Hva tror du? Støtter Gud kriger? Hvem tar han i så fall parti for i dagens konflikter? Svarene på disse spørsmålene kan påvirke ditt syn på krig. Hvis du for eksempel fikk vite at Gud ikke bare godtar krig, men også at han stod på samme side som deg i en bestemt krig, ville det sikkert gjort at du følte deg trygg på din holdning i konflikten og var overbevist om at din side kom til å vinne. Men hvordan ville du ha følt det hvis du fant ut at Gud støttet den andre siden i konflikten? Da ville du sannsynligvis revurdert standpunktet ditt.

Og noe enda viktigere er inne i bildet. Hvis du vet hva Gud mener om krig, kan det påvirke ditt syn på Gud. Hvis du er en av de millioner av mennesker som har sett fryktelige krigshandlinger på nært hold, trenger du virkelig å få svar på spørsmålet: Er Gud, som noen sier, en krigshisser som godtar eller til og med støtter alt det vonde som skjer i krig? Eller er han passiv og uinteressert i dem som blir rammet?

Det kan være at du blir overrasket over å få vite at det Bibelen sier, er noe helt annet enn alle disse oppfatningene. Guds syn på krig har faktisk alltid vært det samme. La oss nå se på hva Bibelen sier om hvordan Gud så på krig i gammel tid og i det første århundre, da Jesus var på jorden. Dette vil hjelpe oss til å forstå Guds syn på krig i dag. Og vi skal også få vite om krig er noe vi alltid vil måtte leve med.

Det at Gud selv førte krig mot egypterne, viser at han ikke er imot all krigføring. Noen ganger gav han israelittene myndighet til å føre krig. Han befalte dem for eksempel å gå til krig mot kanaaneerne, som var ekstremt onde. (5. Mosebok 9:5; 20:17, 18) Han bad kong David i Israel om å gå til krig mot filisterne, som undertrykte dem. Gud gav til og med David en kampstrategi som skulle sikre seieren. – 2. Samuelsbok 5:17–25.

Disse beretningene i Bibelen viser at når visse former for ondskap og undertrykkelse truet israelittene, godkjente Gud kriger for å beskytte folket sitt og den sanne tilbedelse. Men legg merke til tre viktige poenger når det gjelder de krigene som ble utkjempet på Guds befaling.

1. DET VAR GUD SOM BESTEMTE HVEM SOM SKULLE FØRE KRIG. En gang sa Gud til israelittene: «Dere vil ikke behøve å kjempe i dette tilfellet.» Hvorfor ikke? Fordi Gud selv skulle føre krigen for dem. (2. Krønikebok 20:17; 32:7, 8) Det gjorde han mange ganger, for eksempel i tilfellet med egypterne. Andre ganger befalte han folket i det gamle Israel å føre kriger som han godkjente. Dette var kriger som skulle hjelpe dem til å innta og forsvare deres lovte land. – 5. Mosebok 7:1, 2; Josva 10:40.

2. DET VAR GUD SOM BESTEMTE NÅR DET SKULLE FØRES KRIG. Guds tjenere skulle vente tålmodig på at Guds tid var inne til å kjempe mot undertrykkelsen og ondskapen rundt dem. I mellomtiden kunne de ikke selv velge å gå i krig. Når de gjorde det likevel, mistet de Guds godkjennelse. Bibelen viser faktisk at når israelittene tok seg den frihet å gå i krig uten at Gud hadde befalt det, endte det ofte med katastrofe.a

3. 

   GUD FINNER INGEN GLEDE I AT NOEN DØR, HELLER IKKE DE ONDE. Jehova Gud er livets kilde. Det er han som har skapt menneskene. (Salme 36:9) Derfor ønsker han ikke at noen skal dø. Men dessverre finnes det ondskapsfulle mennesker som undertrykker og til og med dreper andre. (Salme 37:12, 14) For å sette en stopper for slik ondskap har Gud noen ganger godkjent at det har blitt ført krig mot de onde. Men i hele den perioden han fikk israelittene til å føre slike kriger, var han samtidig «barmhjertig» og «sen til vrede» mot Israels undertrykkere. (Salme 86:15) Han gav for eksempel israelittene påbud om at før de gikk til angrep på en by, skulle de «kunngjøre fredsvilkår for den» for å gi innbyggerne muligheten til å forandre seg og unngå krig. (5. Mosebok 20:10–13) Hva viser dette om Gud? Han sa: «Jeg finner ikke behag i den ondes død, men i at den onde vender om fra sin vei og virkelig blir i live.» – Esekiel 33:11, 14–16.b

Det vi har sett på hittil, viser at Gud i fortiden så på krigføring som en legitim måte å få slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap på. Men det var Gud – ikke mennesker – som hadde rett til å bestemme når det skulle kriges, og hvem som skulle krige. Var Gud ivrig etter å gå til krig? Var han blodtørstig? Nei, tvert imot. Han hater vold. (Salme 11:5) Forandret Gud sitt syn på krig da hans Sønn, Jesus Kristus, begynte sin tjeneste på jorden i det første århundre?

Hvorfor skjedde dette? Hvorfor kjempet ikke Gud for jødene, slik han hadde gjort før? Og hvorfor bad han dem ikke om å gå til krig for å rive seg løs fra undertrykkerne? Hadde Gud forandret syn på krig? Nei. Men det hadde skjedd en drastisk forandring når det gjaldt jødene. De hadde forkastet Guds Sønn, Jesus, som Messias. (Apostlenes gjerninger 2:36) Derfor mistet de, som nasjon betraktet, sitt spesielle forhold til Gud. – Matteus 23:37, 38.

Den jødiske nasjon og det lovte land hadde ikke Guds beskyttelse lenger, og jødene kunne heller aldri mer med rette hevde at de kunne føre kriger som hadde Guds godkjennelse eller støtte. Akkurat som Jesus hadde forutsagt, ble de velsignelsene som fulgte med det å ha Guds godkjennelse, overført fra den bokstavelige nasjonen Israel til en ny nasjon, en åndelig nasjon, som Bibelen senere omtalte som «Guds Israel». (Galaterne 6:16; Matteus 21:43) Det var menigheten av kristne som var salvet med hellig ånd, som viste seg å være det åndelige «Guds Israel». Dette ble tydelig understreket da det ble sagt til dem i det første århundre: «Nå er dere Guds folk.» – 1. Peter 2:9, 10.

Siden de kristne i det første århundre nå var «Guds folk», kan vi spørre: Kjempet Gud for dem for å befri dem fra romernes undertrykkelse? Eller gav han dem tillatelse til å føre krig mot dem som undertrykte dem? Nei, det gjorde han ikke. Som vi så i den forrige artikkelen, er det bare Gud, ingen andre, som kan bestemme når hans kriger skal utkjempes. Gud førte ingen kriger for de kristne i det første århundre, og han gav heller ikke de kristne tillatelse til å delta i verdslige kriger. Så Guds tid til å føre krig mot ondskap og undertrykkelse var tydeligvis ikke kommet i det første århundre.

Disse kristne i det første århundre måtte altså vente til Guds tid var inne til å fjerne ondskap og undertrykkelse, akkurat som Guds tjenere i tidligere tider måtte. I mellomtiden tillot ikke Gud at de selv bestemte seg for å gå til krig mot sine fiender. Dette var i samsvar med det Jesus Kristus lærte sine etterfølgere. Han lærte dem ikke å delta i krigshandlinger, men sa tvert imot: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» (Matteus 5:44) Da han forutsa at Jerusalem i det første århundre kom til å bli inntatt av romerske hærstyrker, gav han disiplene beskjed om at de ikke skulle bli værende for å kjempe, men flykte. Og det gjorde de. – Lukas 21:20, 21.

Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å skrive: «Hevn dere ikke selv, ... for det står skrevet: ‘Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» (Romerne 12:19) Paulus siterte noe som Gud hadde sagt mange hundre år tidligere, og som stod nedskrevet i 3. Mosebok 19:18 og 5. Mosebok 32:35. I den forrige artikkelen så vi at én måte Gud hevnet sitt folk på i gammel tid, var å hjelpe dem med å føre krig mot fiendene sine. Det Paulus sa, viser at Gud ikke hadde forandret mening om krig. I det første århundre så Gud fortsatt på krig som et legitimt middel for å hevne sine tjenere og gjøre slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap. Men akkurat som i tidligere tider var det bare Gud som kunne bestemme når det skulle føres krig, og hvem som skulle delta.

Så det er helt tydelig at Gud ikke tillot at de kristne i det første århundre deltok i kriger. Men hva med i dag? Har Gud bemyndiget noen som helst gruppe i dag til å føre krig? Eller er tiden nå kommet da Gud skal gripe inn og føre krig for dem som tjener ham? Hvordan ser egentlig Gud på krig i dag? Den siste artikkelen i denne serien svarer på disse spørsmålene.

Vi kan finne trøst i denne sannheten: Gud ser alle lidelsene i verden i dag og skal gjøre noe med det. (Salme 72:13, 14) I sitt Ord, Bibelen, lover han å gi dem «som lider trengsel, lindring». Men når? «Under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler ... når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus.» (2. Tessaloniker 1:7, 8) Jesu åpenbarelse skal finne sted i framtiden, i det Bibelen kaller «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag», også kjent som Harmageddon. – Åpenbaringen 16:14, 16.

I denne framtidige krigen skal Gud ikke bruke mennesker, men sin Sønn, Jesus Kristus, og andre mektige åndeskapninger til å føre krig mot de onde. Disse himmelske hærstyrkene skal gjøre slutt på all undertrykkelse. – Jesaja 11:4; Åpenbaringen 19:11–16.

Guds syn på krig har alltid vært det samme. Han ser fortsatt på krig som et legitimt middel for å gjøre slutt på undertrykkelse og ondskap. Men akkurat som det alltid har vært, er det bare Gud som har rett til å bestemme når det skal føres krig, og hvem som skal delta. Som vi har sett, har Gud allerede bestemt når den krigen som skal gjøre slutt på det onde og hevne de undertrykte, skal komme, og han har bestemt at den skal utkjempes av hans Sønn, Jesus Kristus. Det betyr at krigene i verden i dag ikke har Guds godkjennelse, uansett hvor edle motiver som ligger bak.

Vi kan illustrere det slik: To søsken begynner å slåss mens faren deres er borte. Så ringer de faren. Den ene påstår at det var den andre som begynte, og den andre påstår at broren plaget ham. Begge vil ha farens støtte. Etter at faren har hørt begge sidene av saken, ber han dem om å slutte å slåss og vente til han kommer hjem og ordner opp. Søsknene venter en stund, men så begynner de å slåss igjen. Når faren kommer hjem, er han misfornøyd med begge to og straffer dem fordi de ikke hørte på ham.

Mange krigførende nasjoner i dag ber til Gud om støtte. Men Gud tar ikke parti i dagens kriger. I sitt Ord, Bibelen, sier han klart og tydelig: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt», og: «Hevn dere ikke selv.» (Romerne 12:17, 19) I tillegg har han sagt til menneskene at de må vente tålmodig på at han skal gripe inn, noe han skal gjøre i Harmageddon. (Salme 37:7) Når en nasjon ikke venter på Gud, men går til krig, ser han på det som en arrogant handling som han ikke godkjenner. Og i Harmageddon vil Guds misnøye komme tydelig til uttrykk. Han skal ordne opp i nasjonenes konflikter én gang for alle og få «kriger til å opphøre til jordens ytterste ende». (Salme 46:9; Jesaja 34:2) Ja, Harmageddon kommer til å bli den krigen som gjør slutt på all krig.

Det at det blir slutt på krig, er bare én av mange velsignelser som Guds rike, hans verdensregjering, skal føre med seg. Det var denne regjeringen Jesus snakket om i sin kjente bønn: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6:10) Guds rike skal ikke bare gjøre slutt på all krig, men det skal også fjerne den grunnleggende årsaken til krig, nemlig det onde.a (Salme 37:9, 10, 14, 15) Det er ikke rart at Jesu etterfølgere gleder seg til alle velsignelsene Guds rike skal føre med seg! – 2. Peter 3:13.

Men hvor lenge må vi vente på at Guds rike skal gjøre slutt på all lidelse, undertrykkelse og ondskap? Oppfyllelsen av bibelske profetier viser at vi nå lever i «de siste dager» for denne verdensordningen. (2. Timoteus 3:1–5)b Og ved hjelp av Harmageddon-krigen skal Guds rike snart gjøre slutt på de siste dager.

Som nevnt tidligere er det de som ikke «adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus», som kommer til å bli borte i denne avgjørende krigen. (2. Tessaloniker 1:8) Men husk at Gud ikke gleder seg over at noen dør, heller ikke de onde. (Esekiel 33:11) Og siden «han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort» i denne endelige krigen, sørger han nå for at det gode budskap om vår Herre Jesus blir «forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene» før enden kommer. (2. Peter 3:8, 9; Matteus 24:14; 1. Timoteus 2:3, 4) Ja, som følge av det globale forkynnelsesarbeidet til Jehovas vitner får folk i dag en mulighet til å bli kjent med Gud, adlyde det gode budskap om Jesus og oppleve den dagen da krig ikke skal finnes mer.