Verdsett det Jehova har gjort

«[Jehova] min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med deg; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles.» — Sl. 40: 6.

1. Hvorfor bør fornuftutstyrte skapninger først og fremst verdsette det Jehova Gud har gjort?

DET som alle fornuftutstyrte skapninger først og fremst bør verdsette, er det Jehova Gud, deres store Skaper, har gjort. Hvert eneste øyeblikk i livet har alle skapninger personlig gagn av den miskunnhet Jehova, den store Livgiver, har vist. Uten livet ville alle skapninger være intet. — 1 Mos. 2: 7; Sl. 36: 10; 146: 1—4.

2. Nevn noen av de ting omkring oss som hjelper oss til å verdsette det Skaperen har gjort.

² Alt det som omgir oss, ja, hele universet, ville ha vært til fryd og glede for oss mennesker hvis det hadde vært helt og fullt i harmoni med Jehova og ikke var blitt delvis fordervet på grunn av Jehovas store fiendes, Satans, innflytelse. Men til og med under de nåværende forhold er skaperverket meget vakkert og en fryd for menneskenes øyne. Konger, herskere og andre velstående mennesker skaffer seg eiendommer på naturskjønne steder. De oppfører store villaer og slott som de omgir med en overflod av trær, blomster og andre planter. Vakre hager og parker blir ofte anlagt i nærheten av disse fornemme husene, og mange kan glede seg over dem. Solens varme stråler gjør det mer behagelig for menneskene, samtidig som de fremmer plantenes vekst. Når det nødvendige vann blir skaffet til veie i form av regn eller snø, har det en forfriskende virkning. Luften ute i naturen er frisk og virker oppkvikkende, ettersom den inneholder mye oksygen, som er noe menneskekroppen trenger. Trærne og plantene har deilige frukter, frø og røtter, som tjener som føde for både mennesker og dyr. Alt dette vitner om at alle ting på jorden i begynnelsen var akkurat slik at de dekket den menneskelige families behov. — 1 Mos. 1: 31; Neb. 9: 6; Salme 104.

3, 4. a) Hva er grunnen til at noen mennesker ikke verdsetter det Skaperen har gjort, mens andre gjør det? b) Nevn noen grunner til at menneskene bor på jorden og ikke på månen.

³ Hvor underlig er det ikke derfor at så mange av verdens herskere og velstående mennesker, som ofte bor i de vakreste omgivelser, viser liten eller ingen verdsettelse av det Jehova, Skaperen, har gjort! Hvor sjelden forekommer det ikke at mennesker er klar over at jorden og menneskene på den, ja, hele universet, alt sammen er helt og fullt avhengig av Skaperen! De holder fram tanker som er i strid med det Skaperen har sagt, for eksempel med det faktum at «himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn», og det gjør de muligens på grunn av stolthet og et ønske om å skinne for menneskene. Ettersom de ignorerer Guds uttalelser, har de framkastet teorier om at det bor mennesker på andre planeter. Etter hvert som vitenskapen gjør det mulig for menneskene å utforske himmelrommet, og etter hvert som kraftige teleskoper gjør det mulig for dem å se mer av himmelrommet, blir det imidlertid mer og mer klart at det bare er jorden, slik Skaperen har dannet den, som er en ideell bolig for menneskene. — Sl. 115: 16; 19: 2—5; Es. 40: 26; 45: 18.

⁴ Ikke engang det himmellegemet som er nærmest jorden, nemlig månen, kan framby forhold som mennesker kan leve under. Månens overflate er full av kratre, noe som viser at den er blitt rammet av asteroider eller av flygende gjenstander fra verdensrommet. Månen har ikke noen atmosfære. Hvis den hadde hatt det, ville slike gjenstander ha brent opp før de rammet dens overflate. Og ettersom månen ikke har noen atmosfære, kan heller ikke lydbølgene bre seg videre på månen. Det ville derfor være umulig å føre en samtale der. Det er ikke noen luft å puste i der, ikke noe vann og ikke noe som kan spises. Det er blitt påvist at månen på den lange månedagen har en temperatur som er så høy at den ville få menneskers blod til å koke, en temperatur på minst 100 grader celsius. Men hvis en kom inn i skyggen av et månefjell, ville en bli møtt av ekstrem kulde, og månenatten kan ha en temperatur på minus 150 grader celsius. Det er således tydelig at månens temperatur ikke passer for oss mennesker.

5. a) Er noen av de andre planetene i nærheten av jorden skikket til bolig for menneskene? b) Hvordan bør tenkende mennesker reagere når de betrakter skaperverkets vidundere?

⁵ Etter hvert som planetene Venus og Mars, som også befinner seg forholdsvis nær jorden, blir mer utforsket, viser det seg at heller ikke de kan framby forhold som mennesker kan leve under. Romforskningens resultater burde allerede nå gi alle tenkende mennesker større verdsettelse av det Skaperen har gjort, av hans ’undergjerninger og tanker imot oss’. Når vi betrakter skaperverket med alle dets vidundere og alle dets kompliserte livsformer, kan vi forstå at Guds undergjerninger er flere enn menneskene kan telle. Likevel er det svært mange mennesker som ikke viser noen som helst verdsettelse av det Jehova har gjort. Finnes det noen unnskyldning for det? Apostelen Paulus svarer: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» — Rom. 1: 20.

Hellig veiledning

6. Hva mer har Gud omtenksomt skaffet til veie til gagn for menneskene?

⁶ Jehovas undergjerninger, spesielt i forbindelse med jorden og alle de foranstaltninger han har truffet til gagn for menneskene, er beviser for hans ’tanker imot oss’, den menneskelige familie. Skaperverket utgjør i seg selv et fullgodt bevis for at Skaperen eksisterer, og for at han har omtanke for sine skapninger. Da Jehova bestemte seg for å skape mennesket og utstyre det med et visst mål av intelligens og evnen til å tenke, visste han at det ville ha behov for veiledning i hvordan det skulle leve på jorden. Det måtte først og fremst kjenne sin Skaper og vite hvilket forhold det sto i til ham. Det måtte vite at det var avhengig av Gud for å kunne leve. Det ville også trenge å få opplysninger om Guds lover og prinsipper og om hvordan Gud ønsket at det skulle oppføre seg. Det første menneske, Adam, fikk derfor veiledning og kunnskap som burde ha gitt ham større verdsettelse av det hans himmelske Far og Skaper hadde gjort.

7. Hvilken foranstaltning som Jehova har truffet, kan vi nå benytte oss av, og hvilken innstilling bør vi ha til den?

⁷ Dette var de første opplysninger Gud ga sine skapninger på jorden. I århundrenes løp har Gud i sin store kjærlighet tilveiebrakt et helt sett med lover og prinsipper i den enestående boken som vi kaller Bibelen. Gjennom denne boken kan vi skaffe oss kunnskap om Skaperen og hans hensikter med menneskene. Vi får derved anledning til å tilegne oss kunnskap om hellige ting. Bibelen inneholder hellige hemmeligheter, ting som vi trenger å ha kjennskap til. Den måten vi benytter dem på, viser hvor stor verdsettelse vi har av disse gode tingene som vi har fått. Ettersom en må ha tilstrekkelig forståelse av en ting for å kunne verdsette den fullt ut og beundre den og glede seg over den, sier det seg selv at etter hvert som en får større forståelse av Bibelens verdi, vil en mer og mer verdsette den som noe meget verdifullt, som en skatt. Bibelen får større verdi for oss etter hvert som vi bruker den. Forstandige mennesker vil følge salmistens eksempel og prise Jehova for den veiledning han gir dem gjennom sitt skrevne Ord, og for den miskunnhet Jehova stadig har vist: «Pris [Jehova], for han er god, hans miskunnhet varer evinnelig.» — Sl. 107: 1.

8. Nevn noen av de ting en kan lære av Bibelen.

⁸ Vi kan lære mye ved å lese det Bibelen forteller om mennesker som hadde den rette verdsettelse, og om mennesker som ikke hadde det. Ja, Bibelen inneholder beretninger både om dem som gjorde det som var rett, og om dem som gjorde det som var galt. Gud hadde en bestemt hensikt med å ta alle disse opplysningene med i Bibelen. Paulus sier: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» — 1 Kor. 10: 11.

9. a) Hva gjorde Jehova for Adam for at Adam skulle ha den rette verdsettelse? b) Men hvilken handlemåte fulgte Adam?

⁹ Når vi går tilbake til begynnelsen og ser på hva Gud gjorde da han satte den første mann og den første kvinne på jorden i Edens hage, legger vi merke til at Gud dekket alle deres behov. Edens hage var et meget vakkert paradis. Adam og Eva manglet ingenting, for Jehova er både vis og kjærlig og en god Far. Gud ga Adam sin lov om hvordan Adam skulle leve i hagen, og han ventet at Adam skulle være lydig og respektere hans ordning. Skaperen var i sin fulle rett da han bestemte hva skapningene skulle gjøre og ikke gjøre. Adam lot imidlertid ikke de vakre omgivelsene øke hans verdsettelse av Jehovas foranstaltninger. Han manglet i virkeligheten verdsettelse av Guds hellige lov. Han hadde for høye tanker om seg selv. Han la på en måte den samme innstilling for dagen som mange mennesker i vår tid. De bor ute på landet og er omgitt av Jehovas skaperverk, men de har ikke noen verdsettelse av Gud og hans lover. Adam falt på grunn av ulydighet, og det kostet ham livet. Mangel på verdsettelse av det Jehova har gjort, av Jehovas hellige ting, kan få den samme følge for mange mennesker i vår tid. — 1 Mos. 2: 7—17; 5: 5.

10. Hvilken handlemåte fulgte Noah i motsetning til Adam?

¹⁰ Senere sto Noah fram på den jordiske skueplass, og han viste seg å være en mann som hadde den rette verdsettelse. Da Guds ord ble gitt ham, la han verdsettelse og tro for dagen. Han trodde det Gud sa, og innrettet sitt liv i samsvar med Guds hensikt, og han ble bevart i live gjennom vannflommen. Han utgjør således en skarp kontrast til det første menneske, Adam, som mistet sin verdsettelse av det Gud hadde sagt til ham, og derved også mistet livet. Vi finner beretningen om Noah i Guds hellige Ord, og vi vil ha stort gagn av å lese den. — 1 Mos. 6: 9, 22; 7: 5.

11. Hvordan viste Gud stor miskunnhet mot Abraham?

¹¹ En tid etter Noahs dager fikk en framstående mann som verdsatte Guds hellige ting, på mange måter beviser for Guds miskunnhet. Gud ga denne mannen, Abraham, en stor gave i form av et løfte: « [Jeg vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 17, 18) Dette betydde at Abrahams etterkommere ville ha noe spesielt å se fram til. En etterkommer av Abraham ville bevirke at mennesker av alle folkeslag fikk del i store velsignelser. Gud inngikk ved denne anledning en edbunden pakt med Abraham. Den kunne ikke forandres. Den var hellig.

12. Hvordan hjelper beretningen om Jakob og Esau oss til å forstå hvor viktig det er å verdsette hellige ting?

¹² Viste Abrahams sønnesønner at de hadde den rette verdsettelse av dette hellige løfte? Gud har i sin store kjærlighet bevart beretningen om Jakob og Esau for at vi skal kunne forstå hvor viktig det er å verdsette hellige ting. Beretningen sier følgende om disse to tvillingbrødrene: «Da nå guttene vokste til, ble Esau en dyktig jeger, en mann som holdt til i skog og mark; men Jakob var en stillferdig mann, som holdt seg ved teltene. Og Isak holdt mest av Esau, for han var glad i vilt; men Rebekka holdt mest av Jakob. Engang da Jakob holdt på å koke en velling, kom Esau hjem fra marken og var rent oppgitt. Og Esau sa til Jakob: La meg få til livs noe av det røde, det røde du har der, for jeg er rent oppgitt! Derfor kalte de ham Edom. Men Jakob sa: Selg meg først din førstefødselsrett! Esau svarte: Jeg holder på å dø; hva skal jeg da med førstefødselsretten? Da sa Jakob: Gjør først din ed på det! Og han gjorde sin ed på det og solgte så sin førstefødselsrett til Jakob. Og Jakob ga Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk og sto opp og gikk sin vei. Således ringeaktet Esau førstefødselsretten.» (1 Mos. 25: 27—34) Hvor forskjellige var ikke disse to brødrene! Jakob verdsatte førstefødselsretten og Jehovas løfte til Abraham, men Esau verdsatte ikke slike hellige ting. Han tenkte bare på seg selv. Han ble stamfar til Edom, en nasjon som Gud senere fordømte. I ham har vi et typisk eksempel på mennesker som bare lever i nuet, mennesker som ringeakter hellige ting. Det er alltid de mennesker som verdsetter det Jehova har gjort, som blir velsignet, slik tilfellet var med Jakob. — 1 Mos. 27: 27—29; Heb. 12: 16.

Verdsett den sanne tilbedelse

13. Hvilke velsignelser hadde Eli del i, men hvilken feil begikk han?

¹³ Senere i den hellige beretning, etter at vi har lest om at det folk som var Jakobs etterkommere, hadde gått inn i det land Gud hadde lovt å gi dem, leser vi om dommerne i Israels nasjon. Eli var en av disse dommerne. Han var også yppersteprest. En mann i en slik stilling måtte ha god kunnskap og stor verdsettelse av Jehova Guds hellige lover. Levi stamme hadde fått det privilegium å gjøre tjeneste i det tabernakel hvor Gud ble tilbedt, og Elis sønner arvet derfor et hellig tjenesteprivilegium. Etter hvert som tiden gikk, viste de ikke noen verdsettelse av den hellige tjenesten i tabernaklet, men praktiserte umoral. Eli selv gjorde seg riktignok ikke skyldig i noe slikt, men han håndhevet ikke Guds lov og fikk ikke sine sønner til å gjøre det som var rett. Hans sønner fortsatte derfor sin onde ferd. Fordi Eli ikke tok tilbørlig hånd om sine plikter som far og ikke ga sine barn den nødvendige veiledning, førte han stor sorg og ulykke over seg selv. Den hellige beretning sier: «Eli var meget gammel, og . . . han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå hos de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. Og det kom en Guds mann til Eli, og sa til ham: Så sier [Jehova]: Har jeg ikke åpenbart meg for din fars hus, da de var i Egypt og måtte tjene Faraos hus? Hvorfor trer I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mer enn meg, idet I mesker eder med det beste av hver offergave som mitt folk, Israel, bærer fram. Derfor lyder ordet fra [Jehova], Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nå lyder [Jehovas] ord: Det være langt fra meg! Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme. Og til tegn på dette skal du ha det som skal ramme begge dine sønner, Hofni og Pinehas: De skal begge dø på én dag.» — 1 Sam. 2: 22, 27, 29, 30, 34.

14. Hva skjedde med Elis sønner fordi de ikke verdsatte den rene tilbedelse?

¹⁴ Det gikk nøyaktig slik Jehova hadde sagt. Da filistrene gikk til krig mot Israels folk, forsøkte Israels eldste å vinne seier ved å føre Jehovas pakts-ark inn i israelittenes leir, og Elis to sønner fulgte med arken. Dette førte imidlertid ikke til velsignelse, hverken for Israel eller for Elis familie, for filistrene slo dem og drepte 30 000 mann. «Og Guds ark ble tatt, og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, mistet livet.» (1 Sam. 4: 11) Det gikk ikke Israel godt på denne tiden.

15. Hvordan ga David uttrykk for sin verdsettelse?

¹⁵ David var en mann som virkelig verdsatte Guds lover og den rene tilbedelse. Han tilhørte ikke Levi stamme og var følgelig ikke prest, men han tilhørte Juda stamme og kjempet for Jehova. Han hadde en positiv innstilling til tilbedelsen av Jehova og var takknemlig for alt det Jehova hadde gjort, og hans store verdsettelse av Jehovas hellige ting kom tydelig til uttrykk i det han skrev. «Én ting har jeg bedt [Jehova] om, det stunder jeg etter, at jeg må bo i [Jehovas] hus alle mitt livs dager for å skue [Jehovas] liflighet og grunne i [se med verdsettelse på, NW] hans tempel.» (Sl. 27: 4) «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. [Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; [Jehovas] vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis; [Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet; [Jehovas] bud er rent, det opplyser øynene; [Jehovas] frykt er ren, den står fast evinnelig; [Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen. De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene. Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.» — Sl. 19: 2, 8—12.

16. Hvordan viste David at han aktet den hellige tilbedelse svært høyt?

¹⁶ David nøyde seg ikke med å si dette. Han levde i samsvar med det han sa. Han var ikke tilfreds med at han selv hadde en komfortabel bolig, mens Jehovas pakts-ark bare hadde et midlertidig oppholdssted. Fordi den hellige tilbedelse var så viktig, ønsket David å bygge et tempel som skulle være et senter for tilbedelsen av Jehova. Jehova sa imidlertid til David at han ikke ville la ham bygge templet, men at Salomo, hans sønn, skulle gjøre det. Dette førte ikke til at David viste mindre nidkjærhet for Jehovas hus. Han gjorde i virkeligheten alt han kunne for å fremme den sanne tilbedelses interesser ved å gjøre forskjellige forberedelser med tanke på oppførelsen av templet. Han samlet sammen gull til en verdi av over 900 millioner kroner foruten andre kostbare metaller. Han ga sin sønn Salomo byggeplanene til templet, som han hadde fått under inspirasjon. Disse byggeplanene var meget utførlige. De omfattet ikke bare den viktigste delen av templet, men også kammerne, forgårdene, lysestakene og alle karene. Alle disse detaljene finner vi omtalt i 1 Krønikebok, kapittel 28. Det er ingen tvil om at David hadde en rett innstilling til hellige ting, og Bibelens beretning viser at David vil få en oppstandelse. Han vil få anledning til å vinne evig liv når Guds tid er inne til det.

17. Hvordan viser det som skjedde på Salomos tid, at det er en sammenheng mellom sann tilbedelse og åndelig framgang og vekst?

¹⁷ Byggingen av templet ble fullført i kong Salomos regjeringstid. Nå fulgte en tid med fred og velstand i hele Israel. Da templet ble innvigd, viste Jehova Gud at han godkjente dette nye sentret for tilbedelse, ved at han lot ild falle ned fra himmelen som fortærte offerne, og ved at han senere talte til Salomo. Jehova sa til Salomo at hans familie og folket ville bli velsignet hvis de verdsatte det Jehova hadde gjort, holdt hans lover og bud og holdt fast ved den rene tilbedelse. Men før Salomos regjeringstid var omme, mistet Salomo sin verdsettelse av tilbedelsen av Jehova, og det førte til ulykke for nasjonen, som ble delt i to riker. — 2 Krønikebok, kapittel 7; 1 Kongebok, kapittel 11.

18. Hvilken handlemåte fulgte det store flertall av kongene i Israel og Juda etter Salomos tid?

¹⁸ Kongebøkene og Krønikebøkene inneholder en detaljert beretning om hvordan det gikk med Guds paktsfolk etter Salomos tid. Det store flertall av folkets herskere hadde dessverre ikke den rette verdsettelse av den rene tilbedelse og det Jehova hadde gjort. Folket opplevde mange vanskeligheter. Kong Akas gikk så langt at han stengte dørene til Jehovas hus og innførte falsk tilbedelse. — 2 Krøn. 28: 24, 25.

19. Hvorfor ble Jerusalems innbyggere velsignet i Esekias’ regjeringstid?

¹⁹ Det var imidlertid noen få herskere som viste verdsettelse av det Jehova hadde gjort. En av dem var Esekias, som åpnet dørene til templet igjen, reorganiserte prestene og levittene og sørget for at tempelofferne ble frambåret for Jehova i samsvar med Jehovas lover. Han sendte budskaper ut til hele Israel og Juda og oppfordret dem til å følge Jehovas påbud og feire påske. Esekias gjorde også mange andre ting som viste at han verdsatte hellige ting, og Jehova ’gjorde sine tanker imot’ sitt folk ved å velsigne det rikelig. (2 Krøn. 31: 10) Da Jerusalem ble truet av fiender, viste Esekias at han verdsatte den foranstaltning som bønn er, og han ba til Jehova i full forvissning om at han ville gripe inn. Jehova hørte hans bønn og bevarte sitt folk, idet han slo den fiendehær som hadde dratt ut for å angripe Jerusalem. — 2 Kong. 19: 15, 35.

20. Hvorfor ble Jerusalems innbyggere ikke utfridd på Sedekias’ tid?

²⁰ En slik utfrielse fant imidlertid ikke sted på kong Sedekias’ tid, for Sedekias verdsatte ikke det Jehova hadde gjort, og sørget ikke for at den rene tilbedelse ble opprettholdt i templet. Folket ble ikke velsignet, men måtte gjennomgå store lidelser. Prestene og folket var troløse mot Jehova Gud og gjorde hans hus urent. Jehova tillot derfor at templet og byen ble ødelagt, slik han hadde advart Salomo om etter innvielsen av templet. — 2 Krøn. 36: 11—21.

21. Hvordan kan vi vise at vi verdsetter det Jehova har gjort?

²¹ Det er følgelig av største betydning at vi verdsetter det hellige privilegium å kunne tilbe Jehova. Vi kan vise vår verdsettelse av det Jehova har gjort, ved å tilbe ham og holde hans lover. Bibelen viser at vårt framtidige ve og vel, ja, vårt liv, avhenger av at vi viser den rette verdsettelse.

Verdsett hellige ting

1, 2. a) Hvorfor bør vi verdsette profetiene? b) Og hvorfor må gjenløsningsofferet verdsettes som noe helt spesielt?

JEHOVAS undergjerninger og ’tanker imot oss’ er i sannhet flere enn at de kan telles. Så snart den menneskelige familie hadde kommet i vanskeligheter og var blitt fordømt på grunn av Adams synd, ble det åpenbart et håp for framtiden. En av Jehovas hellige ting som vi i dag kan glede oss over, er den første profeti som han lot nedskrive i Bibelen: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) I sin store miskunnhet har Jehova senere kommet med flere opplysninger om dette emnet, ja, han har uttalt over 300 profetier om den «ætt» som skulle komme, slik at ingen behøvde å være i tvil om hvem det var. Opp gjennom historien ledet Jehova Gud begivenhetenes gang slik at profetiene fikk en nøyaktig oppfyllelse på Kristus Jesus, som var den utfrielsen skulle komme ved hjelp av. Det var noe helt enestående Jehova her gjorde, og apostelen Johannes forklarer det på følgende måte: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham.» — Joh. 3: 16; 1 Joh. 4: 9.

² Den foranstaltning Jehova har truffet ved Kristus Jesus for at mennesker skal kunne vinne evig liv, er helt spesiell. Den må aktes høyt. Som Paulus uttrykte det i Hebreerne 10: 28, 29: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd?»

Læren

3. Hva gjorde Jesus foruten å tilveiebringe et gjenløsningsoffer?

³ Da Guds enbårne Sønn var på jorden, gjorde han mer enn å tilveiebringe et gjenløsningsoffer til gagn for den menneskelige familie. Han lærte folket Guds hellige sannhet og satte et eksempel for andre med hensyn til hvilken handlemåte en må følge for å være i harmoni med Gud. Jesus åpenbarte Guds budskap og sa: «Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg; vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» — Joh. 7: 16, 17; 18: 37.

4. Hvorfor bør en betrakte det å forstå hellige hemmeligheter som et spesielt privilegium?

⁴ Ikke alle mennesker forstår den hellige sannhet. Noen er den ikke verd. I en beretning om Jesu undervisningsarbeid og hans bruk av lignelser heter det: «Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene. Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet [hellige hemmelighet, NW] gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse.» (Mark. 4: 10—12) Å forstå Guds hellige hemmeligheter og Bibelens lære er i sannhet et spesielt privilegium som blir dem til del som elsker Gud. Nøyaktig kunnskap om Guds rike er en skatt. Den blir dem til del som flittig studerer Bibelen. Har du så stor verdsettelse av Bibelens hellige lære at du regelmessig studerer den? — Joh. 17: 3; 1 Kor. 2: 10, 14, 15.

Riket

5. Hvor stor vekt la Jesus på himlenes rike?

⁵ At Jesus verdsatte himlenes rike svært høyt, framgår av det han selv sa: «Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en åker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte åkeren. Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.» (Matt. 13: 44—46) Jesus illustrerte her hvordan han ville gi avkall på alt, til og med livet, for å vinne Riket. Hvem kunne vel vise større verdsettelse av hellige ting enn han? Hvordan var han i stand til å vise så stor verdsettelse? Han tenkte ikke så mye på det at han skulle dø, men så i tro lenger fram, til den tid da han skulle få glede seg over den hellige ting som han satte så høyt, nemlig himlenes rike. Apostelen Paulus beskriver hans innstilling: «Vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [torturpelen, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.» — Heb. 12: 2.

6. Hva har Jesus fått fordi han levde i samsvar med det han sa i Matteus 6: 19—33?

⁶ Ettersom Jesus hadde så stor verdsettelse av sanne verdier, kunne han gi følgende praktiske veiledning: «Samle eder ikke skatter på jorden, . . . men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 19—21, 33) Jesus levde fullt ut i samsvar med det han lærte, for han søkte virkelig Riket først, og han har nå fått alt det andre i tilgift.

7. Hva er de som verdsetter Riket, nå opptatt med?

⁷ Riket er nå opprettet. Det er hellig. Verdsetter du det? Hvis vi tilhører menigheten av de sanne kristne, forkynner vi nå offentlig det som ble forutsagt i Åpenbaringen 11: 17: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge.» På den måten viser vi vår verdsettelse ved handling. Vi kan ikke oppnå Guds godkjennelse hvis vi har en likegyldig innstilling til hellige ting. Vi ønsker ikke å ha den samme ånd som laodikeerne. «Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vitne, opphavet til Guds skapning: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» (Åpb. 3: 14—18) Det er følgelig svært viktig at vi aktivt støtter opp om himlenes rike.

Tjenesten for Riket

8. Hvordan viste Jesu etterfølgere at de verdsatte det Jesus hadde gjort for dem og lært dem?

⁸ Jesu etterfølgere verdsatte hellige ting. De gjentok Jesu ord, skrev dem ned og gjorde andre kjent med dem, og de levde også i samsvar med det Jesus hadde lært. En av dem som gjorde det, var apostelen Paulus. Han fikk ikke selv anledning til å høre Jesus lære, men han kunne i likhet med oss lese det Jesus lærte, og vi legger med interesse merke til hvordan han verdsatte hellige ting: «Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skam, for at jeg kan vinne Kristus.» — Fil. 3: 7, 8.

9. Hvordan kan beretningen om Paulus og den takknemlighet han la for dagen på grunn av tjenesten, være til hjelp for oss?

⁹ Paulus fikk et hellig tjenesteoppdrag av Kristus Jesus, og han verdsatte dette oppdraget meget høyt: «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro, og vår Herres nåde ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» (1 Tim. 1: 12—16) Det at Paulus skrev ned disse tingene, viser at han var en ydmyk mann, og vi setter pris på disse opplysningene, for vi har kanskje heller ikke hele vårt liv hatt kjennskap til Guds hellige ting og visst hva hans vilje er. Vi forstår at uansett hva vi har gjort i fortiden, er det det vi gjør når vi lærer Guds vilje å kjenne, vår reaksjon på den tjeneste som blir utført til gagn for oss, som teller. Viser du like stor verdsettelse som Paulus?

10. Hvordan utfører vi vår hellige tjeneste?

¹⁰ Forkynnelsen er en del av vår tilbedelse, vår hellige tjeneste. Apostelen Paulus framstilte seg for Jehova for å gjøre hans vilje, og vi blir oppfordret til å gjøre det samme og forsøke å gjøre Guds vilje, i samsvar med den verdsettelse vi har av hellige ting. Når vi tenker på det som står i Guds skrevne Ord, finner vi at det er den eneste rette handlemåte å følge. Paulus oppfordret sine brødre til å utføre en hellig tjeneste. «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste [en hellig tjeneste, NW] — og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» (Rom. 12: 1, 2) Det å utføre en slik hellig tjeneste og utøve ren tilbedelse betyr å vise Jehova udelt hengivenhet. Paulus visste dette, for han kjente til beretningen om hvordan Jesus ble fristet, og det som sto i de hebraiske skrifter. Matteus 4: 10 (NW) forteller om hva som skjedde da Jesus ble fristet av Djevelen: «Da sa Jesus til ham: ’Gå bort, Satan! For det er skrevet: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal gi hellig tjeneste.» ’»

Menigheten

11. Hvordan viste Jesus og Paulus at de verdsatte menigheten?

¹¹ Paulus verdsatte også sine kristne brødre og betraktet menigheten av brødre som en foranstaltning fra Gud. «Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener [gir hellig tjeneste, NW] med en ren samvittighet, liksom jeg uavlatelig kommer deg i hu i mine bønner.» (2 Tim. 1: 3) «Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus.» (1 Kor. 1: 4) Paulus verdsatte brødrene, for han visste at de var en del av Guds hellige eiendom, og at en del av det arbeid Jesus hadde utført på jorden, var blitt uført med tanke på å opprette en menighet eller organisasjon av enkeltpersoner som i enhet skulle utøve ren tilbedelse og gjøre Guds vilje. Denne menighetens medlemmer blir salvet av Guds hellige ånd og adoptert som Guds sønner. Denne klassen eller gruppen på 144 000 salvede kristne som er Jesu etterfølgere, blir omtalt som Lammets, Kristi Jesu, brud. (Åpb. 19: 7) Kristus før og varmer menigheten og har til og med gitt sitt liv for den. (Ef. 5: 25—29) Menigheten er derfor hellig og må verdsettes høyt. Alle dens medlemmer må verdsette alle brødrene. — Ap. gj. 20: 28.

12. Hvordan kan vi, når vi tenker på det Jesus og Paulus gjorde, vise at vi verdsetter menigheten?

¹² Noen medlemmer av den kristne menighet lever i dag på jorden. En stor skare av «andre får» er sammen med dem. Jehovas synlige organisasjon på jorden virker under hans ånds ledelse. Den holder seg nøye til hans hellige Ord og må betraktes som Guds eiendom. Det er en ære å være tilknyttet en gruppe innvigde, sanne kristne nå i denne tiden og kunne vise de andre i menigheten kjærlighet. Da Jesus var her på jorden, var han personlig sammen med medlemmene av en innvigd, kristen gruppe, og vi kan være forvisset om at han på samme måte ville ha vist sin verdsettelse av Guds ordning hvis han hadde vært personlig til stede på jorden nå i denne tiden. Men til og med nå, da han befinner seg i himmelen, er han oppmerksom på hvilke behov Guds tjenere har, enten de samles i små eller store grupper. (Matt. 18: 20) De kristne i vår tid følger derfor mesterens eksempel og verdsetter menigheten ved regelmessig å komme sammen, slik apostelen Paulus oppfordret dem til å gjøre: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» — Heb. 10: 23—25, NW.

13. Hvilke velsignelser kan en oppnå gjennom den ordning Gud har truffet i forbindelse med menigheten?

¹³ Det er når en kommer sammen med menigheten, at en får best anledning til å vise sin verdsettelse av Guds skrevne Ord, Bibelen. På menighetens møter blir Bibelen studert. Den blir også brukt under personlig studium og i den gudgitte forkynnelsen av evangeliet om Riket. Fordi den sanne menighet verdsetter Riket meget høyt, forkynner den i dag evangeliet om dette riket over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden kommer. Det er en ordning Gud har satt i verk. — Matt. 24: 14.

Bønn

14. Hvorfor må en ha den rette verdsettelse av bønn?

¹⁴ Det var ikke bare Paulus som ba for menigheten. Jesu ga også i bønn uttrykk for sin verdsettelse av den hjord som tilba Jehova. I den bønn som er gjengitt i Johannes, kapittel 17, ber ikke Jesus bare om at Jehovas hensikter må bli gjennomført, men han ber også med tanke på menighetens ve og vel. «Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi! Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, liksom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg.» (Joh. 17: 11, 14, 15, 20) Den hellige menighet kunne ikke eksistere og vokse uten sin himmelske Fars, Jehovas, velsignelse og hjelp. Vi arbeider ikke uavhengig av Jehova. Jesus verdsatte det privilegium som bønn er, meget høyt, og han satte derved et enestående eksempel, som vi alle bør følge i det daglige liv. For å kunne oppnå gode resultater i den hellige tjeneste må vi be regelmessig. Husker du å be hver dag? — Joh. 16: 23, 24; 1 Tess. 5: 17.

Innvielse

15. Hvorfor er innvielse og dåp så viktig?

¹⁵ Det å kunne innvie seg og la seg døpe er et annet spesielt privilegium som bør verdsettes høyt. Også hva dette angår, var det Jesus som tilveiebrakte eksemplet og oppfordret sine etterfølgere til å følge en lignende handlemåte. «Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17) Jesus lot det ikke være noen tvil om at denne ordningen skulle fortsette etter hans død, for i Matteus 28: 19, 20 (EB) ga han følgende befaling: «Så gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn; lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» De som verdsetter denne hellige ordningen, vil oppnå store velsignelser under Rikets styre.

16. Når bør en bli døpt?

¹⁶ Før en innvier seg og lar seg døpe, må en verdsette andre hellige ting. En må lære Guds vilje å kjenne. Men så snart en begynner å forstå de hellige sannheter om dåpen og verdsette det privilegium som dåpen er, vil det være forstandig av en å følge en handlemåte som er i samsvar med Jesu eksempel, og bli døpt. Hvis en holder igjen, viser en ikke tro på og verdsettelse av denne hellige ordning, som gjør det mulig for en å bli en del av menigheten. Har du innvigd ditt liv til å tjene Gud?

Den hellige ånd

17. Hvorfor verdsetter vi den hellige ånd?

¹⁷ Som Jesus påpekte, må de som blir døpt, først ha den rette verdsettelsen av Faderen, av Sønnen (og den foranstaltning i forbindelse med gjenløsningsofferet som er blitt truffet ved ham) og av Guds hellige ånd. Guds ånd eller virksomme kraft er noe det er nødvendig å ha stor respekt for, ettersom den er hellig. Mange mektige gjerninger er blitt utført ved hjelp av hellig ånd. Den hellige ånd ble brukt ved skapelsen. (1 Mos. 1: 2; Sl. 104: 30) Ved hjelp av den hellige ånd ble det kastet lys over mange profetier. (Ap. gj. 28: 25; 2 Pet. 1: 21) Den hellige ånd hadde forbindelse med Jesu mirakuløse fødsel. Den hellige ånd kan få mennesker til å tjene Gud og forkynne det gode budskap. (Ap. gj. 2: 1—4; Mark. 13: 11) Jesus utførte mange underfulle og mirakuløse gjeringer ved hjelp av hellig ånd da han var her på jorden. For å vise hvordan folkeslagene ville bli helbredet i Riket, helbredet Jesus demonbesatte, blinde og døve og mennesker som led av forskjellige sykdommer, men fariseerne kritiserte ham for dette og sa at det var Djevelen som ga ham makt til å gjøre det. Fariseerne viste således ikke bare mangel på verdsettelse av den hellige ånd, men de begikk også en utilgivelig synd. Som Jesus sa: «Derfor sier jeg eder: Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» — Matt. 12: 31, 32.

18. Nevn et eksempel på mangel på verdsettelse av det Jesus gjorde.

¹⁸ Det var ikke bare fariseerne som unnlot å verdsette Jesu mirakler. Til og med noen av dem som ble helbredet av Jesus, unnlot å verdsette disse hellige ting. «Og da han gikk inn i en by, møtte det ham ti spedalske menn, som sto langt borte, og de ropte høyt: Jesus, mester! miskunn deg over oss! Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og te eder for prestene! Og det skjedde mens de var på veien, at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høy røst, og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan. Da svarte Jesus og sa: Ble ikke de ti renset? hvor er da de ni?» (Luk. 17: 12—17) Høres ikke det nesten utrolig ut? Det var bare én av ti som kom og ga uttrykk for verdsettelse! Etter Kristi tusenårige styre, når Satan blir løst av sitt fengsel, kan det likeledes være mange som ikke vil verdsette den helbredelse som er blitt folkeslagene til del under Rikets styre. — Åpb. 20: 7—10.

Utallige goder

19. Nevn noen hellige ting som Guds tjenere nå kan verdsette.

¹⁹ Hvor mange hellige ting kan du nevne som du personlig har hatt gagn av? Vi har bare nevnt noen få. Blant de mange goder som Jehovas tjenere har fått del i, er sannheten og lys over Jehovas hensikter, og de har lært seg å verdsette disse tingene. Mens verden famler omkring i et åndelig mørke, blir Jehovas tjenere veiledet av det profetiske Ord, og de vet hva som ligger foran dem. De frykter derfor ikke for framtiden. «Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» — 2 Pet. 1: 19—21.

20—22. Nevn noen av de undergjerninger Jehova gjør for menneskene, slik det framgår av Salme 107.

²⁰ I Salme 107 finner vi et godt eksempel på ord som gir uttrykk for verdsettelse av alt det Jehova har gjort. Hans hellige gjerninger blir lovprist med de samme ordene i versene 8, 15, 21 og 31, hvor det står: «De skal prise [Jehova] for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn.» Ja, Jehova har gjort mye til gagn for sine skapninger. Han har aldri vært likegyldig overfor dem eller ignorert dem når de har vært i nød eller trengsel. Han er den store Befrier. «Da ropte de til [Jehova] i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem, og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunne bo i.» — Sl. 107: 6, 7.

²¹ Vi verdsetter også den store barmhjertighet Jehova viser oss ved at han er villig til å tilgi og viser omsorg for og helbreder dem som bestreber seg på å tjene ham. Han er den store Forsoner overfor skapninger som angrer og vender om fra sin feilaktige handlemåte. «Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.» — Sl. 107: 20.

²² Jehova skaffer også til veie all nærende åndelig føde. Når hans tjenere er lojale mot ham, gir han dem åndelig framgang og velstand. Han ser med velvilje på at de gir uttrykk for verdsettelse av hans hellige ting. Jehovas tjenere i vår tid befinner seg således i den tilstand av åndelig velstand som blir beskrevet på følgende måte i Salme 107: 35—38: «Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder. Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. Og de tilsådde åkrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar. Og han velsignet dem, og de ble meget tallrike, og av fe ga han dem ikke lite.»

23. Hvorfor er det så viktig å verdsette Guds Ord og foranstaltninger nå?

²³ Mennesker som ikke verdsetter Jehovas hellige Ord, og som ikke bruker det, kan ikke oppnå den åndelige velstand som Jehovas tjenere har oppnådd, og få den tro, den glede, det håp, den frihet og den trygghet som de har. Det å verdsette Guds hellige Ord bringer mange velsignelser. Å følge Guds lover vil hjelpe en til å dra omsorg for det legeme en har fått av Gud, og gir en god helse. Når en gjør det som er rett, oppnår en også en god samvittighet. Forholdet innen familiekretsen blir bedre. En forstår betydningen av å holde seg atskilt fra denne tingenes ordning. Alt dette avhenger av at en bruker Guds Ord. Det vil beskytte en mot å bli innblandet i noe som er galt. «Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.» (Heb. 5: 14) De som er klar over sitt åndelige behov, blir lykkelige, slik Jesus sa i Matteus 5: 3 (NW). Vi verdsetter det at Jehova dekker vårt åndelige behov. Vi måler verdier ved hjelp av hans Ord, og vi benytter alle anledninger til å lære mer. Vi ser med takknemlighet hvordan han hele tiden beskytter og vokter sine tjenere og drar omsorg for dem. Jehovas folk utgjør en sterk kontrast til de utakknemlige mennesker som blir beskrevet i 2 Timoteus 3: 2, og som ikke har noen verdsettelse av hellige ting.

24. Hvordan utgjør Esau et advarende eksempel?

²⁴ Det er farlig å være utakknemlig nå i denne tiden, da det er blitt gitt så stor åndelig opplysning. Husk Esau og hans mangel på verdsettelse. Han hadde en likegyldig innstilling til Jehovas hellige foranstaltning. Mange hundre år etter Esaus død ble de kristne minnet om hva Esau gjorde, for at de ikke skulle følge hans eksempel, men verdsette hellige ting. Paulus skrev i Hebreerne 12: 16, 17: «[Gi akt på] at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. I vet jo at han og senere, da han ville arve velsignelsen, ble avvist — for han fant ikke rom for bot — enda han søkte den med tårer.»

25. Hvilken handlemåte er det derfor forstandig å følge?

²⁵ Det som det vil være forstandig å gjøre nå, er følgelig å verdsette hellige ting av hele sitt hjerte. Vi kan unngå mange sorger og bekymringer i framtiden hvis vi husker Esau og andre eksempler i Bibelen. Hold fast ved de sanne verdier. Framelsk verdsettelse av dem. «Dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud.» (Ordspr. 2: 4, 5) Slik er det. Hvis vi stadig leter, vil vi verdsette sanne verdier, og Jehova forsikrer oss om at vi skal forstå, at vi skal finne kunnskap om Gud. Mens vi gjør det og akter på Jehovas ord, har vi også god anledning til å hjelpe andre til å få større verdsettelse av hellige ting. «Den som er vis, han akte på dette og merke på [Jehovas] nådegjerninger! De skal prise [Jehova] for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn.» — Sl. 107: 43, 31.

Vitnenes ærlighet

◇ Under forberedelsene til et av Jehovas vitners seksjonsstevner med mottoet «Gjør disipler!» som ble holdt i Memorial Auditorium i Utica i New York, fant de vitner som skulle gjøre rent, en lommebok som inneholdt 62 dollar. Den ble levert til avdelingen for tapt og funnet, og da ingen ved stevnets slutt hadde gjort krav på den, ble den levert til stevnets tilsynsmann, som undersøkte den og fant en slags legitimasjon og et telefonnummer.

Han ringte til vedkommende, og det viste seg at han hadde mistet lommeboken et år tidligere under en eksamensfest. Det første mannen spurte om, var: «Er det noen penger i den?»

Han ble spurt: «Hvor mye hadde De i den?»

Han svarte: «Seksti dollar.»

Da han hørte at det var 62 dollar i den, ble han målløs. Han ble meget imponert over Jehovas vitners ærlighet.