Stefamilienes helt spesielle utfordringer

● Å prøve å finne en løsning på stefamiliers problemer ved å bruke en førstegangsfamilie som modell er som å «prøve å ta seg fram i New Yorks gater ved hjelp av et kart over Boston». Dette sier dr. Patricia Papernow, som har studert mange stefamilier.

Faktum er at stefamiliers utfordringer ikke bare er helt spesielle, men også større enn de utfordringene førstegangsfamilier møter. Ja, psykologen William Merkel beskriver stefamilien som «den mest kompliserte, unaturlige og vanskelige relasjonsstruktur vi kjenner til».

Hvordan kan en stefamilie noen gang lykkes, hvis det er så vanskelig? Forholdet mellom de enkelte personene i en stefamilie kan sammenlignes med sømmene mellom de enkelte tøystykkene i et lappeteppe. Selv om hvert sting i seg selv ikke er så sterkt når man begynner å sy tøystykkene sammen, kan hele det sammensydde lappeteppet bli sterkt og solid hvis arbeidet er ordentlig gjort.

Vi skal nå se på noen vanlige utfordringer som stefamilier møter, og hva som har hjulpet mange til å «sy» sine liv sammen. Deretter skal vi høre om fire stefamilier som har fått det til.

UTFORDRING NR. 1: UINNFRIDDE FORVENTNINGER

«Jeg regnet med at jeg skulle bli godtatt av stedøtrene mine ved å vise dem masse kjærlighet og oppmerksomhet, men etter åtte år venter jeg fortsatt på at det skal skje.» – Gloria.a

FORELDRE som gifter seg på nytt, har ofte store forventninger. De håper at de skal unngå å gjøre de samme feilene som de gjorde i et tidligere ekteskap, og finne den kjærlighet og trygghet de har savnet. Noen forventninger er kanskje urealistiske, men uansett er det slik at forventninger som ikke blir innfridd, skaper stress. Som Bibelen sier: «Langvarig forventning gjør hjertet sykt.» (Ordspråkene 13:12) Har du forventninger som ikke er innfridd og gjør ditt hjerte sykt?

HVA DU KAN GJØRE

Ikke undertrykk følelsene dine i håp om at skuffelsen skal forsvinne av seg selv. Sett heller ord på en forventning som gjør deg frustrert fordi den ikke er blitt innfridd. Finn deretter ut hvorfor du har denne forventningen, slik at du forstår hvorfor du holder fast ved den. Prøv så å finne noe som det er mer realistisk å håpe på inntil videre. Her er noen eksempler:

1. Jeg kommer til å bli glad i stebarna mine med én gang, og de kommer til å bli glad i meg.

Hvorfor? Jeg har alltid drømt om å tilhøre en kjærlig og godt sammensveiset familie.

Mer realistisk: Vår kjærlighet til hverandre kan vokse med tiden. Det som er viktig nå, er at vi som familie kan føle oss trygge og ha respekt for hverandre.

2. Alle i den nye familien kommer raskt til å tilpasse seg.

Hvorfor? Vi er klar til å starte med blanke ark.

Mer realistisk: Det tar vanligvis mellom fire og sju år før stefamilier finner tonen. De problemene vi har, er helt normale.

3. Det er utenkelig at vi skal komme til å krangle om penger.

Hvorfor? Vi er så glad i hverandre at vi aldri kommer til å diskutere trivielle ting.

Mer realistisk: Vi har ikke fått ordnet opp i alle økonomiske forhold fra våre tidligere ekteskap. Vi er kanskje ikke klar til å samle alle pengene i en felles pott.

UTFORDRING NR. 2: HVORDAN FORSTÅ HVERANDRE

«Vi tilpasset oss raskt – alle i den nye familien fant seg til rette med én gang.» – Yoshito.

«Det gikk omkring ti år før jeg ble helt innstilt på å gjøre noe for at vi skulle lykkes som stefamilie.» – Tatsuki, Yoshitos stesønn.

I STEFAMILIER er det ofte noen som, i likhet med Yoshito og Tatsuki, egentlig ikke forstår hverandre. Hvorfor er det viktig å være klar over det? Når det oppstår problemer, har du kanskje lyst til å løse dem raskt. Men for at du virkelig skal klare å løse problemene, må du forstå familien din.

Det er viktig å tenke på hvordan du kommuniserer, for tale kan like gjerne rive ned som bygge opp. Som Bibelen sier: «Død og liv er i tungens makt.» (Ordspråkene 18:21) Hvordan kan du bruke tungen for å skape større forståelse i familien i stedet for å skape avstand?

HVA DU KAN GJØRE

• Vær interessert i de andre og vis forståelse for deres følelser framfor å være fordømmende. For eksempel:

Hvis sønnen din sier: «Jeg savner pappa», så gi uttrykk for at du forstår ham. I stedet for å si: «Men stefaren din er også glad i deg, og han er snillere mot deg enn faren din», så prøv heller å si: «Det er sikkert tøft. Hva er det du savner mest ved pappa?»

I stedet for å anklage din nye ektefelle ved å si: «Sønnen din ville ikke ha vært så uhøflig hvis du hadde vært en bedre far (eller mor)», så fortell hvordan du føler det. Prøv dette: «Kan ikke du minne Luke om at han skal hilse på meg når han kommer hjem? Det ville gjøre det mye lettere for meg.»

• Bruk tid sammen for å bli bedre kjent med hverandre. Spis sammen, gjør ting sammen i fritiden og delta i kristen virksomhet sammen.

• Ha regelmessig familieråd med alle til stede. La alle få snakke uten å bli avbrutt. Prøv å få dem til å si noe positivt om den nye familien før de trekker fram noe de synes er negativt. Vis respekt selv om du er uenig, og spør om noen har en løsning å foreslå.

UTFORDRING NR. 3: HVORDAN TA «OUTSIDERE» INN I VARMEN

«Min kone og døtrene hennes rotter seg sammen mot meg. Jeg er outsideren, en inntrenger.» – Walt.

FRYKTEN for å være en outsider i sin egen familie kan skape ulike problemer. For eksempel:

• Barn som kommer godt overens med en framtidig steforelder før ekteskapet blir inngått, motarbeider ham eller henne etterpå.

• En steforelder er sjalu på en seksåring.

• Tilsynelatende helt dagligdagse spørsmål er årsak til store diskusjoner.

Dette er noe som også berører biologiske foreldre, for de kan føle seg presset hvis det ser ut til at stefamilien «går opp i sømmene». En kvinne som heter Carmen, sier det slik: «Jeg føler at jeg sitter mellom barken og veden i forholdet til mannen min og de to barna mine.»

Den gylne regel gir nøkkelen til å takle en slik utfordring. Jesus sa: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7:12) Hvordan kan stefamilier ta alle inn i varmen og ikke skyve noen ut i kulden?

HVA DU KAN GJØRE

• Prioriter ekteskapet ditt. (1. Mosebok 2:24) Bruk tid sammen med din nye ektefelle, og gjør det klart overfor barna hvilken status han eller hun har i familien. En far kan for eksempel si noe slikt som dette til barna sine allerede før han gifter seg igjen: «Jeg er glad i Anna, og hun blir min kone. Jeg vet at dere vil være høflige mot henne.»

• Sett av tid til å være alene sammen med hvert av barna dine. Det at du blir enig med dem om et bestemt tidspunkt, viser hvor viktige de er for deg.

• Bruk noe tid alene sammen med hvert av stebarna dine, slik at du kan bygge opp et forhold til dem uten at faren eller moren fungerer som en slags overdommer.

• La barna bli en del av familien uten å føle at de må gi avkall på sin forrige familie. Det er vanligvis best å la være å forlange at stebarn skal kalle deg «mamma» eller «pappa». Eldre barn kan til å begynne med synes at det er unaturlig å bruke slike ord som «familien vår» eller «vi» om stefamilien.

• Gi hvert av barna bestemte oppgaver, en fast plass ved bordet og et sted i hjemmet der han eller hun kan være for seg selv. Dette gjelder også dem som bare bor hos dere deler av tiden.

• Vurder om dere kanskje kan bytte bolig eller gjøre visse forandringer der dere allerede bor, slik at nye familiemedlemmer ikke føler seg som inntrengere.

UTFORDRING NR. 4: BARNEOPPDRAGELSE

«Når jeg prøver å sette grenser for barna til Carmen, trøster hun dem i stedet for å støtte meg.» – Pablo.

«Det skjærer meg i hjertet når Pablo er streng mot barna mine.» – Carmen.

HVORFOR kan barneoppdragelse bli årsak til konflikt i en stefamilie? Det har kanskje vært så som så med oppdragelsen i aleneforelderfamilien. Når en steforelder blir en del av familien, er det klart at hans eller hennes følelsesmessige tilknytning til barna ikke er fullt utviklet. Resultatet? Steforelderen kan synes at den biologiske forelderen er altfor ettergivende overfor barna, mens den biologiske forelderen kanskje synes at steforelderen er altfor streng.

Bibelen anbefaler et likevektig syn på barneoppdragelse: «Irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» (Efeserne 6:4) Det som det blir lagt vekt på her, er at foreldrene skal lære barna å tenke selv framfor bare å bestemme hvordan barna skal oppføre seg. Samtidig blir foreldrene oppfordret til å være gode og kjærlige, slik at tilrettevisningen ikke irriterer barna.

HVA DU KAN GJØRE

• Sett opp husregler, og begynn med dem dere allerede har. Tenk over fordelen ved slike regler i dette scenarioet:

Stemoren: Jennifer, vi har en husregel som sier: Ingen tekstmeldinger før leksene er gjort!

Jennifer: Det er ikke du som er moren min.

Stemoren: Det stemmer, Jennifer, men i kveld er det jeg som har ansvaret her, og regelen er: Ingen tekstmeldinger før leksene er gjort!

• Lag ikke for mange regler, og gjør ikke om på rutinene for fort. Det som en steforelder kanskje synes er en enkel oppfordring, kan være en byrde for et barn som føler at hele hans eller hennes verden allerede er snudd opp ned. Det kan naturligvis være nødvendig med noen nye regler, for eksempel for hvordan den enkeltes privatliv kan respekteres, og for hvordan man skal kle seg innenfor husets fire vegger, særlig hvis det er eldre barn i stefamilien.

• Drøft ting dere er uenige om, på tomannshånd, ikke når barna er til stede. Fokuser på det barnet har gjort, og ikke på en antatt svakhet ved den opplæringen det tidligere har fått.

[Fotnote]

[Bilde på side 3]

En forent stefamilie kan virke som en uoppnåelig drøm

[Bilde på side 4]

Hør godt etter for å forstå hva den enkelte føler og tenker

[Bilde på side 6]

Hvis foreldrene er uenige om noe, bør de drøfte saken på tomannshånd

Noen som har fått det til

IKKE LENGER BARE PERSONER SOM BOR UNDER SAMME TAK

Philips 20 år gamle datter, Elise, bodde hjemme og hadde påtatt seg mange av oppgavene i huset. Så giftet Philip seg med Louise. Var det mulig for stemor og stedatter å få et godt forhold til hverandre?

Louise: Det var veldig vanskelig til å begynne med. Jeg er et typisk hjemmemenneske og ville gjøre det klart at det var jeg som var husmoren.

Elise: Louise snudde om på alt og kastet mange av tingene våre. En gang jeg tørket oppvasken, satte jeg noen av tingene på feil sted, for jeg visste ikke lenger hvor de skulle være. Det irriterte Louise. Både hun og jeg sa stygge ting til hverandre, og jeg snakket ikke med henne på en hel uke.

Louise: Det gikk så langt at jeg en dag sa til Elise: «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, men jeg orker ikke å leve i en slik atmosfære.» Om kvelden kom hun til meg og bad om unnskyldning. Jeg gav henne en klem, og begge gråt.

Elise: Louise lot noen av bildene mine bli hengende på veggen, og pappa fjernet ikke de lampene jeg hadde satt i stuen. Det høres kanskje ut som bagateller, men det at de lot disse tingene være, hjalp meg til å føle at hjemmet mitt ikke var blitt fullstendig borte. Jeg er også takknemlig for den måten Louise tar seg av lillebroren min på når han er hos oss. Nå har det gått to år, og jeg har virkelig begynt å tenke på henne som et medlem av familien.

Louise: Jeg føler nå at Elise og jeg ikke lenger bare er personer som bor under samme tak, men at vi også er gode venninner.

’SAMHOLD ER VIKTIGERE’

Anton og Marelize hadde begge med seg tre barn inn i stefamilien da de giftet seg for seks år siden.

Anton: Vi gjør ting som å dra på campingtur sammen som familie, og vi er også sammen med barna hver for seg. Det gikk noen år før vi kom ordentlig i orden, men nå har vi stort sett funnet ut av tingene.

Marelize: Vi synes det er viktig å betrakte barna som «våre», ikke «dine og mine». Jeg husker at jeg laget et voldsomt oppstyr en gang jeg følte at Anton var urettferdig fordi han kjeftet på en av guttene mine og lot datteren sin få den sitteplassen i bilen hun helst ville ha. Jeg innså at samhold i familien er viktigere enn hvem som sitter i forsetet. Vi prøver å være rettferdige, selv om vi ikke kan behandle alle helt likt.

Jeg unngår også å snakke om spennende ting vi gjorde i vår forrige familie, siden det ville få dem som ikke var sammen med oss da, til å føle seg utenfor. I stedet snakker jeg om hvor glad jeg er for den familien vi har nå.

«GI ROS FØRST»

Francis giftet seg med Cecelia for fire år siden. Familien deres omfatter hennes tre voksne barn og hans tenåringssønn.

Francis: Jeg prøver å være tilnærmelig og ikke så lett ta ting ille opp. Vi spiser sammen regelmessig og bruker den tiden til å snakke sammen. Jeg oppfordrer alle til å hjelpe til i huset, for det er noe hele familien har glede av.

Cecelia: Jeg bruker tid sammen med hvert av barna og hører på dem når de forteller meg om sine bekymringer og frustrasjoner. Når familien er samlet, prøver vi å gi ros først og deretter nevne ting de kan forbedre. Og når jeg gjør en feil, innrømmer jeg det og ber oppriktig om unnskyldning.

OPPVOKST MED TO STEFORELDRE

Yuki, som er 20 år, har ikke sett faren sin siden han var 5. Moren hans giftet seg senere med Tomonori, men så døde moren da Yuki var 10. Da stefaren, Tomonori, fem år senere giftet seg med Mihoko, befant Yuki seg i den situasjon at han hadde to steforeldre.

Yuki: Da stefaren min bestemte seg for å gifte seg på nytt, tenkte jeg: «Jeg trenger ingen stemor. Jeg har allerede hatt nok forandringer i familien min.» Jeg nektet å godta situasjonen og behandlet henne på en kjølig måte.

Mihoko: Selv om ikke mannen min presset meg til å være like glad i stesønnen sin som han var, bestemte jeg meg for å prøve å bygge opp et godt forhold til Yuki. Vi gjorde vårt beste for å følge de rutinene han var vant til, for eksempel når det gjaldt åndelige aktiviteter, avkobling og å spise og prate sammen hver kveld. Jeg forstod ham også mye bedre etter at vi hadde snakket om det at han hadde mistet moren sin.

Da jeg ble gravid, tenkte vi på Yuki og ville at han skulle føle seg trygg på sin plass i familien. Vi lot ham mate, bade og skifte bleier på babyen, og vi gav ham ros for det han gjorde, mens andre var til stede. Lille Itsuki er veldig glad i Yuki. Han kunne faktisk si niinii – storebror – før han lærte å si ordene for «pappa» og «mamma».

Yuki: Som stebarn er det normalt å føle seg alene og utenfor. Selv om du prøver å forklare din situasjon for andre, skjønner de visst ikke hva du mener. Men jeg er glad for å kunne si at mine trosfeller har vært en god støtte. Den skepsis jeg følte overfor stemoren min, er nå borte. Hun gir meg gode råd, og jeg kan snakke med henne om alt.

[Uthevet tekst på side 9]

Vær tålmodig! Stefamilier kan få det til!