Kapittel 105

En avgjørende dag begynner

MANDAG kveld forlater Jesus Jerusalem og drar tilbake til Betania, som ligger på østsiden av Oljeberget. De to første dagene av hans avsluttende tjeneste i Jerusalem er gått. Jesus blir uten tvil igjen natten over hos sin venn Lasarus. Ettersom han kom fra Jeriko om fredagen, er dette den fjerde natten han tilbringer i Betania.

Nå, tidlig tirsdag morgen den 11. nisan, er han og disiplene på farten igjen. Denne dagen viser seg å bli en avgjørende dag i Jesu tjeneste, den travleste inntil nå. Det er den siste dagen han viser seg i templet. Og det er den siste dagen i hans offentlige tjeneste før han blir stilt for retten og henrettet.

Jesus og disiplene følger den samme veien tilbake over Oljeberget til Jerusalem. På vei fra Betania legger Peter merke til det treet som Jesus forbannet dagen før. «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet,» utbryter han.

Men hvorfor sørget Jesus for at treet døde? Han forklarer det når han videre sier: «Sannelig, jeg sier dere: Dersom dere tror og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre det som jeg gjorde med fikentreet. Om dere sier til dette fjellet [Oljeberget, som de står på]: Løft deg og kast deg i havet, så skal det skje. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro.»

Ved å få treet til å visne lærer således Jesus disiplene hvor viktig det er at de har tro på Gud. Som han sier: «Alt det dere ber om i bønnene deres — tro at dere har fått det, og dere skal få det.» Hvor viktig er det ikke for dem å lære dette, særlig i betraktning av de vanskelige prøvelsene som snart vil komme! Men det er enda en forbindelse mellom det at fikentreet visnet, og det å ha tro.

Israels nasjon har i likhet med dette fikentreet et bedragersk utseende. Selv om nasjonen står i et paktsforhold til Gud og utad gir inntrykk av å overholde hans forskrifter, har den vist at den mangler tro, at den ikke bærer gode frukter. Av mangel på tro er den til og med i ferd med å forkaste Guds egen Sønn! Og ved å få det uproduktive fikentreet til å visne viser Jesus på en billedlig måte hva det endelige resultatet vil bli for denne ufruktbare, troløse nasjonen.

Det varer ikke lenge før Jesus og disiplene kommer inn i Jerusalem, og som de pleier, går de til templet, hvor Jesus begynner å undervise. Overprestene og folkets eldste husker uten tvil hva Jesus gjorde dagen før med pengevekslerne, og de utfordrer ham ved å si: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?»

Jesus svarer dem: «Jeg har også noe å spørre dere om. Svarer dere meg på det, skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. Johannes-dåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?»

Prestene og de eldste begynner å drøfte seg imellom hva de skal svare. «Om vi svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men å si: Fra mennesker, det våger vi ikke på grunn av folket, siden alle ser på Johannes som en profet.»

Lederne vet ikke hva de skal svare. De sier derfor til Jesus: «Vi vet ikke.»

Da sier Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.» Matteus 21: 19—27; Markus 11: 19—33; Lukas 20: 1—8.

▪ Hva er spesielt med tirsdag den 11. nisan?

▪ Hva lærer Jesus disiplene ved å få fikentreet til å visne?

▪ Hva svarer Jesus dem som spør med hvilken myndighet han gjør visse ting?

Kapittel 106

Avslørt av lignelsene om vingården

JESUS befinner seg i templet. Han har nettopp gjort de religiøse lederne forvirret da de forlangte å få vite med hvilken myndighet han gjorde visse ting. Før de får summet seg, viser han dem ved hjelp av en lignelse hva slags mennesker de egentlig er.

Han spør: «Hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?»

«Den første,» svarer motstanderne.

Jesus sier derfor: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere.» Til å begynne med hadde tollerne og skjøgene egentlig nektet å tjene Gud. Men så hadde de angret og begynt å tjene ham, i likhet med den første sønnen. På den annen side hevdet de religiøse lederne, i likhet med den andre sønnen, at de tjente Gud, men som Jesus sier: «Da [døperen] Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.»

Jesus viser deretter at feilen ved de religiøse lederne ikke bare er at de forsømmer å tjene Gud. Nei, de er i virkeligheten onde og dårlige mennesker. Jesus forteller så en annen lignelse. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem.»

«Tjenerne» er profetene som ’husbonden’, Jehova Gud, sendte til «forpakterne» eller «vindyrkerne» i sin «vingård». Disse vindyrkerne er ledende representanter for nasjonen Israel, som Bibelen viser er Guds «vingård».

Ettersom «vindyrkerne» mishandler og dreper «tjenerne», sier Jesus: «Til slutt sendte han [vingårdens eier] sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.»

Nå sier Jesus, henvendt til de religiøse lederne: «Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?»

De religiøse lederne svarer: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre, som gir ham frukten til rett tid.»

De har på den måten uten å vite det kunngjort dommen over seg selv, ettersom de er regnet blant de israelittiske «vindyrkerne» i Jehovas «vingård», nasjonen Israel. Den frukt Jehova venter av slike vindyrkere, er at de viser tro på hans Sønn, den sanne Messias. På grunn av at de har unnlatt å frembringe slike frukter, kommer Jesus med denne advarselen: «Har dere aldri lest i skriftene [Salme 118: 22, 23]: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.»

De skriftlærde og overprestene forstår nå at Jesus sikter til dem, og de ønsker å drepe ham, den rettmessige ’arving’. Det privilegium å få herske i Guds rike blir derfor tatt fra dem som nasjon betraktet, og gitt til en ny nasjon av «vindyrkere» som vil frembringe de rette frukter.

Fordi de religiøse lederne er redde for folkemengden, som betrakter Jesus som en profet, forsøker de ikke å få Jesus drept ved denne anledningen. Matteus 21: 28—46; Markus 12: 1—12; Lukas 20: 9—19; Jesaja 5: 1—7.

▪ Hvem er de to sønnene i Jesu første lignelse et bilde på?

▪ Hvem blir fremstilt ved ’husbonden’, «vingården», «vindyrkerne», «tjenerne» og «arvingen» i den andre lignelsen?

▪ Hva vil skje med «vindyrkerne», og hvem vil erstatte dem?

Kapittel 107

Lignelsen om bryllupsfesten

VED hjelp av to lignelser har Jesus avslørt de skriftlærde og overprestene, og de ønsker å drepe ham. Men Jesus er langt fra ferdig med dem. Han fortsetter med å fortelle dem en annen lignelse og sier:

«Himmelriket kan lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn. Han sendte sine tjenere til de innbudte og bad dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme.»

Jehova Gud er Kongen som forbereder en bryllupsfest for sin Sønn, Jesus Kristus. Bruden, de 144 000 salvede etterfølgere av Jesus, vil til slutt bli forent med ham i himmelen. Kongens undersåtter er Israels folk, som ved å bli tatt inn i lovpakten i 1513 f.Kr. fikk mulighet til å bli «et kongerike av prester». Det var derfor opprinnelig de som ved den anledningen fikk innbydelsen til bryllupsfesten.

Det første kallet til de innbudte gikk imidlertid ikke ut før om høsten i år 29 e.Kr., da Jesus og hans disipler (kongens tjenere) begynte å forkynne om Riket. Men de kjødelige israelittene, som fikk dette kallet gjennom tjenerne fra år 29 e.Kr. til år 33 e.Kr., ville ikke komme. Gud gav derfor den innbudte nasjonen enda en mulighet, som Jesus sier:

«Da sendte han andre tjenere ut som skulle si til de innbudte: Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!» Dette andre og siste kallet til de innbudte gikk ut fra og med pinsedagen i år 33 e.Kr., da den hellige ånd ble utøst over Jesu etterfølgere, og fram til år 36 e.Kr.

De fleste av israelittene avviste imidlertid også dette kallet. «Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei,» sier Jesus, «en til sin åker og en til sin forretning. De andre la hånd på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Så fortsetter Jesus med å si: «Da ble kongen harm og sendte ut sine tropper som drepte disse morderne og brente byen deres.» Det skjedde i år 70 e.Kr., da Jerusalem ble jevnet med jorden av romerne og «morderne» ble drept.

Jesus forklarer så hva som skjedde i mellomtiden: «Så sa [kongen] til tjenerne: Festen er gjort i stand, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor ut på veikryssene, og innby til bryllupet alle dere treffer.» Tjenerne gjorde dette, og «bryllupssalen ble full av gjester».

Denne innsamlingen av gjester fra veiene utenfor byen der de innbudte bodde, begynte i år 36 e.Kr. Den romerske offiseren Kornelius og hans familie var de første uomskårne ikke-jøder som ble samlet inn. Innsamlingen av disse ikke-jøder, som alle erstatter dem som opprinnelig avslo innbydelsen, har fortsatt helt fram til det 20. århundre.

Det er i løpet av det 20. århundre at bryllupssalen blir fylt. Jesus forteller hva som da skjer: «Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær. Han spurte ham: Min venn, hvordan er du kommet hit inn uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham, og kast ham ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.»

Mannen uten bryllupsklær er et bilde på kristenhetens falske kristne. Gud har aldri anerkjent dem ettersom de ikke har det kjennetegn som identifiserer en person som en åndelig israelitt. Gud har aldri salvet dem med hellig ånd til å være Rikets arvinger. De blir derfor kastet ut i mørket utenfor, hvor de vil bli tilintetgjort.

Jesus avslutter lignelsen med å si: «For mange er kalt, men få er utvalgt.» Ja, det var mange fra Israels nasjon som ble innbudt til å bli medlemmer av Kristi brud, men bare noen få kjødelige israelitter ble utvalgt. De fleste av de 144 000 gjestene som mottar den himmelske lønn, viser seg å være ikke-israelitter. Matteus 22: 1—14; 2. Mosebok 19: 1—6; Åpenbaringen 14: 1—3.

▪ Hvem ble opprinnelig innbudt til bryllupsfesten, og når ble de innbudt?

▪ Når går kallet først ut til dem som er innbudt, og hvem er de tjenerne som blir brukt til å gjøre det kjent?

▪ Når går det andre kallet ut, og hvem blir deretter innbudt?

▪ Hvem er mannen uten bryllupsklær et bilde på?

▪ Hvem er de mange kalte, og hvem er de få utvalgte?

Kapittel 108

De klarer ikke å fange Jesus i ord

JESUS underviser i templet og har nettopp fortalt sine religiøse motstandere tre lignelser som avslører deres ondskap. Fariseerne er derfor sinte og legger opp råd for å få ham til å si noe som de kan arrestere ham for. De danner et komplott og sender sine disipler og noen herodianere for å fange ham i ord.

De sier: «Mester, vi vet at du sier det som er sant, og virkelig lærer hva som er Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre mener, for du tar ikke hensyn til person eller rang. Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»

Jesus lar seg ikke lure av deres smiger. Han er klar over at hvis han svarer: ’Nei, det er ikke tillatt eller riktig å betale denne skatten’, vil han gjøre seg skyldig i oppvigleri mot Romerriket. Hvis han derimot svarer: ’Ja, dere bør betale denne skatten’, så vil jødene, som avskyr å være underlagt Romerriket, hate ham. Han svarer derfor: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.»

Da de rekker ham den, spør han: «Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?»

«Keiseren,» svarer de.

«Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Da disse mennene hører hvilket mesterlig svar Jesus gir, undrer de seg og går sin vei.

Saddukeerne, som hevder at det ikke er noen oppstandelse, ser at fariseerne mislykkes i sitt forsøk på å få noe å utsette på Jesus. De oppsøker ham derfor og sier: «Mester, . . . Moses har sagt: Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. Nå var det en gang sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs, og etterlot sin kone til den nest eldste broren. Det samme hendte med ham, og med den tredje, ja, med alle sju. Sist av dem alle døde kvinnen. Når de så oppstår, hvem av de sju skal da ha henne som hustru? Alle har jo vært gift med henne.»

Jesus svarer dem: «Dere farer vill! Og kommer ikke det av at dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt? For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen. Men at de døde står opp, det har dere vel lest om i Moseboken? I fortellingen om tornebusken sier Gud til Moses: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»

Folkemengden blir enda en gang fylt av undring over hans svar. Til og med noen av de skriftlærde innrømmer: «Mester, du svarte rett.»

Da fariseerne hører at Jesus har stoppet munnen på saddukeerne, kommer hele gruppen til ham. For enda en gang å sette ham på prøve spør en av de lovkyndige blant dem: «Mester, hvilket bud er det største i loven?»

Jesus svarer: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.» Og Jesus legger til: «På disse to bud hviler hele loven og profetene.»

«Du har rett, mester!» innrømmer den skriftlærde. «Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»

Da Jesus hører hvor klokt den skriftlærde svarer, sier han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

Jesus har nå undervist i templet i tre dager — søndag, mandag og tirsdag. Folket har lyttet til ham med glede, men likevel ønsker de religiøse lederne å drepe ham. Men deres forsøk har foreløpig ikke lykkes. Matteus 22: 15—40; Markus 12: 13—34; Lukas 20: 20—40.

▪ Hvilket komplott danner fariseerne for å fange Jesus i ord, og hva vil skje hvis han svarer ja, og hvis han svarer nei?

▪ Hvordan forpurrer Jesus saddukeernes forsøk på å fange ham i ord?

▪ Hvilket ytterligere forsøk gjør fariseerne på å sette Jesus på prøve, og hva blir utfallet?

▪ Hvor mange dager underviser Jesus i templet i løpet av sin avsluttende tjeneste i Jerusalem, og hvilken virkning har det?

Kapittel 109

Jesus fordømmer sine motstandere

JESUS har gjort sine religiøse motstandere så grundig til skamme at de er redd for å spørre ham mer. Han tar derfor initiativet til en samtale for å avsløre hvor uvitende de er. «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» spør han dem.

«David,» svarer fariseerne.

Selv om Jesus ikke benekter at David er Kristi, Messias’, kjødelige forfader, spør han: «’Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham herre [i Salme 110]?’ . . . ’Han sier jo: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter. Om nå David kaller Messias for herre, hvordan kan han da være Davids sønn?’»

Fariseerne er tause, for de vet ikke hvem Kristus, den salvede, egentlig er. Messias er ikke bare en menneskelig etterkommer av David, som fariseerne øyensynlig tror, men han har levd i himmelen og stod der over David; han var Davids herre.

Jesus vender seg nå til folket og til disiplene og advarer mot de skriftlærde og fariseerne. Fordi de ’sitter på Mose stol’ og følgelig underviser i Guds lov, sier han: «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde.» Men så tilføyer han: «Det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.»

De er hyklere, og Jesus fordømmer dem på omtrent samme måte som da han noen måneder tidligere spiste hjemme hos en fariseer. «Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det,» sier han. Og han kommer med eksempler som viser hva han mener:

«De skriftstedskapslene som de går med som beskyttelsesmidler, gjør de brede.» Disse forholdsvis små kapslene, som de har på pannen eller på armen, inneholder fire deler av Moseloven: 2. Mosebok 13: 1—10, 11—16 og 5. Mosebok 6: 4—9; 11: 13—21. Men fariseerne gjør disse kapslene større for å gi inntrykk av at de er ivrige etter å holde loven.

Jesus sier videre at de ’gjør frynsene på klærne sine store’. I 4. Mosebok 15: 38—40 (NW) får israelittene befaling om å lage frynser på kappene sine, men fariseerne lager sine frynser større enn alle andres. De gjør alt for å gjøre inntrykk på andre! «De elsker å ha hedersplassene,» sier Jesus.

Hans egne disipler er dessverre blitt påvirket av dette ønsket om å bli hedret. Han gir dem derfor denne veiledningen: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere [ledere, NW]; for dere har bare én veileder [Leder, NW]: Kristus.» Disiplene må kvitte seg med ønsket om å være nummer én! «Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener,» formaner Jesus.

Han uttaler så en rekke veer over de skriftlærde og fariseerne og kaller dem gang på gang for hyklere. De «stenger himmelriket for menneskene,» sier han, og «de slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld».

«Ve dere, blinde veiledere,» sier Jesus. Han fordømmer fariseernes mangel på åndelige verdier, som gjenspeiler seg i deres vilkårlige fortolkninger. De sier for eksempel: «Å sverge ved templet betyr ingen ting, men å sverge ved gullet i templet, det forplikter.» Ved at de legger mer vekt på gullet i templet enn på den åndelige verdien av dette stedet for tilbedelse, røper de at de er moralsk blinde.

Som Jesus også tidligere har gjort, fordømmer han så fariseerne for at de ikke bryr seg om «det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap», mens de legger stor vekt på å betale tiende, en tiendedel, av ubetydelige urter.

Jesus kaller fariseerne «blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen». De avsiler myggen fra vinen, ikke bare fordi den er et insekt, men fordi den er seremonielt uren. Men det at de ikke bryr seg om det som veier mer i loven, kan sammenlignes med at de svelger en kamel, som også er seremonielt uren. Matteus 22: 41 til 23: 24, vers 5 fra NW; Markus 12: 35—40; Lukas 20: 41—47; 3. Mosebok 11: 4, 21—24.

▪ Hvorfor tier fariseerne da Jesus spør dem om det David sa i Salme 110?

▪ Hvorfor gjør fariseerne sine skriftstedskapsler brede og frynsene på klærne sine store?

▪ Hvilken veiledning gir Jesus disiplene?

▪ Hvilke vilkårlige fortolkninger kommer fariseerne med, og hvordan fordømmer Jesus dem for at de ikke bryr seg om det som veier mer?

Kapittel 110

Jesus i templet for siste gang

DET er siste gang Jesus viser seg i templet. Dette markerer i virkeligheten avslutningen på hans offentlige tjeneste her på jorden, med unntak av det som skjer da han blir stilt for retten og henrettet tre dager senere. Han fortsetter nå å refse de skriftlærde og fariseerne.

Tre ganger til sier han: «Ve dere, skriftlærde og fariseere!» Først uttaler han et ve over dem fordi de gjør «beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og begjær». Så formaner han dem: «Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!»

Deretter uttaler han et ve over de skriftlærde og fariseerne for den urenhet og råttenskap som de prøver å skjule bak en ytre fromhet. Han sier: «Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.»

Deres hykleri kommer dessuten til uttrykk i deres iver etter å bygge gravsteder for profetene og utsmykke dem for å rette oppmerksomheten mot sine egne gode gjerninger. Men som Jesus viser, er de «barn av dem som myrdet profetene». Enhver som våger å avsløre deres hykleri, er imidlertid i fare!

Jesus uttaler så sin sterkeste fordømmelse. Han sier: «Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» Gehenna er den dalen som blir brukt som Jerusalems søppelplass. Jesus sier altså at fordi de skriftlærde og fariseerne fortsetter å følge en ond handlemåte, vil de bli tilintetgjort for bestandig.

Deretter sier Jesus om dem han sender ut som sine representanter: «Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by. Og slik skal straffen komme over dere for alt det uskyldige blod som er utøst på jorden, helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia [omtalt som Jojada i 2. Krønikebok], som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt!»

Fordi Sakarja refset Israels ledere, «sammensverget [de] seg mot Sakarja, og på kongens befaling steinet de ham i forgården til [Jehovas] hus». Men som Jesus forutsier, vil Israel bli krevd til regnskap for alt det uskyldige blod som er blitt utøst. Det skjer 37 år senere, i år 70 e.Kr., da de romerske hærstyrker ødelegger Jerusalem og over en million jøder mister livet.

Da Jesus tenker på dette fryktelige som skal hende, blir han svært bedrøvet. «Jerusalem, Jerusalem!» utbryter han. «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt!»

Jesus tilføyer så: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» Det vil finne sted ved Kristi nærvær, da han kommer i sitt himmelske rike og folk ser ham med troens øyne.

Jesus går nå til et sted der han kan se bidragsbøssene og folk som legger penger i dem. De rike gir mye. Men så kommer det en fattig enke som legger i to småmynter av svært liten verdi.

Jesus kaller til seg disiplene og sier: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten [bidragsbøssene, NW].» De må ha undret seg over hvordan det kunne ha seg. Jesus forklarer derfor: «Alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» Etter at Jesus har sagt dette, forlater han templet for siste gang.

Disiplene beundrer templets skjønnhet og størrelse, og en av dem utbryter: «Mester! Se, for noen steiner og noen byggverk!» Steinene skal ha vært over 11 meter lange, fem meter brede og tre meter høye.

Jesus svarer: «Ja, ser du disse veldige bygningene? Det skal ikke bli stein tilbake på stein; alt skal rives ned.»

Etter at Jesus har sagt dette, går han sammen med disiplene over Kedron-dalen og opp på Oljeberget. Herfra kan de se det praktfulle templet. Matteus 23: 25 til 24: 3, vers 33 fra NW; Markus 12: 41 til 13: 3; Lukas 21: 1—6; 2. Krønikebok 24: 20—22.

▪ Hva gjør Jesus under sitt siste besøk i templet?

▪ Hvordan kommer fariseernes og de skriftlærdes hykleri til uttrykk?

▪ Hva menes med «Gehennas dom»?

▪ Hvorfor sier Jesus at enken gav mer enn de rike?

Kapittel 111

Tegnet på de siste dager

DET er blitt tirsdag ettermiddag. Jesus sitter på Oljeberget og ser ned på templet da Peter, Andreas, Jakob og Johannes går bort til ham for å snakke med ham alene. De er bekymret for hva som skal skje med templet, siden Jesus nettopp har forutsagt at det ikke skal bli stein tilbake på stein i det.

Men de har tydeligvis også noe annet i tankene da de oppsøker Jesus. Noen få uker tidligere hadde han snakket om sitt «nærvær», da «Menneskesønnen åpenbarer seg». Og ved en tidligere anledning hadde han fortalt dem om «avslutningen på tingenes ordning». Apostlene er derfor svært nysgjerrige.

De sier: «Når skal disse ting skje [som vil føre til at Jerusalem og templet der blir ødelagt], og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» De stiller i virkeligheten et tredelt spørsmål. Først vil de vite mer om enden for Jerusalem og templet, deretter om Jesu nærvær som konge i Riket og til slutt om enden for hele denne tingenes ordning.

I sin omfattende redegjørelse besvarer Jesus alle de tre delene av spørsmålet. Han gir dem et tegn som skal vise når den jødiske tingenes ordning vil ende, men det er ikke alt. Han gir dem også et tegn som vil varsle hans framtidige disipler om at de lever i tiden for hans nærvær og like før enden på hele den nåværende tingenes ordning.

Etter hvert som årene går, ser apostlene hvordan Jesu profeti går i oppfyllelse. Ja, nøyaktig det han forutsa, begynner å skje i deres levetid. Ødeleggelsen av den jødiske tingenes ordning og templet kom derfor ikke overraskende på de kristne som levde 37 år senere, i år 70 e.Kr.

Kristi nærvær og avslutningen på tingenes ordning fant imidlertid ikke sted i år 70 e.Kr. Hans nærvær som konge i Riket inntreffer mye senere. Når? En gransking av Jesu profeti vil åpenbare det.

Jesus forutsier «kriger . . . og . . . rykter om krig». «Folk skal reise seg mot folk,» sier han, og det skal være hungersnød, jordskjelv og pest. Hans disipler skal bli hatet og drept. Falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Lovløsheten skal tilta, og kjærligheten skal bli kald hos de fleste. Samtidig skal evangeliet eller det gode budskap om Guds rike bli forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag.

Selv om Jesu profeti får en begrenset oppfyllelse forut for ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr., vil den større oppfyllelsen finne sted under hans nærvær og ved avslutningen på tingenes ordning. En nærmere undersøkelse av de begivenhetene som har funnet sted i verden siden 1914, viser at Jesu betydningsfulle profeti har fått sin større oppfyllelse siden det året.

En annet trekk ved det tegnet som Jesus nevner, er at «den ødeleggende styggedom» skal stå fram. I år 66 e.Kr. står denne styggedom fram i form av den romerske hæren som beleirer Jerusalem og ødelegger tempelmuren. «Den ødeleggende styggedom» står virkelig der den ikke burde stå.

I den større oppfyllelsen av det profetiske tegnet er styggedommen Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner. Denne organisasjonen, som har som mål å skape verdensfred, blir av kristenheten sett på som en erstatning for Guds rike. Så avskyelig! Med tiden vil derfor de politiske makter som er knyttet til FN, vende seg mot kristenheten (det motbilledlige Jerusalem) og legge den øde.

Jesus forutsier derfor: «Da skal det bli en stor trengsel, en slik som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, nei, som det heller ikke mer skal bli.» Selv om Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr., hvor anslagsvis over én million mennesker ble drept, virkelig er en stor trengsel, er den ikke større enn den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid. Den endelige oppfyllelsen av denne delen av Jesu profeti hører derfor fortsatt framtiden til.

Tillitsfulle i de siste dager

Da tirsdag den 11. nisan nærmer seg slutten, fortsetter Jesus drøftelsen angående tegnet på sitt nærvær som konge i Riket og enden for denne tingenes ordning med disiplene sine. Han advarer dem mot å følge falske messiaser. Han sier at det vil bli gjort forsøk på «å føre vill selv de utvalgte». Men som skarpsynte ørner vil disse utvalgte samle seg der den sanne åndelige føde er å finne, nemlig hos den sanne Messias ved hans usynlige nærvær. De vil ikke bli ført vill og samle seg om en falsk messias.

Falske messiaser kan bare stå fram synlig. Jesu nærvær derimot vil være usynlig. Det vil finne sted på en skremmende tid i menneskenes historie. Jesus sier: «Solen [skal] bli formørket og månen miste sitt lys.» Ja, dette vil være den mørkeste tid menneskeheten noen gang har opplevd. Det vil være som om solen ble formørket om dagen, og som om månen ikke skinte om natten.

«Himmelrommets krefter skal rokkes,» fortsetter Jesus. Han antyder med dette at den bokstavelige himmelen vil få et illevarslende utseende. Den vil ikke bare være fuglenes domene; den vil være fylt med krigsfly, raketter og romsonder. Frykten og volden vil overgå alt som menneskene tidligere har opplevd.

Som følge av dette, sier Jesus, vil folkene på jorden «bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser». De vil «forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden». Ja, denne mørkeste tid i menneskenes historie vil gå forut for den tid da, som Jesus sier, «Menneskesønnens tegn [skal] vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop».

Men ikke alle vil bryte ut i klagerop når ’Menneskesønnen kommer med stor makt’ for å ødelegge denne onde tingenes ordning. «De utvalgte», de 144 000 som skal være med Kristus i hans himmelske rike, vil ikke bryte ut i klagerop. Det vil heller ikke de som samarbeider med dem, og som Jesus tidligere har kalt sine «andre sauer». Selv om de lever i den mørkeste tid i menneskenes historie, reagerer de positivt på Jesu oppmuntrende ord: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.»

For at de av hans disipler som ville komme til å leve i de siste dager, skulle kunne avgjøre hvor nær enden var, forteller Jesus denne lignelsen: «Se på fikentreet og alle de andre trærne! Når dere ser at de springer ut, forstår dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer, vite at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt [generasjon, NW] skal ikke forgå før alt dette skjer.»

Når disiplene ser alle de forskjellige trekkene ved tegnet gå i oppfyllelse, vil de derfor forstå at enden for denne tingenes ordning er nær, og at Guds rike snart skal fjerne alt det onde. Enden vil faktisk komme mens de som ser oppfyllelsen av alt det Jesus forutsier, ennå lever! Jesus formaner de disiplene som vil komme til å leve i disse betydningsfulle siste dager, med ordene:

«Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

De kloke og de uforstandige jomfruene

Jesus har svart på apostlenes spørsmål om hva som skal være tegnet på hans nærvær som konge i Riket. I tre lignelser eller illustrasjoner forteller han nå om ytterligere trekk ved tegnet.

Det skulle være mulig for dem som levde i tiden for hans nærvær, å se oppfyllelsen av hver enkelt av de profetiske lignelsene. Han innleder den første lignelsen med ordene: «Da skal himmelriket være likt ti brudepiker [jomfruer, EN] som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.»

Med ordene ’himmelriket skal være likt ti jomfruer’ mener ikke Jesus at det han videre sier, betyr at halvparten av dem som arver himmelriket, er uforstandige, og halvparten er kloke. Nei, han peker på den måten på noen flere forhold som vil gjøre seg gjeldende i forbindelse med himmelriket.

De ti jomfruene er et bilde på alle kristne som har mulighet til eller hevder at de har mulighet til å arve det himmelske rike. Det var på pinsedagen i år 33 e.Kr. at den kristne menighet ble trolovet med den oppstandne, herliggjorte brudgom, Jesus Kristus. Men bryllupet skulle finne sted i himmelen på et ikke oppgitt tidspunkt i framtiden.

I lignelsen går jomfruene ut for å ønske brudgommen velkommen og for å delta i bryllupsprosesjonen. Når han kommer, vil de lyse opp prosesjonsruten med lampene sine og på den måten ære ham mens han fører sin brud til det huset som er gjort i stand for henne. Jesus sier imidlertid: «De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen.»

Det at det trekker ut før brudgommen kommer, viser at Kristi nærvær som regjerende konge ligger langt fram i tiden. Han blir til slutt innsatt på tronen i 1914. I løpet av den lange natt som går forut for dette, faller alle jomfruene i søvn. Men de blir ikke fordømt på grunn av det. Dommen over de uforstandige jomfruene blir avsagt fordi de ikke har olje til å fylle på lampene sine. Jesus forteller hvordan jomfruene våkner før brudgommen kommer: «Men ved midnatt lød et rop: ’Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene [jomfruene, EN] og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ’La oss få litt av oljen deres, for lampene våre slokner.’ ’Nei,’ svarte de kloke, ’det blir ikke nok både til oss og dere; gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’»

Oljen symboliserer det som gjør at sanne kristne kan skinne som lys. Det er Guds inspirerte Ord, som de kristne har et fast grep om, og den hellige ånd, som hjelper dem til å forstå Guds Ord. Den åndelige oljen setter de kloke jomfruene i stand til å la lyset skinne for å ønske brudgommen velkommen under prosesjonen til bryllupsfesten. Men den uforstandige jomfruklassen har ikke i seg selv, i sine kanner, den nødvendige åndelige olje. Jesus beskriver så hva som skjer:

«Mens de [de uforstandige jomfruene] var borte for å kjøpe [olje], kom brudgommen, og de som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt. Senere kom de andre brudepikene [jomfruer, EN] og sa: ’Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ’Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’»

Etter at Kristus kommer til sitt himmelske rike, våkner den kloke jomfruklassen av sanne salvede kristne og begynner å la lyset skinne i denne mørke verden til pris for brudgommen, som nå er kommet tilbake. Men de som er billedlig fremstilt ved de uforstandige jomfruene, er ikke rede til å ta del i denne velkomsthyllesten. Så da tiden er inne, åpner ikke Kristus døren til bryllupsfesten i himmelen for dem. Han lar dem bli igjen utenfor i bekmørket i denne verdens mørkeste natt for at de skal gå til grunne sammen med de andre lovløse arbeiderne. Jesus avslutter med å si: «Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen.»

Lignelsen om talentene

Jesus fortsetter drøftelsen med apostlene på Oljeberget, og han forteller dem enda en lignelse, den andre i rekken av tre. Noen dager tidligere, da han var i Jeriko, fortalte han dem lignelsen om pundene for å vise at Riket først ville komme i en fjern framtid. Den profetiske lignelsen han nå forteller, har en rekke likhetspunkter med lignelsen om pundene, og oppfyllelsen av det den beskriver, skal finne sted under Kristi nærvær som konge i Riket. Den viser at hans disipler må arbeide mens de fremdeles er på jorden, for å forøke det deres herre ’eier’.

Jesus begynner med å si: «Det [det vil si de omstendighetene som har med Riket å gjøre] er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem alt han eide.» Jesus er mannen som før han drar utenlands, til himmelen, overlater det han eier, til sine tjenere — disipler som har utsikter til å arve det himmelske rike. Det han eier, er ikke materielle eiendeler, men et oppdyrket åkerland som på grunn av hans virksomhet har muligheter til å frembringe flere disipler.

Jesus overlater det han eier, til sine tjenere kort tid før han farer opp til himmelen. På hvilken måte gjør han det? Han befaler dem å fortsette å arbeide i det oppdyrkede åkerlandet ved å forkynne budskapet om Riket til de mest fjerntliggende deler av jorden. Han uttrykker det slik: «En gav han fem talenter, en annen to og en tredje én talent — etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.»

De åtte talentene — det Kristus eier — blir således fordelt i samsvar med de evner eller åndelige muligheter tjenerne har. Tjenerne står for klasser av disipler. I det første århundre tilhørte tydeligvis apostlene den klassen som fikk fem talenter. Jesus forteller videre at de tjenerne som fikk henholdsvis fem talenter og to talenter, begge fordoblet dem ved å forkynne om Riket og gjøre disipler. Den tjeneren som fikk én talent, gikk imidlertid bort og gjemte den i jorden.

«Da lang tid var gått,» fortsetter Jesus, «kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem.» Det var ikke før i det 20. århundre, omkring 1900 år senere, at Kristus vendte tilbake for å holde regnskap. Så det hadde virkelig ’gått lang tid’. Jesus sier videre:

«Han som hadde fått fem talenter, kom med fem til og sa: ’Herre, du gav meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Hans herre svarte: ’Det er bra, du gode og tro tjener. Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’» Den tjeneren som hadde fått to talenter, hadde også fordoblet sine talenter, og han fikk den samme ros og den samme belønning.

Men hvordan kommer disse trofaste tjenerne inn til gleden hos sin Herre? Jo, deres Herres, Jesu Kristi, glede er det å ta Riket i eie da han reiste utenlands til sin Far i himmelen. Når det gjelder de trofaste tjenerne i vår tid, føler de stor glede ved å bli betrodd større ansvar i forbindelse med Riket, og når de fullfører sitt jordiske løp, vil de erfare den store glede det er å bli oppreist til liv i det himmelske rike. Men hva med den tredje tjeneren?

Denne tjeneren klager og sier: «Herre, jeg visste at du er en hard mann . . . Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.» Tjeneren nektet med overlegg å arbeide i det oppdyrkede åkerlandet ved å forkynne og gjøre disipler. Så herren kaller ham ’ond og lat’ (NW) og kunngjør dommen: «Ta . . . talenten fra ham . . . Og kast så denne unyttige tjener ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» De som tilhører den onde tjenerklassen, og som blir kastet utenfor, får ikke del i noen åndelig glede.

Dette er en alvorlig påminnelse for alle som hevder at de er Kristi etterfølgere. Hvis de vil bli rost av ham og få belønningen, og hvis de vil unngå å bli kastet ut i mørket utenfor og til slutt bli tilintetgjort, må de arbeide for å forøke det deres himmelske Herre eier, ved å ha en full andel i forkynnelsesarbeidet. Tar du iherdig del i dette arbeidet? 

Når Kristus kommer som konge

Jesus er fremdeles sammen med apostlene på Oljeberget. Som svar på deres anmodning om et tegn på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning forteller han dem nå den siste av tre lignelser. «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham,» sier Jesus innledningsvis, «da skal han sitte på sin trone i herlighet.»

Mennesker kan ikke se engler i deres himmelske herlighet. Menneskesønnens, Jesu Kristi, komme sammen med englene må derfor være usynlig for menneskenes øyne. Hans komme finner sted i 1914. Men hva er hensikten med det? Jesus sier: «Alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.»

Jesus beskriver hva som vil skje med dem som blir stilt ved hans høyre side og blir begunstiget: «Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ’Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.’» Sauene i denne lignelsen skal ikke herske sammen med Kristus i himmelen, men de skal arve Riket i den forstand at de blir dets jordiske undersåtter. «Verdens grunnvoll ble lagt» da Adam og Eva fikk barn som kunne høste gagn av den foranstaltning Gud hadde truffet for å gjenløse menneskeheten.

Men hvorfor blir sauene skilt ut for å stå på den begunstigede plassen ved kongens høyre side? «For jeg var sulten,» sier kongen, «og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»

Siden sauene befinner seg på jorden, vil de gjerne vite hvordan de kan ha gjort godt mot sin himmelske konge. «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat,» spør de, «eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?»

Kongen svarer: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» Kristi brødre er de som er igjen på jorden av de 144 000 som skal regjere sammen med ham i himmelen. Og Jesus sier at det å gjøre godt mot dem er det samme som å gjøre godt mot ham.

Nå henvender kongen seg til geitene. «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.»

Geitene beklager seg imidlertid og sier: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» Geitene får en ugunstig dom på samme grunnlag som sauene får en gunstig dom. «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste [av mine brødre], har dere heller ikke gjort mot meg,» svarer Jesus.

Så Kristi nærvær som konge like før denne onde tingenes ordning blir fjernet i den store trengsel, vil være en dommens tid. Geitene «skal gå bort til evig straff, men de rettferdige [sauene] til evig liv». Matteus 24: 2 til 25: 46, kapittel 24, vers 3, 21, 28 fra NW; 13: 40, 49; Markus 13: 3—37; Lukas 21: 7—36; 19: 43, 44; 17: 20—30; 2. Timoteus 3: 1—5; Johannes 10: 16; Åpenbaringen 14: 1—3.

▪ Hva er bakgrunnen for apostlenes spørsmål, men hva annet har de tydeligvis også i tankene?

▪ Hvilken del av Jesu profeti blir oppfylt i år 70 e.Kr., men hva er det som ikke skjer denne gangen?

▪ Når får Jesu profeti sin første oppfyllelse, men når vil den få sin større oppfyllelse?

▪ Hva er den ødeleggende styggedom i den første oppfyllelsen og i den endelige oppfyllelsen?

▪ Hvorfor får ikke profetien om den store trengsel sin endelige oppfyllelse i og med ødeleggelsen av Jerusalem?

▪ Hvilke forhold i verden avmerker Kristi nærvær?

▪ Når vil ’alle folk på jorden bryte ut i klagerop’, men hva vil Kristi etterfølgere gjøre?

▪ Hvilken lignelse forteller Jesus for å hjelpe sine framtidige disipler til å forstå når enden er nær?

▪ Hvilken formaning gir Jesus de av disiplene som ville komme til å leve i de siste dager?

▪ Hvem er de ti jomfruene et bilde på?

▪ Når ble den kristne menighet trolovet med brudgommen, men når kommer brudgommen for å hente bruden til bryllupsfesten?

▪ Hva representerer oljen, og hva er de kloke jomfruene i stand til siden de er i besittelse av den?

▪ Hvor finner bryllupsfesten sted?

▪ Hvilken stor belønning går de uforstandige jomfruene glipp av, og hva vil skje med dem?

▪ Hva lærer vi av lignelsen om talentene?

▪ Hvem er tjenerne, og hva er det som deres herre eier, og som de blir betrodd?

▪ Når kommer herren for å holde regnskap, og hva oppdager han?

▪ Hva er den glede de trofaste tjenerne kommer inn til, og hva skjer med den tredje tjeneren, den onde tjeneren?

▪ Hvorfor må Kristi nærvær være usynlig, og hvilket arbeid gjør han under sitt nærvær?

▪ I hvilken forstand arver sauene Riket?

▪ Når ble ’verdens grunnvoll lagt’?

▪ På hvilket grunnlag blir folk dømt enten som sauer eller som geiter?

Kapittel 112

Jesu siste påskefeiring nærmer seg

TIRSDAG den 11. nisan går nå mot slutten, og Jesus avslutter undervisningen av apostlene på Oljeberget. Det har vært en travel og anstrengende dag. Nå, kanskje mens de er på vei tilbake til Betania for å overnatte der, sier han til apostlene: «Dere vet det er påske om to dager, og da skal Menneskesønnen utleveres for å bli korsfestet [pælfestet, NW].»