Kapittel 121

Jesus for Sanhedrinet, deretter til Pilatus

NATTEN er snart omme. Peter har fornektet Jesus for tredje gang, og medlemmene av Sanhedrinet har avsluttet denne parodien av en rettssak og gått hver til sitt. Men fredag morgen, så snart det gryr av dag, trer de sammen igjen, denne gangen i sanhedrinsalen. De har sannsynligvis til hensikt å gi den nattlige rettssaken et visst rettslig preg. Da Jesus blir ført fram for dem, gjentar de det de sa om natten: «Er du Messias, så si det.»

«Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg,» svarer Jesus, «og om jeg spør, vil dere ikke svare.» Men Jesus peker modig på hvem han er, da han sier: «Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.»

«Du er altså Guds Sønn?» vil de alle vite.

«Dere sier selv at jeg er det,» svarer Jesus.

For disse mennene, som er fast besluttet på å drepe Jesus, er dette svaret tilstrekkelig. De betrakter det som gudsbespottelse. «Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn,» sier de. Deretter binder de Jesus, fører ham bort og overgir ham til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus.

Judas, han som forrådte Jesus, har fulgt med i det som har skjedd. Da han ser at Jesus er blitt dømt, får han samvittighetsnag. Han går derfor tilbake til overprestene og de eldste med de 30 sølvpengene og sier: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.»

«Hva angår det oss?» svarer de kaldt. «Det blir din sak.» Judas kaster sølvpengene inn i templet og går bort for å henge seg. Men sannsynligvis knekker den grenen som han har bundet tauet fast i, slik at han styrter ned på klippene og revner.

Overprestene vet ikke helt hva de skal gjøre med sølvpengene. «Det er ikke tillatt å la dem gå i templets kasse,» sier de, «for det er blodpenger.» Så etter at de har rådslått med hverandre, bruker de pengene til å kjøpe pottemakerens åker, for å bruke den til gravplass for fremmede. Derfor blir den kalt Blodåkeren.

Det er fremdeles tidlig om morgenen da Jesus blir ført til landshøvdingens borg. De jødene som har ført ham dit, vil ikke gå inn i borgen. De tror nemlig at slik nær omgang med hedninger vil gjøre dem urene. Pilatus tar hensyn til det og kommer ut. «Hva er anklagen som dere fremfører mot denne mannen?» spør han.

«Var ikke denne mannen en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg,» svarer de.

Pilatus ønsker ikke å bli innblandet, så han svarer: «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!»

Jødene avslører da sine morderiske planer. De sier: «Vi har ikke rett til å henrette noen.» Hvis de dreper Jesus under påskehøytiden, ville det sannsynligvis forårsake omfattende tumulter, for Jesus er vel ansett av mange. Men hvis de kan få romerne til å henrette ham av politiske grunner, vil de på en måte unngå at folket holder dem ansvarlig.

De religiøse lederne nevner derfor ikke med et ord den tidligere rettssaken hvor de dømte Jesus for gudsbespottelse, men dikter opp forskjellige beskyldninger. De kommer med denne tredelte anklagen: «Vi har funnet at denne mannen [1] undergraver vår nasjon og [2] forbyr folk å betale skatter til keiseren og [3] sier at han selv er Kristus, en konge.»

Det er anklagen om at Jesus hevder at han er konge, som bekymrer Pilatus. Han går derfor inn i borgen igjen, kaller Jesus fram for seg og spør: «Er du jødenes konge?» Han spør med andre ord om Jesus har brutt loven ved å hevde at han er en konge som står i opposisjon til keiseren.

Jesus vil gjerne vite hvor mye Pilatus allerede har hørt om ham, så han spør: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?»

Pilatus innrømmer at han ikke vet så mye om ham, men at han ønsker å vite sannheten. «Er vel jeg jøde?» sier han. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»

Jesus forsøker på ingen måte å unngå spørsmålet om hvorvidt han er konge. Det svaret Jesus nå gir, kommer uten tvil overraskende på Pilatus. Lukas 22: 66 til 23: 3, vers 2 fra NW; Matteus 27: 1—11; Markus 15: 1; Johannes 18: 28—35; Apostlenes gjerninger 1: 16—20.

▪ I hvilken hensikt trer Sanhedrinet sammen igjen om morgenen?

▪ Hvordan dør Judas, og hva blir de 30 sølvpengene brukt til?

▪ Hvorfor vil jødene at romerne skal drepe Jesus istedenfor at de gjør det selv?

▪ Hva anklager jødene Jesus for?

Kapittel 122

Fra Pilatus til Herodes og tilbake igjen

SELV om Jesus ikke gjør noe forsøk på å skjule at han er konge, forklarer han for Pilatus at hans rike ikke er noen trussel mot Romerriket. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sier han. «Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» Jesus erkjenner således tre ganger at han har et rike, selv om det ikke er et jordisk rike.

Pilatus presser ham videre: «Så er du da konge?» Med andre ord: Du er altså konge selv om ditt rike ikke er en del av denne verden?

Jesus lar Pilatus få vite at han har trukket den rette slutning, ved å si: «Du sier det, . . . Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Ja, hensikten med Jesu jordiske liv er å vitne om sannheten, spesielt sannheten om hans rike. Jesus er rede til å være trofast mot denne sannheten, selv om det skulle koste ham livet. Da Pilatus spør: «Hva er sannhet?», venter han ikke på noen nærmere forklaring. Han har hørt nok til å kunne avsi en dom.

Pilatus går igjen ut til folkemengden som venter utenfor borgen. Tydeligvis med Jesus ved siden av seg forteller han overprestene og dem som er sammen med dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»

Folkemengden blir sint over avgjørelsen, tar sterkere i og sier: «Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea; han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»

Jødenes blinde fanatisme må gjøre Pilatus forbauset. Da overprestene og de eldste fortsetter å rope, vender Pilatus seg til Jesus og spør: «Hører du ikke hva de anklager deg for?» Men Jesus gjør ikke noe forsøk på å svare. Pilatus undrer seg over den ro som preger Jesus da han blir stilt overfor disse voldsomme anklagene.

Da Pilatus får kjennskap til at Jesus er galileer, ser han en mulighet til å fraskrive seg ansvaret for ham. Landsfyrsten i Galilea, Herodes Antipas (sønn av Herodes den store), er i Jerusalem i forbindelse med påsken, så Pilatus sender Jesus til ham. Tidligere hadde Herodes Antipas sørget for at døperen Johannes ble halshogd, og Herodes ble derfor redd da han hørte om de mirakuløse gjerninger Jesus utførte, og fryktet at Jesus egentlig var Johannes som hadde stått opp fra de døde.

Herodes blir nå svært glad over å få anledning til å møte Jesus. Det er ikke fordi han er bekymret for Jesu ve og vel, eller fordi han ønsker å finne ut om anklagene mot Jesus er sanne eller ikke. Han er bare nysgjerrig og håper å få se Jesus utføre et mirakel.

Jesus vil imidlertid ikke tilfredsstille Herodes’ nysgjerrighet. Han svarer faktisk ikke et ord på de spørsmålene Herodes stiller ham. Herodes og hans soldater blir skuffet, og de gjør narr av Jesus. De kler ham i en praktfull kappe og spotter ham. Så sender de ham tilbake til Pilatus. Som følge av dette blir Pilatus og Herodes, som før hadde vært fiender, gode venner.

Da Jesus kommer tilbake, kaller Pilatus sammen overprestene, de jødiske rådsmedlemmene og folket og sier: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han oppvigler folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at han er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har altså ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri.»

Pilatus erklærer således for andre gang at Jesus er uskyldig. Han er oppsatt på å få satt Jesus fri, for han er klar over at prestene har utlevert ham fordi de er misunnelige. Idet Pilatus fortsetter å forsøke å få satt Jesus fri, får han enda en god grunn til å gjøre det. Mens han sitter på dommersetet, sender hans hustru bud til ham og ber ham inntrengende: «Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt [tydeligvis fra en guddommelig kilde] for hans skyld.»

Men hvordan kan Pilatus få satt denne uskyldige mannen fri, noe han vet at han burde gjøre? Johannes 18: 36—38; Lukas 23: 4—16; Matteus 27: 12—14, 18, 19; 14: 1, 2; Markus 15: 2—5.

▪ Hvordan besvarer Jesus spørsmålet vedrørende sin kongeverdighet?

▪ Hva er den «sannhet» som Jesus vitnet om da han var på jorden?

▪ Hvilken dom feller Pilatus, hvordan reagerer folket, og hva gjør Pilatus med Jesus?

▪ Hvem er Herodes Antipas? Hvorfor er han svært glad over å få se Jesus, og hva gjør han med ham?

▪ Hvorfor er Pilatus oppsatt på å få satt Jesus fri?

Kapittel 123

«Se det mennesket!»

PILATUS er imponert over Jesu opptreden og er klar over at han er uskyldig, så han forsøker nå å få satt ham fri på en annen måte. Han sier til folkemengden: «Det er jo vanlig at jeg gir dere en mann fri til påske.»

Barabbas, en beryktet morder, holdes også fengslet, og Pilatus spør: «Hvem ønsker dere løslatt, Barabbas eller Jesus, han som kalles Messias?»

Overprestene har egget opp folket og overtaler dem til å be om at Barabbas må bli løslatt, og at Jesus må bli drept. Pilatus gir ikke opp og spør på nytt: «Hvem av de to ønsker dere frigitt?»

«Barabbas,» roper de.

«Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spør Pilatus forferdet.

Som med én stemme roper de øredøvende: «La ham pælfeste!» «Pælfest! Pælfest ham!»

Pilatus er klar over at de vil ha en uskyldig mann drept, og han sier inntrengende: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri.»

Til tross for Pilatus’ bestrebelser fortsetter den rasende folkemengden, oppildnet av sine religiøse ledere, å rope: «La ham pælfeste!» Prestene har pisket opp stemningen i folkemengden til raseri, og den vil nå se blod. Og husk at bare fem dager tidligere var enkelte av dem sannsynligvis blant dem som ønsket Jesus velkommen til Jerusalem som konge! Mens alt dette skjer, holder Jesu disipler seg tause og gjør seg så lite bemerket som mulig, hvis de i det hele tatt er til stede.

Pilatus ser at hans appell ikke fører fram, men at uroen i stedet øker. Han tar da vann og vasker hendene for øynene på folkemengden og sier: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Da svarer folket: «La hans blod komme over oss og våre barn.»

Pilatus gir så Barabbas fri, slik folket forlanger, fordi han heller vil tilfredsstille dem enn å gjøre det han vet er rett. Han sørger for at Jesus blir avkledd og så pisket. Og det er ikke en hvilken som helst slags pisking det er snakk om. Den amerikanske legeforenings tidsskrift, JAMA, beskriver romernes pisking slik:

«Vanligvis brukte man en kort pisk (flagrum eller flagellum) med flere enkle eller flettede lærremmer av varierende lengde. Til disse var det med visse mellomrom knyttet små jernkuler eller skarpe biter av saueben. . . . Når de romerske soldatene gang på gang pisket offerets rygg av alle krefter, forårsaket jernkulene dype kvestelser, og lærremmene og bitene av saueben skar seg inn i huden og underhudsvevet. Når piskingen fortsatte, ble også den underliggende skjelettmuskulaturen flenget opp, og resultatet ble løsrevne strimler av blødende kjøtt.»

Etter denne torturen blir Jesus ført til landshøvdingens borg, og hele vaktstyrken blir samlet. Der fortsetter soldatene å mishandle ham ved å flette en tornekrone og presse den ned på hodet hans. De stikker et rør i hans høyre hånd og kler ham i en skarlagenrød kappe, en slik kappe som kongene bærer. Så sier de spottende til ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De spytter også på ham og slår ham i ansiktet. De griper det harde røret og slår ham i hodet med det, slik at de skarpe tornene på den ydmykende «kronen» trenger enda dypere inn i hodebunnen.

Jesu bemerkelsesverdige styrke og verdighet under denne mishandlingen gjør så sterkt inntrykk på Pilatus at han gjør nok et forsøk på å få satt ham fri. «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham,» sier han til folkemengden. Han tenker kanskje at de vil bli mildere stemt når de får se hvilken tilstand Jesus er i. Mens Jesus står foran den hjerteløse folkemengden, med tornekrone på hodet, kledd i en skarlagenrød kappe og med det blødende ansiktet preget av smerte, sier Pilatus: «Se det mennesket!»

Den forslåtte mannen som står her, er den mest fremtredende skikkelse i historien, det største menneske som noen gang har levd! Ja, Jesus har en opphøyd ro som vitner om en storhet som selv Pilatus må erkjenne, for hans ord er tydeligvis et uttrykk for både respekt og medfølelse. Johannes 18: 39 til 19: 5; Matteus 27: 15—17, 20—30, versene 22 og 23 fra NW; Markus 15: 6—19; Lukas 23: 18—25, vers 21 fra NW.

▪ Hvordan forsøker Pilatus å få satt Jesus fri?

▪ Hvordan prøver Pilatus å fraskrive seg sitt ansvar?

▪ Hva innebærer det å bli pisket?

▪ Hvordan blir Jesus latterliggjort etter at han er blitt pisket?

▪ Hvordan forsøker Pilatus igjen å få satt Jesus fri?

Kapittel 124

Overgitt og ført bort

DEN rolige verdighet som den torturerte Jesus opptrer med, gjør dypt inntrykk på Pilatus, men da Pilatus igjen prøver å sette ham fri, blir overprestene enda sintere. De har bestemt seg for at de ikke skal la noe forpurre deres onde hensikt. De roper derfor på nytt: «Pælfest ham! Pælfest ham!»

«Ta ham dere og pælfest ham,» svarer Pilatus. (I motsetning til det de har hevdet tidligere, kan det være at jødene har myndighet til å henrette forbrytere for religiøse overtredelser som er alvorlige nok.) Så, for minst femte gang, erklærer Pilatus at Jesus er uskyldig: «Jeg finner ingen skyld hos ham.»

Jødene innser at deres politiske anklager ikke fører fram, så de tyr igjen til den religiøse anklagen om blasfemi som de framsatte flere timer tidligere da Jesus stod for Sanhedrinet. «Vi har en lov,» sier de, «og ifølge loven bør han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds sønn.»

Denne anklagen er ny for Pilatus, og den gjør ham enda reddere. Han innser nå at Jesus ikke er et vanlig menneske. Hans kones drøm og Jesu bemerkelsesverdige, sterke personlighet tyder også på det. Men kan han være «Guds sønn»? Pilatus vet at Jesus kommer fra Galilea. Men er det mulig at han har levd før? Pilatus fører ham inn i borgen igjen og spør: «Hvor er du fra?»

Jesus svarer ikke. Tidligere hadde han sagt til Pilatus at han er konge, men at hans rike ikke er en del av denne verden. Det vil ikke være til noen nytte å komme med noen ytterligere forklaring nå. Men det at Jesus ikke svarer på spørsmålet, sårer Pilatus’ stolthet, og han farer opp med ordene: «Taler du ikke til meg? Vet du ikke at jeg har myndighet til å gi deg fri og har myndighet til å pælfeste deg?»

«Du ville slett ikke ha noen myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg ovenfra,» svarer Jesus respektfullt. Han sikter til det at Gud har gitt menneskelige herskere myndighet til å administrere jordiske anliggender. Han tilføyer: «Derfor har han som har overgitt meg til deg, større synd.» Ja, både øverstepresten Kaifas og hans medsammensvorne og Judas Iskariot er mer ansvarlige enn Pilatus for den urettferdige behandlingen Jesus får.

Jesus gjør nå enda dypere inntrykk på Pilatus, som blir redd for at Jesus kanskje er av guddommelig opprinnelse. Pilatus prøver derfor nok en gang å få ham løslatt. Men jødene protesterer høylytt. De gjentar sin politiske anklage og truer Pilatus på en listig måte ved å si: «Hvis du gir denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Enhver som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.»

Til tross for de alvorlige følger det kan få, fører Pilatus Jesus ut igjen. «Se! Deres konge!» henstiller han til dem enda en gang.

«Få ham bort! Få ham bort! Pælfest ham!»

«Skal jeg pælfeste deres konge?» spør Pilatus fortvilt.

Jødene har lenge ergret seg over å være underlagt romernes styre. Ja, de forakter romernes herredømme. Likevel sier overprestene hyklersk: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»

Pilatus frykter for å miste sin politiske stilling og sitt omdømme og gir derfor til slutt etter for jødenes ubøyelige krav. Han overgir Jesus. Soldatene tar av ham purpurkappen og kler ham i ytterkledningene hans. Da han blir ført bort for å bli pælfestet, må han bære sin egen torturpæl.

Det er nå formiddag, fredag den 14. nisan; kanskje klokken nærmer seg 12. Jesus har vært oppe siden tidlig torsdag morgen, og han har hatt den ene vonde opplevelsen etter den andre. Det er forståelig at kreftene hans snart tar slutt under tyngden av pælen. En forbipasserende, Simon fra Kyréne i Afrika, blir derfor tvunget til å bære pælen for ham. En stor folkemengde følger dem, deriblant mange kvinner som slår seg selv av sorg og kommer med klagerop over Jesus.

Jesus snur seg mot kvinnene og sier: «Jerusalems døtre, slutt med å gråte over meg. Gråt derimot over dere selv og over deres barn; for se, det skal komme dager da folk skal si: ’Lykkelige er de ufruktbare kvinner og de morsliv som ikke fødte, og de bryster som ikke gav die!’ . . . For hvis de gjør disse ting når det er saft i treet, hva vil da skje når det har visnet?»

Jesus sikter til det tre som den jødiske nasjon utgjør. Det er fortsatt litt livssaft i det fordi Jesus er nærværende og det finnes en rest som tror på ham. Men når disse blir tatt ut fra nasjonen, vil det bare gjenstå et åndelig dødt tre, ja, en visnet nasjonal organisasjon. Det vil virkelig gi grunn til gråt når de romerske hærer tjener som Guds domsfullbyrdere og ødelegger den jødiske nasjon! Johannes 19: 6—17, NW; 18: 31; Lukas 23: 24—31, NW; Matteus 27: 31, 32, NW; Markus 15: 20, 21, NW.

▪ Hva anklager de religiøse lederne Jesus for da deres politiske anklager ikke fører fram?

▪ Hvorfor blir Pilatus enda reddere?

▪ Hvem har større skyld enn Pilatus for det som skjer med Jesus?

▪ Hvordan får prestene til slutt Pilatus til å overgi Jesus til døden?

▪ Hva sier Jesus til de kvinnene som gråter over ham, og hva sikter han til med «treet» som det er «saft i», men som så ’visner’?

Kapittel 125

I pinefull angst på pælen

TO RØVERE blir ført bort for å henrettes sammen med Jesus. Følget stanser ved det stedet i nærheten av byen som heter Golgata, det vil si Hodeskallested.

Fangene blir avkledd. Så får de vin med myrra i. Det er øyensynlig kvinnene fra Jerusalem som lager den i stand, og romerne nekter ikke dem som blir pælfestet, denne smertestillende drikken. Men da Jesus smaker på den, vil han ikke drikke. Hvorfor ikke? Åpenbart fordi han vil ha alle sine åndsevner i behold under denne avgjørende trosprøven.

Jesus blir nå lagt på pælen med hendene over hodet. Soldatene hamrer store nagler inn i hendene og føttene hans. Han vrir seg av smerte da naglene trenger igjennom kjøttet og senene. Da pælen reises opp, er smertene uutholdelige, for kroppsvekten gjør at det river i naglesårene. Men Jesus truer ikke de romerske soldatene. Isteden ber han for dem: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Pilatus setter opp en innskrift på pælen som lyder: «Jesus, nasareeren, jødenes Konge.» Han skriver tydeligvis ikke dette bare fordi han respekterer Jesus, men fordi han avskyr de jødiske prestene fordi de har presset ham til å uttale dødsdommen over Jesus. For at alle skal kunne lese innskriften, skriver Pilatus den på tre språk — på hebraisk, på latin, det offisielle språket, og på det greske fellesspråk.

Overprestene, deriblant Kaifas og Annas, blir bestyrtet. Denne positive kunngjøringen er et skår i deres seiersglede. Derfor protesterer de: «Skriv ikke ’Jødenes Konge’, men at han sa: ’Jeg er jødenes Konge.’» Pilatus er irritert over at han har latt seg bruke av prestene, så han svarer bestemt, med forakt i stemmen: «Det jeg har skrevet, har jeg skrevet.»

Prestene og en stor folkemengde samler seg nå på henrettelsesstedet, og prestene prøver å komme med innvendinger mot det som står på innskriften. De gjentar det falske vitnesbyrd som ble avlagt tidligere i rettssaken som Sanhedrinet holdt. Det er derfor ikke overraskende at de som går forbi, begynner å håne Jesus. De rister på hodet og sier spottende: «Du som skulle rive ned templet og bygge det opp på tre dager, frels deg selv! Hvis du er en Guds sønn, så stig ned fra torturpælen!»

«Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse!» sier overprestene og deres religiøse venner. «Han er Israels Konge; la ham nå stige ned fra torturpælen, så skal vi tro på ham. Han har satt sin lit til Gud; la nå Ham redde ham hvis Han vil ha ham, for han har sagt: ’Jeg er Guds Sønn.’»

Soldatene lar seg rive med og gjør også narr av Jesus. Spottende tilbyr de ham sur vin. Øyensynlig holder de den like opp til de tørre leppene hans. «Hvis du er jødenes konge, så frels deg selv,» sier de hånlig. De to røverne som er pælfestet på hver sin side av Jesus, spotter ham også. Tenk på det! Det største menneske som noen gang har levd, ja, han som var sammen med Jehova Gud om å skape alle ting, må tåle så mye hån og spott!

Soldatene tar Jesu ytterkledninger og deler dem i fire deler. De kaster lodd om hvem som skal få dem. Men underkledningen er uten søm, for den er av bedre kvalitet. Soldatene sier derfor til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men la oss avgjøre hvem den skal tilhøre, ved å kaste lodd om den.» Uten å være klar over det oppfyller de på den måten det skriftstedet som sier: «De delte mine ytterkledninger mellom seg, og om min kledning kastet de lodd.»

Etter hvert skjønner den ene røveren at Jesus virkelig må være en konge. Han refser derfor den andre røveren og sier: «Frykter du slett ikke Gud, nå som du er under samme dom? Og vi sannelig med rette, for vi får fullt ut det vi fortjener for ting vi har gjort; men denne mannen har ikke gjort noe urett.» Så bønnfaller han Jesus: «Husk meg når du kommer i ditt rike.»

«I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset,» svarer Jesus. Dette løftet vil bli oppfylt når Jesus hersker som konge i himmelen og oppreiser denne angrende ugjerningsmannen til liv på jorden i det paradiset som de som overlever Harmageddon, og de som blir deres medarbeidere, vil få det privilegium å kultivere. Matteus 27: 33—44, NW; Markus 15: 22—32, NW; Lukas 23: 27, 32—43, NW; Johannes 19: 17—24, NW.

▪ Hvorfor vil ikke Jesus drikke vin med myrra i?

▪ Hva er øyensynlig grunnen til at Pilatus setter en innskrift på Jesu pæl, og hvilket ordskifte fører det til mellom Pilatus og overprestene?

▪ Hvordan blir Jesus ytterligere hånt mens han henger på pælen, og hva er tydeligvis grunnen til det?

▪ Hvordan går en profeti om Jesu klær i oppfyllelse?

▪ Hvilken forandring foretar den ene røveren, og hvordan vil Jesus oppfylle hans ønske?

Kapittel 126

«Sannelig, han var Guds Sønn!»

JESUS har ikke hengt lenge på pælen før det midt på dagen kommer et mystisk mørke som varer i tre timer. Det kan ikke være en solformørkelse, for det er fullmåne ved påsketider, og solformørkelser finner bare sted ved nymåne. En solformørkelse varer dessuten bare noen minutter. Det er derfor Gud som står bak dette mørket. Det får sannsynligvis dem som spotter Jesus, til å stoppe opp og tenke, slik at til og med deres hånlige tilrop stilner.

Hvis dette selsomme fenomenet finner sted før den ene forbryteren refser den andre og ber Jesus om å huske ham, kan det være noe av det som får ham til å angre. Kanskje det også er under dette mørket at fire kvinner — Jesu mor og hennes søster Salome, Maria Magdalena og Maria, mor til apostelen Jakob den lille (NW) — går bort til torturpælen. Johannes, den disippel som Jesus hadde kjær, er også der.

Jesu mor føler det som om hennes hjerte blir ’gjennomboret’ da hun ser den sønnen hun har diet og oppfostret, henge der på pælen med store smerter. Jesus tenker imidlertid ikke på sine egne smerter, men på sin mors ve og vel. Han anstrenger seg kraftig, nikker mot Johannes og sier til sin mor: «Kvinne, det er din sønn.» Så nikker han mot Maria og sier til Johannes: «Det er din mor.»

Jesus overlater med dette omsorgen for moren, som nå tydeligvis er enke, til den disippelen han er spesielt glad i. Han gjør det fordi Marias andre sønner ennå ikke har vist tro på ham. Han foregår dermed med et godt eksempel, ikke bare når det gjelder å dekke morens fysiske behov, men også hennes åndelige behov.

Omkring klokken tre om ettermiddagen sier Jesus: «Jeg tørster.» Jesus føler at hans Far på en måte har trukket tilbake sin beskyttelse fra ham, for at hans ulastelighet skal bli prøvd til det ytterste. Han roper derfor med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen som står i nærheten, hører det og utbryter: «Hør, han roper på Elia.» En av dem løper straks bort og fyller en svamp med eddikvin som han setter på en stang og gir ham å drikke. Men andre sier: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.»

Da Jesus får eddikvinen, roper han med høy røst: «Det er fullbrakt!» Ja, han har fullført alt det hans Far har sendt ham til jorden for å gjøre. Til slutt sier han: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Jesus overgir med dette sin livskraft til Gud i tillit til at Gud vil gi ham den tilbake. Så bøyer han hodet og dør.

I det øyeblikk Jesus utånder, inntreffer et kraftig jordskjelv som fører til at klippene slår sprekker. Skjelvet er så kraftig at gravene utenfor Jerusalem åpner seg, og lik blir kastet ut av dem. Forbipasserende som ser de døde som er blitt avdekket, drar inn i byen og forteller hva de har sett.

I det øyeblikk Jesus dør, revner dessuten det store forhenget som skiller Det hellige fra Det aller helligste i Guds tempel, i to, fra øverst til nederst. Dette vakkert utsmykte forhenget skal ha vært omkring 18 meter i høyden og svært tungt. Det forbløffende miraklet er ikke bare et uttrykk for Guds vrede overfor dem som drepte hans Sønn, men det er også en tilkjennegivelse av at Jesu død nå har gjort det mulig å komme inn i Det aller helligste, inn i selve himmelen.

Da folk opplever jordskjelvet og ser det som skjer, blir de svært redde. Den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, priser Gud. «Sannelig, han var Guds Sønn!» utbryter han. Han hadde sannsynligvis vært til stede da Jesus ble ført fram for Pilatus og det ble drøftet hvorvidt han var Guds Sønn. Nå er han overbevist om at Jesus er Guds Sønn, ja, at han virkelig er det største menneske som noen gang har levd.

Andre er også overveldet av disse mirakuløse hendelsene, og de begir seg på hjemveien, mens de slår seg for brystet som et uttrykk for sin dype sorg og skam. Mange kvinner som er disipler av Jesus, betrakter det hele på avstand og er sterkt grepet av disse viktige begivenhetene. Apostelen Johannes er også til stede. Matteus 27: 45—56; Markus 15: 33—41; Lukas 23: 44—49; 2: 34, 35, NW; Johannes 19: 25—30.

▪ Hvorfor kan det ikke være en solformørkelse som er årsak til det mørket som varer i tre timer?

▪ Hva gjør Jesus like før sin død som et godt eksempel for dem som har tilårskomne foreldre?

▪ Hva er de fire siste uttalelsene Jesus kommer med før han dør?

▪ Hva forårsaker jordskjelvet, og hvilken betydning har det at forhenget i templet revner i to?

▪ Hvordan reagerer den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, på miraklene?

Kapittel 127

Gravlagt om fredagen — en tom grav om søndagen

DET er nå sent fredag ettermiddag, og sabbaten den 15. nisan vil begynne ved solnedgang. Jesus er død, men de to røverne som henger ved siden av ham, lever ennå. Fredag ettermiddag kalles «forberedelsesdag» (NW), for det er da man tilbereder måltider og fullfører annet nødvendig arbeid som ikke kan vente til etter sabbaten.

Den sabbaten som straks begynner, er ikke bare en vanlig sabbat (den sjuende dagen i uken), men også en dobbel eller ’stor sabbatsdag’ (NW). Den blir kalt det fordi den 15. nisan, som er den første dagen i den sju dager lange høytiden som kalles de usyrede brøds høytid (og alltid er en sabbat, uansett hvilken ukedag den kommer på), faller på samme dag som den vanlige sabbaten.

Ifølge Guds lov kan ikke noe lik bli hengende på pælen natten over. Jødene ber derfor Pilatus om at døden må framskyndes for dem som skal henrettes, ved at bena brytes på dem. Soldatene bryter derfor bena på de to forbryterne. Men siden det ser ut til at Jesus allerede er død, blir ikke hans ben brutt. Dermed blir dette skriftstedet oppfylt: «Ikke et ben skal brytes på ham.»

Men for å fjerne enhver tvil om at Jesus virkelig er død, stikker en av soldatene ham i siden med et spyd. Spydet gjennomborer hjerteregionen, og straks kommer det ut blod og vann. Apostelen Johannes, som er øyenvitne til dette, skriver at dette er en oppfyllelse av et annet skriftsted: «De skal se på ham som de har gjennomboret.»

En annen som er til stede ved henrettelsen, er Josef fra byen Arimatea, et høyt aktet medlem av Sanhedrinet. Han hadde ikke villet stemme for denne høye domstolens urettferdige dom over Jesus. Josef er i virkeligheten en disippel av Jesus, selv om han har vært redd for å vise at han er det. Men nå tar han mot til seg og går til Pilatus for å be om Jesu legeme. Pilatus tilkaller den ansvarshavende offiseren, og etter at offiseren har bekreftet at Jesus er død, overlater Pilatus Jesu legeme til Josef.

Josef tar legemet og svøper det i et rent, fint linklede for å gjøre det i stand til begravelsen. Han får hjelp av Nikodemus, et annet medlem av Sanhedrinet. Nikodemus hadde også unnlatt å bekjenne sin tro på Jesus på grunn av frykt for å miste sin stilling. Men nå kommer han med en blanding av myrra og dyre aloer, omkring 100 romerske pund. Jesu legeme blir svøpt i linklær med disse krydderiene i, slik det er jødisk skikk når noen begraves.

Legemet blir så lagt i Josefs nye grav, som er hogd ut i bergveggen i den hagen som er like i nærheten. Til slutt blir en stor stein rullet foran inngangen til graven. For at Jesus skal bli gravlagt før sabbaten, er legemet blitt raskt gjort i stand til begravelsen. Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob den lille (NW), som kanskje har hjulpet til med disse forberedelsene, skynder seg hjem for å gjøre i stand flere velluktende oljer og salver. Etter sabbaten har de tenkt å behandle Jesu legeme ytterligere for å bevare det lenger.