Dra nytte av den siste delen av «året med god vilje»

«Han har sendt meg . . . til å utrope et nådens år fra [Jehova] [året med god vilje fra Jehovas side, NW] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.» — Es. 61: 1, 2.

1. Når setter vi særlig pris på å bli møtt med god vilje fra noens side?

VI LIKER alle å bli møtt med god vilje fra noens side, særlig fra noen som kan hjelpe oss og gjøre noe til gagn for oss. Den vise kong Salomos gamle ordspråk er fremdeles aktuelt: «I lyset fra kongens åsyn er det liv, og hans nåde [gode vilje, NW] er som en sky med vårregn.» — Ordspr. 10: 1; 16: 15.

2. Hva er det som viser at vi ikke kan vente å bli møtt med god vilje fra naturkreftenes side?

² Vi kan ikke vente å bli vist god vilje fra naturkreftenes side, for det er blinde krefter som ikke er utstyrt med fornuft eller skjelneevne. De følger visse lover som en usynlig Intelligens har fastsatt for dem. Visse forhold i atmosfæren forårsaker således orkaner, som får menneskenes forsøk på å få kontroll over dem til å virke latterlige, og som herjer store landområder og hensynsløst ødelegger alt i sin vei, mennesker, dyr og hus og grøden på markene. Voldsomme regnskyll eller store mengder snø som smelter, kan få bekker og elver til å gå over sine bredder og oversvømme lavtliggende områder, slik at alt settes under vann og mennesker og dyr drukner. Kraftige jordskjelv får høye bygninger til å bevege seg og danner store revner i jorden som setter livet til alle skapninger i nærheten i fare. Store mengder av radioaktive partikler fra utbrudd på solens overflate farer lydløst og med stor hastighet mot jorden, og menneskene kan ikke unngå deres nedbrytende virkninger. Nei, det er tydelig at disse naturkreftene ikke viser oss noen god vilje.

3. Hvis gode vilje er det viktig for oss å ha, og hva ønsker derfor tenkende mennesker å finne ut?

³ Men hvordan er det med Skaperen av naturkreftene? Vi kan finne trøst i å vite at vi kan få god vilje fra ham. Han er den store Intelligens. Han har moralske egenskaper, og vi er alle avhengige av ham. Det vil derfor være til vårt beste å ha hans gode vilje. Når forstandige mennesker blir klar over dette viktige faktum, ønsker de å finne ut hvordan de kan oppnå god vilje fra universets allmektige Skaper, ja, fra vår Skaper.

4. a) Hvorfor er rettsindige mennesker interessert i et ’år med god vilje’ fra Skaperen? b) Hva vil nå være et uttrykk for sann visdom, og hvorfor?

⁴ Rettsindige mennesker vil være interessert i et ’år med god vilje’ fra Skaperens side som ble kunngjort i gammel tid. Ordet «år» står i likhet med et vanlig kalenderår for en begrenset tidsperiode. Dette tyder på at den gode vilje som preger dette spesielle året, også er begrenset. Når «året» er omme, må en vente seg det stikk motsatte av god vilje. Hva da? Jo, da kommer «gjengjeldelsens dager», da det ikke vil bli vist barmhjertighet overfor dem som har avvist Guds gode vilje. Historien viser at det forholder seg slik. Gud vil om kort tid gå til handling, og det er noe som vil få universelt omfang. Det vil ikke skje i form av en lokal orkan eller oversvømmelse eller et lokalt jordskjelv. Det er Gud, Skaperen, som går til handling, og alle jordens innbyggere vil bli berørt av det. De som har Guds gode vilje når han går til handling, vil kunne redde livet og få overleve. Ønsker vi det? Å søke Guds gode vilje nå er et uttrykk for sann visdom.

5. Hva slags tidsperiode sikter «året med god vilje» til, og hvor lenge vil den vare?

⁵ «Året med god vilje» er ikke 1971 eller 1972. Den delen av 1971 som allerede har gått, er en del av «året med god vilje». Men det avgjørende ’år med god vilje’ har allerede vart lenger enn 365 dager. Ja, det har strukket seg over mange år. Det er et symbolsk år og representerer i virkeligheten en mye lengre tidsperiode enn et solår eller måneår. Et bokstavelig år har en ende, og en må ikke skyve tanken på et slikt symbolsk ’år med god vilje’ til side som noe som vil fortsette i all evighet. Det vil ikke være forstandig å være likegyldig og si: Hvem vet hvor lenge det kan vare? I likhet med et bokstavelig år er det en bestemt, fastsatt tidsperiode med en begynnelse og en ende. Alle ting tyder på at «året med god vilje» nærmer seg sin ende! Det betyr at den gode vilje ender sammen med «året». La oss derfor være på vakt!

Det forbilledlige ’år med god vilje’

6, 7. a) Hvem var det som først gjorde oss oppmerksom på «året med god vilje»? b) Hvilken trøsterik profeti ble han inspirert til å komme med, og hvorfor?

⁶ Hvem var det som først gjorde oss oppmerksom på dette ’år med god vilje’? Hvem var det som først brukte dette uttrykket? Det var en gift mann, som var far til to eller tre sønner. Han levde i det åttende århundre før vår tidsregning. Hans navn var Esaias, et navn som ifølge Strongs Exhaustive Concordance of the Bible betyr «Jah har frelst». Esaias er en historisk person som blir nevnt i flere historiske bøker i tillegg til sin egen profetiske bok. (2 Kong. 19: 2 til 20: 19; 2 Krøn. 26: 22; 32: 20, 32) Han var den profeten som fikk et syn av Jehova Gud i hans tempel i Jerusalem, og som svar på Jehovas spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?», sa: «Se, her er jeg, send meg!» Han ble sendt for å overbringe et budskap fra Jehova Gud om den kommende ødeleggelse over Jerusalem og Juda (Judea). Når denne ødeleggelsen kom, ville den forårsake stor sorg blant de sanne tilbedere av Jehova Gud, som elsket hans folks land og den hellige stad, hvor templet for tilbedelsen av ham lå. (Es. 6: 1—13) Men gjennom Esaias forutsa Jehova Gud at han ville trøste dem som sørget over dette. Han inspirerte Esaias til å si:

⁷ «Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av [Jehovas] hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» — Es. 40: 1, 2.

8. Som hvem viser Esaias 61: 1—4 at profeten ble inspirert til å tale, og hva sa han?

⁸ Senere, også under inspirasjon, talte profeten Esaias som om han var den høyeste Guds Salvede. Han sa: «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra [Jehova] [året med god vilje fra Jehovas side, NW] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning til hans ære. Og de skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid.» — Es. 61: 1—4.

9. a) Hva omfattet dette ’gode budskap’? b) Hvordan gjengir den greske oversettelsen Septuaginta det skriftstedet hvor vi finner ordene «året med god vilje»?

⁹ Var ikke det et «godt budskap» å forkynne for de saktmodige og sørgende? Dette budskapet omfattet også «året med god vilje fra Jehovas side». Til og med budskapet om at det skulle komme en «hevnens dag fra vår Gud» over dem som hadde ødelagt Sion eller Jerusalem, ville være et godt budskap for dem som sørget over det som fiendene hadde gjort mot sentret for tilbedelsen av Jehova. Da gresktalende jøder i Alexandria i Egypt mange år før vår tidsregning oversatte det skriftstedet hvor vi finner ordene «året med god vilje», gjenga de det på følgende måte på gresk: «For å utrope et [Jehovas] antagelige år og en gjengjeldelsens dag. For å trøste alle som sørger.» — Es. 61: 2, LXX, Thomson.

10. a) Hvordan forsto disse jødene Esaias’ ord, slik det framgår av ordlyden? b) Hvilken annen tanke ville dette også Innebære?

¹⁰ Disse jødene forsto således Esaias’ hebraiske ord slik at han talte om hva slags «år» det var, et ’antagelig år’, og ikke at han talte om Jehovas innstilling, «god vilje fra Jehovas side». Disse jødiske oversetterne oppfattet det som et ’antagelig’ år for Jehova, et år som hadde hans gunst. Men selv dette innebærer tanken om at det var et år da Jehova ville finne det ’antagelig’ å gjøre noe gunstig, særlig i betraktning av at et ’antagelig år’ blir nevnt som en motsetning til «en gjengjeldelsens dag». Et ’antagelig år’ innebærer derfor også tanken om at det er en tid da Jehova viser noen god vilje eller gunst. Det er et år da Jehova er villig til å godta eller motta noe. Når vi ser hvordan dette symbolske «år» arter seg, kan vi også forstå den fulle og rette betydning av det. La oss derfor nå se litt på historien og på profetiens anvendelse i vår tid.

Utropingen av «året» begynner

11. a) Hvem kunne best beskrive den innstilling Jehova hadde i dette «år»? b) Hvilket navn fikk han på jorden, og hvilken likhet er det mellom det og navnet til ham som uttalte profetien?

¹¹ Til Jehova Guds fastsatte tid, «da tidens fylde kom», sendte Jehova Gud sin elskede Sønn fra himmelen til jorden for at han skulle utrope «året med god vilje fra Jehovas side». (Gal. 4: 4) Hvem kunne vel bedre enn denne himmelske Sønn beskrive den innstilling hans Far hadde i dette symbolske «år»? Da denne Sønn kom til jorden, fikk han et navn som tilsvarer navnet på den profet som kom med profetien om den salvede. Gud sa til sin Sønns jordiske mor at han skulle kalles «Jesus». Denne forkortede formen av navnet Jehoshua betyr «Jehova har frelst», og vi husker at også navnet Esaias betyr «Jah (eller Jehova) har frelst». I harmoni med dette var profeten Esaias i en rekke tilfelle et profetisk forbilde på Jesus, Messias eller Kristus. — Luk. 1: 30—33; Matt. 1: 20, 21.

12, 13. a) Hva var nødvendig for at Jesus kunne bli Messias og utrope dette «året»? b) Hvordan kunne Jesus etter sin dåp vite at han hadde Jehovas gode vilje, og hvilken profeti var det i samsvar med?

¹² Ettersom Esaias’ profeti lød: «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg», måtte Jesus bli salvet med Jehovas ånd før han virkelig kunne være Messias, Kristus eller den salvede, og før han kunne utrope «året med god vilje fra Jehovas side». Han ble salvet med Jehovas ånd da han var blitt døpt i vann av Johannes og steg opp av vannet i elven Jordan. Døperen Johannes fikk et synlig bevis for at Jehovas ånd kom over den døpte Jesus, for en due kom på mirakuløst vis ned over Jesus og ble over ham. Johannes hørte dessuten Guds egen røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag [eller: Dette er min Sønn, min elskede, som min gunst hviler over, New English Bible].» (Matt. 3: 11—17; Joh. 1: 32—34) Jesus visste nå at han hadde Jehovas gode vilje eller gunst, slik. det var forutsagt i Esaias 42: 1:

¹³ «Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i [har godkjent, NW; har godtatt, Young]! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene.»

14, 15. a) Hva måtte Jesus gjøre for å fortsette å ha Jehovas gode vilje? b) Hvordan forklarte Jesus folket i Nasaret hvorfor han ikke lenger virket som tømmermann blant dem?

¹⁴ Jesus visste at han måtte fullføre det oppdrag som han var salvet til, og som blir omtalt i Esaias 61: 1—3, hvis han skulle kunne fortsette å ha Jehovas gode vilje eller gunst. Han forsto at han var salvet som Kristus, og hvilket guddommelig oppdrag salvelsen medførte. Han tilkjennega dette offentlig i Nasaret, hvor han hadde bodd til han ble 30 år. Han forklarte folket i Nasaret hvorfor han ikke hadde virket som tømmermann blant dem på over seks måneder. Vi leser om dette:

¹⁵ «Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret, og gikk etter sin sedvane på sabbatsdagen inn i synagogen og sto opp for å lese for dem. Og de ga ham profeten Esaias’ bok, og da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren. Og han lukket boken og ga den til tjeneren og satte seg, og alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham. Han begynte da med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» — Luk. 4: 16—21; Matt. 2: 21—23; 4: 12, 13.

16, 17. a) På hvilket språk leste Jesus uten tvil ordene i Esaias 61: 1, 2, men på hvilket språk skrev Lukas dem ned? b) Hvilken tidsperiode levde derfor disse nasaréerne i, og dro de nytte av det?

¹⁶ Jesus leste uten tvil ordene i Esaias 61: 1, 2 på det opprinnelige språk, hebraisk. Han leste følgelig om «året med god vilje fra Jehovas side» eller «året med Herrens gunst». (NW; An American Translation; Moffatt; American Standard Version; Revised Standard Version; også New English Bible i Lukas 4: 19) Men historieskriveren Lukas, som skrev på gresk, siterte de ord Jesus leste, fra den greske oversettelsen Septuaginta, slik at Jesus ifølge hans beretning leste om ’Jehovas antagelige år’.

¹⁷ Én ting er i hvert fall sikkert: Jesus gjorde kjent at han hadde fått i oppdrag av Jehova å forkynne eller utrope et spesielt «år», som både ville være et ’antagelig’ år og et år med «god vilje» eller gunst fra Jehovas side. Ettersom han sa til nasaréerne: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører», betydde det at dette spesielle «året» allerede hadde begynt, og at disse nasaréerne befant seg i det. Ville de dra nytte av det? Tydeligvis ikke, ettersom de kort tid deretter drev ham ut av synagogen og prøvde å drepe ham. (Luk. 4: 22—30) De satte ikke noe godt eksempel for oss.

18. På hvilken måte fikk en levning trofaste jøder oppleve «året med god vilje fra Jehovas side» i år 537 f. Kr.?

¹⁸ I hvilken forstand hadde et ’antagelig år’ eller «året med god vilje» begynt, og når skulle det ende? Var ikke Jerusalem og det tempel som Salomo hadde bygd, blitt ødelagt i år 607 f. Kr., over 100 år etter at Esaias uttalte profetien i Esaias 61: 1—3? Jo, det er riktig, og byen og Juda land hadde ligget øde i 70 år, til år 537 f. Kr., da de trofaste jøder som ble holdt i fangenskap i Babylon, ble frigitt og vendte tilbake til Juda land og begynte å gjenoppbygge Jerusalem og templet. Og nå, da Jesus ble døpt og salvet, hadde det gått 69 årsuker eller 483 år etter at den jødiske stattholderen Nehemias, Hakaljas sønn, hadde begynt å gjøre i stand murene til det gjenoppbygde Jerusalem. (Dan. 9: 24—27) Fikk så ikke de hjemvendte jøder erfare «året med god vilje fra Jehovas side» da Jerusalem ble gjenoppbygd? Ble ikke de som sørget, trøstet over at templet i den hellige stad ble gjenreist? Jo, men bare på en forbilledlig måte.

19. a) Hvilken meget viktig ting manglet i 537 f. Kr.? b) Hva var det beste bevis for Jehovas gode vilje, og hva sørget de fangne tilbedere over?

¹⁹ Dette var i sannhet en tid da Jehova ga uttrykk for god vilje eller gunst, og da sørgende tilbedere av ham ble trøstet. Men det var en meget viktig ting som manglet. Den forutsagte salvede Forkynner, Han som hadde myndighet til å henvise til Esaias 61: 1—3 og si at dette skriftstedet ble oppfylt på ham, hadde ikke kommet. Den døpte Jesus, som ikke ble salvet med olje, men med Jehovas ånd, var den første som fullt ut oppfylte profetiens krav, og han var derfor den første som kunne utrope «året med god vilje fra Jehovas side». Hvilket bedre bevis for Jehovas gode vilje eller gunst kunne en ha enn at hans salvede Sønn kom til jorden som den lovte Messias? Det måtte også forkynnes et godt budskap for de saktmodige. Jesus Kristus hadde et slikt godt budskap. Han forkynte det gode budskap om Guds rike. De som sørget, ikke over Jerusalem og templet, men over den nedbrutte tilstand den rene tilbedelse av Jehova befant seg i, måtte trøstes. Det fantes fanger som måtte utfris, ikke fra det gamle Babylon, men fra et fordervet religiøst system.

20. a) Hvilke behov skulle Jehovas folk få dekket som en oppfyllelse av Esaias 61: 1—3? b) Hva ville dette føre til i forholdet mellom dem og Gud?

²⁰ Det var ikke Jesu eget folks fysiske tilstand som gjorde det påkrevd at Esaias 61: 1—3 ble oppfylt. De ting som ble nevnt i det oppdrag som ble gitt til Jehovas salvede, skulle bli oppfylt på en åndelig måte. Jehovas gode vilje ville komme til uttrykk ved at han skaffet til veie ting som var viktigere enn materielle ting. Det Jehova tilbød sitt utvalgte folk gjennom sin salvede Sønn, Jesus, var ikke en slik utfrielse som utfrielsen av det gamle Babylon i 537 f. Kr., men frigjøring fra et undertrykkende, religiøst fangenskap. Det Jehova holdt fram ved sin Sønns, Jesu Kristi, offer, var ikke frigjøring fra det hedenske Romerriket, men frigjøring fra synden og dens straff, døden. Dette var de ting som folk ikke lenger skulle sørge over. Nå skulle de glede seg og prise Jehova som Gud og bære rettferdighets frukt. De ville bli som store trær eller terebinter som var plantet av Jehova, og ville bringe ære til ham ved å bære frukt.

21. a) Hvem var det som fikk gagn av denne ’gode vilje fra Jehovas side’ gjennom Messias? b) Hvilket arbeid fikk de i oppdrag å ta del i fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr.?

²¹ Hvem var det som fikk gagn av denne ’gode vilje fra Jehovas side’? Det var ikke den jødiske nasjon, skjønt den hadde full anledning til å dra nytte av den. Nei, de som fikk gagn av denne ’gode vilje’, var de som virkelig var «saktmodige», de som sørget og følte at de var fanger under et falskt religiøst system, de som ble døpte etterfølgere av Jehovas Salvede, Jesus. Det var de som i likhet med Jesus, deres åndelige hode og leder, ble salvet med Guds ånd. De fikk derved i likhet med ham i oppdrag å gjøre andre saktmodige mennesker kjent med det gode budskap. De skulle bevirke løslatelse for dem som var forblindede fanger under falsk religion, og trøste dem som sørget fordi de ikke hadde Guds velsignelse. Da den hellige ånd ble utgytt over Jesu gjenforente etterfølgere i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr., ble det på mirakuløst vis tilkjennegitt at det var dem, og ikke den selvrettferdige, vantro nasjon, som Jehova viste god vilje eller gunst. — Ap. gj. 1: 12 til 2: 47.

«Hevnens dag fra vår Gud»

22. a) Hvorfor var disse salvede etterfølgere av Jesus ivrige etter å utrope «året med god vilje»? b) Til hvilken tidsperiode kunne «året med god vilje» bli begrenset, og hva måtte derfor folket uten å nøle gjøre?

²² Disse trofaste, salvede etterfølgere av Jesus, Messias, var ivrige etter å utrope «året med god vilje fra Jehovas side». De visste at det også ville komme en «hevnens dag fra vår Gud», og at «året med god vilje» derfor var begrenset og ville få sin ende, ja, innenfor deres generasjon. At tiden var begrenset, framgikk tydelig av det Jesus sa etter at han hadde beskrevet Jerusalems ødeleggelse i år 70: «Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» (Matt. 24: 34) Apostelen Peter ga på lignende måte uttrykk for at det var begrenset tid til rådighet, da han sa følgende til de over 3000 jøder som var vitne til at den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen: «La eder frelse fra denne vanartede slekt [generasjon, NW]!» (Ap. gj. 2: 37—40) «Året med god vilje» kunne følgelig bli begrenset til en generasjons levetid, og det betydde at året ikke ville bli altfor langt. Dette faktum utgjorde enda større grunn til at folket uten å nøle måtte dra nytte av «året med god vilje». Det kunne være livsfarlig å nøle!

23. a) Hva ville komme når Jehovas gode vilje opphørte, i samsvar med Jesu profeti i Lukas 21: 22, 23? b) Hva sa Paulus i denne forbindelse om de jødiske forfølgere?

²³ Når Guds gode vilje opphørte, kunne ikke det bety noe annet enn at hans vrede begynte. Da Jesus talte profetisk om at Jerusalem skulle bli beleiret og ødelagt av romerske hærer i år 70, sa han: «Dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. . . . for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk.» (Luk. 21: 22, 23) Jesus fullførte derved den del av sitt oppdrag som Jehovas Salvede som gikk ut på at han skulle «utrope . . . en hevnens dag fra vår Gud». Det var Guds hevn over dem som ikke ville dra nytte av hans ’år med god vilje’. De som ikke ønsket å ta imot Guds kjærlige tilbud om hans gode vilje og gunst, gjorde ting som bidro til å øke fiendskapet mellom dem og Gud. Apostelen Paulus sa følgende om de jødiske forfølgere: «De hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!» (1 Tess. 2: 16) Det var de som på en hyklersk måte forega å være Guds utvalgte folk, som ville komme til å omkomme på «hevnens dag fra vår Gud».

24. Hvordan kom Guds holdning i «året med god vilje» til uttrykk i det Paulus skrev i Romerne 10: 1—4?

²⁴ Guds holdning til Israels nasjon i hans ’år med god vilje, var den samme som den holdning den jødekristne apostelen Paulus ga uttrykk for da han skrev: «Brødre! mitt hjertes ønske [gode vilje, NW] og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.» — Rom. 10: 1—4.

25. Hvordan reagerte jødene i Antiokia i Pisidia på at Paulus viste sitt hjertes gode vilje?

²⁵ Men selv om apostelen Paulus viste sitt hjertes gode vilje overfor sitt eget folk, ønsket de ikke å ta imot budskapet om frelse. Vi leser følgende om hans opplevelse i Antiokia i Pisidia: «Men da jødene så folkehopen, ble de fulle av nidkjærhet og motsa det som ble sagt av Paulus, ja motsa og spottet. Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Ap. gj. 13: 45, 46) Det er mulig at noen av disse jødene dro til Jerusalem i år 70 for å feire påsken, men i så tilfelle har de omkommet der.

26. Hvor lang var «hevnens dag» sammenlignet med «året med god vilje»?

²⁶ En dag er kort i forhold til et år. «Hevnens dag» om våren og sommeren i år 70 e. Kr. var likeledes kort sammenlignet med den 40-årsperioden med god vilje som hadde gått fra det tidspunkt da Messias sto fram i år 29 e. Kr., og til beleiringen av Jerusalem begynte i år 70. Denne tidsperioden med god vilje fikk ikke desto mindre sin ende, ikke på et tilfeldig tidspunkt, men til Guds fastsatte tid. Hans ’år med god vilje’ var lengre enn den tid da han tok hevn. Dette viser tydelig hvor tålmodig og overbærende han er.

27. Hva må vi gjøre nå, i betraktning av at vi nærmer oss slutten på hvilken tidsperiode?

²⁷ Ettersom Gud kommer til å ta hevn til sin fastsatte tid, må vi ikke betrakte hans tålmodighet og overbærenhet på en overfladisk måte. Vi bør dra nytte av hans langmodighet i samsvar med det som er hensikten med den, nemlig at vi skal kunne oppnå frelse. Vi skylder oss selv å tenke over det spørsmål apostelen Paulus stilte til romere som hevdet at de var kristne: «Forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom. 2: 4) Det er av største betydning at vi nå treffer en avgjørelse og går til handling, for vi nærmer oss slutten på Jehovas ’år med god vilje’.

La oss vise at vi er «mennesker god vilje»

1. a) Hva sang en himmelsk hærskare av engler da «Kristus, Herren» var blitt født som menneske? b) Hva er det som viser at det er få «mennesker av god vilje» i vår tid, og hvilket spørsmål kan vi stille?

DA «KRISTUS, HERREN», han som senere skulle bli den salvede og utrope «året med god vilje» fra vår Gud, var blitt født som menneske, var det en himmelsk hærskare av engler som sa: «Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje.» (Luk. 2: 13, 14, NW) I løpet av de 1900 årene som har gått siden da, har det uten tvil vært få «mennesker av god vilje», mennesker som har hatt Jehova Guds gode vilje eller gunst. Ja, de må i sannhet ha vært få, for særlig siden 1914 har det vært lite fred på jorden, og flere og flere mennesker viser at de ikke har «Guds fred, som overgår all forstand». (Fil. 4: 7) Men hvordan er det mulig for oss å bli Guds «mennesker av god vilje» på dette sene tidspunkt? Vi ønsker å være det, ikke sant?

2. Hva kan vi lære av det som skjedde med jødene i det første århundre, og hvorfor?

² Vi bør lære av det advarende eksempel vi har i jødene i Palestina i det første århundre av vår tidsregning. Den ulykke som rammet dem, var ikke bare en historisk begivenhet, men danner også et forbilde. Apostelen Paulus sier under inspirasjon: «Men disse ting skjedde som forbilder for oss, . . . Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning [advarsel, NW] for oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 6—11) Det er tydelig at tingenes ordninger som hadde bestått i lang tid, fikk sin ende i og med Jesu Kristi komme, offerdød, oppstandelse og himmelfart. I Hebreerne 9: 26 (NW) står det: «Men nå har han tilkjennegitt seg én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta bort synden ved å ofre seg selv.» Vi lever i en tilsvarende avslutning på en tingenes ordning. Det har vi gjort siden 1914, noe Bibelens profetier og verdensbegivenhetene tydelig viser. De forbilledlige eksempler som er nedtegnet i Bibelen, utgjør derfor en advarsel for oss.

3. a) Hva slags tidsperiode har vi levd i, i likhet med jødene på apostlenes tid? b) Hvilken del av «tegnet . . . på avslutningen på tingenes ordning» har vi sett oppfyllelsen av, siden når, og hvordan?

³ 1 likhet med jødene på apostlenes tid har vi levd i en tid med Guds gunst, i «året med god vilje fra Jehovas side». (Es. 61: 1, 2, NW) I likhet med dem har vi levd i avslutningen på en tingenes ordning. Da Jesus Kristus kom med sin profeti om «tegnet . . . på avslutningen på tingenes ordning», sa han til sine apostler: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 3, 14, NW) Blir ikke «dette gode budskap om riket» forkynt over hele verden i vår tid? Jo, det er noe som alle tall og kjensgjerninger viser. Dette har særlig vært tilfelle siden 1914. Det året utløp «hedningenes tid», og Guds tid var inne til at han skulle opprette sitt messianske, himmelske rike, som skal utfri menneskeheten. Den Internasjonale Bibelstudieforening hadde på forhånd regnet ut at dette ville skje det året. Fra da av kunne Guds opprettede rike, ikke Guds kommende rike, forkynnes som et godt budskap verden over. Og det er blitt gjort! Av hvem? Av Jehovas vitner.

4. a) Hva er forkynnelsen av det gode budskap et bevis for? b) Hvorfor bør vi dra nytte av dette?

⁴ 1 det første århundre var forkynnelsen av Guds budskap: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» et bevis for Guds gode vilje overfor det jødiske folk. (Matt. 3: 1, 2; 4: 12—17; Es. 9: 1, 2) Forkynnelsen av Guds opprettede rike siden 1914 har likeledes vært et bevis for Guds gode vilje. Dette framgår også av at når forkynnelsen av Riket er fullført, «så skal enden komme», og enden for denne tingenes ordning er det samme som «hevnens dag fra vår Gud». All den tid forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» fremdeles pågår, og det med stadig større intensitet fra Jehovas vitners side, er det tydelig at vi i denne generasjon fremdeles lever i «året med god vilje fra Jehovas side». Men i betraktning av at Riket er blitt forkynt i lang tid, må dette «året» være i ferd med å utløpe, og vi bør dra nytte av den ’gode vilje’ før «hevnens dag» kommer over hele denne tingenes ordning. Har vi gjort det, eller har vi tenkt å gjøre det?

5. Hva skrev Paulus i 2 Korintierne 5: 21 til 6: 2 til noen som var i samme stilling som vi er i, og hvor lenge før Jerusalems ødeleggelse var dette?

⁵ Vi lever i en gunstig, tid, men vårt liv står på spill. Skal vi ignorere den anledning vi har, og derved la Guds gode vilje bli holdt fram for oss forgjeves? Skal vi overse hensikten med den og derved gå glipp av frelsen? Det fantes mennesker på apostelen Paulus’ tid som var i en lignende stilling. Paulus oppfordret dem inntrengende til ikke å la den enestående anledning de hadde, gå fra seg. Han siterte Esaias 49: 8, hvor vi leser: «Så sier [Jehova]: På den tid som behager meg [eller: På en tid med god vilje (godkjennelse), NW, 1958-utgaven, fotnote], bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg.» Apostelen Paulus skriver: «Ham [Jesus Kristus] som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. Idet vi arbeider sammen med ham, bønnfaller vi også dere om at dere ikke må ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den. Han sier jo: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er en velbehagelig tid, se, nå er frelsens dag!» (2 Kor. 5: 21 til 6: 2; 6: 1 fra NW) Paulus skrev dette omkring år 55 e. Kr., cirka 15 år før Jerusalems ødeleggelse.

6. a) Hvorfor står vi overfor noe langt verre enn det som skjedde med i jødene i år 70 e. Kr.? b) Hva ønsker vi ikke med hensyn til Guds gode vilje?

⁶ Apostelen Paulus’ oppfordring har like stor vekt i vår tid, da vi har kommet så langt inn i dette ’år med god vilje’. Vi står overfor noe som er langt verre og mer omfattende enn ødeleggelsen av Jerusalem og dets tempel i år 70. Det er ikke bare en nasjonal tingenes ordning som vil få en katastrofal ende på den kommende «hevnens dag fra vår Gud», men den verdensomfattende, internasjonale tingenes ordning, som omfatter alle folk, stammer, raser og ubibelske religioner. Hvis vi ønsker at våre bønner til den eneste levende og sanne Gud skal bli hørt og besvart, bør vi dra nytte av det som er igjen av denne «tid med god vilje». Hvis vi ønsker Guds hjelp til å bli spart på «hevnens dag», må vi dra nytte av den nåværende «frelsens dag». Det er et utslag av Guds ufortjente godhet at «året med god vilje fra Jehovas side» fremdeles varer. Hvis vi verdsetter den mulighet vi har fått til å oppnå evig liv i lykke, vil vi ikke overse hensikten med Guds ufortjente godhet eller gjøre noe som fører til at hans gode vilje blir holdt fram for oss forgjeves.

Hvordan vi kan vise hva vi er

7. a) Hvilket spørsmål bør derfor alle som ønsker å oppnå evig liv, stille seg selv, og hvor kan vi finne svaret? b) Hvilken handlemåte oppfordret døperen Johannes, Jesus Kristus og disiplene jødene til å følge?

⁷ Alle som ønsker å oppnå evig liv i en rettferdig, ny tingenes ordning, bør stille seg selv følgende spørsmål i denne kritiske tiden: Hvordan kan jeg bli et av Guds «mennesker av god vilje»? Eller: Hvordan kan jeg vise at jeg er et av dem? Begge spørsmålene blir besvart i det skrevne Ord som er blitt tilveiebrakt av den store Livgiver, den gode viljes Gud. I det første århundre kom døperen Johannes og deretter Jesus Kristus og hans apostler med følgende oppfordring: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, og kort tid før han fór opp til himmelen, sa han til sine disipler: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.» (Luk. 24: 45—47) På pinsedagen, da mange jøder spurte: «Hva skal vi gjøre?», svarte apostelen Peter: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse.» — Ap. gj. 2: 37, 38.

8. Hva sa de jødekristne da de fikk vite at uomskårne ikke-jøder var blitt innlemmet i menigheten?

⁸ Da de jødekristne i Jerusalem over tre år senere fikk vite at uomskårne ikke-jøder fra folkeslagene var blitt innlemmet i den kristne menighet, sa de: «Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.» — Ap. gj. 10: 1 til 11: 18.

9. Hva må en gjøre etter at en har angret, og hvordan understreket Peter dette da han talte til en skare jøder i templet i Jerusalem?

⁹ Det er ikke nok å angre og føle dyp sorg over at en er en synder. En må vise at en angrer, ved sine handlinger. En må vende om fra syndens vei og begynne å vandre på rettferdighetens vei ved å frambringe frukter som er omvendelsen verdige. Apostelen Peter understreket betydningen av dette da han sa til en skare jøder i templet i Jerusalem: «Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Ap. gj. 3: 18—21) Når de angret sine synder og vendte om, kunne de få tilgivelse for sine synder av Jehova Gud.

10. Hvordan kan en, etter at en har angret og vendt om, bli et av Guds «mennesker av god vilje»?

¹⁰ Når en har vendt om fra synden, må en bli døpt i vann, enten en er en kjødelig jøde eller en uomskåren ikke-jøde. Da den oppstandne Jesus sa til sine disipler at de skulle gå ut og gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag, tilføyde han: Idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.» (Matt. 28: 19) Vanndåpen er et symbol på at dåpskandidaten allerede har angret og omvendt seg og nå har framstilt seg for Faderen, Gud, og innvigd seg uforbeholdent til ham gjennom Sønnen, Jesus Kristus. På denne måten blir en troende en Kristi disippel, og derfor blir han også samtidig et av Guds «mennesker av god vilje», «mennesker som han begunstiger», eller «mennesker som hans gunst hviler over», og som han gir sin fred. — Luk. 2: 14, NW; Moffatt; New English Bible.

11. Hvis eksempel følger vi når vi på denne måten framstiller oss for Gud?

¹¹ Når de på denne måten gjør det som behager Gud, adlyder de ikke bare Kristi befaling, men etterligner også det gode eksempel han satte. Da Jesus framstilte seg for Gud for å bli døpt av døperen Johannes i Jordan, fikk de profetiske ordene i Salme 40: 8, 9 sin oppfyllelse. Disse ordene uttrykker Jesu hjertetilstand: «Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.»

12. a) Hvor blir salmistens profetiske ord anvendt på Jesus ved en spesiell anledning? b) Hva kommer vi for å gjøre når vi blir døpt, og hva oppnår vi da?

¹² 1 Hebreerne 10: 5—9 blir disse ordene av salmisten anvendt på tidspunktet for Jesu dåp: «Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke lyst til — og de bæres dog fram etter loven — så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» Guds vilje var god. Det var det som behaget Gud. Da Jesus ved sin dåp kom for å gjøre Guds vilje, hadde Gud følgelig behag i ham. Når vi går inn for å gjøre Guds vilje, kan vi likeledes oppnå hans gode vilje, hans gunst.

13. a) Hvem tilhører han som er konge over Guds «mennesker av god vilje»? b) Hvordan kommer disse menneskene med fryderop?

¹³ Som Guds «mennesker av god vilje» kommer vi sammen med hans folk, som hans Sønn, Jesus Kristus, nå hersker over som konge i himmelen. I Salme 89: 16—19 er det skrevet profetisk om dette folket: «Salig er det folk som kjenner til jubel; [Jehova], i ditt åsyns lys skal de vandre. I ditt navn skal de fryde seg hele dagen, og ved din rettferdighet blir de opphøyd. For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet [gode vilje, NW] opphøyer du vårt horn. [Hvorfor?] For vårt skjold tilhører Jehova, og vår konge tilhører Israels Hellige.» (Vers 19 fra NW) Fordi deres konge ikke tilhører noen av de krigerske nasjoner på jorden, men Jehova Gud, kan de fryde og glede seg. De støtter begeistret opp om forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Disse folkeslagene blir derved gjort kjent med hva som er den eneste rettmessige regjering, før deres ende kommer på «hevnens dag fra vår Gud».

14. Hva foretrekker disse «mennesker av god vilje» framfor at Kongen skal være vred på dem, og ved hvilken side ønsker de å stå når han nå skiller menneskene fra hverandre?

¹⁴ Guds folk ønsker at den konge som tilhører Jehova, må fortsette å vise dem sin gunst. De ønsker ikke å høre ham brøle på «hevnens dag» fra hans Gud. De ønsker ikke å kjenne hans brennende vrede, men foretrekker den kjølige forfriskning som hans gunst innebærer. De husker det som står i Ordspråkene 19: 12: «En konges vrede er som løvens brøl, men hans yndest [gode vilje, NW] som dugg på urter.» Får-lignende disipler ønsker å stå ved hans høyre side nå i «endens tid», da han skiller menneskene i de verdslige nasjoner fra hverandre liksom en hyrde skiller fårene fra geitene. — Matt. 25: 31—46.

Hvordan vi kan fortsette å ha Jehovas gode vilje

15. Hva må vi fortsette å gjøre etter at vi har oppnådd Guds gunst, og hvordan framgår dette av Ordspråkene 11: 20, 27

¹⁵ Når vi først har oppnådd Guds gunst, må vi fortsette å vise at vi er hans «mennesker av god vilje». Det krever at vi fortsetter å søke hans gode vilje og har en rett hjertetilstand. Ordspråkene viser betydningen av dette: «En vederstyggelighet for [Jehova] er de hvis hjerte er forvendt; men til velbehag for ham er de hvis vei er ustraffelig. Den som søker hva godt er, søker det som er til behag; men den som higer etter ondt, over ham kommer det onde.» (Ordspr. 11: 20, 27) Med et oppriktig hjerte fortsetter vi å ransake Guds Ord for å lære hvordan vi nå og i all framtid kan ha Guds gode vilje. Vi frykter for å bli en vederstyggelighet for Jehova, noe som ville føre til at det onde kom over oss på «hevnens dag», som raskt nærmer seg.

16. Hva må vi gjøre for å være forvisset om at vi har Jehovas gode vilje, slik det blir vist i Ordspråkene 8: 34, 35 og Salme 143: 10?

¹⁶ Hvis vi fortsetter å søke himmelsk visdom og handler i samsvar med den, hvis vi alltid holder oss der hvor en slik visdom er, kan vi være forvisset om at vi har Jehovas gode vilje. Dette vil føre til uendelig stor lykke for oss. I Ordspråkene 8: 34, 35 sier den personifiserte visdom til oss: «Salig er det menneske som hører på meg, så han våker ved mine dører dag etter dag og vokter mine dørstolper. For den som finner meg, finner livet og får nåde [god vilje, NW] hos [Jehova].» Vi vil oppnå liv og lykke og Guds gode vilje hvis vi går til de steder hvor Jehovas «mennesker av god vilje» kommer sammen. Det vil derfor være forstandig regelmessig å ’våke ved dørene’ der for å komme inn og høre hvordan Guds skrevne Ord blir drøftet, et Ord som er høyt hevet over denne verdens visdom. Disse menneskene ber med salmisten: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede meg på jevnt land!» (Sl. 143: 10) De vet at de vil få nyte godt av Guds gode vilje hvis de gjør hans gode vilje.

17. Hvem må vi komme sammen med, hva vil vi da bli tilskyndt til å gjøre, og hva vil vi som følge av det oppnå hos Jehova, slik Ordspråkene 12: 2, 22 viser?

¹⁷ Etter hvert som «hevnens dag» nærmer seg, blir det stadig viktigere at Jehovas «mennesker av god vilje» kommer sammen for å gjøre godt mot hverandre. Det er dette som blir anbefalt i Hebreerne 10: 24, 25: «La oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og . . . formaner hverandre, og det så meget mer som I ser dagen nærme seg.» På denne måten vil vi få styrke til å fortsette å gjøre det som er godt i Jehovas øyne, og til trofast å forkynne hans Ords sannhet. La oss aldri glemme disse visdomsordene: «Den gode får nåde [godkjennelse, NW; gunst, Young] hos [Jehova], men den svikefulle mann fordømmer han. Falske lepper er en vederstyggelighet for [Jehova], men de som går fram med ærlighet [trofasthet, NW], er ham til velbehag.» — Ordspr. 12: 2, 22.

18. Hva slags offer må vi frambære sammen med våre bønner for å bli hørt av Jehova?

¹⁸ Hvis vi sørger for å beholde Jehovas gode vilje, kan vi være forvisset om at han vil høre våre bønner. Dette er særlig tilfelle hvis vi frambærer våre bønner sammen med «lovoffer» og de offer som består i å «gjøre godt og å dele med andre». Det er slike offer som blir beskrevet i Hebreerne 13: 15, 16. Da vil Jehova ha behag i våre bønner, noe Ordspråkene 15: 8 forsikrer oss om: «De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for [Jehova], men de oppriktiges bønn er ham til velbehag.» — Jer. 6: 20.

19. Hvordan og særlig siden når har Jehovas åndelige tempel vist seg å være «et bedehus for alle folk», og med hvilke ord ble dette forutsagt?

¹⁹ 1 løpet av dette «året med god vilje fra Jehovas side» er Jehovas åndelige tempel blitt gjort til «et bedehus for alle folk». Dette har særlig vært tilfelle siden 1935, da han begynte å føre en «stor skare» av tilbedere «av alle ætter og stammer og folk og tunger» til sitt åndelige tempel for at de skulle tjene ham sammen med levningen av Lammets, Jesu Kristi, salvede disipler. (Åpb. 7: 9—15) Fordi de holder seg åndelig rene og er lojale mot hans messianske rike, har de den glede å vite at han godtar deres lovoffer og de offer de frambærer ved at de gjør godt og uselvisk deler med andre. For lang tid siden ble det skrevet profetisk til oppmuntring for dem: «Dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk.» — Es. 56: 7.

20. Hva ber vi stadig om, og hva slags mennesker søker vi derfor sammen med?

²⁰ Det er i vår tid en stor glede å være forent med Jehovas «mennesker av god vilje». Vi ønsker å være så rene og trofaste at vi kan bli regnet verdige til å være blant dem. Vi ber derfor stadig: «Kom meg i hu, [Jehova], etter din nåde [gode vilje, NW] mot ditt folk, se til meg med din frelse.» (Sl. 106: 4) Når vi er sammen med disse menneskene, hører vi tale som behager Jehova. «Den rettferdiges lepper forstår hva der er til behag, men de ugudeliges munn er bare falskhet.» — Ordspr. 10: 32.

21, 22. a) Sammenlign den tiden vi har hatt Jehovas gode vilje, med den tiden da vi var gjenstand for hans vrede. b) Hvor lenge ønsker vi å ha hans gode vilje, og hva vil vi alltid kunne gjøre hvis vi oppnår det?

²¹ En gang var vi gjenstand for Guds vrede, fordi vi ikke gjorde Jehova Guds gode vilje. Men nå da vi har dratt nytte av hans ’år med god vilje’, virker vårt tidligere forhold til Gud som noe kortvarig og dystert som hører fortiden til. Dette får oss til å tenke på hva salmisten David sa da han hadde gjenvunnet Guds gunst: «For et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde [gode vilje, NW]; om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.» (Sl. 30: 6) Fordi vi har dratt nytte av Jehovas ’år med god vilje’, er vi blitt utfridd av den forbigående aften, da en må gråte fordi en har pådratt seg Guds vrede. Vi har kommet til morgenen, da vi kan glede oss med frydesang på grunn av hans gode vilje.

²² Måtte vi sørge for å ha Jehovas gode vilje, ikke bare en morgen, men «en levetid». Vi har mulighet til å få Guds gode vilje i en «levetid» som varer evig. Da vil vi alltid kunne komme med «frydesang» på grunn av Jehovas gode vilje, og vi vil takke og prise ham gjennom Jesus Kristus.

Omri — en mektig konge i Israel

✔ Bibelens beretning om Israels konge Omri, kong Akabs far, er meget kort. Den forteller at han regjerte i 12 år, og at han bygde byen Samaria. (1 Kong. 16: 16—28) Andre kildeskrifter som er blitt funnet, viser imidlertid hvilken mektig hersker Omri var. I assyriske beretninger blir Palestina kalt Bit-Humria, det vil si, Omris hus. På den nå så berømte Moabittsteinen, som ble oppdaget i 1868, fortelles det at kong Omri undertrykte Mesa, Moabs konge, og en tid viste sin overlegenhet over Moab. Denne opplysningen fra Moabittsteinen kaster lys over den bibelske uttalelsen i 2 Kongebok 3: 4, 5.