Tidlig søndag morgen kommer Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, sammen med Salome, Johanna og noen andre kvinner til graven med velluktende oljer for å klargjøre Jesu legeme. På veien sier de til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de kommer fram, oppdager de at det har vært et jordskjelv, og at steinen er rullet fra. Det er Jehovas engel som har gjort det. Vaktene står ikke der, og graven er tom! Matteus 27: 57 til 28: 2; Markus 15: 42 til 16: 4; Lukas 23: 50 til 24: 3; 24: 10; Johannes 19: 14; 19: 31 til 20: 1; 12: 42; 3. Mosebok 23: 5—7; 5. Mosebok 21: 22, 23; Salme 34: 21; Sakarja 12: 10.

Kapittel 128

Jesus lever!

DA KVINNENE kommer til Jesu grav og finner den tom, løper Maria Magdalena av sted for å fortelle det til Peter og Johannes. De andre kvinnene blir tydeligvis igjen ved graven. Snart viser en engel seg og ber dem komme inn i graven.

Her ser kvinnene enda en engel, og en av englene sier til dem: «Vær ikke redde, for jeg vet at dere ser etter Jesus, som ble pælfestet. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde.» Fylt av frykt og stor glede løper så disse kvinnene også av sted.

Nå har Maria funnet Peter og Johannes, og hun sier til dem: «De har tatt Herren bort, ut av minnegraven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» De to apostlene løper straks av gårde. Johannes — som tydeligvis er den yngste av de to — er raskest på foten og kommer først fram til graven. På dette tidspunkt har de andre kvinnene løpt av gårde; det er ingen der. Johannes bøyer seg ned, kikker inn i graven og ser linbindene, men han går ikke inn.

Da Peter kommer, nøler han ikke, men går rett inn i graven. Han ser linbindene ligge der og også kledet som hadde vært svøpt omkring Jesu hode. Det ligger sammenrullet på et sted for seg selv. Nå går også Johannes inn i graven, og han tror på det Maria har fortalt. Men verken Peter eller Johannes forstår at Jesus er blitt oppreist, selv om han ofte har fortalt dem at han skulle bli oppreist. Rådville går de hjem igjen, men Maria, som er kommet tilbake til graven, blir værende der.

I mellomtiden skynder de andre kvinnene seg av gårde for å fortelle disiplene at Jesus er stått opp fra de døde, slik englene påla dem å gjøre. De løper av sted så fort de kan, da Jesus kommer dem i møte og sier: «Vær hilset!» De går fram, griper ham om føttene og bøyer seg ærbødig for ham. Da sier Jesus: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Tidligere, da jordskjelvet inntraff og englene kom til syne, skalv de soldatene som holdt vakt, av redsel og ble liggende som døde. Så snart de var kommet til hektene, gikk de inn i byen og fortalte overprestene hva som hadde hendt. Etter at overprestene og jødenes eldste hadde rådført seg med hverandre, ble det bestemt at de skulle forsøke å dysse ned saken ved å bestikke soldatene. De sa til dem: «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.»

Romerske soldater kan bli dømt til døden hvis de sovner på post. Prestene lovte derfor: «Skulle landshøvdingen få høre det [at dere falt i søvn], skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge.» Siden bestikkelsen var tilstrekkelig stor, gjorde soldatene som de fikk beskjed om. Derfor spredte denne falske uttalelsen om at Jesu legeme var blitt stjålet, seg blant jødene.

Maria Magdalena, som blir værende ved graven, er nedtynget av sorg. Hvor er Jesus blitt av? Da hun bøyer seg fram for å se inn i graven, får hun se to engler i hvitt som har kommet til syne igjen. De sitter der hvor Jesu legeme har ligget, én ved hodet og én ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de.

«De har tatt min Herre bort,» svarer Maria, «og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser en som gjentar spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Den samme personen spør også: «Hvem leter du etter?»

Hun tror at det er han som tar seg av hagen som graven ligger i, som snakker til henne, og hun sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.»

«Maria,» sier denne personen. På grunn av den fortrolige måten han snakker til henne på, forstår hun med en gang at det er Jesus. Hun utbryter: «Rabbuʹni!» (som betyr «Lærer!») I uhemmet glede griper hun tak i ham. Men Jesus sier: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Nå løper Maria til det sted hvor apostlene og de andre disiplene er samlet. Hun føyer sin beskrivelse til de uttalelsene som de andre kvinnene alt har kommet med om at de har sett den oppstandne Jesus. Men disse mennene, som ikke trodde det de første kvinnene fortalte, tror øyensynlig heller ikke Maria. Matteus 28: 3—15, vers 5 og 9 fra NW; Markus 16: 5—8; Lukas 24: 4—12; Johannes 20: 2—18, versene 2, 6 og 16 fra NW.

▪ Hva gjør Maria Magdalena da hun finner graven tom, og hva opplever de andre kvinnene?

▪ Hvordan reagerer Peter og Johannes da de finner graven tom?

▪ Hva opplever de andre kvinnene da de er på vei for å fortelle disiplene om Jesu oppstandelse?

▪ Hva hadde skjedd med de soldatene som holdt vakt, og hvordan reagerte prestene på det de fortalte?

▪ Hva skjer da Maria Magdalena er alene ved graven, og hvordan reagerer disiplene på det kvinnene forteller?

DISIPLENE er fremdeles motløse. De forstår ikke hva det at graven er tom, betyr, og de tror heller ikke på det kvinnene forteller. Senere på søndagen drar Kleopas og en annen av disiplene fra Jerusalem til Emmaus, en strekning på omkring ti kilometer.

Underveis, mens de snakker sammen om dagens begivenheter, slår en fremmed følge med dem. «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» spør han.

Disiplene stanser og ser ned, og Kleopas sier: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spør den fremmede.

«Dette med Jesus fra Nasaret,» svarer de. «Våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet [pælfestet, NW] ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!»

Kleopas og hans følgesvenn forteller om de utrolige ting som har skjedd denne dagen — om det overnaturlige synet av engler og om den tomme graven — men innrømmer så at de ikke skjønner hva alt dette betyr. Den fremmede irettesetter dem og sier: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Deretter begynner han å utlegge for dem det som står om Kristus i de hellige skrifter.

Til slutt nærmer de seg Emmaus, og den fremmede later som om han vil dra videre. Disiplene, som gjerne vil høre mer, ber ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld.» Han blir derfor hos dem og spiser sammen med dem. Da han ber en takkebønn, bryter brødet og gir dem, skjønner de at dette virkelig er Jesus i et materialisert, menneskelig legeme. Men så forsvinner han for dem.

Nå forstår de hvorfor den fremmede visste så mye! «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» sier de. De bryter straks opp og skynder seg tilbake til Jerusalem, hvor de oppsøker apostlene og dem som er samlet hos dem. Før Kleopas og hans følgesvenn får sagt noe, forteller de andre opprømt: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» De to forteller så at Jesus også har vist seg for dem. Jesus har nå vist seg for forskjellige av sine disipler fire ganger denne dagen.

Plutselig viser Jesus seg for dem for femte gang. Trass i at dørene er låst fordi disiplene er redd for jødene, står han plutselig midt iblant dem og sier: «Fred være med dere!» De er skrekkslagne og tror at de ser en ånd. Jesus forklarer at dette ikke er noe overnaturlig fenomen, og sier: «Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» De har fremdeles vanskelig for å tro.

For å hjelpe dem til å forstå at han virkelig er Jesus, spør han: «Har dere noe å spise?» Etter at han har tatt imot et stykke stekt fisk og spist det, sier han: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere [før min død] og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.»

Jesus fortsetter med det som i virkeligheten er et bibelstudium med dem, og sier: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»