Verdensomfattende forkynnelse kontra omvendelse av verden

1. Hvorfor bør vi nøye undersøke en befaling som ble gitt for 1900 år siden?

Når en ser på en befaling over 1900 år etter at den ble gitt, bør en kunne avgjøre i hvilken utstrekning den er blitt adlydt. Hvis det er en befaling som nødvendigvis må ha innvirkning på hele menneskeheten, er det grunn til å undersøke den meget nøye og til å spørre hvordan folk har reagert på den i løpet av den tid som har gått. Denne situasjonen er virkelig, for det er blitt gitt en befaling som har verdensomfattende betydning. Og befalingen er blitt adlydt, noe som har hatt innvirkning på verden. Dette gjelder også oss som lever nå, enten vi liker det eller ikke.

2. Nærmere bestemt når ble befalingen gitt, og hvor?

² Nøyaktig når ble befalingen gitt, hvem var det som kom med den, og hvem ga han den til? Den ble gitt på den femte dag i uken eller, som vi ville si det, på en torsdag, på den 25. dag i lunarmåneden ijar (eller siv) i år 33 av vår tidsregning, om våren det året. Det sted hvor den ble gitt, var et berømt fjell øst for Jerusalem, nemlig Oljeberget, og mennesker har til og med prøvd å avmerke stedet ved å reise en helligdom der.

3. Hvordan kan det sies at han som kom med befalingen, var en usedvanlig person, og hva het han?

³ Han som ga befalingen, var en usedvanlig person. Bare 40 dager tidligere hadde han kommet tilbake fra de døde. Romerske soldater hadde henrettet ham. Han var blitt henrettet på grunn av den anklage hans motstandere kom med da de sa til den romerske landshøvding Pontius Pilatus: «Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.» For å egge romerne til å henrette ham sa de videre: «Vi har en lov, og etter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Du forstår nå hvem denne mannen var. Det var Jesus Kristus. — Luk. 23: 2; Joh. 19: 7.

4, 5. a) Hva hadde fiendene gjort med hensyn til opplysningene om Jesu oppstandelse? b) Hva sa Jesus nå til sine disipler at de skulle gjøre med hensyn til disse tingene?

⁴ De religiøse ledere i Jerusalem hadde prøvd å dysse ned opplysningene om hans oppstandelse. De prøvde å forvrenge kjensgjerningene og benyttet seg til og med av bestikkelser. (Matt. 28: 11—15) Men uansett hva de gjorde, var det tydelig at Jesus Kristus var levende igjen torsdag den 25. ijar i år 33, da han for siste gang viste seg i kjødet for sine trofaste disipler. Han hjalp dem til å forstå at Davids rike ikke skulle gjenopprettes i det jordiske Israel. På det tidspunkt var tiden heller ikke inne til at Guds rike under Guds Messias eller Kristus skulle opprettes. Skulle disiplene nå bare glemme Jesus Kristus? Skulle de la dem som hadde fått ham drept, spre forvrengte opplysninger om ham verden over, slik at menneskeheten ikke ville få noe gagn av hans liv, død og oppstandelse? Skulle de la være å tale om de ting som de hadde sett og hørt, og som de selv hadde vært med på? Absolutt ikke! De skulle få kraft til å gjøre noe. Men de skulle begynne på det rette tidspunkt, nemlig på den dag da profetien i Joel 3: 1—5 begynte å bli oppfylt. Jesus sa derfor til dem:

⁵ «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 8.

6. Fra hvilket tidspunkt av skulle disiplene være Jesu vitner, og hvem skulle de forkynne for?

⁶ ’Vær vitner!’ Dette var den befalingen de fikk. Og de ville bli bemyndiget til å utføre dette vitnearbeidet når Guds hellige ånd som en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2 ble utgytt over dem ti dager senere, på pinsedagen i år 33. De skulle være Jesu Kristi vitner, ikke bare overfor de jøder som kom til høytidene i Jerusalem fra forskjellige land i og utenfor Romerriket, og i hele Judea og Samaria, men «like til jordens ende». Det betydde at de også måtte forkynne for hedningene, de ikke-jødiske folkeslag.

7. Skulle vitnearbeidet opphøre i og med disse disiplenes død? Hva er grunnen til at vi er blitt engasjert?

⁷ Dette vitnearbeidet skulle ikke avsluttes i og med at de disiplene som var til stede på Oljeberget, døde, noe som skjedde i løpet av det første århundre av vår tidsregning. Budskapet om Jesus Kristus var av verdensomfattende betydning. Det var av livsviktig betydning for alle de kommende generasjoner, til og med den siste generasjon i det 20. århundre. Forkynnelsesarbeidet skulle fortsettes opp gjennom århundrene. Det skulle tas opp av mennesker som disiplene på Oljeberget skulle gjøre til kristne disipler, og deretter av hele den etterfølgende kjede av disipler, helt til vitnesbyrdet hadde nådd ut til jordens ende. På denne måten har det nådd oss. Vi er blitt engasjert. Vi er interessert.

8. Under hvis ledelse skulle det verdensomfattende forkynnelsesarbeid utføres, og hvilket løfte fikk disiplene?

⁸ Dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet skulle utføres under Herren Jesu Kristi usynlige ledelse. Hvorfor det? Da Jesus Kristus hadde gitt denne befalingen, som hadde en slik vidtrekkende, verdensomfattende betydning, så disiplene ham fare opp til himmelen og forsvinne ved hjelp av Guds mirakuløse kraft. I Apostlenes gjerninger, kapittel 1, versene 10 og 11, får vi vite: «Og mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa: I galileiske menn! hvorfor står I og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» Messias skulle komme igjen!

Hva er blitt gjort i retning av å omvende verden?

9, 10. a) Hvorfor kommer vi nå inn på spørsmålet om hvorvidt verden skulle omvendes? b) Hva sier dr. Adam Clarke om lignelsen om surdeigen?

⁹ Men er verden i dag blitt omvendt? Skulle vi vente det? Betyr ikke Jesu Kristi befaling at hele menneskeheten skal bli omvendt til kristendommen før Guds rike blir opprettet i himmelen og Kristi tusenårige styre begynner? Det er slik enkelte av dem som har kommentert disse og andre uttalelser av Jesus Kristus, har forstått dem. Ta for eksempel Jesu lignelse om surdeigen: «Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.» (Matt. 13: 33) I en kommentar til dette skriftstedet sier dr. jur. Adam Clarke:

¹⁰ «Begge disse lignelsene er profetiske og hadde i første rekke til hensikt å vise hvordan evangeliet om Kristus fra en ringe begynnelse skulle gjennomtrenge alle verdens nasjoner og fylle dem med rettferdighet og sann hellighet.» A Commentary and Critical Notes, side 155, spalte 2.

11, 12. Hva sier Clarke om den steinen som rammet det bildet av metall som Nebukadnesar så i en drøm?

¹¹ Angående den steinen som rammet det bildet av metall som kong Nebukadnesar så i en drøm, og som knuste bildet og deretter ble til et stort fjell som fylte hele jorden, sier Adam Clarke:

¹² «Steinen begynte å ramme bildet da apostlene dro ut til alle deler av Romerriket, svekket avgudsdyrkelsen og grunnla kristne kirker. . . . Men det store støt ble gitt det hedenske Romerriket i og med Konstantins omvendelse, . . . Konstantin omvendte seg da han var i Gallia, i 312 e. Kr., . . . Han gjorde ende på avgudsdyrkelsens herredømme i 331 e. Kr. ved et edikt som ga befaling om at alle hedenske templer skulle ødelegges. Dette gjorde KRISTENDOMMEN til verdensrikets religion. . . . Det er det rike som himmelens Gud oppretter. Det er ikke nødvendig å bevise at dette sikter til hele evangeliets verdensbilde og de moralske virkninger det frambrakte i menneskenes sjeler og i verden, for idet vår Herre henviser til denne og andre profetier i denne boken, kaller han dens innflytelse og sitt evangelium for Guds rike og himlenes rike; han viser derved at det er . . . et åndelig rike som blir opprettet og opprettholdt ved Guds nåde, hvori Gud selv lever og regjerer og hersker ved sin Ånd; dette fører ikke til kriger og stridigheter, men til ære til Gud i det høyeste, og på jorden fred og god vilje blant mennesker.» — Sidene 3209, 3210, 1836-utgaven; Dan. 2: 44, 45.

13, 14. Hva sa en metodistbiskop i 1885 om bestrebelsene for å omvende verden til kristendommen?

¹³ For mindre enn 100 år siden, i 1885, da verdens befolkning var atskillig mindre enn nå, sa den amerikanske metodistbiskopen Foster følgende på en kirkekonferanse den 9. november det året, slik det ble gjengitt i pressen:

¹⁴ «Det er mangel på opplysninger om kristendommens framgang. Kjensgjerningene blir hver dag feilaktig framstilt fra prekestolene over hele landet. Prestene nøler med å framholde den verste siden av frykt for å skape skuffelse. De frambringer håp som aldri kan bli til virkelighet. Vi befinner oss ikke ved millenniets daggry. Sammenlignet med det arbeid som gjenstår, er den tid som har gått, ingenting. Våre barns barn i ti generasjoner framover må slite hardere enn vi gjør, for å kunne omvende verden. Verdens befolkning er på 1, 5 milliard. Av dette tallet utgjør de kristne mindre enn en tredjedel. Halvparten av den tredjedelen tilhører den romersk-katolske kirke. Protestantene utgjør 113 millioner. De er delt i 500 sekter. Og dette tallet, som skal angi deres styrke, omfatter også alle tyvene, de tidligere straffede, de fordervede, de forblindede, de forvirrede og de fortvilte i kristenheten. . . . foran oss ligger et stort problem — 1, 1 milliard hedninger som skal omvendes til kristendommen. Det er den svære steinen som reiser seg truende foran oss. Se på den. Se hvilket arbeid som er blitt utført i løpet av 1800 år, og hvor mye som gjenstår. . . . Det er en stor deig å gjennomsyre, og arbeidet har pågått lenge.» — The Watch Tower for januar 1886, sidene 3—6, under «Blinde veiledere».

15, 16. a) Hvilke muligheter hadde kristendommen for framgang i Japan etter den annen verdenskrig? b) Hvilket tilbud ble ifølge nyhetsmeldinger framholdt med hensyn til religionen i Japan, og hvordan ble tilbudet mottatt?

¹⁵ Da den annen verdenskrig endte 2. september 1945, så det ut til at kristenheten hadde mulighet til å øke sitt medlemstall ved en plutselig kraftanstrengelse. Den 10. desember det året ble shintoismen avskaffet som japanernes nasjonalreligion av general Douglas MacArthur, som da var militærguvernør i det beseirede Japan. Senere ble religionsfriheten tatt med i Japans nye konstitusjon etter krigen etter mønster av De forente staters konstitusjon. Den 1. januar 1946, da Japans keiser erklærte at han ikke var en etterkommer av solgudinnen, og at han derfor ikke skulle tilbes som gud, ble enda en hindring for kristenhetens framgang i Japan fjernet. Ifølge pålitelige meldinger skal general MacArthur ha avslått et tilbud fra keiser Hirohito om å gjøre Japan til et «kristent» land. New York Times skriver:

¹⁶ «Tilbudet ble avslått . . . fordi generalen mente det ville være galt å påtvinge et folk en religion. General MacArthur . . . sa at etter japanernes overgivelse hadde keiseren privat sagt seg villig til å gjøre kristendommen til statsreligion. Generalen ba om å få tid til å ’tenke på det’, . . . og etter å ha tenkt over forslaget svarte han keiseren: ’Aldri. Ingen nasjon må tvinges til å rette seg etter en bestemt religion. Det må gjøres på frivillig grunnlag.’ . . . General MacArthur avviste keiserens forslag . . . og ba i stedet amerikanerne om å sende 10 000 misjonærer. ’Vi svarte ved å sende en håndfull misjonærer,’ sa herr [Billy] Graham.» — New York Times for 7. april 1964 under overskriften «Generalen avslo tilbudet om å skape et kristent Japan».

17. Hvem har tydeligvis rett, kristenheten eller Jesus Kristus, når en sammenligner befolkningstilveksten siden denne tiden med kristenhetens økning?

¹⁷ Japan hadde da en befolkning på 73 110 995. Verdens befolkning hadde økt til 2 139 958 919. Trass i at mange millioner medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn hadde drept hverandre i den annen verdenskrig, hadde kristenheten på dette tidspunkt 592 406 542 tilhengere, et tall som utgjorde om lag en fjerdedel av verdens befolkning. I 1970 var kristenhetens medlemstall anslått til 924 274 000, det vil si mindre enn en tredjedel av verdens befolkning, som var på 3 483 263 000. I 1970 var det altså over en milliard flere ikke-kristne å omvende til kristenheten enn i 1946. Det er tydelig at kristenhetens vekst og program for å omvende verden ikke holder tritt med befolkningseksplosjonen i den ikke-kristne verden. Hvem er det så som har tatt feil — kristenheten eller Jesus Kristus og Bibelen? Kjensgjerningene viser at kristenheten i høy grad har tatt feil, mens Kristus Jesus og Bibelen har rett.

18. a) Hvilket arbeid har Jesus Kristus og Bibelen forutsagt skulle utføres før enden for denne tingenes ordning? b) Hvorfor forutsa Jesus at Jerusalem og denne ordning skulle ødelegges?

¹⁸ Jesus Kristus og Bibelen har aldri forutsagt at hele verden skulle bli omvendt til kristendommen før Jesu Kristi tusenårige styre begynte. Ifølge Jesus Kristus og Bibelen skulle det utføres et verdensomfattende forkynnelsesarbeid før den ’store trengsel’, hvor hele denne tingenes ordning, kristenheten innbefattet, om kort tid vil få en katastrofal ende. I sin profeti om verdens ende sa Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 3—14) Hans siste ord til disiplene på Oljeberget var: «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Han sa ikke at Jerusalem eller hele Judea og Samaria eller de som bodde ved jordens ende, skulle bli omvendt. De ble ikke omvendt den gangen, og de er ikke blitt det siden. Jesus forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt, noe som skjedde i år 70 e. Kr., og at den nåværende tingenes ordning skulle ende i den kommende ’store trengsel’, nettopp fordi menneskene ikke ville angre og omvende seg som følge av det vitnesbyrd som ble avlagt. (Matt. 24: 15—22) Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet har likevel framgang.

Vitner for hvem?

19. Hvilket inntrykk har kristenhetens presteskap gitt folk når det gjelder den rolle Guds navn spiller i forbindelse med det å være Jesu vitner?

¹⁹ Mente Jesus Kristus å avlede disiplenes oppmerksomhet fra den høyeste Gud da han sa til dem: «I skal være mine vitner»? Mente han at Guds navn skulle skyves i bakgrunnen, og at hans eget navn skulle komme i forgrunnen og være det eneste som skulle brukes? Den måten kristenhetens religiøse presteskap opptrer på, gir verden inntrykk av at det var det Jesus mente. Men hvordan kunne Jesus Kristus si at hans disipler ikke skulle være vitner for Ham som han selv var et vitne for?

20. Hvordan gir Jesus Kristus i Åpenbaringen 3: 14, 21 vitnesbyrd om at Gud er hans Skaper og Livgiver?

²⁰ I Bibelens siste bok, i Åpenbaringen 1: 5, leser vi om «Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden». Men i Åpenbaringen 3: 14 (LB) taler den herliggjorte Jesus Kristus selv og sier: «Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vitne.» Det «troverdige og sanndru vitne» for hvem? Jo, naturligvis for Gud. Derfor identifiserer han seg selv nærmere ved å tilføye: «Guds skapnings begynnelse.» Og det budskapet som Jesus Kristus innledet med disse ordene, blir avsluttet med ordene: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» (Åpb. 3: 21) Jesus Kristus bærer således vitnesbyrd om Gud, hans himmelske Far, som er hans Skaper og Livgiver.

21. Hvem nevner Jesus Kristus fire ganger i Åpenbaringen 3: 12, og hvilket forhold viser det at det er mellom disse to?

²¹ Jesus var begynnelsen til Guds skaperverk. Og noen vers tidligere, i Åpenbaringen 3: 12, sier han: «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.» Jesus nevner her fire ganger ’min Gud’ for å vitne om ham som er hans Gud, som han selv tilber. Han gjør også oppmerksom på at Gud har et annet navn enn han selv, for å vise at de er to forskjellige personer.

22, 23. a) Hvordan viste Jesus hvilket navn som var det viktigste, i Bergprekenen og i det han sa blant tilbederne I Jerusalem i år 33 e. Kr.? b) Hvordan understreket Jesus betydningen av Guds navn i den bønnen han ba da han hadde innstiftet «Herrens aftensmåltid»?

²² Jesus kunne ikke be sine disipler om å sette hans navn foran navnet til den Gud som han ba til. I sin bergpreken sa han til sine disipler: «Derfor skal I be således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» Jesus ba ikke om at hans eget navn måtte bli helliget, men at hans og deres Fars navn måtte bli det. (Matt. 6: 9) Om våren i år 33 e. Kr., etter at Jesus hadde holdt sitt inntog i Jerusalem, ba Jesus høyt mens en stor skare tilbedere hørte på: «Fader, herliggjør ditt navn!» Kom det noe svar på Jesu bønn? Beretningen forteller: «Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.» (Joh. 12: 23—28) Flere dager senere, etter at Jesus hadde innstiftet det som kalles Herrens aftensmåltid, ba han til Gud mens han var sammen med sine 11 trofaste apostler, og sa:

²³ «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; . . . Hellige Fader! bevar dem i ditt navn!» — Joh. 17: 3, 6, 11.

24, 25. a) Hva viser så Jesu befaling til sine disipler på fjellet i Galilea sammenlignet med den befaling han ga dem på Oljeberget? b) Hva var Jesus ifølge Esaias 43: 1, 10—12 forpliktet til å være ettersom han var født under loven?

²⁴ Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, viste han seg for sine disipler, som hadde kommet sammen på et fjell i Galilea, og sa til dem: «Så gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Matt. 28: 18, 19, LB) Hele beretningen viser således at Jesus Kristus aldri ba sine disipler om å skyve Guds, hans himmelske Fars, navn i bakgrunnen og sette hans, Sønnens, navn framfor Faderens navn. Da han kom med sine avskjedsord til disiplene på Oljeberget, mente han derfor ikke at de skulle være ’hans vitner’ i den forstand at de ikke skulle være Guds, hans himmelske Fars, vitner. Vi må huske at Jesus Kristus i likhet med sine jødiske disipler var født av en jødisk kvinne og «født under loven», det vil si, den lov som ble gitt gjennom profeten Moses. (Gal. 4: 4) I likhet med sine jødiske disipler tilhørte derfor Jesus Kristus Israels (eller Jakobs) folk, som Gud hadde sagt følgende til gjennom sin profet Esaias:

²⁵ «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til [ingen gud var blitt dannet av avgudsdyrkende folkeslag], og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» — Es. 43: 1, 10—12.

26. Hvordan viser Bibelens siste bok at den oppstandne Jesus fremdeles er et vitne for Jehovas navn?

²⁶ Som kjødelige medlemmer av Jakobs eller Israels folk var følgelig Jesus og hans disipler på Oljeberget forpliktet til å være Guds vitner, Jehovas vitner. Da Jesus var i kjødet her på jorden, var han et vitne for Jehova Gud, og det samme var hans jødiske disipler. Jesus Kristus fortsatte å være et vitne for Jehova etter sin oppstandelse fra de døde. Den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, som Jesus Kristus ble benyttet til å gi den jødiske apostelen Johannes, viser at den herliggjorte Jesus Kristus fremdeles vitner om Jehova Gud. Åpenbaringen 19: 1—6 gjengir fire ganger det glederike utropet «Halleluja!», som er hebraisk og betyr: «Pris Jah, dere!» Navnet «Jah» er en forkortelse av «Jehova». — Åpb. 1: 1, 2.

27. a) Fritok Jesus disiplene for den forpliktelse å være Jehovas vitner da han ga dem den befalingen som vi finner i Apostlenes gjerninger 1: 8? b) Hvordan forholdt det seg etter at de var blitt åndelige israelitter på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

²⁷ Gjennom hele evigheten kommer Jesus Kristus i himmelen til å være et vitne for Jehova Gud. Med ordene «I skal være mine vitner» fritok Jesus følgelig ikke sine jødiske disipler fra deres forpliktelse med hensyn til å være vitner for Jehova Gud i samsvar med Esaias 43: 1—12. Dette fortsatte å være tilfelle etter at den hellige ånd var blitt utgytt over dem på pinsedagen, da de ble åndelige israelitter under en ny pakt med Jesus Kristus som Mellommannen mellom Gud og mennesker. Ap. gj. 2: 1—38; Gal. 6: 16; 1 Tim. 2: 5, 6; 1 Pet. 2: 9.

Det verdensomfattende forkynnelsesarbeid nærmer seg sin avslutning

1. a) Hvordan ble Jesu jødiske disiplers forkynnelse utvidet fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr.? b) Hvilken virkning skulle dette ha på det at de var vitner for Jehova?

JESU KRISTI disipler har nå utført et verdensomfattende forkynnelsesarbeid i over 1900 år. Da Jesus på Oljeberget om våren i år 33 sa til sine disipler: «I skal være mine vitner», talte han til mennesker som var Jehovas vitner av fødsel. (Es. 43: 1—12; 44: 8) Men fra da av, eller fra det tidspunkt da Guds hellige ånd ble utgytt over dem ti dager senere, på pinsedagen i Jerusalem, skulle de også være Jesu vitner. Hvorfor det? Betydde det at de i mindre grad skulle være innvigde vitner for Jehova, eller at de skulle være Jesu vitner i stedet for Jehovas vitner? Nei, det at de skulle være Jesu vitner, betydde ikke at de i mindre grad skulle forkynne Guds navn, Jehova, og skyve Jehova i bakgrunnen, men at de skulle herliggjøre Jehova i enda høyere grad. Det skulle føre til at de vitnet for Jehova på en mer poengtert og bestemt måte. Det skulle vise at Jehova ikke hadde løyet, men at han etter over 4000 år til slutt hadde oppreist sin Messias eller Kristus.

2. Hvilken foranstaltning, som første gang ble omtalt i Edens hage, skulle nå bli gjort kjent over hele verden?

² Jehovas foranstaltning i forbindelse med den lenge lovte Messias eller Salvede var av verdensomfattende betydning. Den fortjente å bli gjort kjent over hele verden, «like til jordens ende». Det Jehova Gud selv gjorde, fortjente å bli etterlignet av hans trofaste vitner på jorden. Hva var det? Jo, å vitne om den historiske Messias eller Kristus, Jesus, Guds Sønn. Omkring år 4026 f. Kr. hadde Jehova Gud sagt til Slangen, som var årsak til menneskets fall i Edens hage: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Dette var første gang Jehova omtalte Messias eller Kristus.

3. Hva måtte Jehova derfor gjøre for å oppfylle sitt ord hva dette angikk?

³ Når Gud oppfylte sitt løfte om å oppreise sin Messias eller Salvede, ville det være nødvendig for ham å identifisere Messias ved å vitne om ham på en overnaturlig måte. Hele menneskeheten kunne gjenta den anmodning som en gang var blitt rettet til ham: «[Jehova] være et sant og trofast vitne.» (Jer. 42: 5) Jehova etterkom denne anmodningen.

4. Hvordan ble Johannes et vitne om Jesus for dem som kom til ham for å bli døpt?

⁴ I siste halvdel av år 29 e. Kr., da hans Sønn, Jesus, var blitt døpt i elven Jordan, tilveiebrakte han en synlig tilkjennegivelse av sin hellige ånd, som kom ned over den døpte Jesus, og døperen Johannes hørte Guds ord fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» Etter dette kunne døperen Johannes, et jødisk vitne for Jehova, vitne om Jesus og forkynne at han var Messias. Johannes sa: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» (Matt. 3: 13—17; Joh. 1: 29—34) Fra da av vitnet Johannes for dem som kom til ham for å bli døpt, og som ønsket å forberede seg på å bli disipler av Jehovas Messias eller Kristus.

5. Hvordan og hvor vitnet Jehova igjen om Jesus tre år senere, og hvordan bekreftet Peter dette i det han skrev?

⁵ Tre år senere, på forklarelsens berg, ga Jehova igjen et hørbart vitnesbyrd om sin Messias, Jesus. Tre av Jesu disipler, som så et syn hvor Jesus ble forklaret og hadde overnaturlig herlighet, hørte Guds røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham!» Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, fortalte disse tre øyenvitnene om synet til Jesu Kristi andre apostler. (Matt. 17: 1—9) Flere år senere skrev den kristne apostelen Peter: «For han [Jesus Kristus] fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den opphøyde herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg.» — 2 Pet. 1: 12—18.

6, 7. a) Hvordan vitnet Gud om Jesus gjennom hele Jesu offentlige tjeneste? b) Hva sa Peter til Kornelius om den rolle Gud spilte i forbindelse med Jesus som Kristus?

⁶ Gjennom hele Jesu Kristi offentlige tjeneste på jorden ga Jehova vitnesbyrd om at Jesus var den forutsagte Messias, ved å gi ham det gode budskap om Guds rike å forkynne og ved å gi ham kraft til å utføre mirakler. Da apostelen Peter forkynte for de første hedninger som var blitt omvendt til kristendommen, kunne han derfor tale om Jehovas Messias på denne måten:

⁷ «Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo i hjel, idet de hengte ham på et tre. Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var oppstanden fra de døde. Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.» — Ap. gj. 10: 38—42.

8. Hvilket usedvanlig mektig vitnesbyrd om Jesus tilveiebrakte Gud, noe også Paulus kommer inn på i Romerne 1: 1—5?

⁸ Jehova Gud, den allmektige, ga et usedvanlig mektig vitnesbyrd om sin Messias ved å oppreise ham fra de døde. Apostelen Paulus henledet oppmerksomheten på dette overveldende, guddommelige vitnesbyrd da han skrev til de romerske kristne om «Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem vi fikk nåde». (Rom. 1: 1—5) Bare den allmektige Gud kunne gi et slikt vitnesbyrd for å bevise hvem som virkelig var Kristus.

9. Hvem var det Jesus i første rekke stolte på ville vitne om ham, og hvordan forklarte han dette for jødene?

⁹ Jesus Kristus stolte mer på Guds vitnesbyrd enn på noe menneskes vitnesbyrd. Han sa til de jøder som ikke hadde latt seg overbevise om at han var Messias: «Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant; det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrd han vitner om meg, er sant. I har sendt bud til Johannes [døperen, som da satt i fengsel], og han har vitnet for sannheten; jeg tar ikke imot vitnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette for at I skal bli frelst. . . . Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes har vitnet; for de gjerninger som Faderen har gitt meg å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg. Og Faderen, som har sendt meg, han har vitnet om meg; . . . I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vitner om meg.» (Joh. 5: 31—39) Jesus stolte således på det kraftigste og mest pålitelige vitnesbyrd, nemlig det som var blitt gitt av Jehova Gud og hans inspirerte Ord, Bibelen.

10, 11. a) Hvordan stiller folk seg gjerne til vitneprov som blir gitt i en rettssal, sammenlignet med hvordan de stiller seg til Guds vitnesbyrd? b) Hva gjør vi Gud til hvis vi forkaster hans vitnesbyrd, slik det framgår av 1 Johannes 5: 9—12?

¹⁰ Dommere og jurymedlemmer i vår tid godtar vitneprov fra menn og kvinner som alle er ufullkomne. Hvorfor skulle vi ikke da godta vitnesbyrdet fra den fullkomne og allmektige Gud, Jehova, som aldri tar feil? Vi har juridisk grunn til å godta hans ufeilbarlige vitnesbyrd. Hvis vi ikke gjør det, betyr det at vi forkaster hans vitnesbyrd og gjør ham til en løgner. Det er slik apostelen Johannes argumenterer i 1 Johannes 5: 9—12:

¹¹ «Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større; for dette er Guds vitnesbyrd at han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv; den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner; for han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.»

12. a) Hvorfor er det ufornuftig å hevde at det er umulig for oss å godta Guds vitnesbyrd? b) I hvilken forstand er vi avhengige av jomfrufødselen?

¹² Hva så hvis Guds vitnesbyrd langt overgår det vitnesbyrd mennesker kan gi? Det betyr ikke at Gud er en løgner, og at hans vitnesbyrd er umulig å godta. Det er bare hva en kunne vente at Gud skulle gjøre noe som det ville være umulig for mennesker å gjøre. Som engelen Gabriel sa til den jødiske jomfruen Maria da han hadde fortalt henne at hun som jomfru skulle bli mor til Jesus (noe stadig flere av kristenhetens prester hevder at det er umulig å tro på): «For ingenting er umulig for Gud.» (Luk. 1: 26—37) Og det viste seg at heller ikke dette var umulig. Alle menneskers framtidige, evige liv på en paradisisk jord i fullkommen lykke var avhengig av at Guds Sønn ble født av en jomfru. Vi vil derfor velge evig liv eller evig død for oss selv når vi godtar eller forkaster Guds vitnesbyrd.

13. Hva er ifølge Johannes 8: 17, 18 det viktigste grunnlag vi har for å godta det vitnesbyrd som er gitt?

¹³ Jesus Kristus, Guds Sønn, henviste til den lov Gud hadde gitt jødene gjennom Moses, og sa: «I eders lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner om meg, og Faderen, som har utsendt meg, vitner om meg.» (Joh. 8: 17, 18) Her har vi det viktigste grunnlag for å tro, nemlig det samstemmende vitnesbyrd fra de to største personer som finnes, Jehova Gud og Jesus Kristus.

14. Hva må vi som sanne kristne gjøre hvis vi ønsker å etterligne Jehova Gud og Jesus Kristus og følge den befaling Jesus ga sine jødiske disipler?

¹⁴ Når Jesus Kristus godtok og stolte på sin himmelske Fars, den allmektige Guds, vitnesbyrd, bør naturligvis alle som ønsker å være sanne kristne og etterligne Jesus Kristus, godta Guds vitnesbyrd. Jesus Kristus vitnet dessuten for sannheten fordi Gud, hans Far, gjorde det. Han fulgte sin Fars eksempel. (Joh. 18: 37) Og når Jehova Gud selv har vitnet om Jesus Kristus, bør og må alle som ønsker å etterligne Gud, alle som hevder at de er Jehovas vitner, alle som hevder at de er etterfølgere av Jehovas enbårne Sønn, følge den befaling Jesus Kristus ga sine jødiske disipler på Oljeberget: «I skal være mine vitner.»

15. a) Hva gjør Jehova med hensyn til sitt navn når han vitner om Jesus? b) Hvordan er de sanne kristne i en mer priviligert stilling som vitner enn de førkristne vitner for Jehova?

¹⁵ Ved det enestående vitnesbyrd Jehova Gud har kommet med om sin Sønn, Jesus Kristus, opphøyer han seg selv mer enn noen gang. Han herliggjør seg selv enda mer som den allmektige og sanne Gud, som både ga løfte om og frambrakte Messias. Han tilveiebringer enda større grunn til at hans navn, vår himmelske Fars navn, må bli helliget. (Matt. 6: 9) Hans navn, Jehova står fremdeles over hans Sønns navn, Jesus. De som blir Jesu Kristi vitner, er likevel Jehovas vitner. De er først og fremst vitner for Jehova Gud og dernest vitner for hans Sønn, Jesus Kristus. De er Jehovas kristne vitner og har et mer vidunderlig budskap og en mer priviligert stilling enn de hadde som var trofaste vitner for Jehova før hans Sønn, Jesus Kristus, kom. — Heb. 11: 1 til 12: 2.

Vitnesbyrdets innhold den gang og nå

16. Hvorfor måtte Jesu jødiske disipler vente i Jerusalem før de begynte å vitne om Jesus?

¹⁶ De disiplene som hørte Jesu Kristi siste befaling på Oljeberget, og som så ham fare opp til himmelen, adlød trofast befalingen. De ventet i Jerusalem til de fra Gud gjennom Kristus mottok den hellige ånd, som skulle hjelpe dem til å vitne om Jehova Guds messianske Sønn, Jesus, og derved opphøye Jehova Gud enda mer. De stolte ikke på sin egen styrke, men satte sin lit til at Jehovas ånd ville gi dem styrke til å avlegge vitnesbyrdet og handle som kristne profeter. Som en engel sa til apostelen Johannes i Åpenbaringen 19: 10: «Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profet-ordets ånd.» Når de møtte voldsom motstand på grunn av sin forkynnelse, var det den hellige ånd som ga dem kraft og styrke til å fortsette, slik vi leser i Apostlenes gjerninger 4: 31: «Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de ble alle fylt med den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.»

17, 18. a) Hvor skulle disiplene i det første århundre begynne å vitne om Jesus Kristus og Jehova, og etter at de hadde mottatt hva? b) Hva vitnet Peter om Jesus på pinsedagen?

¹⁷ Alle de som ble Jesu Kristi disipler på apostlenes tid, i det første århundre etter Kristus, var i stand til å vitne om Jesus sammen med hans himmelske Far, Jehova Gud. Vitne hva? Den skrevne beretning som nettopp har «profet-ordets ånd», forteller hva de vitnet, hva deres vitnesbyrd gikk ut på. Den forteller at den oppstandne Jesus sa til sine apostler: «I er vitner om dette [fra Jerusalem av]. Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt [i Joel 3: 1, 2]; men I skal bli i byen [Jerusalem] inntil I blir ikledd kraft fra det høye.» (Luk. 24: 47—49) Da den hellige ånd var blitt utgytt over disiplene i Jerusalem, vitnet derfor apostelen Peter for de over 3000 jødene som hadde kommet sammen for å feire pinsen, og sa:

¹⁸ «David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 1—36.

19. Hva fortsatte Peter å være, samtidig som han vitnet om Jesus på pinsedagen, og hvem ga han størst ære?

¹⁹ Beretningen om det som skjedde den dagen, sier videre: «Og med flere andre ord vitnet han og formante dem, idet han sa: La eder frelse fra denne vanartede slekt!» (Ap. gj. 2: 40) Legg her merke til at Apostelen Peter, samtidig som han trofast vitnet om Jesus Kristus, også fortsatte å være et vitne for Jehova. Han ga den største æren til Jehova Gud for det han hadde gjort i forbindelse med sin Messias.

20. Hvordan ble vitnesbyrdet om Jesus gjort kjent i Samaria, og ble Gud skjøvet i bakgrunnen?

²⁰ Med hensyn til provinsen Samaria, som grenset til provinsen Judea, leser vi: «De som nå var atspredt [på grunn av fariseeren Saulus’ forfølgelse], dro omkring og forkynte evangeliets ord. Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. . . . da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner. . . . Da nå apostlene i Jerusalem fikk høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem; disse kom ned og ba for dem, for at de skulle få den Hellige Ånd . . . Etter at de nå hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og de forkynte evangeliet i mange av samaritanenes byer.» (Ap. gj. 8: 4—25) De troende, døpte samaritanene fikk den hellige ånd da Peter og Johannes la hendene på dem. De mottok vitnesbyrdet om Jesus, men det var en del av forkynnelsen av «Guds rike». Det var Guds ånd de fikk.

21, 22. Hva førte det at vitnesbyrdet om Jesus ble gjort kjent blant de første hedenske proselytter, til med hensyn til Gud?

²¹ En tid etter at disse omskårne samaritanene hadde fått vitnesbyrdet om Jesus, ble apostelen Peter sendt til Cesarea i den nordvestlige del av Judea for å vitne om Jesus for den italienske høvedsmannen Kornelius og hans slektninger og venner.

²² Da apostelen Peter senere forklarte disiplene i Jerusalem hvorfor han hadde døpt disse troende hedningene, sa han: «Ga nå altså Gud dem den samme gave som han ga oss [den hellige ånd], da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?» Hvordan reagerte disiplene på denne beretningen om hvordan det hadde gått til at uomskårne hedninger ble omvendt? Vi leser: «Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.» (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Det at vitnesbyrdet om Jesus var blitt gitt til uomskårne hedninger, førte således til at disiplene priste Jehova Gud, Herren Jesu, Messias’, Far.

23, 24. a) Hvem vitnet apostelen Paulus om i Korint og i Roma? b) I hvilken utstrekning var evangeliet blitt forkynt på den tid da Paulus var fange i Roma?

²³ Deretter ble apostelen Paulus utsendt som «hedningenes apostel». (Rom. 11: 13; Ap. gj. 13: 1—4; 16: 6—12) Vi leser om hans arbeid i Korint i Hellas: «Paulus [var] helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias.» (Ap. gj. 18: 5) Da Paulus senere ble holdt som fange i Jerusalem, sa Herren Jesus til ham: «Vær frimodig! liksom du vitnet om meg i Jerusalem, således skal du også vitne i Rom.» (Ap. gj. 23: 11) Hva gjorde så Paulus da han to år senere var fange i Roma? Beretningen sier: «Han la da ut for dem [de som besøkte ham], idet han vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.» (Ap. gj. 28: 23) Fra Roma kunne Paulus skrive til den kristne menighet i Kolosse i Lilleasia omkring år 61 e. Kr.:

²⁴ «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» — Kol. 1: 23.

25. a) Førte denne oppfyllelsen av Jesu ord i Apostlenes gjerninger 1: 8 til at verden ble omvendt? b) Hva førte det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet på den tid til hva de verdslige historikere angår?

²⁵ Jesu Kristi profetiske ord: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» gikk således i oppfyllelse allerede i det første århundre av vår tidsregning. Men det førte ikke til at verden ble omvendt den gangen. Det hadde aldri vært meningen at Jesu ord skulle bety det. Men det vitnesbyrd som ble gitt om Jesus, var så mektig at beretningene om den første kristne menighets eksistens og virksomhet ikke ble oversett av verdslige historikere. Også disse ikke-bibelske historikere vitner om kristendommen som en realitet for 1900 år siden.

Et verdensomfattende vitnesbyrd i det 20. århundre

26. Hva har kristenheten gjort for å utbre Bibelens budskap? Har den gitt et sant vitnesbyrd om Jesus?

²⁶ Hvor sanne har så Jesu ord vist seg å være nå, så lenge etter at de ble uttalt? Det må innrømmes at kristenheten har sørget for at hele Bibelen eller deler av den er blitt utbredt på hundrevis av språk i over to milliarder eksemplarer. Men har kristenheten avlagt et sant vitnesbyrd om Jesus Kristus når den har forklart Bibelen? Tilstandene innen kristenheten og tilstandene i den verden som kristenheten er den mektigste del av, gjør at alle ærlige mennesker må svare nei!

27. Hva må en derfor si om hvorvidt befalingen i Apostlenes gjerninger 1: 8 blir adlydt i vår tid?

²⁷ Den sanne kristendom er totalt annerledes enn den forvirrende blanding av hundrevis av sekteriske religioner som en finner i kristenheten. Jesu ord blir ikke desto mindre oppfylt i vår tid av den samme klasse av disipler som den som han talte til på Oljeberget i år 33. Disiplene den gangen var alle vitner for Jehova Gud, og det samme er de som i dag frambærer Bibelens vitnesbyrd om Jesus, enten de er kjødelige jøder eller ikke-jøder. — Es. 43: 10—12.

28. Hvilken tidsperiode endte i 1914, og hva omfatter derfor vitnesbyrdet om Jesus Kristus i vår tid?

²⁸ Å vitne om Jesus Kristus omfatter mye mer i dag enn det gjorde for 1900 år siden. Historien har ikke stått stille. Oppfyllelsen av Bibelens profetier har ikke stått stille. Ifølge Bibelens tidstabell lever menneskeheten nå i «endens tid». (Dan. 12: 4; 11: 40) Sanne vitner for Jesus Kristus må følgelig vitne om det som har vært sant om Jesus Kristus i løpet av «endens tid», som begynte i 1914, da «hedningenes tid» eller de fastsatte tider for folkeslagene utløp. (Luk. 21: 24; Dan. 4: 16, 23, 25, 32) Tiden var da inne til at Jehova Gud skulle gjøre ende på de hedenske folkeslags nedtråkking av hans Messias’, Jesu Kristi, rett til å herske i Riket. Han gjorde det ved å innsette sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen og befale ham å herske midt iblant sine fiender til de blir fullstendig knust i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpb. 16: 14; Sl. 110: 1—5; Heb. 10: 12, 13) Da han var blitt innsatt på tronen i himmelen, ble den første verdenskrig stilt i skyggen av den kjensgjerning at «det ble en strid i himmelen», en strid som førte til at Satan ble kastet ned til jorden. — Åpb. 12: 1—13.

29, 30. Hvem er det som i dag vitner om disse begivenhetene i «endens tid», og hvordan blir dette bekreftet av en verdslig kilde?

²⁹ Hvem er det som i dag forkynner verden over om Guds messianske rikes fødsel og den regjerende kongen Jesu Kristi seier over Satan Djevelen og hans demoner? Jehovas kristne vitner har gjort det siden 1914. La oss vende oss til en verdslig kilde for å få opplysninger om dem i stedet for å rådføre oss med deres årbok for 1970. I The New York Times Encyclopædic Almanac for 1970, side 448, spalte 2, leser vi følgende under «Jehovas vitner»:

³⁰ «Jehovas vitner mener at de følger den eldste religion på jorden, tilbedelsen av den allmektige Gud, som Bibelen viser er Jehova. . . . Alle Jehovas vitner blir betraktet som Ordets tjenere, som forkynner evangeliet. . . . Slike Ordets tjenere forkynner og lærer mennesker av alle folkeslag at Guds ord er sanne, og at deres eneste håp er Jehovas rike under Kristus Jesus, som er blitt opprettet for at det skal herske over jorden og tre i alle andre regjeringers sted.»

31. a) Hva er det som viser at de utfører et verdensomfattende forkynnelsesarbeid? b) Hva viser Åpenbaringen 12: 17 hva angår Djevelens reaksjon på deres forkynnelsesarbeid?

³¹ Det å forkynne om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, i 206 land rundt om på jorden, kan virkelig kalles et «verdensomfattende forkynnelsesarbeid», ikke sant? Liker Satan Djevelen i sin nedstøtte tilstand at det blir forkynt om Guds messianske rike? Åpenbaringen 12: 13—17 viser at han ikke gjør det: «Da dragen [Satan] så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen [Guds himmelske organisasjon] som hadde født gutten [det messianske rike]. . . . Og dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som [1] holder Guds bud og [2] har Jesu vitnesbyrd.»

32. a) Kommer forfølgelsen av Rikets vitner til å fortsette i lang tid? Begrunn svaret. b) Hva er altså hensikten med det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet?

³² Forfølgelsen av dem som forkynner om Riket, har fortsatt etter den første verdenskrig. Hvor mye lenger kommer den til å fortsette? Ikke så svært lenge, for de seirende himler har erklært følgende om den nedstøtte Dragen, Satan Djevelen: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» (Åpb. 12: 12) Etter den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, hvor hele Djevelens synlige, jordiske organisasjon vil bli ødelagt, har Djevelen og hans demoner kommet fram til slutten på sin ’lille tid’. De vil da bli bundet og fjernet fra jordens nærhet og deretter kastet «i avgrunnen», slik at de blir ute av stand til å forføre folkene i løpet av Jesu Kristi tusenårige styre over jorden og dens innbyggere. Vi ser således at det aldri har vært meningen at verden skal bli omvendt til kristendommen som følge av at det blir forkynt om Jesus Kristus verden over. Som et vitnesbyrd tjener forkynnelsen bare som et varsel for de politiske nasjoner før de blir ødelagt i Harmageddon. De kan ikke si at de ikke er blitt advart!

33. a) Kommer dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet noen gang til å ta slutt? Hvordan framgår dette av Jesu profeti? b) Hvilken avgjørelse må vi treffe nå, før dette arbeidet blir avsluttet?

³³ Når alle slike fiendtlige nasjoner er blitt ødelagt i Guds krig, Harmageddon, vil det verdensomfattende forkynnelsesarbeid ha tjent sin hensikt. Det vil opphøre, slik Jesus Kristus forutsa da han sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) «Først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag.» (Mark. 13: 10) Hvis denne «enden» kom i morgen, ville nasjonene ikke kunne si at profetien ikke er blitt oppfylt. Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet har imidlertid ennå ikke nådd sin klimaks. Men alle ting viser at den tid da det vil skje, er nær. Hvor kommer så vi til å være når den tid kommer? Kommer vi til å stå på de uomvendte folkeslags side, eller kommer vi til å stå på samme side som Jehova Guds uovervinnelige rike under hans Sønn, Jesus Kristus? Hver og en av oss må treffe sin avgjørelse nå, før det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet blir avsluttet i samsvar med Guds vilje.

34. Hvem kommer til å være lykkelige når arbeidet er avsluttet?

³⁴ Lykkelige er da alle de som har stilt seg på Rikets side, ja, alle de som aktivt har vært med på å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om Guds messianske rike, et arbeid som aldri vil bli gjentatt! Til disse menneskene kan Gud da si: ’Dere er mine vitner og vitner for min Sønn, Jesus Kristus, Kongen, og jeg er deres Gud, Jehova.’ — Es. 43: 12; Ap. gj. 1: 8.

Betydningen av å undervise barna ut fra Bibelen

EN MOR i Sør-Afrika som er et av Jehovas vitner forteller denne opplevelsen:

«Min mann er ikke et av Jehovas vitner og tar ikke del i åndelige gjøremål. Det har derfor vært mitt privilegium å lede et hjemmebibelstudium med vår sønn og datter. Jeg har gjort det jeg har kunnet for å innprente Guds lov i deres hjerte og sinn. Vi har alltid prøvd å holde vårt ukentlige bibelstudium regelmessig, også når vi har vært på ferie.

«Det har ikke alltid vært lett. Barna var ofte trette når de hadde vært på skolen og hadde gjort leksene sine. Og de gjorde det helt klart at de heller ville være ute og leke. Noen ganger var det vanskelig å holde på deres oppmerksomhet. De satt og dagdrømte og så ut i luften og tenkte på alt annet enn det vi skulle studere. Mange ganger tenkte jeg at det ville bli siste gang jeg studerte med mine barn når de viste så liten verdsettelse. Men med Jehovas hjelp fortsatte jeg å prøve å holde på deres oppmerksomhet og interesse, og jeg lot aldri studiet bli en ’skjennetime’.

«Jeg fant ut at det som var av størst betydning for at bibelstudiene våre skulle bli interessante, var at jeg var godt forberedt. Vi brukte blant annet kartene i Bibelen. Jeg forklarte Bibelens beretninger på en slik måte at de skulle appellere til barnas fantasi, og jeg prøvde alltid å anvende det vi lærte, på det daglige liv. Sammen lærte vi å sette pris på Jehovas kjærlige godhet og hans vidunderlige råd og prinsipper.

«Den tiden vi kom sammen for å studere Bibelen, ble en tid da jeg resonnerte med barna om lydighet, respekt for myndighet og moral. Det ble en tid da de lærte hvordan de kunne lovprise vår store Gud og herliggjøre hans navn. Etter studiet drøftet vi stykker fra årboken, korte artikler i Vakttårnet eller emner i Forslag til prekener i et kvarters tid. Vi drøftet hvordan Guds gjerning blir utført i vår tid, og vi forberedte korte prekener som vi kunne bruke når vi forkynte for andre.

«Jeg takker Jehova for at jeg har hatt det store privilegium å lede et hjemmebibelstudium med mine barn. Min datter har nå begynt som heltidsforkynner, og min sønn har regelmessig forkynt Guds gode budskap i de siste årene. Hvor store velsignelser vil vi ikke oppnå når vi fortsetter å studere Bibelen med våre barn, uansett hvilket alderstrinn de er på!»