’Jehova er min Gud, som jeg setter min lit til’

FORTALT AV WILLI DIEHL

«Hvorfor vil du begynne på Betel?» Det spurte far om da jeg våren 1931 sa til ham at jeg gjerne ville begynne å tjene på Betel. Foreldrene mine, som bodde i Saarland, hadde vært i sannheten i rundt ti år, og de hadde vært gode eksempler for oss tre guttene. Sannheten var hele deres liv, og jeg ville at den skulle være hele mitt liv også.

MEN hvordan hadde foreldrene mine lært om Jehova og hans hellige vilje? De hadde vært misfornøyd med den etablerte religion og hadde lenge lett etter sannheten. De prøvde det ene religionssamfunnet etter det andre, men ingen av dem viste seg å være det rette.

En dag ble det levert en løpeseddel ved døren vår som annonserte et foredrag med bilder og en film om Guds hensikt som het Skapelsens fotodrama. Far måtte arbeide da Fotodramaet skulle vises, men han ville at mor skulle gå. «Kanskje det har noe for seg,» sa han. Mor kom begeistret hjem etter at hun hadde sett Fotodramaet den kvelden. «Endelig har jeg funnet den!» sa hun. «Kom og se selv i morgen kveld. Det er sannheten, som vi har lett etter.» Dette var i 1921.

Som salvede kristne var foreldrene mine trofaste helt til de døde, far i 1944, etter å ha vært fengslet av nazistene en rekke ganger, og mor i 1970. Hun satt også lenge i fengsel under naziregimet.

Mine foreldres eksemplariske iver

Foreldrene mine hadde vært svært aktive i felttjenesten. Mor var spesielt ivrig når det gjaldt å dele ut traktater som inneholdt de resolusjonene som ble vedtatt på stevnene fra 1922 til 1928. Geistligheten anklaget, som inneholdt en resolusjon som ble vedtatt i 1924, var en skarp kritikk av presteskapet. Det krevde mot å levere den. Forkynnerne stod opp klokken fire om morgenen og stakk traktatene inn under dørene. Selv om jeg bare var 12 år, fikk jeg lov av foreldrene mine til å være med. Ofte begynte vi klokken fem om morgenen og syklet tre—fire timer for å nå distrikter langt unna. Vi gjemte syklene i buskene, og jeg passet på dem mens de andre gjennomarbeidet landsbyen. Om ettermiddagen syklet vi hjem igjen, og om kvelden gikk vi en time for å komme på møtet.

Senere var det noen yngre som passet på syklene, og jeg ble med forkynnerne. Men det var ingen som tenkte på å lære meg opp. De gav ganske enkelt beskjed om hvilken gate jeg skulle ta! Med bankende hjerte smøg jeg meg opp til det første huset og håpet at det ikke var noen hjemme. Dessverre var det en mann som åpnet. Jeg klarte ikke å få fram et ord. Jeg pekte på boken i vesken. «Kommer den fra dommer Rutherford?» spurte han. Jeg stotret fram et svar. «Er den ny, en jeg ikke har?» «Ja, den er ny,» svarte jeg. «Da må jeg skaffe meg den. Hvor mye koster den?» Dermed fikk jeg mot til å fortsette.

I 1924 snakket de voksne mye om 1925. En gang vi besøkte en familie av bibelstudenter, hørte jeg en av brødrene spørre: «Hvis Herren tar oss bort, hvordan skal det da gå med barna våre?» Mor, positiv som alltid, svarte: «Herren vet hvordan han skal ta seg av dem.» Emnet fascinerte meg. Hva betydde alt sammen? Året 1925 kom og gikk, og ingenting skjedde. Men foreldrene mine var like ivrige som før.

Fars kloke formaning

Så, i 1931, fortalte jeg far hva jeg ville med livet mitt. «Hvorfor vil du begynne på Betel?» spurte far. «Fordi jeg vil tjene Jehova,» svarte jeg. «Sett at du blir tatt inn på Betel,» fortsatte han. «Er du klar over at brødrene der ikke er engler? De er ufullkomne og gjør feil. Jeg er redd det kan få deg til å løpe din vei og til og med miste troen. Tenk nøye over det.»

Jeg ble rystet over å høre noe sånt, men etter at jeg hadde overveid saken noen dager, sa jeg igjen at jeg gjerne ville søke om å komme på Betel. «Si meg igjen hvorfor du vil det,» sa han. «Fordi jeg vil tjene Jehova,» gjentok jeg. «Glem aldri det, gutten min. Hvis du blir innbudt til å tjene der, må du huske hvorfor du er der. Hvis du ser noe galt, må du ikke bekymre deg for mye over det. Selv om du skulle få urett behandling, må du ikke løpe din vei. Glem aldri hvorfor du er på Betel — fordi du vil tjene Jehova! Bare pass på at du gjør arbeidet ditt, og stol på ham.»

Tidlig om ettermiddagen den 17. november 1931 kom jeg så til Betel i Bern i Sveits. Jeg delte rom med tre andre og jobbet på trykkeriet, hvor jeg lærte å betjene en liten håndmatet trykkpresse. Noe av det første jeg fikk i oppdrag å trykke, var Vakttårnet på rumensk.

Et budskap fra himmelen!

I 1933 utgav Selskapet en brosjyre som het «Krisen», og som inneholdt tre radioforedrag som bror Rutherford hadde holdt i USA. Ved frokosten en morgen fortalte bror Harbeck, avdelingstjeneren, Betel-familien at brosjyren skulle spres på en spesiell måte. Løpesedler skulle slippes ut fra et lite, leid fly som skulle fly over Bern, mens forkynnerne skulle stå på gatene og tilby brosjyren til folk. «Hvem av dere unge brødre er villige til å gå opp i flyet?» spurte han. «Si fra med en gang.» Jeg meldte meg, og senere sa bror Harbeck at jeg var blitt valgt til oppgaven.

På den store dagen kjørte vi til flyplassen med kartonger fulle av løpesedler. Jeg satte meg bak flygeren og stablet løpesedlene på setet ved siden av meg. Jeg hadde fått nøye instrukser: Rull løpesedlene sammen i bunker på 100 i hver, og kast hver bunke ut av vinduet til den ene siden med så stor kraft som mulig. Hvis jeg var skjødesløs, kunne løpesedlene bli hengende fast i halen på flyet og skape problemer. Men alt gikk bra. Brødrene fortalte etterpå at det var flott å se dette ’budskapet fra himmelen’. Det hadde den ønskede virkning, og det ble levert mange brosjyrer, selv om det også var noen som ringte for å klage over at det var fullt av løpesedler i blomsterbedene deres.

Takknemlig for ethvert tjenesteprivilegium

Hver dag takket jeg Jehova for den glede og tilfredshet Betel-tjenesten gav. I menigheten ble jeg satt til å låse opp Rikets sal, å sette stolene pent på plass og å sette et glass med friskt vann på talerstolen. Jeg så på dette som en stor ære.

På Betel ble jeg etter en tid satt til å arbeide med den store flattrykkpressen som ble brukt til å trykke Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) på polsk. I 1934 begynte vi å bruke grammofoner, og jeg var med på å lage dem. Jeg likte godt å gå fra hus til hus med innspilte bibelske taler. Mange ble nysgjerrige da de fikk se denne lille innretningen, og ofte samlet hele familien seg for å lytte, bare for å gå igjen én etter én. Når hele familien hadde gått, gikk jeg bare videre.

Aktiv under krigen

Etter den første verdenskrig ble Saarland, som jeg kom fra, skilt fra Tyskland og administrert av Folkeforbundet. Saarland utstedte derfor egne identitetspapirer. I 1935 ble det holdt folkeavstemning om gjenforening med Tyskland. Jeg benyttet anledningen til å besøke familien, for jeg visste at jeg ikke ville kunne det hvis Saarland skulle komme under nazistisk kontroll. Og i mange år etterpå hørte jeg faktisk ingenting fra foreldrene mine eller brødrene mine.

Selv om Sveits ble spart for direkte innblanding i den annen verdenskrig, ble landet helt isolert etter hvert som Tyskland okkuperte det ene nabolandet etter det andre. Vi hadde trykt litteratur for hele Europa bortsett fra Tyskland, men nå kunne vi ikke effektuere noen ordrer. Bror Zürcher, som da var avdelingstjener, fortalte oss at vi så å si ikke hadde noen penger igjen, og han oppfordret oss til å finne oss arbeid utenfor Betel til situasjonen ble mer normal igjen. Men jeg fikk lov til å bli, for det var en del som måtte trykkes for de cirka tusen forkynnerne i Sveits.

Betel-familien kommer aldri til å glemme den 5. juli 1940. Rett etter middag kom det en militær lastebil. Soldater hoppet ut og kom stormende inn på Betel. Vi fikk ordre om å stå stille, og hver og en av oss ble bevoktet av en væpnet soldat. Vi ble samlet i spisesalen mens resten av bygningen ble ransaket. Myndighetene mistenkte oss for å oppfordre andre til å nekte militærtjeneste, men de fant ikke noe bevis.

I krigsårene var jeg menighetstjener både i Thun og i Frutigen. Det betydde at jeg hadde stramt program for helgen. Hver lørdag rett etter lunsj syklet jeg de fem milene til Frutigen, hvor jeg ledet Vakttårn-studiet om kvelden. Søndag formiddag var jeg med forkynnerne ut i felttjenesten. Tidlig på ettermiddagen drog jeg så til Interlaken for å lede et menighetsbokstudium, og senere på ettermiddagen ledet jeg et bibelstudium med en familie i Spiez. På slutten av dagen ledet jeg Vakttårn-studiet i Thun.

Sent på kvelden, da jeg hadde gjort alt jeg skulle, sang og plystret jeg på veien tilbake til Bern, glad og fornøyd. Det var ikke mange biler å se. Bakkelandskapet, som var mørklagt på grunn av krigen, var så rolig og fredfylt, og av og til ble det opplyst i måneskinnet. Som disse helgene beriket mitt liv og gav meg ny styrke!

Et besøk med uventede resultater

Våren 1945 kom bror Knorr på besøk. En dag kom han inn på trykkeriet mens jeg stod ved rotasjonspressen. «Kom hit bort!» ropte han. «Kunne du tenke deg å gjennomgå Gilead-skolen?» Jeg ble helt paff. «Hvis du tror jeg duger til det, har jeg veldig lyst til det,» svarte jeg. Våren 1946 ble bror Fred Borys, søster Alice Berner og jeg innbudt til Gilead. Men fordi jeg var født i Saarland, var jeg statsløs og måtte derfor søke Washington, D.C., om et spesielt visum.

De andre drog av gårde til fastsatt tid, men jeg måtte vente på svar på søknaden. Da skolen begynte den 4. september, var jeg fremdeles i Sveits og begynte nesten å miste håpet. Så ringte det amerikanske konsulat og fortalte at visumet mitt hadde kommet. Jeg prøvde straks å ordne med reisen og fikk til slutt en lugarplass på et troppetransportskip som seilte fra Marseilles til New York. For en opplevelse! «Athos II» var overfylt. Jeg fikk en sofa i et åpent rom. Den andre dagen ute på havet var det en eksplosjon i maskinrommet som førte til at skipet stoppet helt opp. Både passasjerene og mannskapet var urolige. Vi var redde for at vi skulle synke. Det gav meg en fin anledning til å forkynne om oppstandelseshåpet.

Det tok to døgn å reparere skipet, og etterpå fortsatte vi med redusert fart. Vi kom til New York 18 dager senere, men måtte bli værende om bord på grunn av streik blant dokkarbeiderne. Etter en del forhandlinger fikk vi omsider forlate skipet. Jeg hadde telegrafert til Selskapet og fortalt om situasjonen, og da jeg gikk ut av tollen og immigrasjonskontoret, var det en mann som spurte: «Er du herr Diehl?» Han var en av bror Knorrs assistenter, og han satte meg på nattoget til Ithaca, i nærheten av Gilead-skolen, hvor jeg kom fram litt over klokken åtte om morgenen. Så glad jeg var for endelig å være framme og gjennomgå Gilead-skolens første internasjonale klasse!

Utholdenhet til tross for vanskeligheter

Gilead-skolens åttende klasse ble uteksaminert den 9. februar 1947, og alle var svært spente. Hvor ville vi bli sendt hen? «Min del» ble Selskapets nyopprettede trykkeri i Wiesbaden i Tyskland. (Salme 16: 6) Jeg reiste tilbake til Bern for å søke om de nødvendige papirer, men de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Tyskland tillot bare personer som hadde bodd der før krigen, å komme inn i landet. Siden jeg ikke hadde gjort det, måtte hovedkontoret i Brooklyn gi meg et nytt oppdrag. Det ble til at jeg skulle arbeide i kretstjenesten i Sveits, et oppdrag jeg tok imot med full tillit til Jehova. Men mens jeg ventet på dette oppdraget, ble jeg en dag bedt om å vise rundt tre besøkende søstre på Betel. En av dem var en pioner som het Marthe Mehl.

I mai 1949 fortalte jeg avdelingskontoret i Bern at jeg hadde tenkt å gifte meg med Marthe, og at vi ønsket å fortsette i heltidstjenesten. Hvordan var reaksjonen? Ingen andre privilegier enn alminnelig pionertjeneste. Vi begynte som alminnelige pionerer i Biel etter bryllupet i juni 1949. Jeg fikk ikke lov til å holde foredrag, og vi fikk heller ikke være med på å finne losji til deltagere til et stevne som skulle holdes, selv om kretstilsynsmannen hadde anbefalt oss til dette privilegiet. Det var mange som sluttet å hilse på oss og behandlet oss som utstøtte, selv om vi var pionerer.

Men vi visste at det å gifte seg ikke var ubibelsk, så vi søkte ly i bønn og satte vår lit til Jehova. Denne behandlingen gjenspeilte i virkeligheten ikke Selskapets syn. Den var rett og slett en følge av at retningslinjer for organisasjonen ble feilaktig anvendt.

Bror Knorr kommer tilbake

I 1951 kom bror Knorr igjen på besøk til Sveits. Etter at han hadde holdt et foredrag, fikk jeg vite at han ville snakke med meg. Selv om jeg var litt engstelig, var jeg glad for at han gjerne ville treffe meg. Han spurte om vi ville være villige til å ta imot et oppdrag på et planlagt misjonærhjem i Genève. Vi ble selvfølgelig glade, selv om det ville være med blandede følelser vi forlot Biel. Dagen etter kom det enda en forespørsel fra bror Knorr. Ville vi være villige til å begynne i kretstjenesten igjen, siden dette var noe som måtte vies større oppmerksomhet i Sveits? Vi sa oss straks villige til det. Min holdning har alltid vært at jeg skal ta imot de oppdrag jeg får.

Vår virksomhet i kretstjenesten i den østlige delen av Sveits ble rikelig velsignet. Vi reiste mellom menighetene med tog og hadde med oss alt vi eide, i to kofferter. Ofte ble vi møtt på stasjonen av brødre med sykler, for i de dager var det få av dem som hadde bil. Flere år senere lot en bror oss få en bil til disposisjon. Det gjorde det lettere for oss i tjenesten.

Noen nye overraskelser

I 1964 ble min kone og jeg innbudt til å gjennomgå Gilead-skolens 40. klasse, den siste klassen som skulle gjennomgå et omfattende timåneders kurs, som nå var forkortet til åtte måneder. Så glade og spente vi var! Marthe måtte lære seg engelsk i en fart, men det klarte hun på en beundringsverdig måte. Vi spekulerte veldig på hvor vi kom til å bli sendt. Min holdning var: ’Det spiller ingen rolle hvor jeg kommer hen, bare jeg ikke må sitte ved en kontorpult!’

Men det var nettopp det jeg skulle! Den dagen vi ble uteksaminert, den 13. september 1965, ble jeg utnevnt til avdelingstjener i Sveits. Betel kom til å bli noe nytt for Marthe. For meg betydde det at jeg kom tilbake til «Guds hus», ikke til trykkeriet denne gangen, hvor jeg hadde tjent fra 1931 til 1946, men til kontoret. Jeg hadde mye nytt å lære, men med Jehovas hjelp klarte jeg det.

Tilbakeblikk

I alle de 60 årene jeg har vært i heltidstjenesten, har jeg hatt full tillit til Jehova, akkurat som far sa jeg skulle. Og Jehova har øst ut mange velsignelser. Marthe har vært en kilde til stor oppmuntring i tider med skuffelse eller når jeg har vært nedlesset med oppgaver. Hun har virkelig vært en lojal medarbeider med absolutt tillit til Jehova.

Jeg priser Jehova for de mange tjenesteprivilegier jeg har fått. Jeg tjener fremdeles som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Thun, og flere ganger har jeg reist som sonetilsynsmann. Uansett hva jeg er blitt bedt om å gjøre, har jeg alltid sett hen til Jehova for å få rettledning. Til tross for at jeg ofte gjør feil og kommer til kort, tror jeg fullt og fast på at Jehova har tilgitt meg gjennom Kristus. Måtte jeg fortsette å glede ham. Og måtte han fortsette å lede mine skritt, mens jeg hele tiden ser hen til ham som «min Gud, som jeg setter min lit til». — Salme 91: 2.

[Bilde på side 27]

Bror Diehl tidlig i sin Betel-tjeneste