Gjengjeld ikke noen ondt med ondt

1. Hvorfor lever vi nå i «vanskelige tider»?

NÅR vi leser aviser, ser vi tydelig at menneskene er «egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft». Det er mange onde mennesker som «går fram til det verre». Når du vurderer verdensforholdene på denne måten, er du ikke negativ i din tenkemåte, men du er realistisk — du ser kjensgjerningene i øynene. Du vil kanskje bli overrasket over å få vite at du ikke er den første som ser det på denne måten. En mann som levde for nesten 2000 år siden, ble inspirert av Jehova Gud til å skrive profetisk om den tid vi nå lever i. Denne mannen, apostelen Paulus, kalte denne tiden de siste dager. Han sa: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider», og så beskrev han folks innstilling og handlemåte ved hjelp av de ordene som ble sitert ovenfor. — 2 Tim. 3: 1—5, 13.

2. Sammenlign Noahs tid med vår tid. Hva sa Jesus i denne forbindelse?

² Har menneskenes ondskap noen gang før i historien vært så stor? Ja, 1 Mosebok 6: 5, 11 og 12 forteller: «Og [Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Men jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.» Det er oppmuntrende å se at den allmektige Gud, Jehova, ikke lot all denne ondskapen gå upåaktet hen, men at han grep inn og fjernet dem som gjorde ondt, fra jorden. Denne og lignende beretninger i Bibelen er til trøst for dem som hater alt ondt, for de viser at Gud går til handling når ondskapen er stor. Det at tiden nå er så kritisk, utgjør et av bevisene for at Kristus Jesus er nærværende som konge i himmelen og hersker midt iblant sine fiender. Da han var på jorden, uttalte han følgende profeti, som vi finner i Matteus 24: 37—39: «Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» I samme forbindelse sa Jesus også (vers 34): «Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» Ettersom enden for denne onde tingenes ordning er nær, kan vi forstå hvorfor apostelen Paulus kalte denne tiden de siste dager. — Sl. 110: 1, 2.

3. Hvordan reagerer enkelte mennesker på verdensforholdene?

³ I betraktning av at forholdene er slik som apostelen Paulus sa, og stadig blir verre, er det mange ting på jorden som øver en dårlig innflytelse, og folk må lide meget. Urettferdigheten er stor, og dette har gått hardt ut over mange. I denne vanskelige og voldspregede tiden reagerer folk på forskjellige måter, alt etter hvordan de føler det, og hva slags kunnskap de sitter inne med. Kriger, streiker, protestmarsjer, opptøyer, demonstrasjoner og gjengjeldelsesaksjoner hører til dagens orden. Nasjonalismen er også årsak til mange vanskeligheter. Enkelte mennesker slår seg sammen for å begå voldshandlinger. Andre prøver å danne organisasjoner som har som formål å reformere denne tingenes ordning. Hver og en av oss må bestemme hvordan vi skal reagere, og hvilken handlemåte vi skal følge.

4. Hvordan reagerer de kristne?

⁴ Det er naturlig at folk kan bli oppbrakt over de begivenheter de hører om eller kanskje til og med opplever personlig, men en som virkelig er en kristen, må huske at sanne kristne, selv om de er i verden, hverken er noen del av den eller er lik den. (Joh. 15: 17—16: 4) Den kristne måten å reagere på er å gi mer akt på Bibelen og følge nøye med i hvordan verdensforholdene utvikler seg i samsvar med de bibelske profetier som ble nedskrevet for mange hundre år siden, samtidig som en ikke lar noe hindre seg i å utføre den gjerning som de sanne kristne skulle være opptatt med i denne spesielle tiden. Noe som hjelper oss til å bevare likevekten, er å tenke på det eksempel som Kristus Jesus satte. Han så mye urett og ondt på sin tid og fikk til og med høre om at døperen Johannes ble halshogd, men han prøvde ikke å reformere verden. Han gjorde den gjerning Gud hadde sendt ham for å gjøre. Han fortsatte å forkynne budskapet om Riket. — Joh. 9: 4.

5. Hvorfor må en elske sine fiender?

⁵ Jesus handlet i samsvar med det han forkynte. I sin bergpreken framholdt han gode grunner til at Guds barn bør vise kjærlighet til og med overfor sine fiender. «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder, for at I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. For om I elsker dem som elsker eder, hva lønn har I da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om I hilser bare på eders brødre, hva stort gjør I da? Gjør ikke også hedningene det samme? Derfor skal I være fullkomne liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» (Matt. 5: 43—48) For å kunne følge denne formaningen må en naturligvis tenke på en moden måte og utvise selvkontroll og langmodighet, men en kan likevel ikke klare det uten Guds ånds hjelp. I Galaterne, kapittel 5, viser apostelen Paulus at selvkontroll og langmodighet nettopp er en frukt av Guds ånd.

6, 7. Nevn noen eksempler på hvordan Jesus utviste selvkontroll under lidelser.

⁶ Kristus Jesus hadde evnen til å tenke rolig og sindig, og han hadde full kontroll over det han gjorde. Han gjorde aldri noe for å hevne den urett han led, ikke engang når han ble utskjelt og forfulgt. Like før han ble arrestert, hogg en av dem som var med ham, øret av yppersteprestens tjener, men Jesus sa til ham: «Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt. 26: 52, 53) Så selv om Jesus hadde anledning til å be om hjelp fra minst 60 000 engler, fortsatte han å utvise selvkontroll.

⁷ Jesus ga ikke engang uttrykk for noe hat da han senere, etter å ha blitt utsatt for store ydmykelser og lidelser, var i ferd med å dø på torturpelen. «Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør. Og de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om dem. Og folket sto og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte! Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa: Er du jødenes konge, da frels deg selv! Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge. En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? Og vi med rette; for vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike! Og han sa til ham: ‘Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.’» — Luk. 23: 34—43, vers 43 fra NW.

8. Hva må Jesu Kristi etterfølgere vente?

⁸ I det kapitlet hvor Paulus skrev om de siste dager, sa han med tanke på de kristne: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim. 3: 12) Sanne kristne må følgelig være forberedt på å tåle hån og spott og forfølgelse eller lidelse. Det er derfor av største betydning at vi tenker på det gode eksempel Jesus satte med hensyn til å vise sunn dømmekraft og selvkontroll. Peter sier: «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» — 1 Pet. 2: 21—23.

9. Hvilket råd gir Romerne, kapittel 12, dem som lever i tider da ondskapen er stor?

⁹ De som etterfulgte Kristus som Guds tjenere i det første århundre av vår tidsregning, måtte lide meget på grunn av onde mennesker omkring dem. Romerrikets innbyggere var beryktet for sin forfølgelse av de kristne. Det var ganske mange kristne på den tiden, men de fulgte ikke den handlemåte som syndige mennesker synes er «naturlig», nemlig å gjengjelde ondt med ondt. De måtte overvinne en slik reaksjon ved å fornye sitt sinn. Apostelen Paulus, som ofte ble forfulgt, forklarte: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste — og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn! Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker! Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rom! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» — Rom. 12: 1, 2, 12, 14, 17—21.

10. Hva kan vi gjøre for å unngå å begå den feil å gjengjelde ondt med ondt?

¹⁰ For ikke å begå den alvorlige synd å gjengjelde ondt med ondt må en ha den sinnsinnstilling Jesus hadde. Den vil være som en rustning og tjene som en beskyttelse. Peter ga dette rådet: «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» — 1 Pet. 4: 1.

11. a) Hva var det som skjedde med Dina, og hvorfor kom hun i slike vanskeligheter? b) Hvilken synd begikk Simeon og Levi? c) Hva førte Simeons og Levis hevnakt til for dem?

¹¹ Når vi studerer Bibelen, forstår vi at dette er et godt råd å følge i vanskelige tider. Tenk for eksempel på det som skjedde med Dina, Jakobs datter, som vi kan lese om i 1 Mosebok, kapittel 34. Hun fulgte en meget uforstandig handlemåte da hun søkte omgang med mennesker som hverken tilba Jehova Gud eller holdt hans lov. Dette førte til at hun ble voldtatt av en ung mann som het Sikem. Hennes far, Jakob, hadde ikke noe ønske om å gjengjelde ondt med ondt, men hans sønner ble rasende og la planer om å ta hevn over Sikems innbyggere. Simeon og Levi drepte alle mennene i den byen hvor deres søster var blitt krenket, og deres brødre var med dem og plyndret byen. Særlig Simeon og Levi pådro seg ved denne anledning blodskyld og mishaget sin far. Da Jakob på sitt dødsleie skulle velsigne sine sønner, sa han om dem: «Simeon og Levi er brødre, voldsvåpen er deres sverd. Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sammenkomster, min ære! For i sin vrede slo de menn i hjel, og i sin selvrådighet skamskar de okser. Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grumhet, for den var hard! Jeg vil kaste dem omkring i Jakob og spre dem i Israel.» (1 Mos. 49: 5—7) Det å gjengjelde ondt med ondt viste seg i Simeons og Levis tilfelle å være en synd som ikke førte med seg noe godt.

12. a) Hvilken velsignelse uttalte Jakob over Josef? b) Hvilken handlemåte hadde Josef fulgt som gjorde at han fortjente en slik velsignelse?

¹² Josef la imidlertid en helt annen ånd for dagen, og han ble velsignet av sin far: «Din fars velsignelser stiger høyt opp over mine forfedres velsignelser, de når opp til de evige høyders grense; de skal komme over Josefs hode, over hans isse, han som er høvding blant sine brødre.» (1 Mos. 49: 26) Josefs brødre hadde gjort ondt mot Josef ved å selge ham som slave, noe som førte til at han kom til Egypt. Men fordi Jehova velsignet Josef, fikk Josef en fremtredende stilling og stor makt i Egypt. Da det ble hungersnød, dro hans brødre til Egypt for å skaffe mat. Den mektige Josef la ikke noen hevngjerrig ånd for dagen. Han gjengjeldte ikke ondt med ondt, men tilga sine brødre og viste dem kjærlighet. «Så falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin gråt i hans armer. Og han kysset alle sine brødre og gråt ved deres bryst; og siden talte hans brødre med ham.» (1 Mos. 45: 14, 15) Hans handlemåte ga meget gode resultater. Hele familien ble gjenforent og klarte ved Jehovas hjelp å overleve hungersnøden.

13. a) Hvilken klasse mennesker i det gamle Israel måtte lide mye ondt? b) Hvordan illustrerer det David opplevde, dette? c) Hvilket råd gir Jakob i denne forbindelse?

¹³ Det var ikke alle Jakobs etterkommere som hadde en slik innstilling til det som var ondt. Noen gjorde ondt mot andre, mens andre led ondt. Noen av dem som måtte lide mest ondt, var Jehovas profeter, som talte i Jehovas navn. De som forfulgte dem, var hovedsakelig mennesker blant deres eget folk som hadde mistet Jehovas ånd og gitt etter for kjødets tilbøyeligheter. Saul var en høyt ansett mann blant folket og ble dets første konge. Han hadde anledning til å gjøre mye godt, men han handlet i stedet uforstandig. Han holdt ikke Jehova Guds bud og mistet derfor hans gunst. David, som levde på samme tid, ble imidlertid velsignet av Jehova, noe som blant annet ble vist ved at han seiret over Goliat. Saul fryktet derfor David, og frykten gikk etter hvert over til hat. Han ønsket at David skulle dø. Han prøvde selv å støte sitt spyd gjennom David, men David unnslapp. Gang på gang prøvde Saul å gjøre ondt mot David. David la ikke desto mindre Guds ånd for dagen og lot seg ikke provosere til å gjengjelde ondt med ondt. David syntes synd på Saul og bestemte seg for å la Jehova Gud ordne opp i tingene. (1 Sam. 18: 15, 25; 19: 10, 11; 24: 4—15) David var bare én av de profetene som måtte lide ondt. Det var mange andre som også satte et godt eksempel. Det er tydelig at det er de som var tålmodige overfor dem som gjorde ondt, som oppnådde Guds gunst. La oss følge deres eksempel. «Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig! Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.» — Jak. 5: 10, 11.

Overvinn det onde med det gode

1, 2. a) Nevn noen av de onde ting Jehovas vitner har vært utsatt for i vårt århundre. b) Har disse tingene hindret dem i å utføre sitt arbeid? c) Hvorfor har Jehovas vitner henvendt seg til domstolene? d) Hvilke ord av Jesus har de funnet stor trøst i?

JEHOVAS VITNER er forpliktet til å utbre det gode budskap om Guds rike og leve i samsvar med Guds Ord og lov. Fordi de har et oppriktig ønske om å tilbe Jehova Gud, er de ofte blitt utsatt for voldsom forfølgelse. Noen er blitt drept for sin tros skyld. Andre har måttet tåle mye hån og spott og er blitt urettferdig behandlet. Folk har løyet om dem og nektet dem deres juridiske rettigheter. Deres barn er blitt utvist fra skolene. Deres hjem og eiendeler er blitt ødelagt. De er blitt påtvunget blodoverføring. Noen er blitt ruinert eller har mistet sitt verdslige arbeid på grunn av sin tro. Deres historie er et enestående vitnesbyrd om mennesker som har tålt mye ondt. Under alt dette har den nye verdens samfunn av Jehovas vitner ikke tapt sitt oppdrag av syne. De har fortsatt å forkynne det gode budskap om Riket. De kristne har rett til å forsvare seg ved hjelp av juridiske midler når de blir forfulgt, og Jehovas vitner har brukt store beløp til å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap. — Fil. 1: 7, NW.

² Jehovas vitner er takknemlige for de gode råd og den veiledning de får fra Guds Ord. Guds Ords råd og veiledning har hjulpet dem til ikke å bli hevngjerrige. De har ikke henvendt seg til domstolene for å ta hevn, men har husket Jesu ord i Matteus 10: 18—28: «I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. Men når de overgir eder, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva I skal tale; for det skal gis eder i samme stund hva I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder. Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død; og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer. En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre; det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre; har de kalt husbonden Be’elsebul, hvor meget mer da hans husfolk! Frykt derfor ikke for dem! for intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent; det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene. Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]!» Jehovas vitner trer i likhet med Jesus fram for herskere og domstoler for å avlegge et vitnesbyrd.

3. Nevn et tilfelle som viser at det er praktisk ikke å angripe sine forfølgere.

³ De kristne stoler helt og fullt på Jehova Gud og frykter ikke for dem som kan slå legemet i hjel. De blir aldri så kjødeligsinnet at de organiserer noe angrep mot dem som forfølger dem. En ivrig forfølger av de kristne i det første århundre var Saulus, en fariseer av Benjamins stamme. De kristne visste at Saulus var deres fiende og forfulgte dem, men de prøvde aldri å drepe ham. Hvis de kristne hadde tatt hevn og drept sin forfølger Saulus, ville de i sannhet ha gjort seg skyldig i noe ondt. Så lenge en forfølger av de kristne lever, kan de håpe på at han en dag vil lære sannheten om dem, og at han da, hvis hans hjertetilstand er god, vil bli lik Saulus. Da Saulus så lyset, begynte han å utøve sann tilbedelse som en kristen. Vi kan alltid håpe på at mange flere i likhet med ham vil vende om og begynne å tilbe den sanne Gud, Jehova. — Apostlenes gjerninger, kapittel 9.

4. Hvilket syn bør Guds tjenere ha på dem som gjør ondt mot dem?

⁴ Også overfor dem som ikke har en slik oppriktig hjertetilstand som Saulus hadde, men som virkelig er uforbederlig onde, er det viktig at de kristne har den rette innstilling. De må vente på Jehova, som sier: «La ikke din vrede opptennes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett! For som gresset blir de hastig avskåret, og som grønne urter visner de bort. Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er. For de onde skal utryddes, men de som bier etter [Jehova], skal arve landet.» (Sl. 37: 1, 2, 8, 9) Jehova kommer til å gå til handling. Han vet hva som bor i alle menneskers hjerte, og vil handle med de onde på sin måte. Jesus oppfordret oss til å se det på denne måten: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» —  Luk. 18: 7, 8.

Fordeler ved å vise selvkontroll

5. Hvorfor er selvkontroll en meget ønskverdig egenskap?

⁵ Jehova har vist en enestående langmodighet overfor de onde og har derved satt et godt eksempel for oss, hans skapninger på jorden. Jehova vet at menneskene er svake og ufullkomne, men han dømmer hver enkelt på bakgrunn av vedkommendes hjertetilstand. Når Jehova kan være langmodig overfor ufullkomne mennesker, bør også vi prøve å være det. Langmodighet er en frukt av Guds ånd og er nøye forbundet med selvkontroll. Det er mange fordeler ved å lære seg til å tåle fornærmelser og vise selvkontroll. Også de kristne er ufullkomne og kan komme til å fornærme eller forurette andre. La oss foreta en liten selvransakelse. Kan noen av oss si at han aldri har mistet besinnelsen overfor noen i sin egen familie? Husker du en gang da du gjorde det? Tenk på det og spør deg selv: Tjente det noen hensikt? Førte det til noe godt at jeg mistet herredømmet over meg selv? Førte det til skriking og tretting? Hadde jeg et modent syn på det som hadde skjedd?

6. Hvordan bør foreldre tukte sine barn?

⁶ Vredesutbrudd er i virkeligheten skadelige for helsen. Foreldre bør huske at hvis de har for vane å miste besinnelsen i hjemmet, risikerer de ikke bare å skade seg selv og sin egen helse, men de kan også skade barna, som kan bli nervøse og innadvendte eller kanskje alvorlig syke. Dette betyr ikke at foreldrene alltid skal se gjennom fingrene med det gale barna gjør. Det ville være i strid med Bibelen. Tukt er nødvendig til sine tider, og det er i samsvar med Bibelen å gi tukt. Foreldrene må imidlertid være rolige når de tukter sine barn. Noen foreldre har mistet besinnelsen fullstendig når de har tuktet barna, slik at barna er blitt skadd eller til og med drept. Men et barn som ikke blir tuktet, kommer til å bli et mislykket individ og bli en skuffelse for sine foreldre etter hvert som det vokser opp. Tukt har stor betydning, og små barn trenger å få ris fra tid til annen. La oss se på hva Bibelen sier: «Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!» «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 6: 4; 4: 31, 32.

7. Hva er det rette syn på de synder som andre i menigheten begår?

⁷ Det Paulus sa i Efeserne 4: 31, 32, kan også anvendes i menigheten. Etter hvert som vi kommer nærmere enden for denne onde tingenes ordning, trenger vi å bli knyttet nært sammen i menigheten. Vi må lære å elske hverandre og være glade over å komme sammen. Djevelen er vred og vet at hans tid er kort. Han skaper derfor mange vanskeligheter for Guds folk, men i menigheten kan en finne kjærlighet og trøst og bli oppbygd til å møte den neste dags prøvelser og problemer. Peter uttrykte det slik: «Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan be, og ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» (1 Pet. 4: 7, 8) Peter hadde et modent syn. Han visste at det ville bli begått synder, men det er da den kristne kjærlighet kommer inn i bildet. Noen gjør direkte feil, og andre er ubetenksomme, men etter hvert som vi vokser i modenhet og får et større mål av Jehovas ånd, lærer vi hvordan vi skal tilgi hverandre. Ved første øyeblikk er det kanskje bare den som har handlet galt, som får gagn av tilgivelsen, men senere faller det også tilbake på oss selv. Hvis vi gir igjen med samme mynt eller gjengjelder ondt med ondt i stedet for å tilgi, kan vi bli overtredere i vår himmelske Fars øyne. Det er grunnen til at Jesus ga følgende råd: «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» —  Matt. 6: 14, 15.

8. Hva er den rette framgangsmåte når en skal løse et problem som har oppstått mellom en selv og en bror eller søster?

⁸ Jesus viste også hvilken framgangsmåte som må følges hvis noen i menigheten har gjort noe som en mener er en alvorlig feil eller en ond handling: «Hvis din bror begår en synd, gå da og legg fram hans feil mellom deg og ham alene. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, ta da med deg en eller to andre, for at enhver sak kan slås fast ved to eller tre vitners ord. Hvis han ikke hører på dem, snakk da med menigheten.» (Matt. 18: 15—17, NW) Dette er et godt råd, som bør følges både i kristne familier og i menigheten. Hvis noen har forurettet en, er det alltid best å snakke med vedkommende om det. Hvis en prøver å hevne seg og gjengjelde ondt med ondt, kan en ødelegge enheten. Hvis noen har forurettet deg og du ikke kan tilgi det (og følgelig heller ikke glemme det), vil det beste være å snakke med vedkommende om saken og få problemet ut av verden, slik at det ikke ødelegger den glede som bør herske i enhver innvigd familie og menighet. En kan be til Jehova om mot og styrke til å følge hans råd. Når en forsøker å løse problemet på dette grunnlag, kommer resultatet til å bli godt.

Tilsynsmenn

9. Hvilket råd blir gitt til tilsynsmenn som møter vanskeligheter i forbindelse med sitt arbeid?

⁹ Det hender at tilsynsmenn må snakke med noen som har en urett forståelse av visse læresetninger. Det finnes mennesker som enten i uforstand eller i uvitenhet drar sannheten eller Bibelen i tvil og skaper problemer i menigheten. Men Jehova viser at en i slike tilfelle må vise selvkontroll og behandle saken på en rolig måte. Det er ikke noen grunn til å skape ordstrid. En vil ikke kunne utrette noe godt på den måten. Under inspirasjon av Guds ånd ga Paulus Timoteus følgende råd: «Vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog en gang vil gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» (2 Tim. 2: 23—26) Ved å følge dette rådet viser tilsynsmannen at han er en moden kristen.

10. Hvordan er Paulus et godt eksempel hva dette angår?

¹⁰ Til og med overfor dem som har gått så langt at de har mistet troen og prøver å skape splid i menigheten, er det nødvendig å være behersket og mild. Apostelen Paulus hadde hatt med slike mennesker å gjøre, og det er tydelig at han behandlet saken på en rolig og sindig måte. I 1 Timoteus 1: 19, 20 og 2 Timoteus 4: 14 sier han: «Du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro; blant disse er Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte.» «Kobbersmeden Aleksander gjorde meg meget ondt; Herren vil lønne ham etter hans gjerninger.» Paulus utførte sine plikter som tilsynsmann på rette måte uten å gjøre ondt mot dem som selv gjorde ondt.

11. Hvordan bør en tilsynsmann opptre overfor sine brødre hvis de ikke støtter ham i det han gjør?

¹¹ Noen ganger får ikke en tilsynsmann den støtte han regner med fra andre i menigheten. Dette kan utgjøre en prøve på hans selvkontroll og langmodighet. Også når det gjelder dette, er Paulus et godt eksempel. En gang da Paulus ble utsatt for forfølgelse, var det ingen innvigde kristne som hjalp eller støttet ham. Ønsket han at de måtte bli straffet for det? Nei, det gjorde han ikke. Han la igjen kristen modenhet for dagen og fikk trøst og hjelp fra himmelen. Han sier om dette: «Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg; gid det ikke må bli dem tilregnet! Men Herren sto hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg og alle folk få høre den, og jeg ble fridd ut av løvens gap.» (2 Tim. 4: 16, 17) Han var villig til å tilgi og ønsket ikke at de skulle stå til regnskap for dette overfor Jehova.

12. Hvilken ånd bør tilsynsmannen fortsette å framelske i menigheten?

¹² Tilsynsmannen må ikke bare selv være rolig, sindig, moden og villig til å tilgi, men han må også prøve å vise andre i menigheten hvordan de skal oppføre seg hva dette angår. Tilsynsmannen setter stor pris på at menigheten samarbeider når det gjelder alle åndelige ting. Som tilsynsmann oppmuntret Paulus menigheten til å legge den rette ånd for dagen, idet han sa: «Men vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblant eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre! Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle! Se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle!» — 1 Tess. 5: 12—15.

13. Hvordan er åndens frukt til gagn for alle i menigheten?

¹³ Hvis tilsynsmannen og alle de andre i menigheten frambringer åndens frukt, kommer menigheten til å være sterk og forent, og det kommer til å herske fred i den. Legg merke til hvilke ting Paulus sier hører med til åndens frukt: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet; godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]; mot slike er loven ikke. Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!» (Gal. 5: 22—25) Alt dette er ting som er til gagn for de kristne og dem de er sammen med. En menighet hvor det er ordnede forhold, er en velsignelse for alle.

14. a) På hvilken måte er kjødets gjerninger til skade for andre? b) Hva blir gjort hvis noen i menigheten praktiserer slike ting?

¹⁴ Hvis en gjør kjødets gjerninger, vil en skade både seg selv og andre. «Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, liksom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» (Gal. 5: 19—21) Hvis noen i menigheten begynner å praktisere slike ting, vil de ikke bare krenke menigheten, men også Jehova. I slike tilfelle må menigheten gripe inn og utøve tukt, ikke i en hevngjerrig ånd, for å gjengjelde ondt med ondt, men for å håndheve rettferdighet og bevare menighetens renhet. En som har selvkontroll, vil naturligvis ikke praktisere slike ting.

Det rette syn

15. Hvilket syn må de kristne ha på forfølgelse og dem som forfølger dem?

¹⁵ Noen tror kanskje at det er vanskelig å lære å utvise en slik selvkontroll som Bibelen taler om, men det er mulig å gjøre det, og Guds tjenere har utvist en slik selvkontroll gjennom århundrene. (Jak. 5:10, 11) Det er ingen av oss som liker å se noen praktisere onde ting. Vi synes på en måte synd på alle de menneskene rundt om i verden som praktiserer onde ting nå i de «siste dager». Det er virkelig synd på dem. Det er uten tvil mange som spotter Guds folk og gjør ondt mot dem fordi de sitter inne med urette opplysninger. Noen har fått en dårlig utdannelse eller gal opplæring. Noen følger bare kjødets tilbøyeligheter uten tanke på hva som er godt og ondt, rett og galt. Jesus sa om dem som skulle komme til å forfølge de kristne: «De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.» (Joh. 16: 2, 3) Dette viser hvilket syn Jesus hadde på forfølgerne. De manglet kunnskap om Faderen og Kristus, og det var derfor de ønsket å slå de kristne i hjel. Når de kristne blir forfulgt, bør de alltid be til Jehova om at hans ånd må gi dem hjelp og veiledning. Det var dette de første kristne gjorde under slike omstendigheter. (Ap. gj. 4: 24—31) Og fordi de forsto stridsspørsmålene, klarte de å utholde alt det onde og likevel glede seg, uten å la noe lede deres oppmerksomhet bort fra det oppdrag de hadde fått. Forfølgerne lot apostlene «hudstryke, og bød dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus». — Ap. gj. 5: 40—42.

16. Hvordan bør en tale når en er i vanskeligheter?

¹⁶ Hvis en gir igjen med samme mynt eller kanskje benytter skjellsord, kan en risikere å gjøre problemene større og skade seg selv, Det er derfor forstandig å huske det råd som blir gitt i Ordspråkene 15: 1: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.» Dette er tilfelle både når det gjelder forfølgelse og problemer i familien eller menigheten. Stridigheter er ikke til gagn for noen. Det har hendt at hele familier er blitt utslettet som følge av familiefeider, stridigheter og hevnakter. Noen reagerer slik at de ikke ønsker å snakke med hverandre. Men også det er noe som skaper splittelse i familien og menigheten. Husker du hva som skjedde under byggingen av Babels tårn? Så snart folket ikke lenger kunne snakke sammen, ble alt det arbeid de holdt på med, nedlagt. Av dette kan vi lære at det er viktig å snakke sammen når vi prøver å gjøre noe sammen, at vi må legge mildhet for dagen overfor hverandre. — 1 Mos. 11: 7, 8; Mal. 3: 16.

17, 18. Hvilken virkning kan sannheten og kristen tålmodighet ha på våre fiender?

¹⁷ La deg lede av Guds Ord og ånd. Vi må huske at sannheten kan forandre forfølgere til tilbedere av Gud, forbrytere til lovlydige mennesker og slåsskjemper til fredsommelige mennesker, men for at dette skal kunne skje, må sannheten først synke ned i deres hjerte og sinn. Vær alltid rede til å gjøre godt mot alle. Dette kan resultere i mange velsignelser, slik det framgår av Ordspråkene 25: 21, 22. Jehovas vitners årbok for 1967 fortalte om et slikt tilfelle.

«Ved å vise gjestfrihet har Jehovas vitner noen ganger kunnet hjelpe enkelte til å få kunnskap om sannheten. (Heb. 13: 2) Følgende eksempel viser dette: Da en søster kom hjem etter å ha ledet et hjemmebibelstudium, møtte hun moren til en ung kvinne som hun studerte med. Ettersom kvinnen var blek og skalv over hele kroppen, tenkte søsteren at hun var syk, og ba henne inn og viste henne så stor vennlighet som hun kunne, trass i at hun visste at denne kvinnen var fiendtlig innstilt til sannheten.

«Plutselig brast kvinnen i gråt og sa til søsteren: ’Hvorfor er De slik mot meg? . . . Hvis De bare visste . . .’ Søsteren svarte at hun som et av Jehovas vitner prøvde å vise nestekjærlighet, og at hun ville hjelpe henne fordi hun syntes hun så syk ut. Kvinnen ropte da: ’Jeg er ikke syk! Jeg kom hit for å drepe Dem fordi De har stjålet min datters kjærlighet og fått henne til å foretrekke Gud!’ Søsteren forklarte kvinnen at Bibelen oppfordrer barn til å hedre sine foreldre, og at Bibelen ikke skiller mor og datter, men fører dem nærmere hverandre. Etter å ha tenkt et øyeblikk over dette svarte kvinnen: ’De berøver meg min datters selskap en ettermiddag i uken når De besøker henne.’ Søsteren foreslo da at kvinnen også skulle begynne å overvære studiet. Hun traff en avtale med henne for den kommende uke og fulgte henne så hjem.

«Søsteren møtte visse vanskeligheter i begynnelsen, men hun oppnådde også resultater. Kvinnen er nå en forkynner, og det samme er hennes mann. Ettersom hun er eldre, kan hun ikke komme seg så mye omkring som hun skulle ønske, men hun gjør nytte for seg ved å passe sin datters barn, slik at datteren ofte kan være feriepioner. Og hva mer er — hennes kjærlighet til sannheten har gjort det mulig for henne å hjelpe en av sine naboer, som nå også er blitt en Rikets forkynner.»

¹⁸ Hvis søsteren hadde unnlatt å gjøre godt mot denne kvinnen fordi hun var fiendtlig innstilt til sannheten, ville hun ikke ha fulgt det råd Jesus gir i Matteus, kapittel 5. Men fordi hun ikke gjengjeldte ondt med ondt, men i stedet viste kjærlighet mot en fiende, ble hun velsignet med gode resultater. Det finnes mange gode grunner til at Jehova ønsker at vi skal vise at vi er hans barn, ved å elske våre fiender.

19. Hvordan kan vi nå i de «siste dager» vise at vi ikke er blitt overvunnet av det onde?

¹⁹ La oss derfor fortsette å overvinne det onde med det gode, selv om vi er omgitt av onde ting nå i de siste dager for Satans tingenes ordning. La oss ikke la det onde hindre oss i å utføre det gagnlige arbeid som er pålagt oss som kristne, nemlig å forkynne det gode budskap om Guds rike. Husk Paulus’ ord: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» Ifølge dette er det bare ved å la seg overvinne at en kan bli overvunnet av det onde. Ved Jehovas hjelp kan vi unngå å bli det. Vi bør derfor fortsette å be ham om hjelp. La deg ikke overvinne av det onde. Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. — Rom. 12: 17—21.

Har du studert i seks måneder?

OVER en million mennesker får nå hjelp av Jehovas vitner til å bli kjent med Bibelens lære. Er du en av dem? Hvis du er det, studerer du sannsynligvis Bibelen ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Gjennom den har du ganske sikkert lært mange vidunderlige ting om Gud og hans vilje i forbindelse med menneskene.

De som har studert Bibelen i cirka seks måneder, skulle nå være i en slik stilling at de kan bestemme seg for hvorvidt de vil handle i samsvar med det de har lært. Ønsker du virkelig å bli en innvigd og døpt tilbeder av Jehova Gud, og ønsker du å dele de livgivende sannheter fra Guds Ord med andre? Du må tenke alvorlig over dette spørsmålet. Det er ikke noen som kommer til å treffe avgjørelsen for deg, ikke engang den som hjelper deg med å bli kjent med Bibelens budskap. Du alene må treffe den.

Et seks måneders bibelstudium

Det seks måneders bibelstudium som Jehovas vitner tilbyr, gjør det mulig for folk å få et godt innblikk i Bibelens budskap. Det setter dem i stand til å avgjøre hvorvidt de skal godta budskapet. Ja, når de i seks måneder har studert ved å bruke en bok som er så poengtert, skulle de kunne avgjøre hvorvidt de ønsker å handle i samsvar med det de har lært.

Det betyr ikke at seks måneder er lang nok tid til å lære alt om Jehova Guds hensikter og krav. Nei, dette er noe som krever mye lengre tid. Vi vil alltid komme til å