«Gå . . . og gjør disipler . . . idet dere døper dem»

«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» — Matt. 28: 19, NW.

1. Under hvilke omstendigheter ble en mann døpt på en strand i nærheten av San Francisco 7. mai 1959?

DET skjedde den 7. mai 1959 i San Francisco i California. Shirley og Albert svømte et stykke ute i bukten. Plutselig viste det seg at det også var en hai der. Albert så den først og advarte Shirley, slik at hun kunne svømme inn til land. Så gikk haien til angrep. Alberts venstre arm ble nesten revet av, Uten å bry seg om at haien også kunne angripe henne, svømte Shirley tilbake og begynte å dra Albert inn mot stranden. Til slutt fikk hun ham på land. Albert var blitt dødelig såret. Han var aldri blitt døpt som en kristen, og Shirley tok derfor litt saltvann og helte det over hodet hans. Hun fortalte selv: «Jeg døpte ham i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og gjorde korsets tegn . . .» Hun ba ham så å gjenta etter henne: «. . . Jeg avskyr alle mine synder fordi jeg frykter helvetes pine og er redd for at jeg ikke skal komme til himmelen, men mest av alt fordi de krenker deg, min Gud, som er allgod og fortjener all min kjærlighet.» — Time og Newsweek for 18. mai 1959; New York Times for 24. mars 1961.

2. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med en slik rituell dåp?

² Shirley hadde frelst Albert fra haien. Deretter prøvde hun samvittighetsfullt å frelse ham fra den skjebne som ifølge hennes kirkesamfunns lære blir udøpte mennesker til del. Mange mennesker, som riktignok beundret hennes mot, ble meget forundret. Hadde hun ved å utføre et av kristenhetens ritualer frelst Albert fra evig pine etter at hun først hadde frelst ham fra haien? Hadde hun gjort ham til en Kristi disippel før han kort tid senere døde på sykehuset?

3. Hvilken massedåp fant sted i New York 30. juli 1958, og hvilken massedåp i år 33 e. Kr. minnet den om?

³ Våre tanker går nå fra stillehavskysten utenfor San Francisco til atlanterhavskysten på den andre siden av det amerikanske kontinent. Den 30. juli 1958, mindre enn et år før Shirley døpte Albert, ble det arrangert en dåp ved Orchard Beach i New York. De 7136 personene som ønsket å bli døpt ved denne anledning, stilte seg ikke opp på stranden for å bli døpt der. De vasset ut i sjøen hvor en lang rekke menn, som alle var innvigde kristne, dukket dem fullstendig under i vann. Denne massedåpen var dagens samtaleemne i New York, hvor et internasjonalt stevne med mottoet «Guds vilje» ble holdt samtidig på baseballstadionene Yankee Stadium og Polo Grounds. Dette brakte tankene hen på en annen dåp i stor målestokk som fant sted 1925 år tidligere, da cirka 3000 troende ble døpt i Jerusalem av Jesu Kristi 12 apostler under en sammenkomst som ble holdt der i byen i forbindelse med feiringen av pinsen i år 33 e. Kr. (Ap. gj. 2: 1—42) Disse menneskene ga på denne måten offentlig til kjenne at de var fast besluttet på å være Jesu Kristi disipler. De 7136 som ble døpt ved Orchard Beach i 1958, ønsket likeledes å bli innvigde disipler av Jesus Kristus.

4. a) Hvilke spørsmål angående det å døpe Kristi disipler oppstår på bakgrunn av at kristenheten ikke har klart å omvende verden? b) Hvorfor finnes det mange hyklerske kristne i vår tid?

⁴ Vi har nå kommet et stykke ut i året 1970. Fordi kristenheten ikke har maktet å gjøre alle verdens mennesker til disipler og således omvende verden, og fordi den har mistet mye av sin innflytelse og hatt en stor tilbakegang, er det noen som har foreslått at en skal kalle denne tiden «den etterkristne tid». Blir mennesker fremdeles gjort til Kristi disipler nå i det stadig mer irreligiøse 20. århundre? Er det på sin plass å gjøre folk til disipler av en som døde for over 1900 år siden? Dette er alvorlige spørsmål nå i denne såkalte revolusjonære tiden, da gamle verdier blir forkastet. Mange mennesker som er redde for hva deres naboer måtte mene, er ivrige etter å bli kalt «kristne» fordi de ellers ville bli stemplet som «hedninger» eller kommunister. Men er ikke slike mennesker i virkeligheten hyklere? Er disse såkalte kristne virkelig det en kristen burde være? En sann Kristi disippel er ikke noen hykler.

5. Hvilken autoritet må vi vende oss til for å finne svarene på disse spørsmålene, og hvorfor?

⁵ Hvilken autoritet skal vi vende oss til for å finne svarene på disse spørsmålene? Vi skal ikke vende oss til kristenhetens presteskap, men til Læreren Jesus Kristus. Hans trofaste disipler i det første århundre sørget for at hans ord ble bevart, ved å skrive de siste 27 bøker i Bibelen. Denne beretningen unngår ikke noen av de spørsmål som reiser seg i forbindelse med dette emnet, og modifiserer ikke sannheter og kjensgjerninger for å unngå å støte våre religiøse følelser. Hvor mye vantro spottere enn ringeakter denne Lærer, har han påvirket menneskeverdenen mer enn noe annet menneske som noen gang har vært på jorden. Han var mer framsynt enn noe annet menneske. Så han helt fram til vår tid, til det 20. århundre? Ja, han gjorde det. Han var ikke bare interessert i å gjøre disipler i de tre og et halvt år han forkynte og underviste om Guds rike. Han var også interessert i å gjøre disipler nå i det 20. århundre. Og han gjør det. Hvordan kan vi vite det?

6. Når uttalte Kristus de ordene som blir sitert i denne forbindelse, og med hvilke ord gjorde han disiplene kjent med hvor han ville møte dem?

⁶ Vi skal nå sitere noe som han sa om dette etter at han var blitt oppreist fra de døde. Han befant seg på et bestemt sted her på jorden da han sa disse ordene, nemlig på et fjell i det som ble kalt Galilea, området rundt Gennesaret-sjøen. Før sin død hadde han sagt at han skulle møte dem i dette området etter sin oppstandelse. Natten før han døde på en henrettelsespel, og etter at han hadde innstiftet det som kalles Herrens aftensmåltid, sa han til sine 11 trofaste apostler: «I denne natt skal I alle ta anstøt av meg; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal atspres. Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» — Matt. 26: 31, 32; Mark. 14: 27, 28.

7. Hvordan ble det samme dag som han ble oppreist bekreftet at han ville møte dem på dette stedet, og hva gjorde disiplene der?

⁷ To dager senere, den morgenen han var blitt oppreist fra de døde, sa en engel til noen kvinner som kom til graven, som nå var åpen og tom: «Gå av sted i hast og si til hans disipler at han er oppstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham.» Mens kvinnene gikk av sted for å fortelle disiplene om dette, møtte de den oppstandne Jesus. «Frykt ikke!» sa han. «Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de få se meg.» Litt over en uke senere gjorde disiplene dette. «De elleve disipler dro til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de så ham, tilba de [bøyde de seg ned for, NW] ham; men noen tvilte.» — Matt. 28: 3—10, 16, 17; Mark. 16: 7.

Mer enn et menneskes påbud

8. a) Hvordan har ingen skapninger på jorden rett til å prøve å hindre at Kristi betaling blir utført? b) Hva sa apostlene Johannes, Paulus og Peter om den stilling Kristus nå har?

⁸ Det disiplene hørte på dette fjellet i Galilea, var ikke et menneskes ord. Ingen mennesker, regjeringer eller nasjoner på jorden har derfor rett til å prøve å hindre at den befaling som ble gitt, blir utført. Det er sant at mange prøver å hindre det, men det er bare mulig fordi Gud tillater det, og de har ikke Guds godkjennelse når de gjør det. Mange mennesker er blitt døpt trass i deres motstand. Denne Jesus som viste seg for sine disipler på et fjell i Galilea, var den første som ble oppreist fra døden til evig, udødelig liv, Han er derfor den eneste som blir omtalt som «den førstefødte blant de døde». (Åpb. 1: 5) En mann som på mirakuløst vis fikk se Jesus Kristus noen måneder etter hans oppstandelse fra de døde, ble inspirert til å si følgende om ham: «Han . . . er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste.» (Kol. 1: 1, 18) Og en av de disiplene som møtte ham på fjellet i Galilea, skriver: «Kristus led én gang for synder, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 17, 18) Han er den ypperste av Guds åndesønner.

9. Med hvilken myndighet uttalte Kristus sin befaling til disiplene, og hvordan lød befalingen?

⁹ Han kunne av den grunn med rette gi sin befaling med overmenneskelig myndighet, og den ville derfor ha større betydning enn alle befalinger som statsoverhoder og herskere på jorden måtte gi. Han sa til sine disipler: «Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 18—20, NW.

10. Hvorfor er denne betalingen så vektig?

¹⁰ Dette var vektige ord. Og de er like vektige i dag, 1900 år senere, for de ble uttalt av en Autoritet som ingen skapning, hverken i himmelen eller på jorden, kan trosse eller ignorere. Den allmektige Gud, som er all myndighets Kilde, har gitt ham «all myndighet i himmel og på jord». Han er Jesu Kristi himmelske Far og den som oppreiste Jesus fra de døde til udødelig liv på et åndelig tilværelsesplan. Jesus Kristus er Guds Sønn og står nå på grunn av sin oppstandelse fra de døde i et nytt forhold til sin himmelske Far og har en høyere stilling enn han hadde før. Den oppstandne Jesus Kristus trådte fram for den høyeste og allmektige Gud, sin himmelske Far, med verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer. Han frambar verdien av sitt offer til gagn for alle mennesker, både levende og døde. I samsvar med at Gud ga Jesus Kristus «all myndighet», ga han ham også den hellige ånd, Guds usynlige, virksomme kraft, for at han skulle bruke den og utgyte den over sine disipler.

11. a) Hva bør ingen i vår moderne tid tenke om Kristi myndighet? b) Hva kan sies om Kristi myndighet på det nåværende tidspunkt i denne tingenes ordning?

¹¹ Ingen må tenke med seg selv: «Men dette skjedde for 1900 år siden. Den myndighet Jesus Kristus påberopte seg, står ikke ved makt i vår moderne, vitenskapelige, revolusjonære tid. Hans myndighet er blitt svekket i likhet med kristenhetens innflytelse og gjør seg ikke gjeldende i vår tid. Vi har makt her på jorden i dag. Det er i virkeligheten vi mennesker som har myndighet, og vi skal bruke den på den måten vi ønsker å gjøre det, uansett hva en eller annen sa for 1900 år siden.» Men ingen bør føre seg selv bak lyset. Jesus Kristus er en historisk person, ikke en sagnfigur, og han har aldri gitt slipp på sin myndighet eller overgitt den til noe menneske eller noen gruppe av mennesker, hverken i Vatikanet, Genéve, Moskva eller på noen andre steder. Han er i besittelse av den samme myndighet i dag, og han utøver den i dag i høyere grad enn noen gang tidligere. For å forsikre sine disipler om dette sa han etter å ha kommet med sin befaling: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 20, NW) Denne tingenes ordning består fremdeles, men vi befinner oss tydeligvis ved avslutningen.

12. a) Hvordan prøver noen å undervurdere Kristi myndighet i vår tid, og hvorfor bør de ta sin oppfatning opp til ny vurdering? b) Hvordan bør hans disipler i vår tid reagere på hans befaling, og hvorfor?

¹² Det at den oppstandne Jesus Kristus er blitt ikledd evig, overmenneskelig, universell myndighet, burde få alle dem som spotter ham, til å stoppe opp et øyeblikk og tenke over tingene. Det burde få alle som sier at «kristendommen er i ferd med å dø ut, og vi er mer populære og mer betydningsfulle enn Kristus», til å stoppe opp og tenke nøye over hvilken stilling Kristus, Guds himmelske Sønn, har. Det burde også få alle dem som er hans sanne, trofaste disipler, til å ta hans befaling meget alvorlig, slik at det å adlyde den blir det viktigste i deres liv, akkurat som det var det viktigste i disiplenes liv i det første århundre. Når de forstår og verdsetter den myndighet Jesus talte med da han kom med denne befalingen, burde de være travelt opptatt med å adlyde den like til enden på «avslutningen på tingenes ordning». Han er med dem «alle dager» inntil det skjer. De har derfor hans fulle støtte.

Et arbeid som skulle utvides

13. a) Hvor skulle mennesker få anledning til å bli Kristi disipler? b) I hvilken forstand skulle det ikke være som på kong Salomos tid, da hans visdom var kjent jorden over?

¹³ En disippel av den oppstandne Jesus Kristus har ikke en passiv eller lettvint religion, en religion som bare får ham til å tenke på seg selv. Nei, han har en religion som får ham til å gi uttrykk for sin tro, en religion som han ikke kan holde for seg selv, men som er produktiv og reproduktiv. Anledningen til å bli disipler skulle ikke være forbeholdt mennesker i et lite område av jorden, som om den var noe menneskene i resten av verden ikke skulle få. Hvis det var noe som skulle kunngjøres over hele verden, så var det dette. Det var ikke slik som i tilfellet med den vise kong Salomo, som regjerte i Jerusalem i det 11. århundre før Kristus. Den historiske beretning sier om ham: «De kom fra alle folk for å høre Salomos visdom, fra alle jordens konger som hadde hørt om hans visdom.» (1 Kong. 4: 34) Til og med dronningen av Saba kom den lange veien til Jerusalem fra et sted som ble kalt «jordens ytterste ende», for å høre Salomos visdom og se bevisene for den. (Matt. 12: 42; 1 Kong. 10: 1—13) Jesus Kristus sa om seg selv da han var på jorden, at han var «mer enn Salomo». Hans liv og død har betydd langt mer for hele menneskeheten enn Salomos. I stedet for å innby mennesker fra hele jorden til å komme til det jordiske Jerusalem for å høre hans visdom og lære av ham, ga han sine disipler i Galilea påbud om å gå ut til alle mennesker: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» (Matt. 28: 19, NW) De skulle ikke vente til menneskene kom til dem, men de skulle gå ut til menneskene.

14. Hvem skulle få høre budskapet om frelse ved Jesus Kristus, og hvordan viste Jesus dette på Oljeberget før han får opp til himmelen?

¹⁴ Selv om Jesus, da han var på jorden, var en kjødelig, omskåren jøde, som var født under Moseloven, var ikke budskapet om ham forbeholdt jødene. Det var bare en gunstbevisning fra Guds side at jødene fikk høre det først. Dette budskapet om frelse ved Jesus Kristus var for hele menneskeheten, og det må derfor forkynnes for alle mennesker. Den oppstandne Jesus Kristus viste dette, ikke bare på fjellet i Galilea, men også en tid deretter, før han forlot jorden og vendte tilbake til himmelen til sin himmelske Far, Jehova Gud. På Oljeberget, det berømte fjellet som ligger øst for Jerusalem, og hvorfra Jesus skulle fare opp til himmelen, sa han til sine disipler som var sammen med ham der: «Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt; men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 7, 8.

15. a) Hvordan viste Jesus under et bibelstudium med sine disipler i hvilken utstrekning tilgivelse av synder gjennom ham skulle bli forkynt? b) Hvorfor skulle avleggelsen av vitnesbyrdet begynne i Jerusalem?

¹⁵ Det var ikke bare de kjødelige, omskårne jøder, som var spredt over hele jorden, som skulle få høre vitnesbyrdet om den viktige rolle Jesus spilte i forbindelse med Guds hensikt angående menneskehetens frelse, men også hedningene (ikke-jøder) skulle få høre det. Under et bibelstudium med sine disipler hadde Jesus nemlig kort tid før dette sagt: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av, I er vitner om dette.» Hvorfor skulle de begynne i Jerusalem? Fordi de skulle bli døpt med den hellige ånd under feiringen av den følgende pinsefest i Jerusalem, og deres første vitnesbyrd om omvendelse og syndenes forlatelse ved Kristus skulle de avlegge overfor dem som var til stede under feiringen av pinsefesten i denne byen. — Luk. 24: 46—49.

16. Hvordan skjedde det ifølge Apostlenes gjerninger, kapittel 2, akkurat på den måten i Jerusalem?

¹⁶ Det skjedde akkurat på den måten, og på pinsefestens dag i år 33 e. Kr. sa apostelen Peter til en stor skare jøder og proselytter som spurte hva de skulle gjøre: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!» Omkring 3000 av disse jøder og proselytter, som allerede var innvigd til Jehova Gud, angret sin tidligere urette innstilling og handlemåte overfor Kristus og ble døpt i hans navn, noe som viste at de nå var hans etterfølgere. Dette var bare en begynnelse for dem. De ønsket å lære mer av Kristi 12 apostler, og apostlene var villige til å gi dem mer veiledning. Etter dåpen i vann «holdt [de] trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene». — Ap. gj. 2: 37—42.

Utvidelsen i det første århundre

17. Hvordan gikk det til at det gode budskap ble forkynt jorden over av dem som ble døpt i Jerusalem på pinsedagen, og blant hvem ble det forkynt?

¹⁷ Ettersom Guds foranstaltninger for å frelse menneskene skulle gjøres tilgjengelige over hele verden, hvor vist var det ikke da at Jehova utgjøt sin hellige ånd gjennom Kristus på pinsedagen i Jerusalem! Disse omvendte, døpte jøder og proselytter hadde kommet fra mange forskjellige steder i Asia, Europa og Afrika, ja, «fra alle folkeslag under himmelen». Etter at Kristi apostler hadde gitt dem tilstrekkelig undervisning, vendte de tilbake til sine hjemsteder og forkynte det gode budskap der. Men de forkynte bare for de kjødelige, omskårne jøder på disse stedene. (Ap. gj. 2: 5—12; 11: 19) Men hva med Samaria, som lå mellom Judea og Galilea?

18. Hvordan ble innhøstningen av døpte, åndsfylte kristne utført i Samaria?

¹⁸ Jesus hadde en gang forkynt for innbyggerne i den samaritanske byen Sykar, og som følge av dette hadde disse samaritanene sagt: «Vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» Ja, han var ikke bare jødenes, men hele menneskeverdenens frelser. Da Jesus var i Samaria, sa han til sine apostler: «Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv.» (Joh. 4: 35, 36, 38—42) Men det var først da disiplene ble forfulgt og spredt vidt omkring, at de kom til Samaria og utførte dette høstarbeidet. Etter sin oppstandelse fra de døde og før han fór opp til himmelen, hadde Jesus bemyndiget dem til å vitne for samaritanene. Da evangelisten Filip ble tvunget til å forlate Jerusalem og Judea på grunn av forfølgelse, kom han til Samaria og forkynte og døpte mange samaritanske troende. Så sendte apostlene i Jerusalem Simon Peter og Johannes, Sebedeus’ sønn, til disse troende samaritanene, slik at de ved dem kunne få Guds hellige ånd. — Ap. gj. 8: 1—17.

19. Hvilken ytterligere utvidelse skulle nå finne sted, men hvem nølte tydeligvis med det?

¹⁹ Det skulle imidlertid finne sted en enda større utvidelse. Uomskårne hedninger, «mennesker av alle folkeslag», på hele den bebodde jord var ennå ikke blitt nådd, og det hadde ennå ikke funnet sted noen innsamling blant dem. De jøde-kristne nølte med å avlegge vitnesbyrdet om Messias for de uomskårne hedninger eller ikke-jøder og hadde kanskje også visse fordommer mot å gjøre det. (Ap. gj. 10: 9—29) Hvis de jødekristne hadde fortsatt å behandle de uomskårne hedninger på denne måten, ville det ha hindret utvidelsen av den kristne menighet på et tidspunkt da den skulle utvides.

20. Hvilken profetisk uke var i ferd med å løpe ut, og hvem sendte Gud derfor og til hvem?

²⁰ Selv om de jøde-kristne ikke var klar over det, var den 70. årsuke, da Jehova Gud utelukkende skulle vise de kjødelige jødene sin gunst, ved å løpe ut, noe som ville skje omkring slutten av sommeren i år 36 e. Kr. Dette tidspunkt hadde Gud selv fastsatt som det tidspunkt da han skulle åpne døren til Rikets virksomhet for disse hedningene. (Dan. 9: 24—27; Matt. 16: 18, 19) Som en oppfyllelse av Daniels profeti om den 70. årsuke sendte Jehova Gud apostelen Peter med den andre av «nøklene til himlenes rike» til de første uomskårne, troende hedninger, for at han skulle forkynne Rikets budskap for dem.

21. Hvem fikk nå adgang til den kristne menighet, og hva medførte dette hva utvidelse angår, slik det framgår av Paulus brev til kolossenserne?

²¹ Etter at disse troende hedninger hadde mottatt den hellige ånd og dens gaver, ble de på Peters oppfordring døpt i vann. (Ap. gj. 10: 1—8, 30—48; 11: 12—18) Dette åpnet veien for en utvidelse av den kristne menighet blant uomskårne hedninger like til de mest fjerntliggende steder på jorden. Andre jøde-kristne gikk nå gjennom den døren som nettopp var blitt åpnet, og tok opp virksomheten blant hedningene. Hedninger fikk adgang til menigheter som allerede var blitt opprettet, og som hadde bestått utelukkende av kjødelige jøder, samaritaner og proselytter. Omkring 28 år etter at Jesus hadde kommet med sine avskjedsord på Oljeberget, kunne apostelen Paulus skrive fra Roma til menigheten i Kolossæ og si: «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» (Kol. 1: 23) Apostlene og deres meddisipler utførte virkelig i løpet av sin levetid det oppdrag Kristus hadde gitt dem.

Utvidelsen i vår tid

22. Hvordan har det vist seg at Jesus Kristus ikke profeterte falskt med hensyn til det omfang arbeidet med å gjøre disipler skulle få nå i det 20. århundre?

²² Siden da har européere oppdaget nye kontinenter hvor sanne kristne har tatt opp arbeidet med å gjøre disipler. Men det er først nå i det 20. århundre at menneskene virkelig har fått se hvordan det er blitt gjort disipler av «mennesker av alle folkeslag» like til jordens ende eller fire hjørner. Jesus Kristus profeterte ikke falskt da han forutsa det verdensomfattende arbeid med å gjøre disipler som hans sanne etterfølgere skulle utføre. Han forlangte ikke for mye av sine trofaste etterfølgere, for ved hjelp av Guds ånd har de vist sin villighet til å gå så langt som Jesus antydet da han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» — Matt. 28: 19, NW.

23. Har kristenheten handlet i samsvar med påbudet om å gjøre disipler? Begrunn svaret.

²³ I dag er det flere hundre millioner, ja, nesten én milliard mennesker som tilhører kristenhetens kirkesamfunn, men kristenheten har i virkeligheten ikke utført arbeidet med å gjøre disipler, Det er sant at den har distribuert over 2000 millioner eksemplarer av Bibelen eller deler av den på 1337 språk over hele jorden. Dette har imidlertid ikke i seg selv gjort mennesker til Kristi disipler. Kristenheten har i virkeligheten gjort bruk av ild og sverd og religiøs forfølgelse for å få folk til å slutte seg til dens religiøse systemer. Det var ikke den framgangsmåten Jesus Kristus bemyndiget sine apostler og deres salvede medarbeidere til å benytte når de skulle ’gjøre disipler’. Når en ser hva slags kristne det er kristenheten har frambrakt og døpt med sin form for dåp, er det tydelig at den ikke har benyttet den rette framgangsmåten. Kristenhetens medlemmer er ikke det som Bibelen kaller kristne, splittet som de er i hundrevis av forskjellige religiøse sekter, både katolske, ortodokse og protestantiske.

24. Hvilken framgangsmåte som kristenheten har benyttet seg av i arbeidet med å gjøre disipler, er ikke i samsvar med Jesu ord i Matteus 28: 19, 20?

²⁴ Hvilken framgangsmåte skulle ifølge Jesu egne ord hans sanne etterfølgere benytte i arbeidet med å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag uten hensyn til hvilken nasjonalitet de var av? Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Disse ordene gir ikke tillatelse til å tvinge noen ved å true dem med tortur eller forfølgelse. De gir heller ikke tillatelse til å drepe dem som av samvittighetsgrunner nekter å bli disipler. Det at kristenheten har gjort bruk av slike metoder, betyr ikke at det var slike metoder Jesus bemyndiget sine lydige, trofaste etterfølgere til å gjøre bruk av.

25. Hvem blir de som blir gjort til disipler i samsvar med Matteus 28: 19, i virkeligheten elever av?

²⁵ Påbudet om å ’gjøre disipler’ betyr ifølge det greske verbet som er brukt i Matteus 28: 19, å «gjøre lærlinger eller elever». For å belyse dette kan vi nevne at The New Testament — An Expanded Translation av K. S. Wuest gjengir Matteus 28: 19 slik: «Når dere derfor har gått deres vei, undervis alle folkeslag, idet dere gjør dem til deres elever.» De som blir undervist av Jesu Kristi etterfølgere, blir naturligvis elever av dem. De lærer imidlertid om Kristus, og de lærer at de må holde alt det han har befalt sine etterfølgere, Han er derfor i virkeligheten deres Lærer. Det må være slik som han sa til sine disipler: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester [lærer, NW], men I er alle brødre.» (Matt. 23: 8) De som blir gjort til disipler, blir derfor i virkeligheten elever eller disipler av denne ene Lærer, Jesus Kristus, som kom med befalingen.

26. Hvem forblir slike disiplers Lærer?

²⁶ En menneskelig lærer kan dø eller reise til et annet sted, men Jesus Kristus fortsetter hele tiden å være sine disiplers Lærer. Det er som New English Bible — New Testament uttrykker det: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler; døp mennesker overalt.»

27. Hva er den eneste rette framgangsmåten å benytte når en skal gjøre disipler, og hva må de som skal bli disipler, lære om for å kunne bli døpt med den rette dåp?

²⁷ Jesus Kristus har derfor selv fullstendig utelukket bruken av ild og sverd eller krumsabel og tortur og inkvisisjon for å tvinge folk til å bli kristne. Den eneste måten å gjøre virkelige disipler av Læreren Jesus Kristus på er å holde fram Bibelens vitnesbyrd om Jesus Kristus for menneskene på en fredelig og kjærlig måte. De blir derved hjulpet til å bli hans disipler, ikke disipler av den personen som vitner for dem. De må lære ikke bare om Sønnen, men også om hans himmelske Far og om den hellige ånd, det vil si den usynlige, virksomme kraft som Gud benytter for å gjennomføre sin vilje. Hvordan skulle eleven ellers kunne bli døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn»?

28. Hvordan blir dette vist i tilfellet med de 12 menn som Paulus traff i Efesos?

²⁸ Det var for eksempel omkring 12 menn i det gamle Efesos som var blitt døpt med den dåp som de forsto var den dåp døperen Johannes døpte med. Men de hadde ikke kjennskap til Guds hellige ånd, og de var ikke blitt døpt i Jesu Kristi, Guds Sønns, navn. Selv om de kjente Gud, kjente de ham eller anerkjente de ham ikke som Jesu Kristi Far, og de anerkjente heller ikke Jesus Kristus som Guds Sønn. Apostelen Paulus måtte derfor vitne for dem om Jesus Kristus. Deretter måtte de bli døpt på nytt, denne gangen i «den Herre Jesu navn». Da Paulus deretter la hendene på disse som nettopp var blitt døpt, fikk de Guds hellige ånd og begynte å profetere under påvirkning av den, noe de ikke hadde gjort tidligere fordi de ikke kjente den hellige ånd eller hadde mottatt den. — Ap. gj. 19: 1—7.

29. Hva er det som viser at en disippel etter sin dåp må fortsette å lære?

²⁹ Selv etter at disiplene var blitt døpt i vann, hadde de behov for å få ytterligere undervisning. Ifølge Jesu ord skulle det ikke bare finne sted en dåp, men de som var blitt døpt, skulle også lære ’alt det han hadde befalt dem’. De som er blitt døpt, må derfor fortsette å være elever av Læreren Jesus Kristus, De skulle ikke tvinges eller tortureres til ’å holde alt det han hadde befalt dem’, men på en tålmodig, fredelig og kjærlig måte læres opp til å holde alle Kristi påbud. Bibelen viser at det var på den måten apostlene utførte sitt arbeid med å gjøre disipler, noe som viser at det er denne framgangsmåten, og ikke den framgangsmåten kristenheten har benyttet, som er den rette.

30. I forbindelse med hvilket annet arbeid som Kristus forutsa, må arbeidet med å gjøre disipler bli utført, og hvordan ble dette vist av Paulus og Barnabas i Lilleasia?

³⁰ Dette arbeidet med å gjøre disipler er naturligvis noe som skulle utføres i tilknytning til det andre arbeidet som ble forutsagt av Jesus Kristus, i hans profeti i Matteus 24: 14 (NW), nemlig: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Men denne forkynnelsen eller kunngjøringen av Riket er en offentlig gjerning, og den blir utført for å avlegge «et vitnesbyrd for alle folkeslag», ikke for å omvende alle folkeslag. Det framgår tydelig av beretningen om det arbeid Paulus og Barnabas utførte i Lilleasia at denne kunngjøringen blir utført i tilknytning til arbeidet med å gjøre disipler: «Etter at de hadde forkynt evangeliet [det gode budskap, NW] der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia, idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem.» — Ap. gj. 14: 21, 22.

31. Hva innebærer arbeidet med å gjøre disipler for den som gjør disipler, og for disippelen selv?

³¹ Men arbeidet med å gjøre disipler er et mer personlig arbeid enn arbeidet med offentlig å vitne om eller kunngjøre Riket. Det innebærer å gi undervisning etter at det først er blitt avlagt et vitnesbyrd. Et offentlig vitnesbyrd kan bli ignorert eller forkastet av offentligheten i sin alminnelighet, men for å bli en disippel eller en elev må en godta de opplysninger en får av den som underviser en, og deretter bli en etterfølger av Læreren, Jesus Kristus. Det betyr at en må bli døpt i vann i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og deretter fortsette å ta imot undervisning fra Læreren, Jesus Kristus, og anvende det en lærer.

32. Hva er det som viser hvorvidt den som blir døpt, blir en disippel av den som døper ham eller av et annet menneske på jorden?

³² Ingen troende som blir døpt på den foreskrevne måten, gjør det for å bli en disippel av et kjødelig menneske på jorden. De som blir døpt, blir heller ikke ved dåpen gjort til disipler av den innvigde mannen som døper dem i vann. (1 Kor. 1: 12—17) Det framgår tydelig av beretningen i Apostlenes gjerninger 11: 26 at de som ble døpt, ble Jesu Kristi disipler: «I Antiokia [i Syria] fikk disiplene først navnet kristne [ikke paulister].»

«Gjør disipler» — inntil når?

1. Hva kan få oss til å spørre om antallet av de disipler som skulle bli døpt, er begrenset?

SKULLE det bli døpt disipler av Kristus inntil det var et bestemt antall av dem? Satte ikke Kristus en grense for hvor mange som skulle bli døpt som hans disipler, da han i Åpenbaringen 7: 1—8 og 14: 1—3 åpenbarte at 144 000 åndelige israelitter skulle være medarvinger med ham til det himmelske rike?

2. a) Nevnte Jesus noe bestemt antall da han kom med befalingen om å gjøre disipler? b) Hvilken diskriminering ville føre til at meget få «kristne» ble døpt i vår tid?

² Ikke nødvendigvis, for i Matteus 28: 19, 20 (NW) satte han ikke noen grense for hvor mange som skulle bli døpt, men sa ganske enkelt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» Han kunne og ville naturligvis vite når det ikke lenger skulle bli døpt flere disipler eller elever av ham, for han er deres Lærer og ville vite når han hadde så mange disipler som han ønsket. Hans lydige etterfølgere kan derfor bare fortsette å gjøre mennesker til hans etterfølgere og døpe dem så lenge han tillater det. Hvis vi bare døpte dem som etter at de hadde foretatt en fullstendig innvielse til Gud gjennom Kristus, hevdet at de hadde Guds ånds vitnesbyrd om at de var åndelige israelitter, Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger, ville vi døpe svært få «kristne» i vår tid. Hvordan det?

3, 4, a) Hva har ifølge rapporter som er blitt offentliggjort siden 1942, skjedd med antallet av døpte kristne som hevder at de er blitt født av Guds ånd? b) Hvor mange forsynte seg av emblemene ved Herrens aftensmåltid i 1969 og året før, og hvor mange ble døpt i det forløpne tjenesteår?

³ Ifølge de rapporter som er blitt offentliggjort siden 1942, er antallet av døpte kristne som hevder at de tilhører «levningen» av dem som er født av Guds ånd som Jesu Kristi medarvinger, blitt mindre for hvert år.

⁴ Den 1. april 1969 var det for eksempel bare 10 368 av denne salvede, åndelige levning som var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid og forsynte seg av brødet og vinen. Men i det forløpne år med kunngjøring av Rikets budskap ble hele 120 905 nye troende døpt i vann som et symbol på at de hadde innvigd seg til Gud gjennom Kristus. I det foregående tjenesteår var det 10 619 eller 251 flere som forsynte seg av brødet og vinen ved Herrens aftensmåltid, I det forløpne tjenesteår var det således så mange færre som hevdet at de tilhørte de 144 000 åndelige israelitter. Hvor mange av de 10 368 som utgjør levningen, var blant de 120 905 som ble døpt i vann i tjenesteåret 1969? Hvis det bare var slike som skulle døpes, hvor få dåpshandlinger ville det ikke da ha blitt foretatt i tjenesteåret 1969! Men rapporten viser at det var 120 905 som ble døpt.

5. a) Hvor lenge eller inntil når skulle arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem fortsette? b) Ettersom forkynnelsen av Riket har fortsatt som forutsagt siden 1914, hvilket arbeid vil da fortsette sammen med den?

⁵ Hvor lenge eller inntil når skulle arbeidet med å gjøre mennesker til disipler av Kristus og døpe dem fortsette? Jesus Kristus antydet dette, for etter at han hadde gitt sin befaling i Matteus 28: 19, 20 (NW) angående det å gjøre disipler og døpe dem, sa han: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» Dette arbeidet skulle altså fortsette inn i «avslutningen på tingenes ordning»! Og vi har levd i denne tiden siden «hedningenes tid» endte høsten 1914. (Luk. 21: 24) For tiden blir den verdensomfattende forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» utført i langt større målestokk enn noen gang siden 1914, som en enestående oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 14 (NW) angående «avslutningen på tingenes ordning». Når denne forkynnelsen av Riket under Kristi ledelse har fortsatt med stadig større intensitet helt fram til nå, er det logisk å trekke den slutning at arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem også skulle fortsette.

6. a) Som hva ble disse titusener av mennesker døpt ifølge Matteus 28: 19? b) Hvilket håp hadde mange av dem som tok imot budskapet etter 1923?

⁶ Er så alle disse titusener som er blitt døpt hvert år i de siste årene, disipler av Kristus? Ja, det er de! Det er bare den slags mennesker som innvigde kristne ifølge Matteus 28: 19, 20 har fått befaling om å døpe og undervise. Etter at Jesus Kristus hadde bedt for sin «lille hjord» av åndelige får, sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16) Disse «andre får» skulle ikke ha et himmelsk håp, men et jordisk håp. De skulle ha håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord. Siden 1923, da lignelsen om fårene og geitene ble forklart på stevnet i Los Angeles i California og senere behandlet i The Watch Tower for 15. oktober 1923 (Vagttaarnet for desember 1923), har mange av dem som har hørt vitnesbyrdet om Riket, hatt det håp å få være blant de «andre får» og arve det jordiske paradis under Guds himmelske rikes styre. Men i en rekke år ble disse ikke rådet til å la seg døpe.

Døpt for å bli hva?

7. Hvilke spørsmål kan stilles angående dem som er blitt døpt?

⁷ I The Watch Tower for 15. august 1934 ble det gitt et råd vedrørende innvielse og dåp. (Se Vagttaarnet for 15. oktober 1934.) Det er nok så at personer som ønsket å tilhøre de «andre får», siden da er blitt døpt i vann som et symbol på at de har innvigd seg til Gud gjennom Kristus. Men hva ble de med rette døpt for å bli? Ble de døpt for å bli «andre får»?

8. Hvilket spørsmål oppstår vedrørende dem som ble døpt 1. juni 1935 på stevnet i Washington?

⁸ Da profetien i Åpenbaringen 7: 9—17 ble forklart på et stevne som ble holdt i De forente staters hovedstad, Washington, D.C., i begynnelsen av den etterfølgende sommer, ble det vist at den ’store skare’ som blir beskrevet der, består av vår tids «andre får», som har et jordisk håp. Denne interessante forklaringen ble senere offentliggjort i Vagttaarnet for 1. og 15. oktober 1935. Og dagen etter at denne gledebringende talen var blitt holdt, var det mange av de stevnedeltagerne som mente at de tilhørte de «andre får», som ble døpt. Men for å bli hva ble disse som ble senket ned i vann, døpt denne lørdagen, den 1. juni 1935, på dette stevnet i Washington? For å bli «andre får»? For å bli medlemmer av den ’store skare’, som med rette har håp om å oppnå liv på en paradisisk jord? Var det det de hadde innvigd seg til Gud for å bli?

9, 10. a) Hvordan framgår det av Matteus 25: 41—46 og Åpenbaringen 7: 9—17 at vi lever i en tid da en «stor skare» av «andre får» skulle tre fram? b) Hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?

⁹ Når vi skal undersøke Bibelens syn på dette spørsmålet, kan vi bare henvise til den befaling Jesus ga sine etterfølgere. Det er en kjensgjerning at Jesu lignelse om fårene og geitene er en del av hans profeti angående «avslutningen på tingenes ordning», og at denne bestemte lignelsen får sin anvendelse innenfor «avslutningen på tingenes ordning», det vil si i vår tid. Det er dessuten slik at apostelen Johannes i sitt syn fikk se den ’store skare’ (Åpb. 7: 9) etter at han hadde fått se de 144 000 beseglede, åndelige israelitter. Dette profetiske synet måtte derfor få sin oppfyllelse i vår tid, særlig siden 1935, da det ser ut til at beseglingen av de 144 000 åndelige israelitter var fullført.

¹⁰ I samsvar med denne kjensgjerning blir antallet av dem som tilhører den salvede levning av åndelige israelitter, som feirer Herrens aftensmåltid, stadig mindre. Likevel finnes det i vår tid om lag en million innvigde og døpte vitner for Jehova. Disse kristne håper å få overleve den kommende «store trengsel» på Guds hevnens dag og få komme inn i Guds nye ordning på jorden. Dette er derfor tydeligvis den tid som er fastsatt for at den ’store skare’ av «andre får», som er uten tall, skal tre fram. Jesus sa at han ville være med sine lydige etterfølgere «alle dager», helt fram til «avslutningen på tingenes ordning», når de utførte befalingen om å gjøre mennesker til disipler og døpe dem. Men ga Jesus dem befaling om at de skulle døpe noen som innvigde medlemmer av den «lille hjord», som den himmelske Far har til hensikt å gi det himmelske rike, samtidig som han ga dem befaling om å døpe andre innvigde i denne tiden som «andre får», som medlemmer av den talløse ’store skare’, som skal få arve det jordiske paradis under Guds rike?

11. a) Hvorfor gir Bibelens svar grunn til å undersøke spørsmålet om innvielse på nytt? b) Hva kan vi med rette vente at Gud vil gi en person etter at han er blitt døpt?

¹¹ Bibelen svarer nei. Jesus sa ganske enkelt: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Dette hjelper oss til å få den rette forståelse av kristen innvielse. Når vi innvier oss til Gud gjennom Kristus, stiller vi ikke noen betingelser som Gud må godta vår innvielse på. Når vi innvier oss, framstiller vi oss for Gud slik som Jesus, hans Sønn, gjorde, da han sa: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» (Heb. 10: 9, 10; Sl. 40: 8, 9) Vi velger således ikke selv, men overlater til Jehova Gud å bestemme vår evige skjebne. Hvis vi ønsker at hans vilje skal skje med oss, vil vi godta den oppgave han gir oss, og være tilfreds med den, ja, glede oss over den. (Rom. 9: 16) Det er rimelig å vente at Gud etter at en person har innvigd seg og latt seg døpe, vil gi ham et vitnesbyrd om hvilken beslutning han har truffet i forbindelse med denne personen. Dem som han avler ved sin ånd, vil han gi det vitnesbyrd at de er Guds barn. — Rom. 8: 16, 17.

12. a) Hva blir vi derfor døpt for å bli, og hva må vi gjøre før vi blir døpt? b) Hvem ønsker vi at vi selv og andre skal bli døpt som disipler av?

¹² Vi er derfor alle uten unntak døpt til å være disipler av Jesus Kristus. Det at vi blir døpt, er i samsvar med hans befaling, ja, i samsvar med det eksempel han satte. Når vi etter at vi har regnet etter hva det vil koste, kommer til Gud fast bestemt på å gjøre hans vilje, følger vi også Jesu Kristi eksempel. (Luk. 14: 25—33) Som innvigde, døpte tjenere for Gud kan vi ikke være disipler av noen annen enn hans trofaste Sønn, for da Jesus ble forklaret på fjellet etter påsken i år 32 e. Kr., sa Jehova Gud til de apostlene som var til stede: «Dette er min Sønn, den elskede, I hvem jeg har velbehag; hør ham!» (Matt. 17: 1—5) En som virkelig er innvigd til Gud, ønsker ikke å være en disippel av noen annen enn den som Gud har utvalgt. Han ønsker heller ikke at noen andre innvigde, døpte mennesker skal være disipler av noen annen enn Jesus Kristus. Som apostelen Peter, som var vitne til Jesu forklarelse, skrev: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans [ikke Peters] fotspor.» — 1 Pet. 2: 21.

13. a) Hvilken slutning bør en person ikke trekke i betraktning av den tiden vi lever i, og de begivenheter som er blitt forutsagt? b) Hva bør han vente at Gud vil vise ham i sin tid etter at han er blitt døpt?

¹³ Det er derfor ingen grunn til at noen som er blitt døpt siden 1934—1935, skulle tro at han er blitt døpt som et av de «andre får» eller en vår tids Jonadab eller som en av den ’store skare’, som ikke tilhører de åndelige israelitter, bare fordi vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», og fordi Jesus Kristus nå sitter på «sin herlighets trone» og skiller de symbolske fårene fra de symbolske geitene. (Joh. 10: 16; 2 Kong. 10: 15—23; Åpb. 7: 9—17) Han bør ikke tro det, selv om han vet at det allerede finnes omkring en million innvigde, døpte vitner for Jehova verden over, langt flere enn 144 000, det antall som de åndelige israelitter, som har et himmelsk håp, er begrenset til. Han bør huske at han er blitt døpt som en disippel av Jesus Kristus, som en elev av ham. Etter at han er blitt døpt, kan han med rette vente at Jehova Gud, som han betingelsesløst har innvigd seg til, i sin tid vil gi ham et vitnesbyrd om hvorvidt han tilhører den ’store skare’ av vår tids «andre får» eller ikke.

14. Hva vil alle fortsatt være, uansett hvilken klasse det viser seg at de tilhører, og hvilket krav må de alle oppfylle?

¹⁴ Enten den som er innvigd og døpt, i sin tid får det vitnesbyrd fra Gud at han er blitt født av Guds ånd til å være en åndelig israelitt, eller han er blitt gjort til et medlem av den får-lignende ’store skare’, forholder det seg slik at han i første rekke er en døpt disippel av Kristus. Den disippel som tilhører de «andre får», og den disippel som tilhører levningen av de åndelige israelitter, må vise den samme grad av trofasthet overfor Gud. En disippel er en disippel. Alle disiplene, enten de tilhører den «lille hjord» eller den ’store skare’, er nå «én hjord» under den ’ene hyrde’, Herren Jesus Kristus, som ga sitt jordiske liv for alle fårene. (Joh. 10: 15, 16; Luk. 12: 32) De er ikke etterfølgere av forskjellige religiøse menn på jorden, men de er alle etterfølgere av den ’ene hyrde’. De er alle elever av denne Hyrde, og gjennom ham får de veiledning fra Gud. (Joh. 6: 44, 45) Og de må anvende det de lærer; de må sette det ut i livet og trofast leve i samsvar med det. Ellers er de ikke kristne. Bare som Kristi disipler kan de vente å få overleve Harmageddon-krigen.

Disipler gjør andre til disipler

15. Hva skulle de som allerede var disipler, ifølge Matteus 28: 16—20 gjøre, og hvem etterligner de i denne henseende?

¹⁵ Det er viktig å merke seg én ting i beretningen i Matteus 28: 16—20. Det sies der: «Men de elleve disipler dro til Galilea og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: . . gå derfor ut og gjør . . . disipler.» Det var til dem som allerede var disipler, den oppstandne Jesus ga befaling om å utføre et arbeid som besto i å gjøre disipler blant alle folkeslag. Dette betyr derfor at en disippel av Kristus ikke bare er en elev av ham, men at han også må gjøre andre til disipler, til disipler av den ’ene lærer’, Jesus Kristus. På den måten følger han det eksempel hans Lærer, Jesus Kristus, satte, for Jesus Kristus gjorde også mennesker til disipler. (Joh. 3: 25, 26; 4: 1) Kvinner såvel som menn har det privilegium å bli hans disipler. Tabita eller Dorkas i Joppe blir spesielt omtalt som en disippel eller disippelinne. (Ap. gj. 9: 36) Kvinner så vel som menn ble døpt i vann som disipler av Kristus, som mennesker som trodde på ham. — Ap. gj. 8: 12; 16: 15.

16. Hvilket arbeid pågår fortsatt i samsvar med Kristi befaling, men hva kan sies med hensyn til hvor lenge det vil fortsette?

¹⁶ Selv om vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», pågår dette arbeidet med å gjøre disipler og døpe dem fremdeles. Men den kjensgjerning at vi nå har kommet så langt inn i den avsluttende tidsperiode, som begynte i 1914, viser at den tid som gjenstår for arbeidet med å gjøre disipler blant alle folkeslag og døpe dem, nærmer seg sin avslutning. I samsvar med sitt løfte er den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus med oss i dette arbeidet, som han ga oss befaling om å utføre som hans disipler. — Matt. 28: 20.

17. Hvilken annen dåp, som døperen Johannes beskrev, skal Jesus om kort tid utføre?

¹⁷ Samtidig som Jesus har overoppsynet med det arbeid som består i å gjøre disipler og døpe dem i vann nå i «avslutningen på tingenes ordning», gjør han også forberedelser med tanke på en dåp av et annet slag i den aller nærmeste framtid. For 1900 år siden, allerede før Jesus selv var blitt døpt i Jordan-elven, sa døperen Johannes om ham: «Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild.» — Matt. 3: 11—13.

18. a) Når begynte Jesus å døpe med hellig ånd? b) Når døpte han det jødiske folk med «ild»?

¹⁸ Jesus begynte å døpe sine disipler med hellig ånd på pinsefestens dag i år 33 e. Kr. (Luk. 24: 49; Ap. gj. 1: 4 til 2: 33) I år 70 e. Kr. døpte han det jødiske folk i provinsen Judea og i Jerusalem med ild, i og med at byen Jerusalem og dens tempel ble døpt med ødeleggelsens ild. Hele 1 100 000 jøder som befant seg i byen for å feire påsken, ble drept, og Judea ble lagt øde, mens de 97 000 jødene som overlevde, ble ført bort som fanger og spredt i hele det romerske rike.

19. Hva vil nå bli døpt med «ild», i samsvar med forbildet fra det første århundre, og hvorfor?

¹⁹ Det som fant sted den gangen, var et profetisk forbilde på den større og endelige oppfyllelse som profetien vil få på det motbilledlige, vår tids ukristelige, Jerusalem, nemlig den verdslige kristenheten. Fordi kristenheten ikke har vært noen virkelig disippel av Jesus Kristus, men snarere har vært en etterfølger av Nimrod, som var en «mektig jeger i opposisjon til Jehova», og som grunnla det gamle Babylon og dets hedenske religion, er kristenheten i virkeligheten en viktig del, ja, den mest fremtredende delen, av vår tids Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. Når dette verdensrike går til grunne, vil kristenheten bli ødelagt sammen med det. Ja, kristenheten vil bli døpt med ild i likhet med Jerusalem og Judea i det første århundre. — 1 Mos. 10: 8—10, NW; Åpb. 17: 1 til 18: 18.

20. Hvilken oppfordring som Peter i sin tid rettet til jødene på pinsedagen, blir rettet til menneskene i vår tid, og hvilken dåp er det å foretrekke å bli døpt med?

²⁰ Trettisju år før Jerusalem og Judea ble ødelagt i år 70 e. Kr., oppfordret apostelen Peter inntrengende de jøder som var forsamlet i Jerusalem for å feire pinsen, og som spurte ham om hva de skulle gjøre, til å la seg døpe i Jesu Kristi navn, idet han sa til dem: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» (Ap. gj. 2: 37—40) En lignende, inntrengende oppfordring kommer i vår tid innvigde, døpte vitner for Jehova med til alle som inntil nå har vært opptatt med å delta i religiøse feiringer i kristenheten, det motbilledlige Jerusalem, Det er i sannhet langt bedre å bli døpt nå i vann som en innvigd disippel av Kristus enn å bli døpt i nær framtid i ødeleggelsens ild, som kristenheten vil bli kastet i, og så gå til grunne sammen med denne «vanartede slekt».

21. a) Hva kan sies med hensyn til hvorvidt bare de som tilhører kristenheten, trenger å gi akt på advarselsbudskapet? b) Hvem vil overleve ødeleggelsens ild, og hvilken befaling fortsetter denne klassen å adlyde?

²¹ «Mennesker av alle folkeslag» utenfor kristenheten trenger også å gi akt på dette presserende budskapet, for sammen med kristenheten skal hele Babylon den store, hele den falske, babyloniske religions verdensrike, «bli oppbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne». (Åpb. 18: 8) De som er innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus, vil få overleve denne ødeleggelsens ild og komme inn i Guds rettferdige, nye ordning, en virkelig kristen ny ordning. Med dette i tankene fortsetter Jehovas vitner som disipler av Kristus å adlyde hans befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem.» — Matt. 28: 19, NW.

Sterkt interessert i Bibelen

Den 16. november 1969 fylte en begeistret skare på 15 443 mennesker Honolulu International Center under det oppmuntrende bibelske foredraget «Veien tilbake til fred i paradiset». Dette foredraget utgjorde høydepunktet på det 24. stevnet i en serie internasjonale stevner som Jehovas vitner holdt i 1969, og som inntil da 986 926 hadde overvært.

Mange filippinere måtte bringe store personlige offer for å kunne overvære stevnet med mottoet «Fred på jorden» som ble holdt i Manila i tiden fra 22. til 26. oktober. Programmet omfattet bibelske skuespill og foredrag, og dette ville de nødig gå glipp av. Flere solgte jordstykker, én solgte huset sitt og en annen solgte sin jeep for å få penger til reisen til stevnet. Noen solgte til og med sine vannbøfler, som de fattige bøndene er svært avhengige av. Det var mer verdifullt for dem å få forståelse av Bibelen.

De som var til stede på stevnet i Tokyo i Japan, fikk høre at det er mange av deres landsmenn som tar imot og verdsetter Bibelens budskap om fred, og at det som følge av dette har vært en bemerkelsesverdig økning i antallet av aktive vitner for Jehova i dette landet.