Dommere og rådgivere i en ny ordnings samfunn

«Jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer [rådgivere, NW] som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.» — Es. 1: 26.

1. Hvordan var forholdene i Israel på Esajas’ tid, og hva førte dette til? Når fikk folket igjen rettferdige dommere?

DE ORDENE som er sitert ovenfor, ble uttalt av Gud gjennom profeten Esaias, som levde i det åttende århundre før Kristus, og var rettet til Israels folk. Selv om dette folket var underlagt Guds lov, var det mye urettferdighet i landet. (Es. 1: 23) Til slutt ble forfallet så stort at Gud lot tistammeriket Israel bli ført i fangenskap av assyrerne. Senere ble de to stammene som utgjorde det sørlige riket, Juda og Benjamin, ført i landflyktighet av kong Nebukadnesar, som hersket i Babylon. Gud gjenreiste sitt folk i 537 f. Kr., etter at perserkongen Kyros, som erobret Babylon, hadde utstedt sitt dekret og frigitt jødene. Men folket forfalt igjen, og dets dommere ble korrupte. — Matt. 23: 23; Luk. 20: 47.

2. Hvordan ga Gud sitt folk rettferdige dommere i en mer fullstendig og avgjørende betydning?

² Da Gud opprettet den kristne menighet, oppfylte han i en mer fullstendig og avgjørende betydning sitt løfte om igjen å gi sitt folk rettferdige dommere og sørge for at hans rettferdige lover ble fulgt. Mens de 12 apostler levde, i det første århundre, ble Guds lov holdt fram i sin fulle klarhet og renhet. De som var utnevnt til tilsynsmenn i den kristne menighet, var rettferdige menn, ledet av Guds hellige ånd. Jesus Kristus utnevnte selv alle de fremste dommerne blant dem, nemlig de trofaste apostlene. (Mark. 3: 14; Ap. gj. 9: 15) Disse dommerne og rådgiverne tok hånd om menigheten på en slik måte at den blomstret og hadde framgang. Det framgår for eksempel av Apostlenes gjerninger 16: 4, 5, hvor det står: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.»

«Gaver i form av mennesker»

3. Hva gjorde de menn som Gud ga som «gaver», for menigheten?

³ Gud utvalgte også andre menn og ga dem som «gaver» til menigheten. Han ga disse mennene spesielle evner for å styrke den nydannede organisasjonen. Angående dette står det i Efeserne 4: 8, 11, 12 (NW): «Derfor sier han: ’Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han ga gaver i form av mennesker.’ Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme.» Kristi apostler utnevnte under den hellige ånds ledelse andre nidkjære og trofaste menn, slike som Timoteus og Titus, som skulle være dommere og rådgivere og påse at det ble utøvd rettferdighet i menigheten. (1 Tim. 1: 3, 4; kap. 5; Tit. 1: 5—13) Apostlene og andre modne menn ga også mye skriftlig veiledning. Deres skrifter er blitt lagt til de hebraiske skrifter, og det kan derfor med rette sies at «den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 16, 17.

Et bolverk mot frafall

4. Hvor lenge hadde menigheten rettferdige dommere og rådgivere?

⁴ Menigheten fortsatte å tjene Gud trofast så lenge apostlene levde, og til en viss grad også i levetiden til de trofaste tilsynsmenn som overlevde apostlene. Det var enkelte som forsøkte å føre urettferdighet inn i menigheten, men apostlenes store myndighet holdt dem igjen. (2 Tess. 2: 7, 8) Vi skal trekke fram noen eksempler som viser hvordan apostlene hurtig grep inn og ordnet opp i forholdene.

5—7. Trekk fram noen eksempler på hva de rettferdige dommerne og rådgiverne gjorde for å holde menigheten ren.

⁵ Da Ananias og Saffira forsøkte å lyve for Gud og føre hykleri inn i menigheten, ble de gjennomskuet av Peter, som ble ledet av Guds ånd. Han avsa dommen over dem, en dom som i virkeligheten var Guds dom. — Ap. gj. 5: 1—11; Matt. 18: 18, NW.

⁶ Senere ble det gjort et forsøk på å besmitte menigheten med grov umoral. Dette fant sted i menigheten i Korint. De som hadde ledelsen i menigheten der, brydde seg ikke om å gjøre noe med denne lumske infiltrasjonen, men apostelen Paulus grep inn for å få fjernet den onde, fordervede personen fra menigheten. I 1 Korintierne 5: 1—5, 13 skrev Paulus: «I det hele høres det om hor iblant eder, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en holder seg til sin fars hustru. Og I er oppblåst, mens I langt heller skulle sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunne bli støtt ut fra eder. For jeg for min del, som vel er fraværende med legemet, men nærværende med ånden, har allerede, som om jeg var nærværende, felt den dom over den som har gjort dette, at han skal i vår Herre Jesu navn, idet I og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd [ånden, NW] kan bli frelst på den Herre Jesu dag. Støt da den onde ut fra eder!» Det var også noen som forsøkte å innføre falsk lære og få inn en urett ånd i denne menigheten, og de som gjorde det, hevdet at de var apostler. De begynte å opphøye seg over sine kristne brødre og danne sekter ved å benytte seg av smiger og følge mennesker. — 1 Kor. 1: 10—13; 4: 8; 2 Kor. 11: 19, 20.

⁷ Det ble også gjort andre ting som var urette og avvek fra Kristi lov, i denne menigheten, men Paulus rettet tydeligvis på det meste med sine brev. Vi kan slutte oss til dette av det han skrev i sitt annet brev til menigheten. Han roste dem for at de var blitt oppriktig bedrøvet på grunn av de umoralske handlinger som var begått, og for at de hadde angret og gjort seg iherdige anstrengelser for å få fjernet det onde fra menigheten. Han påpekte hvor godt det var at det var blitt en bedre ånd i menigheten, og advarte dem igjen mot de falske apostler. (2 Kor. 7: 9—11; 11: 12—15) Det at apostlene skrev slike kraftfulle brev, tjente til å beskytte menighetene og fikk dem til å begynne å følge Kristi lov igjen. Med tanke på dette skrev Paulus i 2 Korintierne 10: 5, 6: «Vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.»

8, 9. Nevn noen av de brudd på Guds lov som Paulus, Judas, Jakob og Jesus påtalte for å hindre Djevelen i å ødelegge den kristne menighet.

⁸ Apostlene måtte også gripe inn når noen på andre måter forlot Kristi lov og ikke handlet i samsvar med Kristi ånd, som for eksempel da noen misforsto læren om oppstandelsen og sa at en oppstandelse allerede hadde funnet sted. De hevdet at det hadde vært en slags «åndelig oppstandelse» av de levende, i stedet for å forkynne om en virkelig oppstandelse av de døde. (2 Tim. 2: 18) Andre sa ganske enkelt at det ikke var noen oppstandelse. Det var dette Paulus skrev om i 1 Korintierne 15: 12, 35, 36: «Men forkynnes det om Kristus at han er oppstanden fra de døde, hvorledes kan da noen iblant eder si at det ikke er noen oppstandelse av døde? Men en kunne si: Hvorledes oppstår de døde? og med hva slags legeme kommer de fram? Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør.» Visse judaister, som kalte seg kristne, forsøkte å føre de kristne tilbake til trelldommen under synden ved å få dem til å sette sin lit til lovgjerninger. De gjorde ikke dette fordi de elsket Gud og hans folk, men fordi de var redde for å bli forfulgt av jødene. I sitt brev til galaterne forklarte Paulus hvorfor dette ikke var riktig. — Gal. 5: 2—4; 6: 12, 13.

⁹ Disippelen Judas, som ikke var apostel, men en halvbror av Jesus Kristus, tok i sitt brev kraftig til orde mot umoralske mennesker som forsøkte å snike seg inn i menigheten og forderve den. I Judas 4 leser vi: «Noen mennesker har sneket seg inn, som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for: ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus.» Jakob, en annen halvbror av Jesus, fordømte i sitt brev tendensen til å gjøre forskjell på folk. Han sa: «Det er klasseskiller blant dere, og dere er blitt dommere som treffer onde avgjørelser.» (Jak. 2: 1—4, NW) En del år senere, like før apostelen Johannes døde, begynte de onde tingene som er nevnt her, å gjøre seg gjeldende i menigheten. Jesu budskap til de sju menighetene, som er nedskrevet i Åpenbaringen 2: 6, 14, 15, 20, utgjorde en kraftig irettesettelse. Djevelen arbeidet hardt for å knekke menigheten allerede i begynnelsen. Så lenge apostlene var i menigheten som dommere og rådgivere, ble menigheten bevart ren og frafallet holdt på avstand. Men da apostlene var døde, kom frafallet. (2 Tess. 2: 6—8) Det gikk som Paulus sa i Apostlenes gjerninger 20: 29, 30: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.»

Dommere og rådgivere i vår tid

10. Hvordan kan en si at Esaias’ profeti nå får sin endelige oppfyllelse?

¹⁰ Og nå er vi vitne til den endelige og større oppfyllelse av Esaias’ profeti! Jehovas organisasjon er blitt gjenopprettet på et fullt ut teokratisk grunnlag, noe som blir vist ved at over 25 000 menigheter av Jehovas vitner, fordelt over hele jorden, er fullstendig forent og følger den samme lov. Denne loven er de instrukser og den veiledning Jesus og hans apostler og disipler i sin tid ga. Organisasjonen er apostolisk i den forstand at den virker på samme måte som da den ble ledet direkte av apostlene. Modne, trofaste menn blir utnevnt til å tjene som tilsynsmenn eller ha andre tjeneroppgaver for at de skal lede menigheten og gripe inn når Guds lov blir brutt.

11. På hvilken måte utgjør menigheten av Guds folk i dag en høyborg for den sanne tilbedelse? Hva betyr dette for dem som ser hvilken sørgelig forfatning verden er i?

¹¹ I dag er det mulig å bevare menigheten ren, slik at den kan ha Guds gunst og det kan bli utført en forent tjeneste. Menigheten av Guds folk, som i dag er spredt utover hele jorden, utgjør en høyborg for den sanne tilbedelse. (1 Tim. 3: 15) Alle som ser hvilken sørgelig forfatning denne verden er i, og forstår hvor urettferdige forholdene i den er, kan derfor komme til et sted hvor det blir utøvd rettferdighet, og kan se fram til den nær forestående tid da alle som lever på jorden, vil måtte følge Guds lov, da alle vil bli vist rettferdighet, og da opprør aldri mer vil få skape ulykkelige forhold på jorden. Dette er blitt forutsagt i Esaias 60: 17, 18, hvor det står: «I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for stein jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer. Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innen dine landemerker, og du skal kalle frelsen dine murer og lovsangen dine porter.»

12. Hvordan blir menighetene av Guds folk ledet i dag?

¹² Nå i de «siste dager», da den kristne menighet har nådd full modenhet, er Rikets jordiske interesser blitt overgitt til den «tro og kloke tjener», en tjenerklasse bestående av dem av Kristi åndsavlede brødre som fremdeles er på jorden. (Matt. 24: 45—47) I lydighet mot Kristi lov, som finnes i Bibelen, leder disse alle menigheter av Jehovas vitner på jorden. Gjennom dem har den hellige ånd utnevnt forskjellige menn i menighetene. Disse mennene oppfyller Bibelens krav til dem som skal gripe inn og ordne opp i forholdene hvis Guds lov blir brutt. Angående dette sa Paulus i Apostlenes gjerninger 20: 28: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen sønn, NW]!»

13. Hvem er det som må gripe inn hvis det finner sted et alvorlig brudd på Guds lov?

¹³ Det er vanligvis tre modne menn som behandler slike saker, nemlig menighetstjeneren eller tilsynsmannen, visemenighetstjeneren og bibelstudietjeneren. Dette må være menn som har bevist at de er trofaste, og som elsker rettferdighet og barmhjertighet. (1 Tim. 3: 1—10) Disse tre utnevnte mennene, som utgjør «menighetens tjenerutvalg», behandler saker som oppstår når noen begår en alvorlig urett som berører menigheten og dens forhold til Gud, eller gjør noe som fører vanære over menigheten. De verner om menighetens renhet hva både lære og moral angår. — 1 Tim. 4: 11—16; 5: 19—21; 6: 3—5, 13, 14, 20; Tit. 3: 9—11.

14. a) Hvem kunne medlemmene av den første kristne menighet henvende seg til hvis det oppsto uoverensstemmelser mellom dem? b) Hvorfor burde ikke de kristne gå til verdslige domstoler og anlegge sak mot hverandre?

¹⁴ I den første kristne menighet var det ikke noen som utgjorde en priviligert klasse. (Matt. 23: 8; Rom. 12: 10) Alle hadde like stor anledning til å få hjelp og veiledning av tilsynsmannen, som var utnevnt av den hellige ånd. (Ordspr. 28: 21; 1 Tim. 5: 21) Hvis det oppsto vanskeligheter mellom noen i menigheten, kunne de legge saken fram for disse mennene og få høre deres rettferdige dom, som var basert på Guds lov. Apostelen Paulus påpekte at det ikke var noen grunn til at de kristne skulle legge sine problemer fram for verdslige domstoler. De burde i stedet legge dem fram for menigheten. Dette var bare rimelig, for når Guds tid kom, skulle de som Gud hadde valgt ut til å være Kristi medarvinger i himmelen, dømme verden, ja, til og med engler. Hvis de kristne gikk til verdslige domstoler og anla sak mot hverandre, gikk de derfor i virkeligheten utenom den teokratiske ordning og tilføyde den kristne menighet et nederlag. Det var til skam for dem. Hvordan kunne de hevde at de representerte Gud, alles Dommer, og hans Sønn, Jesus Kristus, ja, hvordan kunne de oppfordre andre til å forlate verden og slutte seg til dem, hvis de ikke var i stand til å løse sine egne uoverensstemmelser? — 1 Kor. 6: 1—8.

Et eksempel

15. a) Hvilke to ting vil utvalgets medlemmer i første rekke ha i tankene når de behandler en sak som gjelder et brudd på Guds lov? b) Hvilken situasjon blir benyttet for å illustrere dette?

¹⁵ For å illustrere hvordan menigheten i dag avsier dommer for å få slutt på urette handlinger, skal vi i korthet se på hvordan en sak blir behandlet i en menighet. (Tilfellet er tenkt.) Du vil få se at saken blir behandlet på en liketil og uformell måte. Hensikten er 1) å bevare menigheten i en ren tilstand i Jehovas øyne og fjerne den vanære som har kommet over den, og 2) å hjelpe den som har forbrutt seg, hvis det er mulig. Alle som er innblandet i saken, blir behandlet på en vennlig måte. Det hele dreier seg om en innvigd gutt i tenårene hvis foreldre er Jehovas vitner. Denne gutten har ikke hørt på sine foreldre og er blitt påvirket av dårlige kamerater i en slik grad at han har begått et tyveri. Foreldrene oppdager dette og vet at det gir menigheten et dårlig rykte blant folk, for det er ikke bare foreldrene som er Jehovas vitner — sønnen er også et innvigd medlem av menigheten. De går til menighetsutvalget med saken for at det skal gjøre noe med forholdet, slik at den vanære som er ført over menigheten, kan bli fjernet.

16. a) Hvordan reagerer gutten når utvalget snakker med ham? b) Hvordan går utvalget fram når det behandler saken?

¹⁶ Det var foreldrene til gutten som oppdaget at han hadde stjålet, men han forsøkte å dekke over det. Framfor menighetsutvalget ser han imidlertid hvor alvorlig det han har gjort, er. Han bekjenner det derfor og gir uttrykk for at han angrer og ønsker å gjøre det som er rett. Alle sakens fakta kommer for dagen. Utvalget lar foreldrene, den skadelidte parten og gutten få uttale seg og er spesielt interessert i hva gutten har å si. Han har stjålet noen penger hjemme hos en bror i menigheten for å kunne gå med sine verdslige venner til en restaurant hvor det ble arrangert dans. Den bestjålne broren er villig til å tilgi ham fordi han viser at han angrer. Utvalget trekker seg så tilbake og drøfter hvordan Guds lov skal anvendes i dette tilfelle, og snakker så med familien igjen. Vi hører menighetens tilsynsmann, bror Kristen, snakke med gutten, som vi kan kalle Per. (Det blir henvist til skriftsteder for å vise hvilke prinsipper som kommer til anvendelse.)

17. Hva sier menighetstjeneren, bror Kristen, før han forteller hva utvalget har besluttet å gjøre?

¹⁷ Kristen: «Ja, Per, nå har vi i utvalget drøftet de forklaringer som er avgitt, og de forskjellige ting som angår denne saken. Som du vet, kan det å praktisere en slik synd som du nå har begått, hindre deg i å komme inn i Guds rike. Det er så alvorlig. [1 Kor. 6: 9, 10] Det er absolutt nødvendig at den kristne menighet tar avstand fra slike ting, slik at Jehovas ånd fortsatt. kan hvile over den. [5 Mos. 23: 14] Du var sammen med dårlige kamerater, Per, stikk i strid med dine foreldres veiledning [Ef. 6: 1] og den advarsel vi ga deg [Ordspr. 10: 17; 12: 1], og det var dette som førte til at du syndet mot Jehova.»

18. a) Ser det ut til at Per virkelig angrer det han har gjort? b) Hva sier bror Kristen om det at Per har forsøkt å dekke over det han har gjort, og om det at han nå gir uttrykk for anger?

¹⁸ Moren og faren snakker så med gutten om hvor alvorlig det er at han har unnlatt å lytte til deres veiledning, og om den dårlige innflytelse som hans kamerater har hatt på ham. Vi hører hvordan samtalen videre forløper:

Per: «Jeg er veldig lei meg, far. Jeg skulle ikke ha gjort det. Jeg var sammen med dårlige venner — det innrømmer jeg nå — og jeg forstår at jeg har syndet mot Jehova og menigheten. Men jeg vil gjerne fortsette å tjene Gud som et medlem av menigheten. Og jeg er villig til å gjøre alt som utvalget sier, og ta imot all tukt som blir gitt for å hjelpe meg til å komme i et godt forhold til menigheten igjen og til å gjenvinne min åndelighet, så jeg kan ha Jehovas godkjennelse.»

Kristen: «Ja vel, Per. Du har vært opprørsk, og du har søkt dårlig omgang. Du er 19 år nå og bør absolutt kunne avgjøre om en handlemåte er rett eller gal. Men du gjorde noe som ikke var rett, og forsøkte å dekke over det, og dine foreldre måtte ta deg med til oss. [Job 31: 33] Men det er godt at du har innsett hvilket dårlig forhold du har kommet i til Jehova. Du har bekjent hva du har gjort [Jak. 5: 16], og vi tror at du nå er oppriktig lei deg, at du virkelig angrer. [Ordspr. 28: 13; 2 Kor. 7: 9, 10] Vi tror også at du forstår hvor galt du har handlet, og at du ønsker å komme i et godt forhold til Jehova.»

Per: «Det var veldig uforstandig gjort av meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne finne på å gjøre det. Når jeg tenker meg om, likte jeg meg ikke da jeg gjorde det. Og jeg vil gjerne fortsette å tilhøre Jehovas organisasjon, hvis jeg får lov. Som jeg sa i stad, skal jeg betale tilbake det jeg tok. Jeg skal gjøre alt som dere mener at Guds lov krever av meg.»

19. a) Hva sier bror Kristen er årsaken til at Per kom opp i vanskeligheter? b) Hvorfor behøver ikke utvalget å utstøte Per?

¹⁹ Kristen: «Ja, Per, du ser at det er akkurat som Bibelen sier: ’Dårlig omgang forderver gode seder.’ [1 Kor. 15: 33] Dette bør være en lærepenge for deg. Du har kommet opp i store vanskeligheter, men du viser nå at du angrer, og at du ønsker å tjene Jehova sammen med hans organisasjon. Derfor kan du bli vist barmhjertighet på grunnlag av Kristi offer, som kan dekke over dine synder. [1 Joh. 2: 1, 2] Utvalget har derfor bestemt seg for ikke å utstøte deg av menigheten. [Jak. 2: 13] Men vi kommer til å sette deg på prøve.»

Per: «Jeg er glad for at jeg fortsatt kan tilhøre Guds organisasjon, og jeg skal gjøre alt dere sier, for å få rettet på det gale jeg har gjort. Jeg vet at jeg kunne ha blitt utstøtt for det.»

Kristen: «Ja, men nå har du kommet til fornuft. Du har innrømmet at du stjal, og fortalt hvor mye du tok, og du har tatt det første skritt i retning av å rette på dette ved å være villig til å betale tilbake alt sammen.»

Faren: «Jeg skal passe på at han gjør det, bror Kristen.»

20. a) På hvilket grunnlag kan menigheten forlange at Per betaler tilbake det han har stjålet, med renter? b) Hva kan foreldrene gjøre for å hjelpe Per, og hvorfor er det nødvendig at han regelmessig snakker med et av utvalgets medlemmer? c) Hvordan kan det sies at Per hadde begynt å tjene andre enn Gud?

²⁰ Kristen: «Det er fint. Du bør passe på at han arbeider, enten for deg eller for noen andre, så han tjener nok til selv å betale tilbake med renter det han har stjålet. [2 Mos. 22: 3, 7] . . . Og du, Per, bør huske at ifølge Guds lov har dine foreldre ansvaret for deg, og vi lar derfor dem overvåke denne saken og hjelpe deg med å gjenvinne din åndelighet. De vil ikke kunne tillate at du fortsetter å være sammen med de verdslige guttene. [Ordspr. 22: 15] De vil hjelpe deg ved å sørge for at du kommer på menighetens møter [Heb. 10: 24, 25, NW], og også på andre måter, for at du skal gjenvinne din åndelige sunnhet. Det vil bli forlangt at du snakker med meg eller en av de andre i utvalget en gang i måneden. Hensikten med dette er ikke bare å ha deg under oppsikt. Vi i utvalget ønsker også å hjelpe deg og se hvor store framskritt du gjør [1 Tess. 5: 14], for at ikke menigheten skal miste Jehovas gunst fordi det er noen i den som uhindret får begå urette handlinger. [1 Kor. 5: 4—6] Du forstår det, Per, du har i virkeligheten tjent denne gjengen av gutter som du har vært sammen med, i stedet for å tjene Jehova og adlyde hans lov. [Rom. 6: 16] Du likte å gjøre det samme som dem og forsto ikke at du på den måten kom til å tjene dem.»

21. a) Hva kunne Per ha pådratt seg fordi han var sammen med verdslige gutter? b) Hva er det som nå vil være til glede for både Per og menigheten?

²¹ Faren: «Ja, og tenk på den vanvittige bilkjøringen deres! En av dem kunne ha blitt drept, og du kunne ha vært sammen med dem. Du kunne ha pådratt deg blodskyld i Jehovas øyne!» — 4 Mos. 35: 11, 25, 34.

Kristen: «Det er riktig som din far sier, Per. . . . Og hvis nå dere som foreldre tar dere godt av ham og hjelper ham, og hvis han gjør det han sier at han har bestemt seg for, skulle det gå bra med ham. Det ville være til glede for oss alle sammen, ikke sant?» — Luk. 15: 7; Jak. 5: 19, 20.

22. a) Er det vanskelig å forstå hvordan Guds lov skal anvendes? b) Hva bør utvalget alltid forsøke å gjøre, hvis det er mulig, og på grunnlag av hva blir det gjort?

²² Dette viser hvilken enkel framgangsmåte som blir fulgt i slike saker. En holder seg til Guds lov, som er enkel og liketil. Utvalget kan ikke se gjennom fingrene med urette handlinger, men må heller ikke unnlate å vise barmhjertighet hvis det finner at det er grunnlag for det, etter at det har snakket med den som har forbrutt seg, og tatt sakens forskjellige sider i betraktning. Det er her verdien av Kristi offer kommer inn i bildet.

23. Hva kan Per se fram til fordi han er blitt vist barmhjertighet, og hvorfor må han ikke falle tilbake til sin tidligere handlemåte?

²³ Hvis gutten gjør rette stier for sine føtter, vil han med tiden igjen komme i et godt forhold til menigheten. Hvis han vender tilbake til sin urette handlemåte og således viser at han ikke angrer, men er en tyv eller ugjerningsmann, eller hvis han ikke slutter å være sammen med mennesker som handler urett, og derved blir medskyldig i deres handlinger, vil han bli utstøtt, det vil si utelukket fra den kristne menighet. — 1 Kor. 5: 11—13.

24. Hvilket gagn har Jehovas vitner hatt av at de har holdt seg strengt til Guds lov i sine bestrebelser for å holde menigheten ren?

²⁴ De kristne er glad for at Jehova i sin godhet har gitt menigheten «gaver i form av mennesker», dommere og rådgivere som er modne mennesker, og som forstår Guds lov og holder seg til den. Jehovas vitner holder seg til det Bibelen sier. De gjør alt de kan, for å holde organisasjonen ren. Jehova har vist at han er med dem, ved å la dem komme i et godt forhold til seg, og han har også gjort det mulig for dem å få et godt vitnesbyrd av mennesker i denne verden, som har lagt merke til deres lovlydighet og høye moral. (1 Tim. 3: 7; 1 Pet. 4: 15, 16) Gud gir dem stadig større åndelig velstand og økning. Tusenvis av mennesker, som ser fram til å få liv i en ny ordning, uten lovløshet, slutter seg hvert år til deres rekker og innvier sitt liv til Jehova. Som det står skrevet i Esaias 60: 22: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.»

Høst gagn av Bibelens lover og prinsipper

«Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.» — Sl. 19: 12.

1. Hvilken lov er de kristne under i dag, og hvorfor er det rimelig at det er mange likhetspunkter mellom denne loven og den lov som ble gitt til Israel?

JESU KRISTI etterfølgere i dag er underlagt den kristne tingenes ordnings lov. Denne loven blir håndhevet av Jesus Kristus, ikke overfor mennesker som er under den gamle lovpakten med Israel, men overfor mennesker som er under den nye pakt, som ble satt i kraft ved Kristi utgytte blod. Det er mange likhetspunkter mellom budene i Moseloven og de bud som gjelder under den kristne tingenes ordning. Dette er bare rimelig, for ’loven er hellig og budet hellig og rettferdig og godt’. Loven var «åndelig». (Rom. 7: 12, 14) Moseloven hadde en «skygge av de kommende goder» og kan derfor vise oss hvordan Gud tenker, og hvordan han handler med sitt folk. — Heb. 10: 1.

2. Hvorfor trengte de jøder som var under Moseloven, hjelp, og hva gjorde Jehova for å hjelpe dem?

² Loven fordømte imidlertid israelittene fordi de brøt sin pakt med Gud. Det ble sagt at de var under forbannelse på grunn av dette. (Gal. 3: 10) Nettopp av denne grunn døde Jesus Kristus på en torturpel. I kraft av sin død kunne han gjenløse jødene fra deres syndige tilstand, som de hadde arvet fra sin forfader Adam. Og fordi han døde på denne spesielle måten, kunne han fjerne den forbannelse som hvilte over dem fordi de hadde brutt loven. Apostelen Paulus, som selv var jøde, sier om dette: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal. 3: 13; 5 Mos. 21: 23) Apostelen sier at de offer som hvert år ble frambåret på soningsdagen, helliget til kjødets renhet, men at de ikke kunne rense jødenes samvittighet. — Heb. 9: 9, 13, 14.

Den kristne ordnings lov

3. Blir de kristne fordømt av den kristne ordnings lov, eller er denne loven lettere å holde enn Moseloven? Forklar.

³ Blir de kristne på lignende måte fordømt av den kristne tingenes ordnings lov? Eller er det slik at den kristne lov er lettere å holde? Svaret på begge disse spørsmålene er nei! Den kristne tingenes ordnings lov er Moseloven overlegen, for i Romerne 3: 31 skriver apostelen Paulus dette om den kristne tro: «Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.» Gjennom Kristus Jesus gjør Jehova alle ting slik som hans hensikt var fra begynnelsen, da han innstiftet ekteskapet mellom Adam og Eva. Under Moseloven var for eksempel polygami tillatt, og det var ikke bare utroskap som ble godtatt som skilsmissegrunn. Guds tid til å gjøre ekteskapet til hva det opprinnelig var, hadde ennå ikke kommet. Jesus Kristus sa at loven bare gjorde en innrømmelse overfor jødene for deres harde hjertes skyld. — Matt. 19: 7, 8.

4. Hva lovte Jehova for lang tid siden i forbindelse med sine lover?

⁴ Gud hadde lovt at han en gang ville gjøre sitt folk i stand til å holde hans lover fullt ut: «Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort steinhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.» — Esek. 36: 26, 27; Heb. 9: 10.

Ikke fordømmelse, men liv

5. Hva er forskjellen på den stilling de kristne befinner seg i, og den stilling fortidens israelitter befant seg i, hva forholdet til Guds lov angår?

⁵ Hva er så forskjellen på den stilling de kristne befinner seg i, og den stilling israelittene, som var under Moseloven og ble fordømt av den, befant seg i? Jo, denne: Det ville være fullstendig umulig for oss å holde Kristi lov (som er Guds lov for de kristne), hvis det ikke var for det faktum at det offer Kristus tilveiebrakte, er bedre enn noen av de offer som ble frambåret under Moseloven. (Heb. 9: 23; 10: 8—10) Fram til pinsen i år 33 e. Kr. hersket synden og døden over alle mennesker, men nå hersker Guds nåde eller ufortjente godhet (NW). (Rom. 5: 14, 21) Det offer Kristus frambar, gjør det mulig for alle som viser tro på ham, å få tilgivelse for synd, for vi leser i 1 Johannes 2: 2: «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.»

6. Hvorfor kunne ingen holde Moseloven, men hvordan kan de kristne holde Kristi lov?

⁶ Ikke noe ufullkomment menneske som var under den fullkomne lov som ble gitt ved Moses, kunne altså holde denne loven. En mann var kanskje ikke morder eller ekteskapsbryter eller tyv, men han ville alltid bli dømt av det tiende bud, for det forbød ham å nære urette ønsker. Han kunne aldri bli herre over sitt syndige kjød ved sine egne anstrengelser. Under lovpakten hjalp Guds ånd trofaste mennesker til å behage Gud og utføre den gjerning han ga dem. Men når det gjelder Kristi lov, kommer Guds ufortjente godhet ved Kristi offer inn i bildet. Gjennom Kristus kan en kristen virkelig lære Gud å kjenne og komme i et nært forhold til ham. (1 Joh. 2: 3, 4, 14; 4: 8) Han har en ren samvittighet fordi hans synder blir forlatt. (Heb. 9: 14; 1 Pet. 3: 21) Han går på veien til livet. (Joh. 17: 3; 2 Tim. 1: 10) Guds ånd hjelper ham til gradvis å forandre sin personlighet slik at den blir mer i samsvar med Guds bilde. — Ef. 4: 22—24, NW; Kol. 3: 10.

7. Hvordan hjelper Jehova oss i dag for at vi skal kunne holde hans lover?

⁷ Det er ikke satt opp regler for enhver handling, men en kristen har Guds lov skrevet i sitt hjerte, og Guds ånd bor i ham til enhver tid og hjelper ham til å avgjøre hvilken handlemåte som er den rette. Den hellige ånd gir ham kraft til å bekjempe kjødets lyster. Når han så på grunn av sine nedarvede syndige tilbøyeligheter bryter Guds lov, blir han vist ufortjent godhet og barmhjertighet og får tilgivelse på grunnlag av Kristi offer. Han kan derfor alltid være ren i Guds øyne. En kristen vil bare bli fordømt av Gud hvis han blir opprørsk og forsettlig bryter Guds lov. (Rom. 8: 1—4) I Hebreerne 10: 26—29 leser vi: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånt nådens Ånd?»

Lover og prinsipper

8. Hvorfor kan vi ikke skille mellom «prinsipper» og «lover» når det er spørsmål om å følge Guds påbud?

⁸ Et prinsipp blir definert som en generell eller grunnleggende sannhet; en omfattende eller fundamental lov, læresetning eller antagelse som andre lover, læresetninger eller antagelser er basert på eller utledet av; en regel for oppførsel. I forbindelse med det å følge Guds påbud kan vi ikke skille mellom prinsipper og lover. Alt Gud har sagt for å lede sitt folk, og alle dommer Gud har avsagt, er lov for dem.

9. Kan de to største budene i Moseloven kalles «lover» selv om de ikke kunne håndheves av mennesker?

⁹ Jesus sa at det største bud i Moseloven var at en skal elske Gud av alt sitt hjerte og av all sin sjel og hu og makt, og det nest største at en skal elske sin neste som seg selv. (Mark. 12: 29—33) Hverken Moseloven eller Kristi lov sier noe om at en israelitt skulle straffes av mennesker hvis han unnlot å vise kjærlighet, så sant denne unnlatelsen ikke kom til uttrykk i en eller annen åpenbar gjerning, for eksempel tyveri eller mord. Men selv om det ikke var fastsatt noen straff for å unnlate å elske Gud og nesten, kaller den kristne skribenten Jakob budet om nestekjærlighet en LOV, «den kongelige lov». — Jak. 2: 8.

Forskjellige myndigheter

10, 11. a) Nevn forskjellige myndigheter som kan håndheve lover overfor de kristne. b) Slipper en å ta konsekvensene av sin handlemåte hvis en bryter en av Guds lover som ikke kan håndheves av mennesker?

¹⁰ Når vi drøfter dette spørsmålet, bør vi være klar over at det er forskjellige grader av myndighet under Jehova Guds myndighet, som er suverén. Hvis vi for eksempel bryter naturlovene, blir vi straffet gjennom naturlige prosesser, som Jehova står bak, og i samsvar med det innbyrdes forhold mellom tingene i naturen. Det er også en lov som sier at mannen er hustruens hode, og som gir mannen relativ myndighet, myndighet innenfor visse grenser. (Ef. 5: 22—24) En annen lov gjelder de «foresatte øvrigheter» som Gud ikke har gitt myndighet, men som han tillater å utøve myndighet når det gjelder styre og stell. Gud påbyr de kristne å adlyde de «foresatte øvrigheter», men også deres myndighet er relativ; den kan ikke sidestilles med Guds myndighet. I samsvar med dette står det i Romerne 13: 1—4: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud, så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom. For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over dem som gjør det som ondt er.»

¹¹ En annen form for myndighet er den som menigheten utøver over sine medlemmer. Det er en relativ myndighet, ettersom menigheten er ansvarlig overfor Gud og Kristus. Det finnes lover i den kristne ordning som bare Gud kan håndheve, for eksempel de som sier at vi skal elske våre kristne brødre, respektere andre og deres rettigheter og unngå urette ønsker og griskhet. Og han kommer til å håndheve dem. Vi kan ikke unngå følgene av å handle urett. Gud sier rett ut: «Det som et menneske sår, det skal han og høste.» — Gal. 6: 7.

Bruk av engler

12. Hvem kan håndheve Guds lov når menigheten ikke har makt til det?

¹² Vi bør huske at englene er i virksomhet for å «sanke ut av [Guds] rike . . . dem som gjør urett». (Matt. 13: 41) Slike individer gjør kanskje ikke noe som menigheten kan utstøte dem for. Men de bryter ikke desto mindre Guds lov ved Kristus, og derfor håndhever englene denne loven ved å fjerne dem fra menigheten.

13. a) Hvorfor er de kristne ved sin innvielse forpliktet til å adlyde alt Jehova sier? b) Hvilken forskjell er det i denne forbindelse mellom de kristnes innstilling og den innstilling verdens mennesker har?

¹³ De kristne må være oppmerksomme på dette. De har ikke innvigd seg til en organisasjon eller til en gjerning. De har heller ikke vigd sitt liv til et menneske eller en regjering, men bare til Skaperen selv, til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Alt han befaler, er derfor lov for dem, og de vet at de må leve i samsvar med det, slik det også framgår av det Jesus sa til Djevelen: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt. 4: 4) Hvis de ikke lever etter det, vil det bli brukt imot dem. Guds ånd tilskynder dem til å elske ham. Den får dem ikke til å tro at de kan velge å følge noen av hans lover og bryte eller unnlate å følge andre. De har verdens ånd hvis de forsøker å slippe straff etter å ha gjort noe galt. Mennesker i verden mener at hvis de ikke blir tatt, har de omgått loven og fortjener ikke å bli straffet. Det er treffende blitt sagt at mange mennesker lever etter et 11. bud: «Du skal ikke bli tatt.»

Alle Guds lover blir håndhevet

14. a) Kommer de som synder uten at noen oppdager det, til å slippe straff? b) Hvilken regel framholdt apostelen Paulus i denne forbindelse?

¹⁴ Det hender ofte at folk bryter loven i det landet hvor de bor, uten at forbrytelsen noen gang blir oppdaget. De blir derfor ikke straffet i samsvar med landets lov. Noen begår kanskje ekteskapsbrudd uten å bli avslørt. De regner derfor med at de vil unngå å bli straffet etter den lov som gjelder for familieordningen, og etter landets lov. I noen tilfelle blir det de har gjort, kanskje ikke engang oppdaget av den kristne menighet, i hvert fall ikke før det har gått en tid. På grunn av dette tror de at de kan fortsette å synde ustraffet. I Predikeren 8: 11 leser vi: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» Men slipper disse menneskene å ta konsekvensene av sine handlinger? Nei! Alle Guds lover og prinsipper kommer til å bli håndhevet, enten på en naturlig måte eller ved hjelp av Guds redskaper eller av Gud selv. Apostelen Paulus sa hvilken regel som gjelder i slike tilfelle: «Noen menneskers synder er åpenbare for alle og fører direkte til dom, men hva andre mennesker angår, blir også deres synder åpenbare senere.» — 1 Tim. 5: 24, NW.

Hensikten med at menigheten griper inn

15. a) Hva er i første rekke hensikten når menigheten går til handling overfor en som har brutt Guds lov? b) Når og mot hvem blir det truffet disiplinære tiltak?

¹⁵ Den kristne menighet har lover som klart forbyr ekteskapsbrudd, blodskam, homoseksuelle handlinger, bestialitet, mord, tyveri og andre ting som hver især fører vanære over menigheten hvis de blir begått av en kristen. Bibelen gir menigheten myndighet til å gjøre noe med slike ting, ja, menigheten er forpliktet til å gjøre noe. (1 Kor. 5: 1—5, 13) Det skritt menigheten tar, er ikke den straff som loven krever, i hvert fall slett ikke hele straffen for ugjerningen. Når menigheten går til handling, er det ikke i første rekke for å straffe synderen, men for å rense seg for vanære og urenhet, og det gjør den ved å avskjære en slik person fra medlemskap i menigheten (utstøtelse). Hvis han angrer, kan menigheten treffe disiplinære tiltak mot ham og legge visse restriksjoner på ham. Hvis han blir utstøtt, er det ikke for å tukte ham, men for å fjerne ham fra Guds rene organisasjon. Utstøtelsen tjener også som et advarende eksempel for menigheten. Det er dette som er tanken i 1 Timoteus 1: 20; 5: 20, hvor det står: «Blant disse er Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte.» «Dem som synder, skal du refse så alle hører på det, for at også de andre må ha frykt.»

16. Hvorfor kan vi si at et berettiget tiltak fra menighetens side mot en synder er et uttrykk for Guds vilje?

¹⁶ Menigheten handler med den myndighet den har fått av Gud, for at den skal kunne fortsette å ha Guds gunst og vise verden at Gud er rettferdig. Gud sier selv, i 1 Korintierne 6: 9, 10, at de som gjør slike ting, ikke får del i Riket. Her kan vi også anvende Jesu ord: «Alt dere [Guds jordiske representanter] vil komme til å binde på jorden, vil være ting som er bundet i himmelen.» (Matt. 18: 18, NW) Gud har gjort klart hva han mener om saken. Den kristne menighet handler i samsvar med hans vilje når den utstøter den som har forbrutt seg.

Nestekjærlighet

17. Hvorfor er loven om at vi skal elske vår neste, mer omfattende nå enn under Moseloven?

¹⁷ Men de som lever under den kristne ordning, har også andre slags lover, for eksempel den som sier at de skal elske Gud og sin neste. Ja, den kristne lov er på dette punkt mer omfattende enn Moseloven. Hvordan det? Moseloven sa: «Du skal elske din neste som deg selv.» (3 Mos. 19: 18) Men Jesus sa til sine apostler: «Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, liksom jeg har elsket eder.» Han definerte så denne form for kjærlighet ved å si: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Joh. 15: 12, 13) Dette er en LOV. I Sovjetunionen, for eksempel, gjør Jehovas vitner akkurat dette. De elsker dem som elsker Gud og hans lov, og risikerer sin frihet og til og med livet for å kunne forkynne det gode budskap om Riket for disse menneskene. En lov som er i harmoni med denne loven, er den som sier at vi ikke skal elske verden eller være dens venner. I 1 Johannes 2: 15 står det: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Og i Jakob 4: 4 leser vi: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.»

Møtedeltagelse

18, 19. Hvorfor bør de kristne ta loven om møtedeltagelse like alvorlig som andre lover for kristne?

¹⁸ Det er også en lov som sier at vi bør overvære de møtene hvor Guds folk studerer Bibelen. Vi finner den i Hebreerne 10: 24, 25 (NW): «La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» Vi får befaling om at vi ikke engang skal ha denne verdens ønske om å eie materielle ting og dens begjær etter sensuelle nytelser. (1 Joh. 2: 15, 16) Også de som svikter på disse områdene, blir straffet, selv om ikke menigheten har myndighet til å gjøre det; Gud vil selv sørge for at de får sin straff. Enten en følger eller bryter disse lovene, kan en derfor være sikker på at en får lønn etter fortjeneste. Men får en person som bryter loven om ekteskapsbrudd og blir utstøtt, sin fulle straff av menigheten? Nei, for hvis han ikke angrer, får han til slutt den fulle straff, døden, og da er det ikke menigheten som straffer ham, men Gud. — Heb. 10: 26—31.

¹⁹ La oss tenke oss at en person i lengre tid unnlater å komme på møtene. Til slutt mister han fullstendig forbindelsen med menigheten og er overhodet ikke interessert i de foranstaltninger Jehova har truffet for at hans folk skal kunne komme sammen. Menigheten treffer ingen tiltak mot ham, men er klar over hans urette handlemåte og har forsøkt å hjelpe ham. Han har imidlertid selv ønsket å drive vekk og bryte forbindelsen med menigheten. Men hvis han ikke gjør noe med dette, er han i fare, ikke sant? Han er i stor fare, for han kommer til å bli utslettet i den kommende ’store trengsel’, like sikkert som et menneske som har begått en direkte urett handling. — Matt. 24: 21, 22.

Omgang

20. Hvordan vil loven om dårlig omgang bli håndhevet overfor dem som bryter den?

²⁰ En annen lov forbyr oss å søke dårlig omgang. Jehova sa til israelittene at de ikke skulle ha religiøst fellesskap med mennesker som tilhørte hedenske folkeslag, eller inngå forbindelser med dem gjennom ekteskap, for det ville føre til at barna deres forlot deres Gud. (5 Mos. 7: 2—4) Han sier til sitt folk i dag at de ikke skal være noen del av verden, at de ikke engang skal ha nær forbindelse med menneskene i verden. Apostelen Paulus påpeker grunnen til dette når han sier: «Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Menigheten går ikke i rette med noen bare fordi de ignorerer denne loven. Men de som gjør det, kommer i et dårlig forhold til Gud. Dårlig omgang vil med tiden helt sikkert få dem til å gjøre urette ting åpenlyst — de kan begynne å drikke, stjele eller kanskje gjøre enda verre ting, for eksempel pådra seg blodskyld ved å kjøre uansvarlig med bil og drepe noen med eller mot sin vilje.

Gode vaner

21. Hvordan bør vi betrakte veiledning som gjelder vår oppførsel, vårt utseende og lignende, og hva kan vi vinne eller tape på å følge eller la være å følge slik veiledning?

²¹ Fra tid til annen blir vi formant eller advart — kanskje gjennom Bibelen eller Vakttårnet eller av en ansvarlig person i menigheten. Det kan gjelde visse dårlige trekk som vi har, eller måten vi kler oss på. Det kan også tenkes at vi følger skikker som ikke er forenelige med kristen oppførsel. Eller vi gjør kan hende noe som får andre til å ta anstøt eller snuble. Dette kan gi utenforstående et feilaktig inntrykk av vår tjeneste. Vi bør ikke ignorere slik veiledning bare fordi menigheten ikke kan straffe oss for det vi gjør. Vi bør i stedet gi akt på det som blir sagt til oss, og forandre vår personlighet. Vi må ikke la oss lede av den gamle personlighet med dens bedragerske ønsker, men bli gjort nye i den kraft som virker på vårt sinn. (Ef. 4: 22—24, NW) Vi bør ikke opponere og ha den innstilling at ingen skal fortelle oss hva vi bør gjøre. Det er i virkeligheten Jehova som veileder oss for at vi skal kunne oppnå liv. I Guds nye ordning vil vi måtte gjøre framskritt i åndelig henseende før vi kan oppnå fysisk helbredelse og fullkommenhet. Hvis vi ikke anstrenger oss med tanke på dette nå, vil vi da være blant de mennesker som Jehova ønsker å ha på sin nye jord?

Forkynnelse og undervisning

22. Hvorfor er det av livsviktig betydning for oss at vi følger loven om å forkynne?

²² Så har vi den loven som Jesus utformet, og som lyder slik: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW; 2 Tim. 4: 2) Ettersom vi har innvigd oss til Jehova Gud, og ettersom Kristus Jesus er Guds fremste redskap, ved hvis blod Gud har kjøpt oss, betrakter vi det han sier, som en befaling — det er lov for oss. (Ap. gj. 3: 23; 20: 28; 1 Kor. 6: 20) Og i Matteus 28: 19, 20 (NW) sier Jesus: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Blir vi straffet med en gang hvis vi ikke forkynner? Nei. Men hvis vi unnlater å forkynne det gode budskap om Riket, risikerer vi ikke desto mindre å bli holdt utenfor Guds rike, i likhet med ekteskapsbrytere, homoseksuelle personer og mordere. I Romerne 10: 10 leser vi: «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» Jesus viste hvilket syn Gud har på dette, da han med tanke på Moseloven sa: «Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike», hvilket betyr at han ikke kommer til å være der i det hele tatt. — Matt. 5: 19.

Vokt ditt hjerte

23. Hva er i veien med en person som bare følger de lover som han vet at mennesker kan håndheve?

²³ Grunnen til at en person følger noen av Guds lover, kan altså være at det er lover som menigheten kan håndheve og bruke når den gir tukt eller foretar en utstøtelse. Men han kan ignorere andre av Guds lover, slike som mennesker ikke har myndighet til å håndheve. En slik person har ikke en rett innstilling. Han er lik et ondt menneske som sier: «Herren ser ikke.» (Sl. 94: 7) Han har en dårlig ånd og er kjødeligsinnet, ikke åndeligsinnet. Det han bør gjøre, er å forandre sitt sinn og få «Kristi sinn». (1 Kor. 2: 14—16) En slik person elsker ikke Gud og sin neste i sitt hjerte. Han tenker bare på seg selv og forstår ikke at Jehova Gud også venter at hans tjenere skal være tro i smått, og krever dem til regnskap for alt de gjør. — Luk. 16: 10; Rom. 14: 12; Heb. 4: 13.

24. Hvilket eksempel viser hvor viktig det er at vi vokter vårt hjerte?

²⁴ En kristen må forvisse seg om at han har en rett hjertetilstand, som leder ham i riktig retning. Hvis han ikke har det, bør han gi akt på sin hjertetilstand og begynne å tjene Jehova Gud av kjærlighet til ham og hans lov. Et menneske som ikke elsker Jehova av hele sitt hjerte, vil vise seg å være lik dem apostelen Johannes nevnte, som ble frafalne og forlot den kristne menighet. Johannes sa: «Mine barn! det er den siste time [før det store frafallet fullt ut gjør seg gjeldende (etter at apostlene var borte)]; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det og nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.» (1 Joh. 2: 18, 19) Dette var ikke rettenkende og trofaste mennesker. De hadde ikke av hele sitt hjerte og sinn påkalt Gud, studert Kristi lov og anvendt denne lovens prinsipper i sitt liv.

Kristne kan bevare et godt forhold til Gud

25. Er det mulig for de kristne å adlyde Kristi lov, og hva er det som gjør dem i stand til det?

²⁵ De kristne kan imidlertid adlyde Kristi lov og ha Guds godkjennelse. Dette er mulig fordi Gud viser oss ufortjent godhet på grunnlag av Kristi offer. Det er ikke lovens bokstav, men Guds ånd som gjør dette mulig. (2 Kor. 3: 6) Hvis vi blir ledet av ånden, vil vi ikke holde på med noe som er urett. Hvis vi vandrer etter ånden, vil vi gjøre åndens gjerninger, ikke kjødets. Ja, selv om vi ikke er under Moseloven, kan vi oppfylle denne lovens rettferdige krav ved å vandre etter ånden! (Rom. 8: 4, 5) Hvis vi på grunn av våre kjødelige svakheter uforvarende bryter den lov Gud har gitt oss gjennom Kristus, vil vi innrømme det. Vi vil bli lei oss, angre, vende om og forandre vår handlemåte og be Gud om tilgivelse gjennom Kristus Jesus. Vi vil også vende oss til hans organisasjon for å få hjelp og på den måten bevare vårt gode forhold til Gud. Dette er mulig fordi Kristus er vår store yppersteprest, som ofret sitt liv som en løsepenge for oss. Jehova vil vise oss ufortjent godhet og gi oss den hjelp vi trenger, slik det framgår av Hebreerne 4: 16: «La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde [ufortjent godhet, NW] til hjelp i rette tid.»

26. Hva kan vi som kristne lære av det eksempel trofaste mennesker i fortiden satte?

²⁶ Når vi tenker på de mennesker i fortiden som Gud holder fram som eksempler for oss, finner vi at alle disse troende menneskene «vandret med Gud». Det var deres hjerte som drev dem til det. De fulgte sannhetens vei. De hadde ikke skrevne regler for hver eneste ting de skulle gjøre, men Gud belønnet den kjærlighet de viste ham, ved å vise dem sin gunst og lede dem slik at de ikke snublet og falt så de ikke kunne reise seg igjen. Hvis vi holder oss nær til Jehova, vil han holde seg nær til oss. (Jak. 4: 8) Vi må studere hans Ord for å kunne gjøre dette. Det er et visdommens forrådskammer. Ja, han som skrev Ordspråksboken, personifiserte visdommen og lot den si: «Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg. Hos meg er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet. Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv. På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier; derfor gir jeg dem som elsker meg, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammer.» — Ordspr. 8: 17—21.

27. Hvordan viser Salme 19: 10 at Jehovas lover er rette, enten vi ser dem fra en åndelig, moralsk eller fysisk synsvinkel?

²⁷ Ja, Jehovas lover kan lede oss til livet, og de er rette sett fra enhver synsvinkel, åndelig, moralsk og fysisk. Jehova sier: «[Jehovas] frykt er ren, den står fast evinnelig; [Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen.» — Sl. 19: 10.

[Bilde på side 518]

Alle Guds påbud er lov for de kristne, enten de kan håndheves av mennesker eller ikke

[Bilde på side 520]

Guds lov sier at vi skal komme sammen for å tilbe. Hvis vi ikke bryr oss om denne loven, vil Gud da bevare oss gjennom den ’store trengsel’?

[Bilde på side 521]

Retter vi oss etter veiledning fra Guds Ord angående nødvendigheten av å være sømmelig kledd?

[Bilde på side 522]

Er det sann kjærlighet til Jehova og hans lov som får deg til å forkynne om hans rike? Det er det som behager Gud’

Hvorfor treenighetslæren blir framholdt

◆ En kvinne begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Da hun hadde studert bare én måned, henvendte hun seg til presten i den kirken hun tilhørte, for å stille ham noen spørsmål, blant annet om treenighetslæren. Samtalen om treenighetslæren lød omtrent slik: «Lærte apostlene om en treenighet?» spurte kvinnen. «Nei,» svarte presten. «Lærte Jesus om en treenighet?» «Nei,» svarte presten igjen. «Hvorfor lærer så De om en treenighet?» spurte hun. Presten svarte at han gjorde det fordi kirken hadde antatt treenighetslæren for flere hundre år siden. Bibelen sier imidlertid at ’hver den som ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud’. — 2 Joh. 9.

Hva vennlighet og takt kan utrette

FOR mange mennesker er det snarere en regel enn en unntagelse å opptre uvennlig. Når de gjør det, setter de som oftest i gang en kjedereaksjon, for folk reagerer gjerne på en uvennlig måte når de blir uvennlig behandlet. Sanne kristne bestreber seg imidlertid på å ’ikle seg godhet’. (Kol. 3: 12) Det er en meget effektiv måte å behandle uvennlighet på. Det glederike resultat av følgende opplevelse, som et av Jehovas vitner i De forente stater hadde, understreker dette:

«En dag da jeg gikk fra hus til hus, kom jeg til en dør hvor en tysk pike åpnet. Jeg ble meget glad for at jeg fikk anledning til å holde prekenen min på tysk, for engelsken min var ikke noe særlig på det tidspunkt. Da jeg holdt på med å forklare hva som var hensikten med mitt besøk, avbrøt hun meg og sa i en meget uvennlig tone: ’Jeg hater Gud, og jeg vil ikke ha noe med Bibelen å gjøre.’ Idet jeg skulle til å gå, sa hun: ’Hvis det er noe jeg kan hjelpe Dem personlig med, kan De komme igjen.’

«Kort tid senere trengte jeg noen som kunne både tysk og engelsk, til å oversette noe for meg. Jeg kunne ikke komme på noen annen enn denne tyske piken, som hadde opptrådt så uvennlig. Det var ikke uten betenkeligheter jeg banket på døren hennes. Hun åpnet og sa kjølig: ’Jaså, er De her igjen?’

«Jeg svarte: ’De sa jo at jeg kunne komme tilbake hvis det var noe De kunne hjelpe meg med.’

«’Ja, det var sant,’ sa hun og tilføyde: ’Kom inn!’

«Da jeg hadde forklart saken for henne, ble hun svært vennlig og hjalp meg. Som takk for hjelpen inviterte jeg henne hjem dagen etter til tyske kaker og kaffe. Hun kom flere ganger, om og om igjen. Jeg syntes at hun kom nesten hver eneste dag. Så fikk jeg en idé. ’Hvis hun fortsetter å besøke meg, har jeg en ypperlig anledning til å fortelle henne noe om Bibelen og Guds lovte, nye ordning,’ tenkte jeg. Så mens vi drakk kaffe og gumlet på tyske kaker, fortalte jeg henne litt om Guds hensikter hver gang.

«Da hennes lille sønn ble syk, sa jeg at i Jehovas nye ordning ville han ikke få noen sykdommer. Da hun nevnte at hun lengtet etter å få seg et nytt hus, forklarte jeg på en taktfull måte at hun sikkert ville få et i det jordiske paradis som Gud har lovt å skape. Denne forsiktige såingen og vanningen pågikk i cirka fire måneder. En dag kom hun hjem til meg tidlig om morgenen og banket på døren. Jeg åpnet, og der sto hun med det samme uvennlige uttrykket som hun hadde hatt første gang jeg traff henne. Hun nesten skubbet meg inn i huset og ba meg om å sette meg. Så løftet hun sint armen mot meg og sa: ’Du har forhekset meg!’

«Jeg svarte i en mild tone: ’Har jeg det? Hvordan?’

«Hun svarte: ’I natt drømte jeg om denne nye ordning som du alltid snakker om. Ettersom det er du som forteller meg disse tingene, så vis meg nå hvor det står i Bibelen!’ Jeg tok fram Bibelen og viste henne det hun ville vite. ’Nå må du bli med hjem til meg,’ sa hun. Vi gikk hjem til henne, og der tok hun sin 30 dollars bibel ned fra en høy hylle. Hun sa: ’Vis meg det i min egen bibel!’ Jeg gjorde det.

«Noen måneder senere, da hun hadde fått større forståelse av Bibelen, tok hun sin 30 dollars bibel under armen og gikk fra dør til dør i nabolaget. Hun viste folk mange av de tingene hun hadde lært. Hun gjorde dette fordi hun følte at hun skyldte Jehova å la alle få vite at hun virkelig hadde forandret seg. Noen innrømmet at dette måtte være den sanne religion, når den kunne forandre slike som henne.

«Av denne opplevelsen har jeg lært at en alltid bør være vennlig, selv om en blir møtt med uvennlighet. Hvem vet — kanskje det er et får-lignende menneske.»