Jehova — den store Tilsynsmann og Hyrde

«I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» — 1 Pet. 2: 25.

1. Hvem i universet er meget interessert i menneskenes velferd, og hvorfor er dette så bemerkelsesverdig?

ER DU klar over at det finnes en person som er meget interessert i menneskenes velferd, og at dette ikke er noen vanlig person, men universets Skaper, den allvise og allmektige Gud, hvis navn er Jehova? Ja, Jehova, Skaperen, som er sitt folks store Hyrde, er interessert i menneskenes velferd, og det til tross for at hans trone i himmelen tydeligvis befinner seg utallige millioner lysår fra jorden. Jehova har omsorg for menneskene selv om han er en Gud som er i besittelse av en veldig kraft og stadig bruker denne kraft overalt i et univers som er så stort at alle nasjoner her på jorden er som et støvgrann i en vektskål for ham. (Es. 40: 15) Selv om menneskene er født i synd og dannet i misgjerning, har Jehova Gud, universets Skaper, omsorg for dem.

2. Hvor stor er Jehovas interesse for menneskene, og hva sammenligner Esaias ham med?

² Den interesse Jehova viser for menneskene, er ikke forbigående eller flyktig. Det er en meget sterk interesse. Esaias sier om Jehova: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Es. 40: 11) Vi kan godt forstå hvorfor kong David så tillitsfullt kunne si: « [Jehova] er min hyrde, meg fattes intet.» — Sl. 23: 1.

3. Hvordan har Jehova tilkjennegitt at han ønsker å vise menneskene den rette omsorg?

³ Hvor sant er det ikke at menneskene ikke mangler noen ting når universets fremste person sørger for dem! Og for at menneskene skal bli vist den rette omsorg, har Jehova gitt en god hyrde i oppdrag å passe nøye på at de får den nødvendige beskytelse og ledelse. Jesus sa: «Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine.» (Joh. 10: 11, 14) Menneskene er virkelig begunstiget som kan bli vist slik omsorg fra det høye. Tenk på det! Det er mulig å kjenne Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus, og å være kjent av dem.

4. Hvordan har det store flertall av menneskene vist at de ikke er interessert i at Jehova skal ha omsorg for dem?

⁴ Det er imidlertid et problem, og det er at det store flertall av menneskene har vendt seg bort fra Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. De har trukket den slutning at de kan leve som de selv ønsker, og at de ikke har behov for Jehova Guds ledelse og omsorg. Denne tendensen til å vrake Jehovas omsorg viste seg meget tidlig i menneskenes historie. Ved sin handlemåte viste Adam og Eva at de ikke ønsket at Jehova skulle sørge for dem, men at de heller ville handle uavhengig av ham og slippe å stå til regnskap overfor noen for sin oppførsel. Hele menneskeslekten stammer fra Adam og Eva, og fordi menneskene har fått en fri vilje, det vil si at de har frihet til å velge om de vil handle rett eller urett, har de i løpet av de nesten 6000 år som har gått siden da, hatt valget mellom å bli ledet og vist omsorg av den store Hyrde og å leve sitt liv uavhengig av ham, universets Skaper.

5. Hvordan har Jehova reagert, trass i at det store flertall har vraket hans omsorg?

⁵ Selv om det store flertall av menneskene har vendt ryggen til Jehova og hans kjærlige interesse for menneskenes velferd, har han, den store Hyrde, tålmodig båret over med menneskenes handlemåte og funnet det riktig å fortsette å vise kjærlig omsorg for dem blant menneskene som vender seg til ham for å få hjelp, og som ønsker å ha ham som sin Hyrde. Den bibelske beretning viser at selv om Adam og Eva ønsket å handle uavhengig av Jehova, ønsket et av deres første barn, Abel, å bli kjent med Jehova og tjene ham og la seg lede av ham. I en av Bibelens bøker, Hebreerbrevet, blir det sagt at han var en «rettferdig» mann. (Heb. 11: 4) Beretningen om den første delen av menneskenes historie, tiden fra Adam og Eva til vannflommen på Noahs tid, viser imidlertid at det ikke var mange som ønsket å nyte godt av Jehovas beskyttelse og omsorg.

6. Hvordan var forholdene like før vannflommen?

⁶ På det tidspunkt da en verdensomfattende vannflom kom over jorden (omkring år 2370 f. Kr. eller omtrent 1656 år etter at den første mann og kvinne ble satt i Edens hage), var det bare åtte mennesker (Noah og hans familie) som ønsket å bli vist kjærlig omsorg av den store Hyrde, Jehova Gud. Ja, den bibelske beretning sier: «[Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.» — 1 Mos. 6: 5.

7. Hva begynte å bli utviklet kort tid etter vannflommen?

⁷ Fordi Noah og hans familie elsket Jehova, ble de bevart gjennom den flommen som Gud lot komme over jorden, og som førte til at det onde ble fjernet. Med disse menneskene, som hadde overlevd flommen, fikk menneskeheten en ny start, og igjen begynte menneskene å bli mange og å oppfylle jorden. Bare omkring 100 år etter vannflommen grunnla Nimrod, som var en mektig jeger i opposisjon til Jehova, byen Babel. Nimrod og hans etterfølgere ville ikke ha noe å gjøre med den ledelse og omsorg Jehova bød menneskene. De ønsket å være uavhengige av Skaperen, Jehova Gud. Nimrod grunnla sin egen religion og framholdt tanker som var i strid med den rette tilbedelse av Jehova. Historien viser at det store flertall av menneskene har foretrukket Babylons religion framfor den rette tilbedelse av Jehova.

8, 9. Hvordan begynte Jehova å bygge opp det som med tiden skulle bli en nasjon av mennesker som han skulle lede i rettferdighet?

⁸ Omkring 2000 år etter at mennesket var blitt skapt i Eden, ble det født et barn i Mesopotamia-dalen i det område som i dag kalles Irak. Barnet fikk navnet Abram (Abraham). Etter hvert som Abram vokste opp til manns modenhet, ble det klart at han ønsket å komme inn under den store Hyrdes, Jehova Guds, ledelse. Fordi han hadde den rette innstilling til Jehova, sa Jehova til ham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!» (1 Mos. 12: 1, 2) Det var med denne kunngjøringen Jehova begynte å bygge opp det som med tiden skulle bli en nasjon som ønsket å bli ledet og beskyttet av ham. Isak, Abrahams sønn, og Jakob, Isaks sønn, var også menn som ønsket å bli ledet av Jehova. Med tiden kom etterkommerne til Jakobs 12 sønner til å utgjøre de 12 stammene som nasjonen Israel besto av.

⁹ Disse stammene begynte å utgjøre en uavhengig nasjon da de ble utfridd av Egypt under ledelse av Moses i 1513 f. Kr. Ved Guds hjelp ledet Moses dem ut fra Egypt og til fjellet Sinai i Arabia. Ved Sinai ga Jehova dette folket sine lover og bud, som det skulle følge som en nasjon som hadde hans, den store Hyrdes, beskyttelse og omsorg.

10. a) Hvem ble som en synlig hyrde over Israels nasjon? b) Hvordan viste Moses at han var sterkt interessert i Israels folk?

¹⁰ Moses påtok seg fullt ut det ansvar å handle med Israels folk og tjene som Jehovas talsmann. Det var ikke noen liten oppgave å ta seg av den store folkemengden som utgjorde nasjonen Israel. Moses påtok seg imidlertid sine forpliktelser og bestrebet seg på å ivareta dem i samsvar med Jehovas ledelse. Det var på den tid da han var opptatt med å løse problemer for Israels folk i ørkenen, at hans svigerfar, Jetro, besøkte ham. Bibelen sier følgende om noe av det ansvar Moses hadde: «Dagen etter satt Moses og skiftet rett mellom folket, og folket sto omkring Moses fra morgen til kveld.» (2 Mos. 18: 13) Moses, som var Jehovas underhyrde på jorden, gjorde så godt han kunne for å hjelpe det folket han ledet eller var hyrde for. Jetro la imidlertid merke til at det ansvar som hvilte på Moses’ skuldrer, var så stort at han ikke hadde noen mulighet for å bære det alene. Bibelens beretning sier: «Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring deg fra morgen til kveld? Moses svarte sin svigerfar: Folket kommer til meg for å få vite Guds vilje; når de har en sak, da kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem og lærer dem Guds bud og lover.» — 2 Mos. 18: 14—16.

11, 12. a) Hvilket råd ga Jetro Moses på grunn av den store arbeidsbyrden Moses hadde? b) Hva slags menn rådet Jetro Moses til å utvelge, og hvem ville disse mennene i virkeligheten ligne?

¹¹ Det var ikke tvil om at Moses virkelig var interessert i folkets velferd, og at han forsto at de trengte hjelp, veiledning og kjærlig omsorg. Moses ønsket å gjøre Guds vilje ved å tjene folket. Dette var ikke noen liten oppgave, for som det framgår av den bibelske beretning, sto folket omkring Moses fra morgen til kveld for å la ham høre om deres problemer og treffe avgjørelser som ville være til hjelp for dem. Tenk over følgende spørsmål: Hvor lenge ville en mann holde ut hvis han dag etter dag skulle sitte og treffe avgjørelser i forbindelse med alle de problemer som flere hundre tusen mennesker måtte ha? Jetro må tydeligvis også ha vurdert saken på denne måten, for han sa til Moses, sin svigersønn: «Det er ikke klokt det du her gjør. Du må jo bli altfor trett, både du og dette folk som er med deg; for dette arbeid er for svært for deg, du makter ikke å gjøre det alene.» (2 Mos. 18: 17, 18) Det var et meget betimelig og forstandig råd Jetro ga. Det ville rett og slett ikke være mulig for en enkelt mann å ha ansvaret for å løse problemene til hver eneste israelitt. Jetro sa derfor videre: «Men hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tre nå fram for Gud på folkets vegne og legg deres saker fram for ham, forklar dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal vandre, og den gjerning de skal gjøre. Velg deg så ut dugelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti!» — 2 Mos. 18: 19—21.

¹² Dette var uten tvil et godt råd, som ville hjelpe Moses i arbeidet med å styre folket. Legg merke til at Jetro oppfordret Moses til å velge ut dugelige menn, som fryktet Gud. De måtte være pålitelige, ikke slike som ville tenke på urettferdig vinning. Dette innebar at de måtte ha de samme kvalifikasjoner som Moses. Som assisterende hyrder for Moses måtte de gjenspeile den store Hyrdes egenskaper, slik at de kunne gi folket rettferdig behandling — Sl. 19: 8—10.

13, 14. Hvordan foreslo Jetro at Moses skulle fordele arbeidet? Gjorde Moses slik som Jetro foreslo?

¹³ Jetro fortsatte: «Og de skal skifte rett mellom folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til deg med, men enhver liten sak skal de selv dømme i. Således letter du byrden for deg selv, og de bærer den med deg. Dersom du gjør dette, og Gud byder deg det, da vil du kunne holde ut, og da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred.» — 2 Mos. 18: 22, 23.

¹⁴ Moses hørte på sin svigerfars råd, og han valgte ut dugelige menn som kunne tjene som underhyrder sammen med ham og hjelpe ham i arbeidet med å styre Israels folk. Han fulgte også rådet om å la noen være domsmenn over 1000, noen over 100, noen over 50 og noen over ti. Det framgår av den bibelske beretning at når noen kom til disse assisterende hyrdene med vanskelige saker, saker som de ikke kunne dømme i, gikk de til Moses med dem, og Moses dømte så rettferdig i disse sakene. — 2 Mos. 18: 24—26.

En forbilledlig ordning

15, 16. Hvordan vet vi at Jetros forslag også ble fulgt etter at Moses var død?

¹⁵ På et tidlig tidspunkt i det jødiske folks historie, lenge før folket gikk inn i det land som deres forfader Abraham hadde fått løfte om, dannet Jehova, folkets Hyrde, et mønster som viste hvordan hans får skulle ledes helt fram til vår tid.

¹⁶ Da Moses var død, ble Josva Israels synlige hyrde under Jehovas ledelse, og det var under Jehovas lederskap gjennom Josva Israels folk gikk inn i det lovte land, det land som Jehova hadde gitt dem som arv, og tok det i eie. Den ordning som besto i at dugelige, gudfryktige og ærlige menn innehadde ansvarlige stillinger, var til hjelp for israelittene under deres felttog og da de bosatte seg i det lovte land. Like før Josva døde, skjedde følgende: «Og Josva samlet alle Israels stammer i Sikem; og han kalte til seg Israels eldste og dets høvdinger og dets dommere og dets tilsynsmenn, og de trådte fram for Guds åsyn.» (Jos. 24: 1) Ved denne anledning minnet også Josva disse dugelige mennene om det ansvar som hvilte på deres skuldrer og på hele folket, for at de fortsatt skulle kunne vandre under den store Hyrdes, Jehova Guds, ledelse. Hvis de gjorde det, ville de få del i store velsignelser og være i en meget begunstiget stilling.

17. a) Hvorfor var dommertiden en vanskelig tid for israelittene? b) Hva sier Dommerne 2: 19—22 om Jehovas misnøye med Israel?

¹⁷ I omkring 300 år etter Josvas død fortsatte nasjonen Israel, hvis stammer nå hadde fått tildelt forskjellige landområder, å bli ledet av dommere, som på mange måter fungerte som hyrder over folket. I Dommernes bok blir det fortalt om noen av de ting disse dommerne gjorde, og om hvilken handlemåte folket fulgte i denne delen av dets historie. Jehova var folkets tålmodige Overhyrde og ledet og velsignet dem. Det var en vanskelig tid for israelittene fordi de i mange tilfelle ikke drev ut de avgudsdyrkere som bodde i landet, men lot dem få fortsette å bo der, og disse ble en snare for dem. Israelittene ble påvirket av de urene religiøse skikkene som disse hedenske innbyggerne hadde, og mange ganger forvillet de seg inn i fiendens leir og vakte Jehovas vrede ved å delta i avgudsdyrkelse i stedet for å la seg lede av sin årvåkne Hyrde, Jehova. Bibelen viser at når en rettferdig dommer døde, ble folket som får uten hyrde, og i stedet for å se hen til Jehova lot de seg lede inn på urette stier. I Dommerne 2: 19—22 står det: «Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og fór verre fram enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilba dem; de avsto ikke fra noen av sine gjerninger eller fra sin gjenstridige ferd. Så opptentes [Jehovas] vrede mot Israel, og han sa: Fordi dette folk har brutt min pakt, som jeg opprettet med deres fedre, og ikke har hørt på min røst, så vil jeg heller ikke mer drive bort for dem noe av de folk som Josva lot tilbake da han døde. Ved dem skulle Israel prøves, om de ville ta vare på [Jehovas] vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke.»

18. a) Hvordan skulle Israels konger oppføre seg som ledere og hyrder for israelittene? b) Hva slags menn viste mange konger seg å være?

¹⁸ Etter den urolige dommertiden satte Jehova på folkets anmodning konger over Israel. Kongen skulle representere Jehova overfor folket og skulle være rettskaffen som Jehovas representant, slik Moses, Josva og de rettskafne dommerne i Israel hadde vært. Kongen skulle holde seg nøye til Jehovas skrevne ord. (5 Mos. 17: 14—20) Guds Ord inneholder en detaljert beretning som viser at kongene, Israels hyrder og ledere, oppnådde Guds gunst når de fulgte en rett handlemåte, og pådro seg hans mishag når de fulgte en urett handlemåte. Kongene lot seg ofte påvirke av folket. Mange konger viste at de ikke var dugelige menn, menn som fryktet Gud, og som var troverdige og hatet urettferdig vinning. På grunn av deres selviske tilbøyeligheter kom de selv og hele folket fra tid til annen opp i store vanskeligheter, og de ble til og med undertrykt av andre folkeslag. I stedet for å være hyrder for folket som Jehovas jordiske representanter ble disse kongene urettferdige og onde og ledet Israel inn på urette veier. — Es. 1: 4.

19. a) Hva fortsatte Jehova å gjøre, til tross for Israels troløshet? b) Hvordan fordømte Jehova Israels hyrder gjennom sin tjener Jeremias?

¹⁹ I mange hundre år var Jehova tålmodig og overbærende med Israels synlige hyrder og med det folk han hadde valgt å være Hyrde for, og som var det folk på jorden som representerte ham. Jehova fortsatte å vise overbærenhet og kjærlighet selv om Israel vendte seg bort fra ham og fulgte de omkringboende nasjoners falske religiøse skikker. Til slutt tok imidlertid Jehovas langmodighet slutt. På Jeremias’ tid sa Jehova følgende til de utnevnte hyrdene som var blitt ytterst likegyldige: «Ve de hyrder som ødelegger og atsprer den hjord jeg før . . . Derfor sier [Jehova], Israels Gud, så om de hyrder som røkter mitt folk: I har atspredt mine får og jaget dem bort og ikke sett etter dem; se, jeg hjemsøker eder for eders onde gjerninger, sier [Jehova].» — Jer. 23: 1, 2.

20, 21. Hvorfor fortsatte Jehova å være langmodig og barmhjertig, trass i at så mange i Israel vendte seg bort fra ham, og hvilket løfte ga han?

²⁰ De ønsket ikke å legge for dagen de gode egenskaper som den store Hyrde, Jehova, la for dagen, når de ledet dem som han viste omsorg, og Jehova var derfor imot dem og advarte dem om at de ville bli utslettet. Jehova var imidlertid klar over at det blant hans folk var noen som ønsket å gjøre det som var rett, og som ønsket å bli vist omsorg av ham og å tjene ham av et rent hjerte. Han glemte dem ikke. Han sa: «Og jeg vil selv samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til, og jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og de skal være fruktbare og bli mange. Og jeg vil sette hyrder over dem, og de skal røkte dem; og de skal ikke frykte mer og ikke forferdes, og ingen av dem skal savnes, sier [Jehova].» (Jer. 23: 3, 4) Og med tanke på en fjern framtid sa Jehova: «Jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.» — Jer. 23: 5.

²¹ Selv om Jehovas utvalgte folk, Israel, ble rammet av en stor ulykke og opphørte å eksistere som en nasjon i 607 f. Kr. fordi de ikke fulgte den store Hyrdes veiledning, husket Jehova fremdeles de rettferdige blant folket. Han lovte dem at de en dag skulle få en rettferdig hyrde over seg, en hyrde som ville behandle dem på den samme rettferdige måte som han behandlet dem på.

22, 23. Hvem utvalgte Jehova som sin gode hyrde, og hvordan sørget den gode hyrde for at Jehovas får ville få den nødvendige omsorg?

²² Bibelen viser tydelig at da Herren Jesus kom som Messias, var han den som Jehova hadde utnevnt til hyrde over fårene, hans folk. Jesus sa selv: «Jeg er den gode hyrde.» I løpet av tre og et halvt år, den tid da Jesus utførte sin jordiske tjeneste, viste han hvor godt kvalifisert han var som Jehovas gode hyrde, og han viste også at han var i stand til å velge ut mennesker som hadde vist seg å være dugelige menn, slike som fryktet Gud, og som var troverdige og ikke søkte urettferdig vinning. De første av disse var de apostler som Jesus valgte ut blant sine disipler for at de skulle være grunnsteinene i den kristne menighet. De som Jesus valgte ut, viste seg virkelig å være gode underhyrder, for de arbeidet i forening med Herren Jesus, den gode hyrde, og hans Far, Jehova, den store Hyrde.

²³ I den neste artikkelen skal vi ta for oss det store ansvar som disse apostlene visste ble lagt på deres skuldrer i og med at de ble hyrder for fårene.

Jehova — den kristne menighets Hyrde

1. Hvem var Jesus lik, og hvem ville de han utvalgte som kvalifiserte menn, følgelig være lik?

JESUS KRISTUS satte et godt eksempel for sine etterfølgere og viste hvordan en hyrde bør ta seg av de får-lignende menneskene på jorden. Jesus sa en gang at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og det sa han fordi han var så lik sin Far i alt han sa og gjorde. De menn som var hyrder i den første menighet av Herrens folk, var ikke bare kvalifiserte menn som var meget interessert i menigheten, men noen av dem hadde også hatt det enestående privilegium å være sammen med Jesus da han utførte sin jordiske tjeneste.

2. Hvordan beskrev Jesus en god og kjærlig hyrde?

² Matteus 18: 12—14 er det gjengitt en lignelse som Jesus fortalte for å vise hva slags hyrde han som sin Fars representant var, og hva slags hyrder hans etterfølgere skulle være. Denne lignelsen lyder slik: «Hva tykkes eder? om et menneske har hundre får, og ett av dem forviller seg, forlater han da ikke de nittini i fjellet og går bort og leter etter det som har forvillet seg? Og hender det at han finner det, sannelig sier jeg eder: Han gleder seg mer over det enn over de nittini som ikke har forvillet seg. Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.» Hvor kraftig understreket ikke Jesus at en hyrde har omsorg for hvert eneste får, og særlig for et som har kommet bort fra hjorden og kan være i fare!

3, 4. a) Med hvilke ord oppfordret Peter kristne hyrder til å etterligne Jesus og hans Far, Jehova? b) Hva ville en slik omsorg føre til for menigheten?

³ En av de 12 apostler som Herren Jesus valgte ut, og som ble en hyrde for Guds hjord, het Peter. I Peters skrifter blir det sagt at han var en av Jesu Kristi apostler, og hans første brev ble skrevet til «de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». I dette brevet kommer Peter med mange oppmuntrende ord med tanke på de kristnes virksomhet og oppførsel. Mot slutten av dette brevet sier Peter: «De eldste blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden; og når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans.» — 1 Pet. 5: 1—4.

⁴ Denne formaningen som Peter kom med, var rettet til de eldste, de «dugelige menn» i menigheten. De skulle ha kjærlig omsorg for menigheten, for den tilhørte Gud. De skulle ikke gjøre dette fordi de følte seg tvunget til å gjøre det, men fordi de frivillig ønsket å tjene Guds hjord. De skulle ikke utføre dette arbeidet for ussel vinnings skyld, men de skulle være ivrige etter å etterligne Herren Jesus og Jehova, den store Hyrde. De skulle være oppriktig interessert i brødrene og være et godt eksempel for dem. Det ble således krevd mye av disse hyrdene. Men hadde ikke Jehova, den store Hyrde, vist en slik innstilling overfor dem som elsket og tjente ham? Det var ved Jehovas ufortjente godhet Peter og de andre apostlene og nå disse eldste fikk tjene som hyrder. Denne veiledningen var aktuell for mange i de første menighetene som ble opprettet, og den bidro uten tvil til å styrke menighetene.

5. Hvem sa Paulus at det var som utnevnte hyrdene i menigheten, og hva forutsa han?

⁵ Apostelen Paulus, som også var en av dem som hadde fått i oppdrag å vokte menighetene, og som særlig besøkte ikke-jødiske folk, forsto betydningen av å ha det rette syn på hyrdegjerningen. Paulus henvendte seg med følgende ord til de eldste i menigheten i Efesos: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod.» (Ap. gj. 20: 28) Paulus og Peter forsto at menigheten trengte å bli voktet av de eldste. Apostlene visste også at når de ikke lenger var der som hyrder og kunne lede menigheten på en god måte, ville det oppstå problemer blant de kristne. Slik hadde det også gått med Israel, og folket hadde vendt seg bort fra den rene tilbedelse. Ja, Paulus sa: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — Ap. gj. 20: 29, 30.

6. Hvordan kom «glupende ulver» inn i Guds hjord, og hva ble resultatene av det?

⁶ Kort tid etter at apostlene var døde — den siste av dem døde omkring år 100 e. Kr. — begynte disse «glupende ulver» å komme inn i hjorden. De sluttet å følge den gode veiledning for hyrder som var blitt gitt av apostlene og andre eldre menn i den første kristne menighet. Det gikk ikke så mange år før Guds menighet hadde kommet under falske hyrders undertrykkende styre. Et stort mørke senket seg over den kristne menighet. Boken History of the Christian Church av Henry C. Sheldon (copyright 1894, side 239) sier dette om kirken i den første tid: «Kirken hadde helt fra begynnelsen av sine spesielle tjenestemenn, men, når en ser bort fra apostlene, var det ikke noe skarpt skille mellom dem og de troende for øvrig. Et egentlig presteskap var ikke forenelig med det syn de første generasjoner av kristne hadde. . . . Ritschl sier at ’skillet mellom aktive og passive medlemmer i menigheten — med andre ord den katolske oppfatning av et presteskap — var fremmed for de kristne i de to første århundrer’.» Bispestyret vokste gradvis fram, men det at kirken ble styrt av et hierarki av biskoper, medførte at «glupende ulver» sto fram i Guds hjord og førte forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Det gikk nettopp slik som Paulus hadde forutsagt under den hellige ånds ledelse. Historien viser at etter hvert som de frafalne kristne oppnådde de politiske styremakters gunst, ble de mer og mer en del av denne onde ordning og drev lenger og lenger bort fra Jesu Kristi lære.

7. Hvilket råd som ble gitt av den gode hyrde, Jesus, ble ikke fulgt av de falske hyrder, og hva førte det til for den kristne menighet?

⁷ Herren Jesus sa i en bønn til sin himmelske Far at hans etterfølgere ikke var av verden, akkurat som han selv ikke var av verden, og at hans rike ikke var av denne verden. (Joh. 17: 16; 18: 36) Den forening mellom kirke og stat som fant sted i det fjerde århundre, viste at apostlenes advarsel var berettiget. De som skulle være hyrder for hjorden, vendte seg til verden og ble en del av den. Angående denne forening sier ovennevnte publikasjon: «Kirke og stat ble knyttet til hverandre gjennom felles interesser. Keiseren så at en del av statens innflytelse og makt med fordel kunne overlates til kirken. Kirken mente at en så verdifull forbundsfelle som keiseren burde få betydeligere rettigheter innenfor dens maktområde, slik at han bedre kunne fremme dens interesser. Det ble ikke sagt noe om hvor langt keiseren kunne gå, og det ble heller ikke forstått. Men det er klart at i en tid med despotisk styre ville det å gi en verdslig fyrste i en suveren stilling anledning til å gripe inn i kirkens anliggender i det hele tatt gjøre det mulig for ham i løpet av kort tid å bli den mest innflytelsesrike i slike anliggender.» — Sidene 379, 380.

8. I hvilken utstrekning ble den romerske keiser Konstantin en talsmann for den frafalne kristne menighet?

⁸ Under Konstantins styre viste det seg at denne forening mellom kirke og stat var fordelaktig for Konstantin, men den førte til at de gode kristne prinsipper som Jesus hadde fastsatt for sine etterfølgere, ble forkastet. Konstantin skal ha sagt følgende til en gruppe biskoper: «Dere er biskoper, og deres virkeområde er kirken. Jeg er også biskop, ordinert av Gud til å føre tilsyn med alt som gjelder kirkens ytre forhold.» Vi leser om Konstantin: «Han utstedte dekreter som stadfestet biskopenes avgjørelser i spørsmål som angikk lære og tilbedelse, bannlyste geistlige som nektet å underskrive den alminnelige trosbekjennelsen, befalte at bannlyste personer skulle gjeninnsettes trass i biskopenes protester, og forbød forskjellige kjettere og medlemmer av skismatiske partier å komme sammen.» — History of the Christian Church, Sheldon, sidene 380, 381.

9. Hva skjedde nå med Guds folks hjord-lignende organisasjon, og hvor lenge skulle denne tilstanden vare?

⁹ Det varte ikke lenge før alle slags mennesker ønsket å bli «kristne», ettersom de dermed ville komme i et begunstiget forhold til den politiske stat. Disse menneskene hadde ikke til hensikt å leve i samsvar med det eksempel Kristus Jesus satte, men var bare interessert i personlige fordeler. De falske hyrdene som hadde sneket seg inn i menigheten, hadde virkelig ført forvendt tale og hadde ledet vill mange som ønsket å følge den gode hyrde, Jesus Kristus, og å være gjenstand for den store Hyrdes, Jehova Guds, omsorg. Slik skulle tilstandene fortsette å være i mange hundre år. Først mot slutten av det 19. århundre, i en tid med stor religiøs forvirring, skulle Jehova igjen ha en trofast hyrdeorganisasjon blant menneskene. Denne organisasjonen skulle lede hans folks virksomhet i endens tid for denne onde tingenes ordning. Gjennom apostelen Paulus ga Jehova opplysninger som ville gjøre det mulig for menneskene i endens tid å vite at det skulle finne sted en gjenopprettelse av den rette tilbedelse under ledelse av kjærlige og årvåkne jordiske hyrder som etterlignet Jehova og hans gode hyrde, Jesus Kristus. — Ef. 1: 8—10.

10. Hvordan beskriver Esekiel 34: 2—6 troløse hyrder, og hva skjedde med den store Hyrdes får?

¹⁰ I bokstavelig talt hundrevis av år var falske hyrder virksomme og utplyndret fårene og vanskjøttet hjorden, men nå har Jehova igjen trofaste hyrder som tar seg av de mennesker som ønsker å bli gjenstand for hans kjærlige omsorg. Kristenhetens hyrder kan med rette sammenlignes med de troløse hyrdene i det gamle Israel, og de ord Jehova lot Esekiel tale, kan også anvendes på dem. Vi leser: «Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I, og med ullen kler I eder, det fete slakter I; hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke legt, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte har I ikke oppsøkt, men med vold og med hardhet har I hersket over dem. Og således ble de atspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de ble til føde for alle markens ville dyr og ble atspredt. Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høy bakke, og over hele landet er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter etter den.» — Esek. 34: 2—6.

11, 12. Hva ville Jehova med tiden gjøre for sine får?

¹¹ Gjennom Esekiel sa Jehova deretter hva han ville gjøre: «Og jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esek. 34: 23—25) Den større David, Jehovas Sønn, Kristus Jesus, har i vår tid virkelig vist seg å være en god hyrde for Jehovas får, og som underhyrder i nært samarbeid med ham tjener trofaste, dugelige, gudfryktige menn, som hater urettferdig vinning. Nå i det 20. århundre har Jehova igjen oppreist hyrder som skal dra omsorg for hans får.

¹² De som Jehova har utvalgt gjennom Kristus Jesus, har vist seg å være dugelige menn. Fordi Jehova har utvalgt slike menn, blir hans får enda en gang samlet inn i hans kve, og de på sin side hjelper mange andre til å vandre på veien til livet.

Hvor en bør vende seg nå

13. Hvorfor har mange mistet tilliten til all form for falsk religion, men hva blir vi oppfordret til å gjøre?

¹³ Nå spør du kanskje: Hvor må en vende seg for å finne slike trofaste, jordiske hyrder, og innenfor hvilken organisasjon på jorden vil en finne mennesker som virkelig er interessert i å dekke Herrens fårs åndelige behov? Mange mennesker, som er klar over at kristenhetens religiøse organisasjoner har vendt Guds Ord ryggen og utvannet Guds bud og lære, føler seg frastøtt av deres falske religion og innser at Gud ikke bruker den som et middel til å hjelpe menneskene. Ettersom vi nå har slått fast hvilke forpliktelser som påhviler hyrdene og fårene, vil vi oppfordre deg til å undersøke Jehovas vitners organisasjon og se hva den gjør for å hjelpe menneskene til å bli gjenstand for den store Hyrdes, Jehova Guds, omsorg.

14. Hvordan er Selskapet Vakttårnet organisert, og hvilke kvalifikasjoner må vår tids hyrder ha?

¹⁴ Selskapet Vakttårnet ble innregistrert i USA i 1884, og i de over 80 årene som har gått siden da, har det utført en hyrdegjerning. Dette selskapet er i dag teokratisk organisert, og det er underlagt den store Hyrde, Jehova, som virker gjennom sin gode hyrde og ved hellig ånd utnevner kvalifiserte menn på jorden til å tjene som hyrder over Guds hjord. De som blir utnevnt til hyrder over hjorden, må i likhet med dem som ble utvalgt på Moses’ tid, være dugelige, gudfryktige, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. De må oppfylle de krav som apostelen Paulus under inspirasjon av hellig ånd framholdt i sitt brev til Timoteus: «Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning. Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær, en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet.» — 1 Tim. 3: 1—4.

15. Hvordan kan det sies at hyrdene eller tilsynsmennene i vår tid ikke er annerledes enn resten av fårene i menigheten?

¹⁵ Hyrdene er en del av menigheten og er ikke atskilt fra den. Det betyr at de fullt ut tar del i menighetens virksomhet og tar ledelsen. Det er til gagn for fårene, for de får derved et godt eksempel å etterfølge. En hyrde for Herrens får må ved sin oppførsel og sin kjærlighet til Jehova og til fårene vise at han har omsorg for dem Jehova elsker og leder, nemlig Jehovas får-lignende folk. Paulus viser at hyrden må ta ledelsen når det gjelder å ha en rett oppførsel. Han må ikke bare si til andre hva de skal gjøre, men han må selv være den første til å gjøre det, blant annet til å forkynne det gode budskap om Guds rike, og derved følge det eksempel som ble satt av den gode hyrde, Jesus Kristus, da han var på jorden. Det eksisterer ikke noe skille mellom presteskap og lekfolk blant Jehovas vitner. Alle er brødre og tjenere for Jehova og hverandre. Utnevnelsene av alle tilsynsmenn eller hyrder i menigheten foregår i samsvar med den norm som ble gitt ved hellig ånd, slik vi finner den i Guds Ord.

16. a) Hvem må hyrdene etterligne? b) Hva vil en tilsynsmann eller hyrde i vår tid bestrebe seg på å gjøre, idet han husker hvor kjærlig og barmhjertig Gud var overfor Israel?

¹⁶ En tilsynsmann eller hyrde for Guds får-lignende folk har et stort ansvar i menigheten. Han er forpliktet til å ha hele menighetens ve og vel i tankene til enhver tid. Han må huske at han ikke kan behandle får-lignende mennesker på en hard og undertrykkende måte. Han må prøve å legge de samme egenskaper for dagen som Jesus hadde, de egenskaper som gjorde Jesus til en slik enestående representant for sin Far, Jehova. En tilsynsmann som husker den kjærlige og barmhjertige måten som Herren Jehova handlet med Israels folk på i mange hundre år, trass i at de vek av fra den rette vei og unnlot å holde hans bud, vil forstå hvor nødvendig det er å være langmodig og tålmodig når en har å gjøre med dem som tilhører Herren. Tilsynsmannen ønsker naturligvis at menigheten av får-lignende mennesker skal arbeide effektivt, og han vil gjøre sitt ytterste for at alt skal skje på rette måte, men han vil aldri ofre kjærlighet, forståelse og medfølelse til fordel for effektivitet. Han må bruke en del av sin tid til å besøke dem som er syke i fysisk og åndelig henseende. Han ønsker å hjelpe dem og bygge dem opp. Han må forstå at enkelte ting kan utgjøre et problem for andre, selv om de ikke utgjør noe problem for ham. Alle har ikke nøyaktig det samme syn på de samme tingene. Tilsynsmannen må derfor være forståelsesfull. Han må ha klart for seg at hver eneste tjener for Jehova er et selvstendig individ, og at han må behandle de forskjellige på forskjellige måter for å oppnå de ønskede resultater.

17. Forklar hvordan ansvaret for Herrens får er blitt fordelt på mange.

¹⁷ Fordi det oppstår alvorlige problemer som krever modne og i åndelig henseende eldre menns oppmerksomhet, er organisasjonen ved hellig ånd blitt gjort oppmerksom på at det er nødvendig å fordele byrden av ansvar i menigheten. Akkurat som Moses måtte få hjelp, trenger de som i vår tid ivaretar sine kristne brødres interesser, hjelp. Selv om det finnes et styrende organ av kristne som har fått i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet, kan det alene ikke makte å ta seg av alle de problemer som oppstår blant den store Hyrdes folk rundt om på jorden. Ved hellig ånd er derfor noen blitt utnevnt til hyrder over hele land og øygrupper. Nå i vår tid omtaler vi gjerne slike hyrder som avdelingstjenere. I de enkelte land blir så eldste utnevnt til å ivareta andre oppgaver, for eksempel oppgaver som område- og seksjonstjenere. De har visse forpliktelser overfor grupper eller menigheter av Guds folk i et bestemt område. Andre igjen er utnevnt til å tjene som tilsynsmenn eller hyrder over 10, 100 eller 150 personer, og så er det noen som er utnevnt til å assistere disse tilsynsmennene i arbeidet med å dekke menighetenes behov. Alt dette blir gjort med det mål for øye å hjelpe de får som tilhører den gode hyrde, Jesus Kristus, og hans Far, Jehova Gud.

18. a) Hvordan viser hyrdene i menighetene at de er avhengige av Jehovas hjelp? b) Hva vil trofaste hyrder vise seg å være ifølge Esaias 32: 1, 2?

¹⁸ Alle disse eldste, som tjener Herrens fårs interesser, søker den store Hyrdes og hans Sønns ledelse når de skal behandle forskjellige problemer som oppstår. Disse hyrdene undersøker omhyggelig alle alvorlige problemer som oppstår i menighetene, og de gransker Guds Ord nøye for å få hjelp og veiledning til å treffe rette avgjørelser. De er hyrder for Guds folk, og de trenger derfor å ha nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord. De må være i stand til å bruke Guds Ord på en rett og verdig måte. (2 Tim. 2: 15, NW) De som tjener som hyrder, bør være den slags mennesker som er snare til å høre, sene til å tale og sene til vrede. (Jak. 1: 19) De bør være lik dem Esaias talte om: «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.» (Es. 32: 1, 2) Slike menn blir høyt elsket og respektert av dem som tjener sammen med dem i menighetene.

19. Hvorfor kan vi ha full tillit til at Jehova, den store Hyrde, har omsorg for oss?

¹⁹ Herren Jesus sa: «Jeg kjenner mine og kjennes av mine.» De som er hyrder for Guds får, som også er Kristi får, må derfor kjenne dem som tilhører menigheten, og være kjent av dem. Vi vil da vite at det er Jehova, universets Gud, som har omsorg for oss og før oss gjennom trofaste underhyrder nå i avslutningen på denne onde tingenes ordning.