«Vi tilber det vi kjenner»

«I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» — Joh. 4: 22.

1. a) Hvilken tilbøyelighet har alle mennesker med hensyn til tilbedelse, og hvordan forholder det seg med en som hevder at han ikke tilber noe som helst? b) Hvilke spørsmål bør en stille seg selv i denne forbindelse?

ALLE mennesker har en tilbøyelighet til å tilbe noen eller noe. Mange retter sin tilbedelse mot sin egen person. Den som sier: «Jeg tilber ikke noen eller noe», tilber i virkeligheten seg selv. Han gjør seg selv til en menneskelig gud, men på grunn av sin overdrevne selvfølelse er han ikke klar over det. Han roser seg av den overmodige tanke at han ikke tilber noe som helst, hverken levende eller livløst. Han oppnår ikke noen fordeler ved det. Han oppnår ikke større frihet. Han får ikke mindre ansvar av den grunn. En slik innstilling kan faktisk skade ham, ja, den kan føre til at han blir tilintetgjort for bestandig. Hvis ens tilbedelse skal være til varig gagn for en, må en vite hva en tilber. En må tilbe det en kjenner. Vi gjør derfor klokt i å spørre oss selv: Tilber jeg det jeg kjenner? Eller kunne noen med rette si til meg og mine religiøse eller irreligiøse omgangsfeller: «Dere tilber det dere ikke kjenner», med andre ord: «Dere vet ikke hva dere tilber»?

2. a) Hva er et meget ømtålig spørsmål for mange når de befinner seg utenfor sine religiøse bygninger? b) Hvordan reagerte den samaritanske kvinnen da hun fikk vite at hun tilba det hun ikke kjente, og hvordan var det til gagn for henne?

² Dette spørsmålet om religion er meget ømtålig for de fleste mennesker. Det er ikke bare de radikale og kommunistene som ikke vil kalles religiøse. Til og med medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn skammer seg over å bli omtalt som religiøse når de befinner seg utenfor sine kirkebygninger. Mange vil avvise ethvert forsøk som en med en annen religion gjør på å få i gang en samtale, ved å si: «Jeg har min egen religion!» Andre, og det er mange av dem, vil si følgende når de har hørt noen komme med et argument som har med religion å gjøre: «Din religion er sannhet for deg, og min religion er sannhet for meg, og det er ingen grunn til at jeg skal forandre religion.» Men de som har en slik innstilling, bør spørre seg selv: Ville jeg ta det ille opp hvis en som visste hva han snakket om, sa til meg: «Du tilber det du ikke kjenner»? En kvinne som en gang fikk høre disse ordene av en som hadde en annen religion, tok det ikke ille opp. Det var godt for henne at hun ikke gjorde det. Hun benyttet anledningen til å stille et spørsmål. På den måten fant hun ut hvorfor han som talte til henne, kunne si det han gjorde.

3. Når og hvor traff den samaritanske kvinnen den mannen som sa dette til henne?

³ Kvinnen bodde i Midt-Østen og tilhørte en provinsgruppe som kaltes samaritanene. Hun traff denne velinformerte mannen da han ved middagstider satt ved en dyp brønn like ved byen Sykar. Dette skjedde i år 30 av vår tidsregning, en tid etter at samaritanene hadde feiret påsken på Garisim-fjellet like i nærheten, hvor det en gang hadde stått et samaritansk tempel. Det finnes fremdeles en liten koloni av samaritaner på Garisim-fjellet, og i sin helligdom har de en gammel avskrift av Pentatevken (Bibelens fem første bøker, som ble skrevet av profeten Moses). De hevder at dette er den eldste avskrift som finnes i vår tid. Like ved er det en dyp brønn, og en mener at det var ved nettopp denne brønnen at den samaritanske kvinnen møtte denne mannen. På et sprinkelverk til venstre for brønnen finner en tetragrammet, de fire hebraiske bokstavene som står for Moses’ Guds navn, Jehova eller Jahve. Alt dette er nå å finne innenfor en beskyttende bygning, og turistene besøker dette stedet.

4, 5. a) Hvorfor var det bemerkelsesverdig at det ble innledet en samtale mellom dem der ved brønnen? b) Hvilket religiøst problem fikk mannens bemerkninger kvinnen til å bringe på bane?

⁴ Mannen tilhørte et folkeslag som samaritanene ikke hadde noe å gjøre med, men likevel innledet han en samtale med denne samaritanske kvinnen. Det gjorde henne forundret. Hans mangel på rasefordommer gjorde inntrykk på henne. Ved denne brønnen, som etter sigende var blitt gravd av patriarken Jakob, Moses’ tippoldefar, talte mannen til henne om noe nytt, om «levende vann», og sa at de som drakk av det, aldri ville bli tørste igjen. Han fortalte henne ting som hadde med hennes privatliv å gjøre. Dette fikk henne til å spørre ham om noe som var et religiøst problem på den tiden. Hun sa:

⁵ «Herre! jeg ser at du er en profet. Våre fedre tilba på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbe.» — Joh. 4: 1—20.

6. Hva sa mannen om hennes folks og hans folks tilbedelse og om den framtidige tilbedelse?

⁶ Mannens svar på hennes spørsmål lød: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra [har sin opprinnelse hos, NW] jødene; men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.

7, 8. a) Hvem var mannen ved brønnen, og hvordan fant kvinnen ut det? b) Hvilken slutning trakk mennene i Sykar angående Jesus, og hvorfor?

⁷ Hvem var denne mannen, som talte til denne samaritanske kvinnen med så stor myndighet? Kvinnen viste at hun trodde på Messias, som de gresktalende jøder kalte Kristus, og at hun så fram til at han skulle komme og klargjøre alle spørsmål som hadde med tilbedelse å gjøre. Hun sa derfor: «Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus; når han kommer, skal han forkynne oss alt.» Men den samaritanske kvinnen var allerede blitt fortalt hvor og hvordan Gud, Faderen, skulle tilbes, for mannen sa til henne: «Det er meg, jeg som taler med deg!» Hvis kvinnen levde i tre år til, fikk hun vite flere kjensgjerninger, uomtvistelige kjensgjerninger, som beviste at denne mannen virkelig var Messias, den lenge lovte Guds Salvede. Men hans navn på jorden var Jesus, som betyr «Jehovas frelse». Han ble derfor kalt Jesus Kristus. — Joh. 4: 25, 26.

⁸ Dette var store nyheter! Nå kom mannens 12 følgesvenner med mat, og kvinnen lot derfor vannkrukken sin stå ved brønnen og gikk tilbake til Sykar og sa til folket der: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Samaritanene kom for å se og høre. De fikk mannen til å være hos dem i to dager. Hvilken slutning kom de til? Jo, at denne mannen var den messianske Frelser, og at han ikke bare var frelser for jødene, som på denne tiden ikke hadde noe som helst samkvem med samaritanene. De sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» (Joh. 4: 28—30, 39—42) Tre år senere ble det tilveiebrakt historiske kjensgjerninger som beviste at disse samaritanene hadde rett: Jesus Kristus er hele menneskehetens frelser. Han visste hva han talte om til den samaritanske kvinnen.

«Kjenner jeg?» er spørsmålet

9. Hvilken gruppe ville Jesus ha regnet oss med til hvis han hadde vært på jorden i dag — dem som tilber det de kjenner, eller dem som tilber det de ikke kjenner — og hvorfor er det viktig å ha dette klart for seg?

⁹ La oss tenke oss at Jesus Kristus var her på jorden i dag og sa følgende til en gruppe religiøse mennesker: «Dere tilber det dere ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» Ville han regne oss til den gruppen han selv tilhørte, når han sa: «Vi tilber det vi kjenner»? Eller ville han regne oss til dem som tilba det de ikke kjente? Dette er spørsmål som i høyeste grad bør interessere oss, ettersom vi i dag blir tvunget til på et fornuftmessig grunnlag å bestemme oss for hvem eller hva vi skal tilbe. Vi bedrar oss selv hvis vi fylt av hårdnakket stolthet og selvtillit sier: «Jeg tilber hverken noen eller noe! Jeg frykter hverken Gud eller mennesker.» Etter hvert som tiden går, vil det komme for dagen kjensgjerninger som viser hvem eller hva vi tilber.

10. Hva slags Gud, som de mener er Bibelens Gud, hevder mange at de tilber?

¹⁰ Mange hevder at de tilber en gud, men ikke Buddha eller noen av hinduenes 330 millioner guder, ikke muhammedanernes Allah eller den Gud vår tids jøder tilber. Nei, de tilber en annen Gud, en navnløs Gud som ikke er knyttet til noen bestemt rase eller nasjonalitet. Han kan tilbes av alle, og ingen rasemessige eller nasjonale bånd utgjør noen hindring. Mange mennesker i dag hevder at denne navnløse Gud er Bibelens Gud.

11, 12. a) Hvorfor kan en si at de som tilber slik Jesus gjorde, tilber det de kjenner? b) Hvorfor kjente ikke samaritanene det de tilba, og på hvilken måte hadde frelsen sin opprinnelse hos jødene?

¹¹ Det spørsmål enhver må stille seg, er derfor: Tilber jeg det jeg ikke kjenner, akkurat som samaritanene gjorde for 1900 år siden? Eller tilber jeg i likhet med Messias det jeg kjenner? Hvis vi tilber det Messias kjente da han var på jorden, vil vi bli frelst, for Messias sa det. Han kjente den himmelske Far som han talte til den samaritanske kvinnen om. Han viste dette da han sa: «Heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt. 11: 27) «Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen.» — Joh. 10: 15.

¹² På det tidspunkt da han uttalte disse ordene, var det folk som tilba i templet i Jerusalem, alene om å stå i et paktsforhold til Jehova Gud ved hans mellommann, profeten Moses. Gud hadde ikke inngått noen pakt eller avtale med samaritanene, som hevdet at de holdt seg til Pentatevken, de fem bibelske bøker som ble skrevet av Moses. Fordi de forkastet resten av de inspirerte hellige skrifter, tilba de ikke på det rette fjell, og de kjente i virkeligheten ikke Jehova Gud, som åpenbarte seg gjennom alle disse inspirerte skriftene. Jesus kunne derfor med rette si til samaritanene: «I tilber det I ikke kjenner.» Men om seg selv og det folk han tilhørte mens han var på jorden, kunne han si: «Vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra [har sin opprinnelse hos, NW] jødene.» (Joh. 4: 22) Dette var sant, ettersom Jesus Kristus var en omskåret jøde mens han var i kjødet. Samaritanene i Sykar var også klar over dette, for de sa: «Vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» — Joh. 4: 42.

13. Hvordan ville mennesker med rasefordommer sannsynligvis reagere på Jesu uttalelse, og hvilket spørsmål ville de kanskje stille?

¹³ Mange mennesker som har rasefordommer, kan ta anstøt av Jesu uttalelse: «Frelsen har sin opprinnelse hos jødene» (NW). De spør kanskje: ’Betyr dette at vi må godta jødedommen, bli omskåret, gå i jødenes synagoger og foreta pilegrimsreiser til Jerusalem, hvis vi ønsker å tilbe den sanne Gud?’

14. Hvilke ord som Jesus sa til den samaritanske kvinnen, besvarer spørsmålet?

¹⁴ La oss se hva vi kan lære av det Messias Jesus sa til den samaritanske kvinnen: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell [Garisim] eller i Jerusalem. . . . men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.

15. a) Hva viste Jesu ord skulle finne sted, og hvordan har hans ord gått i oppfyllelse? b) Hva er det derfor som er av betydning for de sanne tilbedere?

¹⁵ Denne uttalelsen viste at det skulle finne sted en radikal forandring. Førti år senere ble Jerusalem ødelagt av de romerske legioner under general Titus, og byens tempel for tilbedelse av Jehova Gud er ikke blitt gjenoppbygd til denne dag. Den byen de hedenske romerne bygde på det samme stedet i det etterfølgende århundret, ble senere en såkalt kristen by, som menneskene i kristenheten foretok pilegrimsreiser til. Enda senere overtok muhammedanere byen og begynte å utøve sin tilbedelse i en moské som ble bygd på det sted hvor det jødiske templet tidligere hadde stått. Moskéen står der fremdeles, og hele Jerusalem er nå i hendene på de jøder som bor i republikken Israel. Alt dette har imidlertid ingen betydning for «de sanne tilbedere». De behøver ikke å tilbe Jehova Gud i den jordiske byen Jerusalem eller i noen annen jordisk by — Vatikanbyen ikke unntatt — som regnes for hellig av et eller annet religionssamfunn. De behøver ikke å henlegge sin tilbedelse til noe bestemt sted på jorden. Det de ifølge Jesu ord til den samaritanske kvinnen alltid må huske å gjøre, er å tilbe den himmelske far i ånd og sannhet. Han er ånd, han er en Ånd, og hans virkefelt er ikke begrenset til noe bestemt sted på jorden.

16. Hvordan sa Jesus at hans himmelske Far skulle tilbes, og hvorfor er det nødvendig å tilbe ham på den måten?

¹⁶ Det å tilbe den himmelske Far, som er åndelig, vil derfor ikke si å søke fysisk eller legemlig kontakt med ham. En sann tilbeder har ikke behov for å være på bestemte geografiske steder eller å være i nærheten av og bruke synlige eller materielle ting, men han må ha den rette innstilling, for den lærer ham å bruke troen i stedet for synssansen og følesansen. Han bør føle seg drevet til å utøve den rene tilbedelse uansett sted eller omgivelser. Han må ikke bare være oppriktig og helhjertet i sin tilbedelse. Han må også ha sannheten. Den himmelske Far er interessert i dem som ønsker at han skal vise dem sannheten, og som tilber ham i samsvar med sannheten og ikke i samsvar med de motstridende læresetninger og tradisjoner som hundrevis av trosretninger innen kristenheten og andre religiøse systemer gjør seg til talsmenn for. Hva kan et menneske som ikke kjenner sannheten, vite om det han tilber som Gud? Det finnes millioner av forskjellige forestillinger om Gud!

17. a) Hvilken innstilling må vi ha til sannheten for å kunne tilbe Gud i sannhet? b) Hvordan viste Jesu eget folk at de hadde et annet syn på Gud enn Jesus?

¹⁷ Sannheten om Gud er fremadskridende, og en sann tilbeder må vise at han elsker sannheten, ved å gå framover sammen med sannheten. Hvordan forholdt det seg med det folk Jesus tilhørte etter kjødet? Kunne han fortsette å si om dette folket: «Vi tilber det vi kjenner»? Hvordan skulle han ha kunnet det? Etter at de religiøse ledere og mesteparten av folket i omkring tre år hadde hørt ham forkynne budskapet: «Guds rike er kommet nær», viste de at de hadde et annet syn på Gud enn han. De viste at de foretrakk sine religiøse tradisjoner og menneskelige oppfatninger framfor det han viste dem ut fra de inspirerte hellige skrifter. De anklaget ham for gudsbespottelse og forsøkte å ta livet av ham. Til slutt ble han av deres høyesterett i Jerusalem dømt til døden for å ha spottet Gud. De sa til og med til den romerske landshøvding Pontius Pilatus at ifølge deres lov burde Jesus henrettes for gudsbespottelse. Men for å få den romerske landshøvding i Jerusalem til å bruke sin myndighet og få Jesus henrettet anklaget de Jesus for politisk opprør. Jesus led deretter døden på en henrettelsespel. De tilba derfor ikke det Jesus kjente, sammen med ham!

18. Hvem ble forkastet av Gud, Jesus eller det jødiske folk, og hvordan er det blitt vist?

¹⁸ Kan vi forsvare dette folkets handlemåte? Det kan vi ikke hvis vi ønsker å tilbe den samme Gud som Jesus tilba, den Gud han kjente. Til denne dag har det jødiske folk ikke tatt avstand fra sine forfedres holdning til Messias, Jesus. De forkastet Jesu budskap og likeledes de beviser han framla for at han var den lenge ventede Messias, men de ble tvunget til å erkjenne oppfyllelsen av Jesu forutsigelse om at «den hellige stad», Jerusalem, og dens herlige tempel skulle bli ødelagt og aldri skulle bli gjenoppbygd av jødene. I samsvar med Jesu ord kom den fryktelige ødeleggelsen av Jerusalem og dens tempel i levetiden til den dalevende «slekt» eller «generasjon» (NW), nemlig i år 70 e. Kr. (Matt. 24: 1—34) Jerusalem opphørte derfor å være sentret for tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud, selv om de fanatiske jødene forsøkte å hindre det. Ikke engang i dag står det noe jødisk tempel i byen som kunne vise at den er det sted hvor det bør utøves forent tilbedelse av en ’kjent’ Gud. Historien har imidlertid gitt uutslettelige beviser for at Jesus virkelig var Messias og profet for denne ’kjente’ Gud. Det var derfor ikke Jesus, men den nasjon som forkastet ham, som ble forkastet av denne ’kjente’ Gud.

19. a) Hvilke mennesker på den tiden må vi gjøre felles sak med? b) Gjennom hvilken kanal kom frelsen til hedningene, og når?

¹⁹ Det faktum at Jesus sa: «Frelsen har sin opprinnelse hos jødene», betyr derfor ikke at den evige frelse blir gitt ved dette folket i dag, og at vi må bli omskårne jødiske proselytter eller slutte oss til det jødiske folk. Det er ikke det folk som forkastet Messias, vi må gjøre felles sak med, men den jødiske «levning» på noen tusen kjødelige jøder som sto på Messias’, Jesu, side i år 33 e. Kr., og som ble hans trofaste etterfølgere. (Rom. 11: 1—7) Før Jesus steg opp til himmelen etter at han var blitt oppreist fra de døde, samlet han de første medlemmer av denne jødiske «levning» av troende. På pinsedagen (den 6. sivan i år 33 e. Kr.) brukte Gud Jesus Kristus til å utgyte den hellige ånd over disse første medlemmer av den jødiske «levning». De kunne derfor tilbe Gud ved den hellige ånds hjelp og ved hjelp av den «sannhet» som ble åpenbart ved denne hellige ånd. Dette var noe mer enn bare å tilbe Gud i den rette «ånd». (Ap. gj. 2: 1—47) Senere, i år 36 e. Kr., begynte denne jødiske levning å forkynne Guds budskap om frelse for hedninger eller ikke-jøder. (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Den var derfor en kanal som frelsen kom til hedningene gjennom.

20. a) Hva gjorde de jødekristne i den kritiske tiden før Jerusalems ødeleggelse, og førte dette til at de ikke hadde noe sted hvor de kunne tilbe den Gud de kjente? b) Hvem må vi i dag støtte hvis vi ønsker å få del i Guds frelse gjennom Kristus?

²⁰ Senere kom den kritiske tiden før Jerusalems ødeleggelse som Jesus hadde forutsagt. De som tilhørte den jødiske levning, vendte da ikke tilbake til Jerusalem for å feire noen høytider, og de bodde heller ikke i byen. Nei, de flyktet fra Jerusalem og Judea, slik Jesus, som var en sann profet, hadde sagt at de skulle gjøre. På den måten unngikk de å bli ødelagt sammen med byen og dens tempel i år 70 e. Kr. (Matt. 24: 15—22; Luk. 21: 20—24) Men de ble ikke derved uten et sted hvor de kunne tilbe den Gud som de kjente. Nei, de fortsatte å tilbe ham i hans sanne tempel, som ikke er gjort av mennesker, og som aldri kan bli ødelagt av mennesker. (Heb. 8: 1, 2) På denne jødiske «levning» kunne Jesus Kristus etter pinsedagen i år 33 e. Kr. fortsette å anvende det han sa til den samaritanske kvinnen, nemlig: «Vi tilber det vi kjenner, for frelsen har sin opprinnelse hos jødene.» (Joh. 4: 22, NW) Vi må i dag støtte denne jødiske «levning», som om den fremdeles eksisterte, og ikke det folk som ble forkastet, hvis vi ønsker å få del i Guds frelse gjennom hans Messias, nemlig Jesus.

Hvordan vi kan kjenne det vi tilber

21. a) Hva må vi godta for å kunne tilbe det vi kjenner, og hvorfor? b) Hvordan kom samaritanene til kort hva dette angikk?

²¹ Å ’tilbe det vi kjenner’ betyr å tilbe den Gud vi kjenner. Han er ikke en Gud som er et produkt av vår fantasi. Hvis vi tilber en slik Gud, kan Jesus si til oss: «I tilber det I ikke kjenner.» Hvordan går det hvis vi bare godtar noen av de kjensgjerninger Gud har åpenbart om seg selv, og nekter å godta hele den åpenbarte sannhet om ham? Da får vi bare en ufullstendig oppfatning av Gud. Vi får i virkeligheten en fordreid oppfatning av Gud, og det vi tilber, blir i virkeligheten ikke den sanne Gud. Vi tilber da det vi ikke kjenner; vi tilber noe som ikke eksisterer. Det var dette som var tilfelle med samaritanene i det første århundre av vår tidsregning. De anerkjente den inspirerte Pentatevken, som profeten Moses nedskrev. Men de nektet hårdnakket å godta den videre åpenbaring av Jehova Gud, som finnes i de resterende 34 bøker av de inspirerte hebraiske skrifter. De hadde derfor ikke bare en ufullstendig oppfatning av Jehova Gud, men også en feilaktig oppfatning av ham. Det var derfor de ikke ville gå opp til templet i Jerusalem for å tilbe, men tilba på Garisim-fjellet. De godtok ikke de seneste historiske beretninger om Guds gjerninger og sannhet.

22. Hvordan viste det samme seg å være tilfelle med det folk som Jesus tilhørte etter kjødet?

²² Det skulle vise seg at det forholdt seg på samme måte med det folk Jesus Kristus tilhørte etter kjødet. De som tilhørte dette folket, sa at de godtok alle de inspirerte hebraiske skrifter som var skrevet fram til den tiden, nemlig loven, profetene og salmene, men som Jesus Kristus påpekte for dem, gjorde de Guds bud til intet ved sine menneskelige tradisjoner og oppfatninger. (Matt. 15: 1—9; Luk. 24: 44, 45) Og ikke bare det — de nektet også å innse at de inspirerte hebraiske profetier ble oppfylt på Jesus Kristus. De anerkjente ham derfor ikke som den Messias som var forutsagt i Skriften. Og de sluttet seg ikke til den jødiske «levning» av troende som mottok Guds hellige ånd på pinsedagen. De godtok heller ikke den siste delen av Den hellige skrift, nemlig de inspirerte skrifter som ble nedskrevet på gresk av Messias’, Jesu, trofaste apostler og disipler. Disse vantro jødene mente at den guddommelige inspirasjon og sannhetsåpenbaring opphørte med Malakias’ bok og Krønikebøkene, og de betraktet derfor ikke bøkene fra Matteus til Åpenbaringen som et inspirert tillegg til de hebraiske skrifter.

23, 24. Hva slags Gud tilber de som følge av sin handlemåte?

²³ Hvilke følger har dette standpunkt fått for det jødiske folk, hvis hovedstad og tempel ble ødelagt i år 70 e. Kr., og hvis presteskap derved ble uten oppgave? Jo, jødene har fått en feilaktig oppfatning av Gud. De tilber en Gud som ikke har holdt sine løfter, og hvis profetier inntil nå ikke er blitt oppfylt. De tilber en Gud som ikke sendte den lovte Messias som personen Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’. (Matt. 1: 1) De tilber en Gud som ikke oppreiste sin Messias fra de døde eller satte ham ved sin høyre hånd i himmelen som «både . . . Herre og Kristus» (NW). (Ap. gj. 2: 22—36) De tilber en Gud som ikke inngikk en «ny pakt» med et nytt «hellig folk», et åndelig «Guds Israel», ved hjelp av en større mellommann enn Moses, nemlig Messias, Jesus. — Jer. 31: 31—34; 5 Mos. 18: 15—18; Ap. gj. 3: 20—24; Heb. 8: 6—13; 1 Tim. 2: 5, 6.

²⁴ De tilber derfor en Gud hvis Messias ikke må komme for annen gang for å innføre det messianske rikes styre over hele jorden og opprette en evigvarende fred og rettferdige forhold til velsignelse for hele menneskeheten. (2 Sam. 7: 4—17; Es. 9: 6, 7; Dan. 2: 44; 7: 13, 14) Det jødiske folk tilber følgelig ikke den sanne Gud, selv om deres trofaste forfedre gjorde det.

25. Hva sa apostelen Paulus om sitt folks nidkjærhet for Gud, og hva tilber de derfor også i dag?

²⁵ Angående disse jødene skrev en av Kristi apostler som selv en gang hadde forfulgt den jødiske kristne levning: «Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet [ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap, NW]; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus [Messias] er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom. 10: 1—4; 1 Tim. 1: 12—16; Gal. 1: 13, 14) Hva skal vi da si om det folk som en gang var begunstiget, men nå forkaster Messias’ Gud? Deres religiøse nidkjærhet er «ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap», for også de tilber det de ikke kjenner. De tilber ikke den Gud det tales om i de inspirerte kristne greske skrifter, som er den samme Gud som det tales om i de inspirerte hebraiske skrifter.

26, 27. Tilber treenighetslærens tilhengere det de kjenner? Begrunn svaret.

²⁶ Kan vi så si at menneskene i kristenheten, som tilber det de kaller den treenige Gud, tilber det de kjenner? Eller tilber de det de ikke kjenner? Hvordan kan vi få rede på det? Vi kan få det ved å granske de inspirerte hebraiske skrifter og de inspirerte kristne greske skrifter, for disse to samlingene av skrifter utgjør til sammen én Bok.

²⁷ Ikke noe sted i denne Boken forekommer uttrykkene «treenig Gud» eller «treenighet», og det står heller ikke noe i den som tyder på at det finnes noe som kan kalles «én Gud i tre personer», det vil si: Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd. Det står i virkeligheten det stikk motsatte, for da Jesus Kristus ble spurt: «Hvilket bud er det første av alle?», svarte han: «Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Jesus siterte her fra Pentatevken, nemlig fra 5 Mosebok 6: 4, 5. (Mark. 12: 28—30) Menneskene i kristenheten adlyder imidlertid ikke dette «første» budet, som går ut på at vi skal tilbe den ene Gud hvis navn er Jehova.

28. Hva kan sies om kristenhetens oppfatning av Gud, og kommer frelsen gjennom kristenheten?

²⁸ Hvordan kan noen på bakgrunn av dette si at menneskene i kristenheten tilber Gud på rette måte? Selv om de ikke vil innrømme det, har de en hedensk oppfatning av Gud, for de tilber en triade. Deres mange forestillinger om Gud avviker like mye fra hverandre som de hundrevis av sekter de er splittet opp i. Hvem kan benekte at menneskene i kristenheten tilber det de ikke kjenner? Kristenheten kan ikke føre noen til frelse!

29. Hvilken kunnskap er det Guds vilje at alle slags mennesker skal komme til, og hvem gjør det mulig for oss å tilbe det vi kjenner?

²⁹ Den som vil bli frelst og oppnå evig liv i lykke, må tilbe det Jesus og hans sanne etterfølgere visste var den sanne Gud. En av Jesu etterfølgere, apostelen Paulus, skrev under inspirasjon: «For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, han som vil at alle [alle slags, NW] mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse [unøyaktig kunnskap om sannheten, NW]. For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 3—6) «En mellommann er ikke bare for én; men Gud er én.» (Gal. 3: 20) Gud er derfor den ene parten i sin ’nye pakt’, og de mennesker som blir tatt med i denne nye pakt, utgjør den andre parten. Slike mennesker kan komme til «nøyaktig kunnskap om sannheten» gjennom den ene mellommann imellom Gud og mennesker’. Denne mellommannen var en gang her på jorden som menneske, som et fullkomment menneske, og var på grunn av sin menneskelige fullkommenhet og syndfrihet i stand til å gi seg selv som «en løsepenge for alle». Denne mellommannen er Messias Jesus eller Kristus Jesus. Ettersom han er mellommann mellom mennesker og den Gud som han kjenner, gjør han det mulig for oss å ’tilbe det vi kjenner’, nemlig Gud.

Nødvendigheten av å kjenne det vi tilber

1, 2. a) Hvem ønsker ikke at vi skal tilbe det vi kjenner, og hvilket passende navn bærer han? b) Hva kaller apostelen Paulus ham, og hva skjer med dem hvis syn blir forblindet av ham?

DENNE kjærlige Gud, som vil at alle slags mennesker skal bli frelst ved hjelp av Kristi Jesu løsepenge, ønsker at vi skal kjenne ham, for at vi skal kunne ’tilbe det vi kjenner’. (1 Tim. 2: 3—6; Joh. 4: 22) Men det er også en som forsøker å få oss til å tilbe falske guder, for at vi skal tilbe det vi ikke kjenner, til evig ødeleggelse for oss selv.

² Dette er naturligvis en som motarbeider den sanne Gud og fortjener å bære navnet Motstander eller Satan. Han var årsak til at mange mennesker ikke ville høre det gode budskap som apostelen Paulus forkynte. Om ham skrev Paulus: «Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem. . . . For Gud, som bød at lys skulle skinne fram av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss.» (2 Kor. 4: 3—6) De som lar sitt sinn bli forblindet av «denne verdens gud», vil gå fortapt eller gå til grunne, for de tilber det de ikke kjenner.

3. a) Med tanke på hva har menneskene funnet det nødvendig å organisere verdens nasjoner? b) Hvilke to politiske blokker er aktive på verdens skueplass, og hvordan blir de framstilt i Daniel, kapittel 11?

³ «Denne verdens gud» har nå i flere tusen år sørget for at menneskene i hver ny generasjon har fått falske ting å tilbe. Nå i det 20. århundre har han tilveiebrakt noe som er gjenstand for verdensomfattende tilbedelse. Ingen vil benekte at det er farefulle tilstander i verden i vår tid, og at menneskene mer enn noen gang tidligere innser behovet for å organisere alle nasjoner i den hensikt å skape fred og sikkerhet i verden. Den første verdenskrig, som varte fra 1914 til 1918, gjorde verdens ledende menn oppmerksom på faren for at menneskeheten kommer til å utslette seg selv ved moderne krigføring. Denne krigen, som gjaldt verdensherredømmet, førte til at to politiske leirer ble særlig fremtredende, nemlig den demokratiske blokk av nasjoner og den diktatoriske, totalitære blokk av nasjoner. De representerte to politiske ideologier, og begge blokker fryktet for at den annen part ville benytte vold for å utvide sitt maktområde. I en profeti i Guds Ord, Bibelen, ble de forbilledlig framstilt som to konger — den demokratiske, liberale blokk av nasjoner som «Sydens konge» og den diktatoriske, totalitære blokk av nasjoner som «Nordens konge». Det står om disse to «kongene» i kapittel 11 i Daniels profetiske bok.

4. a) For hvem har disse to symbolske kongers handlinger betydning, og særlig i hvilken tid? b) Hvem eller hva står begge «kongene» i opposisjon til?

⁴ De tiltak disse to symbolske kongene treffer mot hverandre, har betydning for hele menneskeheten, og ikke noen nasjon eller noe folk unngår virkningene av dem. Dette er særlig tilfelle i den tiden som Daniel i sin profeti kalte «endens tid». (Dan. 11: 27—40; 12: 4) Verdenshistorien bekrefter at den kritiske «endens tid» i samsvar med den bibelske profetien begynte i 1914 e. Kr., da «hedningenes tid», som Jesus Kristus nevnte i sin profeti i Lukas 21: 20—24, utløp. Den første verdenskrig, som begynte i det året, avmerket begynnelsen til ’enden’ for de hedenske nasjoner. Nasjonene har siden da sluttet seg til enten «Nordens konge» eller «Sydens konge». Noen få nasjoner prøver å være nøytrale. Begge disse «kongene» tar sikte på å oppnå verdensherredømme. Men de står ikke bare i opposisjon til hverandre. De motarbeider begge den Regjering som har hatt retten til herredømmet over hele jorden siden hedningenes tid utløp i 1914.

5. Av hvem er det gode budskap om denne regjering blitt forkynt, og særlig siden når?

⁵ Det var denne regjering Jesus Kristus forutsa at det skulle bli forkynt om, særlig fra 1914 av. Han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Var det de atspredte, kjødelige jøder med et sionistisk håp om et fedreland i Palestina som begynte å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike? Nei, men Jesu Kristi trofaste disipler gjorde det. Det var disse disiplene, som var salvet med Guds ånd, som ut fra Bibelens tidstabell regnet ut at hedningenes tid kom til å utløpe tidlig på høsten i 1914 e. Kr. Hele verden har siden 1914 kunnet iaktta det synlige bevis for at hedningenes tid utløp da. For Kristi disipler var dette beviset en forsikring om at Guds messianske rike var blitt opprettet i himmelen ved at Messias, Jesus, var blitt innsatt på tronen der oppe.

6, 7. a) Når eller etter hva ventet en at Riket skulle overta makten over jorden? b) Hva sa Vagt-Taarnet for desember 1914 om det at den store trengsels dager skulle bli forkortet?

⁶ Rikets fødsel betydde imidlertid ikke øyeblikkelig ødeleggelse for alle jordiske nasjoner. Riket ville først ta sin fulle makt når den vanskeligste tid i verdens historie var over og alle jordiske institusjoner var lagt i grus. Vagt-Taarnet for desember 1914, som kom ut omkring fire måneder etter den første verdenskrigs utbrudd, ble innledet med artikkelen «Utsikt fra Vakttårnet», og i den ble dette spørsmålet tatt opp. Under overskriften «Trengselens dager skal avkortes» ble det gitt uttrykk for at verdenskrigen var begynnelsen til en verdensomfattende trengsel som skulle bli verre og verre inntil et kritisk punkt ble nådd, med den følge at menneskesamfunnet gikk i oppløsning. Det sto i denne artikkelen:

⁷ «Det er den tid om hvilken Herren sier: ’Om ikke disse dager ble avkortet, ville intet kjød bli frelst.’ (Matt. 24: 22) Mesteren sier oss imidlertid at disse anarkiets dager — da enhvers hånd løfter seg imot sin neste og sin bror og det ingen fred er for den som går ut, eller den som går inn — skal bli avkortet. Innsettelsen av menigheten til herligheten, hvorved de hellige skal få herredømmet over verden, vil avkorte disse dager og innføre fredsfyrstens regjering.» — Side 179.

8. a) Hvilke interessante emner ble tatt opp i neste nummer av Vagt-Taarnet? b) På hvilke andre måter ble offentligheten gjort kjent med betydningen av verdensbegivenhetene?

⁸ I det neste nummeret av Vagt-Taarnet, nummeret for januar 1915, kom hovedartikkelen «Rettferdsrikets beredelse». Dette var noen av undertitlene: «En etterligning av Kristi rike», «Avslutningen på hedningenes tider», «Beviser på Herrens parousia [nærvær]», «Opprettelsen av Messiasriket gradvis», «Slaget ved Armageddon» og «Om menighetens forløsning». Offentligheten ble også på andre måter gjort kjent med hva verdensbegivenhetene betydde. Skapelsens fotodrama ble vist verden rundt, det ble holdt offentlige foredrag, og det ble distribuert seks forskjellige bind av Studier i Skriften. Det ble også delt ut traktater, for eksempel den som hadde tittelen «Verdens ende i 1914». I årsberetningen for 1914 het det under tittelen «Mange tonn fri litteratur»: «Mengdene har vokst enormt. Mange som ikke har kunnet gi hele sin tid i kolportasjen, så vel som kolportører og pilegrimer (ja, i virkeligheten nesten alle våre lesere) har funnet leilighet til å virke i Herrens tjeneste ved utdelingen av lesestoff, som vi leverer gratis på mer enn 30 forskjellige språk.» Vagt-Taarnet for februar 1915, side 22.

Det stadige offer blir avskaffet

9. Hva var det Guds ’hellige folk’ frambar for ham, og hva prøvde «Sydens konge» og «Nordens konge» å gjøre?

⁹ Skriftlige kilder viser altså at Jesu Kristi trofaste disipler på den tiden bestrebet seg på å frambære et stadig lovoffer for Jehova og ’forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. (1 Pet. 2: 9) Deres hjerte var helt for Guds himmelske rike ved Kristus, og de framholdt det som hele menneskehetens rettmessige regjering. Men den demokratiske «Sydens konge» og den autokratiske «Nordens konge», som begge var en del av kristenhetens etterligning av Kristi rike, kjempet om verdensherredømmet. Deres krigsplaner gikk blant annet ut på å få ’det hellige folks makt fullstendig knust’, og i dette fikk de full støtte av kristenhetens presteskap. (Dan. 12: 7) Etter tre og et halvt år (tre og en halv symbolsk «tid») lyktes dette dem.

10. Hvordan ble det «hellige folks» arbeid vanskeliggjort, og hvordan ble mange tatt bort fra prestegjerningen, som besto i å frambære offer?

¹⁰ Ved hjelp av restriksjoner og press klarte de fram til det tidspunkt i høy grad å vanskeliggjøre frambæringen av det stadige lovoffer for Jehova Gud. De innvigde kristne i Storbritannia som ble «absolutister» ved å være strengt nøytrale, og som nektet å hjelpe noen av partene i konflikten ’ ble for eksempel idømt årelange fengselsstraffer. De kristne i Nord-Amerika som holdt seg strengt nøytrale, ble behandlet på lignende måte. Mange hadde ikke klare retningslinjer i spørsmålet om kristen nøytralitet og utførte derfor tjeneste som ikke-stridende, til og med i uniformer. De ble i noen tilfelle dårligere behandlet av de militære styrker enn «absolutistene» ble. De ble også tatt bort fra prestegjerningen, som besto i å frambære lovoffer for Jehova Gud.

11. a) Hvilken bok ble brukt mot det ’hellige folk’ for å hindre dem i å frambære offer? b) Hvordan ble «det hellige folks makt» fullstendig knust?

¹¹ I juli 1917 utga Selskapet Vakttårnet en bok med tittelen «Den fuldbyrdede Hemmelighed». «Sydens konge» besluttet å bruke dette mot Jehova Guds innvigde ’hellige folk’. Denne boken og annen litteratur som var et middel til å frambære «lovoffer», ble sensurert og beslaglagt av myndighetene, til stor glede for kristenhetens presteskap. For så å ’knuse det hellige folks makt’ anla «Sydens konge» sak mot enkelte av Selskapet Vakttårnets ledere og andre som på en eller annen måte hadde vært med på å utgi Den fuldbyrdede Hemmelighed. Etter at det var blitt rettet anklager mot dem som senere viste seg å være falske, ble de dømt til 20 års fengsel. Dette førte til at «det hellige folks makt» på dette tidspunkt i «endens tid» ble meget kraftig redusert.

12. Hva betydde dette for Guds ’hellige folk’ med hensyn til oppfyllelsen av Daniel 12: 11?

¹² Hvordan var dette en oppfyllelse av Bibelens profetier angående «endens tid»? Det betydde at det «stadige offer» som Jehovas hellige folk frambar, ble avskaffet. Dette var blitt forutsagt i Daniel 12: 11, hvor det står om «den tid [da] det stadige offer blir avskaffet, og den ødeleggende vederstyggelighet blir stilt opp». Det var om våren 1918 Jehovas «hellige folks makt» til å frambære «det stadige offer» ble knust.

13. Hva ble i stedet stilt opp av dem som avskaffet «det stadige offer», i samsvar med Daniel 12: 11?

¹³ Men hva satte de som sto for denne knusingen, i stedet for det «stadige offer» som Jehovas ’hellige folk’ uavbrutt hadde frambåret ved å forkynne «dette gode budskap om riket» til Guds pris? Jo, noe som ikke var til pris for Jehova Gud, men som i hans Ord, i Daniel 12: 11, blir kalt «den ødeleggende vederstyggelighet [som] blir stilt opp».

Den vederstyggelige ødelegger blir stilt opp

14. Hva var denne «vederstyggelighet», og når ble den stilt opp?

¹⁴ Hva var denne vederstyggeligheten, og når ble den stilt opp? Dette var et politisk tiltak, og verdens nasjoner støttet det i stedet for å støtte Guds messianske rike, som var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid utløp i 1914 e. Kr. Det er her tale om Folkeforbundet, som fikk sin pakt innlemmet i Versailles-traktaten, og som «Sydens konge» var den fremste talsmann for. Den 13. oktober 1919 ble fredstraktaten undertegnet av de impliserte politiske makter, og Folkeforbundet trådte dermed i virksomhet. Denne internasjonale organisasjonen, som skulle være i stedet for Guds messianske rike, ble opprettet med det for øye å gjøre framtiden fredelig og trygg for hele menneskeheten. Da Storbritannia undertegnet fredstraktaten, viste den anglikanske kirke at den støttet Folkeforbundet, som var en motstander av Riket, for den daværende konge av England var den nasjonale kirkes overhode.

15. a) Hvordan reagerte krefter i De forente stater overfor Folkeforbundet? b) Var resultatet av disse internasjonale anstrengelsene det som det ble omtalt som i Daniel 12: 11?

¹⁵ De forente staters senat nektet å undertegne fredstraktaten fordi den inneholdt Folkeforbundets pakt, og senere inngikk landet en separat fredsavtale med Tyskland. De forente staters president var imidlertid en iherdig talsmann for Folkeforbundet, og i januar 1919 hadde Kristi kirkers fellesråd i Amerika vedtatt en spesiell resolusjon hvor det oppfordret den amerikanske presidenten til å arbeide for opprettelsen av Folkeforbundet ved fredskonferansen. I resolusjonen ble Folkeforbundet omtalt som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Var resultatet av disse internasjonale anstrengelsene vederstyggelige for den Gud som sto bak det sanne messianske rike? Det måtte være det!

16. a) Hvordan ble nasjonene gjort kjent med Guds misnøye med dette? b) Hva ble Folkeforbundet med tiden identifisert som i samsvar med Åpenbaringen 17: 11?

¹⁶ Ga Gud uttrykk for sin misnøye med at nasjonene opprettet Folkeforbundet, ettersom dette var vederstyggelig i hans øyne? Ja, det gjorde han, og han gjorde det gjennom sitt ’hellige folk’ på jorden. Om våren 1919 gjorde han slutt på den tilstand hans ’hellige folk’ hadde vært i mens dets makt var knust. Etter at Versaillestraktaten var undertegnet, noe som skjedde den 28. juni 1919, men før Folkeforbundet trådte i virksomhet, noe som skjedde den 13. oktober 1919, hadde Guds frigjorte, gjenforente ’hellige folk’ sitt første internasjonale stevne i Cedar Point i Ohio. Stevnet ble holdt i tiden 1.—8. september 1919. I stevnets offentlige foredrag, «Håp for den lidende menneskehet», ble det sagt klart ifra at selv om Folkeforbundet hadde presteskapets velsignelse, ville det aldri få Jehovas velsignelse, og at det derfor ville bli en fiasko. I Vagttaarnet for mars 1921 ble Folkeforbundet identifisert som «dyrets bilde», som var forutsagt i Åpenbaringen 13: 14, 15, og som skulle bli gjenstand for verdensomfattende tilbedelse. I det offentlige foredraget som ble holdt i Royal Albert Hall i London i — 1926, ble det så erklært at Folkeforbundet var den åttende verdensmakt, som var forutsagt i Åpenbaringen 17: 11.

17, 18. a) Hvorfor måtte denne organisasjonen for verdensomfattende fred og sikkerhet komme opp av «avgrunnen», og hvordan skjedde det? b) Hvordan ble det igjen gjort forsøk på å hindre Jehovas ’hellige folk’ i å frambære offer, og hvordan var dette blitt forutsagt i Daniel 11: 31?

¹⁷ Trass i at Jehovas ’hellige folk’ gjentatte ganger gjorde kristenhetens nasjoner oppmerksom på disse tingene, fortsatte de å tilbe «dyrets bilde» inntil det forsvant ned i uvirksomhetens avgrunn i den annen verdenskrig, som varte fra 1939 til 1945. I Åpenbaringen 17: 7, 8 var det imidlertid forutsagt at «dyrets bilde» skulle komme opp av uvirksomhetens avgrunn. Det gjorde det også, nemlig den 24. oktober 1945, da et tilstrekkelig antall politiske makter hadde undertegnet fredstraktaten. Denne internasjonale organisasjonen for verdensomfattende fred og sikkerhet fikk navnet De forente nasjoner. Forut for dette fant det sted en verdensomfattende forfølgelse av Jehovas ’hellige folk’, igjen i den hensikt å hindre dem i å frambære lovoffer i Guds åndelige helligdom, noe de gjorde ved stadig å framholde Guds messianske rike som menneskehetens eneste håp. Dette var et forsøk på å gjenta det nasjonene hadde gjort under den første verdenskrig. I Daniel 11: 31 var det blitt forutsagt:

¹⁸ «Og hærer som han sender ut, skal komme og vanhellige helligdommen, den faste borg, og avskaffe det stadige offer og stille opp den ødeleggende vederstyggelighet.»

19. Hvordan tilber nasjonene på denne måten det de ikke kjenner, og hva tilber det ’hellige folk’?

¹⁹ Til denne dag har folkene og nasjonene holdt fast ved det avguderiske «dyrets bilde», og De forente nasjoner har nå 127 medlemsland. Disse nasjonene tilber det de ikke kjenner, for de blir villedet av sine egne religiøse ledere. Men Jehova Guds ’hellige folk’ vet hva de tilber. De slutter seg ikke til verden i tilbedelsen av det politiske ’bildet’ av Djevelens verdensomfattende politiske regjeringssystem. De tilber det de kjenner, og det er Jehova, den eneste levende og sanne Gud, som forbyr billeddyrkelse. De slutter seg ikke til de menneskene i kristenheten som hevder at de er tatt med i den pakt som tjener Guds rikes interesser, men som likevel vender Guds rike ryggen til fordel for Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner, «den ødeleggende vederstyggelighet».

20. Hvilken kontrast trekker Daniel 11: 32 opp mellom dem som synder mot pakten, og dem som kjenner sin Gud?

²⁰ Når vi ser på forholdene i verden, forstår vi hvordan det neste verset (32) i Daniel, kapittel 11, får sin oppfyllelse: «Og dem som synder mot pakten, skal han gjøre til hedninger [lede til frafall, NW] ved glatte ord; men de av folket som kjenner sin Gud, skal stå fast og holde ut [handle effektivt, NW]».

Hva som er blitt utrettet av det folk som kjenner sin Gud

21. Hvordan har Jehovas kristne vitner ’stått fast og handlet effektivt’?

²¹ Ved å betrakte Jehovas kristne vitner i dag forstår vi hvordan Gud har belønnet det folk «som kjenner sin Gud». Jehovas vitner er ikke redd for å vise ut fra Bibelen at den sanne Guds navn er Jehova, og at de er hans innvigde, døpte vitner, akkurat som Jesus Kristus var. I løpet av alle disse årene, fra 1919 til nå, har de ikke latt seg påvirke av de smigrende, glatte ord «Sydens konge» eller «Nordens konge» har talt, og falt fra ved å vende seg bort fra Guds messianske rike. De har ikke latt seg påvirke av politisk og religiøs propaganda i form av glatt smiger eller bukket under for stort press i form av brutal forfølgelse. De har tappert og urokkelig handlet i samsvar med Jesu Kristi ord i Matteus 24: 14 (NW): «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» De tar avstand fra den verdensomfattende tilbedelsen av det politiske «dyrets bilde» og fortsetter å tilbe Bibelens Gud, Jehova, som de, kjenner.

22. Hvilke profetier av Daniel angående opplysning og undervisning har Jehovas kristne vitner oppfylt, trass i at Satan har benyttet hva?

²² Har de vært tapre, har de vært handlekraftige, har de utført bragder, har de handlet effektivt? Svaret på disse spørsmålene framgår av den oppfyllelse profetien i Daniel 11: 33 har fått på dem. Det står der: «Og de forstandige blant folket skal lære mengden.» Og i Daniel 12: 3 blir det tilføyd: «Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evinnelig og alltid.» Hvor nødvendig har ikke dette arbeidet, som består i å opplyse og undervise, vært nå i «endens tid»! Satan Djevelen, «denne verdens gud», vet hvor viktig dette arbeidet er. Derfor har han latt den forutsagte forfølgelse komme over det folk «som kjenner sin Gud». Ved den forsøker han å knekke dem og stanse dem i deres gudgitte gjerning. (Dan. 11: 33—35) Han har fått i stand denne forfølgelsen ved å benytte dem som tilber det avguderiske «dyrets bilde», men han har ikke seiret. Den salvede levning av mennesker som «kjenner sin Gud», har seiret, og dette skyldes at de er «forstandige».

23. Over hvem vil det komme en ’stor trengsel’ som følge av verdens religiøse tilstand, og hvorfor trenger folk opplysning og forståelse?

²³ Det er i dag sørgelige tilstander på det religiøse område overalt i verden. Det kan sies det samme til menneskene i dag som det som ble sagt til samaritanene på Jesu tid: «I tilber det I ikke kjenner.» (Joh. 4: 22) Fordi de tilber det politiske «dyrets bilde» og andre falske guder, vil de bli utslettet i den ’store trengsel’, som vil komme over kristenheten og over den øvrige del av skjøgen Babylon den store og alle hennes politiske elskere i denne tingenes ordning. Faren for at menneskeheten skal bli utslettet, blir større og større etter hvert som vi nærmer oss utbruddet av den ’store trengsel’, som — hvis ikke dagene ble forkortet — ville føre til at «intet kjød [ble] frelst». (Matt. 24: 21, 22) Menneskene trenger å bli opplyst av den sannhet som finnes i Guds Ord, Bibelen. De trenger kunnskap ut fra Bibelen for å kunne kjenne den eneste Gud som skal tilbes, nemlig Jehova.

24. I hvor stor utstrekning har Jehovas vitner handlet effektivt i den gjerning som ble forutsagt i Daniels profeti?

²⁴ Den salvede levning av det folk’ «Som kjenner sin Gud», har levd opp til den profetien som sa at de skulle «handle effektivt». Kjensgjerningene viser det. Deres arbeid har ikke vært uten de resultater som var lovt i Guds ufeilbarlige Ord. De har til nå lært «mengden» å være forstandig. Dette har de gjort ved å utbre bladet Vakttårnet, som nå kommer ut på 73 språk, ved å gå fra hus til hus og levere annen bibelsk litteratur på 165 språk og ved å trykke og utgi flere bibeloversettelser som de har eiendomsretten til, på en rekke språk. Og de har ikke bare lagt disse biblene og bibelske hjelpemidlene i hendene på folk, men de oppsøker personlig folk i hjemmene og leder bibelstudier gratis hos dem som ikke er tilfreds med å tilbe det de ikke kjenner.

25, 26. a) I hvilken forstand har det vist seg at de har ’handlet effektivt’ særlig siden 1935? b) Hvor tilber denne ’store skare’ av tilbedere, og hvordan?

²⁵ Takket være Jehovas velsignelse har de kunnet handle effektivt. Der hvor det bibelske undervisningsarbeidet har kunnet pågå, er en «stor skare» mennesker av alle ætter, stammer, folk og tunger blitt samlet inn, særlig siden 1935. Disse menneskene har sluttet å tilbe det de ikke kjenner. De har sluttet å tilbe på de forskjellige steder som blir betraktet som hellige. De er blitt hjulpet til å tilbe den eneste Gud som er tilbedelse verdig. De drar ikke til Garisim-fjellet eller til Jerusalem i Israel for å tilbe ham. Deres tilbedelse er ikke mekanisk eller seremoniell, men de tilber ham i tro og i samsvar med Bibelens sannhet, uansett hvor de er.

²⁶ De tilber ham i hans sanne helligdom, hans åndelige tempel, som ikke er gjort med hender, og der tjener de ham dag og natt i rettferdighet, billedlig framstilt ved deres hvite kjortler, som er blitt tvettet i Lammets, Jesu Kristi, blod. Som et uttrykk for sin tilbedelse av den Gud de kjenner, roper de i forening: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» — Åpb. 7: 9—15.

27. a) Hva har disse menneskene gjort med sin kunnskap, innsikt og forstand? b) Hvor lenge vil de fortsette å «handle effektivt»?

²⁷ Disse menneskene, som tilber det de kjenner, har ikke holdt sin kunnskap, innsikt og forstand for seg selv. De har foretatt en fullstendig innvielse til Gud, har sluttet seg til det salvede ’hellige folk’ som «kjenner sin Gud», og er opptatt med å undervise andre og gi dem åndelig opplysning. Det at de er blitt forfulgt, har ikke stanset dem, like lite som det noen gang har stanset den salvede levning siden 1919. Også disse menneskene vil stå fast og fortsette å «handle effektivt» inntil den ’store trengsel’ plutselig kommer over deres forfølgere og fjerner dem for bestandig.

28. a) Hvor lenge vil disse tilbederne fortsette å ta til seg livsviktig kunnskap? b) Hva vil de i samsvar med Jeremias 9: 24 rose seg av?

²⁸ Alle de som «kjenner sin Gud», vil deretter kunne tilbe ham i ånd og sannhet på en renset jord. I all evighet vil de fortsette å ta til seg kunnskap om den eneste sanne Gud, Jehova, og om ham som han sendte, nemlig Jesus Kristus, for det å ta til seg kunnskap om disse to og leve i samsvar med denne kunnskapen betyr evig liv i lykke. (Joh. 17: 3, NW) I Guds kommende, nye ordning vil de for alltid gjøre det Gud ønsker. De vil, som Gud selv sier, ’rose seg av at de er forstandige og kjenner meg, at jeg er [Jehova], som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden; for i det har jeg velbehag’. — Jer. 9: 24; 1 Kor. 1: 31.

Assyriske konger og Israel

● Forskjellige assyriske konger, for eksempel Salmanassar og Sankerib, førte krig mot Israel, og Bibelen beretter om dette. (2 Kong. 17: 1—6; 18: 9—16) Det er også interessant å merke seg at mange beretninger som assyriske konger fra denne perioden har latt nedskrive, er blitt funnet ved utgravninger. Disse beretningene omtaler minst åtte av de judeiske og israelittiske konger som navngis i Bibelen, nemlig Esekias, Akas, Manasse, Omri, Jehu, Menahem, Pekah og Hoseas.