• Templet skal bestå mens folkene rystes
    Paradiset gjenopprettet for menneskeheten – ved Teokratiet!

    • Kapittel 4

      Templet skal bestå mens folkene rystes

      1. Hvor lang tid hadde nå gått siden jødene hadde gått til handling på grunn av Haggais profeti, og hvilken høytid nærmet seg sin avslutning i Jerusalem?

      DET hadde ikke gått en full lunarmåned siden jødene hadde gått til handling på grunn av Haggais profeti, noe de gjorde på den 24. dag i den sjette måned (elul) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår eller i 520 f. Kr. Den sju dager lange løvsalenes høytid eller løvhyttefesten hadde begynt på den 15. dag i den etterfølgende måned, den sjuende måned, tisjri, og det var nå den sjuende dag av denne høytiden, den 21. tisjri. Neste dag, den 22. tisjri, skulle det være en festsammenkomst for alle som deltok i feiringen i Jerusalem. Alle de 24 skifter av det aronittiske presteskap ville være til stede ved denne løvsalenes høytid i hovedstaden. Det er interessant å merke seg at det var under feiringen av løvsalenes høytid kong Salomo, Davids sønn, innvigde det tempel for tilbedelsen av Jehova som han hadde fullført. — 1 Kongebok 8: 62—66; 6: 37, 38; 2 Krønikebok 7: 7—10.

      2. Hva ble løvsalenes høytid eller løvhyttefesten også kalt, og hvilke trekk skulle kjennetegne den?

      2 Denne høytiden i den sjuende måned, fem dager etter soningsdagen, ble også kalt innsamlingens høytid. I forbindelse med innhøstingen av jordens grøde fikk israelittene følgende befaling: «I skal være glade for [Jehovas], eders Guds åsyn i sju dager. Denne høytid skal I holde som en fest for [Jehova] sju dager om året; det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt; i den sjuende måned skal I holde den. I skal bo i løvhytter i sju dager, alle innfødte Israel skal bo i løvhytter, for at eders etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter [hytter, UGT] da jeg førte dem ut av Egypts land; jeg er [Jehova] eders Gud.» — 3 Mosebok 23: 33—43; 4 Mosebok 29: 12—38; 5 Mosebok 16: 13—17.

      3, 4. a) Hva kunne disse jødene glede seg over under denne innsamlingens høytid, og hvordan var deres boliger sammenlignet med Jehovas hus? b) Hvorfor var det nå passende med et oppmuntrende budskap fra Jehova og hvordan begynte dette budskap?

      3 Vi har liten grunn til å tro at de hjemvendte israelittene fikk en stor høst i 520 f. Kr., i betraktning av det profeten Haggai sa i sin første profeti. (Haggai 1: 5, 6, 9—11; 2: 16, 17) Men det de samlet i hus, var et resultat av Jehovas barmhjertighet og tålmodighet. De hadde derfor god grunn til å være glade for Jehovas, deres Guds, åsyn i de sju dager innsamlingens høytid varte. Og når de bodde i midlertidige hytter, slik som de gjorde i og omkring Jerusalem under høytiden, hadde de ikke noen veltekte, panelte hus, like lite som Jehova hadde et hus for tilbedelsen av ham i Jerusalem. De hadde nå gjort mye av det forberedende arbeid med tanke på gjenoppbyggingen av templet. De hadde behov for ytterligere oppmuntring. Den 21. tisjri mens høytiden ennå varte, ville Jerusalem være full av Jehovas tilbedere, stattholderen over Juda og hele presteskapet innbefattet, og det ville være passende at det nå ble kunngjort et inspirert budskap for dem. Jehova sørget for at det ble gjort, slik beretningen viser:

      4 «I den sjuende måned [tisjri eller etanim], på den tjueførste dag i måneden, kom [Jehovas] ord ved profeten Haggai, og det lød så: Si til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og til dem som er igjen av folket: Har noen blant eder som er blitt igjen, sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes I om det nå? Er det ikke som ingenting i eders øyne?» — Haggai 2: 1—3.

      5. a) Hva viste Jehovas spørsmål med hensyn til hvem som var til stede ved denne anledning? b) Hva var virkelig det store spørsmål i betraktning av den sammenligning som ble foretatt?

      5 Alt det de som ble spurt, kunne se, var i høyden grunnvollen til templet, som var blitt lagt 16 år tidligere, i 536 f. Kr. (Esras 3: 8—13) Spørsmålene viser at det var noen meget gamle mennesker der som var blitt bortført til Babylon, og som hadde sett det tempel som ble bygd av Salomo, før det ble ødelagt av babylonierne i år 607 f. Kr., over 87 år tidligere. De kunne huske hvor praktfullt dette Salomos tempel, som var blitt bygd i samsvar med en guddommelig byggeplan, hadde vært. Bare de kunne fullt ut sammenligne det med det de nå så. Det de nå så på det sted hvor det tidligere templet hadde ligget, var ingenting i sammenligning med det. Hva kunne en så vente av et tempel som hadde en så beskjeden, en så ringe begynnelse? Ville det være anstrengelsene verdt at disse gudfryktige israelittene fortsatte gjenoppbyggingen av det? Ettersom templet skulle være Jehovas hus, var det store spørsmålet: Kunne Jehova, hærskarenes Gud, gjøre noe imponerende, noe formålstjenlig, av ingenting?

      6. Hvem avhang gjenoppbyggingen av templet av, hvem ville derfor i virkeligheten bygge det, og hvordan ville han gjøre det?

      6 Det hele avhang av den Gud som skulle tilbes i det hus som skulle bygges. Var det hans vilje at dette huset skulle gjenoppbygges, til ære for ham og til fremme av Israels folks åndelige interesser? Ettersom det var hans vilje, ville byggearbeiderne gjøre hans vilje og utføre hans arbeid. De ville derfor ha hans godkjennelse og få hans hjelp og støtte uansett hvem eller hvor mange som var imot dem. Det ville i virkeligheten være han som bygde huset, ved å benytte de israelittiske byggearbeiderne som sine redskaper. Dette var av den aller største betydning, slik det blir vist av Salomo i Salme 127: 1, hvor han sier: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.»

      7. a) Hvem var mest interessert i gjenoppbyggingen av dette huset, og hvorfor? b) Hva sa Jehova nå gjennom Haggai for at folket ikke skulle frykte på grunn av fienden?

      7 Ettersom dette var noe som hadde med den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud å gjøre, var det noe denne Gud, Jehova, var berørt av. Han var den som ville utføre byggearbeidet. I betraktning av dette behøvde de ikke å føle seg svake og nære frykt på grunn av fiendenes overveldende antall. Det var derfor Jehova inspirerte sin profet Haggai til å si: «Men vær nå frimodig, Serubabel, sier [Jehova], vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du yppersteprest, vær frimodig, alt landets folk, sier [Jehova], og arbeid! For jeg er med eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Den pakt jeg gjorde med eder da I dro ut av Egypt, skal stå fast, og min Ånd skal bo blant eder; frykt ikke!» — Haggai 2: 4, 5.

      8. I hvilken henseende måtte disse tempelbyggerne være sterke, og hvordan var noe lignende tilfelle med apostelen Paulus i Korint?

      8 De som tilhørte denne israelittiske levning, som hadde fått i oppdrag å gjenoppbygge templet, måtte være sterke i troen. De skulle vise sin tro ved å bygge på templet. Og hvorfor skulle de ikke ha tro? Jehova, hærskarenes Gud var med dem. Som den jødekristne apostelen Paulus senere skrev til menigheten i Roma: «Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Romerne 8: 31) En slik guddommelig forsikring er meget styrkende, noe den samme apostelen erfarte da han utførte Guds gjerning i den greske byen Korint i det første århundre etter Kristus. Beretningen i Apostlenes gjerninger sier om dette: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med deg, og ingen skal røre deg for å gjøre deg ondt; for jeg har meget folk i denne by.» Viste Paulus tro og gjorde slik som det ble sagt ham? Beretningen sier: «Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» — Apostlenes gjerninger 18: 9—11.

      9. a) I hvilken annen henseende skulle disse tempelbyggerne være sterke, og under hvis ledelse skulle de arbeide? b) Hva var det Gud hadde inngått med deres forfedre som de skulle huske, og hvorfor skulle de gjøre det nå?

      9 På lignende måte måtte de som utgjorde den hjemvendte israelittiske levning, være sterke og sette sin lit til den allmektige Gud og utføre hans arbeid. De fremste iblant dem, stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, skulle ta ledelsen, og den øvrige delen av levningen skulle følge dem og samarbeide med dem. De skulle huske den pakt Jehova hadde inngått med deres forfedre da han førte dem ut av Egypt. Det var meget passende at Haggai minnet dem om dette, for deres forfedre hadde bodd i telt eller hytter under sin 40 år lange vandring fra Egypt til det lovte land, og se, de som utgjorde den israelittiske levning, og som var forsamlet i Jerusalem, feiret løvhyttefesten til minne om det deres forfedre hadde opplevd! Deres forfedre hadde møtt fiender på veien, men Jehova hadde utfridd sitt folk og hadde holdt sin pakt og ført dem inn i det lovte land. Den samme Gud, utfrielsens Gud, var med den israelittiske levning under løvsalenes høytid der i Jerusalem. De burde ikke frykte.

      EN STØRRE HERLIGHET FORUTSETT

      10, 11. a) Hvorfor burde disse tempelbyggerne ikke bli mismodige når de sammenlignet det de holdt på med, med Salomos tempel? b) Hva sa Jehova nå gjennom Haggai for å gi dem større forhåpninger?

      10 De som utgjorde den israelittiske levning, skulle ikke være motløse, selv om det de nå begynte med, var for ingenting å regne sammenlignet med Salomos prektige, verdensberømte tempel. De ventet kanskje ikke noe enestående eller bemerkelsesverdig resultat av de anstrengelser de gjorde seg i forbindelse med tempelbyggingen. Men Jehova så at deres trosgjerninger ville frambringe noe som ganske enkelt var overveldende. For å anspore dem, for å oppmuntre dem ved å fylle dem med de største forventninger, forklarte Jehova derfor nå hvorfor de ikke skulle frykte, men være sterke i troen og arbeide, ved å si gjennom profeten Haggai:

      11 «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

      12. Hva ville bli stående til tross for denne universelle rystelse, og hvem skulle ifølge profetien vende seg til Jehova?

      12 Var det ikke enestående framtidsutsikter disse israelittene på den måten fikk i forbindelse med det hus for tilbedelse som de skulle gå i gang med å bygge? Det var Jehova, hærskarenes Gud, som ga dem slike framtidsutsikter, og det var derfor sikkert at dette løfte ville bli oppfylt. Det skulle finne sted en universell rystelse. Jehova ville forårsake det. Både det som var høyt og det som var lavt, i forhold til jorden, ville bli rystet — det ville bli flyttet fra sitt sted, hvis det ikke også ble ødelagt! Men under denne rystelsen var det én ting som ville bli stående — det hus som den israelittiske levning hadde bygd! Det betydde at den rene tilbedelse av Jehova ville bestå, akkurat som hans hus ble stående. Han ville fylle sitt hus for tilbedelse med herlighet, for alle folkenes kostelige skatter skulle komme inn i det. Disse kostelige skatter ville bli ført dit av alle dem blant alle folkene som hadde vendt seg til ham og begynt å tilbe ham. Dette hus for tilbedelsen av Gud skulle bli det viktigste og mest berømte hus på jorden. Ikke bare kjødelige israelitter skulle tilbe Jehova der, men også ikke-jøder fra alle folkeslag!

      13. Hvilken forsikring fikk byggearbeiderne denne gangen i forbindelse med sitt byggearbeid, og hva ble de derfor ansporet til å gjøre?

      13 Dette ga dem som utgjorde den israelittiske levning, en forsikring om at de denne gangen ville fullføre byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem. Uansett hvilke rystende begivenheter som ville finne sted rundt omkring dem, ville dette mål på en herlig måte bli nådd. La bare hele verden for øvrig være foruroliget, fylt av frykt og opptatt av den rystelse som har brakt den ut av likevekt — byggearbeidet på Jehovas hus for tilbedelse må skride framover til det når sin herlige fullendelse! Og så vil den glederike innvielsen av dette tempel finne sted! (5 Mosebok 20: 5) Jehova, hærskarenes Gud, har gitt sitt ord på det, og derfor må det skje! Ta så fatt på arbeidet, i hans kraft! Det er all grunn til å gå i gang med det!

      14, 15. Hva må uttrykket «ennå en gang» ses i forhold til?

      14 Men når skulle så dette skje? Jehova, hærskarenes Gud, sa: «Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land.» (Haggai 2: 6) «Ennå én gang» — i forhold til hva? Når hadde han tidligere forårsaket en rystelse? Det må ha vært ved Sinai berg i sør i den tredje lunarmåned (sivan) i det år da israelittene dro ut av Egypt, i år 1513 f. Kr. På den første dag i den måneden (sivan) slo de leir foran Sinai berg, det fjell hvor Jehova ved sin engel hadde vist seg for profeten Moses ved på mirakuløs måte å åpenbare seg i den brennende busken som ikke brente opp. Hva skjedde på den tredje dagen etter at de hadde slått leir der? La oss lese beretningen i 2 Mosebok 19: 16—19:

      15 «Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Og hele Sinai berg sto i røyk, fordi [Jehova] var steget ned på det i ild, og røyken av det steg opp som røyken av en ovn, og hele fjellet skalv. Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst.»

      16, 17. a) Hvilken advarsel ble så gitt, og hva fikk israelittene deretter? b) Hvilken anmodning kom israelittene nå med?

      16 Etter å ha gitt instrukser om at israelittene skulle ta seg i vare og holde seg på respektfull avstand fra Sinai berg, slik at de ikke rørte ved det, kunngjorde Jehova ved sin engel De ti bud fra toppen av fjellet. (2 Mosebok 19: 20 til 20: 17) Ønsket israelittene å høre Jehovas røst direkte flere ganger etter denne guddommelige uttalelse? Moses forteller:

      17 «Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røyk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø! Men Moses sa til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve eder, og for at frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder. Så ble folket stående langt borte, og Moses gikk nær til mørket hvor Gud var.» — 2 Mosebok 20: 18—21.

      18. a) Når henviste Moses senere til disse begivenheter ved Sinai berg, og hva sa David om disse ting i Salme 68? b) Hvilken forbindelse hadde denne rystelse med byggingen og innvielsen av det hellige tabernakel?

      18 I sine avskjedstaler til den yngre generasjon av israelitter henviste profeten Moses nesten 40 år senere til disse begivenheter ved Sinai berg. (5 Mosebok 4: 9—14; 18: 15—19) Også salmisten David ble inspirert til å fortelle om det som fant sted der, i en vakker sang. Han sier: «Gud, da du dro ut foran ditt folk, da du skred fram gjennom ørkenen, sela, da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.» (Salme 68: 8, 9) Denne rystelse av et helt fjell var noe israelittene sent ville glemme. Det er også interessant å merke seg at denne rystelse av Sinai berg fant sted ni måneder før israelittene fullførte det hellige sammenkomstens telt, tabernaklet. Etter dette fant innvielsen av dette hellige tabernakel sted, på den første dag i den første lunarmåned (nisan) i det etterfølgende år, år 1512 f. Kr. Denne rystelsen fant således sted før israelittene begynte å tilbe Jehova i dette tabernakel, som ble reist i Sinai ørken. — 2 Mosebok 39: 42 til 40: 37.

      19. Ifølge Haggai 2: 6 skulle Jehova foreta en annen rystelse, men hva skulle han ryste denne gangen?

      19 Ifølge det Jehova erklærte i Haggai 2: 6, hadde han til hensikt å ryste jorden enda en gang, og denne gangen ville han også ryste himmelen og havet og det tørre land. Når skulle det finne sted? «Ennå en gang, om en liten stund,» sa han.

      20. I hvilken tidsperiode måtte denne rystelse finne sted i forbindelse med det bokstavelige, gjenoppbygde tempel i Jerusalem som en første oppfyllelse av Haggai 2: 6—9?

      20 Det var den 21. tisjri i år 520 f. Kr. han sa dette. Gjenoppbyggingen av templet var ikke fullført før den tredje dag i den 12. lunarmåned (den 3. adar) i perserkongen Darius I’s sjette regjeringsår (515 f. Kr.). Det var over fire år og fire lunarmåneder etter at Jehova hadde uttalt profetien i Haggai 2: 6—9. Deretter skulle innvielsen av det gjenoppbygde templet finne sted. Så skulle Jehova oppfylle sitt ord og fylle det hellige huset med herlighet. (Esras 4: 24; 6: 14, 15) Den rystelse som i samsvar med hans profeti skulle finne sted i forbindelse med dette bokstavelige, gjenoppbygde tempel i Jerusalem, måtte derfor finne sted i denne tidsperioden (520—515 f. Kr.), som en første oppfyllelse av profetien. Den historiske beretning ville komme til å vise hvordan profetien ble oppfylt på det internasjonale plan i denne bestemte tiden. Det var i sannhet en tid med store uroligheter i det persiske rike.

      21. Hvorfor bør vi som lever nå, være interessert i en større oppfyllelse av profetien i Haggai 2: 9?

      21 Vi må imidlertid huske at det gjenoppbygde templet i Jerusalem var forbilledlig. Det var en framstilling i liten målestokk av Jehovas større tempel, hans åndelige tempel, hvor hans innvigde folk tilber ham i dag. Det vi bør være interessert i, er derfor den større og endelige oppfyllelse av Haggai 2: 6—9.

      EN STØRRE OPPFYLLELSE I VÅR TID

      22. Siden hvilket år har vår tids nasjoner vaklet, og hvilket spørsmål oppstår?

      22 Alle velunderrettede mennesker vil være fullt ut enige i at helt siden det 14. år av det 20. århundre har noe utenom det vanlige hendt nasjonene. Den første verdenskrig, som begynte i 1914 e. Kr., utløste en rekke av begivenheter som har ført til at alle nasjoner i vår tid har begynt å vakle. Alle deres forsøk på å stabilisere seg, også ved hjelp av De forente nasjoner, organisasjonen for internasjonal fred og sikkerhet, har vært og er fortsatt forgjeves. Hva betyr alt dette? Hvordan vil det til slutt ende? Politikere som forsøker å forutsi begivenhetenes gang, og historikere har ikke noe pålitelig svar. Men finnes det ikke noe svar?

      23. I hvilket budskap fra det sjette århundre før Kristus finner vi svaret?

      23 Svaret finnes i de ordene som lyder til oss fra Jerusalem i det sjette århundre før vår tidsregning: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

      24. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til anvendelsen av disse profetiske ordene?

      24 Men hvordan vet vi at disse ordene, som er blitt overgitt til oss ved Jehovas profet Haggai, ikke bare fikk sin anvendelse den gangen, i den profetens levetid, eller «en liten stund» senere? Hvordan kan vi være sikre på at disse ordene også får sin anvendelse nå i vår tid?

      25. a) Hvilke ord som senere ble sitert for mennesker av den samme rase, gir oss svaret? b) Hvorfor måtte disse menneskene være forsiktige på grunn av en forestående katastrofe?

      25 Vi vet det fordi lenge etter at Haggai kom med sin profeti, nærmere bestemt omkring 580 år senere, ble disse profetiske ordene sitert under guddommelig inspirasjon og anvendt på noe som skulle finne sted i framtiden, ved enden på denne verdensomfattende tingenes ordning. I likhet med Haggais profetiske ord ble dette sitat fra hans ord rettet til hebreere, til etterkommere av den hebraiske patriarken Abraham, bare med den forskjell at de sistnevnte hebreere var blitt kristne og levde i det første århundre av vår tidsregning. (1 Mosebok 14: 13; Hebreerne 1: 1, 2; 2: 16) Dette sitatet fra Haggais profeti ble rettet til dem omkring ti år før byen Jerusalem og dens gjenoppbygde tempel ble ødelagt av romerne, noe som fant sted i år 70 e. Kr. En stor forandring var følgelig i vente, og de hebreere som var blitt kristne, måtte nå være forsiktige, slik at de ikke kom til å lide skade og tap sammen med de vantro hebreere som fortsatt klamret seg til det jordiske Jerusalem og dets materielle tempel.

      26. Hva sa skribenten til disse hebreere som var blitt kristne, for å forhindre at de led tap, idet han henviste til Esau?

      26 Den inspirerte skribenten viste disse kristne hebreere hvordan de ved å følge en rett kurs og vise den rette verdsettelse av åndelige verdier kunne unngå å lide uopprettelig skade. Han sa til dem: «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den, at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. For dere vet at etterpå, da han ønsket å arve velsignelsen, ble han avvist, for, selv om han alvorlig søkte en forandring i sinnet [hos sin far, Isak] med tårer, fant han ikke rom for det [hos Isak].» — Hebreerne 12: 14—17, vers 17 fra NW.

      27. a) Hvorfor var den situasjon disse kristne hebreere befant seg i, alvorligere enn den deres forfedre ved Sinai berg befant seg i? b) Hvordan kunne de unngå å være lik Esau?

      27 Disse kristne hebreere opplevde en stor forandring etter at de var blitt etterfølgere av Messias, Jesus, som var en etterkommer av kong David og av patriarken Abraham. Disse hebreerne sto overfor noe større og alvorligere enn deres forfedre gjorde da de ble ledet til Sinai berg av profeten Moses i 1513 f. Kr. Det var større ting som sto på spill og kunne gå tapt for evig, og de som mistet disse tingene, var truet med utslettelse. Akkurat som patriarken Isak, Abrahams sønn, nektet å angre, til tross for sin materialistiske sønns, Esaus, tårer, ville heller ikke Jehova Gud angre hvis disse kristne hebreere mistet sin verdsettelse av den ufortjente godhet han hadde vist dem gjennom Herren Jesus Kristus. De skulle ikke ha en verdslig innstilling og derved etterligne Esau, som viste liten verdsettelse av de åndelige muligheter som sto åpne for ham som en sønnesønn av Abraham, men de skulle vise sann verdsettelse av hellige ting og holde fast ved disse ting. Den inspirerte skribenten sa derfor videre til disse kristne hebreere, som nå var blitt ført inn i en ny pakt ved Jesus Kristus:

      28. Hva hadde ifølge skribenten disse kristne hebreere ikke kommet til?

      28 «For [det vil si, i betraktning av det jeg nettopp har sagt i de foregående setningene] I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender [i likhet med Sinai berg], og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, ba at der ikke måtte tales mer til dem; for de kunne ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det steines, og så fryktelig var synet at Moses [mellommannen] sa: Jeg er forferdet og skjelver.

      29. Men hva hadde disse kristne hebreere kommet til, og hva innebar det?

      29 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener [ikke bare de englene som var der ved Sinai berg], til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte [de kristne førstefødte Guds sønner, som er større enn Isaks førstefødte sønn, Esau], som er oppskrevet i himlene [ikke i Isaks jordiske slektsregister], og til dommeren, som er alles Gud [ikke den engelen som var Guds representant ved Sinai berg], og til de fullendte rettferdiges ånder [ikke syndere som var fordømt, i likhet med hebreerne ved Sinai berg], og til Jesus, mellommann for en ny pakt [en bedre pakt enn lovpakten, som Moses var mellommann for], og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels [ettersom det er Jesu Kristi blod].» — Hebreerne 12: 18—24; Galaterne 3: 19; Apostlenes gjerninger 7: 37, 38.

      30. Hva kan vi derfor nå forstå med hensyn til den stilling disse kristne hebreere var i?

      30 Når vi tar i betraktning alle disse større ting som de hebreere som var blitt kristne, hadde kommet til, kan vi forstå at de var i en mer alvorlig situasjon enn den deres hebraiske forfedre var i da de sto foran Sinai berg i Arabia i år 1513 f. Kr. De hadde mer å tape. De kunne bli utslettet for evig ved å etterligne Isaks førstefødte sønn, Esau, og miste sin verdsettelse av de hellige ting som hadde tilknytning til de åndelige førstefødte Guds sønner som er oppskrevet i himlene.

      31. Med hvem er det samme tilfelle i dag, og hva bør de derfor være ivrige etter?

      31 Det samme er tilfelle med mennesker i dag som hevder at de er kristne, enten de er omvendte jøder eller omvendte hedninger. De bør også være klar over hvem det er som taler til oss, at det er Gud som gjør det gjennom sitt inspirerte Ord, den hellige Bibel. Vi bør derfor være ivrige etter å lytte til de andre ting som han har talt til oss ved mellommannen Jesus Kristus og ved hans disipler, som ble inspirert til å skrive de hellige skrifter. Vi bør ikke unnlate å vise sann verdsettelse av disse høyst viktige ting. Vi bør ikke innta en avvisende holdning og unnlate å lytte til dem og gi akt på dem. Den inspirerte skribenten sier derfor videre til de kristne hebreere:

      32. Hva sa skribenten derfor videre?

      32 «Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! Hans røst rystet dengang jorden [men den fikk ikke Sinai berg til å styrte sammen]; men nå har han lovt og sagt: Ennå en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.»

      33. Hvor ga Gud et slikt løfte, og hvorfor fant skribenten det nå passende

      33 Hvor ga Jehova Gud et slikt løfte? Han gjorde det i Haggais profeti, kapittel 2, vers 6, som profeten kunngjorde i det gamle Jerusalem, idet han sa: «For så sier [Jehova] hærskarenes Gud: Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land.» Men dette guddommelige løfte ble ikke fullstendig oppfylt «en liten stund» etter at profeten Haggai hadde uttalt disse ordene. Det er grunnen til at han som skrev til de kristne hebreere, kommer med følgende inspirerte kommentar til dette guddommelige løfte om at himmelen så vel som jorden skal rystes:

      34. Hvilken kommentar kommer skribenten med når han siterer Haggai 2: 8?

      34 «Men det ord: Ennå én gang, gir til kjenne en omskiftelse [fjernelsen, NW] av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss [i motsetning til Esau] være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild [like ødeleggende som den ild som satte Sinai berg i brann].» — Hebreerne 12: 25—29.

      35. Når vil ifølge skribenten uttrykket «ennå én gang» få sin anvendelse, og hva må derfor være nær hva de ting som kan rystes, angår?

      35 La vi merke til noe her? Han som skrev til de kristne hebreere, anvender det guddommelige uttrykket «ennå en gang» i forbindelse med framtidige begivenheter og viser at det eneste som ikke kan rystes, er det rike som de kristne som tjener Gud på en antagelig måte, skal få. Han viser også at fjernelsen av alle de skapte ting som rystes, vil gi plass for dette riket, en regjering som skal fortsette å bestå og fungere. De skapte ting som kan rystes, er ennå ikke blitt fjernet, selv om de kanskje allerede blir rystet. Ifølge de inspirerte hellige skrifters egen fortolkning er det derfor tydelig at profetien i Haggai 2: 6, 7 får sin anvendelse nå i det 20. århundre, og den fullstendige oppfyllelse av profetien hører fremdeles framtiden til, selv om den er meget nær!

      HVORDAN?

      36. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med en oppfyllelse av Haggai 2: 8, 7 nå i det 20. århundre?

      36 Den bokstavelige himmel og jorden og havet og det tørre land vil ikke bli fjernet og utslettet. Det var jo heller ikke tilfelle da profetien fikk en første oppfyllelse eller en oppfyllelse i liten målestokk på Haggais tid eller en liten stund etter. Hvordan får så dette guddommelige løfte sin oppfyllelse nå i det 20. århundre? «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 6, 7.

      37. Hva vil rystelsen av alle de ting som blir nevnt, føre til, og hva må skje med de ting som motstår og hindrer dette?

      37 Hvem kan ikke se at rystelsen av alle de ting som blir nevnt, vil føre til at Jehova Guds tempel blir herliggjort? Det betyr at den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud blir herliggjort og opphøyd, ikke i et bokstavelig hus for tilbedelse på jorden, men i hans sanne tempel, det område hvor han blir tilbedt i ånd og sannhet, innenfor rammen av hans spesielle ordning. (Johannes 4: 21—24) Jehova må få ha sitt rettmessige tilbedelsessted i hele det levende univers. Alle ting som har motstått og hindret utøvelsen av denne rette og rene tilbedelse, må fjernes for bestandig. Ifølge det den inspirerte skribenten sier i Hebreerne 12: 26, 27 (NW), innebærer rystelsen av alle disse ting at de blir fjernet, at de blir rystet sønder og sammen.

      38. Hva kan i forbindelse med denne rystelse sies om de ting som de salvede kristne har kommet til (Hebreerne 12: 22, 23)?

      38 Den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» vil ikke bli rystet og fjernet. Det vil heller ikke det sted i himmelen hvor denne byen ligger, «Sions berg». Og det vil heller ikke «englenes mange tusener» eller «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene» eller de «fullendte rettferdiges ånder» bli. (Hebreerne 12: 22, 23) Disse ting, som de innvigde, døpte, salvede kristne har kommet til, er ting som ikke kan forgå. De er ikke knyttet til eller avhengige av et forbilledlig, materielt tempel her på jorden i likhet med de templer som ble bygd i Jerusalem av kong Salomo og stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn. Disse ting, som ikke kan forgå, har å gjøre med Jehovas større tempel, hans åndelige tempel, som er det eneste tempel som kan romme ham i sitt Aller-helligste (selve himmelen). (1 Kongebok 8: 27; Esaias 66: 1; Apostlenes gjerninger 7: 48—50; 17: 24, 25; Hebreerne 9: 23, 24) Alle disse ting som ikke kan forgå, og som ikke kan fjernes, har å gjøre med Jehovas «rike som ikke kan rystes». — Hebreerne 12: 28.

      39. Er så den himmel som rystes, bokstavelig eller symbolsk? Begrunn svaret.

      39 Hva er så den «himmel» som skal rystes og fjernes? Jehova, som er den som står bak denne rystelsen og fjernelsen, gjør dette klart for oss. I den forunderlige Åpenbaringen, som ble kunngjort i «tegn», og som han ga den jødekristne apostelen Johannes, gir han oss et symbolsk bilde av fjernelsen av denne himmel. Han inspirerte apostelen Johannes til å skrive følgende i Åpenbaringen 20: 11: «Og jeg så en stor hvit trone, og han som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem.» Denne himmel som vek bort, ble erstattet, for i Åpenbaringen 21: 1, 2 sier Johannes videre: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.» Akkurat som den «hellige stad, det nye Jerusalem» som blir omtalt her, er et tegn eller et bilde på «bruden, Lammets hustru» (Åpenbaringen 21: 9), er den «første himmel», den «himmel» som vek bort fra Gud, som sitter på den store, hvite tronen, et «tegn» eller et symbol.

      40, 41. Hva sier Åpenbaringen 12: 3—5, 7—12 for å vise oss hva «himmelen» står for?

      40 Hva er den et «tegn» på? Tydeligvis på en usynlig, åndelig, himmelsk organisasjon som behersket menneskeheten. Åpenbaringen, kapittel 12, hjelper oss til å finne svaret på dette spørsmålet. Det sies der: «Og et annet tegn ble sett i himmelen, og se, en stor ildrød drage, som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner, og dens stjert dro tredjedelen av himmelens stjerner med seg og kastet dem på jorden. . . . Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred, og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mer funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si:

      41 Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpenbaringen 12: 3—5, 7—12.

      42. Hva viser denne beretningen at «himmelen» er et bilde på?

      42 Av denne billedlige beretningen framgår det tydelig at den symbolske himmel er et bilde på den usynlige organisasjon som består av Satan Djevelen og hans demoner eller engler. Ved å benytte seg av disse onde engler har Satan Djevelen forført «hele jorderike». Jesus Kristus omtalte ham som menneskeverdenens «fyrste». (Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11) Den kristne apostelen Paulus identifiserer ham som «denne verdens gud» som forblinder de vantros sinn. Paulus omtaler ham også som «høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn». (2 Korintierne 4: 4; Efeserne 2: 2) Apostelen Johannes henleder oppmerksomheten på Satans innflytelse på menneskeverdenen ved å si: «Vi [de kristne] vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» (1 Johannes 5: 19, LB) Det er Satan og hans demoner som Efeserne 6: 12 omtaler som «ondskapens ånde-hær i himmelrommet». De utgjør den usynlige himmel som nå behersker den onde menneskehet.

      43. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt denne «himmel» allerede har begynt å bli rystet?

      43 Den allmektige Gud har imidlertid bestemt at de ikke skal utgjøre en permanent «himmel» over menneskeslekten. Om kort tid, etter at den ’store trengsel’ har kommet over hele menneskeheten, vil denne «himmel» måtte vike bort fra Jehova Gud, som sitter på den ’store, hvite trone’. (Åpenbaringen 20: 11) Det er således en «himmel» som kan fjernes. Det er en himmel som kan rystes slik at den blir fullstendig ødelagt. Rystelsen av denne himmel har allerede begynt. Når gjorde den det? Etter at Guds messianske rike ble født i himmelen da «hedningenes tid» eller de «fastsatte tider for folkeslagene» (NW) endte om høsten i 1914 e. Kr. Da begynte Jesus Kristus, som var blitt innsatt på tronen, å handle som den himmelske Mikael, den «store fyrste» som verner om Guds folks barn ved å stride mot Satan Djevelen og hans demonorganisasjon. Følgen ble at disse onde åndemakter ble rystet ut av himmelen og kastet ned til jordens nærhet.

      44. Hva har det at denne «himmel» er blitt rystet ned, ført til, og når vil den endelige rystelse finne sted?

      44 De følte seg krenket over at de ble rystet løs fra sin tidligere forbindelse med himmelen, noe som har ført til økte ’veer’ for menneskeheten og til at Jehovas innvigde, døpte folk, de åndelige israelitter her på jorden, er blitt forfulgt. (Åpenbaringen 12: 5—13, 17; Daniel 12: 1) Men rystelsen av dem er ikke over i og med at de er blitt fornedret på denne måten. Den endelige rystelsen må komme etter «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, og må føre til at de blir kastet i den fengsellignende avgrunnen hvor de skal være bundet i 1000 år, mens Kristus uforstyrret hersker over den gjenløste menneskehet. De onde «himler» som eksisterer nå, vil på den måten forsvinne og gi plass for de «nye himler», hvor rettferdighet skal bo for evig. — 2 Peter 3: 7—13; Åpenbaringen 20: 1—3.

      45. Hva har den innledende rystelse av denne «himmel» berørt, og hva må sies med hensyn til hvorvidt vår bokstavelige jord skal rystes og fjernes?

      45 Det at de demoniske himler på den måten ble fornedret og fikk sin virksomhet begrenset til jordens nærhet for en «liten tid», inntil de blir kastet i avgrunnen, har i høy grad berørt menneskenes anliggender på jorden siden 1914 e. Kr. Men hvordan er det Jehova Gud oppfyller sitt løfte om å ryste ikke bare «himmelen», men også «jorden»? (Haggai 2: 6; Hebreerne 12: 26) Jo, akkurat som «himmelen» som skal rystes, ikke er den bokstavelige, synlige himmel over menneskeheten, så er den ’jord’ som blir stilt opp som en motsetning til denne himmel, ikke den bokstavelige jord under menneskenes føtter. Salme 104: 5 sier om den bokstavelige jord, Guds skaperverk, og dens varighet: «Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» I samsvar med dette vil vår bokstavelige jord ikke bli rystet eller rokket for å bli fjernet.

      46. Hva er så den «jorden» som skal rystes og fjernes, og når ble den til?

      46 Det må derfor være den symbolske jord Jehova har lovt å ryste og skake med tanke på at den skal fjernes. Akkurat som den «himmel» som har tilknytning til denne «jord», består av fornuftutstyrte, levende skapninger (ånder eller demoner som er underlagt Satan Djevelen), består denne symbolske jord av fornuftutstyrte, levende skapninger, nemlig av det menneskelige samfunn som er i den ondes, Satan Djevelens, vold. Dette ugudelige menneskelige samfunn ble til en tid etter vannflommen på Noahs tid og innbefatter nå praktisk talt hele menneskeverdenen. (Åpenbaringen 12: 9; 1 Johannes 5: 19, LB) Denne symbolske jord og de symbolske himler over den utgjør de «himler som nå er, og jorden», som ifølge Guds ord «oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt», slik det blir vist i 2 Peter 3: 7. Hvordan er det den suverene Herre, Jehova, ryster denne symbolske jord før han ødelegger den som ved fortærende ild?

      HVORDAN «JORDEN» BLIR RYSTET

      47. Hvordan begynte Gud å ryste den symbolske jord?

      47 Han begynner å gjøre dette ved å gjøre krav på overherredømmet over det menneskelige samfunns bolig, nemlig den bokstavelige jord. Han gjør dette på en måte som han aldri før har gjort det på. Det menneskelige samfunn av selviske, selvopptatte mennesker hevder at det eier jorden, og at det har rett til å gjøre med den og med havet som det selv vil. Menneskene unnlater på den måten å ta jordens Skaper i betraktning, og det er både galt og kortsynt. Den suverene Herre, Jehova, lot menneskene få ha denne innstilling og handle i samsvar med den uten å gripe inn og utfordre den helt til hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914 e. Kr. Da gjorde han sitt eget, rettmessige krav gjeldende ved å la sitt messianske rike bli født i himmelen. Denne usynlige, himmelske regjering, som i Åpenbaringen 12: 5 blir framstilt som et «barn», et «guttebarn» som er født av Guds «kvinne», er utnevnt til å «styre alle hedningene med jernstav». Det at Jehova på den måten hevdet sitt universelle overherredømme, rystet den symbolske jord, det ugudelige menneskelige samfunn, og gjorde ende på den rolige, stabile tilstand det så lenge hadde vært i. Nå ville Jehova Gud ikke lenger tillate at menneskene behandlet den bokstavelige jord som sin private eiendom og misbrukte den som om de ikke var ansvarlige overfor noen.

      48. Hvordan ville den symbolske, uåndelige jord bli rystet ved den universelle Overherres, Jehovas, usynlige inngripen fra himmelen?

      48 Men hvordan kunne det jordiske, menneskelige samfunn bli rystet ved denne usynlige inngripen fra universets Overherre i himmelen hvis det ikke var klar over det? Hvordan kunne det uåndelige menneskelige samfunn føle det? Hvordan kunne det bli skaket av det? Det kunne bli det ved at han lot menneskene bli gjort oppmerksom på at hedningenes tid eller de «fastsatte tider for folkeslagene» hadde endt i 1914, det år da den første verdenskrig begynte. Deres langvarige verdensherredømme hadde nå endt, for nå kunne det sies til den suverene Herre, Jehova: «Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene [nasjonene, NW] er blitt vrede, og din vrede er kommet.» (Åpenbaringen 11: 17, 18) Det jordiske, menneskelige samfunn ble gjort oppmerksom på denne universelle forandring i status quo av de ambassadører den nå regjerende Overherre, Jehova Gud, den Allmektige, hadde på jorden.

      49. Hvem er de «ambassadører» som kommer med kunngjøringen, og hvorfor er deres arbeid nå mer presserende enn noensinne?

      49 Hvem er disse ’ambassadørene’? De er de innvigde, døpte, åndssalvede kristne som apostelen Paulus omtaler i sitt annet brev til korintierne, kapittel 5, versene 19 og 20: «Gud [forlikte i Kristus] verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» Nå da Jehova Gud, den Allmektige, hadde tatt sin store makt og hadde begynt å herske ved sitt nyfødte, messianske rike i himlene, var det mer påkrevd enn noensinne at det jordiske, menneskelige samfunn ble forlikt med Gud. Den tid var nå nær da hele den verdensomfattende tingenes ordning skulle fjernes, og dens «endens tid» hadde begynt. (Daniel 12: 4) Spørsmålet var: Hvem vil unngå å bli tilintetgjort sammen med den?

      50. Hvordan reagerte den symbolske jord på den kunngjøring Rikets ambassadører kom med?

      50 Hvordan reagerte den symbolske jord, det krigsherjede, menneskelige samfunn, på den kunngjøring disse «ambassadører» for Guds opprettede rike med hans Kristus som konge kom med? Ble den beroliget, og reagerte den på en fredelig måte på oppfordringen til å bli forlikt med Jehovas nyfødte rike med Kristus som konge? Det som hendte i disse årene under den første verdenskrig, viser at svaret er nei! Den krigsherjede «jorden» ble rystet av denne kunngjøring. Som Åpenbaringen 11: 18 hadde forutsagt, ble ’nasjonene vrede’, det vil si på Rikets ambassadører. De forsøkte å benytte seg av forholdene i krigstiden for å undertrykke disse Rikets ambassadører. De iverksatte til og med en voldsom forfølgelse, og i noen tilfelle drepte de endog disse ambassadører. Dette var noe de innvigde, døpte, salvede kristne som da var kjent som de internasjonale bibelstudenter, men som nå er kjent som Jehovas kristne vitner, ble utsatt for.

      51. a) Hva mer kan sies om den kunngjøring Rikets ambassadører har kommet med, og om virkningen av den? b) Hvordan er dette i samsvar med det som sies i Hebreerne 12: 26?

      51 På historiens blad finner vi den nedverdigende beretning om hva den symbolske jord foretok seg da den ble rystet og skaket og fylt av hat til Jehovas rikes ambassadører. Den suverene Herres, Jehovas, trofaste ambassadører har inntil denne dag fortsatt å kunngjøre sitt budskap i stadig større utstrekning, og den symbolske jord blir fortsatt rystet og skaket av denne kunngjøring og dens utfordring. Som et bevis for at denne kunngjøring er sann, ser vi at nettopp de ting som Jesus Kristus sa skulle kjennetegne «endens tid», nå finner sted: «Store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.» (Lukas 21: 11) Men på en symbolsk måte har det vært akkurat som Hebreerne 12: 26 sier om Jehovas nærvær ved Sinai berg da han ga folket De ti bud: «Hans røst rystet den gang jorden.» I vår tid har kunngjøringen av budskapet fra hans skrevne Ord ved hans rikes ambassadører rystet den symbolske jord.

      52. Hva blir billedlig framstilt ved «havet» og ved det «tørre land», som også skal rystes?

      52 Alle deler av det menneskelige samfunn på jorden er blitt rystet. Den suverene Herres, Jehovas, ord har gått i oppfyllelse: «Ennå én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. » (Haggai 2: 6) På jordkloden finnes havet og det tørre land. Havet er stadig i bevegelse, mens det tørre land er forholdsvis stabilt, bortsett fra når det er jordskjelv et eller annet sted. Ettersom profetien i Haggai 2: 6 har symbolsk betydning og uttrykket «himmelen og jorden» er billedlig, er det symbolske hav den del av det menneskelige samfunn som er ustabil og urolig, som skyller opp «skarn og dynn», som er ufredelig og ønsker radikale forandringer, og som stadig slår mot det «tørre land». (Esaias 57: 20) Det symbolske tørre land er derimot den del av det menneskelige samfunn som er rolig, stabil og konservativ, og som forsøker å opprettholde status quo og er imot radikale forandringer.

      53. Hva er det som viser hvorvidt disse to deler av det menneskelige samfunn er blitt rystet?

      53 Ikke desto mindre ønsker begge disse deler av det menneskelige samfunn at jordkloden skal styres av mennesker og ikke av Gud, den suverene Herre, Jehova. Følgelig er de også blitt rystet når de åndelige ambassadører har kunngjort at de «fastsatte tider for folkeslagene» har utløpt, at Jehovas rike med Kristus som konge nå regjerer i himmelen, og at den tid nå nærmer seg da hele denne jordiske tingenes ordning skal fjernes i en stor trengsel som menneskeheten aldri har opplevd maken til. (Matteus 24: 3—22; Markus 13: 4—20) Noe som viser at begge deler av det menneskelige samfunn, både den konservative og den radikale del, er blitt rystet av budskapet fra Guds Ord, er det at begge deler er blitt «vrede» på dem som har kunngjort det guddommelige budskap, Rikets ambassadører.

  • «Alle folkenes kostelige skatter skal komme hit»
    Paradiset gjenopprettet for menneskeheten – ved Teokratiet!

    • Kapittel 5

      «Alle folkenes kostelige skatter skal komme hit»

      1. Hva viser Haggai 2: 7 med hensyn til hva som vil skje etter at nasjonene er blitt rystet, og hva bør vi derfor ikke ønske å gjøre hva tilbedelsen av Jehova angår?

      DET er tydelig at profetien i Haggai 2: 6 har fått sin oppfyllelse siden Jehova Gud, den Allmektige, begynte å utøve sitt universelle overherredømme i krigsåret 1914 e. Kr. Men profetien går videre og forteller hva denne rystelse av alle folkene vil føre til, foruten at den fullstendig vil fjerne den menneskelagde tingenes ordning på jorden. I Haggai 2: 7 sier den suverene Herre, Jehova, videre: «Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» I betraktning av dette guddommelige løfte, som viser at det behager Jehova, hærskarenes Gud, å herliggjøre sitt tempel eller hus for den rene tilbedelse, hvem er da vi at vi skulle forakte den sanne tilbedelse av ham i denne vanskelige tiden eller betrakte den som noe av ringe verdi?

      2. Hvordan har Jehova rystet nasjonene siden 1914 e. Kr., og hvorfor må det komme en endelig reaksjon fra deres side?

      2 Jehova, hærskarenes Gud, har trofast oppfylt sin profeti og rystet alle folkene. Siden 1914 e. Kr. har han sendt sitt rikes ambassadører for å gjøre alle folk kjent med den store forandring som har funnet sted i status quo i universet. Dette har ført til nøyaktig det som Jesus Kristus forutsa i sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning»: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 3—14, NW) Alle nasjoner må innrømme at de er blitt vrede på Rikets ambassadører. Historien vitner mot nasjonene. Men nasjonenes vrede er ennå ikke over. I det endelige oppgjør, som fortsatt hører framtiden til, vil Rikets ambassadører fortsette å anerkjenne Jehovas universelle overherredømme og leve i samsvar med det budskap Gud har gitt dem. Som det er forutsagt i Guds profetiske Ord, vil derfor alle nasjonenes vrede i sin tid komme til uttrykk i et endelig utbrudd.

      3. I hvilken utstrekning vil Jehova ryste nasjonene, og hva kan sies om den religiøse toleranse som de nå kan vise?

      3 Jordens politiske nasjoners fiendtlige innstilling vil fullt ut komme til uttrykk, og Jehova, hærskarenes Gud, vil derfor ryste alle disse nasjonene, slik at de blir ødelagt og fjernet for evig. Hvis nasjonene nå i noen grad viser religiøs toleranse overfor Rikets ambassadører, er det følgelig bare midlertidig. Ingen må la seg bedra av det.

      4. Har nasjonene, som hele politiske ordninger betraktet, oppfylt profetien i Haggai 2: 7, og hva viser hvorvidt de har gjort det?

      4 Hva kan vi i samsvar med profetien i Haggai 2: 7 vente vil skje før alle nasjoner lar sin vrede komme til uttrykk i et endelig utbrudd og så blir fjernet? Dette: «Alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» Hva viser så de historiske kjensgjerninger angående oppfyllelsen av denne profetien inntil nå? De viser ikke at alle politiske nasjoner som nasjoner eller politiske ordninger betraktet har kommet til Jehovas sanne tempel for tilbedelse og ført med seg folkenes kostelige skatter som frivillige gaver. Etter alt det som har hendt siden 1914 e. Kr., er nasjonene fortsatt ikke villige til å gi avkall på sitt herredømme over jorden, og de har ikke anerkjent Jehovas universelle overherredømme. Etter den annen verdenskrig, i 1945, dannet de De forente nasjoner som en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Inntil denne dag har de hårdnakket, ja, desperat klamret seg til denne internasjonale organisasjonen, som er direkte i opposisjon til Jehovas overherredømme.

      5. Hvordan har enkelte borgere innen nasjonene, som har gjennomgått en rystelse, reagert, og hvem har de sluttet seg til?

      5 Men hva med de enkelte borgere i alle de nasjoner som har gjennomgått en slik rystelse, og som har forsøkt å bestå mens den har pågått? Helt til denne dag har det vært titusenvis av enkeltpersoner som har reagert annerledes på forkynnelsen av Riket enn de politiske regjeringer og religiøse organisasjoner som blander seg opp i politikk. De er blitt klar over at det ikke er noen framtid med lykke, fred og velstand under slike menneskelagde, politiske regjeringer. De er blitt klar over at det eneste håp de kan ha om å unngå å bli tilintetgjort sammen med de politiske nasjoner i denne tingenes ordning, er knyttet til den suverene Herres, Jehovas, messianske rike. De merker tydelig at Satan Djevelen er «denne verdens gud», og de ønsker ikke å tilbe denne falske guden ved å tilbe de politiske nasjoner. De erkjenner at overherredømmet over alle ting med rette tilhører den høyeste Gud. De har derfor fullt ut innvigd seg til den suverene Herre, Jehova, for å tilbe ham i hans sanne hus for tilbedelse. De har sluttet seg til hans ambassadører.

      6. Hvilken profeti av Esaias kan vi se få sin oppfyllelse på disse forkjempere for Jehovas overherredømme og tilbedelsen av ham i vår tid?

      6 Når vi betrakter disse forkjempere for Jehovas universelle overherredømme og tilbedelsen av ham i vår tid, ser vi hvordan den ofte siterte profetien i Esaias 2: 2—4 på en enestående måte blir oppfylt: «Det skal skje i de siste dager [i dagenes siste del, NW], da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, sa han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.»

      7. Når begynte dette å skje, og hva slags mennesker er det tale om?

      7 Ikke i den første del av denne «endens tid», men i «dagenes siste del» har denne internasjonale skare begynt å strømme til denne høyt opphøyde tilbedelse av Jehova, ’Jakobs [eller Israels] Gud’. Ettersom de som tilhører denne skare, kommer fra «alle hedningefolk» eller nasjoner, er de ikke åndelige israelitter, slik som Rikets ambassadører er.

      8, 9. I hvilket år var det tydelig at profetien begynte å gå i oppfyllelse, og etter hvilke begivenheter?

      8 Når begynte disse menneskene fra «alle hedningefolk» eller nasjoner å strømme til «[Jehovas] berg» for sammen å tilbe i «Jakobs Guds hus»? Denne tilstrømningen kunne iakttas etter offentliggjørelsen av den todelte artikkelen «Den store skare» som sto i bladet Vagttaarnet for 1. og 15. oktober 1935, fire år før den annen verdenskrig brøt ut. Stoffet i denne artikkelen var tidligere blitt framholdt i et foredrag på et stevne for Jehovas vitner i Washington, D.C., i USA, nærmere bestemt om ettermiddagen fredag den 31. mai 1935. Talen og den trykte artikkelen viste hvem som utgjorde den ’store skare’ som skulle framstå ifølge Åpenbaringen 7: 9, 10, hvor vi leser:

      9 «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»

      10. Hvem består denne talløse ’store skare’ av?

      10 De som tilhørte denne talløse ’store skare’, var ikke de samme som de åndelige israelitter, som ble billedlig framstilt i de foregående fem versene (Åpenbaringen 7: 4—8), og som skulle bli beseglet med den levende Guds innsegl. Denne internasjonale ’store skare’ består av mennesker som i den senere tid er blitt Kristi disipler, og som ikke er beseglet med den levende Guds innsegl for å være sammen med Jesus Kristus som konger og prester i Guds åndelige tempel. (Åpenbaringen 20: 4—6) De er innvigde, døpte disipler av Kristus som ikke er blitt beseglet på den måten, men som følger Jesus Kristus som den gode Hyrde. Jesus Kristus leder dem til evig liv på en paradisisk jord under det himmelske rike som består av ham og hans 144 000 beseglede disipler. Disse ubeseglede disipler tilhører de «andre får» som Jesus Kristus omtalte på følgende måte i Johannes 10: 16: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» Helt siden 1935 har disse «andre får» som er blitt samlet inn, vokst i antall, slik at de nå i sannhet utgjør en «stor skare».

      DE «KOSTELIGE SKATTER» BEVART

      11, 12. a) Hva må sies med hensyn til hvorvidt de er de «kostelige skatter» i Jehovas tempel for tilbedelse? b) Hva viser hvorvidt de hører med til de ting som skal rystes slik at de blir ødelagt?

      11 Er slike innvigde, døpte «andre får» høyt skattet i det hus som er vigd den rene tilbedelse av den suverene Herre, Jehova? Ja, i aller høyeste grad! Disse er virkelig «alle folkenes kostelige skatter» som i samsvar med det Jehova, hærskarenes Gud, forutsa, skulle komme for å tilbe ham i hans tempel. Det er ikke materielle gaver og bidrag i form av penger Jehova ønsker fra alle folkene. Det er de levende tilbedere som utgjør den ’store skare’ av mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger. (Johannes 4: 23, 24) De er ikke noe som skal rystes og bli ødelagt i den ’store trengsel’ som skal komme over den verdensomfattende tingenes ordning. Slike får-lignende mennesker, som tror på Lammet, Jesus Kristus, vil bli bevart gjennom denne ødeleggende trengsel. Dette blir understreket i følgende spørsmål og svar:

      12 «Og en av de eldste tok til orde og sa til meg [apostelen Johannes]: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.» — Åpenbaringen 7: 13, 14.

      13, 14. a) Hvordan blir det som sies videre i Haggai 2: 7, oppfylt? b) Hvordan ble dette forutsagt i Åpenbaringen 7: 15?

      13 Det er ved at disse «andre får», som kommer fra alle nasjoner, strømmer til templet, at Jehova, hærskarenes Gud oppfyller den andre delen av det løfte han ga da han sa «Og jeg vil fylle dette hus med herlighet.» (Haggai 2: 7) Et tomt tempel, et tempel uten tilbedere, ville ikke være til ære for Jehova, hærskarenes Gud. Men hvis hans hus for tilbedelse ble fylt med tilbedere i rene, hvite klær og med palmegreiner i sine hender, mennesker som ropte: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» ville det fylle Jehovas hus med herlighet i langt større utstrekning enn forskjellige slags utsmykninger ville kunne gjøre. At hans hus for tilbedelse på den måten skulle fylles med herlighet, ble forutsagt i den andre delen av svaret på Johannes spørsmål:

      14 «Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.» — Åpenbaringen 7: 15.

      15. a) Hvor er det denne stadig voksende ’store skare’ tjener Gud dag og natt? b) Hvem på jorden blir fylt med ærefrykt når de ser hvordan Jehova fyller sitt tempel med herlighet?

      15 Hundretusener som tilhører denne ’store skare’ av «andre får», befinner seg allerede i det åndelige tempel som tilhører Jehova Gud, som nå sitter på tronen og utøver sitt universelle overherredømme. De tjener ham dag og natt i hans tempel ved overalt å forkynne om hans messianske rike og om den frelse som kan bli hele menneskeheten til del ved Guds Lams, Jesu Kristi, blod. Ettersom de ikke er beseglede, åndelige israelitter, befinner de seg billedlig talt i hedningenes forgård, som var en del av templet i Jerusalem på Jesu Kristi og hans apostlers tid. Det er også i dette store, åndelige tempel levningen av de åndelige israelitter i vår tid tjener som underprester under Ypperstepresten, Jesus Kristus. På grunn av dette har levningen av de åndelige israelitter, som tjener som åndelige underprester, nå samfunn med denne stadig voksende ’store skare’ av «andre får», som oppriktig slutter seg til dem i den rene tilbedelse av den suverene Herre, Jehova. Disse underprester blir fylt av ærefrykt når de ser hvordan Jehova på den måten har fylt sitt tempel med herlighet.

      16. a) Hva gjør Jehova med tanke på å bevare dem gjennom den ’store trengsel’? b) Hva gjør den lamlignende Hyrde for dem?

      16 Med tanke på at den ’store skare’ av får-lignende tilbedere skal bli bevart gjennom den forestående ’store trengsel’, er følgende løfte blitt gitt: «Og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.» At de ikke skal rystes for å bli ødelagt og fjernet fra jorden, blir de forsikret om ved følgende ord om den ’store skare’ i Jehovas åndelige tempel: «De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer, solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete [på grunn av Guds mishag]; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.» — Åpenbaringen 7: 15—17.

      17. a) Har noe lignende skjedd i Jehovas åndelige tempel før? b) Hvorfor vil han for evig bli tilbedt i sitt tempel?

      17 Aldri før har noe så underfullt funnet sted i den suverene Herres, Jehovas, åndelige tempel. Aldri før er det blitt fylt med herlighet ved at så mange «kostelige skatter» fra alle nasjoner har kommet til det. Det utgjør en garanti for at Jehova for all framtid vil bli tilbedt i sitt åndelige tempel. Når den rystelse av alle nasjoner, ja, av de symbolske himler, jorden, havet og det tørre land, som nå foregår, når sin store klimaks i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i Harmageddon, og Satan så blir kastet i avgrunnen, vil hans åndelige tempel, hvor han troner, ikke bli rystet, men bli stående. De som tilber ham der, vil nyte godt av hans kjærlige beskyttelse i hans bolig og vil bli bevart, slik at de kan tjene ham i all evighet.

      DET SISTE HUS ER HERLIGERE

      18. Hva er det mest verdifulle «folkenes kostelige skatter» kan gi Skaperen, og hvorfor?

      18 Det mest verdifulle som «folkenes kostelige skatter» kan gi den store Skaper, er deres rene tilbedelse av ham, deres Gud. Tilhengere av kristenhetens religiøse systemer og av jødedommen og andre fremtredende religioner har fylt sine respektive hus for tilbedelse med gull og sølv og andre materielle skatter av stor verdi. Men det er ikke slik materiell rikdom den eneste levende og sanne Gud ønsker å få av sine tilbedere. Ettersom han er Skaperen, eier han alle materielle ting.

      19. a) Kan vi berike Gud med materielle gaver? b) Hvorfor behøvde byggearbeiderne på Haggais tid ikke å bekymre seg for hva arbeidet ville koste?

      19 Ingen kan berike Gud, Skaperen, ved å føre slike materielle verdier inn i en bygning som er blitt vigd til en eller annen religion. Det at en gir Skaperen noe som allerede tilhører ham, kan ikke berike ham, selv om det kanskje kan gjøre forskjellige religionssamfunns prester rikere. Når Jehovas hus skal fylles med herlighet, er det derfor ikke slike materielle ting som kreves. Som Haggais profeti videre sier: «Meg hører sølvet, og meg hører gullet til, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Haggai 2: 8) Men behøvde tempelbyggerne i Jerusalem på Haggais tid, i 520 f. Kr., ikke å bekymre seg om hva byggearbeidet ville koste? Nei, ikke i betraktning av at de hadde en så rik Gud.

      20. Hvordan ville Skaperen sørge for at de fikk alt det de trengte, og hvorfor behøvde byggearbeiderne ikke å bli motløse på grunn av at det hele så så lite lovende ut til å begynne med?

      20 Ettersom Jehova, hærskarenes Gud, er Skaperen, eide han alle de materielle ting som tempelbyggerne den gang trengte. De kunne stole på at han ville gi dem all den økonomiske støtte de trengte for å kunne begynne på og fullføre gjenoppbyggingen av templet for tilbedelsen av ham. Ved sin ånd kunne han også sørge for at enkelte som eide materielle rikdommer, ga bidrag til gjenoppbygningsarbeidet. Det at han hadde lovt å fylle det nye huset for tilbedelse med herlighet, utgjorde en guddommelig forsikring som gjorde det mulig for byggearbeiderne tillitsfullt å gå i gang med gjenoppbyggingen av huset. Det ville bli fullført, og det ville komme tilbedere til det. Selv om det hele så lite lovende ut til å begynne med, var det derfor ingen grunn til at tempelbyggerne skulle bli motløse. Jehova ville ikke oppmuntre dem til å gå i gang med noe som de senere ville måtte forlate uten å ha fullført det. De rikeste i hele universet sto bak dem!

      21. Hvilken uttalelse i Zion’s Watch Tower minner dette oss om?

      21 Dette minner oss om en uttalelse som sto i det annet nummer av bladet Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn), nummeret for august 1879, side 2, under overskriften «Ønsker du å motta ’Sions Vakttårn’?»:

      Oppfatt ikke disse ordene som at vi ber om penger. Nei. Vi tror at ’Sions Vakttårn’ har JEHOVA som sin støtte, og fordi det er slik, vil det aldri tigge eller be mennesker om økonomisk støtte. Når Han som sier: ’Meg hører sølvet, og meg hører gullet til’, ikke lenger tilveiebringer de nødvendige midler, vil vi forstå det slik at tiden er inne til å slutte å utgi bladet.

      Bladet hadde da et opplag på 6000.

      22. Hvorfor måtte de som bygde på templet, ha usedvanlig stor tro, og hvis syn trengte de å ha på tingene?

      22 Da stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og de øvrige israelittene skulle gå i gang med å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem, måtte de vise en usedvanlig tro på Gud, spesielt i betraktning av at Perserrikets offisielle forbud mot å gjenoppbygge Jehovas hus for tilbedelse fremdeles sto ved makt. Dessuten trengte byggearbeiderne å bekjempe den motløshet de følte når de betraktet arbeidets ringe begynnelse og så at den var for ingenting å regne sammenlignet med det første tempels, kong Salomos tempels, herlighet. De trengte å ha Jehovas syn på tingene for å bli oppmuntret til å fortsette. Jehova benyttet derfor sin profet Haggai til å åpenbare hvilket syn han hadde på tingene, og si: «Dette siste hus skal bli herligere enn det første, sier [Jehova], hærskarenes Gud; og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 9.

      23. Hva må vi huske med hensyn til Jehovas sanne tempel i forbindelse med at ’det siste hus skulle bli herligere enn det første’?

      23 For å forstå disse profetiske ordene må vi huske at Jehovas åndelige tempel har sitt Aller-helligste, Jehova Guds hellige bolig, i de usynlige himler, og at dette åndelige tempel ikke ble ødelagt av de babyloniske hærstyrker i år 607 f. Kr., da hele Jerusalem ble lagt øde. Det var bare den forbilledlige framstilling av det på jorden som ble ødelagt. Det virkelige, åndelige Jehovas tempel var ennå ikke blitt til og ville ikke måtte bli gjenoppbygd. Dette åndelige tempel, som den gang hørte framtiden til, har derfor bestått inntil denne dag, og den endelige og fullstendige oppfyllelse av Jehovas profeti i vår tid har med dette den eneste levende og sanne Guds åndelige tempel å gjøre.

      24. Hva var det «siste hus» på Haggais tid, og hva var det «første», og hvordan var det ene huset herligere enn det andre?

      24 Den gang, på Haggais tid, for over 2490 år siden, var det nødvendig å bygge et nytt tempel, et annet tempel, i Jerusalem. Det skulle bli det «siste hus», mens Salomos tempel, som var blitt ødelagt, var det «første» tempel. Begge disse husene var «forbilledlige framstillinger av tingene i himmelen». (Hebreerne 9: 23, NW) I samsvar med den forsikring Jehova ga i Haggai 2: 9, skulle det tempel som ble bygd under ledelse av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva i Jerusalem, bli herligere enn kong Salomos tempel. Hvordan viste det seg å være tilfelle? For det første var det i bruk lenger, fra år 515 f. Kr. til år 70 e. Kr., eller i 584 år, mens Salomos tempel sto i 420 år. Det «siste hus» sto således helt til Messias kom, og denne underviste selv der. I år 17 f. Kr. begynte dessuten kong Herodes den store, som hersket i den romerske provinsen Judea, en gradvis ombygging av Serubabels tempel, og han brukte mange penger på det, slik at det ble enda mer storslagent enn Salomos tempel. Men det som ville ha større betydning for Gud, var at mennesker som tilba ham, viste sin verdsettelse av hans hus.

      25. Hvordan var det «siste hus» herligere hva tilbedere i templet angår?

      25 Det var uten tvil flere tilbedere som kom sammen i Jehovas gjenoppbygde hus for tilbedelse i Jerusalem, enn det hadde vært i Salomos tempel, spesielt fordi det nye templet ble brukt i en lengre tidsperiode. Og ettersom templet ble gjenoppbygd over 90 år etter at jødene ble spredt som landflyktige og flyktninger til mange deler av verden, kom tilbederne fra et mer vidstrakt område på jorden enn tilfelle var når det gjaldt det første templet. På pinsedagen i år 33 e. Kr. kom det kjødelige jøder og proselytter til Herodes’ tempel der i Jerusalem fra Parthia, Media, Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Pontus, provinsen Asia, Frygia, Pamfylia, Egypt, Libya ved Kyrene, Roma, Kreta, Arabia og Judea. (Apostlenes gjerninger 2: 1—11) På den måten hadde det siste hus en større krets av tilbedere og var derfor herligere, i den forbilledlige oppfyllelse av profetien.

      26. Hvilken herlighet fikk Jehovas åndelige tempel ved dets forbilledlige framstillinger, som var bygd av mennesker på jorden?

      26 Men hvordan blir Jehovas profeti oppfylt med hensyn til det ene åndelige tempel, som ikke kan ødelegges, og som aldri må gjenoppbygges eller erstattes? På følgende måte: På den tid da disse materielle templene som var bygd av Salomo og av Serubabel og Herodes, eksisterte, ble oppmerksomheten rettet mot Jehovas virkelige, åndelige tempel ved hjelp av disse forbilledlige framstillinger av det i Jerusalem her på jorden. Selv det tempel profeten Esekiel på mirakuløs måte fikk se i et syn i år 593 f. Kr., henledet på en forbilledlig måte oppmerksomheten på Jehovas åndelige tempel. (Esekiel 40: 1 til 47: 2) Selv om disse jordiske templer gjorde et ærefryktinngytende inntrykk på dem som betraktet dem, kunne de imidlertid aldri gi dem som tilba i dem, full forståelse av Jehovas sanne, åndelige tempels ubeskrivelige herlighet; Denne forbilledlige framstilling av de virkelige ting fortsatte fram til år 29 e. Kr., da Jesus, Guds Sønn, ble døpt i vann og salvet med Jehovas ånd og dermed ble den lovte Kristus eller Messias. — Matteus 3: 13—17; Johannes 1: 29—34.

      27. Hvordan kan det sies at det fra år 29 av var noe mer enn en forbilledlig framstilling av Jehovas sanne tempel på jorden?

      27 Fra da av var det noe mer enn bare en forbilledlig framstilling av Jehovas åndelige tempel i Jerusalem. Fra da av var det en virkelighet, i og med at Jesus ble salvet med Guds ånd for å være «yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis». (Hebreerne 6: 20; Salme 110: 4) Jesus Kristus ble ført inn i den åndelige tilstand som var forbilledlig framstilt ved den første avdeling i templet, det Hellige, hvor gull-lysestaken, skuebrødsbordet og det gullkledde røykofferalteret sto. Han hadde også kommet inn i den tilstand som ble billedlig framstilt ved prestenes forgård i templet, hvor kobberalteret sto, og han hadde nærmet seg det som Guds alter sto for, for å framstille sitt fullkomne, menneskelige legeme som et sonoffer for «verdens synd». Den motbilledlige soningsdag i tilknytning til Jehovas virkelige, åndelige tempel hadde således begynt. (Hebreerne 8: 1 til 10: 10) Dette trekk ved den motbilledlige soningsdag varte i tre og et halvt år, til år 33 e. Kr.

      DET HIMMELSKE TEMPEL HERLIGGJORT

      28. Hvordan og når gikk Jesus Kristus gjennom den barriere som ble billedlig framstilt ved det innerste forheng i templet, og hva var hensikten med det?

      28 Den 14. nisan i år 33 e. Kr. frambar Jesus Kristus som en åndelig yppersteprest sitt offer på jorden, og hans døde, kjødelige legeme ble gravlagt. På den tredje dag deretter, på den 16. nisan i år 33 e. Kr., ble han oppreist fra de døde som en åndeperson og gikk på den måten gjennom den barriere som var billedlig framstilt ved forhenget mellom det Hellige og det Aller-helligste i templet, nemlig hans kjød. Han var på den måten i stand til å gå inn i det virkelige Aller-helligste, til å tre fram for Jehova Guds åsyn i selve himmelen, og der som yppersteprest framstille verdien av sitt menneskelige offer og gjøre soning for menneskeheten. — Hebreerne 9: 23—28; 6: 19, 20; 10: 19, 20.

      29. Hvordan ble Jehovas sanne tempel herlig ved at Jesus Kristus trådte fram for Guds åsyn?

      29 Da denne Jesus Kristus gikk inn i det Aller-helligste, fikk Jehovas virkelige, åndelige tempel en herlighet som det ikke hadde hatt tidligere. For se, nå sto hans Yppersteprest, som blir til evig tid, for hans hellige åsyn, oppreist «i herlighet», ikledd udødelighet og med «et uforgjengelig livs kraft»! — 1 Korintierne 15: 42—57; Hebreerne 7: 15—24.

      30. Når ble andre ført inn i den tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige i templet, og hvor mange vil til slutt gå gjennom den barriere som ble billedlig framstilt ved det innerste forheng?

      30 På pinsefestens dag, den 6. sivan, i år 33 e. Kr. ble den herliggjorte Jesus Kristus brukt av Jehova Gud til å utgyte den hellige ånd over sine trofaste disipler. (Apostlenes gjerninger 2: 1—38) De ble derved åndsavlede Guds barn og ble salvet til å være Yppersteprestens, Jesu Kristi, åndelige underprester. (Johannes 3: 3, 5; 2 Korintierne 1: 21; 1 Johannes 2: 20—27; 3: 1, 2; 1 Peter 2: 9) I samsvar med dette ble de ført inn i den åndelige tilstand som ble framstilt ved det Hellige i templet i Jerusalem, for å nyte godt av lyset fra den motbilledlige gull-lysestaken og av det motbilledlige skuebrødsbordet og for å ofre røkelse på det motbilledlige røykofferalter ved å frambære bønner. (Hebreerne 9: 1, 2; Lukas 1: 8—12, 21, 22) Menigheten av åndelige israelitter vil til slutt komme til å bestå av 144 000 åndelige underprester, og ved sin oppstandelse etter at Kristi rike er opprettet, får de alle et åndelig legeme, idet de blir oppreist «i herlighet», ikledd udødelighet. — Romerne 6: 5; 2 Korintierne 5: 1—5.

      31. Hvordan vil dette føre til at Jehovas åndelige tempel blir enda herligere?

      31 Ved at de på den måten får del i den «første oppstandelse», blir de ført inn i det Aller-helligste i himmelen, og «de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år». (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1, 3; 20: 4—6) Ved at Jehova lar disse trofaste, åndelige israelitter få den enestående forrett å tre fram for hans åsyn i det Aller-helligste i himmelen, gir han det åndelige tempel en større herlighet enn det hadde før, mens Serubabels materielle tempel, som ble ombygd av Herodes, tjente som et forbilde på jorden.

      32. Hva kan sies om de ytre forgårder i dette forbilledlige, menneskelagde tempel i Jerusalem, og inntil når forholdt det seg slik?

      32 På den tid da dette forbilledlige templet sto i Jerusalem, var dets forgårder utenfor prestenes forgård fylt med tilbedere fra fjern og nær. (Salme 84: 1, 2, 10; Lukas 1: 21) Etter år 70 e. Kr. strømmer det ikke lenger skarer av tilbedere til forgårdene i Jehovas hus for tilbedelse i Jerusalem, for det forbilledlige, materielle tempel for tilbedelsen av Gud ble i det året ødelagt for bestandig. (Johannes 4: 20—24; Apostlenes gjerninger 21: 26—28; Matteus 24: 1, 2; Lukas 21: 5—7, 20—24) Den herlighet som kjennetegnet de forbilledlige templer, som ble gjort med menneskehender, er blitt borte for evig, for nå lever vi ikke lenger på den tid da en bare kunne studere skyggene av det som skulle komme. Vi lever nå på den tid da vi kan studere de herlige virkeligheter, de ting som består. (Kolossenserne 2: 16, 17, NW; Hebreerne 10: 1—4, 10) Men hva med det sanne tempels forgårder?

      33. Hva kan vi som lever nå da rystelsen pågår, spørre om med hensyn til «alle folkenes kostelige skatter»?

      33 Da Jehova, hærskarenes Gud, talte om sitt virkelige, åndelige tempel, benyttet han sin profet Haggai til å fortelle at «alle folkenes kostelige skatter» skulle komme til hans hus for tilbedelse. Dette skulle skje på den tid da himmelen og jorden og havet og det tørre land ble rystet. Vi nærmer oss nå det dramatiske høydepunkt på denne universelle rystelse. Det er nå på sin plass å spørre: Har disse kostelige skatter virkelig kommet til Jehovas hus fra alle folk eller nasjoner, som snart skal rystes slik at de ødelegges og fjernes? Ja!

      34. Hvordan er så Jehovas åndelige tempels forgårder blitt fylt med en herlighet som de ikke tidligere har hatt?

      34 Hundretusener av dem har ’kommet hit’ som innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus. Disse har han ført fram som sine «andre får» og gjort dem til «én hjord» sammen med den levning av hans åndelige underprester som fremdeles er i forgårdene til Jehovas tempel. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9, 10) Ettersom denne talløse ’store skare’ på en ordnet måte utfører tjeneste i Jehovas forgårder og erkjenner at deres frelse tilhører deres Gud, som sitter på tronen, og hans Lam, utgjør de et syn som bringer ære til den suverene Herre, Jehova. De fyller ikke kristenhetens kirker og katedraler og jødedommens synagoger, men de fyller Jehovas sanne, åndelige tempels forgårder med en herlighet som dette tempel ikke tidligere har hatt. Det kan i sannhet sies at ordene om at «dette husets siste herlighet skal bli større enn den første», har gått i oppfyllelse. (Haggai 2: 9, RS) «Dette Tempels nye herlighet vil komme til å overgå den gamle, sier Jahve Sebaot.» (Je) «Dette husets framtidige herlighet skal være større enn den første.» — By.

      FRED UNDER RYSTELSEN

      35, 36. a) Med hvilke trøsterike ord sluttet Jehova sin annen profeti ved Haggai? b) Ble Jehovas tempel ødelagt på en fredelig måte, og hvor på jorden er det fred i dag?

      35 Jehova avsluttet den annen profeti han uttalte gjennom Haggai, med følgende trøsterike ord: «Og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 9.

      36 Da byen Jerusalem og det tempel som var blitt bygd av Serubabel og ombygd av kong Herodes, ble ødelagt i år 70, gikk det ikke fredelig for seg, men det fant sted midt i en fryktelig trengselstid. (Matteus 24: 1—22) Men Jehovas virkelige, åndelige tempel er et sted hvor det hersker varig fred. I en redegjørelse for hvordan de sanne kristnes møter i dette åndelige hus for tilbedelse bør ledes, står det skrevet: «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. . . . men la alt skje sømmelig og med orden!» (1 Korintierne 14: 33, 40) Denne regel for oppførsel blir fulgt på Jehovas kristne vitners møter, slik at det rår en fredelig ånd blant dem. — Galaterne 5: 22, 23.

      37. Hvordan opplever levningen og den ’store skare’ i Jehovas tempels forgårder fred, til tross for all den rystelse som foregår rundt omkring?

      37 Mens Jehova, hærskarenes Gud, ryster den symbolske jord og himmel og det symbolske hav og tørre land, gir han sitt åndelige tempels jordiske forgårder fred. Den salvede levning av hans åndelige underprester utfører nøye sine plikter i hans hus for tilbedelse, og de unnlater fullstendig å blande seg opp i denne verdens stridigheter og konflikter. Den ’store skare’ av de «andre får» som har dratt opp til «[Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus». har billedlig talt gjort det Esaias 2: 2—4 forutsa at de skulle gjøre. De har smidd sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. De lærer ikke mer å føre krig med bokstavelige våpen. I den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil de ikke legge hånd på Guds fiender. De vil la det være hans krig, i tillit til at han vil vinne en herlig seier. (Åpenbaringen 16: 14—16; 2 Krønikebok 20: 15) Ved å følge en slik handlemåte legger de Guds ånd for dagen og viser at de er i besittelse av den «visdom som er ovenfra». — Jakob 3: 17.

      38. Hvilket håp som en gang ble framholdt for de motløse tempelbyggerne på Haggais tid, ser nå de som utgjør levningen av de åndelige israelitter bli virkeliggjort verden over, og hva blir de oppfordret til?

      38 Hvilken enestående fred kan ikke Jehovas kristne vitner i dag glede seg over i Jehovas åndelige hus for tilbedelse! Hvor gledelig er det ikke for oss å se hvordan Jehovas herlighet fyller hans åndelige tempel idet «alle folkenes kostelige skatter» fortsetter å komme til det! For lang tid siden ble muligheten for at noe så underfullt skulle skje, framholdt for de nedslåtte tempelarbeiderne i Jerusalem av Jehovas profet Haggai med tanke på at dette skulle synke ned i deres hjerte og sinn. I vår tid, da alle nasjoner blir rystet, kan vi virkelig se den vidunderlige oppfyllelsen av Haggais profeti, og dette bør være en spore for den salvede levning av åndelige israelitter i deres tjeneste for Jehova Gud i hans åndelige hus for tilbedelse. Denne levning blir gjennom Jehovas inspirerte Ord oppfordret til ikke å ringeakte Jehovas ufortjente godhet, slik som den utakknemlige Esau gjorde, idet det sies: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild.» — Hebreerne 12: 16, 17, 28, 29.

      [Illustrasjon på side 84]

      (Se den trykte publikasjonen)

      HERODES’ TEMPEL

      (Grunnplan)

      Tyropoion-dalen

      Kedron-dalen

      Oljeberget mot Øst

      Bueganger

      Den kongelige buegang

      Salomos buegang

      Den nordre buegang

      Hedningenes forgård

      Den ytre forgård

      Mur

      Kvinnenes forgård

      Israelittenes forgård

      Prestenes forgård

      Templet

      Bymur

      Bymur

      Den fagre tempeldør

      Port

      Port

      Port

      Port

      Port

      Port

      1. Det Aller-helligste

      2. Det Hellige

      3. Brennofferalteret

      4. Det støpte hav

      5. Den indre tempelport

  • En nasjon oppfordres til å vende om til Jehova
    Paradiset gjenopprettet for menneskeheten – ved Teokratiet!

    • Kapittel 6

      En nasjon oppfordres til å vende om til Jehova

      1. Hvor lenge hadde Haggai nå profetert alene, og hva hadde Jehova oppmuntret jødene til å gjøre?

      DET gikk minst ti dager etter at profeten Haggai hadde kommet med sin annen profeti i Jerusalem, noe han gjorde på den 21. dag i den sjuende lunarmåned (tisjri) i år 520 f. Kr. Dette var fortsatt i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. En trofast levning av tilbedere av Jehova Gud som hadde kommet tilbake fra jødenes landflyktighet i Babylonia i 537 f. Kr., hadde nå vært i sitt hjemland i 17 år. Et forbud som en tidligere konge i Perserriket hadde nedlagt mot gjenoppbyggingen av Jehovas tempel i Jerusalem, sto fortsatt ved makt. I år 536 f. Kr. var grunnvollen til templet blitt lagt, men lenger hadde en ikke kommet med gjenoppbyggingen av templet. Uten å vente på opphevelsen av det offisielle forbud som et ringe menneske hadde nedlagt mot gjenoppbyggingen av hans hus for tilbedelse i Jerusalem, hadde så Jehova Gud oppreist sin profet Haggai for å oppmuntre de hjemvendte jødene til å gjenoppta byggingen på templet. Dette hadde han gjort på den første dag i den sjette lunarmåned (elul). I to lunarmåneder hadde Haggai vært den eneste profet som oppfordret folket til å gå i gang med gjenoppbygningsarbeidet.

      2. Hva gjorde Jehova nå for ytterligere å styrke tempelbyggernes tro og inngyte dem mot?

      2 Selv om det skulle ha vært tilstrekkelig at Haggai profeterte alene, og selv om han fikk jødene til å gjøre en del, ville det likevel være trosstyrkende og oppmuntrende for dem hvis et annet vitne for Jehova bekreftet at Jehovas tid nå var inne til at de uten å nøle igjen tok fatt på gjenoppbyggingen av hans tempel i Jerusalem. Jehova oppreiste omtenksomt enda en profet på dette kritiske tidspunkt, en mann som het Sakarias. Angående forbudet mot tempelbyggingen og hvordan og hvorfor det i sin tid ble trosset av tempelbyggerne, leser vi følgende:

      3. Hva sier Esras om hvordan forbudet mot byggearbeidet ble håndhevet, og om hvordan jødene i sin tid trosset det?

      3 «Så snart avskriften av dette brev fra kong Artaxerxes var blitt opplest for Rehum og statsskriveren Simsai og deres embetsbrødre, dro de straks til jødene i Jerusalem og hindret dem med vold og makt. Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det ble intet gjort med det før i det annet år av perserkongen Darius’ regjering. Profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, som også var profet, profeterte for jødene i Juda og Jerusalem; i Israels Guds navn profeterte de for dem. Da tok Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, til å bygge på Guds hus i Jerusalem, og Guds profeter var med dem og støttet dem.» — Esras 4: 23 til 5: 2.

      4. Når begynte Sakarias å profetere?

      4 Når i kong Darius I’s annet regjeringsår (520 f. Kr.) begynte Sakarias, Iddos sønn, å profetere? De første ordene i Sakarias’ egen profetiske bok opplyser om det: «I den åttende måned i Darius’ annet år kom [Jehovas] ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av Iddo.» — Sakarias 1: 1.

      5. a) Hvilken dag kan det ha vært da Sakarias begynte å profetere? b) Hva er det som viser at det er viktig for oss som lever nå, å undersøke hans bok?

      5 Den åttende lunarmåned, som var på 29 dager, ble kalt hesjvan og var en høstmåned. Det blir ikke oppgitt i profetien hvilken dag det var i måneden. Det var øyensynlig den første dag i hesjvan, nymånedagen, da mange jøder ville være samlet til høytid i Jerusalem. I så tilfelle ville det være nøyaktig to måneder etter at Haggai begynte å profetere. Steven Byingtons oversettelse sier her: «På den åttende nymåne i Darius’ annet år kom Jehovas ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av ’Iddo.». (Sakarias 1: 1, By) Sakarias visste neppe at hans profetiske bok ville være så viktig at kristne skribenter mange hundre år senere ville sitere den for å bevise av den ventede Messias, Kristus eller den Salvede, hadde kommet og hadde utført den første delen av sitt oppdrag til gagn for hele menneskeheten. (Matteus 21: 5; 26: 15, 28, 31; 27: 9; Markus 14: 24, 27; Lukas 22: 20; Johannes 12: 15; 19: 37; Åpenbaringen 11: 2, 4) Dette viser ikke bare at Sakarias’ bok er en inspirert bok, en bok som inneholder sanne profetier, men også at det er viktig for oss å undersøke den for å finne ut hvordan dens profetier får sin oppfyllelse i vår tid.

      6. Hvis ord fikk Sakarias befaling om å kunngjøre, og hva er det som viser at det er viktig for oss å ha Sakarias’ bok i tankene nå når vi nærmer oss Harmageddon?

      6 Helt fra begynnelsen av sies det at de ord fra Gud som Sakarias får befaling om å kunngjøre, skriver seg fra «[Jehova], hærskarenes Gud» — et ganske meningsfylt uttrykk. Det er også meget passende med tanke på tidspunktet og situasjonen. Femtito (52) ganger i de 14 kapitlene som Sakarias’ profeti består av, finner vi dette kraftfulle uttrykket. Det siste kapitlet, vers 3, viser at dette ikke er noen tom betegnelse for Gud, for det inneholder følgende forutsigelse: «For [Jehova] skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag.» (Sakarias 14: 3) Det er av største betydning å ha denne profetien i tankene i vår tid da ordene i Bibelens siste bok om at alle nasjoner er på marsj mot Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», er i ferd med å oppfylles. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Dette er den samme Gud som den Jehova, hærskarenes Gud, som ble tilbedt på den tid da ypperstepresten Eli, profeten Samuel og hyrdegutten David levde. Det var i « [Jehovas], hærskarenes Guds navn» David dro ut for å kjempe mot den tungt bevæpnede filisterkjempen Goliat og drepte ham med en stein som han med stor treffsikkerhet kastet mot ham ved hjelp av sin slynge. — 1 Samuel 1: 3 4: 4; 17: 45.

      SAKARIAS’ INNLEDENDE PROFETI

      7. Hvem var Jehova ifølge Sakarias 1: 2 blitt meget vred på, og hvorfor?

      7 Det innledende budskap Jehova, hærskarenes Gud, kom med gjennom sin profet Sakarias, var rettet til de hjemvendte jødene. «Og det lød så: Stor var [Jehovas] vrede mot eders fedre.» (Sakarias 1: 1, 2) Disse «fedre» var deres fedre og bestefedre, som var blitt bortført til Babylon i 617 og i 607 f. Kr. Jehova, hærskarenes Gud, var meget vred på disse på grunn av at de hadde vanhelliget og besmittet hans hellige tempel i Jerusalem og hadde brutt den pakt de som folk betraktet hadde inngått med ham, og inngått politiske forbindelser med verdslige, hedenske nasjoner. Hans vrede ble til slutt så stor at han lot byen Jerusalem og dens tempel bli ødelagt og hele Juda land bli liggende øde, uten mennesker eller husdyr, i 70 år. Årsaken til dette var at jødene hadde forlatt den rene, ubesmittede tilbedelse av Jehova, hærskarenes Gud. Dette alvorlige forhold var noe de jøder som var blitt utfridd av landflyktigheten i Babylon for å vende hjem til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas tempel der, trengte å bli minnet om.

      8. Hva fikk Sakarias så befaling om å si til jødene at de skulle gjøre?

      8 I Sakarias’ budskap til disse jødene, som nå hadde vært i sitt hjemland i 17 år, het det videre: «Og du skal si til dem: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Vend om til meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Sakarias 1: 3.

      «VEND OM» — I HVILKEN FORSTAND OG MED HVILKET RESULTAT?

      9. I hvilken forstand skulle disse hjemvendte jødene ’vende om’ til Jehova, hærskarenes Gud, og hvorfor skulle de gjøre det?

      9 På hvilken måte mente Jehova at disse hjemvendte jødene skulle ’vende om’ til ham? Hadde ikke profeten Haggai allerede talt til dem, og hadde det ikke gitt et visst resultat? Jo! Beretningen forteller hva som fant sted etter at Haggai hadde kommet med sin første profeti: «Og [Jehova] vakte slik iver hos Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og hos hele det folk som var blitt igjen, at de kom og arbeidet på [Jehovas], sin Guds, hærskarenes Guds hus; det var på den tjuefjerde dag i måneden, i den sjette måned i kong Darius’ annet år.» (Haggai 1: 14, 15) Men nå hadde det gått over en måned, og i løpet av den tiden hadde de kanskje begynt å ta det litt mer med ro, og det er mulig at noen også la en viss likegyldighet for dagen. Det ville derfor være svært passende at en annen profet også kom med en kraftig oppfordring for på den måten å støtte opp om det som allerede var blitt sagt.

      10. Hvordan skulle således disse jødene ’vende om’ til sin Gud, og hva ville være et bevis for at de fullt ut hadde vendt om?

      10 Hele folket trengte å vende om til Jehova, hærskarenes Gud, med ett hjerte og med én sjel og uten frykt for fienden. Dette ville innebære at de igjen på en helhjertet og fryktløs måte begynte å tilbe den eneste levende og sanne Gud. De skulle på en synlig måte gi uttrykk for at de hadde vendt om til sin Gud, ved å fullføre gjenoppbyggingen av hans tempel. Det hadde vært den viktigste grunnen til at de hadde vendt tilbake til sitt hjemland. (Esras 1: 1 til 4: 3) Byggingen av deres egne, private hus og arbeidet på deres gårder og andre materielle interesser var av underordnet betydning. Bare ved at disse hjemvendte jødene fullførte templet i den byen som Gud hadde knyttet sitt navn til, kunne de fullt ut tilbe ham i samsvar med den lov han hadde gitt dem ved profeten Moses. (Haggai 1: 3—9) Det var derfor mye disse jødene måtte gjøre for å vende om og tilbe sin Gud i full lydighet mot hans lov og i samsvar med de foranstaltninger han hadde truffet.

      11. Hvordan ville Jehova «vende om» til dem når de vendte om til ham?

      11 Hva ville så skje hvis de ’vendte om’ og tilba sin Gud på en helhjertet måte? «[Jeg vil] vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» Det at han vendte om til dem, ville bety at de fullt ut hadde gjenvunnet hans gunst. Han ville gjøre til intet fiendens motstand mot gjenoppbyggingen av det hus som skulle være et senter for tilbedelsen av ham. Han ville sørge for at de ikke lenger opplevde slike tilbakeslag materielt sett som dem de hadde opplevd helt siden de hadde sluttet å arbeide på templet. Han ville velsigne dem med materielle goder, samtidig som han ville la dem få del i ubeskrivelige åndelige velsignelser. — Sakarias 8: 9—15.

      12. Hvilket arbeid var det således hele nasjonen skulle støtte opp om for å vinne Guds gunst?

      12 Total mobilisering av folket! Tiden var inne til nettopp det — under Jehovas ledelse og med profetenes hjelp. Alle de hjemvendte jødene skulle gå i gang med sitt viktigste arbeid og sørge for at hele Jehovas hus for tilbedelse ble fullført. På den måten ville Jehova gjøre seg et navn, og bare på den måten kunne nasjonens yppersteprest, underprester og alle levittene utføre de plikter og tjenester de hadde fått i oppdrag å utføre til åndelig gagn for hele folket og for alle de trofaste proselytter fra andre folkeslag. Uten at templet ble fullført, kunne jøder fra fjern og nær ikke på rette måte feire sine tre årlige høytider og heller ikke den årlige soningsdagen. De såkalte nethinim, som skulle «hogge ved og bære vann», kunne ikke fullt ut utføre sin tempeltjeneste. (Josva 9: 23; Esras 2: 43—58) Her var således et arbeid som hele nasjonen skulle støtte opp om, slik at den kunne få Guds velsignelse.

      13. Hva burde de hjemvendte jøder ha gjort i betraktning av de følger fedrenes handlemåte fikk, og hva ble de derfor gjort oppmerksom på?

      13 De hjemvendte jødene burde på dette kritiske tidspunkt ha latt seg advare av følgene av den handlemåte deres fedre hadde fulgt. Jehova sa derfor videre til dem gjennom profeten Sakarias: «Vær ikke lik eders fedre, som de forrige profeter formante med disse ord: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Vend om fra eders onde veier og eders onde gjerninger! Men de hørte ikke og aktet ikke på meg, sier [Jehova]. Eders fedre, hvor er de? Og profetene, kan de leve til evig tid? Men mine ord og mine råd, som jeg bød mine tjenere profetene å forkynne, har ikke de nådd eders fedre, så de vendte om og sa: Som [Jehova], hærskarenes Gud, hadde i sinne å gjøre med oss etter våre veier og våre gjerninger, således har han gjort med oss?» — Sakarias 1: 4—6.

      14. a) Hva kunne de hjemvendte jødene vente hvis de fulgte den samme handlemåte som sine fedre? b) Hvorfor spurte Jehova dem om deres fedres tilstand, og var det at de tidligere profeter var i den samme tilstand, noe som ga jødene grunn til ikke å lytte til Haggai og Sakarias?

      14 Denne advarselen viste at hvis de hjemvendte jødene ble lik sine fedre, som ble bortført til Babylon, kunne de være sikre på at det ville vekke Jehovas mishag. Grunnen til at han spurte dem om hvor deres fedre var, var at deres Fedre ikke lenger var i live, på grunn av at de hadde pådratt seg Guds mishag. De hadde nektet å forlate sine onde veier og gjerninger og angerfullt vende om til sin Gud. De hjemvendte jødene kunne imidlertid spørre: ’Hva med profetene, slike som Jeremias, som profeterte om at Jerusalem skulle bli ødelagt og Juda land lagt øde? Levde de for evig? Er ikke de også døde, akkurat som våre ulydige forfedre?’ Selv om et slikt spørsmål naturligvis måtte bevares bekreftende, var ikke det noen fornuftig grunn til at de hjemvendte jødene skulle unnlate å lytte til profetene Haggai og Sakarias, som Jehova nå oppreiste, i år 520 f. Kr.

      15. a) Hva i forbindelse med de tidligere profeter var det som var av betydning? b) Hva ville derfor det å følge fedrenes handlemåte resultere i?

      15 Det de skulle bygge et fornuftig resonnement på, var ikke de dødelige profeter som Jehova benyttet som sine inspirerte talerør for å kunngjøre sine ord og sine påbud. Det som var viktig, det som var av avgjørende betydning, var det Jehova inspirerte disse profetene til å si. Viste Jehovas ord til dem seg å være sanne, og viste hans råd eller kunngjøringer seg å være til å stole på? De hjemvendte jødenes fedre hadde måttet svare ja på det! Fedrene hadde måttet vende om eller forandre sin tenkemåte og innrømme: «Som [Jehova], hærskarenes Gud, hadde i sinne å gjøre med oss etter våre veier og våre gjerninger, således har han gjort med oss.» Hvorfor skulle så de hjemvendte jødene sette Jehova på prøve med hensyn til hvorvidt han mente nøyaktig det han sa, slik som deres fedre hadde gjort? Resultatet ville bli det samme som i deres fedres tilfelle. Jehovas ufeilbarlige ord og råd eller kunngjøringer ville nå dem; slike uttalelser av Jehova ville i tidens løp bli oppfylt på dem. Ulykke ville bli resultatet. Så hvorfor ikke heller vende om til Jehova nå, slik at han kunne vende om til dem, i samsvar med sitt løfte?

      ET LIGNENDE SPØRSMÅL I VÅR TID

      16. a) Hva er det viktige spørsmål som vi nå må ta stilling til? b) Hva hadde derfor det spørsmål levningen ble stilt overfor i det første etterkrigsåret, 1919, tilknytning til?

      16 Det viktige spørsmål som vi må ta stilling til, er: Hvor står vi med hensyn til det hus for tilbedelse som tilhører den eneste levende og sanne Gud, Jehova? Det var det spørsmål som den generasjon av menneskeheten som overlevde året 1914, og som har levd inntil nå, på et tidlig tidspunkt ble stilt overfor. Under den første verdenskrig, under den internasjonale konflikten i årene 1914—1918, ble mange religiøse bygninger skadd eller ødelagt. En god del av disse kirkebygningene ble reparert eller gjenoppbygd i etterkrigstiden. Det som i første rekke opptok Jehova Guds sanne, innvigde folk etter denne verdenskonflikten, var imidlertid ikke byggingen av en kirke eller et religiøst hus, slik tilfellet var med de hjemvendte jødene i 537—520 f. Kr. Jehovas sanne, åndelige tempel var ikke blitt skadd eller ødelagt av noen bomber fra luften eller av noen andre sprengladninger under den første verdenskrig. Det var intakt. Spørsmålet i etterkrigsåret 1919 var derfor: Hvor sto levningen av Jehovas innvigde folk med hensyn til Jehovas sanne, åndelige tempel og den rene, ubesmittede tilbedelse som skulle utøves der?

      17. Trengte de innvigde, døpte, internasjonale bibelstudenter som overlevde den første verdenskrig, å angre og vende om til Jehova? Begrunn svaret.

      17 Under den første verdenskrig var de innvigde, døpte, internasjonale bibelstudenters arbeid, som besto i å vitne om Guds rike, blitt alvorlig forstyrret av krigshandlinger, forbud og voldsom forfølgelse. Bibelstudentene hadde til en viss grad gitt etter for menneskefrykt, som fører i snare. (Ordspråkene 29: 25) De hadde forsøkt å unngå å pådra seg blodskyld ved for det meste å utføre tjeneste som ikke-stridende, men de hadde ikke inntatt en strengt nøytral holdning til denne verdens konflikter. I visse henseender trengte de å angre og vende om til Jehova, slik at han kunne vende om til dem og vise dem sin gunst. — Sakarias 1: 3.

      18, 19. Hva var tiden inne til å gjenoppta, og hvorfor?

      18 Denne verdens nasjoner hadde kommet inn i sin «endens tid» da hedningenes tid endte i 1914. (Daniel 12: 4) Forholdene i verden gjorde det nå i sannhet påkrevd at det arbeid som Jehova hadde bestemt skulle utføres, ble utført, og det var det hans Sønn, Jesus Kristus, hadde forutsagt:

      19 «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14, NW; Markus 13: 10.

      20. a) På hvilken måte trengte dette veldige, verdensomfattende arbeid å bli utført? b) Hvilke to organisasjoner må vi ta i betraktning?

      20 Et slikt veldig arbeid som skulle utføres i verdensomfattende målestokk, måtte utføres på en høyst organisert måte, av en fullt ut forent organisasjon, under ledelse av den teokratiske Hersker, Jehova Gud, som var i sitt sanne, åndelige tempel. Jehova måtte stå bak organiseringen. Det finnes bare to organisasjoner som virker universelt, og den ene av dem burde enhver fornuftutstyrt skapning kjenne godt til. Det er Skaperens organisasjon, Jehovas organisasjon. Den andre er den som blir ledet av hans store motstander, av ham som profeten Sakarias også omtalte, nemlig Satan Djevelen. — Sakarias 3: 1, 2.

      21. Hva er de viktigste delene av Djevelens organisasjon, og hva gjør det påkrevd at forkynnelsen av Riket blir utført på en organisert måte?

      21 Den nåværende tingenes ordning blant menneskene representerer i sannhet en organisasjon, og den kristne apostelen Paulus omtaler Satan Djevelen som «guden for denne tingenes ordning». (2 Korintierne 4: 4, NW) I et brev til efeserne (2: 2; 6: 11, 12) beskriver han hvor godt organisert den usynlige, åndelige del av Satan Djevelens organisasjon er. Både den usynlige del og den synlige, jordiske del av Satans organisasjon er imot forkynnelsen av det gode budskap om Guds messianske rike. Dette gjør det enda mer påkrevd at Rikets forkynnere arbeider på en organisert måte.

      22. a) Er Jehovas ’hærskarer’ organisert? b) Hva var Jehovas synlige, jordiske organisasjon inntil Jesu død, og hva har vært hans synlige, jordiske organisasjon siden pinsedagen i år 33 e. Kr.? Hvordan er den oppbygd?

      22 De hærskarer som tilhører Jehova, hærskarenes Gud, er alle organisert. (Lukas 2: 13—15; Åpenbaringen 14: 6, 7) Jehova, hærskarenes Gud, ville bare gi sin synlige, jordiske organisasjon i oppdrag å forkynne Rikets budskap på jorden. Fra profeten Moses’ dager og fram til Herren Jesu Kristi død var den jordiske nasjon som besto av kjødelige, omskårne jøder, Jehova Guds synlige organisasjon. (Salme 147: 19, 20) Men fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr., da Guds ånd ble utgytt over Jesu Kristi trofaste disipler, har det åndelige Israel med omskårne hjerter utgjort Guds ’hellige folk’ og hans synlige, jordiske organisasjon. (Apostlenes gjerninger 2: 1—40; Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; 1 Peter 2: 9) Det åndelige Israel er således den sanne, kristne menighet, som består av innvigde, døpte, åndssalvede disipler av Messias, Jesus. I likhet med menneskekroppen er denne menighet godt organisert, for dens mange medlemmer har alle hver sin bestemte oppgave å utføre. (Romerne 12: 4—8; 1 Korintierne 12: 12—28; Efeserne 4: 15, 16; Kolossenserne 2: 19) Menigheten har også utnevnte eldste og menighetstjenere som tar seg av spesielle tjenesteoppgaver. — Filippenserne 1: 1.

      23. Hvilket annet arbeid har Jehovas synlige organisasjon utført foruten det å forkynne om Riket?

      23 Forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» til et vitnesbyrd for alle folkeslag er ikke det eneste arbeid Guds synlige, jordiske organisasjon har vært opptatt med nå i «endens tid» for denne tingenes ordning, etter at den første verdenskrig sluttet. Det har også pågått et innhøstningsarbeid i åndelig forstand. Jesus Kristus forutsa at et slikt arbeid skulle bli utført. Da Jesus forklarte sin lignelse om hveteåkeren som en fiende sådde ugress i, sa han:

      24. Hva sa Jesus om høsten og om høstfolkene?

      24 «Den som sår den gode sæd, er Menneskesønnen. Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn; fienden som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende [en avslutning på en tingenes ordning, NW]; høstfolkene er englene.» — Matteus 13: 37—39.

      25. Hvor ble levningen av Jehovas åndssalvede tjenere samlet i 1919, men hvorfor gjensto det fremdeles et høstarbeid som skulle utføres av Jehovas engler, og hvem skulle delta i det?

      25 I etterkrigsåret 1919 ble den trofaste levning av Jehovas åndssalvede folk under englers ledelse samlet i hans synlige, jordiske organisasjon for å forkynne om Riket, slik det var blitt forutsagt. Dette var meget tydelig da Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt sitt åtte dagers stevne i Cedar Point i Ohio i september 1919. Men de som utgjorde denne trofaste, salvede levning, som hadde overlevd de store vanskelighetene og forfølgelsen under den første verdenskrig, var ikke mange nok til at det forutbestemte tallet på dem som blir salvet til å regjere med Jesus Kristus i hans himmelske rike, ble fullt. Antallet av Kristi medarvinger skulle, slik som det var forutsagt, være 144 000. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1, 3; 20: 4, 6) Følgelig måtte flere av «hvete»-klassen bli funnet av englene og samlet inn i Jehovas synlige, jordiske organisasjon. Hva krevde nå innhøstningsarbeidet på jorden, ettersom de usynlige, himmelske engler arbeidet gjennom den salvede levning på jorden?

      26. Hva krevde dette høstarbeidet at medlemmene av den salvede levning gjorde, og hva må skje med dem som de døper, for at disse skal bli Kristi medarvinger?

      26 Det krevde at de overlevende av medarvingene til Kristi rike fra 1919 av utførte et ytterligere arbeid for å gjøre disipler og døpe og lære dem. Etter at disse nye disipler var blitt døpt som innvigde disipler av Jesus Kristus, måtte de bli salvet med Guds ånd for å bli «rikets barn», Jesu Kristi medarvinger. (Romerne 8: 15—17) De som på den måten ble samlet inn i løpet av denne «avslutningen på tingenes ordning», vil sammen med alle de andre hvetelignende kristne, som allerede hadde vist seg å være trofaste inntil døden, utgjøre det forutbestemte antall på 144 000 «rikets barn». Med tanke på alle slike trofaste som er blitt samlet inn, står det: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» — Åpenbaringen 20: 4, 6.

      ÅNDELIGE UNDERPRESTER I DET «HELLIGE»

      27, 28. a) Hvilket forhold står disse salvede i til Ypperstepresten, Jesus Kristus, og hvor befinner de seg derfor i Jehovas åndelige tempel? b) Hvilke spesielle privilegier har de i dette spesielle området?

      27 Legg merke til at disse trofaste, salvede disipler ikke bare skal regjere sammen med Jesus Kristus i det himmelske rike. De skal også være «Guds og Kristi prester». De 144 000 salvede er derfor Yppersteprestens, Jesu Kristi, underprester. Mens de ennå er på jorden, står de i et slikt forhold til sitt Hode, Jesus Kristus. Det er grunnen til at apostelen Peter for 1900 år siden skrev til sine salvede, kristne brødre og sa: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Som underprester har de det privilegium «å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus». (1 Peter 2: 9, 5) Mens de ennå er på jorden, står de følgelig i et spesielt forhold til Jehovas åndelige tempel, hvis Aller-helligste er Jehovas spesielle bolig i de hellige himler, hvor den oppstandne Jesus Kristus framstilte verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer.

      28 Mens disse underprester ennå er på jorden i kjødet, er de i den åndelige tilstand som ble billedlig framstilt ved det første rom eller det «Hellige» i templet i Jerusalem. I harmoni med at de gullkledde skuebrødsbordene, gull-lysestakene og det gullkledde røykofferalteret sto i det Hellige i templet i Jerusalem, tar de trofaste, kristne underprester i det åndelige Hellige til seg åndelig føde, blir åndelig opplyst og ofrer velluktende røkelse i form av bønner og en nidkjær tjeneste for Jehova mens de ennå er på jorden. (2 Mosebok 40: 4, 5, 22—28; 1 Kongebok 7: 48—50; 2 Krønikebok 4: 19—22) Selv om mennesker som ikke har noen åndelig skjelneevne, kanskje ikke vil forstå dette, utfører disse åndelige, salvede underprester virkelig en hellig tjeneste i dette hellige området i Jehovas store, åndelige tempel. Fra sin opphøyde stilling i det Aller-helligste i dette åndelige tempel kan Jehova studere disse underpresters virksomhet og avsi dommen over dem på grunnlag av den tjeneste de utfører under hans Yppersteprest, Jesus Kristus. — Malakias 3: 1—5.

      29. a) Hvilket arbeid deltok den salvede levning i etter 1919? b) Hvordan berørte dette Jehovas åndelige tempel?

      29 Når vi tar disse ting i betraktning, blir vi klar over følgende kjensgjerning: I året 1919 sto de som tilhørte den salvede levning av Kristi utfridde disipler, fram for å gjøre sin del av høstarbeidet på jorden under ledelse av «høstfolkene», englene i himmelen. På den måten påtok de seg et arbeid som berørte Jehovas sanne, åndelige tempel. Hvordan det? Jo, ved at de gjorde disipler og på den måten samlet inn «hvete»-klassen under englenes, høstfolkenes, ledelse, var de med på å frambringe flere åndelige underprester. De samarbeidet med Jehova Gud, slik at han kunne innsette flere underprester, ja, det fulle antall åndelige underprester, i det Hellige i sitt store, åndelige tempel. De arbeidet på den måten for at det skulle bli utført en utvidet, hellig tjeneste ved at flere underprester tjente i Jehovas tempel.

      30. Var dette det rette tidspunkt for innsamlingen av de hvetelignende kristne, og hvordan førte dette til en utvidelse av arbeidsstokken i det Hellige?

      30 Dette var ikke et «ettersankningsarbeid» i likhet med det som fulgte etter det vanlige høstarbeidet i det gamle Israel.a Dette innsamlingsarbeid som ble utført av den salvede levning, var det virkelige innhøstningsarbeidet, som ble utført under ledelse av de himmelske «høstfolkene». De som tilhørte levningen, skulle utføre dette arbeidet i «avslutningen på tingenes ordning», etter året 1914, og Jesus sa at «høsten er en avslutning på en tingenes ordning». (Matteus 13: 39; 24: 3, 31, NW) Som følge av det åndelige innhøstningsarbeid som ble utført i årene som fulgte, vokste den salvede levning av Kristi hvetelignende disipler i antall på en bemerkelsesverdig måte fram til året 1931, da den salvede levning antok det bibelske navnet «Jehovas vitner». Det var tydelig at antallet av åndelige underprester i det Hellige i Jehovas åndelige tempel hadde økt, og de utgjorde øyensynlig hele den gruppe som var nødvendig for at det forutbestemte antall på 144 000 åndelige underprester under Ypperstepresten, Jesus Kristus, skulle være fullt. Det fant i sannhet sted en utvidelse av arbeidsstokken i det Hellige i Jehovas sanne tempel.

      31. Hva ble de utfridd av og hva ble de ført tilbake til i 1919 med tanke på at de skulle gå i gang med dette tempelarbeidet?

      31 Det var således et åndelig tempelarbeid den salvede levning av utfridde kristne begynte å utføre i året 1919. På grunn av den kjærlige godhet Jehova viste ved sin større Kyros, Jesus Kristus, var de blitt utfridd av fangenskapet under Babylon den store, den falske religions verdensrike, og dens politiske elskere. De var blitt frigjort og ført tilbake til sitt rettmessige område på jorden nettopp for at de skulle gå i gang med dette tempelarbeid.

      32. Hvordan svarte det som fant sted i 1919 e. Kr., til det som fant sted i 520 f. Kr.?

      32 Det var akkurat som i år 520 f. Kr., da profetene Haggai og Sakarias ble oppreist for å oppmuntre den hjemvendte jødiske levning til å gjenoppta arbeidet på templet i Jerusalem, som så lenge var blitt forsømt. I året 1919 e. Kr. ble levningen av salvede, utfridde kristne gjennom bladet Vagt-Taarnet oppfordret og oppmuntret til å gjenoppta sin offentlige tjeneste for den høyeste Gud på en fryktløs måte. Guds messianske rike var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid endte i 1914, og det måtte nå kunngjøres verden over. Dette lovoffer skulle nå frambæres for Gud i alle hans fienders påsyn. — Hebreerne 13: 15, Salme 138: 1—3.

      33. Hvordan ville det gå hvis den salvede levning fulgte den kurs som fedrene til den jødiske levning i fortiden fulgte, og hva gjorde derfor den salvede levning?

      33 På denne måten kunne de ’vende om’ til Jehova, slik at han også kunne «vende om» til dem og vise dem sin gunst. Hvis de etterlignet fedrene til den jødiske levning i fortiden, som han hadde vært meget vred på, ville de bli rammet av ulykke, i likhet med disse fedrene, som ikke lyttet til eller ga akt på de advarsler og de råd Jehovas profeter kom med. Jehovas profetiske ord og kunngjøringer ville også nå dem som var ulydige nå i «endens tid». Den salvede levning begynte derfor viselig å ’vende om’ til Jehova i 1919.

      [Fotnote]

      a Se Vagt-Taarnet for august 1919, under overskriften «Høsttiden endt — hva skal følge deretter?»; se også dette bladet for oktober 1919, side 159, under overskriftene «Farlige tider» og «Ettersankningsarbeidet»

  • Velsignelser og et godt styre mens verden rystes
    Paradiset gjenopprettet for menneskeheten – ved Teokratiet!

    • Kapittel 7

      Velsignelser og et godt styre mens verden rystes

      1. Hva så Sakarias finne sted måneden etter at han hadde kommet med sin første profeti, og hva fikk dette Jehova til å gjøre?

      DEN første profetien Sakarias kom med, i den åttende lunarmåned (hesjvan) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår, var kort, men betimelig og poengtert. (Sakarias 1: 1—6) Allerede den etterfølgende måned så profeten Sakarias at et betydningsfullt skritt som var bestemmende for den jødiske nasjons framtidige velferd, ble tatt i Jerusalem. På den 24. dag i den niende lunarmåned (kislev) ble «[Jehovas] tempel . . . grunnlagt»! Profeten Haggai, som profeterte samtidig med Sakarias, forteller om denne betydningsfulle begivenheten. (Haggai 2: 18) At dette skritt ble tatt trass i verdensrikets forbud mot gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, var av så stor betydning religiøst sett at det tilskyndte Jehova, hærskarenes Gud, til å inspirere Haggai til igjen å profetere.

      2, 3. a) Hvem var Haggais første profeti, som han kom med den 24. kislev i 520 f. Kr., rettet til? b) Hvilken dialog finner vi begynnelsen til i Haggai 2: 10—12?

      2 Den første av Haggais profetier på denne historiske dagen var rettet til de levittiske prester, som håpet å få tjene i Jehovas tempel når det var fullført. Disse prestene av levitten Arons familie innbefattet ypperstepresten, Josva, Jehosadaks sønn. Profetien innprentet alle disse prestene noe som er av betydning for oss som lever nå, på dette sene tidspunkt. La oss lese Haggais beretning om det og følge den dialogen som fant sted:

      3 «På den tjuefjerde dag i den niende måned i Darius’ annet år kom [Jehovas] ord ved profeten Haggai, og det lød så: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Spør prestene om loven og si: Om noen bærer hellig kjøtt i folden av sin kappe og med den kommer nær noe brød eller noe kokt eller vin eller olje eller noe slags mat, blir det da hellig?» — Haggai 2: 10—12.

      4. Hvorfor burde disse prestene i betraktning av det som sies i Malakias 2: 7, være i stand til å besvare dette spørsmålet, men hva kunne de likevel ha blitt påvirket av?

      4 Den «loven» det her tales om, er den guddommelige lov som ble gitt ved profeten Moses, og som dreide seg om seremonielle handlinger og om prestene, som ville være de som bar «hellig kjøtt». Prestene burde naturligvis kjenne Moseloven, for gjennom profeten Malakias ble det senere sagt: «En prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud.» (Malakias 2: 7) Prestene burde derfor kunne gi et rett svar på det spørsmålet Haggai stilte dem for å prøve dem. Eller var de blitt påvirket av at Juda land hadde ligget øde i 70 år, en periode da jødene hadde vært i landflyktighet i landet Babylon, og også av de 17 vanskelige årene som hadde gått etter at den trofaste levning hadde vendt tilbake til sitt hjemland, slik at de ikke lenger var kjent med loven? Hvordan svarte prestene?

      5. Hvilken lov kan disse prestene ha hatt i tankene da de ga det rette svar, og hvordan bør en uren person derfor ikke tro at han kan bli hellige?

      5 «Prestene svarte: Nei.» (Haggai 2: 12) Det betydde at «hellig kjøtt» av et offerdyr som var blitt ofret til Jehova, ikke overførte sin hellighet til et annet næringsmiddel som det tilfeldigvis kom i kontakt med. Når prestene skulle besvare dette spørsmålet, kan de ha hatt det Moseloven sier i 3 Mosebok 7: 19, 20, i tankene og latt seg veilede av det. Det sies der: «Kjøtt som kommer nær noe urent, skal ikke etes, det skal brennes opp med ild; ellers kan alle som er rene, ete av kjøttet. Men den som eter kjøtt av [Jehovas] takkoffer mens det er noe urent på ham, han skal utryddes av sitt folk.» Ifølge dette skulle en israelitt som av en eller annen grunn var uren (3 Mosebok 7: 21), ikke tro at det at han kom i berøring med «hellig kjøtt» ved å spise det, ville gjøre ham ren, at det han spiste, gjorde ham hellig. Det var ifølge loven en feilaktig tenkemåte!

      6. Hvilket spørsmål stilte Haggai deretter, og hvilket svar fikk han?

      6 Profeten Haggai sa ikke at prestene hadde resonnert galt. Han kom derfor nå med et annet spørsmål, som krevde et motsatt svar. «Så sa Haggai: Om en som er blitt uren ved lik, kommer nær noe av dette, blir det da urent? Prestene svarte: Ja, det blir urent.» — Haggai 2: 13.

      7. Hvilken lov i forbindelse med renselse av en som var blitt besmittet av et lik, måtte prestene ha kjent til ettersom de svarte riktig?

      7 Det at prestene svarte riktig, viste at de kjente til den lov Jehova hadde uttalt i forbindelse med «renselsesvann». Dette var vann som asken av den ofrede røde kvige var blitt blandet med, og som ble sprengt på personer som var blitt besmittet ved å røre ved lik. Denne loven sa: «Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i sju dager. . . . Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er død, og ikke renser seg, han gjør [Jehovas] tabernakel urent, han skal utryddes av Israel; fordi det ikke er sprengt renselsesvann på ham, er han uren, hans urenhet kleber fremdeles ved ham. Dette skal være en evig lov for dem. Den som sprenger med renselsesvannet, skal tvette sine klær, og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til om aftenen. Og alt det den urene rører ved, skal være urent, og den som rører ved ham, skal være uren til om aftenen.» — 4 Mosebok 19: 2—5, 11—13, 21, 22; Hebreerne 9: 13.

      8. Hva viste dette med hensyn til urenhet, og hvordan kunne dette anvendes på et menneskes innstilling til oppførelsen av Jehovas tempel?

      8 Dette viser hvor besmittende urenhet kan være, ikke bare fysisk, men også i åndelig forstand. En som bærer noe hellig, vil kanskje ikke automatisk eller med letthet, uten anstrengelser, kunne overføre hellighet til en annen person. Men en som er uren eller besmittet, kan lett besmitte en annen bare ved omgang og kontakt med ham. Som den kristne apostelen Paulus sa: «Vet I ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?» (1 Korintierne 5: 6; Galaterne 5: 8, 9) Slik kunne det være med et menneskes urene, likegyldige innstilling til det at Jehovas tempel ble forsømt. En slik likegyldig og likeglad innstilling til den rene tilbedelse av Jehova og den fulle utøvelse av den i tilknytning til et tempel kunne virke som en åndelig surdeig og besmitte hele Israels folk. Selv etter at Jehovas tempel var blitt oppført, ble det nødvendig for en senere stattholder over Juda og Jerusalem å si: «Vi bør ikke forsømme vår Guds hus.» Alle skulle fullt ut støtte opp om tilbedelsen der. — Nehemias 10: 39, NW.

      9. Hva hadde tydeligvis skjedd med jødenes innstilling siden levningen vendte tilbake 17 år tidligere?

      9 Det kunne ikke benektes at det hadde gått sent med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem i de 17 årene som hadde gått siden den jødiske levning vendte tilbake til sitt hjemland. Det var tydelig at mange var likegyldige og viste mangel på interesse, og den opprinnelige begeistring for gjenoppbyggingen av templet hadde kjølnet.

      10, 11. a) Hva er det som viser at den jødiske levning hadde mistet sin første kjærlighet? b) Hvordan betraktet Jehova ifølge Haggai 2: 14 folket og dets gjerninger?

      10 Det som ble sagt til den kristne menighet i slutten av det første århundre etter Kristus, kunne også sies til den jødiske levning: «Du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger!» (Åpenbaringen 2: 4, 5) Det var ikke tvil om at de som tilhørte den jødiske levning, trengte å ’vende om’ til Jehova, slik at han kunne «vende om» til dem. (Sakarias 1: 3, 4; Jeremias 2: 2, 3) Like etter at de hadde vendt tilbake fra Babylon, på den tid da løvsalenes høytid ble feiret i Jerusalem, hadde de reist et midlertidig alter på det rette sted og begynt å frambære de rette offer på det. (Esras 3: 1—6) Men var det nok? Hvordan så deres Gud på dem i betraktning av at de bare hadde reist dette alter og lagt grunnvollen til et tempel? La oss høre:

      11 «Da tok Haggai til orde og sa: Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øyne, sier [Jehova], og således er det med all deres henders gjerning; og det de ofrer der, det er urent.» — Haggai 2: 14.

      12. Hvordan ble de offer som de frambar på Jehovas alter, berørt, og kunne Jehova i betraktning av det velsigne dem?

      12 Det forholdt seg slik som det gjorde med en israelitt som ble uren ved å røre ved et lik — alt som han rørte ved før han ble renset ved at det ble sprengt vann som inneholdt aske fra den ofrede, røde kvigen, ble urent. Ettersom de hjemvendte israelittene var urene i Jehovas øyne på grunn av at de hadde forsømt hans hus for tilbedelse, besmittet de de offer de frambar for Jehova på sitt midlertidige alter i Jerusalem. Kunne Jehova velsigne dem under slike omstendigheter, ikke bare i åndelig forstand, men også materielt sett? Selvfølgelig ikke.

      BEHOV FOR EN RENSELSE I VÅR TID

      13. Hvordan var den kristne levning i likhet med den jødiske levning i 520 f. Kr. uren?

      13 Denne situasjonen minnet om den situasjon den salvede levning av Kristi innvigde, døpte disipler befant seg i etter den første verdenskrig. Kristenheten, med dens hundrevis av sekteriske kirkesamfunn, hadde besmittet seg selv med blodet av de millioner som ble drept i den blodigste krig som noensinne var blitt utkjempet inntil da. Medlemmene av den salvede levning av Kristi disipler hadde forsøkt å unngå å pådra seg slik blodskyld og å ta avstand fra annen ukristen oppførsel, men det hadde ikke lykkes dem helt og det påhvilte dem derfor et visst mål av samfunnsansvarlighet. De hadde også gitt etter for frykt for menn i høye stillinger, noe som hadde en skadelig virkning på dem i åndelig henseende. «Menneskefrykt fører i snare, men der som setter sin lit til [Jehova], han blir berget.» (Ordspråkene 29: 25) Levningen hadde følgelig i stor utstrekning avholdt seg fra modig å kunngjøre offentlig Guds opprettede rike og hans hevnens dag, da han vil vende seg mot denne krigsherjede, blodbesudlede tingenes ordning. Hvordan følte den salvede levnings åndelige underprester det i det «Hellige» i Jehovas åndelige tempel i etterkrigsåret 1919? De følte det på samme måte som Esaias, som sa:

      14. Hvordan uttalte Esaias seg om sin urenhet?

      14 «Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Esaias 6: 5.

      15. Når ble den salvede levnings oppmerksomhet henledet på dette synet som Esaias hadde i templet, og med hvilke ord ble dette gjort?

      15 Profeten kom med dette profetiske utrop da han fikk et mirakuløst syn av Jehova i hans tempel. Den salvede levnings oppmerksomhet ble henledet på dette synet i 1922, på den såkalte Dagen, den 8. september, under det annet internasjonale stevne som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i Cedar Point i Ohio, og som varte i åtte dager. På denne «Dagen» holdt den daværende president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap et foredrag som var bygd over Matteus 4: 17, og mot slutten av dette foredraget sa han:

      Hvorfor skal vi da forkynne budskapet for dem som ikke forstår det? Vil noen høre? Herrens profet svarer: «. . . I er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal erkjenne og tro meg og forstå at det er meg; før meg er ingen gud blitt dannet, og etter meg skal det ingen vorde. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt og frelst og latt høre, og ingen fremmed gud var der iblant eder, og I er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud.» — Esaias 43: 8—12.

      Vi ser således at de som tilhører tempelklassen, klart betegnes som Guds vitner nå i tiden, for at de skal bringe folket et trøstens budskap om at himmelrikets rike er kommet nær, og at millioner av nålevende mennesker aldri skal dø. Vi ser altså at det er Guds hensikt at hans navn skal opphøyes, og at folket skal kjenne at han er Herren. Vi ser at Gud vil ha et folk på jorden i denne nødens tid, et folk som er tydelig kjennetegnet som atskilt og forskjellig fra alle andre, et folk som står som hans vitner og uten frykt roper det budskap ut: «Himmelrikets rike er kommet nær!»

      . . . I 1914 tok herlighetens Konge sin store makt og begynte å regjere. Han har renset tempelklassens lepper og sendt dens medlemmer ut med budskapet. Viktigheten av Rikets budskap kan ikke overdrives. Det er alle budskapers budskap. Det er nettopp vår tids budskap. Det påhviler alle Herrens barn å forkynne det. . . .

      Vær trofaste og sanndrue vitner om Herren! Gå fremad i kampen, inntil de siste rester av Babylon er ødelagt! Forkynn budskapet vidt og bredt! Verden skal vite at Jehova er Gud, og at Jesus Kristus er kongers konge og herrers herre. Vi lever nå i verdens mest betydningsfulle tid. Se! Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor, forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike! — Vagt-Taarnet for februar 1923, sidene 25, 26.

      16. a) Hva ønsket de som innså at deres lepper trengte å bli renset, nå å gjøre? b) Hvilke ting som skjedde den gangen, viser hvorvidt alle de som var knyttet til den salvede levning, hadde en slik innstilling?

      16 Mange av dem som tilhørte den salvede levning, var klar over at de måtte få sine lepper renset, akkurat som profeten Esaias hadde fått sine lepper renset som ved ild, slik at han kunne kunngjøre budskapet fra Jehova, som var i sitt tempel. (Esaias 6: 6—10) De ønsket oppriktig å ha en andel i det arbeid som gjensto i forbindelse med å samle inn dem som Jehova Gud ville gjøre til prester sammen med Jesus Kristus i himmelen, slik at skaren på 144 000 underprester ble fulltallig. Men det var ikke alle som tilhørte den åndelige levning, som hadde en slik innstilling den gangen. Som et eksempel på dette kan nevnes at i 1922, før nummeret for 1. mai av The Watch Tower kom ut, forlot en av de fem menn som tilhørte dette bladets redaksjonsstab, og hans hustru den teokratiske organisasjon og søkte annet arbeid. Det var andre som fulgte en lignende handlemåte, enten da eller senere. Det passet dem ikke å forkynne om Guds rike fra hus til hus ved å gjøre bruk av sine rensede lepper. Andre krav som ble stilt til de åndelige underprester i det Hellige i Jehovas tempel, kunne de heller ikke godta. Deres likegyldighet og mangel på interesse og det at de igjen begynte å dyrke verdslige interesser, førte til at de ble urene.

      17. a) Hvordan berørte denne urenhet den øvrige delen av Jehovas teokratiske organisasjon? b) Hvilken innstilling er det Jehova velsigner?

      17 En slik urenhet, en slik mangel på hengivenhet for den fulle utøvelse av tilbedelsen av den sanne Gud i hans åndelige tempel, har en besmittende virkning på resten av den teokratiske organisasjon. Det fører til at Jehova holder sin velsignelse tilbake. De som på en helhjertet måte viser sin hengivenhet for den sanne tilbedelse, vil gjenvinne Guds gunst og få del i hans lovte velsignelser. Denne viktige kjensgjerning ble understreket av Gud idet han videre sa til de prestene som Haggai hadde stilt spørsmål til:

      18. Hvilken stilling hadde den jødiske levning vært i materielt sett før Haggai kom med sin profeti, og hvorfor ville Jehova fra nå av velsigne dem som tilhørte denne levning?

      18 «Men nå, legg merke til det som skjer fra denne dag og framover! Før det ble lagt stein på stein i Herrens tempel, hvordan gikk det dere da? Kom noen i den tid til en haug med kornbånd som han tenkte skulle gi tjue mål, så ble det bare ti; kom noen til persekaret for å øse opp femti spann, så ble det bare tjue. Jeg slo eder med kornbrann og rust og hagl i all eders henders gjerning; men I vendte eder ikke til meg, sier [Jehova]. Legg merke til det som skjer fra denne dag og framover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag da grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt! Gi akt! Er det ennå sæd i kornboden? Ennå har hverken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noe. Men fra denne dag vil jeg velsigne.» — Haggai 2: 15—19, versene 15, 18 fra SSH.

      DEN DAG DA DET IGJEN BLE VELSTAND

      19. I hvilken henseende kunne den jødiske levning fra den 24. kislev av prøve Jehova, og hva kunne den ifølge hans lovpakt vente?

      19 Det var nå den 24. dag i den niende måned (kislev), og på den tiden burde det ha kommet høstregn i stadig større mengder, og det burde til og med ha vært en del snø å se på fjelltoppene. Den dagen begynte de som tilhørte den trofaste jødiske levning, igjen å bygge på templets grunnvoll, som om de la den på nytt. (Esras 3: 8—12) Fra denne merkedagen av kunne den jødiske levning prøve Jehova med hensyn til hvorvidt han ville oppfylle sitt oppmuntrende løfte. Tørke ville høre fortiden til, og det ville også kornbrann og ødeleggende hagl, og det ville ikke lenger være noen mangel på viktige næringsmidler. Og det er ikke noe i den bibelske historie som viser at det ikke gikk slik. Fordi de modig fortsatte med arbeidet på templet til det var fullført, holdt Jehova trofast sitt løfte. Akkurat som han hadde lovt i sin lovpakt, som hans profet Moses var mellommann for, ville det at de helhjertet gikk inn for tilbedelsen av ham, bli belønnet med materiell velstand i deres gudgitte land. — 5 Mosebok 28: 1—14.

      20. Hva slags velstand kunne den salvede levning vente på grunn av at den gjenopptok arbeidet til fremme av den sanne tilbedelse av Jehova, og hvordan var en slik velstand merkbar?

      20 Det må ha vært tilfelle i forbindelse med dem som utgjorde den jødiske levning den gangen, og som var innstilt på å fullføre templet, hvis det som hendte dem, var et forbilde på det som hendte den salvede levning av åndelige underprester fra 1919 av. Det at de som tilhørte den salvede levning av Kristi disipler som overlevde prøvene og vanskelighetene under den første verdenskrig, fra 1914—1918, igjen begynte å ivareta sine prestelige plikter i det Hellige i Jehovas sanne, åndelige tempel, utgjorde et vendepunkt for dem. Ettersom de var åndelige israelitter og så fram til en himmelsk arv, ventet de ikke at deres trofasthet ville bringe dem materielle velsignelser, slik som de kjødelige israelitter på Haggais tid kunne gjøre. Det de som utgjorde den salvede levning av åndelige underprester, ventet i samsvar med Guds løfter, var åndelig velstand. De ble ikke skuffet. Det at de satte Gud på prøve med hensyn til hans løfter, var ikke forgjeves. Trass i stadig større motstand fra verden og trass i den pessimisme som preget de verdslige nasjoner, som ikke visste hvordan de skulle komme ut av sin ulykkelige tilstand, hadde den salvede levnings arbeid, som besto i å fremme den sanne tilbedelse i Jehovas åndelige tempel, framgang og brakte stadig større resultater.

      21. Hvor kan en finne en beretning om den trofaste levnings åndelige velstand, og hva viser dette med hensyn til Jehovas løfte?

      21 Fiendene på det religiøse, politiske, juridiske og sosiale område har merket seg denne uomtvistelige kjensgjerning. De som ønsker å få en detaljert redegjørelse for Jehovas kristne vitners åndelige velstand, kan bare lese de årlige rapportene som er blitt offentliggjort i bladet Vakttårnet siden 1919 og i Jehovas vitners årbok (engelsk) siden 1927. Disse rapportene viser hvilken verdensomfattende vekst det har vært i forbindelse med forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» på hele den bebodde jord og det arbeid som består i å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag? Og som Herren Jesus Kristus, Jehovas Yppersteprest, ga sine etterfølgere befaling om å utføre. (Matteus 24: 14; 28: 18—20, NW; Apostlenes gjerninger 1: 8; Hebreerne 2: 17 til 3: 1) I vår tids historie har vi et mektig vitnesbyrd om at Jehova Gud, som ikke kan lyve, har holdt sitt løfte og velsignet sine tjenere. Den tjeneste vi utfører for ham, er aldri unyttig. — Josva 23: 14; Salme 138: 2; 1 Korintierne 15: 58.

      EN RETT HOLDNING TIL DEN RENE TILBEDELSE BLIR VELSIGNET

      22, 23. a) Hvem var Haggais siste profeti rettet til, og hva viste Jehova derved at han satte pris på? b) Hva lovte Jehova i denne profetien at han skulle omstyrte, og hva ville han gjøre med Serubabel?

      22 I år 520 f. Kr., på den første dag i den sjette lunarmåned (elul), da Jehovas profetiske ord første gang kom til Haggai, ble det rettet til «Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda» og til «Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten». (Haggai 1: 1) Haggais siste inspirerte profeti, som profeten kom med nesten fire måneder senere, er rettet utelukkende til den samme stattholderen over den persiske provinsen Juda. Han hadde lydig handlet i samsvar med den oppfordring Jehova hadde kommet med gjennom profetene Haggai og Sakarias, og nå, under hans stattholderskap, var arbeidet på grunnvollen til Jehovas tempel i Jerusalem blitt tatt opp igjen, noe som krevde stort mot fordi det betydde at tempelbyggerne måtte trosse et uberettiget forbud som en feilaktig underrettet konge i Persia hadde kommet med. (Esras 4: 17—24) Satte Jehova Gud pris på dette? Han gjorde det, og som et uttrykk for det sendte han et personlig budskap til stattholderen Serubabel. Vi leser:

      23 «Og [Jehovas] ord kom annen gang til Haggai på den tjuefjerde dag i måneden, og det lød så: Si til Serubabel, stattholderen over Juda: Jeg vil ryste himmelen og jorden, og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningerikenes makt; jeg vil velte vognene og dem som kjører på dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem, den ene skal falle for den andres sverd. På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier [Jehova], og gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalgt, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 20—23.

      24. Hvis godkjennelse fikk Serubabel på grunn av det modige skritt han tok den 24. kislev og hvorfor var det dette som var av betydning?

      24 På denne dagen, den 24. dag i den niende lunarmåned (kislev) i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår, hadde stattholderen Serubabel tatt et modig skritt, som åpenbart var stikk i strid med det mektige persiske verdensrikes befaling. Men han hadde tatt et fornuftig og riktig skritt, i lydighet mot Jehova, hærskarenes Gud. Nå hadde Jehova, hærskarenes Gud, gjennom profeten Haggai gitt uttrykk for at han godkjente det han hadde gjort. Hva betydde det så at det ikke behaget mennesker, eller at de kom med innvendinger? Den høyeste myndighet, Israels folks teokratiske Hersker, hadde gitt uttrykk for at han godkjente det han hadde gjort. Det var riktig å lyde denne Gud, denne guddommelige Hersker, mer enn menneskelige herskere. Israels teokratiske Hersker kunne ryste både himmelen og jorden og fjerne dem. Hva kunne så åndeskapninger og mennesker, som utgjør denne himmel og jord, gjøre for å motstå, forstyrre og på en effektiv måte motarbeide hans erklærte hensikter? Ingenting! Selv om alle djevler og mennesker forente seg, kunne de ikke seire over ham. Han kan ryste dem alle sammen.

      25. Hva følger med denne rystelse av himmelen og jorden, og hvorfor er det passende at Jehova, hærskarenes Gud, gjør det som profetien sier?

      25 Hva følger med denne rystelse av himmelen og jorden som universets Overherre står bak, eller hva resulterer den i? Jehova, hærskarenes Gud, sier: «Og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningerikenes makt; jeg vil velte vognene og dem som kjører på dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem; den ene skal falle for den andres sverd.» (Haggai 2: 22) Hvor passende er det ikke at den Gud som omtaler seg som Jehova, hærskarenes Gud, taler om å gå til handling mot menneskeverdenens militære styrker! Slike væpnede angreps- og forsvarsstyrker utgjør virkelig «hedningerikenes makt». Nasjonene nå i det 20. århundre etter Kristus mener fortsatt det, og de væpner seg alle, noen av dem med de mest utspekulerte våpen som den moderne vitenskap kan frambringe. Men slike våpen og spesialtrente militære styrker kan ikke gi varig stabilitet til tronen eller regjeringssetet for nasjonenes riker; det ville være nytteløst å håpe på det. Jehova, hærskarenes Gud, kan tilintetgjøre en slik «makt».

      26. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt Jehova, hærskarenes Gud, må vise seg for sine fiender for at de skal kunne kjempe mot ham, eller for at han skal kunne kjempe mot dem?

      26 Det persiske verdensrike, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie, hadde makten i litt over 200 år. Dets hester og de som red på dem, dets vogner og de som kjørte på dem, og dets krigselefanter kunne ikke forhindre at det ble inntatt av Alexander den store, kongen i Hellas. Hester og de som rir på dem, og vogner og de som kjører på dem, kan ikke kjempe direkte mot den usynlige Jehova, hærskarenes Gud. Jehova, hærskarenes Gud, behøver heller ikke å vise seg for å kunne kjempe mot de militære styrker på jorden. Han kan fra det usynlige gjøre bruk av sin uovervinnelige makt og få dem til å kjempe mot hverandre, enten ved å slå dem med frykt, slik at de blir grepet av panikk, eller ved å skape stridigheter blant dem. Han kan sørge for at det oppstår anarki blant alle hans fiender. Han gjorde det i tidligere tider, og han lover at han vil gjøre det igjen. Stattholderen Serubabel kjente til flere slike tilfelle fra tidligere tider. (Dommerne 7: 19—22; 2 Krønikebok 20: 22—24) Han hadde grunn til å tro at Jehova, hærskarenes Gud, kunne legge hindringer i veien for sitt folks fiender enda en gang, ved å få dem til å vende sine våpen mot hverandre.

      27. Hvordan ville rystelsen av himmelen og jorden og nasjonene berøre Serubabel som en signetring på Jehovas hånd?

      27 Jehova, hærskarenes Gud, sa imidlertid ikke at det var hans hensikt å ryste sitt trofaste, lydige folk, som gikk inn for å gjenoppbygge hans hus for tilbedelse og for at den rene tilbedelse skulle utøves der. Stattholderen Serubabel ville heller ikke bli avsatt av den persiske konge fordi han hadde gått i gang med tempelbyggingen før han hadde fått offisiell myndighet til det fra kong Darius I. Det ville være like usannsynlig som at en signetring kunne fjernes fra Jehovas, hærskarenes Guds, høyre hånd. La himmelen og jorden ryste! La de sterkt væpnede nasjonene ryste! Men stattholderen Serubabels stilling ville ikke bli rystet. Jehova ga nå Serubabel denne sterke forsikring:

      28, 29. Hvilken forskjell var det på det løfte Jehova ga Serubabel om signetringen, og den erklæring han kom med om kong Jojakin eller Konja?

      28 «På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier [Jehova], og gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalgt, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Haggai 2: 23.

      29 Hvor ulik var ikke denne guddommelige profetien den profeti som profeten Jeremias var blitt inspirert til å uttale angående Jojakin (eller Jekonja, Konja), som hadde regjert i tre måneder og ti dager i Jerusalem i 618—617 f. Kr., og som var bestefar til Serubabel! (1 Krønikebok 3: 17—19; 2 Krønikebok 36: 9, 10) Jeremias omtaler Jojakin som Konja og sier: «Så sant jeg lever, sier [Jehova], selv om du Konja, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg derfra. Og jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd. . . . Land! land! land! Hør [Jehovas] ord! Så sier [Jehova]: Skriv denne mann opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager! For ingen av hans ætt skal mer få lykke til å sitte på Davids trone og herske over Juda.» — Jeremias 22: 24—30.

      30. a) Hvor dyrebar var en signetring for sin eier? b) Hvorfor skulle Jojakins stilling respekteres, og hvorfor kastet Jehova ham bort?

      30 Av denne guddommelige erklæring mot Serubabels bestefar framgår det at en signetring ble betraktet som noe meget verdifullt av en som innehadde en høy stilling. Den bar eierens navn, og den ble brukt i forretningslivet som et stempel med eierens signatur som ble satt på et dokument for å gjøre det gyldig. (1 Mosebok 38: 18—26; 41: 42; 1 Kongebok 21: 8) Når Serubabels bestefar, kong Jojakin, hadde vært som en signetring på Jehovas høyre hånd, måtte han derfor ha vært meget dyrebar for Jehova. Han var blitt salvet til å være konge i Jerusalem og ble på den måten «[Jehovas] salvede» og satt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem, selv om det bare var i tre måneder og ti dager. (1 Samuel 24: 7, 11; Klagesangene 4: 20; 1 Krønikebok 29: 23) Av den grunn kunne kong Jojakin gjøre krav på å bli vist spesiell respekt av andre mennesker, noe han også gjorde. Til tross for at han på grunn av sitt embete hadde en slik forbindelse med Jehova, ble han imidlertid avskyelig i Jehovas øyne, for han fortsatte å vandre på sin fars, kong Jojakims, onde veier. I sin vrede rev Jehova ham av sin finger, for å si det slik, og kastet ham bort og lot ham bli ført til Babylon, hvor han ble satt i fengsel.

      31. Hvorfor var det at Serubabel ble gjort til stattholder over Juda i 537 f. Kr., ikke i strid med det Jehova hadde sagt om Serubabels bestefar i Jeremias 22: 30?

      31 Men hvordan skal vi så forstå dette? Åtti år senere, i 537 f. Kr., blir Jojakins sønnesønn, Serubabel, utfridd av landflyktigheten i Babylon og gjort til stattholder over den persiske provinsen Juda for å styre den fra Jerusalem. (Esras 1: 1 til 4: 3) Var ikke det i strid med det Jehova hadde sagt til Serubabels bestefar i Jeremias 22: 30? Nei, for fangen Jojakin fortsatte å være «barnløs» i den forstand at ingen av hans sønner kom til å sitte på Davids trone i Jerusalem. Det var hans onkel, Mattanja, hvis navn ble forandret til Sedekias, som etterfulgte ham på Davids trone, bare for å miste tronen i 607 f. Kr., da Jerusalem ble ødelagt av babylonierne. Davids trone ble omstyrtet, for aldri mer å bli reist igjen i det bokstavelige, jordiske Jerusalem. (Esekiel 21: 25—27) Hedningenes tid på 2520 år begynte da, i 607 f. Kr., for at Jerusalem eller det messianske Guds rike som det symboliserte, skulle bli nedtrådd av hedningenasjonene. I samsvar med profetien kom ingen av Jojakins mange sønner til å sitte på Jehovas trone i Jerusalem som Davids kongelige etterfølger. Hans sønnesønn, Serubabel, satt ikke som konge på Davids trone, men innehadde stillingen som stattholder, utnevnt av kong Kyros.

      32. Hvordan virket Serubabel som en levende signetring på Jehovas hånd, og hvorfor var han dyrebar for Jehova, mens hans bestefar, som var konge, ikke var det?

      32 Selv om Serubabel fra et menneskelig synspunkt hadde en lavere stilling enn sin bestefar, ble han noe meget dyrebart i Jehovas øyne, som en signetring på Jehovas, hærskarenes Guds, høyre hånd. Grunnen til det var den motsatte av det som gjorde at kong Jojakin ikke var for dyrebar til å bli kastet bort, nemlig den at Serubabel holdt Jehovas befalinger og på en modig måte viste sin hengivenhet for den rene tilbedelse av Jehova i hans tempel. Som en levende signetring tjente han Jehova, hærskarenes Gud, ved det embete han utøvde, til ære og pris for Jehovas hellige navn. Mens den store Hærfører for de himmelske hærskarer hadde forkastet kong Jojakin, hadde han «utvalgt» hans trofaste sønnesønn, Serubabel. Universets teokratiske Overherre kunne ryste himmelen og jorden og alle de verdslige, militariserte nasjoner, men han ville ikke ryste stattholderen Serubabel og fjerne ham fra en ærefull tjenerstilling i den synlige, teokratiske organisasjon. Det han senere sa om Serubabel gjennom profeten Sakarias (4: 6—10), bekreftet dette.

      EN STØRRE BETYDNING AV PROFETIEN

      33. a) Hvorfor fikk ikke Haggais profeti sin fullstendige oppfyllelse på stattholderen Serubabel i det sjette århundre før Kristus? b) Hvis stattholder er den motbilledlige Serubabel?

      33 Fikk denne profetien sin fullstendige oppfyllelse på stattholderen Serubabel i den persiske provinsen Juda i det sjette århundre før var tidsregning? Tydeligvis ikke! Han var et forbilde på en som var større. På hvem? På den som han fikk den ære å bli en forfader til, den som hans slektsregister i den bibelske beretning ender med, nemlig Jesus Kristus. (Matteus 1: 1—16; Lukas 3: 23—27) Denne motbilledlige Serubabel er nå den himmelske Stattholder i Jehovas synlige teokratiske organisasjon på jorden, som består av den salvede levning av det åndelige Israel. (Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; Åpenbaringen 7: 4—8) Som historien viser, ble levningens medlemmer utfridd av trelldommen under Babylon den store i 1919 e. Kr. I likhet med levningen av de landflyktige jøder i gammel tid ble de utfridd av den falske, babyloniske religions verdensrike, slik at de i første rekke kunne være opptatt med de ting som har å gjøre med den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel.

      34. Hvordan er denne den som i første rekke leder arbeidet i forbindelse med Jehovas tempel?

      34 Den motbilledlige Serubabel, Jesus Kristus, det åndelige Israels himmelske Stattholder, er den som i første rekke leder dette arbeidet i forbindelse med Jehovas tempel. Han sørger for at hans salvede disipler har et sted hvor de kan tjene som åndelige underprester, i det Hellige i dette tempel. — Johannes 17: 17—19.

      35. Hvordan kan navnet Serubabel, trass i dets betydning, passende bli brukt om den himmelske Stattholder, Jesus Kristus?

      35 Det bør ikke forstyrre oss at Serubabel, hvis navn betyr «Babylons ætt», blir brukt som et bilde på den himmelske Jesus Kristus som Stattholder. Jesus Kristus har riktignok aldri selv vært i Babylon den store. Ikke desto mindre kom levningen av salvede disipler som overlevde prøvelsene og forfølgelsen under den første verdenskrig, i denne tiden i religiøs trelldom under Babylon den store og hennes politiske elskere. Ifølge den regel at det som blir gjort mot disse disiplene, blir gjort mot Kristus, var den større Stattholderen Serubabel (representert ved den salvede levning) i Babylon den store og lignet på den måten fortidens Serubabel, som bokstavelig talt ble født i det gamle Babylon, og som derfor kunne omtales som «Babylons ætt». Han utfridde dem som tilhørte den trofaste, salvede levning av åndelige israelitter av et Babylon som var større enn den gamle byen ved elven Eufrat, idet han frigjorde dem ved sin sannhet. (Johannes 8: 32) Med ham som Stattholder har den synlige, jordiske, teokratiske organisasjon et godt styre.

      36. Hvordan er den himmelske Stattholder sammenlignet med fortidens Serubabel, og hvem på jorden i vår tid etterligner ham?

      36 Denne Stattholderen er i likhet med Serubabel meget dyrebar for Jehova Gud, som en signetring på hans høyre hånd, en ring som bærer Guds navn. Han er sterkt interessert i at hans himmelske Fars navn skal bli helliget. (Matteus 6: 9, 10; Johannes 12: 28; 17: 6—12) Han er fryktløs, i likhet med fortidens Serubabel. Stattholderen Serubabel ble styrket til ikke å frykte for å trosse det persiske verdensrike, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det åndelige Israels himmelske Stattholder i vår tid frykter ikke den sjuende verdensmakt ifølge den bibelske historie, nemlig den britisk-amerikanske dobbeltmakt, og heller ikke den åttende verdensmakt, den internasjonale organisasjonen for mellomfolkelig fred og sikkerhet, De forente nasjoner som nå har 135 medlemmer. (Åpenbaringen 17: 7—17) I likhet med sin himmelske Stattholder frykter heller ikke de som utgjør den salvede levning av det åndelige Israel, disse verdensmaktene. Verden over arbeider de fryktløst for å fremme den rene tilbedelse i Jehovas åndelige tempel.

      37. Hvordan er den motbilledlige Serubabel som en signetring på Jehovas hånd?

      37 Ble ikke en signetring i gammel tid brukt for å forsyne et dokument med dets eiers navn for på den måten å vise at det virkelig skrev seg fra ham, og at det ga uttrykk for hans vilje, hensikt eller instrukser? Jo. På lignende måte blir den motbilledlige Serubabel, Jesus Kristus, brukt av Jehova, hærskarenes Gud, for å oppfylle profetier og løfter og derved vise at disse nedskrevne uttalelser virkelig skriver seg fra den guddommelige, ufeilbarlige Kilde og utgjør Guds sannhet. På denne måten blir også Jehovas navn og ord herliggjort gjennom Jesus Kristus, som er like dyrebar for Jehova som en offisiell signetring. «For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss [Kristi disipler].» — 2 Korintierne 1: 20.

      38. Hvorfor har den større Serubabel ikke noe å frykte når himmelen, jorden og nasjonene rystes i vår tid, og hvordan vil han opprettholde et godt styre for Jehovas tilbedere?

      38 Siden hedningenes tid endte i 1914, er den symbolske himmel og den symbolske jord blitt rystet. Nasjonene i menneskeverdenen rystes, og de er ute av stand til å stabilisere den verdslige tingenes ordning. Det er Jehova, hærskarenes Gud, som står bak rystelsen, akkurat som han sa til stattholderen Serubabel i gammel tid. Denne rystelsen, som mennesker ikke er i stand til å kontrollere, vil nå sitt høydepunkt i den ’store trengsel’, som nå tydeligvis er meget nær, og som vil bli etterfulgt av at Satan blir kastet i avgrunnen. (Matteus 24: 21, 22) Men den større Serubabel, Jesus Kristus, har ikke noe å frykte på grunn av rystelsen. Hans himmelske stattholderskap er grunnfestet; det kan ikke rystes. Hans rike er «et rike som ikke kan rystes». (Hebreerne 12: 28) Det vil ikke bli fjernet, men det vil bli brukt av Jehova, hærskarenes Gud, for å fjerne Babylon den store og vår tids verdensmakter og tilintetgjøre deres militære «makt» i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 13—16; 17: 12—14; 19: 11—21) Deretter vil det velsigne alle de overlevende, som tilber Jehova Gud i hans åndelige tempel, med et godt styre i all evighet.

      39. Hvorfor er vi som tilber Jehova i dag, lykkelige?

      39 Lykkelige er vi som tilber i det sanne tempel, og som allerede nyter godt av Guds velsignelser og det gode styre som blir utøvd av Jehovas himmelske Stattholder mens verden av falske tilbedere rystes.