La din framgang bli åpenbar idet du gir akt på Guds Ord

«La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framskritt, fortsette å vandre ordentlig i samme spor.» — Fil. 3: 16, NW.

1. Hvilken god innvirkning har kristen framgang på de troende?

NÅR en kristen stadig gjør framskritt, er det ikke bare til stor oppmuntring og glede for ham selv, men også for hans kristne brødre. Hvilken glede er det ikke når de interesserte vi studerer Guds Ord med, tilegner seg den ene sannhet etter den andre og til slutt får en nøyaktig forståelse av Bibelen! Både deres og vår glede når sitt høydepunkt når de har kommet så langt at de innvier seg til Gud og lar seg døpe i vann. Og er det ikke slik at du føler deg varm om hjertet når du hører en ny komme med sin første kommentar på Vakttårn-studiet eller holde sin første elevtale på den teokratiske tjenesteskolen? Og hvilken glede føler du ikke når en ung bror har gjort slike framskritt at han er blitt kvalifisert til å holde offentlige foredrag, og du hører ham litt nervøst framføre sitt første foredrag! Vi føler oss alltid oppmuntret når vi selv eller andre gjør framskritt, ikke sant? Vi er klar over at det at vi lar vår framgang bli åpenbar som følge av at vi gir akt på Guds Ord, fører til liv. Hvis vår framgang også kan være til oppmuntring for andre, har vi enda en god grunn til å gjøre framskritt, ikke sant? Apostelen Paulus skrev om dette i sitt brev til den unge Timoteus i 1 Timoteus 4: 15, 16: «Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»

2. a) Hvordan ansporer Guds Ord oss til å gjøre framskritt? b) I hvilken forstand hører vi til veiledning for oss ’et ord lyde bak oss’ i vår tid?

² En mektig kraft fra Gud ansporer oss til å gjøre framskritt. I Hebreerne 4: 12 står det: «Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd . . . og dømmer hjertets tanker og råd.» Hvilken ransakende, gjennomtrengende kraft ligger det ikke i Guds Ord! Det kan undervise oss, rettlede oss og gi oss et sterkt ønske om å tjene vår Gud, Jehova. Gud har ikke unnlatt å gi oss den veiledning som er nødvendig for at vi skal kunne overvinne de vanskeligheter og problemer vi daglig står overfor i denne lovløshetens tidsalder. Han har sørget for å dekke vårt behov. Etter at profeten Esaias under inspirasjon hadde beskrevet den blomstrende åndelige tilstand som Guds sanne tjenere ville kunne glede seg over i de «siste dager», forutsa han den enestående måten Jehova ville lede sitt folk på. «Din store Lærer skal ikke lenger skjule seg, og dine øyne skal bli øyne som ser din store Lærer. Og når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!» (Es. 30: 20, 21, vers 20 fra NW) Hva er i vår tid det ’ord som lyder bak’ oss? Det er det vår store Lærer, Jehova, lar komme til oss gjennom sitt skrevne Ord og gjennom sin organisasjon i vår tid. Når vi lytter til det og vår forstands øyne blir åpnet, er det som om vi hører og ser vår store Lærer åsyn til åsyn. Hans Ord opplyser vår sti, slik at vi ikke er i tvil om hvordan eller hvor vi skal gå. Når vi gir akt på Guds Ord, kommer vi ikke til å vike av til høyre eller til venstre, men går rett framover på den vei som fører til liv.

3. Hva venter Jehova av oss med hensyn til det å gjøre framskritt?

³ Jehova kan med rette vente at alle som lærer ham å kjenne, stadig skal gjøre framskritt. Når vi studerer hans Ord, lærer vi om den ufortjente godhet han har vist menneskene, og om de foranstaltninger han har truffet til evig gagn for dem. Han har sørget for at vi kan vokse i åndelig henseende i en kjærlig atmosfære. Han gir oss tid til å ta til oss kunnskap, til å fornye vårt sinn, til å innvie oss til ham og til å vokse til kristen modenhet. Han venter ikke at vi skal gjøre dette i løpet av én dag, men han venter at vi stadig skal gjøre framskritt i åndelig henseende. For at vi skal kunne gjøre det, kan det ofte være nødvendig å forandre eller undertiden fullstendig avlegge forskjellige livsvaner eller forandre vår sinnsinnstilling. Legg merke til det gode råd som blir gitt i Jakobs brev 1: 21, 22: «Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler! Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.»

4. Hva er grunnen til at noen bare gjør små framskritt i åndelig henseende eller ikke gjør framskritt i det hele tatt?

⁴ Millioner av mennesker i vår tid gir ikke akt på Guds Ord når Rikets budskap blir forkynt for dem. De gjør ikke framskritt ved å gå på den smale vei som fører til liv. Noen gir til å begynne med akt på Guds Ord, men på grunn av livets bekymringer eller av andre årsaker slutter de å gjøre framskritt. (Matt. 7: 13, 14; Luk. 8: 11—14; Heb. 6: 1) Dette skyldes vanligvis ikke at de fornekter sannheten, eller at de ikke tror på visse læresetninger. Du vil ofte oppdage at grunnen er at de har fått personlige problemer. En nærmere undersøkelse vil ofte vise at disse problemene oppsto fordi disse menneskene ikke fullt ut anvendte Bibelens prinsipper i sitt liv. En mann spurte en gang Jesus: «Herre! er det få som blir frelst?» Jesus svarte: «Strid for å komme inn igjennom den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.» (Luk. 13: 23—25) Det er ikke lett å følge Guds Ords veiledning hva livsførsel angår og derved fortsette å gjøre framskritt, men Jehovas «bud er ikke tunge», og vi blir forsikret om at den byrde som Jesus oppfordrer oss til å ta på oss, er lett. — 1 Joh. 5: 3, 4; Matt. 11: 28—30.

5. Hvilken formaning får vi i Guds Ord med hensyn til inngåelse av ekteskap?

⁵ En person ønsker kanskje å inngå ekteskap. Guds Ord sier at en bare bør gifte seg «i Herren». (1 Kor. 7: 39; 2 Kor. 6: 15) Undertiden hender det likevel at en innvigd kristen blir interessert i en person av det motsatte kjønn som ennå ikke har innvigd seg til Jehova. Følelsene tar overhånd, og vedkommende begynner overfor seg selv å rettferdiggjøre en handlemåte som er i strid med Guds Ord. Følgen kan bli at den kristne gifter seg med en vantro, noe som vil kunne medføre unødige vanskeligheter og skape forhold som kan få den troende til å gå på akkord med sin tro. Det å unngå å komme opp i en slik situasjon eller å avbryte forbindelsen med en vantro kan kanskje være hardt i øyeblikket, men hvor takknemlig vil en ikke være senere, hvis en virkelig gir akt på Guds Ord og gjør framskritt i den rette retning!

6, 7. a) Hvilke prinsipper må en kristen familie følge med hensyn til lederskap hvis den skal kunne gjøre framskritt? b) Hva er nødvendig for at barna skal kunne fortsette å gå på den vei som fører til liv?

⁶ Tenk også på de prinsipper som har å gjøre med det å ta ledelsen. Hvor lykkelig er ikke den familie som har et kjærlig overhode, en ektemann og far som hustruen og barna respekterer som overhode! Men hvor sørgelig er det ikke når hustruen forsøker å dominere hele familien, eller når ektemannen misbruker sin stilling som overhode og nærmest blir som en ukjærlig diktator! Følgen av dette blir en opprørsk familie. Det finnes liten lykke i en slik familie. Den blir åndelig syk, og snart ønsker alle familiemedlemmene å gå hver sin vei. — Ef. 5: 21—23; Kol. 3: 18, 19.

⁷ Guds Ord har også mye å si angående det å oppdra barn. Når barnas personlighet utvikler seg i den rette retning, skyldes det den kjærlige, men bestemte opplæring som foreldrene gir dem, og som er basert på Guds Ord. De blir også tuktet når det er nødvendig. Hvilken glede er det ikke for kristne foreldre, og også for andre, å se unge mennesker vokse opp og holde fast ved sannheten og Guds organisasjon, i stedet for å forlate den og bli oppslukt av denne verden! — Ef. 6: 1—4; Kol. 3: 20, 21; Ordspr. 1: 8; 13: 24; 22: 6.

8. Hvilke dårlige vaner kan hindre noen i å gjøre framskritt?

⁸ Det er mange ting som kan hindre en i å gjøre framskritt i åndelig henseende. Kanskje du etter at du har kommet ut av verden, har unnlatt å avlegge forskjellige dårlige vaner. Det å røyke eller bruke tobakk på annen måte, noe alle vet er skadelig for helsen, er for eksempel en inngrodd vane hos noen, og fordi de mangler selvkontroll og ikke viser sterk tro på Jehova, fortsetter de å være slaver av den. Dette virker nedbrytende på dem, både i fysisk og åndelig henseende, og fører dessuten til at de får en dårlig samvittighet. En som viser mangel på karakterstyrke når det gjelder slike ting, viser også ofte mangel på karakterstyrke på andre områder. Noe annet som kan hindre en i å gjøre framskritt, er overdreven spising og drikking, noe som sløver sansene. En stadig jakt etter fornøyelser tilfredsstiller kjødets lyster, men legger mer og mer beslag på vår tid og våre krefter, og gjør oss til slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. (2 Tim. 3: 4) Bibelen viser at det pågår en kamp mellom kjødet og ånden. Hva som skal gå av med seieren, er avhengig av hvordan vi tenker. — Rom. 8: 12, 13; 12: 1, 2.

9. Hvilken rolle spiller vår tenkemåte og vår tale når det gjelder det å gjøre framskritt?

⁹ En verdslig tenkemåte og et verdslig språk er avgjort ting som hindrer oss i å gjøre framskritt. Guds Ord sier: «Utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» Hvis vi gir akt på denne tydelige formaning fra vår store Lærer vil vi fjerne alle urene tanker fra vårt sinn og følge den gode veiledning som blir gitt i Filippenserne 4: 8, nemlig at vi bør tenke på ’alt som er ære verdt, rettferdig, rent og elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er’. — Ef. 5: 3, 4; 4: 29—31; 1 Tess. 4: 3—8.

10. Vis hvordan dårlig omgang kan hindre oss i å gjøre framskritt.

¹⁰ Hva slags omgang har vi? Er den av det rette slag? «Dårlig omgang forderver gode seder.» Vi kan ikke unngå å bli påvirket av verdslige menneskers innstilling, ærgjerrighet og levemåte hvis vi stadig omgås dem. Gjør det derfor til ditt mål å være sammen med dem som kan bygge deg opp i åndelig henseende, og som ikke vil ødelegge ditt håp, din åndelighet og den gode samvittighet du har overfor Jehova. — 1 Kor. 15: 33; Jak. 4: 4.

11. Hvilket syn bør vi ha på penger og materielle eiendeler?

¹¹ Når det gjelder vårt verdslige arbeid, er det også forskjellige ting vi bør være oppmerksom på. For det første kan vi spørre oss selv om vi er altfor opptatt av det og begynner å få kjærlighet til penger og til den makt det gir oss å ha penger. Husk at Bibelen sier at mange på grunn av en slik pengekjærhet har fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Å være tilfreds med å ha de nødvendige ting til livets opphold og å ha gudsfrykt med nøysomhet er derimot en stor vinning. — 1 Tim. 6: 6—10.

12. a) Hvordan kan vårt verdslige arbeid hindre oss i å vokse til modenhet? b) Hvilke bibelske prinsipper vil hjelpe oss til å ha det rette syn på tingene?

¹² Vi blir også formant til å være ærlige når vi arbeider for å skaffe oss det vi trenger til livets opphold. Er det vi gjør, i samsvar med loven? Er det hederlig? Er det i overensstemmelse med de kristne prinsipper om nøytralitet? (Ef. 4: 25, 28; Es. 2: 4) Er det bare et middel vi benytter for å kunne skaffe oss det vi selv og vår familie trenger i tjenesten for Riket, og ikke det som opptar oss mest? Selv om det blir mer og mer vanskelig for sanne kristne å skaffe seg et levebrød uten samtidig å bli identifisert med Djevelens dyrlignende, politiske organisasjon og dens nasjonalisme, må de bevare sin nøytralitet og unnlate å støtte denne organisasjonen på noen som helst måte, ettersom det ville bringe dem i opposisjon til Gud. (Åpb. 13: 16, 17) Hvis vi går på akkord med disse prinsippene, vil det legge en demper på vår nidkjærhet, og vi vil begynne å føle oss uskikket til å utføre en hellig tjeneste for Jehova. Vi gjør ikke lenger så store framskritt, noe som sannsynligvis fører til at vi til slutt stopper helt opp eller til og med forlater sannheten. Hvor passende er ikke det råd Paulus kommer med i 2 Korintierne 7: 1: «Ettersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt»! Han ga dessuten dem som ønsket å gjøre framskritt, følgende råd: «La og oss . . . avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» — Heb. 12: 1.

13. Hva kan bli nødvendig for at vi skal kunne sette åndelige ting på førsteplassen?

¹³ Når vi nå før Harmageddon-slaget bestreber oss på å gjøre framskritt og øker vårt tempo, vil vi kanskje finne det litt vanskelig å få tid til alt det som er nødvendig. Møter, personlig studium og tjeneste må alt sammen komme på førsteplassen. Hvis vi ikke finner stort tid til dette på vår timeplan, kan det skyldes at vi er opptatt med altfor mange tidskrevende gjøremål som i virkeligheten er til liten eller ingen nytte for oss, eller det kan skyldes at vi ikke har tilrettelagt våre gjøremål på en slik måte at vi får gjort de viktigste tingene først, før vi går i gang med mindre betydningsfulle ting. Efeserne 5: 15, 16 (NW) sier: «Pass derfor nøye på at dere ikke vandrer som uvise, men som vise mennesker [når dere gjør framskritt], så dere kjøper dere den beleilige tid; for dagene er onde.» For at vi ikke skal synes at vi har altfor mange teokratiske gjøremål, får vi følgende formaning: «Derfor, mine elskede brødre, bli standhaftige, urokkelige, ha alltid rikelig å gjøre i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid i forbindelse med Herren ikke er forgjeves.» — 1 Kor. 15: 58, NW.

Gode eksempler

14. a) Hvem var Jonadab, og hvordan reagerte han på Jehus oppfordring? b) Hvem var Jonadab et bilde på, og hvilken handlemåte må de følge?

¹⁴ Ettersom Bibelen sier at det som ble skrevet før, ble skrevet til formaning for oss, skal vi se litt nærmere på hvordan trofaste tjenere i fortiden gjorde framskritt idet de ga akt på Guds Ord. Du husker sikkert Jonadab, Rekabs sønn. Han var ikke en kjødelig israelitt, men han var nidkjær for den sanne tilbedelse. Beretningen i 2 Kongebok 10: 15, 16 forteller at han gikk ut for å møte kong Jehu da denne dro av sted for å utrydde Ba’als-dyrkerne i Israel. Jehu så ham og tenkte at han kanskje ønsket å være med og sa: «Mener du det like så oppriktig med meg som jeg med deg?» Jonadab betenkte seg ikke, men svarte: «Ja.» Han ble straks tatt opp i vognen, og av sted bar det. Han reagerte positivt på innbydelsen til å stille seg på samme side som Jehu og dem som tok ledelsen i å fremme den sanne tilbedelse. Akkurat som levningen av de salvede i vår tid må fortsette å etterligne Jehu, må Herrens «andre får», som Jonadab var et bilde på, fortsette å reagere like positivt som han gjorde. De ønsker å samarbeide med Herrens salvede på jorden i dag og sammen med dem kunngjøre Jehovas dom over Satan Djevelen, som snart skal bli ødelagt sammen med alle dem som støtter ham. Hvilket fint eksempel var ikke Jonadab!

15. a) Hva viste profeten Natan var den virkelige årsaken til at David syndet? b) Hvordan var David et eksempel for enhver som trenger å bli irettesatt?

¹⁵ La oss ta for oss et annet eksempel. David var en mann som var fullstendig hengitt til Jehova, men ved en anledning begikk han en stor synd. Hva kan vi lære av dette når det gjelder det å gjøre framskritt? Hvis du slår opp i 2 Samuel 12: 7—12, vil du se hvor modig profeten Natan fortalte David om hans synd. Legg merke til at David ikke bare begikk ekteskapsbrudd, men også mord. Vers 9 sier: «Hvorfor har du foraktet [Jehovas] ord og gjort hva som er ondt i hans øyne?» David hadde overtrådt det sjette, det sjuende og det tiende bud. Han hadde begått mord og ekteskapsbrudd og hadde begjært en annen manns hustru. Men hvordan reagerte David på Natans henvendelse? Sa han hovmodig til profeten at han skulle passe sine egne saker, og fortsatte han deretter å handle galt? Svaret finner vi i vers 13: «Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot [Jehova].» David erkjente således straks sin synd og tok imot irettesettelsen. Salme 51 inneholder hans oppriktige bønn til Gud om tilgivelse og oppreisning. (Se innledningen til denne salmen.) Hvordan reagerer så vi når vi blir irettesatt? Erkjenner vi ydmykt at vi har handlet galt, og lar vi oss tukte, slik at vi igjen kan gjøre framskritt? La oss i likhet med David gi akt på Guds Ord, selv om det kan svi i øyeblikket, og huske at «den Herren elsker, den tukter han». — Heb. 12: 4—11.

16. Hvordan var apostlene gode eksempler for oss med hensyn til det å følge oppfordringer til å utvide vår tjeneste?

¹⁶ Når det gjelder det å godta og gi akt på Guds veiledning, har vi et fint eksempel i apostlene. Beretningen i Matteus 4: 18—22 forteller at kort tid etter at Jesus hadde begynt å forkynne offentlig, kom han til Simon og hans bror Andreas, som tjente til livets opphold ved å fiske i Den galileiske sjø. Jesus sa til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» Kom de med unnskyldninger og sa at det kunne de ikke? Nei, beretningen sier: «De forlot straks sine garn og fulgte ham.» Jakob og Johannes reagerte på samme måte da han litt senere henvendte seg til dem: «De forlot straks båten og sin far og fulgte ham.» Er vi i likhet med apostlene villige til å ofre noe for å kunne sette tjenesten på førsteplassen i vårt liv? Er vi villige til å forlate et godt, verdslig arbeid, akkurat som apostlene forlot sitt verdslige arbeid, og være tilfreds med bare å ha det vi trenger til livets opphold, for å kunne være pionerer eller tjene et sted hvor det er større behov for Rikets forkynnere? Lytter vi til vår store Lærers røst når vi gjennom Vakttårnet og Rikets tjeneste blir oppfordret til å utvide vår tjeneste? Hvilke fine anledninger har vi ikke til å gjøre framskritt i vår tid!

17. Hvilken veiledning gir Guds Ord unge tjenere for Jehova for at de skal kunne gjøre framskritt?

¹⁷ Unge tjenere for Jehova blir ofte gjort oppmerksom på det eksempel Timoteus satte med hensyn til å gjøre framskritt i tjenesten. Timoteus lyttet til sin mor og sin mormor, som trodde på Guds Ord. Han ga akt på eldre brødres veiledning, for eksempel på den veiledning han fikk av Paulus, som skrev: «Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle!» Dere unge, gir dere akt på deres store Lærers veiledning mens dere er unge, slik Timoteus gjorde? Gir dere akt på den veiledning som kommer gjennom Jehovas organisasjon, som er som en mor for oss, slik at dere kan gjøre framskritt? Er dere lydige overfor deres jordiske foreldre? Tar dere imot veiledning fra eldre brødre i organisasjonen? Gi akt på Jehovas vise råd, som fører til liv: «Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære! For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» — 1 Tim. 4: 15; Ordspr. 6: 20, 23.

18, 19. Hvilke privilegier kan unge brødre og søstre få del i etter hvert som de vokser til modenhet?

¹⁸ Er du etter hvert som du vokser opp i Jehovas tukt og formaning, interessert i å oppnå ytterligere tjenesteprivilegier? Er du lik Timoteus også hva dette angår? Timoteus, som var tilsynsmann i ung alder, ga akt på Paulus’ faderlige formaning: «Dette skal du byde og lære. La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren, inntil jeg kommer! Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg.» — 1 Tim. 4: 11—14.

¹⁹ Alle unge brødre og søstre i Jehovas organisasjon har i dag mulighet for å oppnå storslåtte privilegier. De kan for eksempel få det privilegium å være pioner, tjene ved et Betel-hjem eller komme på Gilead og bli sendt ut som misjonærer. La din framgang bli åpenbar, slik Timoteus gjorde. Ville ikke du like å få en slik anbefaling som den Timoteus fikk av apostelen Paulus? «Jeg har ingen med et sinnelag som han, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for dere. For alle de andre søker sitt eget, ikke det som tjener Kristi Jesu sak. Men hans troskap kjenner dere, den har stått sin prøve: han har tjent sammen med meg for evangeliet som en sønn med sin far.» Hvilken fin anbefaling var ikke dette! Hvilket utmerket eksempel har vi ikke i Timoteus! — Fil. 2: 20—22, UO.

20. Hvordan kan vi vise at vi stadig gjør framskritt?

²⁰ Både unge og eldre mennesker kan vise at de gjør framskritt, på mange forskjellige måter. Hvis de tidligere har hatt den oppfatning at de ikke er kvalifisert til å lede et hjemmebibelstudium, eller synes at de ikke har hatt tid, kan de vise at de gjør framskritt, ved villig å påta seg å lede et slikt studium. En viser også at en gjør framskritt, ved å gjøre hva en kan for å hjelpe en av sine brødre eller søstre som er blitt svak i åndelig henseende. Hver eneste dag har vi anledning til å gjøre noe som kan bidra til å fremme den sanne tilbedelse. Hvis vi gir akt på Guds Ord og er våkne for anledninger til å legge kjærlighet for dagen, vil vi ikke holde noe tilbake.

21. Hva bør vi alle gjøre, enten vi har vært tilsluttet Guds organisasjon i mange år eller bare en kort tid?

²¹ Det oppstår nå følgende spørsmål: Hvilke framskritt har vi hittil gjort som kristne? Har vi nettopp begynt å gå på «Guds vei», eller har vi gått på den i mange år? Er vi unge av år, eller er vi blitt gamle i tjenesten for Jehova? Har vi vokst i åndelig henseende, eller er vi fortsatt opptatt med de grunnleggende ting i sannheten? Er vi innstilt på å fortsette å gjøre framskritt, uansett hvilke forhold vi lever under, eller hvor store framskritt vi allerede har gjort? Er vår framgang åpenbar for andre, ikke for at de skal rose oss eller bli misunnelige, men for at de skal kunne bli oppmuntret til å øke sin tro og sine gode gjerninger? La din familie, dem som tilhører samme bokstudiegruppe som du, ja, hele menigheten se at du stadig gjør framskritt. Gled menighetens tjenere ved å la dem få se at du vokser til modenhet og ikke til stadighet har behov for spesiell hjelp, men tvert imot selv blir i stand til å hjelpe andre. Paulus sa: «La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framskritt, fortsette å vandre ordentlig i samme spor. Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss.» — Fil. 3: 16, 17, NW; Heb. 6: 1.

22. Hvilken belønning vil de få som i samsvar med Guds Ord fortsetter å gjøre framskritt?

²² Når vi snakker om framgang, må vi huske at også tiden skrider framover. Vi står nå på terskelen til Guds nye ordning. Hvis vi fortsetter å gjøre framskritt, vil vi snart få det storslagne privilegium å overleve den siste del av den store trengsel, og når vi da ser oss omkring, vil vi oppdage at det ikke er noe igjen av Djevelens onde tingenes ordning. Den vil ha smeltet bort i Harmageddons hete. De eneste som vil være i live da, er de som har gjort sin framgang åpenbar idet de har gitt akt på Guds Ord. Hvor lykkelige vil vi ikke da være over at vi hver dag har gitt akt på Jehovas formaning i Ordspråkene 3: 1, 2: «Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål»!

Er din tjeneste vellykket?

«Da skal du ha lykke med deg, når du akter vel på å gjøre etter de bud og lover som [Jehova] bød.» — 1 Krøn. 22: 13.

1. Hva legges til grunn for bedømmelsen av hvorvidt en person har hatt lykke med seg, men hvordan forholder det seg med de fleste kristne?

I HVILKEN utstrekning en person har hatt lykke med seg i livet, blir i vår tid bedømt etter hvilken utdannelse han har, hvilken popularitet han nyter, hvor mange penger han har, og hvor dyktig han er. Hvor lykkelige vi kan være over at slike ting ikke er av noen vesentlig betydning når det gjelder å utføre en vellykket kristen tjeneste! Det er nok så at apostelen Paulus var en lærd mann. Han hadde sittet ved den fremragende læreren Gamaliels føtter, men han var klar over at de fleste kristne troende hadde en beskjeden stilling i samfunnet. «Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud.» (1 Kor. 1: 26—29) Når vi skal bedømme hvorvidt vår tjeneste er vellykket, er det derfor viktig at vi ser på tingene fra Guds synspunkt.

2. Hvorfor betyr det at en har en begrenset verdslig utdannelse, ikke at en er dårlig kvalifisert for tjenesten?

² En grunnleggende utdannelse er nyttig i tjenesten, men en bør ikke bli motløs eller føle seg dårlig kvalifisert for tjenesten bare fordi en har en begrenset verdslig utdannelse. Det som teller hos Gud, er ikke hvor mye du vet, men at du elsker den sannhet som er blitt sådd i ditt hjerte, og at du nærer den og får den til å vokse. Det som var sant på Paulus’ tid, er også sant i vår tid, nemlig at «verden ikke ved sin visdom kom til å kjenne Gud i Guds visdom». (1 Kor. 1: 21, NW) Husk at mange av Jesu disipler, deriblant slike fremtredende menn som apostlene Peter og Johannes, «var ulærde og lege menn». (Ap. gj. 4: 13) Da Jesu ydmyke etterfølgere vendte tilbake til Jesus, som hadde undervist dem og sendt dem ut for å forkynne, gledet han seg over å høre om de gode resultater de hadde oppnådd. «I den samme stund frydet han seg i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbart det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg.» — Luk. 10: 21.

3. Vis hvorfor vi ikke kan legge rikdom og popularitet til grunn for bedømmelsen av hvorvidt vår tjeneste er vellykket.

³ Når vi skal bedømme hvorvidt vår tjeneste er vellykket, kan vi ikke legge slike ting som rikdom og popularitet til grunn for vår bedømmelse. Materielle eiendeler og anseelse har ingen betydning for Gud. Kristenhetens presteskap søker å oppnå begge deler og etterligner derved de religiøse lederne på Jesu tid. «Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.» Jesus sa: «De gjør alle sine gjerninger for å ses av menneskene . . . de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torgene og kalles rabbi av menneskene.» Jesus lærte sine disipler å være tilfreds med å ha de ting som var nødvendig til livets opphold, å være ydmyke, å tjene hverandre og ikke gi andre mennesker spesielle titler. De skulle ’samle seg skatter i himmelen’ og bestrebe seg på å oppnå Guds gunst, ikke menneskers. Jesus tok imot dem som var fattige og upopulære. — Luk. 16: 14; 15: 1—7; Matt. 23: 5—12; 6: 19, 20, 31—34.

4. Hvilken rolle spiller dyktighet for ens tjeneste?

⁴ Dyktighet er noe som settes høyt i verden, og det er sikkert at en som er dyktig, kan utrette mange bemerkelsesverdige ting. For å kunne utføre en effektiv tjeneste kreves det også dyktighet, men å bli en dyktig lærer som underviser i Guds Ord, er ikke vanskeligere enn at alle skulle kunne greie det. Det tar mange år å bli en dyktig kirurg eller ingeniør, og det er bare få som virkelig blir det, men slik er det ikke når det gjelder det å bli en dyktig forkynner. Ikke så å forstå at det ikke er nødvendig å studere meget og regelmessig praktisere det en lærer, for det er det, men det som er særskilt for den kristne tjeneste, er at en kan begynne å ta del i den etter at en har studert bare en kort tid. Når en person begynner å lære de gode ting som Guds Ord inneholder, og forstår betydningen av å fortelle andre om dem, har han ingen grunn til å la være å fortelle andre om disse gode tingene. Ettersom han er ny, bør han naturligvis passe på at han ikke uforvarende lærer andre noe som er galt. Han bør derfor lytte oppmerksomt til den veiledning mer erfarne forkynnere gir ham under den praktiske opplæringen. Det går ikke lang tid før han kan innvie seg til Gud og bli døpt og bli en dyktig, ordinert forkynner som underviser andre.

5. a) Hvordan kan vi bedømme hvorvidt vår tjeneste er vellykket? b) Hvilke faktorer, foruten det å gjøre disipler, var det som gjorde at Jesu tjeneste virkelig var vellykket?

⁵ Når ikke slike ting som utdannelse, rikdom, popularitet og endog dyktighet har noen vesentlig betydning når det gjelder å utføre en vellykket tjeneste, hva er det da vi bør legge til grunn for vår bedømmelse av hvorvidt vår tjeneste er vellykket? Er det antallet av nye som slutter seg til oss, eller er det noe mer vi må ta i betraktning? Vi vil få svar på dette spørsmålet ved å undersøke den tjeneste Kristus Jesus utførte, og de retningslinjer for utførelsen av tjenesten som han kom med etter at han hadde fart opp til himmelen. Hva det å gjøre disipler angår, er det interessant å legge merke til at det på et tidspunkt så ut til at Jesu tjeneste hadde vært mislykket. Da Jesus ble arrestert, forlot alle hans disipler ham, slik han hadde forutsagt. (Joh. 16: 32) Da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen i år 33 e. Kr., var det imidlertid 120 trofaste disipler som var samlet i en sal i Jerusalem og ventet på å få ytterligere veiledning. Den samme dag talte apostelen Peter til en stor skare jøder, og blant dem var det 3000 som viste tro på Kristus Jesus og fikk den hellige ånd. Fra den dagen av var det mange som sluttet seg til den kristne menighet. Det var tydelig at det i høy grad hadde lykkes Jesus å samle inn de første medlemmer av den kristne menighet. Vi bør imidlertid være klar over at det bare var et begrenset antall jøder som anerkjente ham som Messias. Det fant ikke sted noen masseomvendelse. Det var noe mer enn antallet av disipler som viste at Jesu tjeneste var vellykket. Det var ikke dette som var av størst betydning. Jesus la størst vekt på det å herliggjøre sin himmelske Far. Ved den trofaste handlemåte han fulgte, også under de prøver og vanskeligheter Djevelen førte over ham, viste han sin ubrytelige hengivenhet overfor sin himmelske Far og stemplet derved den store motstander som en løgner. I Jehovas øyne var Jesu tjeneste virkelig vellykket.

Hva som viser at tjenesten er vellykket i vår tid

6. Er hensikten med tjenesten en annen nå i det 20. århundre enn den var på de første kristnes tid?

⁶ Ettersom det nå har gått over 1900 år siden den første kristne menighet ble dannet, skulle en kanskje tro at en må benytte andre normer enn i det første århundre når en skal bedømme hvorvidt ens tjeneste er vellykket. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Grunnen til det er at hensikten med tjenesten er den samme som den var den gang. Det er dessuten ikke blitt gitt noen andre forskrifter for hvordan det avsluttende vitnesbyrd skal avlegges, enn dem som Guds Ord inneholder. Ved nøye å granske Guds Ord kan vi bedømme hvorvidt vår tjeneste er vellykket. Hvis vi blir klar over at vår tjeneste ikke er slik som den burde være, vil vi gå inn for å følge mer nøye det eksempel som ble satt av Kristus Jesus og de disipler som han underviste.

7. a) Hva er den første av de fire grunnene til at vi trofast fortsetter å forkynne nå i «endens tid»? b) Hva er den andre grunnen?

⁷ Akkurat som på Jesu tid er det også i dag, i «endens tid», hovedsakelig fire grunner til at vi forsetter å forkynne, og vi bør undersøke alle disse grunnene for å avgjøre hvorvidt vår tjeneste er vellykket. Vi vil oppfordre deg til å tenke over hvorvidt den tjeneste du utfører, holder mål, etter hvert som vi tar opp de forskjellige grunnene. Det er naturligvis Jehova som skal dømme, men vi er sikre på at du vil føle deg oppmuntret når du forstår at du har vært trofast i tjenesten, og du vil uten tvil gjøre deg anstrengelser for å forbedre eventuelle svake trekk ved den. For det første forkynner Jehovas vitner i likhet med Jesus et frelsens budskap, og de er klar over at de er forpliktet til å ’gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag’, slik Kristus Jesus befalte. (Matt. 28: 19, 20, NW) Mennesker med en rett hjertetilstand må få høre budskapet hvis de skal kunne vende seg bort fra den brede vei som fører til ødeleggelse, og lære å gå på den smale vei som fører til liv. For det annet kunngjør vi et advarselsbudskap blant alle jordens folk idet vi forkynner om den dag da Gud skal fullbyrde dommen over de onde. — Matt. 7: 13, 14; Esek. 3: 17—19; Åpb. 14: 6, 7.

8. Hvorfor kan vi føle oss oppmuntret når vi i samsvar med disse to første grunnene forkynner Guds budskap for menneskene?

⁸ Vi er derfor ikke bare bemyndiget til å forkynne «et godt budskap for de saktmodige» og «et nådens år fra [Jehova]», men også «en hevnens dag fra vår Gud». (Es. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—21) I likhet med Guds trofaste tjener Esekiel må vi i dag fortsette å forkynne for menneskene «enten de hører eller lar det være», og dette må vi gjøre selv om vi møter motstand. (Esek. 2: 5—7; 3: 4, 7—9) Frimodig, men taktfullt og oppriktig vil vi forkynne domsbudskapet, idet vi på forhånd er klar over at flesteparten av menneskene ikke vil høre, skjønt noen av dem som til å begynne med viser seg som motstandere, senere kan få sine øyne åpnet. Benytter du trofast alle de anledninger du har til å forkynne det gode budskap og samvittighetsfullt undervise dem som reagerer positivt på det? Hvis du gjør det, har du grunn til å føle deg oppmuntret, og du har Jehovas forsikring om at han vil velsigne deg og styrke deg, slik at du kan fortsette uten opphold. Jehovas vitner i vår tid har hatt det privilegium å hjelpe tusenvis av får-lignende mennesker til å bli stilt på Kongens og Hyrdens, Kristi Jesu, høyre side, frelsens side, samtidig som de har fått geit-lignende motstandere til å vise at de fortjener å bli stilt på hans venstre side og bli ødelagt. — Matt. 25: 31—46, UO.

9. Hvilken tredje grunn har vi til trofast å forkynne?

⁹ En tredje og meget viktig grunn til at vi må fortsette å forkynne, er at det gir Jehovas tjenere på jorden anledning til å vise at de elsker Jehova og ønsker å bevare sin ulastelighet overfor ham. Én ting er å si at vi elsker Gud og vår neste, noe annet er å vise det. Det er dessuten slik at når vi vil vise hva som virkelig bor i oss, blir vi klar over hva vi kan forbedre, og kan gå inn for å vise større kjærlighet og være fullstendig ulastelige. Vi lærer at vi er avhengig av Gud. (2 Kor. 12: 9) Vi forstår nødvendigheten av å være taktfulle, tålmodige og barmhjertige. Det å ta regelmessig del i forkynnelsesarbeidet kan være en prøve for mange, men vi må huske at trengsler kan gjøre oss utholdende og hjelpe oss til å fullstendiggjøre vår hellighet: «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel bevirker utholdenhet; og utholdenhet en godkjent tilstand; og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter gjennom den hellige ånd som ble gitt oss.» (Rom. 5: 3—5, NW) De som har erfaring i hus-til-hus-arbeidet, vil uten å nøle fortelle deg at det ikke finnes noe som i den grad som forkynnelsesarbeidet bidrar til å øke vår forståelse, fullstendiggjøre vår lydighet, nære vår kjærlighet til Gud og til vår neste, drive ut menneskefrykt og vise hva som virkelig bor i oss. — 2 Tim. 4: 2—5.

10. Hva vil bli resultatet når vi trofast utfører vårt oppdrag?

¹⁰ Hvor tilfredsstillende er det ikke å vite at vi har gjort det vi er blitt satt til! I bønn til sin Far sa Jesus: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» (Joh. 17: 4) Hvor glad må ikke mannen i linklærne ha følt seg da han etter at han hadde merket alle dem som skulle bli frelst, kunne si: «Jeg har gjort som du bød meg.» (Esek. 9: 1—4, 11) Har du lydig og modig tatt del i tjenesten trass i motstand fra familien, sjenerthet, sviktende helse eller andre ting som kunne utgjøre en hindring? Har du latt de forskjellige situasjoner som kan oppstå i forbindelse med forkynnelsen, øke din kjærlighet til Jehova og til din neste, ja, endog til dine fiender? Er du som følge av dette blitt bedre i stand til å utholde vanskeligheter og trengsler? Hvis det er tilfelle, har din tjeneste hatt en gagnlig innvirkning på deg, og du kan si at den er vellykket.

11. Hva er den fjerde og viktigste grunn til trofast å fortsette å forkynne?

¹¹ Og til slutt har vi den fjerde og viktigste av alle grunnene til at vi fortsetter å forkynne, og det er at vi må gjøre kjent Jehovas navn og hensikter. Jesus gjorde Jehovas navn kjent for sine disipler og lærte dem å be: «Helliget vorde ditt navn.» (Matt. 6: 9; Joh. 17: 26) Minst 60 ganger bare i Esekiels profeti sier Gud at menneskene på jorden «skal kjenne at jeg er [Jehova]». Ifølge 2 Mosebok 9: 16, som også får sin anvendelse i vår tid, er det Jehovas hensikt at hans navn skal bli «kunngjort over hele jorden». Hans navn omfatter hans omdømme, og andre må få anledning til å lære om Skaperen, om at han er kjærlig og barmhjertig, men at de som velger å ignorere ham og kaster vrak på hans kjærlighet, ikke vil få leve i hans nye tingenes ordning.

12. Hvorfor er det viktig at vi opphøyer Jehovas navn, og hvilken oppmuntring får de som gjør det?

¹² Mange har gitt Gud skylden for det onde fordi de ikke har forstått det store stridsspørsmål som omfatter motstanderen, Satan Djevelen. Guds navn er blitt hånt uten grunn. Han er blitt gjort til en løgner, og det er blitt gitt en feilaktig framstilling av ham. Millioner av falske guder er blitt vist den ære og respekt som tilkommer ham. Det finnes til og med mennesker i vår tid som tilber Djevelen. Hvem er den sanne Gud? Lever Gud? Måtte det aldri skje at noen av oss som Jehovas vitner unnlater å forsvare vår Gud, Jehova! Vi ønsker at alle mennesker skal få vite at han er den sanne Gud, og at han ikke bare lever, men at han også vil sørge for at hans hensikter blir gjennomført. Ber du om at Jehovas navn må bli helliget, og handler du i samsvar med din bønn ved å tale om Jehovas storhet og alle hans vidunderlige gjerninger? Da er din tjeneste vellykket, for du utfører en tjeneste som er av rette slag, og som er et antagelig lovprisningsoffer for Gud. — Es. 43: 10; Heb. 13: 15.

Hvordan en kan utføre en vellykket tjeneste trass i hindringer

13. a) Hvilken innstilling bør vi ha selv om de fleste mennesker ikke vil høre på det budskapet vi kommer med? b) Hvorfor er vår tjeneste likevel ikke mislykket?

¹³ Vi bør ikke se bort fra at det er mange ting som kan gjøre oss motløse og få oss til å synes at vår tjeneste ikke er vellykket. Når vi lærer om de sannheter som Guds Ord inneholder, er vi ivrige etter å dele dem med våre venner og slektninger, og vi begynner så å gå fra hus til hus. Mange av dem vi treffer, deler imidlertid ikke vår begeistring for Bibelens sannheter. I noen distrikter må vi besøke mange mennesker før vi treffer noen som er villige til å lytte til oss så lenge at vi kan få holdt en preken og få vist dem den bibelske litteraturen som vil være til hjelp for dem i et studium av Jehovas Ord. Vi begynner kanskje å tenke: «Hva er det som er galt?» Men hvis vi stopper opp et øyeblikk og tenker over saken i lys av Guds Ord, blir vi klar over at denne motstanden ikke er rettet mot oss personlig, men mot det budskap vi kommer med. Ved nærmere ettertanke finner vi kanskje ut hvordan vi kan forbedre våre presentasjoner, slik at vi kan holde fram budskapet på en mer overbevisende måte og derved få folk til å reagere mer positivt. Det viktigste er imidlertid at vi fortsetter å forkynne. Det som gir oss virkelig glede i tjenesten, er bevisstheten om at vi har bestrebet oss på å avlegge et vitnesbyrd. De som nekter å lytte til oss, kan ikke komme med den unnskyldning at de ikke har hatt anledning til å høre budskapet. Men hvilken stor glede er det ikke når vi av og til finner et hørende øre! Det oppveier alle de ganger vi blir avvist.

14. Hvorfor har det at en setter seg rimelige mål i tjenesten, stor betydning?

¹⁴ At vi setter oss rimelige mål i tjenesten, har også stor betydning. Vi bør ikke sette oss for høye mål, slik at vi blir motløse hvis vi ikke når dem. På den annen side bør vi ikke stille så små krav til oss selv at vi er tilfreds med å utføre et minimum av tjeneste. De mål vi setter oss, bør naturligvis ligge innenfor rammen av det vi har mulighet for å nå, idet vi tar hensyn til vår helse, forholdene i hjemmet og andre faktorer. Kan du ordne dine anliggender slik at du kan bli en heltidsforkynner av det gode budskap? Hvis du kan det, burde du sette deg et slikt mål. Det ville i ditt tilfelle være et rimelig mål. Men kanskje du må holde deg innendørs på grunn av sykdom. Hvis det er tilfelle, er du kanskje ikke i stand til å gå fra hus til hus, men du kan ha anledning til å forkynne for dem som besøker deg, og du kan nå andre med Rikets budskap ved å gjøre bruk av telefonen og skrive brev. Det å ha en god timeplan som du er fast bestemt på å følge, vil hjelpe deg til å nå det rimelige mål du har satt deg i tjenesten. Husk også at andre ser den trofasthet du legger for dagen i tjenesten under slike omstendigheter, og blir oppmuntret til selv å øke sin virksomhet. Du viser dessuten at din tjeneste er vellykket, ettersom du anvender de kristne prinsipper og er vennlig, viser utholdenhet og har en positiv sinnsinnstilling og ikke er ubehagelig eller vanskelig å omgås på grunn av dine skrøpeligheter.

15. Hvorfor behøver vi ikke å føle oss motløse selv om vi på grunn av spesielle omstendigheter bare kan utføre en begrenset tjeneste?

¹⁵ På grunn av visse omstendigheter, for eksempel mangel på utdannelse, alderdom eller et fysisk handikap, blir en person kanskje ikke tatt ut til å holde offentlige foredrag, eller det kan være at han har vanskelig for å starte eller regelmessig lede et bibelstudium. Han har kanskje gjort seg iherdige anstrengelser for å gjøre framskritt og har tatt imot hjelp fra andre, men det har vist seg å være for vanskelig for ham å lede et bibelstudium regelmessig. Han er også blitt klar over at han ikke har noen muligheter for å bli en dyktig foredragsholder. Det kan kanskje til en viss grad være skuffende, men han har likevel god grunn til å føle seg oppmuntret. Han gjør mye godt. Ved sin utholdenhet i tjenesten bidrar han til at mange får anledning til i det minste å høre det gode budskap, og han kan levere bibelsk litteratur. De mennesker han kommer i forbindelse med, kan lese denne litteraturen og ha gagn av den. Hans nidkjærhet og ønske om å gjøre framskritt vil bli rikelig velsignet av Jehova på de mest uventede måter. Vi kan på ingen måte si at hans tjeneste er mislykket. Han kan sies å være et levende bevis på hvordan Gud har utvalgt ’det som er svakt i verden, for å gjøre det sterke til skamme’.

16. Hva kan en gjøre hvis en ikke har så store evner eller bare har en liten verdslig utdannelse?

¹⁶ Hvis du ikke har så store evner eller har liten verdslig utdannelse, da bør du gjøre bruk av alle de foranstaltninger Jehova har tilveiebrakt for å dyktiggjøre deg til tjenesten, selv om det kan bety at du må begynne helt fra begynnelsen og lære å lese og skrive. Mer erfarne forkynnere vil med glede hjelpe deg. Hvis en er villig og ønsker å gjøre Jehovas vilje, vil ens tjeneste bli vellykket. Jehova vil sørge for det ved sin ånd. — Luk. 11: 13; 2 Tim. 1: 6—8.

17. Hvordan kan unge forkynnere utføre en god tjeneste?

¹⁷ En ung forkynner synes kanskje at han ikke utfører en effektiv tjeneste fordi han ikke er i stand til å holde en bibelsk preken eller til å lede et bibelstudium, i likhet med mer erfarne forkynnere. Han behøver imidlertid ikke å føle det slik. Unge forkynnere av det gode budskap kan gjøre mye for å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne. Selv om deres forkynnelsesvirksomhet til å begynne med er begrenset til det å framføre godt forberedte presentasjoner av bladene Vakttårnet og Våkn opp! og å snakke med sine lærere og skolekamerater om Bibelen, vil de gradvis kunne utvide sin virksomhet og med sine foreldres hjelp foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. Mange unge tjenere for Jehova har avlagt et enestående vitnesbyrd på skolen og andre steder ved modig å tale om sin Skaper i sin ungdoms dager. Tenk også på hvilket inntrykk det må gjøre på andre mennesker når de ser gutter og piker være opptatt i et slikt prisverdig arbeid i stedet for å bli dovne urostiftere i samfunnet. — Pred. 12: 1; Matt. 21: 16; Sl. 148: 12, 13.

18. Er det noen grunn til å tro at ens tjeneste er mislykket, fordi om en ennå ikke har hjulpet noen til å bli en disippel?

¹⁸ En erfaren forkynner tenker kanskje over sin tjeneste og blir oppmerksom på at han ennå ikke har hjulpet noen til å bli en disippel som har innvigd seg og latt seg døpe. Han har levert bibelsk litteratur og foretatt gjenbesøk og i noen tilfelle har han også ledet et bibelstudium en tid. Selv om han kanskje ennå ikke har oppnådd de ønskede resultater, er det godt å huske på at hans tjeneste ikke har vært mislykket fordi om han ennå ikke har hjulpet noen til å bli en disippel. Nei, hans tjeneste er likevel vellykket. Han har tatt aktivt del i forkynnelsen av det gode budskap og vært med på å opphøye Jehovas store navn. Han har vært trofast i tjenesten, og dette har hjulpet ham til å bevare sin ulastelighet og kjærlighet overfor Jehova. Ved å anvende gode undervisningsmetoder og ved å bli hjulpet av mer erfarne forkynnere vil det kanskje bli mulig for ham å starte et bibelstudium og lede det regelmessig og således være med på å ’gjøre disipler’.

19. Oppsummer de fire grunner til at vi bør fortsette i tjenesten.

¹⁹ Er vår tjeneste vellykket? Glem aldri at den kan være det på mer enn én måte. Vi vil derfor fortsette å arbeide for å oppnå økning og tillitsfullt se hen til Jehova, men etter hvert som vi nærmer oss avslutningen, vil vi ikke bli motløse hvis økningen i noen deler av verden ikke er så stor som den er i andre deler. Vi er i virkeligheten på forhånd blitt gjort oppmerksom på at det skal komme en tid da ingen vil lytte til Jehovas kristne vitner. Med Jehovas hjelp vil vi ikke desto mindre trofast fortsette å forkynne og avlegge det avsluttende vitnesbyrd, som utgjør en advarsel om at Jehova skal fullbyrde dommen over de onde. Vi vil bevare vår ulastelighet når vi møter motstand eller arbeider under vanskelige forhold, og framfor alt vil vi opphøye Jehovas store navn. «Min Far blir herliggjort i dette at dere fortsetter å bære mye frukt og viser dere som mine disipler.» — Joh. 15: 8, NW.

[Bilde på side 375]

De som må holde seg innendørs, kan forkynne det «gode budskap» ved å skrive brev og gjøre bruk av telefonen

Endringer i Bibelens tekst

◆ Vakttårnet har tidligere påpekt at det fra og med omkring det tredje århundre av vår tidsregning ble foretatt endringer i teksten til Septuaginta, den greske oversettelsen av de hebraiske skrifter og at dette førte til at Guds navn ble fjernet. Et ytterligere vitnesbyrd om at det ble foretatt endring i teksten på et tidlig tidspunkt, finner en i Dødehavsrullene, som ble funnet i løpet av årene 1947—1953. Disse bokrullene daterer seg fra tiden før Kristus, og Esaias’ bok viser at avskrivere satte et annet ord i stedet for Jehovas navn (hebraisk: JHVH, יהוה) allerede på et så tidlig tidspunkt. Et eksempel på dette finner en i teksten til Esaias 3: 16—20, som er avbildet på side 1256 i bibelordboken New Bible Dictionary. Det framgår av denne illustrasjonen at ’adonay (אדוני) er blitt forandret til JHVH (יהוה), og at JHVH er blitt forandret til ’adonay. Det var tydeligvis allerede blitt gjort endringer i teksten, og avskriveren var i tvil med hensyn til hvorvidt Guds navn skulle brukes på disse stedene. De gamle håndskrifter viser tydelig at Jehovas navn skulle forekomme på begge disse stedene.