Fjellgrevlinger — sjarmerende og instinktivt vise

Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika

HVILKE skapninger er det Bibelen sier er «instinktivt vise» og er «uten styrke», men likevel ’bygger seg bolig i berget’? Disse bemerkelsesverdige små dyrene, som er på størrelse med kaniner, er fjellgrevlinger, også kalt klippegrevlinger. — Ordspråkene 30: 24—26, vers 24 fra NW.

Fjellgrevlingen finnes bare i deler av Afrika og helt sørvest i Asia. I det sørlige Afrika, hvor den finnes i stort antall, er den kjent som rock dassie, et navn som er avledet av det nederlandske ordet for «grevling».

Selv om fjellgrevlingen ligner litt på en gnager, har den visse trekk som i virkeligheten er «en blanding av alt», ifølge forskeren Gerrie de Graaff. «Fortennene ligner gnagernes, jekslene ligner neshornenes, karsystemet ligner hvalenes, og føttene ligner elefantenes!» Det er ikke noe rart at den har forvirret zoologene!

Ettersom fjellgrevlingen ikke beveger seg særlig fort og heller ikke kan forsvare seg spesielt godt, holder den viselig til i fjellskrenter og fjellsprekker. Der finner den ly for vind og regn og blir også beskyttet mot rovdyr og rovfugler. Det er derfor forståelig at den sjelden våger seg langt bort, unntatt når den skal innta dagens to hovedmåltider.

Og for noen måltider! Til å være såpass liten spiser den en forbausende mengde plantemateriale. Noe som er enda mer forbausende, er hvor fort den fortærer alt sammen. Den bruker mindre enn en time om dagen på å spise. Og fordøyelsesapparatet, som klarer dette utmerket, beskrives av zoologen J. J. C. Sauer som «unikt i dyreriket».

Ikke noe lett bytte

Et vanlig syn i klippeterreng er fjellgrevlinger som ligger og soler seg i det strålende afrikanske solskinnet, der de går nesten i ett med klippene. De er fristende for verreauxørnen, som er spesielt glad i fjellgrevlinger. Men den lille karen er ikke så lett å ta. Fjellgrevlingen har så godt syn at den kan oppdage bevegelser en kilometer unna! Og selv om ørnen befinner seg rett mot solen, kan fjellgrevlingen oppdage den. Hvordan er det mulig? Øynene dens er utstyrt med en spesiell hinne som filtrerer solstrålene, slik at den kan se rett på solen uten å ta skade av det. Så snart fienden er oppdaget, går alarmen — en skarp bjeffing fra den fjellgrevlingen som holder vakt— og øyeblikkelig er klippene ryddet for fjellgrevlinger. Alle har smettet ned i sprekkene mellom og under klippene. Ørnen må prøve på nytt for å få seg et måltid.

Svært sosiale dyr

Om natten, når det er kaldt, er det en stor fordel for fjellgrevlingene å holde sammen. Det er fint for dem å ha andre fjellgrevlinger å ligge tett inntil. Alle ligger med ansiktet vendt utover. Noen av dem legger seg oppå gruppen som har krøpet sammen, til det er tre—fire lag med fjellgrevlinger i en haug på opptil 25 dyr som varmer hverandre.

Men det kan ha sine ulemper også, for de er aggressive små dyr. Her kommer deres instinktive visdom dem til unnsetning. Dr. P. B. Fourie forklarer: «De ligger vanligvis med hodene vendt bort fra hverandre, de spiser ikke like ved hverandre og kommer med forskjellige forsonende lyder når de blir tvunget til å flytte seg og gå rett forbi hverandre.» Og fordi lydene som regel er i et lavt leie og bare kan høres noen få meter unna, kan de kommunisere med hverandre uten å tiltrekke seg rovdyr.

Raske og sjarmerende kjæledyr

Mang en iakttager har undret seg over hvordan fjellgrevlinger kan bykse opp en nesten loddrett fjellside. Hvordan klarer de det? Ved å forme føttene sine, som har en tykk, myk såle, til friksjonsputer. Og fordi føttene deres alltid er fuktige, siden føttene er den eneste delen av kroppen deres som svetter, får de godt feste.

Det er lett å temme disse sjarmerende skapningene. Og en slipper å bekymre seg for rensligheten. De steller seg hele tiden med den ene bakfoten, som har en praktisk liten klo spesielt beregnet til det. Joy Adamson forteller i sin bok Født til frihet at hun først var forundret over at den fjellgrevlingen hun hadde som kjæledyr, klødde seg så mye. Senere gikk det opp for henne at fjellgrevlingen flidde seg med denne kloen. Hun fant derfor aldri verken lopper eller blodmidd i pelsen dens.

Hvordan skal en få en fjellgrevling som en har som kjæledyr, til å bli renslig? En behøver ikke å gjøre noe. I vill tilstand har fjellgrevlingene et bestemt sted som blir brukt som toalett av hele kolonien. Som kjæledyr lærer derfor fjellgrevlinger spontant å bruke toalettet, forklarer Fourie. «Uten å skylle ned, så klart!» tilføyer han. Slik var det også med fjellgrevlingen til Joy Adamson. «Hun hadde noen pussige vaner når det gjaldt avføringen . . . Hjemme hos oss anbrakte Pati seg ufravikelig på kanten av toalettsetet, og hun tok seg fryktelig komisk ut i denne stillingen. På safari var det ikke ordnet med slike fine innretninger til henne, og følgelig visste hun ikke sin arme råd, så det endte med at vi ble nødt til å rigge opp et lite toalett til hennes bruk.»

Med tiden vil det bli mulig å lære disse og andre skapninger som Jehova har gjort «instinktivt vise», å kjenne fullt ut. Så interessant det vil bli!