Joshuas tro — en seier for barns rettigheter
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA
«DET var første gang prinsippet om modne mindreårige ble vurdert av en ankeinstans. Og noen mener at dommen trekker opp klare retningslinjer for leger og sykehus, ikke bare i New Brunswick, men kanskje også andre steder i Canada.» — Canadian Medical Association Journal.
Det ovennevnte tidsskriftet sikter til en sak som var berørt av provinsen New Brunswicks Lov om medisinsk samtykke fra mindreårige, som sier at hvis to leger erklærer at en mindreårig som er under 16 år, er moden og har en god forståelse av sin sykdom og den behandlingen som er foreslått, har han rett til å samtykke i eller motsette seg behandlingen, på lik linje med en voksen. Rettsformann W. L. Hoyt ved New Brunswick ankedomstol skrev følgende om den 15 år gamle Joshua Walker, som hadde akutt myelogen leukemi: «Det foreligger et overveldende bevismateriale til støtte for at Joshua er tilstrekkelig moden, og at den foreslåtte behandlingen, forholdene tatt i betraktning, er til hans beste og vil fremme hans fortsatte sunnhet og ve og vel. . . . Det er min oppfatning at begjæringen [om å få Joshua ansett som en moden mindreårig] ikke var nødvendig.» I sin avgjørelse fastslo rettsformann Hoyt også at kanadisk sedvanerett «anerkjenner prinsippet om modne mindreårige».
En av Joshuas advokater, Daniel Pole, sa at ankedomstolens avgjørelse «kommer til å bli retningsgivende i hele Canada». Fordi det var en uvanlig sak, bestod domstolen av fem dommere i stedet for de vanlige tre. «I prinsipielle saker vil domstolen bestå av det maksimale antall dommere,» sa Pole. «Man mente kanskje at avgjørelsen ville få stor betydning i Canada.» Han antydet at den presedensdannende avgjørelsen åpner for at modne mindreårige kan ta egne avgjørelser, og at «det ikke skulle være noen grunn til at spørsmålet skulle komme opp for retten igjen. Saken vil få stor betydning for andre unge». Pole understreket enda en gang hvor stor verdi denne seieren har: «Den utgjør en meget viktig stadfesting av rettighetene til barn, til unge menn og kvinner som er skikket til å avgjøre hva som skal skje med deres egen kropp.»
Bladet Telegraph Journal omtalte saken i en lederartikkel hvor det blant annet het: «New Brunswick ankedomstols avgjørelse om at 15 år gamle Joshua Walker har rett til å samtykke i eller motsette seg medisinsk behandling, er en seier, ikke bare for Jehovas vitner, men for oss alle. . . . Noen ganger kan en enkeltpersons avgjørelser være vanskelige for samfunnet å akseptere, særlig når et ungt menneskes liv står på spill. Men det ville være enda vanskeligere å akseptere et samfunn som rutinemessig forgrep seg på innbyggernes kropp og sjel. Joshua Walker har gjort sitt for å skåne oss for det.»
En modig lege
Helt fra Joshua ble syk, var det dr. Mary Frances Scully, en spesialist innen hematologi og pediatrisk onkologi, som stilte diagnosen og behandlet ham. Hun arbeider både med diagnostikk og behandling av kreft hos barn.
Den vanlige behandlingen for den type leukemi som Joshua hadde, er kjemoterapi kombinert med blodoverføringer. Joshuas familie er Jehovas vitner, og av bibelske grunner nekter de å ta imot blodoverføring. Gud har gitt de kristne påbud om å «avholde seg fra ting som er besmittet av avguder, og fra utukt og fra det som er kvalt, og fra blod». (Apostlenes gjerninger 15: 20, 29) Helt fra begynnelsen av var Joshua fast bestemt på at han skulle holde fast ved Jehovas lov og ’avholde seg fra blod’.
Dr. Scully skrev i journalen at Joshua var «meget ubøyelig» i dette spørsmålet. Dr. Dolan, avdelingsoverlege ved sykehusets onkologiske avdeling for voksne, snakket med Joshua personlig. Både han og dr. Scully kom til at Joshua var en moden mindreårig. Walkers’ familielege, dr. Lordon, betraktet også Joshua som en moden mindreårig. Ettersom det ikke bare var de påkrevde to, men tre leger som anså Joshua for å være en moden mindreårig, var han mer enn kvalifisert til å velge behandling selv, i henhold til Lov om medisinsk samtykke fra mindreårige. Det skulle ikke være nødvendig med noen rettssak.
Dessverre ble det ikke slik. Sykehuset, som altså allerede betraktet Joshua som en moden mindreårig, ønsket for sikkerhets skyld å få dette fastslått i retten. Utfallet av den langtrukne, anstrengende rettssaken ble at dommeren besluttet at Joshua ikke hadde rett til å motsette seg behandling. Avgjørelsen ble umiddelbart anket til en høyere domstol, med det resultat som er omtalt i første avsnitt i denne artikkelen.
Under hele denne saken, som var litt av en ildprøve for Joshua, holdt dr. Scully fast ved sin beslutning om å nekte å gi ham blodoverføring under noen omstendighet, med mindre han selv ombestemte seg og gav sitt samtykke. Den kanadiske legeforenings tidsskrift (Canadian Medical Association Journal) redegjorde for hennes standpunkt og siterte henne slik: «Det jeg var mest redd for, var at Joshua eller hans familie skulle bli så oppbrakt at de ikke ville ha noe annet valg enn å forlate sykehuset.» Artikkelen fortsetter: «Andre leger fortalte henne senere at de rett og slett ville ha nektet å behandle [Joshua]. Det falt imidlertid aldri henne inn å tenke slik.» Hennes rimelige, edle standpunkt var til stor oppmuntring for Joshua og de andre i familien.
Joshua var glad i livet og vant folks hjerte
Joshua Walker elsket livet; han ønsket ikke å dø. Hans foreldre og søsken ønsket heller ikke at han skulle dø. Jehovas vitner i mange land, hans åndelige søsken, håpet at han skulle bli frisk og få leve videre. Joshua var villig til å akseptere sin situasjon; hans tro på Gud overbeviste ham om at han ville komme tilbake i oppstandelsen. Han fant trøst i Jesu ord: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre [Guds Sønns] røst og komme ut.» — Johannes 5: 25, 28, 29.
Han fikk støtte fra mange hold. Avisen Evening Times Globe sa: «Begge foreldrene understreket i går at de ikke forsømmer Joshua. De brakte ham til regionsykehuset for å sørge for at han fikk best mulig medisinsk behandling, uten blod. ’Hvis vi hadde ønsket at han skulle dø, hadde vi latt ham bli hjemme,’ uttalte faren. ’Vi vil ikke at Josh skal dø. Vi gjør alt som er mulig medisinsk sett for å berge livet hans. Det er jo det alle ville ha gjort for sine nærmeste. Vi har ikke kommet for å se ham dø. Vi har kommet for at han skal bli bedre, så han kan spasere ut herfra og komme hjem til togene sine, komme tilbake til Rikets sal, til møtene og tjenesten og kanskje spille litt basketball igjen.’»
Familien stilte virkelig opp for ham. En avis kommenterte det: «Mens en av dem etter tur holdt Joshua med selskap, samlet de andre i familien seg på et lite hvilerom like ved; noen av dem hadde fremdeles på seg sykehusfrakk og hadde munnbindet hengende rundt halsen. Det er samme scene som har utspilt seg der helt siden den 31. mars, da Joshua kom til [sykehuset]. På tre uker har det ikke vært et øyeblikk uten at det har vært et familiemedlem med sykehusfrakk og munnbind inne på rommet hans. . . . Ofte overnatter begge foreldrene hos Joshua; de sover i en seng ved siden av sin yngste sønn. [Moren sa:] ’Det er behov for oss her, og jeg ville gjøre hva som helst for Josh, ja, for alle barna mine.’ ’Jeg ville ha sittet ute på parkeringsplassen om nødvendig,’ sa faren.»
Betroelser og samtaler
Om kveldene, når faren eller moren var hos ham, hadde de fortrolige samtaler. En kveld sa han: «Mamma, kan du skrive dette ned? Alle dere unge, jeg ber dere: Hold dere nær til Jehova, så dere er trofaste mot ham hvis noe skulle skje med dere. Når jeg blir bedre, skal jeg gjøre mer for å kunngjøre Jehovas navn, det lover jeg. Alle dere friske ungdommer: Gjør mer, hvis dere kan.»
En kveld på sykehuset sa Josh: «Mamma, mange ganger når du er på toalettet eller går for å hente pappa, kommer legene inn og sier: ’Josh, du trenger en blodoverføring. Hvis du ikke får det, dør du. Vi ønsker å hjelpe deg.’ ’I så fall må dere være så snille å respektere mine ønsker når det gjelder blod,’ svarer jeg da. Jeg sa til en lege som prøvde å få meg til å ta imot blod: ’Du tror kanskje jeg er gal, men jeg er ved mine fulle fem. Det er bare det at jeg vil leve etter Jehovas lov om blodet. Han vet hva som er best for oss. Det beste jeg kan gjøre, er å vise respekt for livets hellighet, og hvis jeg dør, vil jeg få liv igjen.’»
Avdelingsoverlegen på pediatrisk avdeling, dr. Garry, sa til foreldrene hans: «Dere kan være stolte av Josh. Han har en tro som jeg ikke har sett maken til i hele mitt liv.» Han omfavnet dem begge og sa: «Dere er en modig familie.»
En kveld på sykehuset, etter at familien hadde fått dårlige nyheter om Joshuas tilstand, var hans bror Jeff og hans søster, Janice, inne hos ham. Jeff gråt, og Josh sa: «Jeffrey, slutt å gråte. Jeg seirer uansett hva som skjer. Ikke vær redd for meg.» Poenget var at hvis han ble frisk, ville det være en seier, og hvis han ikke ble det, men døde, og så ble oppreist til liv på en paradisisk jord, ville selvfølgelig det også være en stor seier!
Da en benmargstransplantasjon kom på tale, var hans bror Jerry den første som sa seg villig til å gi benmarg. Tidligere hadde to av de andre brødrene hans, John og Joe, pleid å gi ham godnattkyss. Da han ble 13 år, fikk han sin mor til å si til dem at han var for stor til den slags. Men da de begynte med det igjen etter at han var blitt syk, og klemte ham og bad sammen med ham, sa han til moren at det var i orden, fordi det betydde at de fremdeles var glad i ham — og da var han 15 år.
Støtte fra andre
Jerry og Sandra, Joshuas foreldre, sier at støtten fra andre har vært overveldende og meget omfattende. I mai 1994 skrev en avis: «Joshua får gjennomsnittlig 20 kort hver dag. Det kommer kort helt fra Romania og Mexico. Han har også fått telefoner og fakser på sykehuset helt fra Alberta og Washington. I tillegg har han fått tilsendt fem—seks fruktkurver [og] en mengde blomster. . . . Da tilstanden hans . . . bedret seg, arrangerte sykepleierne en hawaiifest til ære for ham for å feire det. De laget bastskjørt av søppelsekker og danset hula-hula rundt i rommet. ’Han lo så tårene trillet,’ sa Sandra.»
Faren til Josh, Jerry, tilføyer noen interessante detaljer: «Det var umulig å la alle barna fra skolen som kom på besøk, få komme inn på rommet. Så rektor kom og fikk rapporter om hvordan det gikk med Josh. Elevene sendte Josh et puslespill med 1000 brikker med motiv fra jernbanemiljøet — han er jo helt vill etter tog. Politiet ønsket å arrangere en veldedighetsdans for ham for å hjelpe til med å dekke visse utgifter; vi gav dem imidlertid ikke klarsignal til det. Samfunnsfagklassen på skolen hadde om menneskerettigheter, og alle i den klassen sendte hvert sitt brev til Josh hvor de spurte om han ikke kunne holde et foredrag for dem over emnet og fortelle hva han mente.»
I løpet av hele denne perioden var det en fenomenal avisdekning — reportasjer med bilder på førstesiden av flere dagsaviser. Flere rektorer formidlet meldinger om hvordan det gikk med Joshua. Han fikk innbydelser til å holde taler når han ble frisk, og flere skoler holdt møter hvor man drøftet detaljer omkring saken.
«Merket dere noen forandring med Joshua da han ble rammet av denne livstruende sykdommen?» spurte Våkn opp! Hans far, Jerry, svarte: «Det skjedde en voldsom forandring, nesten fra den ene dagen til den andre. Josh var tidligere en sorgløs unggutt som tok lett på tingene, og trengte noen ganger slik veiledning som 15-åringer flest trenger. Jeg har sittet og betraktet ham, og jeg er imponert. Det var nesten som om han ble voksen over natten. En kveld ville hans advokat snakke med ham, og da bad Joshua meg om å gå ut. Den ene dagen er han klassens klovn, den andre er han moden og snakker med advokater og dommere. En krise kan få fram ting i folk som man aldri hadde trodd bodde i dem.»
Dr. Scully kom med en vakker hyllest til Joshua. Hun sa til hans mor: «Av alle pasienter jeg har behandlet, er han den vennligste, mest hensynsfulle, høfligste og mest medfølende pasient jeg noen gang har møtt. Han er veldig modig, og han er en ung mann som vi aldri vil glemme. Han har et meget vinnende vesen. Dere kan virkelig være stolte av ham, fru Walker.»
Etter noen få uker forandret leukemien karakter. De korte periodene med bedring var forbi; kreften hadde blusset opp igjen. Dr. Scully fortalte familien at Josh kanskje ikke kom til å leve så mye lenger — kanskje bare noen uker, muligens noen måneder. Om kvelden dagen etter, mens Joshuas foreldre var til stede, fortalte dr. Scully ham at kreften hadde blusset opp igjen, og at den kanskje allerede hadde spredt seg til magen. Joshua sa: «Nei! Den har ikke blusset opp — er du sikker?» Dr. Scully sa: «Josh, resultatet av blodprøven er ikke så bra.» En liten stund senere forlot Jerry rommet; deretter gikk også dr. Scully ut.
To sorgfulle hjerter finner fred
Moren til Josh beskriver den scenen som utspant seg: «Det ble stille. Jeg drog en stol bort til sengen og trykte hånden hans. Jeg spurte om han var bekymret eller nedslått på grunn av det legen hadde sagt. Han svarte: ’Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle dø og forlate dere så snart. Men ikke vær engstelig, mamma. Jeg er ikke redd for å dø, og jeg er heller ikke redd for døden. Kommer du til å være hos meg når jeg dør? Jeg har ikke lyst til å dø alene.’ Jeg begynte å gråte og gav ham en klem. Han gråt også og sa: ’Mamma, jeg er i Jehovas hender.’ Så sa han: ’Dere må holde dere i sannheten alle sammen, så dere kan ta imot meg når jeg kommer tilbake i oppstandelsen. Dette kan jeg si sikkert, mamma: Jeg vet at Jehova kommer til å gi meg livet tilbake i oppstandelsen. Han har gransket mitt hjerte, og jeg elsker ham virkelig.’
Jeg begynte å gråte igjen. Jeg fortalte ham hvor glad vi var i ham, og hvor stolte vi hadde vært av ham de 16 årene vi hadde hatt ham her — og, ikke minst, at han hadde Jehovas godkjennelse. Han sa: ’Mamma, jeg vet det.’ Jeg sa: ’Josh, selv om jeg hater å gi slipp på deg, ville det bare være selvisk av oss å ønske at du skulle bli.’ Han svarte: ’Jeg vet det, mamma, og jeg er egentlig nokså trett av å kjempe.’»
De juridiske ringvirkningene
Daniel Pole, en av Joshuas advokater, og noen andre advokater behandlet en rekke spørsmål som kom opp i forbindelse med Joshua Walker-saken. Hva er en moden mindreårig i henhold til Lov om medisinsk samtykke fra mindreårige? Gir retten til samtykke også rett til å motsette seg behandling? Kan prinsippet om parens patriae, som går ut på at myndighetene skal handle på vegne av en som ikke er kompetent til å opptre på egne vegne, anvendes her? Har den enkelte rett til å bestemme over sin egen kropp? Er hans legemlige integritet ukrenkelig? Og hva med kanadisk sedvanerett? Gjelder den i dette tilfellet? Og endelig: Var det i det hele tatt nødvendig å bringe Joshua Walkers sak inn for retten?
Ble disse spørsmålene avgjort i ankedomstolens dom? Ja, de ble det. Da rettsmøtet var avsluttet, trakk de fem dommerne seg tilbake, og deretter kom de inn i rettssalen igjen og overbrakte muntlig dommernes enstemmige avgjørelse, som lød:
«Anken er tatt til følge. Avgjørelsen til J. Turnbull [dommeren i den lavere domstolen] er omgjort. Joshua Walker anses for å være en moden mindreårig i henhold til Lov om medisinsk samtykke fra mindreårige, og det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldrene med hensyn til behandlingen. Spørsmålet om saksomkostninger vil bli behandlet i den skriftlige begrunnelsen.»
Kan kanadisk sedvanerett anvendes i denne saken? Ja. Det trykte referatet fra rettsmøtet sier: «I Canada er prinsippet om modne mindreårige, det vil si mindreårige som er i stand til å forstå den foreslåtte behandlingsmåten og konsekvensene av den, anerkjent i sedvaneretten. . . . New Brunswick har kodifisert sedvaneretten slik den kommer til uttrykk i Lov om medisinsk samtykke fra mindreårige.»
Og endelig: Var det nødvendig å få Joshuas sak prøvd i retten for å få stadfestet hans rett til å nekte blodoverføring? Nei. «Så lenge vilkårene i loven blir oppfylt, er det ikke nødvendig å fremme en slik begjæring.»
Rettsformann W. L. Hoyt konkluderte: «Begjæringen ble fremmet i god tro og med all mulig forsiktighet. Ikke desto mindre førte den til at Joshua og hans familie ble dratt inn i en uønsket rettssak. Av den grunn har de etter mitt syn rett til å få dekket saksomkostningene av sykehuset.»
Joshua døde den 4. oktober 1994.
[Uthevet tekst på side 12]
«Dommen trekker opp klare retningslinjer for leger og sykehus.» — Canadian Medical Association Journal
[Uthevet tekst på side 13]
«En seier, ikke bare for Jehovas vitner, men for oss alle.» — Telegraph Journal
[Uthevet tekst på side 14]
«Jeg vil leve etter Jehovas lov om blodet.» — Joshua Walker
[Uthevet tekst på side 15]
«Han har en tro som jeg ikke har sett maken til i hele mitt liv.» — Dr. Garry