De velsignelser det bringer å lære lydighet gjennom lidelse

«Skjønt han var en Sønn, lærte han lydighet av det han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham.» — Heb. 5: 8, 9, NW.

1. Hvorfor er folk ofte interessert i utholdenhet, og hva innebærer denne egenskapen?

EN OVERMENNESKELIG utholdenhetsprøve! En slik avisoverskrift ville tiltrekke seg stor oppmerksomhet, ikke bare fordi den bærer preg av sensasjon, men også fordi mange mennesker er interessert i egenskapen utholdenhet. De ville lese artikkelen under overskriften med en følelse av at det gjaldt dem. De ville lure på hvordan de ville klare en slik prøve. Mange er villig til å gjennomgå vanskelige utholdenhetsprøver, for eksempel i forbindelse med fjellklatring eller konkurranser hvor de må løpe eller svømme langt. De må ikke bare fortsette uten stans, men også vise viljestyrke når de blir utsatt for press, vanskeligheter eller lidelser, slik at de ikke lar seg overmanne eller gir opp. Det er dette som er utholdenhet. Utholdenhet blir med rette betraktet som en ønskverdig egenskap som krever tålmodighet, vedholdenhet, offervilje, viljestyrke og mot. I de ovennevnte tilfellene er det kanskje konkurranseånd, stolthet og ønsket om å utrette noe som tilskynder folk til å være utholdende, men slik er det ikke i alle tilfelle. Det å pleie en som har et langt, smertefullt sykeleie, uten noe håp om at vedkommende skal bli frisk, eller å leve i årevis sammen med en som er blitt innesluttet eller har begynt å leve et utsvevende liv, er også noe som krever utholdenhet, men det er noe som mange ganger blir tatt for gitt eller går upåaktet hen.

2. Hvilket spesielt eksempel på utholdenhet henleder Bibelen vår oppmerksomhet på?

² Vi vil nå oppfordre deg til å undersøke en overmenneskelig utholdenhetsprøve som ble bestått med glans. Dette er ikke noen overdrivelse. Vi kan også med støtte i Guds Ord si at dette gjelder deg. Ja, det gjelder hver og en av oss. Dette tilfellet er helt enestående, ikke fordi det i prinsippet er annerledes enn andre slike prøver, men På grunn av visse fremtredende trekk og omstendigheter som det er vel verdt å undersøke nærmere. Som du sikkert har forstått, gjelder dette Guds enbårne Sønn, Kristus Jesus. Vi leser om ham: «Skjønt han var en Sønn, lærte han lydighet av det han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham.» (Heb. 5: 8, 9, NW) Før vi kommer nærmere inn på hvordan og hvorfor han ble prøvd, vil vi imidlertid ganske kort se på noen av de velsignelser han oppnådde som et direkte resultat av at han var utholdende. Det vil være oppmuntrende for oss.

3. Nevn ganske kort hvilke velsignelser Jesus oppnådde som følge av sin utholdenhet.

³ Da Paulus uttalte de ovennevnte ordene, nevnte han tre av disse velsignelsene i samme forbindelse: 1) Jesus ble derved «gjort fullkommen» i en spesiell betydning, 2) han ble bemyndiget til å bli «ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham», og 3) han kvalifiserte seg til å bli «yppersteprest etter Melkisedeks vis». (Heb. 5: 9, 10, NW) Dette siste betyr naturligvis også at 4) Jesus kvalifiserte seg til å bli «konge» i likhet med Melkisedek. Vi kan tilføye at 5) Jesus ble utnevnt til «mellommann for en ny pakt», og at 6) han kan glede seg over å være opphøyd over alle andre skapninger og sitter nå ved «høyre side av Guds trone». Til slutt kan vi nevne at 7) han ble gjort til hode «som Sønn over» Guds hus av sønner. Vi bør ha disse tingene i tankene når vi undersøker det som kan fortone seg som skyggesiden. Det var det Jesus gjorde. Vi leser om ham: «På grunn av den glede som ble satt foran ham, utholdt han en torturpel.» — Heb. 7: 1, 2; 9: 15; 3: 6; 12: 2, NW.

4. Hvilke spørsmål oppstår når en sammenligner det som står i Hebreerne 7: 26, med det som står i Hebreerne 5: 8, 9?

⁴ Når vi igjen vender oppmerksomheten mot apostelens inspirerte ord i Hebreerne 5: 8, 9, ser vi at han bruker uttrykk som ved første øyekast virker merkelige og vanskelige å forstå. Hvordan kan det sies at Jesus «lærte . . . lydighet av det han led», og at han derved ble «gjort fullkommen», i betraktning av at han var Guds fullkomne Sønn, som ble sendt ned fra himmelen, «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere»? (Heb. 7: 26) Hvorfor var disse tingene nødvendige i hans tilfelle? Var han ikke alltid lydig og alltid fullkommen? For å få det rette syn på disse viktige spørsmålene og den rette verdsettelse av dem skal vi betrakte hele saken med Paulus’ øyne, for å si det slik, ettersom Paulus i særlig grad var velsignet med Jehovas ånd.

5. Hva er Paulus’ hovedtema i Hebreerne, kapittel 1, og hvordan blir det underbygd?

⁵ Det er meget interessant å se hvordan Paulus bygger opp sine argumenter i brevet til de kristne hebreere. I den første delen nevner han ofte engler. Hans hovedtema er i begynnelsen den enestående opphøyelse av Guds Sønn til den høyeste stilling. Han skriver om Sønnen, som er blitt gjort til «avglansen av hans [Guds] herlighet og avbildet av hans vesen . . . og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, og er blitt så meget større enn englene». (Heb. 1: 3, 4) Deretter følger en lang liste over sitater fra de hebraiske skrifter som viser at Kristus har en høyere stilling enn englene, og vi får vite den viktigste grunnen til at han har det, når Paulus siterer Salme 45: 8: «Du [Sønnen] elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre [Israels konger].»(Heb. 1: 9) Vi bør legge oss dette grunnleggende prinsippet på hjertet. Hvis vi følger det i alle de prøver vi måtte bli satt på, kan vi også være sikre på at vi vil bestå prøvene, fordi vi vil ha Jehovas godkjennelse og velsignelse.

6. a) Hvordan fortsetter han argumenteringen i Hebreerne 2: 1—4, og hva blir understreket der i forbindelse med vår holdning? b) Hvilken storslagen sannhet blir holdt fram i Hebreerne 2: 5—9?

⁶ Med tanke på hvordan Jesus er blitt høyt opphøyd, kan vi bedre forstå hva som ligger i Paulus’ ord når han sier: «Derfor må vi så meget mer gi akt» på et budskap om «så stor en frelse . . . som først ble forkynt ved Herren» og ikke ved engler. Hvis vi ringeakter den mulighet til frelse som Jesus Kristus holdt fram, enten det nå er til et himmelsk eller et jordisk håp i hans rike, «hvorledes skal da vi unnfly» den forferdelige, «fortjente lønn» for å ha vraket en enestående foranstaltning som skyldes nåde eller ufortjent godhet? (Heb. 2: 1—4) Paulus kommer nærmere inn på dette idet han siterer fra Salme 8. Han viser at Gud i sitt rike har til hensikt å ’underlegge alle ting’ uten unntagelse, «ikke under engler», men under føttene til «et menneskes sønn», Jesus. Det er imidlertid interessant å se at Jesus for at denne Guds hensikt skulle bli gjennomført, for en tid ble gjort «lite [litt, NW] ringere enn englene» da han kom til jorden. Hva var formålet med det, og hva ble resultatet? Merk deg det storslagne svaret: Jesus er nå «kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle». (Heb. 2: 5—9) Dette viser at foranstaltningen for frelse er så omfattende at ikke et eneste menneske er utelatt. Det er riktig at den ikke virker automatisk, og at den ikke blir påtvunget noen, men de som ikke får gagn av denne foranstaltning, har bare seg selv å takke for det. Foranstaltningen omfatter «alle». Verdsetter du denne foranstaltningen? Føler du at den gjelder deg? Hvor påpasselige må vi ikke være for at vi ikke skal «drive bort» eller utvikle ’et ondt, vantro hjerte, så vi faller fra den levende Gud’! — Heb. 2: 1; 3: 12.

7. Hvordan kan vi finne ut hvem som er de «mange sønner», som er omtalt i Hebreerne 2: 10 (NW)?

⁷ Så langt er vi med. Vi synes ikke at det er vanskelig å godta at Guds elskede Sønn var verdig til å bli oppreist til en slik opphøyd stilling. Men hva med det Paulus videre sier, en meget viktig uttalelse, nemlig at «det sømmet seg . . . da han førte mange sønner til herlighet, å gjøre deres frelses Hovedformidler fullkommen gjennom lidelser»? (Heb. 2: 10, NW) Hvem er disse «mange sønner»? Kan det være noen av de hellige engler som fortjener å bli vist en spesiell ære? Nei, det er det ikke. Nøkkelen til svaret finner vi i vers 16, hvor det står: «For engler tar han [Jesus] seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av.» Der har vi det «Abrahams ætt»! Når vi skal finne ut hvem denne klassen er, kan vi vise til apostelens forklaring i Galaterne 3: 16, 26, 29. Etter å ha vist at løftet ikke ble gitt til mange ætlinger, men til én ætt, «og din ætt, og dette er Kristus», sier han: «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; . . . Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» Vi lærer her at selv om Abrahams ætt i første rekke er Jesus Kristus, omfatter den også i en mer vidtrekkende oppfyllelse den kristne menighet, den «lille hjord», som har et himmelsk håp. (Luk. 12: 32) De som tilhører denne hjord, får sammen med sitt Hode i stor utstrekning del i de lovte, spesielle velsignelser det gir å lære lydighet gjennom lidelse. Selv om du kanskje ikke tilhører dette begrensede antall mennesker, gjelder dette like fullt deg hvis du er et får-lignende menneske. Som vi skal se, følger nemlig alle Jehovas får nå i «endens tid» den samme handlemåte med det samme motiv, og alle må lære lydighet gjennom lidelse, særlig nå i de «vanskelige tider» vi lever i. — 2 Tim. 3: 1.

Hovedformidleren gjort fullkommen gjennom lidelse

8. a) Hvilken foranstaltning ble først truffet av Jesus som yppersteprest, og hvorfor? b) Hvorfor er det nødvendig med ytterligere hjelp, og hvordan er den blitt tilveiebrakt?

⁸ For at vi skal kunne forstå hvorfor det sømmet seg at ’Hovedformidleren ble gjort fullkommen gjennom lidelser’, og hvordan dette gikk til, skal vi knytte sammen de forskjellige uttrykkene i Hebreerne som har direkte forbindelse med dette spørsmålet. La oss først se på Hebreerne 2: 17, 18. Her blir det forklart at Jesus «i alle ting [måtte] bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder». Dette måtte bli gjort først for at det skulle bli tilveiebrakt et tilfredsstillende grunnlag for at Guds «mange sønner», Jesu «brødre», skulle komme i en slik stilling at de kunne bli godtatt og bli betraktet som rettferdige av Gud. Men dette er ikke alt. I likhet med alle de andre av Jehovas «får» blir disse tatt fra menneskene, som har mange svakheter og ufullkommenheter, og de trenger derfor ytterligere hjelp fra sin miskunnelige yppersteprest. Vi leser videre: «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som [også] blir fristet.» Nå kan vi begynne å forstå en av de viktigste grunnene til alle de lidelser Jesus holdt ut her på jorden. Fordi han var utholdende, kan han ikke bare gi oss hjelp langt bortefra, men han kan også ’komme oss til hjelp’ når vi er i vanskeligheter. Selv om han er høyt opphøyd og nå er ved Guds høyre hånd, er han ikke langt borte fra oss. Det er et nært forhold mellom ham og oss. Hvor oppmuntrende er det ikke å vite det!

9. a) På hvilken måte og i hvilken grad kan Jesus ha medynk med våre skrøpeligheter? b) Hvilke velsignelser oppnår vi derved?

⁹ La oss se på Hebreerne 4: 15, 16. Her vil vi finne ytterligere trøst og oppmuntring. Paulus sier at «vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd». Viser ikke dette at det er et meget nært forhold mellom oss og vår yppersteprest? Han kan ha medynk, ikke bare med våre begrensninger, men også med våre skrøpeligheter. Han vet hvordan det er å føle presset fra mange ting som får en til å snuble eller vike av fra den fullkomne lydighets vei, et press som skyldes motstand som skaper frykt, eller fristelser som skaper urette ønsker. Han ble «prøvd i alt i likhet med oss», men han snublet aldri og vek ikke det aller minste av fra den rette vei. Hvor stor trøst gir det ikke å vite at han i likhet med Israels yppersteprester «kan bære over med de vankundige og villfarende»! Han trengte imidlertid aldri å frambære offer for seg selv, slik Israels yppersteprester måtte gjøre. (Heb. 5: 2, 3) Dette får oss til å støtte opp om den oppfordring Paulus videre kommer med: «La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Både ordene i Hebreerne 2: 18 og i 4: 16 er sanne, sett fra hvert sitt synspunkt. Vår yppersteprest er på den ene side klar til å komme oss til unnsetning og hjelpe oss når vi blir fristet eller prøvd. Vi kan på den annen side alltid føle oss fri til å tre fram for Guds nådes trone i full tillit til at vi vil få hjelp i rette tid.

10. a) Hvordan kan vi vite at Jesu lidelser i høyeste grad var virkelige? b) Hva oppnådde Jesus fordi han besto denne store prøven?

¹⁰ La oss, når vi nå har fulgt Paulus’ argumentering så langt og lært å verdsette noen av de fine punktene han kommer med, enda en gang se på de ordene vi finner i Hebreerne 5: 8—10 (NW). Like før Paulus sier disse ordene, minner han oss om at Jesu lidelser i høyeste grad var virkelige. Han sier at han «med sterkt skrik og tårer [har] frambåret bønner og nødrop til ham [Gud] som kunne frelse ham fra døden». Ja, dette var en overmenneskelig prøve. Så kommer de viktige ordene: «Skjønt han var en Sønn, lærte han lydighet av det han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham.» I de ordene som så følger, får vi vite den første grunnen til at Jesus måtte gå en vei som var så full av prøvelser: «Fordi Gud uttrykkelig har kalt ham yppersteprest etter Melkisedeks vis.» Han var nå fullt ut kvalifisert.

11. Hvordan blir lydighet understreket i Hebreerne 5: 9 og i Jesu befaling til sine etterfølgere?

¹¹ Legg merke til hvor stor vekt det blir lagt på lydighet. Det sies ikke bare at Jesus selv måtte lære lydighet og bevise sin lydighet, men også at han er ansvarlig for frelse bare for «dem som adlyder ham». Det er ikke nok å stole på ham. Det er bare de som lærer lydighet under prøver, som omfatter lidelser, som oppnår lydighetens velsignelse, nemlig evig frelse. Legg merke til hvordan Jesus understøttet dette etter sin oppstandelse, da han var fullt ut kvalifisert. Det første han sa til sine etterfølgere da han ga dem sitt oppdrag, var: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» Han hadde derfor rett til å kreve lydighet. Han sa videre: «Gå derfor ut og gjør . . . disipler, idet I . . . lærer dem å holde [adlyde] alt det jeg har befalt eder.» Det var ikke noe spørsmål eller forslag fra hans side. Det var en befaling. Vi kan ikke komme utenom nødvendigheten av å vise lydighet mot ham, hverken når det gjelder oss selv, eller når det gjelder dem vi har det privilegium å undervise. Vi må imidlertid i likhet med vår yppersteprest ha den rette likevekt. Vi må også legge barmhjertighet og de andre av åndens frukter for dagen. Dette burde ikke gjøre oss fryktsomme. Vi får en storslagen støtte. Jesus tilføyde: «Og se, jeg er med eder [og støtter dere med min makt] alle dager inntil verdens ende!» Hva mer kunne vi ønske? — Matt. 28: 18—20.

12. a) Hvilket grunnleggende prinsipp understreker betydningen av lydighet? b) Hvor inngående er lydighetsprøven, slik det framgår av Guds Ord?

¹² Vi skal nå ta for oss følgende viktige spørsmål: Hvordan lærte Jesus lydighet? Og hvordan ble han derved gjort fullkommen? Spørsmålet om lydighet har å gjøre med et grunnleggende prinsipp eller en grunnleggende sannhet, som ikke bare gjelder Jesus og dem som utgjør Abrahams ætt, men alle Guds fornuftutstyrte skapninger. Denne store sannhet ligger i den kjensgjerning at Jehova innehar det rettmessige og rettferdige universelle overherredømme over alle sine skapninger. Alle må vise at de fullt ut erkjenner dette, ved å bevise sin lydighet under de prøver Jehova måtte sette dem på eller tillate at de blir satt på. Første gang mennesket ble satt på prøve, var i Edens hage. Den endelige prøve kommer etter Kristi tusenårige styre. (Åpb. 20: 7—10) Bibelen viser at en ikke kan ta en slik prøve lett eller ta det for gitt at en vil bestå den. Prøven er virkelig og avslører om ens hjertetilstand tilskynder en til lydighet eller ulydighet mot Jehovas uttrykte vilje. Er du uten forbehold villig til å innse at Jehova har overherredømmet over deg, ditt hjerte og sinn og hele ditt liv?

13. I hvilke to betydninger blir ordet «fullkommenhet» brukt i Bibelen og i dagligtale?

¹³ Før vi kommer nærmere inn på dette med lydighet, skal vi se litt mer på hva fullkommenhet vil si. For å forstå det må vi være klar over at ordet «fullkommenhet» både i Bibelen og i dagligtale blir brukt i to forskjellige betydninger. 1) Når vi sier at noe er fullkomment, mener vi noen ganger at det er helt feilfritt, at det ikke kan slå feil. Det er fullt utviklet, slik det skal være. Det er fullkommenhet i absolutt og endelig forstand. Jehovas fullkommenhet er slik. Bibelen sier om Jehova: «Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) 2) Ordet «fullkommenhet» blir imidlertid ofte brukt i relativ eller begrenset betydning. Bruken er da begrenset til et spesielt virkeområde og strekker seg ikke ut over det. En kunstig framstilt, industriell diamant er for eksempel fullkommen i et elektrisk bor, men den ville absolutt ikke passe som smykkestein.

14. a) Hvordan gikk det til at Eva forfeilet fullkommenhetens mål, og hvilket spørsmål oppstår derfor? b) Hvilken spesiell egenskap og evne fikk mennesket som viste hva som var Guds hensikt med det?

¹⁴ La oss i denne forbindelse se på tilfellet med Adam og Eva, hvor lydighet kom sterkt inn i bildet. Mannen var fullkommen i relativ forstand, innenfor sitt eget virkeområde. Han var fullkomment utrustet til å inneha lederstillingen når Skaperens hensikt med jorden og hans egen familie skulle gjennomføres. Kvinnen var også fullkomment utrustet til å være mor og til å være en ideell medhjelp for sin mann. Men det varte ikke lenge før hun feilet. Hun syndet, det vil si, hun forfeilet fullkommenhetens mål. Hvordan det? Hun gikk ut over sitt gudgitte oppdrag og prøvde å tilta seg sin manns gudgitte egenskaper og overta hans lederstilling. Hun var ulydig mot sin mann og mot sin Skaper. Men et eldgammelt spørsmål oppstår likevel: Hvordan kunne de synde så hurtig og så lett hvis de virkelig var fullkomne? La oss ikke glemme en annen viktig egenskap som hver av dem hadde til fullkommenhet, nemlig et fullkomment fritt sinn, en fri vilje. De hadde evnen til å tenke og resonnere i den retning de selv valgte å gjøre det. De kunne trekke sine egne slutninger og treffe sine egne avgjørelser. De hadde fullkommen frihet til å velge. Ja, hvis de hadde manglet evnen til å være enten lydige eller ulydige, hvis de ikke hadde hatt noe valg, ville de ha vært ufullkomne sett fra Guds synspunkt. Guds hensikt er at jorden skal være befolket, ikke bare av menn og kvinner som er lydige, men av menn og kvinner som har bestått prøven, som har vist at de av egen fri vilje og som følge av grunnfestet hengivenhet og lojalitet erkjenner at han er den rettmessige Overherre. Han ønsker ikke at noen av oss skal tilbe ham på en automatisk, mekanisk, slavisk eller ufrivillig måte. Han ønsker en fornuftbegrunnet tjeneste som skriver seg fra et villig hjerte.

15. a) Hvordan beskriver Bibelen syndens virksomhet fra begynnelsen? b) Hvilket syn bør vi ha på friheten til å velge?

¹⁵ Menneskets fall fra fullkommenhet førte således til at urette tanker kom inn i dets sinn. Eva og deretter Adam valgte å tenke så lenge på noe galt at det slo rot i deres hjerte og drev dem til å handle galt. Det er nøyaktig slik Bibelen sier at det er: «Hver fristes idet han dras og lokkes av sin egen lyst [det vil si, han velger å gjøre det til sin egen lyst, for det behøver ikke å være hans egen lyst til å begynne med, slik det framgår av det som skjedde med Eva]; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd.» (Jak. 1: 14, 15) Dette prinsippet gjelder alle, fullkomne og ufullkomne. Hvis vi sa at en fullkommen mann ikke kunne handle galt, ville vi også måtte si at en ufullkommen mann ikke kunne handle riktig, i særdeleshet ikke under press. Men vi ser mange ufullkomne mennesker i dag som følger en rett handlemåte og adlyder Gud, selv om det betyr at de må lide, mens andre med fullt forsett følger en urett handlemåte. Det er godt å huske at vi har det samme valg som det valg Gud ga israelittene: «Se, . . . Livet og døden har jeg lagt fram for deg, . . . velg da!» (5 Mos. 30: 15, 19) Det at de var fullkomne, hindret dem ikke i å velge, gjorde det vel? Når vi har det rette syn på fullkommenhet og lydighet, vil det hjelpe og oppmuntre oss til å få det rette syn på vårt ansvar og på de privilegier som er åpne for hver og en av oss. Det er sant at vi er ufullkomne, men selv etter 6000 års synd og ufullkommenhet har vi i stor utstrekning frihet til å velge hvordan vi skal tenke, og hvilke avgjørelser vi skal treffe. Denne åndsfrihet og viljefrihet er en kostelig gave, men fører samtidig med seg et stort ansvar. Vi bør tenke nøye over hvordan vi bruker denne friheten.

16. a) Hvordan kan det sies at Jesus var fullkommen i relativ forstand, både da han var på jorden, og i tiden før? b) Hvilken høy stilling skulle gis ham, og hvilke egenskaper måtte han ha for å kunne ivareta den?

¹⁶ Disse samme tingene var tilfelle med hensyn til Jesus. Han var fullkommen i relativ eller begrenset forstand. Da han ble født her på jorden, var han et fullkomment spebarn, men han var bare et spebarn. Da han var 12 år gammel og stilte spørsmål til lærerne i templet, var han en fullkommen gutt, men han var bare en gutt. (Luk. 2: 41—52) I sin førmenneskelige tilværelse var han likeledes fullkommen som Guds «verksmester» (Ordspr. 8: 30), men Gud ønsket å gi ham en mye høyere stilling, en stilling som krevde den høyeste grad av fullkommenhet og pålitelighet og modenhet. Før Guds Sønn fikk denne høye stilling som konge og yppersteprest, sømmet det seg derfor at han gjennomgikk den nødvendige utvikling, den nødvendige opplæring og undervisning, den nødvendige tukt og prøving, slik at han kunne bli så fullkommen i sin høye stilling at han ikke ville ha mulighet til å handle galt.

17. Hvilken meget hard lydighetsprøve, ble Jesus satt på da han var på jorden?

¹⁷ Spørsmålet om lydighet kommer også inn i bildet. Jesus hadde riktignok alltid vært lydig før han kom til jorden, men hans lydighet var aldri blitt satt på en hard prøve. Da han var i konflikt med åndeskapninger, da han kjempet med «Perserrikets fyrste» på Daniels tid og tidligere trettet med Satan selv om Mose legeme, var han ikke underlagt disse motstanderne. (Dan. 10: 13; Jud. 9) Han behøvde ikke å betale en høy pris for sin lydighet. Men vi vet at da han kom til jorden og begynte sin felttjeneste der, stilte det seg helt annerledes. Fra sin dåp i Jordan til sin død på Golgata ble han stadig satt på prøve og måtte lide meget. I ørkenen ble han direkte stilt overfor Djevelen, og fiendtlige religiøse grupper øvde stadig press på ham og forfulgte ham til de til slutt fikk ham drept. Ja, han gikk i en hard skole, som vi gjerne sier, «med sterkt skrik og tårer». Det var en fryktelig prøve. Til slutt bevirket disse gruppene, som på den måten utsatte ham for press, og Romerriket at han ble drept. Han ble imidlertid aldri nedtynget eller sønderbrutt i ånden, men han bevarte sin ulastelighet og viste fullkommen lydighet mot sin himmelske Far. — Matt. 4: 1—11; Heb. 5: 7.

18. Hvilke velsignelser oppnådde Jesus for seg selv som følge av alt det han led og holdt ut, og hvilke velsignelser oppnådde han for andre?

¹⁸ Jesus hadde alltid hatt tro, men nå var hans tro blitt prøvd. Han hadde alltid vært lojal og standhaftig. Men nå var han som herdet stål, stål herdet i ild. Vi kan således bedre forstå hvorfor Jesus måtte lære av erfaring hva det ville si å være lydig under store vanskeligheter og lidelser. Det var i første rekke med tanke på den enestående stilling ved Guds høyre hånd som lå foran ham, og som ville medføre at alle ting ble underlagt ham. Vi forstår også at han i og med at han trofast holdt ut, ble gjort fullkommen i en langt mer omfattende forstand enn tidligere. Han var nå fullt ut kvalifisert som yppersteprest til å komme oss til unnsetning og gi oss hjelp i rette tid. Han kunne bli ansvarlig for den endelige frelse, først for de mange lydige sønner som skal herske sammen med ham i himmelen, og dernest for alle de andre menneskene som han smakte døden for. Disse må også lære at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg» som tegn på underdanighet på grunn av den «høyere stilling» som Gud i sin godhet har gitt sin trofaste Sønn. Alt dette er naturligvis «til Gud Faders ære». — Fil. 2: 5—11, NW.

19. Hvordan vet vi at prøvene ikke ble påtvunget Jesus? Hvordan var dette blitt forutsagt?

¹⁹ Det er en ting til vi bør merke oss med hensyn til Jesus. Prøvelsene ble ikke tvunget på ham. Han valgte selv å begynne sin tjeneste, som blant annet gikk ut på offentlig å avsløre all den falske religion og tradisjon på hans tid, vel vitende at det ville vekke fiendens vrede. Som det var blitt forutsagt om hans sinnstilstand og beslutning: «Jeg trodde, for jeg talte; jeg var såre plaget.» Jesus hadde framfor alt tro på Guds rike og på at han ville bli innsatt som dets konge. På grunnlag av denne tro fortsatte han å tale og «vitne for sannheten» ved alle anledninger. Som følge av dette ble han «såre plaget». Til og med da han sto ansikt til ansikt med døden og kunne si: «Dødens reip hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg», sa han også: «Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter, og det for hele hans folks øyne.» Han var Jehovas fremste lojale tjener, og han fant sannsynligvis stor trøst i å huske at det var skrevet: «Kostelig i [Jehovas] øyne er hans frommes [lojales, NW] død.» — Sl. 116: 3, 10—15; 2: 6; Joh. 18: 37.

20. Hvordan bør vi se på Jesu tjeneste foruten å verdsette den på grunn av de velsignelser den bringer oss?

²⁰ Som vi allerede har vært inne på, var det ikke bare slik at de opplevelser Jesus hadde da han lærte lydighet ved erfaring, var til gagn for ham selv og gjorde ham i stand til å tjene som yppersteprest til gagn for oss. Jesus satte derved også et eksempel som vi kan følge i visse henseender. Dette gjelder både dem som har håp om å få leve i et gjenopprettet paradis her på jorden, og dem som har håp om å få herske sammen med Jesus i himmelen. Vi ønsker å drøfte dette mer inngående med deg og oppfordrer deg til å følge med. Vi vet at du vil føle at det angår deg. Men du vil kanskje i likhet med mange andre si: «Jeg kan ikke være enig fra denne synsvinkelen. Det gikk an for Jesus, for han var fullkommen. Jeg er altfor klar over mine egne ufullkommenheter. De hindrer meg i å gå lenger enn til i takknemlighet å ta imot de velsignelser Jesu gjenløsningsoffer tilveiebringer.» Er det fornuftig å tenke slik? Er det riktig å tenke slik?

Prøvelsens stund har begynt!

1. Hvorfor er det vanskelig å ha et objektivt syn på verdenssituasjonen?

EN SOLDAT som deltar aktivt i en hard kamp, kan ikke få et omfattende inntrykk av kampen som et hele. Det blir ikke ventet av ham at han skal ha det. Han er altfor opptatt til det, og hans syn på hele kampen blir i høy grad påvirket av hans egne opplevelser. Hvis det blir vanskeligheter på industrifronten, kanskje streiker og voldshandlinger, er det likeledes sannsynlig at den gjennomsnittlige arbeider bare har lyttet til propaganda fra dem som sier at de er på hans side. I likhet med soldaten ser arbeideren subjektivt på saken, det vil si, han ser på den slik den berører ham personlig. Det motsatte er å se objektivt på en ting. Det vil si å være upartisk og fordomsfri og ikke la seg påvirke av personlige følelser eller personlig engasjement. Blant oss mennesker er det vel kanskje historikeren som best kan bedømme en ting objektivt når han kan se tilbake og se en begivenhet i sin rette sammenheng. Hvis dette gjelder tider da det er stort press, hva skal en så si om en hel verdenssituasjon som blir mer truende for hver dag som går? Hvem er i en så høy stilling at han kan skaffe seg et fullstendig overblikk over situasjonen, forstå de prinsipper det gjelder, og komme med veiledning som andre kan stole på? Ledende skikkelser i den politiske og religiøse verden hevder ofte at de kan det, og kommer med sine erklæringer, men viser det seg at de har rett? Hvor ofte hender det ikke at deres ord snart blir glemt, eller at de senere blir brukt mot dem!

2. Hvilke grunner har vi for å vende oss til Bibelen for å få pålitelig veiledning?

² Hvor kan vi vende oss for å finne opplysning og veiledning som vi virkelig kan stole på? Vi burde vente å finne det i Bibelen, som inneholder «Guds ord», for det er kraftig og gjennomtrengende og uttrykker det som Guds «Hellige Ånd sier». (Heb. 3: 7; 4: 12) Det var dette ord som ledet Jesus gjennom hans tjeneste, og som han sa følgende om: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Det ga ham det rette syn, Guds syn, på tingene da han var utsatt for et enormt press. Hvorfor skulle ikke da også vi gjøre det til vår veileder? Det sviktet aldri Jesus. Vi kan derfor være forvisset om at når vi nå nærmer oss den fullstendige ende på denne tingenes ordning, vil vi få autoritativ støtte både fra det levende «Guds ord», Kristus Jesus, og fra Guds skrevne Ord. — Matt. 28: 20; Åpb. 19: 13.

3. Hvordan har Bibelen vist seg å være en enestående historiebok, og hva er grunnen til det?

³ Bibelen er den mest bemerkelsesverdige historiebok som finnes. Den gjengir historien på en objektiv måte og gir en korrekt beskrivelse av begivenhetene og de personer og folkeslag som var berørt, idet den tar deres bakgrunn i betraktning. Men det mest enestående er at Bibelen inneholder historie som er skrevet på forhånd. Med sin gjennomtrengende kraft retter den søkelyset mot vår tid og viser at «alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom», ja, «til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11) Historie skrevet på forhånd kalles profetier. Mange av profetiene er allerede blitt oppfylt, og det er aldri, ikke en eneste gang, blitt bevist at Bibelen har tatt feil, trass i all den kritikk som er blitt rettet mot den. Dette vil ikke overraske deg hvis du virkelig tror at Jehova er dens Forfatter. Som Jehova selv sier: «Jeg er Gud, og ingen annen, . . . jeg er Gud, og . . . det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd.» — Es. 46: 9, 10.

4. Hvorfor gråt Johannes da han så bokrullen i Guds hånd, og hva ble utfallet?

⁴ Men du har kanskje i likhet med mange andre som leser Bibelen, en følelse av at den for en stor del er en lukket bok, bortsett fra at den tydelig framholder visse moralnormer. La ikke det ta motet fra deg. Det var sannsynligvis slik Johannes følte det da han i et syn så Jehova sitte på en trone i himmelen i de fryktinngytende, herlige omgivelser som blir beskrevet i Åpenbaringen, kapittel 4. Han la merke til at Jehova i sin høyre hånd hadde «en bokrull, skrevet innvendig og utvendig, og forseglet med sju segl». Denne bokrullen i Jehovas hånd inneholdt tydeligvis viktige opplysninger som det ville være vel verdt å ha kjennskap til, men i begynnelsen var det «ingen [som] ble funnet verdig til å åpne boken eller se i den». Johannes ble så bedrøvet på grunn av dette at han ’gråt sårt’, men like etter ble det sagt til ham: «Gråt ikke! se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju segl på den.» — Åpb. 5: 1—5.

5. a) Hvordan kan vi finne ut hvem løven av Juda stamme er? b) I hvilken forstand må alle sanne kristne vise at de er seiervinnere?

⁵ Vi har ikke noe problem med å identifisere den seirende «løven» med Kristus Jesus, for den blir også omtalt som «et lam . . . liksom slaktet», og det blir sunget en sang til dets pris: «Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud . . . og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» (Åpb. 5: 6—10) Som vi allerede har sett, beviste Jesus sin lydighet under det hardeste press og gjorde seg derved kvalifisert til sin opphøyde stilling ved Guds høyre hånd. Gjennom sin prestegjerning blir han brukt som Hovedformidler til å ’føre mange sønner til herlighet’, til å herske sammen med ham i himmelen. Disse «mange sønner», som utgjør den kristne menighet, må også være seiervinnere. Trass i alt det press Jesus ble utsatt for, kunne han si: «Jeg har seiret over verden!», og hver og en av disse som «er gjenfødt» for å tilhøre Guds familie av sønner, må kunne si det samme. Johannes ikke bare bekrefter dette, men nevner også grunnen til at det kan og må gjøres. Han sier: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge. For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» La du merke til de brannsikre egenskaper som en lydig tro består av, en tro som blir tilskyndt av den kjærlighet som på gresk kalles agápe? Dette personlige ansvar blir kraftig understreket i avslutningen på hvert budskap til de sju menigheter som utgjør den sanne kirke, hvor lønnen blir lovt «den som seirer». — Heb. 2: 10, NW; Joh. 16: 33, UO; 1 Pet. 1: 23; 1 Joh. 5: 3, 4; Åpb. 2: 7—3: 21.

Prøvelsens stund for alle jordens innbyggere

6. Hvilke ting kjennetegner noen av Johannes’ syner? Hvilken tid gjelder de?

⁶ Du synes kanskje at det er tydelig at dette er et krav til de forholdsvis få som skal herske sammen med Kristus, men gjelder det ikke flere? La oss se på hva som senere ble åpenbart for Johannes som følge av at bokrullen ble åpnet av ham som ble funnet verdig til det, slik at hemmeligheter som fram til da hadde vært godt bevart, ble åpenbart. Dette banet vei for flere syner «som Gud ga ham [Jesus] for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje». (Åpb. 1: 1) Vi sikter særlig til en rekke levende bilder som beskriver en situasjon med stort press som virker meget tyngende på alle mennesker som lever i den tiden, alle mennesker uten unntagelse. Som vi skal se, er den tiden nå. Prøvelsens stund har begynt!

7. Hvilken forklaring gir Åpenbaringen på Djevelens store vrede?

⁷ Vi skal her bare komme inn på de punktene som har tilknytning til vårt tema. Vi husker at vi i Åpenbaringen, kapittel 12, i symbolske vendinger får høre om at Riket ble født og dets Konge innsatt på tronen i 1914. Vi får vite at Djevelen etter at han ble kastet ned fra himmelen, er i «stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid». Han føler selv at han er under stort press. Han har ingen tid å miste. Han er rasende fordi han vet at «de [Kristi brødre] har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet». Han drar derfor av sted «for å føre krig mot . . . dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». — Åpb. 12: 11, 12, 17.

8. a) Hvilket syn fikk Johannes deretter? b) Hva ble derved symbolsk framstilt, og hvilket stridsspørsmål og hvilket press hadde det forbindelse med?

⁸ Disse er imidlertid ikke de eneste som er berørt. Johannes ser deretter «et dyr» med «ti horn og sju hoder», som symboliserer Satans synlige, politiske organisasjon på jorden som har bestått fram til vår tid. Legg nå merke til hvordan situasjonen utvikler seg og viser hvordan det stridsspørsmål som skaper presset, kan sammenfattes i spørsmålet: Hvem tilber du? Johannes forteller at «dragen [Satan] ga det [dyret] sin kraft og sin trone og stor makt . . . og all jorden undret seg og fulgte etter dyret, og de tilba dragen, . . . og de tilba dyret». Johannes sier også at «der ble gitt det [dyret] makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Og alle som bor på jorden, skal tilbe det, hver den som ikke . . . har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet». (Åpb. 13: 1—4, 7, 8) Det er tydelig at ikke noen blir unntatt. Men det siste uttrykket viser at selv om folk i sin alminnelighet gir etter for presset og utøver falsk tilbedelse, finnes det unntagelser, som vi snart igjen skal komme inn på. Er ikke dette en ypperlig beskrivelse av situasjonen i vår tid? Går ikke folk i sin alminnelighet med på å tjene og støtte en eller annen del av den nåværende politiske ordning og sverge den troskap? De underkaster seg dens myndighet, kanskje uvillig hvis de er vernepliktige. For dem er keiseren den eneste og endelige autoritet. I Guds øyne er en slik innstilling ensbetydende med tilbedelse av dyret og dragen, Djevelen, «denne verdens gud». — 2 Kor. 4: 4.

9. Hvordan viste Jesus ved sitt eksempel hvilket standpunkt vi bør innta til sann tilbedelse?

⁹ Hvor står så du? Husker du hva Jesus svarte da Satan øvde press på ham og prøvde å friste ham til å «falle ned og tilbe» mot at Satan ga ham «alle verdens riker og deres herlighet» (som utgjorde «dyret»)? Jesus svarte: «Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» (Matt. 4: 8—10) Legg merke til at tilbedelse og tjeneste blir nøye knyttet sammen. Hvis du hevder at du tilber Jehova, må du bevise det ved å tjene ham og ham alene. Dette prinsippet ble understreket for lang tid siden. Josva sa til israelittene: «Han [Jehova] er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» Dette er det standpunkt du må ta. Du må lære å se hvordan den nåværende situasjon og stridsspørsmålet berører deg fra Guds synspunkt. — Jos. 24: 19, NW.

10. Hvilken utvikling i vår tid blir skildret ytterligere i Johannes’ neste syn?

¹⁰ Johannes har imidlertid mer å si om tilbedelse. Han ser deretter «et annet dyr . . . [med] to horn liksom et lam . . . Og det . . . gjør at jorden og de som bor på den, tilber det første dyr». Deretter får vi vite at «det sier til dem som bor på jorden, at de skal gjøre et bilde til det dyr», et bilde som får livsånde (eller liv), «så at dyrets bilde endog kunne tale, og gjøre så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes». Og som om det ikke skulle være nok, fortsetter beretningen: «Det setter alle mennesker under tvang, . . . at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.» (Åpb. 13: 11—17, vers 16 fra NW) Her får vi en billedlig framstilling av utviklingen av Satans synlige organisasjon i det angloamerikanske dobbeltrike og denne store verdensmakts frambringelse av et «bilde», som først framsto som Folkeforbundet og i dag er blitt gjenopplivet som De forente nasjoner. Men hvordan utviklingen enn er, er det det samme som skjer om og om igjen. «Alle mennesker», små og store, rike og fattige, frie og treller, blir satt under et ubønnhørlig press som har til hensikt å få dem til å tilbe og tjene disse dyrlignende redskapene og gjennom dem Satan Djevelen selv.

11. Hvilken fin kontrast finner vi i Åpenbaringen 14: 1—5?

¹¹ Dette var sakens skyggeside. Men se nå hvordan det som så følger, danner en motvekt mot det. Johannes ser deretter dem som utgjør Kristi brud, 144 000 i tallet, stå sammen med Lammet på Sions berg. De har ikke dyrets merke på sine panner, men Lammets og dets Fars navn, noe som viser at de er seiervinnere. For å understreke at de er lojale og har en udelt hengivenhet overfor sin himmelske brudgom, sier beretningen at de «ikke har gjort seg urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. . . . og i deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte». Deres navn er innskrevet i «livsens bok hos Lammet». Vi må også huske at det finnes en annen «livsens bok», en bok for alle som skal leve på jorden og er trofaste under prøver, spesielt den endelige prøve etter Kristi tusenårige styre. — Åpb. 14: 1—5; 21: 27; 20: 12.

12. Hvilken viktig sannhet blir understreket i Åpenbaringen 14: 7, og hvordan blir den kunngjort?

¹² Johannes hører og gjengir så et budskap som blir forkynt for alle som bor på jorden.» Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» (Åpb. 14: 6, 7) Hvor tydelig og mektig er ikke dette budskapet! Den store Skaper og Kilde til liv har all rett til å kreve at alle skapninger uten unntagelse skal tilbe og tjene ham. Han fortjener å bli tilbedt og tjent. Han sørger for at dette budskapet blir forkynt jorden over, for det er det grunnleggende tema i det sannhetens budskap som blir kunngjort av Jehovas vitner og forkynt «over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag». Det er en del av det ’tegn’ som Jesus sa skulle bli oppfylt før den nåværende slekt eller generasjon skulle forgå. Dette budskapet blir nå forkynt med større kraft og intensitet enn noen gang tidligere. — Matt. 24: 3, 14, 34.

13. Hvilket annet budskap viser at vi kan velge mellom to muligheter?

¹³ Deretter hørte Johannes en annen engel kunngjøre hvilken dom som ville bli fullbyrdet «dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd». (Åpb. 14: 9—11) Guds Ord viser således meget tydelig at menneskene har to muligheter å velge mellom. Denne advarselen utgjør en del av det bibelske budskap som Jehovas vitner forkynner. De betrakter det som sitt gudgitte oppdrag å forkynne dette budskapet. De ønsker å kunne si det samme som Paulus sa: «Jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 26, 27.

14. Hvilken handlemåte bør vi følge hvis vi føler at vi kommer til kort?

¹⁴ Selv om det er helt klart at det er et krav og et påbud at vi skal tilbe og tjene Jehova alene, føler du deg kanskje ikke i stand til å motstå alt det voldsomme press som blir omtalt i de foregående skriftstedene. Men Jehova «kommer i hu at vi er støv». Han er oppmerksom på våre svakheter og våre behov. La oss derfor undersøke hvilken foranstaltning han har truffet for at vi skal kunne unnslippe og likevel, hvor merkelig det enn kan høres, bli der hvor vi er. Hvordan kan det være mulig? — Sl. 103: 14.

Et byggearbeid under kyndig veiledning

15. a) Hvordan kan vi unnslippe den snare som Jesus omtalte? b) Hvilket godt eksempel satte Noah hva det angår?

¹⁵ Det er spesielt fire skriftsteder som kommer inn på det å unnfly og bli utfridd. Vi har allerede nevnt at Jesus talte om en dommens dag som skulle komme «som en snare» over alle jordens innbyggere, akkurat som vannflommen på Noahs tid kom som en snare over menneskene den gangen og begravde alle sammen på åtte nær fordi de ikke ga akt på advarselsbudskapet. Som Jesus sa, måtte en være påpasselig, ’vokte seg’, for å unngå selviske tilbøyeligheter og ’våke og be’. Hvis du gjør det og blir der hvor du er, vil du «være i stand til å unnfly» den endelige dom, som nå er nær. Du vil være «i stand til . . . å bli stående for Menneskesønnen» og oppnå hans gunst og godkjennelse. Vær lik Noah og hans familie, som ble der hvor de var, men unnlot å bli besmittet av datidens fordervede generasjon, og som bygde arken under kyndig veiledning. — Matt. 24: 37—39; Luk. 21: 34—36; 1 Mos. 6: 14—16.

16. Hvordan blir løftet i Åpenbaringen 3: 10 oppfylt, og hva må en gjøre for å få del i det?

¹⁶ Jesus ga «menigheten i Filadelfia» dette løftet: «Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet [utholdenhet, NW] vil jeg og fri deg ut fra den prøvelsens stund som skal komme over hele jorderike, for å prøve dem som bor på jorden.» (Åpb 3: 7, 10) Det riktige vil altså ikke være å forsøke å flykte fra prøvelsene eller skjule seg i et kloster, men å bli der hvor en er, og hver dag vise lydighet og utholdenhet. En slik handlemåte vil være i samsvar med Jesu eksempel. Jesus ble der hvor Gud hadde anbrakt ham, i verden, men uten å bli en del av den eller å bli besmittet av den. Når du følger Jesu eksempel, vil du ikke bli svekket under presset fra Satans dyrlignende tingenes ordning. Når du holder deg sammen med Guds folk og får hjelp av dem, vil du kunne holde stand og trofast tjene og tilbe Jehova og derved støtte hans rike. Under sin jordiske tjeneste utførte Jesus det arbeid han hadde fått av sin Far, og bygde under kyndig veiledning. — Joh. 9: 4; 17: 4.

17. Hvilken trøst kan vi finne i løftet i 1 Korintierne 10: 13, men hva må vi huske?

¹⁷ Dette blir bekreftet av Paulus’ ord: «Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» (1 Kor. 10: 13) Gud prøver oss, og han tillater at Satan frister oss. Det lar seg ikke gjøre å unngå dette. Vi må imidlertid huske at Satans hensikt er å bryte ned vår tro og vår hengivenhet, mens Guds hensikt alltid er å bygge oss opp ved å undervise og tukte oss og gi oss kyndig veiledning, slik han gjorde i Jesu tilfelle. Han er som en kjærlig og vis far for oss og vet langt bedre enn vi hvordan vi kan utvikle vår evne til å holde ut, og «salig er den mann som holder ut i fristelse». Frykt ikke! Hvis du legger ditt liv i Jehovas hender, vil han ikke la Satan legge så tunge byrder på deg at du ikke makter å holde ut. — Heb. 12: 7—11; Jak. 1: 12.

18. a) Hvilken fin foranstaltning forteller Joel 3: 5 om? b) I hvilke forskjellige betydninger blir ordet «hus» brukt i Bibelen?

¹⁸ I en profeti som blir oppfylt nå, før Jehovas «store og forferdelige» dag, leser vi: «Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst; for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av unnkomne, således som [Jehova] har sagt, og blant de unnslopne skal de være som [Jehova] kaller.» (Joel 3: 4, 5) For en trøsterik foranstaltning dette er! Men hvor kan en finne dette Sions berg og Jerusalem, hvor en kan unnslippe? Dette spørsmålet bringer emnet «husbygging» på bane. Salmisten sa: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.» (Sl. 127: 1) Men hvis Jehova bygger huset og anerkjenner det som sitt hus, kan de som arbeider under ledelse av den store Byggmester, være sikre på at de vil oppnå gode resultater. Hvor er Jehovas hus? Hva er det? Ordet «hus» sikter ikke alltid til en bolig. Det blir ofte brukt om en familie eller om et folk, for eksempel i uttrykkene «Arons hus» og «Israels hus». (Sl. 115: 10; 3 Mos. 10: 6) Som folk betraktet var israelittene troløse, noe som førte til at Jesus sa angående deres tempel i Jerusalem: «Se, eders hus skal lates eder øde.» (Matt. 23: 38) Jesus hadde imidlertid allerede begynt å gjøre forberedelser til byggingen av et annet slags hus eller tempel, et åndelig hus. I løpet av sin tjeneste begynte han å samle inn og tilberede byggematerialer, det vil si, hans disipler, som på pinsedagen i år 33 e. Kr. ble offentlig anerkjent av Gud som hans åndelige hus eller tempel, en bygning som var «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv». — Ef. 2: 20—22. (Se også Hebreerne 3: 6; 1 Peter 2: 5.)

19. Hvor kan vi finne Guds «hus» og «stad» i dag?

¹⁹ I det gamle Israel ble Sion eller Jerusalem sentret for tilbedelse med dets tempel, hvor paktens ark, som symboliserte Jehovas nærvær, sto. Og om den kristne menighet, det åndelige Israel, sies det at den kommer til «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». (Heb. 12: 22; Åpb. 21: 2) I dag er det en levning tilbake av denne åndelige tempelklassen. Denne levning utgjør kjernen blant Jehovas kristne vitner, og rundt denne kjernen pågår det et gagnlig og effektivt byggearbeid, et åndelig byggearbeid. Det blir utført i Guds ånds kraft under kyndig veiledning av den kristne menighets Hode, Kristus Jesus, og er på alle måter i full harmoni med Guds Ord. Du er på det hjerteligste innbudt til å være med Jehovas vitner i dette fine byggeprogrammet, overvære og delta i deres møter og delta i alle greiner av deres forkynnelses- og undervisningsarbeid. Du vil ikke bare få kyndig veiledning, men du vil også få hjelp til selv å skaffe deg kyndig veiledning og stadig bli mer dyktiggjort med tanke på at du skal utføre et bibelsk undervisningsarbeid sammen med de andre «unnkomne».

20. Hvordan understreket både Jesus og Paulus betydningen av et åndelig byggearbeid?

²⁰ Foruten at Bibelen oppfordrer deg til å delta i kollektiv husbygging, oppfordrer den deg til å foreta personlig husbygging. Jesus la stor vekt på lydighet og tegnet en skarp kontrast mellom den som «hører disse mine ord og gjør etter dem», og den som «hører disse mine ord og ikke gjør etter dem». Når «huset», mulighetene til å oppnå evig liv, blir «bygd» av den som «gjør etter» det han hører, på det fjell som lydighet mot den gudgitte veiledning utgjør, vil det bli stående under uværet. Men når «huset» blir «bygd» av den som «ikke gjør etter» det han hører, på ulydighetens sand, faller det fort sammen under press. (Matt. 7: 24—27) Paulus, som var en dyktig og «vis byggmester», tegnet også en skarp kontrast mellom den hvis personlighetsmønster var bygd av slike sterke egenskaper som utholdenhet, ulastelighet og trofast hengivenhet, som blir sammenlignet med «gull, sølv, kostelige steiner», og den hvis religiøse personlighet mangler disse egenskapene og følgelig er bygd av «tre, høy, strå». Den førstnevnte, kristne personlighet overlever ildprøven, og den eller de som har bygd vedkommende opp, får lønn. Men om den sistnevnte religionsutøver, som ikke er riktig bygd, kan det sies, som Jakob skrev, at han ikke har latt «tålmodigheten [utholdenheten, NW] . . . føre til fullkommen gjerning . . . ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier». — 1 Kor. 3: 10—15; Jak. 1: 4, 7, 8.

21. a) Kan vi på noen måte bygge et fullkomment verk sett fra Guds synspunkt? b) Hva sa Jesus angående dette?

²¹ Vær derfor ydmyk og villig til å «motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet [brannsikre egenskaper] . . . Den vise skal høre på dem og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett [skaffer seg kyndig veiledning, NW]». (Ordspr. 1: 3, 5) For å kunne delta i det rette slags åndelige byggearbeid må en innvie seg til Jehova og søke fellesskap med hans folk. Det er sant at du ikke kan bygge et absolutt fullkomment byggverk i kjødet, men du kan bygge opp et nytt livsmønster, «den nye personlighet . . . i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Ef. 4: 24, NW) Husk hva Jesus sa om fullkommenhet. Da han hadde forklart sine disipler om den gudlignende kjærlighet som er selve kjernen til en uselvisk og ekte interesse for andre, og til og med sagt at de skulle elske sine fiender og be for sine forfølgere, sa han: «Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» Selv til den rike, unge rådsherren, som ikke var noen disippel, talte Jesus om fullkommenhet på denne måten: «Vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, . . . kom så og følg meg!» — Matt. 5: 43—48; 19: 21.

22. a) Hvordan kan vi framelske gudlignende kjærlighet? b) På hvilken måte er denne kjærlighet det viktigste for en som ønsker å bli en seiervinner?

²² Denne gudlignende kjærlighet er den største av alle egenskaper, det viktigste kravet. Den er ikke automatisk noen del av fullkommenheten. Vi bør derfor gjøre vårt ytterste for å framelske den som en del av vår nye personlighet. Det lar seg gjøre. Jesus så tydeligvis at det ville være mulig for den unge rådsherren å gjøre dette, for ellers ville ikke evangelieskribenten Markus ha sagt at Jesus «fikk ham kjær». (Mark. 10: 21) Jesus fikk ikke kjærlighet til noen bare på grunn av ytre ting. Kjærlighet kan i likhet med tro være en prøvd egenskap. «Kjærligheten er langmodig . . . [og] utholder alt.» (1 Kor. 13: 4—7, 13) Du må ha denne egenskapen for å kunne være en seiervinner. Du kan ikke beseire presset fra det onde bare ved å forsøke å unngå presset og derved skape et tomrom som Satan og hans demoner vil være snare til å fylle. (Matt. 12: 43—45) Gå heller inn for frivillig å bli tilskyndt til å gjøre det som er godt. Som Paulus sa: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» (Rom. 12: 21) Du oppfordres til å gjøre det ved å innvie deg til Jehova. Lær deg å se alle ting fra hans synspunkt, det bibelske synspunkt. Det er den rette og fornuftige måte å se tingene på. Underkast deg det gagnlige press fra hans Ord og hans organisasjon. Innby andre til å komme til hans organisasjon, til «[Jehovas] hus», det himmelske Sion eller Jerusalem, det senter for tilbedelse som Jehovas lov og ord utgår fra. Tjen og tilbe Jehova sammen med hans folk, idet du anerkjenner hans rettmessige overhøyhet over deg og over alle andre skapninger. — Es. 2: 2—4.

[Studiespørsmål]