søstre, er også de forpliktet til å ta seg av foreldrene sine. Kanskje alt eller nesten alt omsorgsarbeidet hittil har falt på deg fordi du har gått ut fra at dine brødre og søstre ikke kan eller vil ta del i det. Men har du henvendt deg direkte til dem og bedt om hjelp? Noen vil reagere positivt hvis de blir gjort uttrykkelig oppmerksom på at det er behov for hjelp.

Noen påtar seg all omsorgen for en mor eller far for å oppnå eller bevare hennes eller hans anerkjennelse. Eller de oppnår kanskje en viss følelse av å være prektige ved å påta seg hele oppgaven selv. De beklager seg kanskje over at andre ikke vil hjelpe til med omsorgsarbeidet, mens de samtidig sender ut signaler om at de foretrekker å ha det slik. Dette kan kalles å være «altfor rettferdig». Men hvorfor gjøre det altfor vanskelig for seg selv? Hvis det er mulig å få hjelp, så be om å få det, og benytt deg av hjelpen.

En liten advarsel: Vent ikke at dine brødre og søstre skal dele oppgavene likt med deg. Noen ganger er det kanskje mulig for dem å gjøre det, men ofte kan deres egen situasjon gjøre at det er vanskelig eller umulig. I mange tilfelle er det mest praktisk at én i familien påtar seg hoveddelen av omsorgsarbeidet, mens andre familiemedlemmer, særlig brødre og søstre, bidrar økonomisk og ved å ringe, komme på besøk, ha foreldrene hos seg av og til eller ta dem med på tur i helgene.

Trangboddhet

Når familien er trangbodd, kan det oppstå gnisninger. Vaner som du lett ville unnskylde hos dine venner, kan virke utålelige hvis du finner dem hos en i din nærmeste familie.

Din far eller mor kan kanskje si: ’Jeg skulle ønske du kunne være mer sammen med meg, men jeg vet jo at du har det altfor travelt til det.’ Bak en slik uttalelse ligger muligens en skjult anklage om at du egentlig ikke bryr deg nok om vedkommende. Du kan komme til å reagere med irritasjon. Men vil det ikke være bedre å gripe fatt i det som den gamle er opptatt av, nemlig å få være mer sammen med deg? Selv om du ikke kan etterkomme et slikt ønske, vil det være bedre å forklare saken på en vennlig måte enn å gi et sårende svar. — Ordspråkene 12: 18.

Hvis du anstrenger deg oppriktig for å utvikle de egenskapene Bibelen anbefaler, vil du lettere kunne opptre vennlig, men bestemt når det er nødvendig. I brevet til kolosserne erkjennes det realistisk nok at vi av og til «har en grunn til å komme med klagemål mot en annen». Vi blir oppfordret til å fortsette å «bære over med hverandre og tilgi hverandre villig». Vi skal også ikle oss «medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet». (Kolosserne 3: 12—14) Slike egenskaper vil i høy grad bidra til at vi irriterer oss minst mulig over å bo tett sammen.

Det hender kanskje likevel at du begår et overtramp og mister tålmodigheten og sier noe du skulle ønske var usagt. Men «la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand». Be straks om unnskyldning, og legg saken bak deg. La ikke episoden bli en ny kilde til skyldfølelse. — Efeserne 4: 26, 27.

Ta vare på privatlivet

Hvis du og foreldrene dine bor i samme hus, kan du finne det vanskelig å ha et privatliv. Men det er noe både du og foreldrene dine trenger et visst mål av. Du kan snakke med dem om dette problemet og komme til en forståelse om at visse tider og visse deler av boligen er private områder for deg og din nærmeste familie. I enkelte familier — ikke i alle — kan en lukket dør med skiltet «Vennligst ikke forstyrr» bli gjensidig respektert som et tegn på at den som er innenfor, trenger å være for seg selv en stund.

Hvis rommet ikke har noen dør, kan et skjermbrett eller en skillevegg tjene samme formål. En taktfull påminnelse kan være på sin plass hvis noen uventet braser inn til en som har behov for å være for seg selv. Alle i familien bør respektere hverandres behov for et privatliv.

Et privilegium

Det er vondt å se at det går nedover med ens foreldres helsetilstand, men husk at vår Skaper, Jehova, vil at vi skal ha et visst mål av glede også når situasjonen er vanskelig. Vårt arbeid med våre gamle foreldre kan også hjelpe oss til å komme Jehova nærmere når vi ber om hans støtte. En omsorgsperson uttrykte det slik: «Jeg har alltid holdt meg nær til Jehova, men omsorgsarbeidet lærte meg å støtte meg helt og fullt til ham. Det kan sammenlignes med forskjellen mellom en fjernsamtale over telefon og det å ha vedkommende i samme rom. Jehova var virkelig hos meg.»

Det å vise omsorg er ikke bare en plikt, men også et privilegium. Hold kontakten med foreldrene dine, så du vet hva de trenger. Sørg for dem, og gled deg over at du kan gjøre det. — Filipperne 4: 4—7; 1. Peter 5: 7.