Kapittel 117

I pinefull angst i Getsemane hage

DA Jesus er ferdig med å be, synger han og de 11 trofaste apostlene sanger til Jehovas pris. Så forlater de salen ovenpå og går ut i den kjølige, mørke natten. De går i retning av Betania over Kedron-dalen. Men på veien stopper de ved et sted de liker godt, nemlig Getsemane hage. Den ligger på eller i nærheten av Oljeberget. Her blant oliventrærne har Jesus ofte kommet sammen med apostlene.

Jesus ber åtte av apostlene bli igjen — kanskje ved inngangen til hagen — og sier til dem: «Sett dere her, mens jeg går dit bort og ber.» Han tar med seg de tre andre apostlene — Peter, Jakob og Johannes — og går lenger inn i hagen. Jesus blir bedrøvet og svært urolig. «Min sjel er dypt bedrøvet, like til døden,» sier han. «Bli her og hold dere våkne sammen med meg.»

Han går et lite stykke fram, faller ned med ansiktet mot jorden og ber inderlig: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Hva mener han med det? Hvorfor er han «dypt bedrøvet, like til døden»? Er han ikke lenger fast besluttet på å dø og skaffe til veie en løsepenge?

Jo, naturligvis! Jesus ber ikke om å slippe å dø. Bare tanken på å slippe å dø en offerdød, som Peter en gang var inne på, er frastøtende for ham. Grunnen til at han er i pinefull angst (NW), er at han frykter for at den måten han snart skal dø på — som en foraktet forbryter — vil føre skam over hans Fars navn. Han er klar over at han i løpet av noen få timer vil bli hengt på en pæl som en person av verste slag — en gudsbespotter. Det er dette som gjør ham så urolig.

Etter at Jesus en lang stund har vært opptatt med å be, går han tilbake til de tre apostlene og finner dem sovende. Han henvender seg til Peter og sier: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time. Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!» Men med tanke på det sene tidspunkt og den påkjenning de har vært utsatt for, sier han: «Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.»

Jesus går nå bort og ber for andre gang om at Gud må la «dette beger», det vil si det Jehova har tildelt ham, eller hans vilje med ham, gå ham forbi. Da han kommer tilbake, finner han igjen de tre sovende da de skulle ha vært opptatt med å be om at de ikke måtte komme i fristelse. Da Jesus snakker til dem, vet de ikke hva de skal svare ham.

Til slutt går Jesus for tredje gang fra dem. Bare et steinkast unna faller han på kne og ber med høye rop og tårer: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg!» Jesus lider på grunn av den vanære hans død som en forbryter vil føre over hans Fars navn. Det å bli anklaget for blasfemi — gudsbespottelse — er nesten for mye til at han kan bære det!

Jesus fortsetter imidlertid å be: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.» Jesus underkaster seg lydig Guds vilje. Nå viser en engel fra himmelen seg for ham og styrker ham med noen oppmuntrende ord. Engelen forteller sannsynligvis Jesus at han har sin Fars godkjennelse.

For en byrde som likevel hviler på Jesu skuldrer! Hans eget og hele menneskehetens evige liv står på spill. Den følelsesmessige påkjenningen er enorm. Jesus fortsetter å be enda mer inderlig, og svetten hans blir som bloddråper som faller til jorden. «Skjønt dette er et meget sjeldent fenomen,» sier The Journal of the American Medical Association, «kan blodig svette . . . forekomme i forbindelse med sterke følelsesmessige påkjenninger.»

Jesus går deretter for tredje gang tilbake til apostlene, og enda en gang finner han dem sovende. De er rett og slett utmattet av sorg. «Dere sover og hviler fremdeles?» sier han. «Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»

Mens han ennå snakker, kommer Judas Iskariot sammen med en stor flokk som har med seg fakler og lamper og våpen. Matteus 26: 30, 36—47, vers 38 fra NW; 16: 21—23; Markus 14: 26, 32—43; Lukas 22: 39—47; Johannes 18: 1—3; Hebreerne 5: 7.

▪ Hvor tar Jesus med seg apostlene etter at de har forlatt salen ovenpå, og hva gjør han der?

▪ Hva gjør apostlene mens Jesus ber?

▪ Hvorfor er Jesus i pinefull angst, og hva ber han Gud om?

▪ Hva antyder det at Jesu svette blir som bloddråper?

Kapittel 118

Jesus blir forrådt og arrestert

DET er godt over midnatt da Judas nærmer seg Getsemane hage fulgt av en stor flokk soldater, overprester, fariseere og andre. Prestene har gått med på å betale Judas 30 sølvpenger for at han skal forråde Jesus.

Tidligere, da Judas gikk fra påskemåltidet, gikk han øyensynlig rett til overprestene. Overprestene kalte straks sammen sine menn, foruten en flokk soldater. Judas hadde kanskje først tatt dem med seg dit hvor Jesus og apostlene hadde feiret påsken. Da den store flokken, som hadde våpen, lamper og fakler med seg, fant ut at Jesus og apostlene hadde gått derfra, fulgte den Judas ut av Jerusalem og over Kedron-dalen.

Judas leder følget oppover Oljeberget. Han er sikker på at han vet hvor han skal finne Jesus. Den siste uken, da Jesus og apostlene hadde dratt fram og tilbake mellom Betania og Jerusalem, hadde de ofte stoppet i Getsemane hage for å hvile og for å snakke sammen. Men hvordan skal soldatene vite hvem Jesus er, nå som han kanskje er skjult i mørket under oliventrærne? De har kanskje aldri sett ham før. Judas gir dem derfor et tegn. Han sier: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.»

Judas leder den store flokken inn i hagen, får øye på Jesus sammen med apostlene og går rett bort til ham. «Vær hilset, rabbi!» sier han og kysser ham.

«Venn, hvorfor er du her?» spør Jesus. Så besvarer han sitt eget spørsmål: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Men nok om ham som forråder ham! Jesus går fram i lyset fra de brennende faklene og lampene og spør: «Hvem leter dere etter?»

«Jesus fra Nasaret,» svarer de.

«Det er meg,» sier Jesus, der han modig står foran dem alle. Mennene blir forundret over hans frimodighet og vet ikke hva de kan vente seg, så de viker tilbake og faller til jorden.

«Jeg har sagt dere at det er meg,» sier Jesus rolig videre. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Like før, i salen ovenpå, hadde Jesus sagt i en bønn til sin Far at han hadde bevart sine trofaste apostler, og at ikke én av dem var gått fortapt, «uten den ene som hørte fortapelsen til». For at hans ord skal bli oppfylt, ber han derfor om at hans etterfølgere må få gå.

Da soldatene gjenvinner fatningen, reiser seg og begynner å binde Jesus, skjønner apostlene hva som er i ferd med å skje. «Herre, skal vi gripe til sverd?» spør de. Før Jesus får svart, trekker Peter et av de to sverdene apostlene har tatt med seg, og hogger etter Malkus, øversteprestens tjener og kutter det høyre øret hans av ham.

«La det gå så langt som dette,» sier Jesus og griper inn. Han rører ved øret til Malkus og leger såret. Så lærer han dem noe viktig. «Stikk sverdet på plass igjen,» befaler han Peter. «For den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?»

Jesus er villig til å bli arrestert, for hvordan skulle ellers skriftene bli oppfylt, de som sier at dette skulle skje? Han sier også: «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?» Han er fullstendig enig i det som er Guds vilje med ham!

Jesus snakker så til flokken som er kommet: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke. Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles.»

Soldatene, offiseren og jødenes menn griper da Jesus og binder ham. Da apostlene ser det, forlater de Jesus og flykter. Men en ung mann — kanskje disippelen Markus — blir igjen blant mengden. Det kan være at han var i det hjemmet hvor Jesus feiret påsken, og at han etterpå fulgte flokken derfra. Nå blir han imidlertid gjenkjent, og det blir gjort forsøk på å gripe ham. Men han gjør seg fri fra linkledet og flykter bort. Matteus 26: 47—56, vers 50 fra EN; Markus 14: 43—52; Lukas 22: 47—53, vers 51 fra NW; Johannes 17: 12; 18: 3—12.

▪ Hvorfor er Judas sikker på at han vil finne Jesus i Getsemane hage?

▪ Hvordan viser Jesus at han har omsorg for apostlene?

▪ Hva gjør Peter for å forsvare Jesus, men hva sier Jesus til ham?

▪ Hvordan viser Jesus at han er fullstendig enig i det som er Guds vilje med ham?

▪ Hvem blir igjen da apostlene forlater Jesus, og hva skjer med ham?

Kapittel 119

Først til Annas, så til Kaifas

BUNDET som en simpel forbryter blir Jesus ført til den innflytelsesrike Annas, som var øversteprest da Jesus som 12-åring fikk de rabbinske lærerne i templet til å undre seg over hans forstand. Flere av Annas’ sønner tjente senere som øversteprester, og nå er det hans svigersønn Kaifas som har denne stillingen.

Jesus blir sannsynligvis først ført hjem til Annas på grunn av den fremtredende stilling som denne overpresten i lang tid har hatt i det jødiske religiøse liv. Dette korte oppholdet hos Annas gir øverstepresten Kaifas tid til å samle Sanhedrinet, de 71 medlemmene av den jødiske høyesterett, og også til å innkalle falske vitner.

Overpresten Annas spør nå Jesus om hans disipler og om hans lære. Jesus svarer imidlertid: «Jeg har talt åpent og fritt til alle. Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt. Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.»

En av vaktene som står i nærheten av Jesus, gir ham da et slag i ansiktet og sier: «Er det slik du svarer overpresten?»

«Har jeg sagt noe galt,» svarer Jesus, «så før bevis for det! Men var det rett, det jeg sa, hvorfor slår du meg da?» Etter dette ordskiftet sender Annas Jesus bundet til Kaifas.

Nå har alle overprestene, de eldste og de skriftlærde, ja, hele Sanhedrinet begynt å samles. De møtes tydeligvis hjemme hos Kaifas. Det er helt klart i strid med jødisk lov å holde en slik rettssak i påsken. Men det hindrer ikke de religiøse lederne i å gjennomføre sin onde hensikt.

Allerede flere uker tidligere, da Jesus oppreiste Lasarus, hadde medlemmene av Sanhedrinet seg imellom bestemt at han måtte dø. Og bare to dager tidligere, om onsdagen, ble de religiøse lederne enige om å gripe Jesus med list og få ham drept. Han er i virkeligheten blitt dømt før rettssaken mot ham har begynt!

Nå blir det gjort forsøk på å finne vitner som kan komme med falske vitnesbyrd, slik at det kan bli reist sak mot Jesus. Det blir imidlertid ikke funnet noen vitner som har vitnesbyrd som stemmer overens. Til slutt står det fram to som hevder: «Vi har hørt ham si: Jeg skal rive ned dette templet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender.»

«Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» spør Kaifas. Men Jesus tier. Heller ikke når det gjelder denne falske anklagen, kan vitnene få sine vitnesbyrd til å stemme overens, til Sanhedrinets store ydmykelse. Øverstepresten forandrer derfor taktikk.

Kaifas vet hvor nærtagende jødene er når noen hevder å være Guds Sønn. Ved to tidligere anledninger hadde de forhastet anklaget Jesus for blasfemi, en forbrytelse som ble straffet med døden. Den ene gangen trodde de feilaktig at han hevdet at han var lik Gud. Kaifas forlanger nå listig: «Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn?»

Jesus er virkelig Guds Sønn — uansett hva jødene måtte mene. Hvis Jesus ikke hadde sagt noe, kunne det tydes dit hen at han benektet at han var Kristus. Så Jesus svarer modig: «Jeg er det. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.»

Kaifas flerrer dramatisk kappen sin og utbryter: «Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?»

«Han er skyldig til å dø,» kunngjør Sanhedrinet. Så begynner de å gjøre narr av ham, og de sier mange blasfemiske ting til ham. De både slår og spytter ham i ansiktet. Noen dekker til ansiktet hans, slår løs på ham med knyttnevene og sier sarkastisk: «Nå kan du være profet, Messias. Si oss hvem som slo deg!» Disse grove, ulovlige overgrepene finner sted mens rettssaken pågår om natten. Matteus 26: 57—68; 26: 3, 4; Markus 14: 53—65; Lukas 22: 54, 63—65; Johannes 18: 13—24, vers 22 fra NW; 11: 45—53; 10: 31—39; 5: 16—18.

▪ Hvem blir Jesus først ført til, og hva skjer med ham der?

▪ Hvem blir Jesus deretter ført til, og hvorfor?

▪ Hvordan klarer Kaifas å få Sanhedrinet til å kunngjøre at Jesus fortjener å dø?

▪ Hvilke grove, ulovlige overgrep finner sted under rettssaken?

Kapittel 120

Peter fornekter Jesus

ETTER at Peter og Johannes sammen med de andre apostlene har forlatt Jesus i Getsemane hage og flyktet i redsel, stopper de opp. Kanskje innhenter de Jesus da han blir ført til Annas’ hus. Da Annas sender ham til øverstepresten Kaifas, følger Peter og Johannes etter på god avstand. De vakler tydeligvis mellom frykten for sitt eget liv og dyp bekymring for hvordan det skal gå med deres Herre.

Da de kommer til Kaifas’ rommelige bolig, får Johannes komme inn på gårdsplassen, fordi han kjenner øverstepresten. Peter blir imidlertid stående utenfor ved porten. Men ikke lenge etter kommer Johannes ut og snakker med portvakten, en tjenestepike, og Peter får komme inn.

Det er nå blitt kaldt, og øversteprestens tjenere og vakter har tent en kullild. Peter slutter seg til dem for å holde varmen mens han venter på utfallet av rettssaken mot Jesus. Der, i lyset fra bålet, kan den tjenestepiken som slapp Peter inn, se ham bedre. «Også du var med denne Jesus fra Galilea,» utbryter hun.

Peter blir ute av seg fordi han blir gjenkjent, og benekter i alles påhør at han noen gang har kjent Jesus. «Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om,» sier han.

Nå går Peter ut i portrommet. Der er det en annen pike som får øye på ham, og som sier til dem som står der: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Enda en gang benekter Peter det og sverger på at han ikke kjenner denne mannen.

Peter blir værende på gårdsplassen og forsøker å unngå å bli lagt merke til. Det er mulig at han på dette tidspunkt blir overrasket over å høre en hane gale før det gryr av dag. Imens pågår rettssaken mot Jesus. Den finner tydeligvis sted i en del av huset som ligger over gårdsplassen. Peter og de andre som venter nedenfor, ser utvilsomt de forskjellige vitnene som blir hentet for å vitne, komme og gå.

Det har gått omkring en time siden Peter sist ble gjenkjent som en av dem som var sammen med Jesus. Nå kommer flere av dem som står rundt omkring, og sier: «Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.» En av dem er en slektning av Malkus, som Peter hogg øret av. «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» sier han.

«Jeg kjenner ikke denne mannen,» forsikrer Peter heftig. Han forsøker å overbevise dem om at de tar feil, ved å «forbanne seg» (NW) og sverge, ved å nedkalle onde ting over seg selv hvis han ikke snakker sant.

Akkurat idet Peter for tredje gang fornekter Jesus, galer en hane. Og i samme øyeblikk har Jesus tydeligvis kommet ut på en balkong over gårdsplassen. Han snur seg og ser på Peter. Da husker Peter det Jesus hadde sagt bare noen få timer tidligere i salen ovenpå: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Helt knust på grunn av sin synd går Peter ut og gråter bittert.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne Peter, som var så sikker på sin åndelige styrke, fornekte sin Herre tre ganger rett etter hverandre? Peter blir uten tvil fullstendig overrumplet av omstendighetene. Kjensgjerninger er blitt forvrengt, og Jesus er blitt fremstilt som en ussel forbryter. Det som er riktig, blir fremstilt som om det er galt, og den uskyldige blir fremstilt som om han er skyldig. På grunn av det press situasjonen medfører, blir Peter brakt ut av likevekt. Plutselig blir den lojalitetsfølelse han egentlig har, forstyrret. Til sin fortvilelse er han lammet av menneskefrykt. Måtte det aldri skje med oss! Matteus 26: 57, 58, 69—75; Markus 14: 30, 53, 54, 66—72; Lukas 22: 54—62; Johannes 18: 15—18, 25—27.

▪ Hvordan kommer Peter og Johannes inn på gårdsplassen til øverstepresten?

▪ Hva skjer i huset mens Peter og Johannes befinner seg på gårdsplassen?

▪ Hvor mange ganger galer hanen, og hvor mange ganger fornekter Peter Jesus?

▪ Hva betyr det at Peter banner og sverger?

▪ Hva er det som får Peter til å fornekte Jesus?