vanligvis treffe sin egen avgjørelse. Apostelen Paulus skrev: «Hver skal bære sin egen byrde.» (Gal. 6: 5) Hvis du har erfaring når det gjelder å finne fram til bibelske prinsipper og anvende dem, vil det være lettere for deg å ’bære din egen byrde’ og treffe de avgjørelser du er forpliktet til å treffe, avgjørelser som ingen andre kan treffe for deg.

Ville du like å ha litt øvelse i å finne slike prinsipper? Nedenfor vil du finne en liste over situasjoner eller problemer. La oss gå ut fra at du er nødt til å treffe en avgjørelse i hvert enkelt tilfelle, eller at du blir bedt om å hjelpe noen til å forstå hvilket prinsipp som får sin anvendelse i de enkelte tilfelle, slik at de selv kan treffe en avgjørelse. Les ett av problemene og prøv så å finne ut hvilke prinsipper det er som bør anvendes. Du ønsker kanskje å finne fram et stykke papir og skrive opp de prinsipper du husker, og de skriftstedene hvor disse kommer til uttrykk. Eller kanskje du ønsker å velge ut et problem for hver dag og drøfte det sammen med din familie etter middag. Når en gruppe kristne reiser sammen, kan de også drøfte disse problemene og finne ut hvordan de kan løses. Det kan bli en meget oppbyggende samtale. (Mal. 3: 16) Noen vil kanskje av dette bli tilskyndt til å finne flere problemer og så la en gruppe finne ut hvilke prinsipper som kan komme på tale. Det vil være gagnlig for kristne som kommer sammen til selskapelig samvær, å gjøre dette.

Under problemene vil du i mindre typer finne noen av de prinsippene som får sin anvendelse. Dette er ikke alle prinsippene. Det er fint om du kan huske flere. Husk imidlertid at disse prinsippene bare er nevnt for å gi deg øvelse. Det er de som står overfor problemene, som må treffe en personlig avgjørelse. Prøv derfor ikke å komme fram til «svaret», som om det er du som skal bestemme hva andre skal gjøre. Hvis dette kan hjelpe deg til å forstå hvordan du kan treffe en forstandig avgjørelse hvis du kommer opp i en slik situasjon, så er det fint. En annen har kanskje ikke gjort så store framskritt som du, eller han har kanskje gjort større framskritt, slik at han kan trekke en annen slutning enn det du ville ha gjort.

Slike bibelske prinsipper vil være en hjelp for alle kristne når de skal treffe avgjørelser. Ja, det at de finner fram til slike prinsipper, vil hjelpe dem til å ’fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand, så de kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt’. — Kol. 1: 9, 10.

1. Er det forstandig å være med i et idrettslag på skolen eller arbeidsplassen?

Dine omgangsfeller kan øve en god eller dårlig innflytelse på deg. (Ordspr. 13: 20) Vil det føre til at du bruker tid til idrett som du burde ha brukt sammen med din familie eller i den teokratiske virksomhet? (Ef. 5: 15, 16) Kroppsøvning har bare begrenset verdi. (1 Tim. 4: 8) Det er forstandig å unngå den konkurranseånd som gjør seg gjeldende i verden. (Gal 5: 26) Kan det medføre at en må overvære nasjonalistiske seremonier? (1 Kor. 10: 14; Dan. 3: 18) Foreldrene må treffe avgjørelser for mindreårige barn. (Ordspr. 22: 6; 23: 22)

2. Vil det være forstandig å ta imot et tilbud om en bedre stilling på arbeidsplassen?

En mann er forpliktet til å forsørge dem som tilhører hans familie. (1 Tim. 5: 8) Materialistiske ønsker om luksus kan føre en bort fra troen. (1 Tim. 6: 10; Mark. 4: 18, 19) Jehova vil skaffe dem som stoler på ham, de nødvendige ting. (1 Tim. 6: 8; Matt. 6: 11, 31—34) Vil det gripe forstyrrende inn i din tjeneste for Gud? (Kol. 4: 5; Heb. 11: 24—26)

3. Kan en kristen gå på kino og se en populær film?

Guds folk skyr underholdning som oppmuntrer til umoral og til å elske verden. (2 Tim. 2: 22; 1 Joh. 2: 15—17; Rom. 12: 9) Vi bør søke omgang og underholdning som er oppbyggende og oppmuntrer oss til å vise en rett oppførsel. (Fil. 4: 8; Sl. 119: 63) Vil andre ta anstøt hvis de ser deg? (Fil. 2: 4; 1 Kor. 10: 32, 33)

4. Bør jeg tillate min sønn eller datter å ha stevnemøter med en som tilhører et annet religionssamfunn?

Faren er som familiens overhode forpliktet til å treffe den endelige avgjørelse. (Ef. 5: 22; 6: 4) En bør unngå omgang med utøvere av falsk religion. (2 Kor. 6: 16, 17; Sl. 106: 35, 36) Kan det føre til at din sønn eller datter gifter seg med en vantro? (5 Mos. 7: 3, 4; Neh. 13: 25, 26; 1 Kor. 7: 39) Foreldrene bør beskytte sine barns moralske ulastelighet. (1 Mos. 34: 1, 2; Ordspr. 5: 1—4) Barna kan vise respekt for Jehovas ordning ved å være lydige mot sine foreldre. (Ef. 6: 1)

5. Passer det seg for kristne kvinner å bruke «miniskjørt», som er så moderne?

Kvinner bør kle seg sømmelig. (1 Tim. 2: 9, 10) En kristen hustru skal underordne seg under sin ektemann; en mindreårig datter må være lydig mot sin far. (Kol. 3: 18, 20) De kristne prøver ikke å etterligne verden, men ønsker å sette et godt eksempel. (1 Pet. 4: 4; Ef. 5: 9—12; 1 Kor. 10: 31) Vi må sky alle ting som kan få andre til å ta anstøt, eller som kan skade vår tjeneste. (2 Kor. 6: 3, 4; 1 Kor. 13: 4, 5)

6. Er det forenelig med kristne prinsipper å gå på jakt eller drive fiske?

En kan drepe dyr for å skaffe seg mat. (1 Mos. 9: 3) De sanne tilbedere kan skaffe seg mat ved å drive fiske. (Joh. 21: 6—13; Luk. 24: 42, 43) Selv om menneskene har fått herredømme over dyrene, betyr ikke det at de skal behandle dem på en grusom måte. (1 Mos. 1: 28; Ordspr. 12: 10) Vi bør unngå å legge den samme blodtørstige ånd for dagen som Nimrod og drepe bare for sportens skyld. (1 Mos. 10: 9)

7. Er det riktig av en kristen hustru å gå på nattklubb sammen med sin vantro ektemann?

Kristne hustruer skal underordne seg under sin ektemann. (Tit. 2: 5) Hvis en moden kristen besøker et sted som har et dårlig rykte, vil det kanskje føre til at en svak forkynners samvittighet blir såret. (1 Kor. 8: 10—13) De kristne ønsker ikke å være på steder hvor skammelig oppførsel eller tale er vanlig. (Ef. 5: 3—5) Guds tjenere ønsker å bevare en ren samvittighet overfor Gud. (1 Pet. 3: 16, 21)

Spørsmål fra leserne

● I Sakarias 8: 19 står det om fire forskjellige faster som jødene holdt. Hva skulle de minne jødene om? — K. A., USA.

Profeten Sakarias ble inspirert av Gud til å skrive følgende, som står i Sakarias 8: 19: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måned og i den femte og i den sjuende og i den tiende måned skal bli Judas hus til fryd og glede og til glade høytider. Men elsk sannhet og fred!» Gud hadde ikke påbudt jødene å holde disse fastene, men de var alle sammen tegn på sorg og tjente til å minne jødene om de sørgelige og katastrofale hendelser som fant sted i forbindelse med babyloniernes erobring av Jerusalem og Juda rike i det sjuende århundre før Kristus.

«Fasten i den fjerde måned» ble tydeligvis holdt til minne om at babylonierne brøt igjennom Jerusalems murer. Dette skjedde den 9. tammuz i 607 f. Kr. Kort tid etter ble Judas konge, Sedekias, tatt til fange. — 2 Kong. 25: 2—7; Jer. 52: 6, 7.

Ifølge Sakarias 8: 19 holdt jødene også faste i den femte måned. Det var i den femte måned, måneden ab, i 607 f. Kr. at Nebusaradan, høvdingen over kong Nebukadnesars livvakt, gikk inn i Jerusalem og «brente opp [Jehovas] hus [templet] og kongens hus, og alle Jerusalems hus». (Jer. 52: 12—14; 2 Kong. 25: 8—10) ’Fasten i den femte måned’ ble derfor tydeligvis holdt til minne om templets ødeleggelse.

Da jødene ble ført i fangenskap av babylonierne i 607 f. Kr., lot høvdingen over livvakten «noen av de ringeste i landet . . . bli tilbake som vingårdsmenn og jordbrukere». Gedalja ble satt over dem. Han ble imidlertid snikmyrdet, og hele befolkningen i Juda forlot deretter landet og dro til Egypt. (2 Kong. 25: 12, 22—26) Det var derfor i den sjuende måned i 607 f. Kr. at Juda og Jerusalem ble lagt fullstendig øde. ’Fasten i den sjuende måned’, måneden tisjri, ble tydeligvis holdt til minne om Gedaljas død eller til minne om at landet ble lagt fullstendig øde.

Men hva med ’fasten i den tiende måned’, som det også står om i Sakarias 8: 19? Det ser ut til at den ble holdt til minne om en hendelse som fant sted før de hendelser vi allerede har omtalt. Nebukadnesar begynte beleiringen av Jerusalem på den tiende dag i måneden tebet. Etter fangenskapet var det navnet på den tiende jødiske lunarmåned i det hellige år. (2 Kong. 25: 1; Jer. 39: 1; 52: 4) Dette var i 609 f. Kr. I beleiringens tredje år, det vil si i 607 f. Kr., falt Jerusalem for babylonierne. Det er derfor mulig at jødene holdt ’fasten i den tiende måned’ for å minnes begynnelsen til Nebukadnesars vellykte beleiring av Jerusalem. Det var imidlertid også i den tiende måned Esekiel og andre som var fanger i Babylon, fikk høre at byen hadde falt. (Esek. 33: 21) Denne fasten kan derfor også ha vært satt i forbindelse med mottagelsen av disse sørgelige nyhetene.

Jødene vendte tilbake fra sitt 70 år lange babyloniske fangenskap i 537 f. Kr. Da Sakarias tjente