Har du «tro så sjelen blir bevart i live»?

«Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 39, NW

1. Hvorfor tror de kristne på Jesu Kristi oppstandelse?

TERTULLIANUS, som ble omvendt til kristendommen i slutten av det annet århundre av vår tidsregning, skrev en gang angående Jesus Kristus: «Han ble begravd og oppreist fra de døde; dette er sikkert, for det er fullstendig usannsynlig.» Sett fra et menneskelig synspunkt er Kristi oppstandelse nettopp dette, nemlig «fullstendig usannsynlig». Likevel forsikrer Bibelen oss om at Kristi oppstandelse er en kjensgjerning. Bibelen gjengir for eksempel følgende ord av den kristne apostelen Peter angående «Jesus fra Nasaret»: «Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer, ettersom det ikke var mulig at han kunne holdes av den.» (Ap. gj. 2: 22—24) Kristi første disipler så den oppreiste Jesus, og noen av dem spiste og drakk til og med sammen med ham og snakket med ham. (Matt. 28: 5—10, 16—20; Ap. gj. 10: 40, 41; 1 Kor. 15: 3—8) De kristne i vår tid tror på Jesu Kristi oppstandelse fordi den er omtalt i Guds inspirerte Ord. De forstår dessuten at det som skjer i vår tid som en oppfyllelse av Bibelens profetier, bekrefter at Jesus Kristus lever og nå hersker i Guds himmelske rike. — 2 Tim. 3: 16, 17; Matteus, kapitlene 24 og 25.

2. Hvor viktig er det å ha tro?

² Det kreves av Guds tjenere at de har tro. Jesus Kristus sa: «Ha tro til Gud!» (Mark. 11: 22) Den hebraiske profeten Habakuk gjenga hva Jehova hadde sagt, og sa: «Men den rettferdige skal leve ved sin tro.» (Hab. 2: 2, 4) Vi blir forsikret om at «den som tror på Sønnen [Guds Sønn, Jesus Kristus], har evig liv». (Joh. 3: 36) Alle som ønsker å oppnå Guds gunst og evig liv, må derfor vise sann tro.

3. Hva er tro?

³ Tertullianus’ uttalelse angående Jesu Kristi oppstandelse er blitt sitert som et eksempel på den «sterkeste form» for tro. Men hva er tro? Tro er blitt definert som «den sinnsinnstilling som betrakter en bestemt påstand som sann, uavhengig av hvorvidt dens sannferdighet er blitt fullstendig bevist». (The Encyclopedia Americana, 1956-utgaven, bind X, side 723) Apostelen Paulus, som ble en kristen etter at den oppreiste, herliggjorte Jesus Kristus på mirakuløs måte viste seg for ham (Ap. gj. 9: 1—19), har gitt følgende inspirerte definisjon av tro: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» Ved sin tro «fikk mennesker i gammel tid vitnesbyrd» om at de hadde behaget Jehova. — Heb. 11: 1, 2, NW.

4. Hva var grunnen til at Abel hadde en «sikker forventning» om at Guds ord angående ’kvinnens ætt’ ville gå i oppfyllelse?

⁴ Den bibelske tro er en velbegrunnet forventning og ikke et grunnløst håp. Abel, som var den andre sønnen til de to første mennesker, Adam og Eva, viste tro. Abel var klar over at det Gud hadde sagt om at menneskene måtte dø som følge av den ulydighet de hadde vist da de spiste av frukten på «treet til kunnskap om godt og ondt», var sant. (1 Mos. 2: 16, 17) Han kunne merke de nedarvede, dødbringende virkninger av synden hos seg selv. (Rom. 5: 12) Han så også hvordan hans ulydige far, Adam, måtte arbeide hardt, slik Gud hadde sagt. Og i overensstemmelse med Jehovas dom over Eva opplevde hun stor møye i sitt svangerskap. (1 Mos. 3: 16—19) Disse kjensgjerningene viste at Gud er sannferdig, og de overbeviste Abel, de ga ham «den sikre forventning» om at også andre ting som Gud hadde sagt, ville gå i oppfyllelse, for eksempel de profetiske ordene som Jehova hadde rettet til Djevelen da han talte til slangen, som denne onde åndeskapningen hadde gjort bruk av for å få menneskene til å synde: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 15.

5. a) Hvordan viste Abel sin tro på at Guds ’kvinnes’ ætt skulle komme? b) På hvilken måte vitnet Gud om Abels gaver?

⁵ Abel viste sin tro på at Guds ’kvinnes’ ætt skulle komme, ved å frambære et dyreoffer til Jehova, et offer som på en billedlig måte skulle erstatte hans eget liv. Hans eldre bror, den troløse Kain, ofret bare blodløse grønnsaker. Kain utgjøt deretter sin brors blod og ble en morder, men Abel døde i vissheten om at han hadde behaget Jehova, idet «Gud vitnet om hans gaver» ved å godta det offer Abel hadde frambåret i tro. (Heb. 11: 4; 1 Mos. 4: 1—8) Kan din tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer sammenlignes med den tro som Abel ga uttrykk for ved sitt offer?

6. Forklar hvordan tro er «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses».

⁶ Tro er også «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». Alt det som er skapt — solen, månen, stjernene og jorden — viser for eksempel tydelig de kristne at det finnes en Skaper, at han er virkelig, selv om det ikke er mulig å se ham med det menneskelige øye, ettersom han er en usynlig Ånd. (Joh. 4: 24; Rom. 1: 20—23) De kristne har derfor beviser for at Gud er til, og ved tro skjønner de «at tingenes ordninger ble brakt i stand ved Guds ord, slik at det som ses, ble til av ting som ikke kommer til syne». — Heb. 11: 3, NW.

Tro bevarer sjelen i live

7. Hva er en sjel, og hva kan skje med den?

⁷ Før Paulus definerte hva tro var, sa han angående de kristne: «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» (Heb. 10: 39, NW) Men hva er den sjel som en kan bevare i live ved å ha tro? Du er en levende sjel. Bibelen sier: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånd i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7) Det sies ikke her eller noe annet sted i Bibelen at mennesket har en udødelig sjel som er i stand til å fortsette å eksistere atskilt fra legemet etter døden. Jehova sa gjennom sin profet Esekiel: «Den sjel, som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.) Dette gjelder alle ufullkomne mennesker, «for det er ikke noe menneske som ikke synder», og «hvis vi sier: ’Vi har ingen synd,’ villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss». — 1 Kong. 8: 46; 1 Joh. 1: 8, NW.

8. Hvilket håp om liv er det for de trofaste tjenere for Jehova som har vært døde i lang tid, og hvilket håp om liv har de som viser tro i dag?

⁸ De av Jehovas trofaste tjenere som har vært døde i lang tid, lever imidlertid i Guds øyne. Gud vil oppreise dem fra de døde og gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, gjenreise dem til liv som levende sjeler. (Joh. 5: 28, 29) Abraham, Isak og Jakob vil være blant dem som blir oppreist. (Luk. 20: 37, 38) Ved å vise sin tro ved sine gjerninger kan en i dag være lik dem. Og ettersom det som skjer i vår tid som en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at vi lever i de «siste dager» av denne tingenes ordning, er det nå mulig å vise en tro som vil bevare sjelen i live til evig tid. (2 Tim. 3: 1—5) Andre eksempler på menn fra fortiden som viste tro på Gud, vil hjelpe deg til å framelske «tro så sjelen blir bevart i live».

Tro i den patriarkalske tid

9. Hvordan ble Enok «bortrykt, så han ikke skulle se døden»?

⁹ I likhet med Abel viste Enok, «den sjuende fra Adam», tro på Jehova. Enok profeterte om fullbyrdelsen av Guds dom over de ugudelige. (Jud. 14: 15) I hvor høy grad må ikke Enoks ord ha pint hans religiøse fiender! De søkte uten tvil å drepe ham fordi han forkynte Jehovas dom. Men Gud «tok ham», slik at han ikke opplevde dødens veer. (1 Mos. 5: 24, NW) Enok ble således «bortrykt, så han ikke skulle se døden», men først «fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud». (Heb. 11: 5) Hvordan skjedde det? Det greske ordet som er gjengitt med «bortrykt» i Hebreerne 11: 5, betyr «overføre», «transportere» eller «skifte oppholdssted» og bringer tanken hen på det som hendte Paulus. Han ble på mirakuløst vis overført eller rykt inn i den «tredje himmel» og fikk et syn av den kristne menighets framtidige, åndelige paradis. (2 Kor. 12: 1—4) Enok, som ikke kjente noe til et åndelig paradis, var tilsynelatende i en lignende bortrykt tilstand og hadde et syn av det kommende, jordiske paradis, da Gud lot ham sove inn i døden, trygg for sine fiender. Gud har ikke lovt å gi deg et syn av det gjenopprettede paradis på jorden. Men tror du som en kristen at det vil komme? Det bør du. — 2 Pet. 3: 13; Heb. 11: 6.

10. Hva gjorde Noah i sin tid ved å vise tro?

¹⁰ I tro bygde Noah «i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus». Ved å vise en slik tro og i lydighet utføre rettferdige gjerninger fordømte Noah den vantro verden for dens onde gjerninger og viste at den fortjente å bli ødelagt. (Heb. 11: 7; 1 Mos. 6: 13—22) Men viser du en slik tro som Noah? I dag er forholdene slik de var på Noahs tid før den verdensomfattende vannflommen. Størsteparten av menneskene spiser, og drikker, gifter seg og fortsetter med sine daglige gjøremål uten å ta hensyn til Guds hensikter. De gir ikke akt på den kjensgjerning at Menneskesønnens, Jesu Kristi, lovte annet nærvær er en realitet. Men du behøver ikke å være lik dem. Vær i stedet åndelig våken og vis tro. Ditt liv avhenger av at du gjør det. — Matt. 24: 36—42.

11, 12. Til tross for at det å ta det lovte land i besittelse var en storslått framtidsutsikt, hvilke større ting ventet Abraham likevel på?

¹¹ Abraham (Abram) hadde også stor tro. Hans hjemby, Ur i Kaldea, hadde mye å tilby av materielle ting. Men Abraham forlot Ur og bodde i telt i Kana’ans land. Dette gjorde han fordi han hadde tro på Jehova. Abraham ga akt på Guds påbud og stolte på hans løfte om å gjøre ham til et stort folk som skulle velsigne menneskene. Jehova lovte også å gi Abrahams ætt eller etterkommere et land. Abrahams sønn Isak og hans sønnesønn Jakob var ’medarvinger til det samme løfte’. — Heb. 11: 9; 1 Mos. 12: 1—9; 15: 18—21.

¹² Det å kunne ta det lovte land i besittelse var en storslått mulighet. Men i tro så Abraham fram til noe som var enda større. «Han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» Denne trofaste patriarken ventet på en himmelsk regjering hvis styre han skulle få leve under i framtiden. Abraham, Isak og Jakob ga ikke av mangel på tro avkall på sitt forhold til Jehova for å vende tilbake til Ur, noe som ville ha ført til ødeleggelse av deres sjel. Jehova ’skammer seg derfor ikke ved dem, ved å kalles deres Gud’. De bevarte sin tro på Gud like til sin død, og snart vil de bli oppreist til liv her på jorden, som utgjør en del av det område som denne ’staden’ eller himmelske regjering, Guds messianske rike, skal herske over. (Heb. 11: 10, 13—16, 20, 21) Gud har ikke pålagt deg å leve et slikt nomadeliv som Abraham, Isak og Jakob levde. Men er din tro sterk nok til at du ville være villig til å forlate materielle bekvemmeligheter hvis et oppdrag i den kristne tjeneste gjorde dette nødvendig? Er din tro av en slik art at det at du kanskje måtte lide materielle tap på grunn av forfølgelse, ikke ville få deg til å svikte Jehova?

13. Hva skjedde med Sara på grunn av hennes tro?

¹³ Noah, Abraham, Isak, Jakob og andre trofaste menn i gammel tid hadde hustruer som også bevarte sin tro på Jehova. Tenk for eksempel på Abrahams hustru Sara. Til tross for at hun var ufruktbar inntil hun var omkring 90 år gammel, og ’ikke lenger hadde det på kvinners vis’, ettersom hennes menstruasjon hadde opphørt, fikk hun ved tro «kraft til å grunnlegge en ætt, . . . da hun aktet ham trofast som ga løftet». Fra Abraham, som var så godt som død hva det å frambringe avkom angår, utgikk det en ætt. Sara fødte Isak, og gjennom ham ble det frambrakt barn, «så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle». — Heb. 11: 11, 12; 1 Mos. 17: 15—17; 18: 11; 21: 1—7.

14. Hva var det som gjorde det mulig for Abraham nesten å ofre Isak?

¹⁴ Abraham ble prøvd slik at han «så godt som ofret Isak», sin «enbårne sønn», det vil si, den eneste sønn han hadde med Sara, (Heb. 11: 17, 18, NW) Hva var det som gjorde det mulig for Abraham å gjøre dette? Det var tro på Jehova. Det er interessant å legge merke til at til tross for at oppstandelsen av de døde ikke er nevnt i beretningen i 1 Mosebok, hadde Abraham kjennskap til den og tro på at Jehova ville oppreise Isak, slik apostelen Paulus sier: «Men han regnet med at Gud var i stand til endog å oppreise ham fra de døde; og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte.» (Heb. 11: 19, NW) I løpet av et øyeblikk ville kniven i Abrahams hånd ha gjort ende på Isaks liv, men en engels røst hindret dette, slik at Abraham på en måte fikk sin sønn tilbake fra de døde. — 1 Mos. 22: 1—19.

15. Hva viste Josef tro på da han lå for døden?

¹⁵ I Egypt sa Jakobs sønn Josef mange år senere til sine brødre: «Jeg dør, men Gud skal visselig se til eder og føre eder opp fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob.» (1 Mos. 50: 24—26) Josef hadde tro på at israelittene skulle komme ut av Egypt, og nevnte det da han skulle til å dø. (Heb. 11: 22) Han hadde en urokkelig tro på Jehova like til sin død. Har du en lignende tro på Gud!

Tro på Jehova som en befrier

16, 17. a) Hvilken avgjørelse traff Moses i tro? b) Hvilken belønning så han fram til å få del i?

¹⁶ Den mannen Jehova benyttet i år 1513 f. Kr. da han utfridde israelittene av trelldommen i Egypt, var Moses. (2 Mos. 3: 1—10; 12: 37, 38) Etter at Moses var blitt født, hadde hans foreldre i tro holdt ham skjult i tre måneder. Deretter hadde de lagt ham i en kiste som var laget av papyrus, og satt ham ut i sivet i Nilen. Her fant Faraos datter ham. Hun «fostret ham og tok ham i sønns sted», slik at han «ble opplært i all egypternes visdom». Han ble også «mektig i ord og gjerninger». (2 Mos. 2: 1—10; Ap. gj. 7: 21, 22; Heb. 11: 23) Den egyptiske utdannelsen og materialismen ved det egyptiske hoff fikk imidlertid ikke Moses til å tilbe Egypts mange falske guder. «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk [israelittene] enn å ha en kortvarig nytelse av synden.» Hvorfor gjorde han det? Fordi han «aktet Kristi vanære [det privilegium å være Guds salvede] for en større rikdom enn Egypts skatter». (Heb. 11: 24—26) Som medlem av den kongelige familie kunne Moses ha forsøkt å oppnå en fremtredende stilling i Egypt. Men hvis han hadde gjort det, ville han antagelig nå ha vært glemt, i likhet med mange av Egypts faraoner som hovedsakelig er blitt kjent på grunn av sine rikt dekorerte gravsteder, som arkeologene har avdekket. I motsetning til dem blir Moses husket som en troens mann som Gud ga et enestående privilegium.

¹⁷ Moses viste tro og «så fram til lønnen», å bli oppreist og oppnå evig liv på jorden i Guds nye ordning. (Heb. 11: 26) I tro forlot Moses Egypt og vendte tilbake mange år senere. Der feiret han den første påsken sammen med sine israelittiske brødre og dro deretter ut av Egypt sammen med dem. «Ved tro gikk de gjennom det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.» Etter Moses’ død gikk israelittene i tro fra seier til seier i Kana’an og inntok blant annet byen Jeriko, hvor skjøgen Rahabs liv ble spart fordi hun hadde tatt imot de israelittiske speiderne med fred. (Heb. 11: 27—31) Har du en urokkelig tro på Jehova og på hans makt til å bringe utfrielse?

Andre eksempler på tro

18. Hva hjalp Jehova Gideon og Barak til å gjøre på grunn av deres tro?

¹⁸ Paulus sier at tiden ville bli ham for kort hvis han skulle fortelle om enda flere eksempler på tro (Heb. 11: 32), for eksempel om Gideon, som ved Jehovas makt og med en hær på bare 300 mann drev de undertrykkende midianittene på flukt og knuste deres militærmakt. (Dommerne, kapittel 7) En annen troens mann var Barak, som ble oppmuntret av profetinnen Debora. I tro møtte Barak Siseras overlegne hærstyrke, og Jehova ga ham seier, en seier som ble lovprist i Deboras og Baraks gripende sang. — Dommerne, kapitlene 4 og 5.

19. Hva besto Samsons siste troshandling i?

¹⁹ Et annet eksempel på tro var Samson, filistrenes veldige fiende. Trass i at filistrene til slutt tok ham til fange og blindet ham, førte han ødeleggelse over mange av dem da han selv døde, ved å rive ned stolpene i det huset hvor de var samlet for å ofre til den falske guden Dagon. Samson var ikke en sinnsforvirret selvmorder. Han forårsaket ikke at hele huset falt sammen fordi han var fortvilt og mente at han var fullstendig mislykket og derfor ønsket å gjøre ende på en elendig tilværelse. Nei, det krevde tro å be Jehova Gud om tilstrekkelig styrke til å ta hevn over de forsamlede filistrene, Jehovas og hans folks fiender. — Dom. 16: 18—30.

20, 21. a) Hvordan viste Jefta og hans datter tro? b) Nevn andre før-kristne eksempler på tro.

²⁰ Jefta, som Jehova lovte seier over de undertrykkende ammonittene, viste også stor tro. Det gjorde han for eksempel da han oppfylte det løfte han hadde gitt Gud, nemlig å hellige sin datter, som var jomfru, til tjenesten for Jehova. (Dom. 11: 29—40) Er du like sterk i troen som Barak, Debora, Samson og andre før-kristne vitner for Jehova? Oppfyller du i likhet med Jefta og hans datter trofast ditt løfte til Gud om å tjene ham? — Sl. 50: 14; Pred. 5: 3, 4.

²¹ David beseiret i tro på Jehova filisterkjempen Goliat og ble en modig kriger og konge som kjempet for Jehovas folks interesser. På grunn av sin tro var han en mann etter Guds hjerte. (1 Sam. 17: 4, 45—51; Ap. gj. 13: 22) Samuel tjente Jehova helt fra barndommen av og ga aldri avkall på sin tro på Gud. (1 Sam. 1: 19—28; 7: 15—17) Det var naturligvis også andre profeter som viste stor tro på Jehova. Paulus omtaler dem som «ved tro seiret over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokte ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike». — Heb. 11: 33, 34.

22. a) I hvilken forstand vil den oppstandelse som noen før-kristne vitner for Jehova så fram til, bli en «bedre oppstandelse»? b) Hvordan blir de ikke «gjort fullkomne» uten de salvede kristne?

²² De trofaste profetene Elias og Elisa fikk kraft fra Jehova til å oppreise to kvinners sønner fra de døde (1 Kong. 17: 17—24; 2 Kong. 4: 17—37), og Paulus talte om kvinner som fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Han fortsatte imidlertid med å si: «Andre ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.» (Heb. 11: 35) Det er en «bedre oppstandelse» enn den som Gud iverksatte gjennom Elias og Elisa. Hvordan det? Jo, de som den gang ble oppreist, måtte dø igjen senere, mens trofaste før-kristne vitner vil bli oppreist på jorden i Guds lovte, nye ordning og ikke behøve å dø igjen. Paulus sier videre angående disse vitnene at «enda alle disse hadde fått vitnesbyrd på grunn av sin tro, fikk de likevel ikke se oppfyllelsen av løftet, for Gud hadde forutsett noe bedre for oss [Kristi salvede etterfølgere], for at de ikke skulle kunne bli gjort fullkomne uten oss». (Heb. 11: 39, 40, NW) Oppstandelsen av de 144 000 salvede kristne er en oppstandelse til liv i himmelen, og den begynte i 1918, etter at det himmelske rike var blitt opprettet i 1914. (Åpb. 12: 1—5; 14: 1, 4; 20: 4—6; 1 Kor. 15: 50—55) De kristne som har del i denne oppstandelsen, blir «gjort fullkomne» i himmelen før den jordiske oppstandelse av de trofaste før-kristne vitner for Jehova finner sted.

23. Nevn noen av de andre eksempler på tro som Paulus omtaler.

²³ Paulus nevner også andre vitner som var eksempler på grunn av sin tro, og sier: «Andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de ble steinet, gjennomsaget [Esaias skal ifølge en usikker jødisk tradisjon ha dødd på denne måten på kong Manasses ordre], fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i geiteskinn, de led mangel, trengsel, hard medferd . . . De vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.» Når en tenker over den tro de viste ved sine gjerninger, må en være enig med Paulus, som sa: «Verden var dem ikke verd.» — Heb. 11: 36—38.

24, 25. a) Viste de første kristne tro? b) Finnes det noen i vår tid som viser en lignende tro på Jehova?

²⁴ Det er trosstyrkende å tenke over den trofasthet som denne ’store sky’ av før-kristne vitner for Jehova viste. (Heb. 12: 1) Men de første kristne viste en lignende tro, slik det framgår av de kristne greske skrifter. Også om de første kristne er det blitt sagt: «Undertiden ble de torturert og kastet for sultne, ville dyr i arenaen for å underholde folk. Men forfølgelsen tjente bare til å styrke deres tro og fikk mange til å gå over til deres tro.» — From the Old World to the New av Eugene A. Colligan og Maxwell F. Littwin, 1932, sidene 90, 91.

²⁵ En slik tro på Jehova Gud eksisterer imidlertid fortsatt. Jehovas vitner viser fryktløst en slik tro. (Matt. 10: 28) Genevieve de Gaulle, en niese av Charles de Gaulle, Frankrikes tidligere president, sa angående de kvinnelige Jehovas vitner som satt i nazistenes konsentrasjonsleir Ravensbrück: «Alle sammen viste et meget stort mot, og det endte med at selv SS-folkene fikk respekt for dem. De kunne ha sloppet fri øyeblikkelig hvis de hadde fraskrevet seg sin tro. Men de holdt ikke opp med å yte motstand. Det lyktes dem til og med å få bøker og traktater inn i leiren, og mange ble hengt for dette.» Eugen Kogan skrev i sin bok The Theory and Practice of Hell: «En kan ikke komme bort fra det inntrykk at SS-folkene psykologisk sett aldri var helt på høyde med utfordringen fra Jehovas vitner.» (Side 43) Og professor Ebenstein, som er knyttet til Princeton universitet, sa: «De lidelser Jehovas vitner måtte gjennomgå i leirene, var til og med verre enn dem som jødene, pasifistene eller kommunistene måtte gjennomgå. Enda så liten sekten er, synes hvert medlem å være som en festning som kan ødelegges, men ikke inntas.» — The Nazi State.

26. Hva vil den kristne tro føre til?

²⁶ Hvis du har og bevarer en lignende tro på Gud, vil du oppnå evig liv. Apostelen Peter skrev om kristne som nådde fram til «målet for deres tro, deres sjelers frelse». (1 Pet. 1: 9, NW) Men du spør kanskje: «Hva kan jeg gjøre for å ha en sunn tro?» Vær forvisset om at det er mye du ved Jehovas hjelp kan gjøre.

Vær «sunne i troen»

«Gamle menn skal være . . . sunne i troen.» — Tit. 2: 2.

1. Hva kan tro sammenlignes med? Men hvor mye tro trenger en Guds tjener?

TROEN er av så stor betydning for ens åndelige tilstand at den til en viss grad kan sammenlignes med et sporelement, et mineral som er av livsviktig betydning. Mennesker, dyr og planter har behov for små mengder av slike mineraler som kobolt, kobber og sink for å kunne opprettholde de normale funksjoner og bevare en god helse. Kobolt er for eksempel nødvendig for å beskytte en mot ondartet anemi. En daglig dose på så lite som to milliondels gram vitamin B₁₂, som inneholder kobolt, vil beskytte en mot denne blodsykdommen. Mindre enn denne dose vil ikke være tilstrekkelig. På lignende måte er tro (så vel som dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet, broderlig hengivenhet og kjærlighet) viktig for den kristnes åndelige helse og liv. (2 Pet. 1: 5—7, NW) For en kristen er det naturligvis ikke nok bare å ha litt tro. Det er sant at for mye av et bestemt sporelement kan framkalle sykdommer hos mennesker og dyr. Men en kan aldri ha for mye tro på Gud. Det å framelske og ha en stor tro, en sterk og sunn tro, på Jehova er meget viktig for en Guds tjener.

2, 3. Hvordan kan de kristne være «sunne i troen»?

² Den kristne apostelen Paulus skrev til Titus: «Men tal du det som sømmer seg for den sunne lære, at gamle menn skal være edrue, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodet.» (Tit. 2: 1, 2) Det er viktig ikke bare for eldre kristne, men for alle kristne å være «sunne i troen», for «uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». — Heb. 11: 6.

³ Men hvordan kan en kristen fortsette å være ’sunn i troen’? Noe av det som er nødvendig, er: 1) Å studere Guds Ord regelmessig, 2) å være vedholdende i bønn til Jehova, 3) å være regelmessig til stede på de kristne møter og 4) å fortsette å gjøre gudfryktige gjerninger som beviser at en har tro.

Din tro og Guds Ord

4. Ved hjelp av hva framelsker og bevarer en kristen troen?

⁴ De sporelementer som en må ha for å kunne bevare helsen og livet, får en vanligvis i tilstrekkelige mengder ved å spise variert bokstavelig føde. På lignende måte kan tro, som er av livsviktig betydning for en kristen, for en stor del framelskes og bevares ved at en tilegner seg variert åndelig føde. Overfor grekerne i Lystra beskrev Paulus og Barnabas den levende Gud som han som ’gir regn og fruktbare tider fra himmelen, og metter våre hjerter med føde og glede’. (Ap. gj. 14: 14—17) Jehova er imidlertid også den som skaffer til veie åndelig føde. Jesus Kristus sa derfor med rette: «Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» — Matt. 4: 4; 5 Mos. 8: 3.

5, 6. a) Hvilken forbindelse var det mellom Guds Ord og Josvas tro? b) Hvordan kan du øke din tro?

⁵ Jehova ga israelittene mange seirer i Kana’ans land, hvor de kjempet under Josvas ledelse. (Jos. 12: 7—24) Men Josva var ikke en militær leder som siterte skriftene ved visse offentlige anledninger for å oppnå en bestemt virkning. Han studerte Guds Ord, og dette ga ham åndelig innsikt og hjalp ham til å bli en mann som hadde tro på Jehova. Han la seg Guds formaning på hjertet: «Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre etter hele den lov som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke av fra den, hverken til høyre eller til venstre, så du kan gå viselig fram i alt det du tar deg fore! Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig fram.» — Jos. 1: 7, 8.

⁶ Det var viktig for Josva å grunne på Guds krav og påbud «dag og natt». Burde ikke du også ordne dine anliggender slik at du regelmessig får tid til å lese og studere Guds Ord? Jo, det burde du. Hvis du gjør det og anvender Bibelens veiledning i ditt liv, vil du øke din tro. Da vil du også «gå viselig fram». Din åndelige helse og ditt liv er dessuten avhengig av at du studerer Bibelen og anvender dens veiledning. Paulus ga Timoteus følgende formaning: «Ha til forbilde de sunne ord som du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.» — 2 Tim. 1: 13.

Din tro og bønn

7. Hva gjorde David da han ble forfulgt, og hvorfor gjorde han det?

⁷ David var en mann som hadde tro, men han forsøkte ikke å stå alene. Han vendte seg regelmessig til Jehova i bønn. Da han ble forfulgt, forsøkte han ikke å slå sine fiender ved hjelp av sin egen kløkt eller å overvinne dem i egen kraft. Han så i stedet hen til Jehova for å få hjelp. I en av sine salmer uttrykker han seg for eksempel slik: «Jeg roper til deg, [Jehova]! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land. Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri meg fra mine forfølgere, for de er meg for sterke! Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn!» (Sl. 142: 6—8) David ba Jehova om hjelp. Han ba om å bli utfridd, ikke av selviske grunner, men fordi han ønsket å love Jehovas navn. Jehova hører når innvigde mennesker ber slike bønner til ham. Hvor viktig er det ikke da at Guds tjenere i vår tid er «vedholdende i bønnen»! — Rom. 12: 12.

8. a) Passer det seg for kristne å be om å få tro? b) Hva kan du gjøre, hvis du ikke i bokstavelig forstand kan hjelpe medtroende som blir forfulgt?

⁸ Det passer seg for kristne å be om å få tro. Troen er en av Guds ånds frukter, og de kristne kan med rette be Jehova om å få hans ånd slik den blir tilkjennegitt ved tro. (Luk. 11: 13; Gal. 5: 22) Apostlene sa til Herren Jesus Kristus: «Øk vår tro!» (Luk. 17: 5) De var klar over at de trengte større tro. De kristne i vår tid kan også oppriktig be om det samme som apostlene ba om. De kan også be om at deres medtjenere for Jehova må bevare en sunn og varig tro. Noen av deres medtroende som bor på et annet sted, blir kanskje utsatt for hard forfølgelse, noe som gjør at deres tro blir satt på en stor prøve. Du kan ikke i bokstavelig forstand komme disse til hjelp, men du kan hjelpe dem ved å be om at deres tro ikke må svikte. Jesus ba for Simon Peter, slik det framgår av hans ord: «Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du en gang omvender deg, da styrk dine brødre!» — Luk. 22: 31, 32.

9. Hva kan du dessuten gjøre for å hjelpe dine medtilbedere av Gud til å bevare en sterk tro?

⁹ Disse ordene av Jesus viser at foruten å be om at ens medtroende må bevare troen, bør en hvis det er mulig, oppmuntre dem og derved styrke dem i åndelig henseende. Paulus lengtet etter å være sammen med sine kristne brødre og søstre i Roma og sa: «Jeg lenges etter å se eder, så jeg kunne la eder få del med meg i noen åndelig nådegave, for at I kunne styrkes, det vil si at jeg hos eder kunne vederkveges sammen med eder ved den felles tro, eders og min.» (Rom. 1: 11, 12) De kristne kan derfor be om at Jehova må styrke deres medtilbedere, slik at de kan være sterke i troen. De kan dessuten bygge hverandre opp i åndelig henseende ved å snakke sammen om ting som viser deres egen tro. De kristne møter gir de kristne en utmerket anledning til å komme sammen og oppmuntre hverandre.

Din tro og de kristne møter

10. Hvilken forbindelse er det mellom tro og kristne møter?

¹⁰ Det er viktig for menneskekroppen at den får den riktige ernæring. Når en regelmessig tar til seg nærende føde, får en i seg de sporelementer som hjelper en til å bevare helsen. Når en regelmessig er til stede på og tar del i de kristne møtene og andre åndelige festmåltider som Gud tilveiebringer, styrker en sin tro. En behager derved Gud og vil ha den nødvendige tro når ens ulastelighet overfor Jehova blir satt på prøve.

11. Må de kristne ha en urokkelig tro? Begrunn svaret.

¹¹ Paulus viste at Jesus Kristus ved å dø trofast åpnet veien til himmelsk liv for sine salvede etterfølgere. Men for å oppnå himmelsk liv må de «tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet», og de blir formant til å ’holde uryggelig fast ved bekjennelsen av sitt håp’, «for han er trofast som ga løftet». (Heb. 10: 19—23) De kristne vet at det Gud lover i sitt Ord, er sikkert. De er ikke som tvesinnete og ustø mennesker, som ikke får noe av Jehova. (Jak. 1: 5—8) De husker at Abraham ’ikke vaklet av mangel på tro’, men var «fullt viss på at det [Gud] hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre», nemlig å gjøre den gamle patriarken til «mange folks far». — Rom. 4: 16—22, vers 20 fra NW.

12, 13. a) Hvorfor har de kristne stort behov for å komme regelmessig sammen? b) Hvilken virkning hadde det at de første kristne kom sammen, på deres tro? c) Hvilken annen god virkning har det på Guds tjenere at de ikke forsømmer å komme sammen?

¹² På de kristne møtene kan en gi uttrykk for sin tro, komme med en offentlig kunngjøring av den, og hjelpe andre. I vår tid, da gudløsheten blir mer og mer utbredt, har de kristne stort behov for å komme regelmessig sammen og hjelpe hverandre slik at de kan unngå å falle fra troen. Paulus skrev: «La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» (Heb. 10: 24, 25, NW) Tertullianus sa at når de første kristne kom sammen, styrket de sin tro: «Vi møtes for å lese Guds bøker . . . vi nærer vår tro med disse hellige ord, vi styrker vårt håp og vår overbevisning.» — Apology, XXXIX, 3.

¹³ Israelittene hadde tre åndelig oppbyggende, nasjonale høytider i året. (2 Mos. 23: 14—17; 5 Mos. 16: 16) En av disse høytidene var løvsalenes høytid, og hvert sjuende år (i sabbatsåret) kom voksne og barn sammen til denne høytiden og hørte Guds lov bli opplest. (5 Mos. 31: 10—13) På denne tiden av året (i den sjuende jødiske måned) leste presten Esras og hans medhjelpere ved en anledning som er spesielt nevnt, opp Jehovas lov og forklarte den for en forsamling av menn og kvinner og «alle som kunne forstå hva de hørte». Resultatet av dette var at folket, som nettopp hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon, gledet seg storlig fordi de forsto det de hørte. På det tidspunkt feiret de en meget glederik løvsalenes høytid. (Nehemias, kapittel 8) Jehovas tjenere som i dag er til stede på de kristne møter og ved stevner, mottar også ved disse anledningene mye åndelig veiledning som de kan glede seg over, særlig hvis de anvender den i sitt liv.

14. Nevn hvordan de kristne møter hjelper en til å fortsette å være ’sunn i troen’.

¹⁴ De kristne møter bygger opp troen på Jehova og hjelper en til å være ’sunn i troen’. De er oppmuntrende, og de styrker en person i åndelig henseende. I det gamle Antiokia i Syria trøstet Judas og Silas «brødrene med mange ord og styrket dem». (Ap. gj. 15: 30—32) På de kristne møter blir de kristne hjulpet til å tilegne seg ’tro uten hykleri’, den samme slags tro som Timoteus og hans mor Eunike og hans mormor Lois i sin tid tilegnet seg på lignende møter. (2 Tim. 1: 5, NW) På de kristne møter blir det for en stor del gitt veiledning som hjelper de kristne til å bli «sunne i troen» og fortsette å være det, for på disse møtene taler den kristne tilsynsmann om ting som har å gjøre med «den sunne lære». — Tit. 2: 1; 1: 5, 9.

15. Hva kan skje hvis en person som en gang hadde en nøyaktig kunnskap om sannheten, forsømmer de kristne møter?

¹⁵ Mens det at en regelmessig er til stede på de kristne møter, vil hjelpe en til å fortsette å være ’sunn i troen’, vil det at en stadig, forsettlig og uten grunn er borte fra disse møtene, svekke troen, og det kan bli det første skritt som fører til at en mister troen og til og med gjør seg skyldig i å synde mot den hellige ånd, en synd som det ikke finnes tilgivelse for. (Matt. 12: 31, 32) Mennesker som en gang har hatt en nøyaktig kunnskap om Guds sannhet, men som synder med vilje, fornekter Guds Sønn; de tramper på ham. Etter at Paulus hadde oppfordret de kristne til ikke å forsømme å komme sammen, sa han: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» Apostelen sa også: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd?» (Heb. 10: 26—29; 5 Mos. 19: 15) Løp derfor ikke den risiko å miste din tro og fornekte Guds Sønn, noe som vil føre til evig ødeleggelse. Verdsett de kristne møter og vær regelmessig til stede på dem, idet du forstår den viktige rolle de spiller med hensyn til å holde deg ’sunn i troen’.

Din tro og dine gjerninger

16. Hvilken forbindelse er det mellom tro og gjerninger? Nevn eksempler på dette.

¹⁶ Musklene i menneskekroppen må ha næring og få mosjon hvis de ikke skal svinne inn. Troen må også ha næring og få «mosjon» hvis ikke den i åndelig forstand skal svinne inn. Jakob understreket tydelig nødvendigheten av å vise sin tro ved gudfryktige gjerninger. Han skrev: «Liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.» (Jak. 2: 26) Dette er ikke de gjerninger som var knyttet til den loven Jehova ga israelittene, men det er de gjerninger som viser at en person har tro. (Gal. 2: 15, 16) Abraham viste at han hadde tro, ettersom han var villig til å frambære sin sønn Isak som et offer. Abrahams tro «virket sammen med hans gjerninger, og troen ble fullkommen ved gjerningene». Det at Abraham trodde Gud, ble regnet ham til rettferdighet, og denne patriarken ble kalt «Guds venn». Rahab, som skjulte de israelittiske speiderne, hadde også gjerninger som viste hennes tro, og hun ble erklært rettferdig ved disse gjerningene. — Jak. 2: 18—25; Josva, kapittel 2.

17. Ved hvilke gjerninger kan du vise at du er sunn i troen’?

¹⁷ Men ved hvilke gjerninger kan du vise at du er ’sunn i troen’? Det finnes mange slike gjerninger. Du viser at du har en sunn tro, når du godtar Jehovas avgjørelser og retter deg etter hans lover og prinsipper. Når du for eksempel retter deg etter ordene i Esaias 2: 4 om å smi sverd om til hakker, når du avholder deg fra å spise blod eller ta imot blodoverføring (Ap. gj. 15: 28, 29), når du holder fast ved Guds normer for kjønnsmoral og andre former for moral (1 Kor. 6: 18; Sl. 15: 1—5; Heb. 13: 18), når du bevarer din kristne nøytralitet hva verdens anliggender angår (Joh. 17: 16) — ja, når du godtar og villig handler i samsvar med det Jehova sier i sitt inspirerte Ord. (Sl. 119: 105) Du viser også at du er ’sunn i troen’, når du er til stede på de kristne møter og tar del i dem. (Sl. 26: 12) Og du viser tydelig at du har en sunn tro, når du regelmessig forkynner det gode budskap om Guds opprettede, himmelske rike fra hus til hus og ved andre anledninger. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20.

18. Er det mulig å vokse i troen?

¹⁸ Viser du din tro på Gud ved slike gjerninger? Er det mulig for deg å øke din tro? Kunne du ha en sunnere tro? Hvis det er tilfelle, så fortvil ikke. Det er nok så at denne onde tingenes ordning bare har en meget kort tid igjen (1 Kor. 7: 29—31), men det er ennå en begrenset tid til å vokse i troen før denne tingenes ordning blir ødelagt. Jo større anstrengelser du gjør deg for å framelske og vise din tro, jo mer vil din tro vokse. — 2 Tess. 1: 3.

19. Hva slags gjerninger vil sann tro på Jehova få en til å unngå?

¹⁹ Det finnes både rette og onde gjerninger. Du viser din tro ved å gjøre rette gjerninger. En slik sann tro på Jehova vil hjelpe deg til å unngå å gjøre onde gjerninger. Vi lever i en alvorlig tid. Det er derfor ikke en tid da en bør gjøre urette, onde gjerninger. For 1900 år siden sa Paulus at tiden var inne til å våkne opp av søvne, «for frelsen er oss nærmere nå enn dengang vi kom til troen». Deretter fortsatte han med å si: «Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men ikle oss lysets våpen! La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind, men ikle eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!» (Rom. 13: 11—14) La oss derfor holde oss borte fra det falne kjøds gjerninger og i stedet framelske Guds ånds frukt og således fortsette å være «sunne i troen». — Gal. 5: 19—26.

Viker du tilbake av mangel på tro?

20. Hva er nødvendig hvis en skal kunne fortsette å være en kristen?

²⁰ Det er nødvendig å holde seg våken hvis en skal kunne bli stående som et kristent vitne for Jehova. En kristen kan ikke tillate seg å vike tilbake av mangel på tro, for det kan til slutt føre til at han begår en overlagt synd og må ta de alvorlige følger av dette. Paulus sa advarende: «Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.» — Heb. 10: 30, 31.

21, 22. a) Hvilke vanskeligheter kan Jesu Kristi etterfølgere vente å få? b) Hva bør forfølgelse aldri få de kristne til å gjøre, og hvorfor ikke?

²¹ For å kunne fortsette å være ’sunn i troen’ vil det være godt for deg å minnes din første kjærlighet til Guds sannhet. Hvor høyt verdsatte du ikke den nye frihet fra falske religiøse og andre urette oppfatninger! (Joh. 8: 32) Glem aldri denne første kjærlighet! Du kan naturligvis vente å møte motstand, ja, til og med å bli utsatt for voldsom forfølgelse, for Jesus Kristus sa at hans etterfølgere ville komme ut for slike ting. (Matt. 10: 34—36; Joh. 15: 18—20) Men la ikke slike ting ødelegge din kjærlighet til Guds sannhet og din tro på Jehova. Tenk over hva du allerede har utholdt som en kristen, og vær også klar over at den trengsel du kanskje nå lider, er midlertidig. Når den er over, kan du se tilbake, og du vil forstå at din utholdenhet førte til at du oppnådde Guds godkjennelse, noe du vil kunne glede deg over. — Heb. 10: 32—34.

²² Mist aldri din kristne frimodighet til å forkynne det gode budskap om Guds rike på grunn av forfølgelse, for denne frimodighet har «en stor belønning i vente». Paulus sa også: «For dere har behov for utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan motta oppfyllelsen av løftet. For ennå ’en meget liten stund’, og ’han som kommer, vil komme og ikke dryge’.» (Heb. 10: 35—37, NW) Jesu Kristi annet nærvær har vært en realitet siden opprettelsen av Guds himmelske rike i 1914. Mange mennesker som har vist utholdenhet og tro på Gud, vil snart kunne glede seg over å få leve i Guds nye ordning, slik Bibelen gir løfte om. — Joh. 17: 3.

23, 24. a) Hvorfor bør en ikke vike det minste tilbake av mangel på tro? b) Hvilken innstilling har Jehova til den rettferdige og til den som viker tilbake?

²³ Unngå derfor å vike det minste tilbake av mangel på tro. Det begynner ofte med at en nesten umerkelig viker tilbake for kristne privilegier og forpliktelser. Det er særlig farlig fordi det kommer så snikende. Det kan for eksempel begynne med at en av og til uten grunn blir borte fra kristne møter, og til slutt blir det en vane å være borte fra disse møtene. Vær derfor på vakt! Bare det å være tilknyttet en menighet av Jehovas vitner vil ikke føre til frelse. Det som kreves, er at en viser en oppriktig tro. (Rom. 10: 10) David sa: «[Jehova] vokter de trofaste.» (Sl. 31: 24) For å oppnå Guds gunst og beskyttelse og få evig liv må de kristne med utholdenhet løpe det løp som fører til livet, idet de ser hen til sitt store eksempel, Jesus Kristus, ’slik at de ikke går trett og blir motløse i sine sjeler’. — Heb. 12: 1—3.

²⁴ Vik derfor ikke tilbake, men fortsett å være «sunne i troen». Paulus skrev angående Jehovas innstilling til de rettferdige og til dem som viker tilbake: «’Men min rettferdige skal leve på grunn av tro,’ og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’. Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 38, 39, NW.

25, 26. a) Hvilke forbausende ting vil snart inntreffe? b) Hva er nå tiden inne til å gjøre med din tro? c) Hva fører en urokkelig, sunn tro til?

²⁵ Babylon den store, den falske religions verdensrike, vil meget snart bli ødelagt. (Åpb. 17: 16—18: 8) De kristne vil deretter ikke komme til å vente lenge på «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, da «kongene på jorden og stormennene og krigshøvdingene og de rike og de veldige» og andre som motsetter seg Guds rike, forgjeves vil søke å skjule seg for «hans [Jehova Guds] åsyn som sitter på tronen, og for Lammets [Jesu Kristi] vrede». De onde vil da bli slått i sin håpløse kamp mot «kongers konge og herrers herre», Jesus Kristus, som rir på den symbolske, hvite hesten og vinner en evig seier over dem. (Åpb. 16: 14, 16; 6: 15—17; 19: 11—21) Dernest, uten opphold, vil Satan Djevelen og hans demoner bli kastet i avgrunnen. — Åpb. 20: 1—3.

²⁶ Ja, i nær framtid vil det komme til å inntreffe forbausende ting. Nå er tiden derfor inne til å dra full nytte av de muligheter du har til å tilegne deg en sterk tro. Rust deg med tanke på kommende trosprøver og vær fast bestemt på å fortsette å være ’sunn i troen’ trass i vanskeligheter eller ugunstige omstendigheter. Gled deg i Jehova, slik Habakuk gjorde. Han sa i en bønn: «Fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. Men jeg vil fryde meg i [Jehova], jeg vil juble i min frelses Gud. [Jehova], Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar meg skride fram over mine høyder.» (Hab. 3: 17—19) Ja, en slik urokkelig, sunn tro vil bringe deg evig liv, som er en gave fra den trofaste Gud, Jehova. — 1 Tim. 6: 11, 12; Ef. 2: 8; 5 Mos. 32: 4.

[Bilde på side 444]

Josvas framgang var avhengig av at han regelmessig leste Guds Ord. Bør ikke du gjøre det samme hvis du skal være ’sunn i troen’?

[Bilde på side 445]

David viste tro ved å be til Jehova. Er du vedholdende i bønnen?

[Bilde på side 446]

Det at en regelmessig tar del i kristne møter, hjelper en til å være ’sunn i troen’

[Bilde på side 448]

Ettersom troen er død uten gjerninger, viser en at en har en sunn tro, ved å kunngjøre det gode budskap fra hus til hus

Adlyd Gud i spørsmålet om omgang

JEHOVAS VITNER vet at «dårlig omgang forderver gode seder». (1 Kor. 15: 33) Det en ung mann som ikke var et av Jehovas vitner, opplevde, viser hvor betydningsfullt det er å handle i samsvar med dette prinsippet:

«Det var en pike som jeg likte svært godt, for jeg kjente henne godt fra skolen før hun ble et av Jehovas vitner. Da hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, sa hun til meg at hun ikke kunne gå ut sammen med verdslige gutter, og at de heller ikke kunne komme hjem til henne for å besøke henne. Selv om hun studerte Bibelen regelmessig og til og med ble døpt, var jeg fast bestemt på å få henne til å bryte sin ulastelighet overfor Gud. Det lyktes ikke. Jeg begynte til og med å lyve for henne og forsøkte å få henne til å tro at også jeg likte Bibelens sannheter. Ja, jeg overvar flere møter i Rikets sal. Jeg tok også del i forkynnelsesarbeidet, selv om det var snø og kaldt. Jeg trodde at jeg skulle få henne nå, fordi jeg gjorde dette.

«Jeg skrev eller ringte til henne nesten hver eneste dag, for jeg arbeidet på et annet sted. Jeg sendte gaver til henne og tryglet henne om å ta imot dem, men hun ville aldri beholde dem. Da sa jeg til meg selv at det måtte være noe ved hennes nye religion, for jeg pleide å få det som jeg ville med alle piker, unntatt med denne. Jeg begynte derfor å stille bibelske spørsmål, og jo mer jeg spurte, desto mer likte jeg svarene. Jeg begynte å studere Bibelen i oppriktighet, og om ikke lenge innvigde jeg mitt liv til Jehova Gud. Jeg er nå et av Jehovas vitner, og denne trofaste unge damen, er min hustru. Hvor glad og takknemlig er jeg ikke for at hun så trofast rettet seg etter Guds prinsipper!»