«La oss gjøre det gode og ikke bli trette!»
1. Hva slags tilsynsmann for Guds hjord viste Paulus seg å være, og hvordan viste hans kristne brødre at de verdsatte hans tjeneste?
I EGENSKAP av trofast tilsynsmann og hyrde for Guds hjord la apostelen Paulus alltid stor vekt på å hjelpe andre til å gjøre framskritt i åndelig henseende. Til de kristne i Roma skrev han: «Jeg lenges etter å se eder, så jeg kunne la eder få del med meg i noen åndelig nådegave, for at I kunne styrkes.» (Rom. 1: 11) Det var denne levende, kjærlige interesse for andre som gjorde denne apostelens tjeneste så vellykket og bidro til at den ble til velsignelse for dem han tjente. Hans kristne brødre satte stor pris på den kjærlighet han viste dem. Da «menighetens eldste» i Efesos fikk vite at de aldri mer skulle se ham, sørget de dypt og brast i sterk gråt. Som et spontant uttrykk for sin kjærlighet til ham ’falt de ham om halsen og kysset ham’. — Ap. gj. 20: 17, 37, 38.
2. Hvilken formaning ga Paulus de eldste i menigheten i Efesos?
2 Bare en kort stund før denne gripende hendelsen hadde Paulus oppfordret de eldste i menigheten i Efesos til å vise den samme kjærlige omtanke for dem som var i deres varetekt. Han ønsket at de skulle gjøre sitt ytterste for å hjelpe menighetens medlemmer til å ’så med henblikk på ånden’. Han kom med denne inntrengende oppfordring: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]!» — Ap. gj. 20: 28.
3. Hva slags tilsynsmenn er det stort behov for i Guds folks menighet i vår tid?
3 Det er stort behov for slike tilsynsmenn i den kristne menighet i vår tid. Det trengs ikke bare menn som er nidkjære i tjenesten, som kan ta ledelsen i forkynnelsen fra hus til hus, som kan holde oppglødende offentlige foredrag, og som har inngående kjennskap til Bibelens lære. Det er naturligvis rosverdig hvis en tilsynsmann er slik, og det vil være til stort gagn både for menigheten og for andre som lytter til det gode budskap. Men det Paulus i egenskap av tilsynsmann først og fremst hadde i tankene, var den hjord som allerede var innsamlet, slik det framgår av de ovennevnte skriftsteder. Han ønsket at de som tilhørte denne hjorden, skulle vokse i åndelig forstand, at de skulle nå fram til «manns modenhet» i åndelig henseende, «til det mål av vekst som kan rumme Kristi fylde». Apostelen skrev dette til menigheten i Efesos etter at han hadde kommet til Roma som fange. (Ef. 4: 11—13, LB) Det som kristne tilsynsmenn og deres assistenter først og fremst bør være interessert i i vår tid, er derfor å hjelpe hver enkelt forkynner i menigheten til å vokse i åndelig forstand, til å så «med henblikk på ånden», slik at alle også kan «høste evig liv fra ånden» og «gjøre det gode og ikke bli trette». — Gal. 6: 8, 9, vers 8 fra NW.
4. Hvilke ord som Paulus skrev til galaterne, bør vi ha i tankene når vi skal hjelpe andre til å gjøre framskritt i åndelig henseende?
4 Det er sant at vi ved å hjelpe en av brødrene i menigheten til å bruke mer tid i forkynnelsen av det gode budskap kanskje hjelper ham til å så med henblikk på ånden i større utstrekning, men det behøver ikke nødvendigvis å være slik. Det kan til og med få noen til å tro at de gjør framskritt i åndelig henseende, mens det i virkeligheten ikke er tilfelle. Når det gjelder spørsmålet om åndelig vekst, bør derfor både den enkelte kristne og tilsynsmannen ha følgende ord fra Paulus’ brev til galaterne i tankene: «For dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv. Men enhver prøve sin egen gjerning, og da skal han ha sin ros bare etter det han selv er, og ikke etter det som nesten er; for hver skal bære sin egen byrde.» — Gal. 6: 3—5.
5. På hvilken måte dåret noen jødiske kristne i Galatia seg selv?
5 De jødiske kristne i menigheten i provinsen Galatia som la så stor vekt på at de var omskåret, dåret virkelig seg selv. De, som en gang hadde bekjent at de trodde på Kristus Jesus og på hans offer som det middel som var blitt tilveiebrakt for å frelse menneskene fra synd og død, ’aktet nå Guds nåde for intet’. Som Paulus skrev til dem: «Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.» De var «uforstandige» og «forgjort» når de gjorde noe slikt. Apostelen spurte dem derfor: «I begynte i Ånd; vil I nå fullende i kjød?» Det ville simpelthen ikke la seg gjøre! De ville ikke bli fullendt som åndelige mennesker og oppnå evig liv hvis de betraktet tingene på en kjødelig måte. De mente at de ’var noe, og var dog intet’. De foretok sammenligninger på grunnlag av kjødet og mente at det var bedre å være omskåret enn ikke å være det, men de var ikke mer åndelig modne enn sine uomskårne kristne brødre. Nei, fordi de hadde en slik innstilling, ville tvert imot alt det de hadde lidd for Kristi navns skyld, være forgjeves. De ville ikke kunne høste evig liv med en slik innstilling, for de hadde sådd med henblikk på kjødet i stedet for med henblikk på ånden. — Gal. 2: 21; 3: 1—4.
6, 7. a) Hvordan har noen kristne i vår tid falt i den snare å forsøke å bli fullendt «i kjød» etter at de har begynt «i Ånd»? b) Hva vil vi derfor ønske å gjøre når vi skal hjelpe andre?
6 Det at vi utholder lidelser og forfølgelse i vår tid og forkynner og underviser ut fra Guds Ord, kan likeledes være forgjeves hvis vi begynner å tro at vi kan bli betraktet som rettferdige på grunnlag av disse gjerningene i stedet for på grunnlag av Guds nåde eller ufortjente godhet. Det vil være ensbetydende med at vi ’tykkes oss å være noe og er dog intet’, slik at vi dårer oss selv. Noen har falt i denne snare og er blitt altfor selvsikre fordi de har sammenlignet det de selv har gjort, med det andre har gjort, og funnet ut at det taler til deres fordel. De forsøker i virkeligheten å bli ’fullendt’ som kristne «i kjød» i stedet for å bli det i åndelig henseende.
7 Hvis vi er i en slik stilling at vi vil hjelpe andre til å oppnå kristen modenhet, må vi derfor hjelpe dem til å nå dette målet på rette måte. Vi må hjelpe dem til å så med henblikk på ånden, slik at de kan høste åndelige frukter og gjøre virkelige, åndelige framskritt med det evige liv for øye. Hvordan kan dette gjøres? Paulus kommer med et godt forslag i Galaterne 6: 4: «Men enhver prøve sin egen gjerning, og da skal han ha sin ros bare etter det han selv er, og ikke etter det som nesten er.»
8. Hvorfor er empati en egenskap som er av stor betydning når en skal gi andre hjelp?
8 Kristne tilsynsmenn vil alltid ha dette prinsippet i tankene når de tilbyr medlemmer av menigheten hjelp. Dette vil kreve at de har medfølelse eller empati, evnen til å sette seg i andres sted. De forskjellige medlemmer av menigheten befinner seg på forskjellige åndelige vekststadier, alt etter hvor mange år de har vært i sannheten, og hvor stor erfaring de har når det gjelder den, hvor stor evne de har til å tilegne seg, huske og gjøre bruk av opplysninger, hva slags opplæring de har fått som barn, hvilke problemer de daglig blir stilt overfor, og så videre. Hva de bør gjøre, avhenger stort sett av hvilken grad av kristen modenhet de har oppnådd. Tilsynsmannen må ha dette klart for seg før han kan gi den enkelte den hjelp og oppmuntring vedkommende trenger.
9. Hva slags framskritt ønsker vi at andre skal gjøre, og hvorfor?
9 Det sier for eksempel seg selv at en som ikke har begynt å være noenlunde regelmessig til stede på møtene, ikke er i den stilling at han kan begynne å ta del i forkynnelsen av det gode budskap fra hus til hus. Hvis en slik person tok et så stort skritt, ville det kanskje resultere i et åndelig tilbakefall i stedet for at han gikk framover mot åndelig modenhet. En slik person er dessuten ikke i den stilling at han kan representere menigheten på rette måte, ettersom han ennå ikke regelmessig kommer sammen med den. Det er sant at vi ønsker at alle de som er interessert i Guds Ord, en gang skal begynne å ta del i den kristne tjeneste. Det er Jehovas vilje. De må imidlertid gradvis gjøre framskritt, etter hvert som de vokser i åndelig henseende.
10. a) Hvorfor er det viktig at foreldrene legger merke til at barna gjør framskritt, og gir dem ros for det? b) På hvilket grunnlag vil forstandige foreldre oppmuntre sine barn til å gjøre framskritt?
10 Uansett hva vi holder på med, blir vi oppmuntret når vi ser at vi gjør framskritt, ikke sant? Et barn blir oppmuntret når det lærer noe nytt, når det lærer å krabbe, å ta sine første skritt og å si sine første ord. Det fryder seg over følelsen av å ha utrettet noe. Fordi det tar tid å gjøre framskritt, legger en ikke alltid merke til at noen har gjort det. Slik er det også når det gjelder det å vokse. Du kan sitte og se på en plante i hagen din i timevis uten å se noe som tyder på at den vokser. Men selv om du ikke kan se det, vokser den! Hvis du er borte noen dager og så kommer tilbake, ja, da kan du lett se store forandringer i hagen, forandringer som skyldes veksten. Foreldre, som ser sitt barn hver eneste dag, tenker kanskje ikke særlig over at barnet vokser, men når en venn av familien som ikke har sett barnet på flere måneder, får se det, vil han øyeblikkelig si til barnet: «Nei, så stor du er blitt!» Når barna blir eldre, setter de også pris på at andre legger merke til at de har vokst på andre områder. Hvis noen påpeker at de har gjort framskritt på skolen, blir de oppmuntret og vil sannsynligvis arbeide enda mer. De får en følelse av tilfredshet, av å ha utrettet noe. Forstandige foreldre vil også være våkne for tegn på at deres barn har vokst i åndelig henseende, og på en kjærlig måte gi dem ros når de fortjener det. De råder sine barn til å ta de nødvendige skritt framover mot åndelig modenhet, alt etter hvor store forutsetninger barna har. De tar ikke motet fra barna ved å sammenligne dem med andre barn, men hjelper hvert enkelt av sine barn til å «prøve sin egen gjerning», slik at det kan «ha sin ros bare etter det [det] selv er, og ikke etter det som» et annet barn er. Slike sammenligninger kan ta motet fra barna eller i noen tilfelle oppmuntre dem på et feilaktig grunnlag.
11. a) Hva vil en forstandig Ordets tjener gjøre for å oppmuntre den han studerer Bibelen sammen med? b) Hva slags hjelp vil åndelig syke personer ha størst gagn av, og hvordan bør en slik hjelp bli gitt? c) Hva vil være oppmuntrende for slike som nylig er blitt tilsluttet menigheten, eller slike som er åndelig syke?
11 Hvis en ikke legger merke til de framskritt en selv gjør, kan en bli svært motløs. Det hender ofte at personer som nylig har sluttet seg til den kristne menighet, og som har studert Bibelen en viss tid, ikke synes at de gjør så store framskritt som de burde gjøre. En forstandig lærer vil prøve å gjøre dem oppmerksom på de framskritt de har gjort, og være snar til å gi dem ros når de fortjener det. Tilsynsmannen vil oppmuntre dem som regelmessig er til stede på menighetens møter, på samme måte. Smiger vil naturligvis ikke være til noen hjelp. Hvis en som har vært en aktiv forkynner i menigheten, blir åndelig syk, trenger han kjærlig hjelp. Han trenger hjelp til å innse hva som er hans oppgave, hva det er som mangler, og hva han kan gjøre for å løse sitt problem. Hans problem består kanskje bare i at han ikke riktig vet hva han må gjøre, og hvilke skritt han må ta. Han vil sette pris på å få veiledning i hva han bør gjøre for å styrke seg selv i åndelig henseende. En slik hjelp og veiledning må alltid gis på en kjærlig og taktfull måte, men den som gir den, må også være ærlig og realistisk. Når de som gir hjelp, viser kjærlighet og empati, vil de som blir hjulpet, være takknemlige for at de får hjelp til å gjøre framskritt og oppnå modenhet. Gi dem ros etter hvert som de gjør framskritt. Gjør dem oppmerksom på hvilke framskritt de gjør. Da vil de ’ha sin ros bare etter det de selv er, og ikke etter det som nesten er’.
Bevar din åndelighet
12. Hva må vi være på vakt mot hvis vi ønsker å høste evig liv?
12 Det at en sår med henblikk på ånden, fører til at en vokser i åndelig henseende. Hvis vi slutter å så med henblikk på ånden, slutter vi også å vokse i åndelig henseende. Og hva verre er, hvis vi igjen begynner å så med henblikk på kjødet, slutter vi å gjøre det gode, og vi mister vår verdsettelse av de åndelige ting, noe som fører til åndelig uvirksomhet og død. En gang vandret vi kanskje «etter denne verdens løp». Ja, «fordum vandret [vi] i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn liksom de andre». (Ef. 2: 2, 3) Men da vi begynte å tilegne oss Guds Ords sannhet, da vi begynte å forstå det som Jehovas hellige ånd viste var Jehovas vilje i vårt tilfelle, og begynte å handle i samsvar med det, da begynte vi å bli levende i åndelig forstand. (1 Kor. 2: 11, 12; 2 Kor. 3: 6) Hvis vi fortsetter å så med henblikk på ånden, kommer vi til å «høste evig liv fra ånden». Vi ønsker ikke å gå glipp av slik en vidunderlig belønning, gjør vi vel? Vi må derfor være på vakt mot enhver tendens til å begynne å så med henblikk på kjødet igjen.
13, 14. a) Hvordan kan en handle i harmoni med Guds ånd når det har oppstått en uoverensstemmelse mellom en selv og en annen? b) Hvilke følger kan det få hvis en unnlater å handle i harmoni med Guds ånd i slike tilfelle? c) Hvilke egenskaper bør en følgelig legge for dagen?
13 Du tilhører kanskje allerede en av Jehovas vitners menigheter. Hvilket syn har du da på dine kristne brødre? Er du klar over at den måten du betrakter andre på, tydelig tilkjennegir hvilken måte du sår på? Ditt syn på dine brødre vil kunne fortelle deg om du betrakter tingene ut fra et kjødelig eller et åndelig synspunkt. Hvis du for eksempel begynner å finne feil ved dine brødre og i ditt sinn ringeakter deres bestrebelser i tjenesten for Jehova, utgjør det en advarsel om at du står i fare for å begynne å så med henblikk på kjødet igjen. Hvis det har oppstått en uoverensstemmelse mellom deg og en av dine kristne brødre, hvis du mener at vedkommende har syndet mot deg, bør du være snar til å ordne opp i saken, enten ved ’ikke å gjemme på det onde’, noe som betyr å få det hele fullstendig ut av tankene og ikke bære nag, eller ved å følge det råd Jesus ga i Matteus 18: 15—17, for å vinne din bror. Dette vil være å handle i harmoni med Guds ånd. (1 Kor. 13: 5) Hva vil bli resultatet hvis du ikke følger en slik handlemåte? Jo, du vil fortsette å bære nag til din bror. Dette vil med tiden innvirke på hele ditt forhold til ham. Så snart den broren som du mener har syndet mot deg, kommer fram på plattformen for å holde en bibelsk tale eller tar del i en drøftelse eller en demonstrasjon, får du en følelse av uvilje, og du lytter med en kritisk innstilling i stedet for med kjærlighet og verdsettelse. Dette er den innstilling som kjennetegner dem som er «kjødelige», og ikke dem som er «åndelige», ikke sant? — 1 Kor. 3: 1—3.
14 Dette betyr ikke at vi ikke er klar over at andre har sine feil. Men en som er åndeligsinnet, frambringer Guds ånds frukt og er barmhjertig, langmodig og full av godhet. Han bærer over med andres feil. Han husker alltid på at hver og en i menigheten er en tjener for Jehova som bestreber seg på å behage ham.
15. Hva kan det at en er misunnelig, være et tegn på, og hvordan råder Jakob de kristne til å oppføre seg?
15 Tap av åndeligheten kan gi seg utslag i misunnelse. Det kan for eksempel være at en har ventet å få et spesielt oppdrag eller tjenesteprivilegium, men at dette i stedet blir gitt til en annen. En som er ’kjødelig’, en som ’sår med henblikk på kjødet’, vil straks føle seg krenket. Krenkelsen fordriver den glede han tidligere har følt, og gjør det vanskelig eller til og med umulig for ham å samarbeide med den broren som er blitt utnevnt. Disippelen Jakob skrev med god grunn: «Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.» — Jak. 3: 13—16.
16. Hvorfor bør vi motvirke enhver tendens til å ringeakte råd og veiledning som blir gitt av andre?
16 Et sikkert tegn på at noen er i ferd med å miste sitt åndelige syn, er at de begynner å ta det ille opp når modne kristne gir råd eller veiledning, enda dette er helt på sin plass, blir gjort i kjærlighet og har sin støtte i Bibelen. Vær på vakt mot en slik innstilling. Sky enhver tendens til å ringeakte råd. Tenk ikke som så at «det er bare han som snakker», slik at du betrakter rådet utelukkende som et menneskes råd og ikke som et råd som blir gitt av Jehova gjennom hans tjener. Ettersom vi er tilknyttet Guds sanne organisasjon, kan vi i virkeligheten vente å få personlig hjelp, og få råd og oppmuntring når vi trenger det. De «som har åndelige kvalifikasjoner», er forpliktet til å dra omsorg for hjorden, til å reise en som har tatt «et feilaktig skritt», opp igjen i en mildhetens ånd. (Gal. 6: 1, NW) Ta imot en slik hjelp med glede. Når du gjør det, viser du den slags ydmykhet som Jehova har behag i, og du vil bli velsignet av ham og få hans nåde og bli opphøyd til liv i hans rettferdige, nye ordning. — Jak. 4: 6, 10.
17, 18. a) Hvilken annen ting er det som viser at en er i ferd med å miste sin åndelighet, og hva kan bidra til dette? b) Hvorfor er ikke dette en tid da en kan tillate seg å gå trett av å gjøre det gode?
17 Et vanlig tegn på at noen er i ferd med å miste sin åndelighet, er at de mister sin nidkjærhet i den kristne tjeneste. Den nidkjærhet de ble oppflammet av da de lærte sannheten å kjenne og fikk det håp at de i nær framtid kunne oppnå evig liv i lykke under Guds rike, har kanskje avtatt. Tiden går, og Harmageddon kommer ikke så snart som de hadde ventet. Hver eneste dag oppstår det problemer som minner dem om deres ufullkommenheter og svakheter. Noen ser kanskje med lengsel på alle de materielle fordeler andre har, og blir fristet til å få med seg så mye som mulig av det livet har å by på, med det resultat at kjærligheten til Jehova og hans sak blir skjøvet fullstendig i bakgrunnen.
18 Men er dette en tid da en kan tillate seg å bli trett av å gjøre det gode arbeid Gud har påbudt sine tjenere å utføre nå i de «siste dager»? Vi lever i en tid da det er viktigere enn noensinne å være utholdende i tjenesten for Jehova. Hans lovte rike har hersket fra himmelen siden 1914. Vi har nå kommet langt inn i endens tid, de siste dager for den nåværende tingenes ordning. Den fullstendige ende på alt det onde nærmer seg raskt. Den vil komme i vår generasjon. Millioner av menneskers liv er i fare. Disse menneskene trenger vår hjelp. Hvilket storslagent privilegium er det ikke for innvigde kristne å kunne hjelpe oppriktige menn og kvinner til å vende seg bort fra denne verdens handlemåte og begynne å utøve den sanne tilbedelse, som fører til evig liv! «La oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 9, 10.
19. Hvilken kamp er det som pågår i vårt indre?
19 Betrakt ikke tendenser til å ’så med henblikk på kjødet’ som noe ubetydelig. Ettersom vi fremdeles er ufullkomne, blir vi naturligvis fremdeles plaget av kjødets svakheter. Vi gjør ikke alltid det vi gjerne vil gjøre, og ofte gjør vi ting som vi senere ønsker vi ikke hadde gjort. Vi må imidlertid ikke gi etter for kjødets lyster og begynne å «leve etter kjødet». Det pågår faktisk en kamp i vårt indre, en kamp mellom vårt sinn, som får oss til å bestrebe oss på å handle i harmoni med Jehovas ånd, og vårt kjød. (Rom. 7: 18—23; 8: 12, 13) Hvis vi gir etter for kjødet og sår med henblikk på det, kommer vi til å høste fordervelse, ja, død. «Men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden.» — Gal. 6: 8, NW.
20. Hvilke oppmuntrende og formanende ord kommer Hebreerne 6: 9—12 med til dem som trofast fortsetter å gjøre det gode?
20 Til dem som stadig fortsetter å gjøre det gode, kommer Bibelen med følgende oppmuntrende og formanende ord: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således. For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige. Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, for at I ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» — Heb. 6: 9—12.
Kast derfor ikke bort deres frimodighet til å tale, som har utbetalingen av en stor belønning i vente. For dere har behov for utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan motta oppfyllelsen av løftet. — Heb. 10: 35, 36, NW.