Kapittel 8

De forfulgte vises barmhjertighet, men forfølgerne dømmes

1. Hvor lenge etter at Haggai hadde uttalt sin siste profeti, fikk tempelbyggerne et annet inspirert budskap, og hva hadde de gjort i mellomtiden?

I BYEN Jerusalem på profetene Haggais og Sakarias’ tid befant en seg nå i det første kvartal av året 519 f. Kr., men fremdeles i det annet regjeringsår til Darius I, kongen i Perserriket, den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det hadde gått nøyaktig to lunarmåneder siden Haggai ble inspirert til å komme med sine siste profetier, som var rettet til de aronittiske prester og til stattholderen Serubabel. Det var på den 24. dag i den niende måned (kislev), kort tid før år 519 f. Kr. På denne minneverdige dagen i Jerusalems historie var arbeidet på grunnvollen til templet på Moria-fjellet, like nord for Sions berg, blitt tatt opp igjen. Før de jødiske byggearbeiderne fikk enda et inspirert budskap fra sin Gud, arbeidet de uavbrutt på den hellige tempelplassen i to hele måneder. Denne gang lot de ikke noen forsøk fra fiendenes side på å legge hindringer i veien få stoppe seg.

2. Hvem fikk tydeligvis vite hva som foregikk i Jerusalem, før kong Darius fikk vite det, og hvor lang tid ville det ta å få vite hvilken avgjørelse kongen hadde truffet?

² Det er mulig at kong Darius i den fjerntliggende persiske hovedstaden den 24. sjebat i 519 f. Kr. ennå ikke hadde hørt hva som foregikk i Jerusalem. Nyheter spredte seg ganske langsomt den gangen, selv med ridende ilbud, som kunne tilbakelegge en strekning på 160 kilometer om dagen. (Ester 3: 13—15; 8: 10, 14) Fra Jerusalem langs den «fruktbare halvmåne» til Susan var det en strekning på over 1600 kilometer, og fra Susan til Ahmeta i nord var det over 320 kilometer i luftlinje. Det ville følgelig ta ganske lang tid før det oppsiktsvekkende budskapet nådde kong Darius. Det er derfor rimelig at de persiske embetsmenn i provinsene på den andre siden av (vest for) Eufrat i forhold til perserkongen fikk budskapet tidligere. Det var tydeligvis det som hendte. De drøftingene som fulgte, og de undersøkelsene som ble satt i gang, må ha pågått i flere måneder (noen regner med fire eller fem måneder) før en beskjed om hvilken avgjørelse kong Darius hadde truffet i saken, kunne mottas og etterkommes. Beretningen i Esras 5: 2 til 6: 2 viser hva som fant sted:

3. Hvilke spørsmål stilte de persiske stattholderne vest for elven Eufrat tempelbyggerne, og hva svarte disse?

³ «Da tok Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, til å bygge på Guds hus i Jerusalem, og Guds profeter var med dem og støttet dem. På den tid kom Tatnai, som var stattholder hinsides elven, og Setar-Bosnai og deres embetsbrødre til dem; og de talte således til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Da sa vi til dem hva de menn hette som oppførte denne bygning. Men Guds øye våket over jødenes eldste, og de hindret dem ikke i å bygge så lenge til saken var kommet inn for Darius, og de hadde fått brev fra ham derom.

4. Hva sto det i det brevet som de persiske stattholderne sendte til kong Darius I?

⁴ Dette er en avskrift av det brev som Tatnai, stattholderen hinsides elven, og Setar-Bosnai og hans embetsbrødre afarsakittene, som bodde hinsides elven, sendte til kong Darius; for de sendte en melding til ham, og i den sto det skrevet:

Kong Darius ønsker vi alt godt.

Det være kongen vitterlig at vi har dratt til landskapet Juda, til den store Guds hus, og det blir nå bygd opp av store steiner og det legges bjelker i veggene, og arbeidet gjøres med iver og har god framgang under deres hender. Så spurte vi de eldste der og sa til dem: Hvem har gitt eder befaling til å bygge dette hus og fullføre denne mur? Vi spurte dem også hva de hette, så vi kunne la deg få vite det og skrive opp for deg navnene på de menn som er deres overhoder.

Dette var det svar de ga oss: Vi er tjenere for himmelens og jordens Gud, og vi bygger opp igjen det hus som allerede for mange år siden var bygd her; det var en stor konge i Israel som bygde det og fullførte det. Men fordi våre fedre hadde vakt himmelens Guds vrede, ga han dem i kaldeeren Nebukadnesars, kongen i Babels hånd, og han ødela dette hus og førte folket bort til Babel. Men i Kyros’, kongen i Babels første år ga kong Kyros befaling til å bygge opp igjen dette Guds hus. Kong Kyros lot også de kar av gull og sølv som hadde tilhørt Guds hus, men som Nebukadnesar hadde tatt ut av templet i Jerusalem og ført til templet i Babel, ta ut av templet i Babel, og de ble overgitt til en som hette Sesbassar, som han hadde satt til stattholder. Og han sa til ham: Ta disse kar og dra av sted og sett dem inn i templet i Jerusalem, og la Guds hus bli bygd opp igjen på sitt sted! Så kom da denne Sesbassar og la grunnvollene til Guds hus i Jerusalem, og fra den tid og til nå har de bygd på det, men det er ennå ikke fullført.

Dersom nå kongen så synes, så la det bli gransket i kongens skattkammer der i Babel om det er så at kong Kyros har gitt befaling til å bygge dette hus i Jerusalem, og kongen la oss så få vite hva som er hans vilje i denne sak!

5. Hva gjorde kong Darius da han mottok brevet, og hva ble funnet?

⁵ Da ga kong Darius befaling til å granske etter i arkivet, som var lagt ned i skattkammeret i Babel. Og i borgen Ahmeta, som ligger i landskapet Media, ble det funnet en skriftrull; og i den sto det skrevet således til ihukommelse.»

6. Hva gjorde byggearbeiderne i Jerusalem mens dette pågikk, og hva hendte den 24. sjebat i år 519 f. Kr.?

⁶ Under hele den tid da de ting som presten Esras fortalte om, fant sted, fortsatte den jødiske levning under ledelse av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva modig med gjenoppbyggingen av templet. Arbeidet pågikk også den 24. dag i den 11. måned, om vinteren i år 519 f. Kr. På denne minneverdige dagen begynte profeten Sakarias å få en rekke oppmuntrende syner. Han forteller oss følgende om dette:

DET FØRSTE SYN

7. Hva så Sakarias i det første syn han fikk den 24. sjebat?

⁷ «På den tjuefjerde dag i den ellevte måned, det er måneden sjebat, i Darius’ annet år, kom [Jehovas] ord til profeten Sakarias, sønn av Berekias, sønn av Iddo, og det lød så: Jeg hadde et syn om natten: Jeg så en mann som red på en rød hest, og han holdt stille blant myrtetrærne i dalbunnen; og bak ham var det røde, blakke og hvite hester.» — Sakarias 1: 7, 8.

8, 9. Hvem forklarte Sakarias det han så, og hvilke spørsmål vakte synet av disse hestene?

⁸ Da Sakarias fikk synet, var det en engel som virket som guide, og den forklarte det han så, ting som vi i vår tid også ønsker å forstå. Hvorfor var disse hestene og deres ryttere blant myrtetrærne i denne dalen ved Jerusalem? Var Jerusalem truet av krig på dette stadium av tempelarbeidet? I Bibelen er hester et symbol på krig. (Job 39: 22—28; Ordspråkene 21: 31) Hvem sendte disse hestene? Hvem representerer rytterne? Har de til hensikt å gå til krig? Sakarias ønsket å vite det:

⁹ «Da sa jeg: Hva er dette, herre?

10, 11. Hvem viste rytterne seg å være, og hva sa de til rytteren blant myrtetrærne?

¹⁰ Og engelen som talte med meg, sa til meg: Jeg vil la deg se hva dette er. » — Sakarias 1: 9.

¹¹ Disse rytterne viste seg å være hellige engler som var sendt ut av Gud som speidere. Dette framgår av det vi videre leser: «Da tok mannen [på hesteryggen] som holdt stille blant myrtetrærne, til orde og sa: Dette er de som [Jehova] har sendt ut for å fare omkring på jorden. Og de svarte [Jehovas] engel, som holdt stille blant myrtetrærne, og sa: Vi har fart omkring på jorden og sett at hele jorden er rolig og stille.» — Sakarias 1: 10, 11.

12. a) I hvilken forstand var «hele jorden» rolig og stille, slik de himmelske speiderne meldte? b) Hva hadde Egypt kjempet med Assyria og senere med Babylon om i denne forbindelse?

¹² Hva var det disse himmelske speiderne sa til sin leder som satt på den røde hesten? Sa de at det var fred over hele jorden? De gjorde tydeligvis det! Men dette var bare sant i relativ forstand, i forhold til noe annet. I forhold til hva? Til Jerusalem og Juda land. Hvordan det? Det forholdt seg slik fordi Jerusalem hadde mistet sin tidligere stilling blant nasjonene på jorden. Fram til år 607 f. Kr. hadde byen vært setet for Guds forbilledlige, messianske rike på jorden. Dette Jehovas miniatyrrike utgjorde en forstyrrende faktor i den hedenske verden, blant de hedenske nasjoner. Egypt kjempet først med Assyria og siden med Babylon for å kunne ha politiske forbindelser med Jerusalem eller øve sin innflytelse på byens anliggender. Men noe slikt forekom ikke etter 607 f. Kr.

13. Hvorfor sluttet Egypt i 607 f. Kr. å ha politiske forbindelser med det forbilledlige messianske rike i Jerusalem?

¹³ I dette betydningsfulle år i verdenshistorien ødela kong Nebukadnesar og hans babyloniske hærstyrker og allierte byen Jerusalem og dens tempel. Davids rike ble omstyrtet, og det satt ikke lenger noen konge av Davids kongelige ætt på «[Jehovas] trone» i Jerusalem. Den siste menneskelige kongen som satt på tronen der, Sedekias, en bror til Serubabels oldefar, ble tatt til fange og bortført til Babylon, hvor han levde resten av sitt liv i landflyktighet, blindet og fengslet. I løpet av tisjri måned i 607 f. Kr. flyktet de få jødene som var blitt latt tilbake i Juda land og Jerusalem som en fattig, betydningsløs minoritet, ned til Egypt av frykt for babylonierne (kaldeerne), og Juda land og Jerusalem ble lagt fullstendig øde, uten mennesker eller husdyr. Det var akkurat det profeten Jeremias hadde forutsagt! Da begynte en tidsperiode som var blitt fastsatt av Gud, å løpe. Hvilken tidsperiode var det?

14. Hva kalte Jesus Kristus denne tidsperioden som var blitt fastsatt av Gud, hva betydde denne perioden for de verdslige, politiske nasjoner, og når endte den?

¹⁴ Det var «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» som Jesus Kristus senere omtalte den som da han sa: «Jerusalem skal bli tråkket ned av folkeslagene inntil de fastsatte tider for folkeslagene er til ende.» (Lukas 21: 24, NW) Ettersom Jerusalem hadde vært setet for Guds messianske rike i miniatyr og derfor sto for Guds rikes rett til å herske med en messiansk etterkommer av kong David på tronen, betydde dette noe spesielt for de hedningenasjoner som fikk tillatelse til å tråkke ned Jerusalem eller dets rett til Riket. Hva var det? Intet mindre enn at Jehova, hærskarenes Gud, ville tillate dem å herske på jorden uten innblanding fra noe messiansk Guds rike i likhet med det som hadde det jordiske Jerusalem som sin hovedstad. Ettersom de «fastsatte tider for folkeslagene» uten noen slik innblanding skulle vare i sju symbolske «tider» eller i 2520 bokstavelige år, ville denne bestemte perioden vare fra tisjri i år 607 f. Kr. til tisjri i år 1914 e. Kr. (Daniel, kapittel 4) Det er ikke noe rart at de himmelske speidere i 519 f. Kr. meldte at hele jorden var rolig og stille, uten forstyrrelser!

15. Hvorfor var den stilling Juda land og dets jødiske stattholder befant seg i, ikke noe å bli foruroliget over, og hvilke skritt tok stattholderen Tatnai i forbindelse med at byggingen av templet var blitt gjenopptatt?

¹⁵ I det året, kong Darius I’s annet regjeringsår, var Juda land med dets hovedstad i Jerusalem bare en av de 127 provinsene i Perserriket, som strakte seg «fra India like til Etiopia». (Ester 1: 1—3 ) Det hadde en stattholder, Serubabel, Sealtiels sønn, men han satt ikke på Davids trone, slik som hans bestefar, kong Jojakin, hadde gjort i tre måneder og ti dager. Han var sannsynligvis direkte ansvarlig overfor en av stattholderne i et landskap på den vestlige siden av Eufrat, sannsynligvis overfor stattholderen Tatnai, og han var dessuten ansvarlig overfor kong Darius I. Det var derfor neppe noe å bli alvorlig foruroliget over nå hva Jerusalem angikk. Stattholderen Tatnai var riktignok blitt foruroliget på grunn av at arbeidet på grunnvollen til templet var blitt gjenopptatt, og han hadde i egenskap av stattholder spurt om «hva de menn hette som oppførte denne bygning». Men han benyttet ikke militær makt for å få stanset arbeidet. Han valgte i stedet å legge spørsmålet fram for kong Darius for at han skulle treffe en avgjørelse i samsvar med «medernes og persernes uforanderlige lov [som] ikke kan tilbakekalles». (Daniel 6: 9) Hvorfor la stattholderen Tatnai en slik selvbeherskelse for dagen? Esras 5: 5 forklarer det:

16. Hvorfor handlet stattholderen Tatnai ifølge Esras 5: 5 på denne måten?

¹⁶ «Men Guds øye våket over jødenes eldste, og de hindret dem ikke i å bygge så lenge til saken var kommet inn for Darius, og de hadde fått brev fra ham derom.»

17, 18. a) Hva kunne derfor de himmelske speidere si med hensyn til den tilstand «hele jorden» var i? b) Men hvis holdning var det i denne forbindelse av største betydning å få kjennskap til, og hvilket spørsmål ble stilt?

¹⁷ Med hensyn til hvorvidt verden var foruroliget på grunn av det Jerusalem planla og gjorde, kunne de himmelske speidere rapportere til sin leder blant myrtetrærne i dalen ved Jerusalem: «Hele jorden er rolig og stille.» Den hedenske verden var rolig; den nærte ingen frykt for at et eller annet messiansk Jehova Guds rike skulle gripe forstyrrende inn i dens anliggender. Men hva med Jehova, hærskarenes Gud, selv? Hvilken holdning inntok han til Jerusalem og det det representerte? Kom han med noen ytterligere forsikring nå da hans profet Haggai hadde sluttet å tale under inspirasjon? Forholdt han seg i likhet med de hedenske nasjoner rolig, uten å ta hensyn til Jerusalems velferd og den rolle byen skulle spille i forbindelse med hans hensikter? Englene i himmelen var også opptatt av dette, og spesielt Mikael, «den store fyrste som verner om ditt [Daniels] folks barn». (Daniel 12: 1; 1 Peter 1: 12) Dette framgår av det profeten Sakarias deretter ser i synet:

¹⁸ «Da tok [Jehovas] engel til orde og sa: [Jehova], hærskarenes Gud! Hvor lenge skal det vare før du forbarmer deg over Jerusalem og Judas byer, som du har vært vred på nå i sytti år?» — Sakarias 1: 12.

19. Hvorfor hadde enkelte fått inntrykk av at de «sytti år» med Guds vrede over Jerusalem og de andre byene i Juda, ennå ikke hadde endt?

¹⁹ For enkelte så det ifølge det engelen sa, ut til at den vrede som hvilte over Jerusalem og de andre byene i Juda i de «sytti år», fortsatt varte. Grunnen til det var at gjenoppbyggingen av templet var blitt forsømt i de forløpne 17 årene. Jehova hadde vært meget vred på deres fedre, som måtte leve i landflyktighet fordi de hadde vanhelliget det forrige tempel, som var blitt bygd av kong Salomo. Nå, i den åttende måned (hesjvan) i år 520 f. Kr., hadde Jehova advart dem som utgjorde den hjemvendte jødiske levning, mot å pådra seg hans vrede ved å etterligne sine fedre og ikke vende om til ham og nidkjært gå inn for at tilbedelsen av ham skulle bli gjenopptatt fullt ut i et gjenoppbygd tempel. (Sakarias 1: 1—6) Vi må forstå engelens utbrudd på bakgrunn av det situasjonen kunne vise ham med hensyn til Jerusalem og de andre byene i Juda.

20. Hvorfor må engelens utbrudd i forbindelse med de «sytti år» ikke tolkes slik at disse årene fremdeles varte?

²⁰ Det at engelen nevner disse «sytti år», får oss til å tenke på de 70 år som profeten Jeremias nevnte. I disse 70 år måtte Judas folk og Israels folk tjene det babyloniske dynasti av konger, og når de 70 år var til ende, skulle Jehova kreve Babylons konge og kaldeerne til regnskap for deres misgjernings skyld og hjemsøke dem på grunn av det de hadde gjort. (Jeremias 25: 11—13) Mente så Jehovas engel at disse 70 årene ennå ikke hadde endt, eller at de endte først nå? Det kunne ikke være historisk riktig. Hvorfor ikke? Fordi Jehova 20 år før dette (i 539 f. Kr.) hadde benyttet perserkongen Kyros den store til å omstyrte Babylon som en verdensmakt, og omkring to år senere, i 537 f. Kr., hadde han tilskyndt Kyros, som fungerte som Babylons konge, til å la de landflyktige jødene få forlate Babylon og vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge hans tempel. — Esras 1: 1 til 2: 2; 2 Krønikebok 36: 20—23.

21. Hvilken tilstand skulle Juda land være i i disse «sytti år», og hva viser hvorvidt denne tilstand for lengst var forbi?

²¹ Juda land skulle dessuten «hvile — til sytti år var gått til ende». (2 Krønikebok 36: 21) Hvordan skulle det gjøre det? Ved å ligge som en «ørken, uten mennesker og dyr [husdyr, NW]», ettersom landet var blitt «gitt i kaldeernes hånd». (Jeremias 32: 43; 33: 10—12) Både profeten Sakarias og englene visste at disse 70 årene da Juda land og Jerusalem hadde ligget fullstendig øde, uten mennesker og husdyr, hadde endt i år 537 f. Kr., da den jødiske levning vendte tilbake fra Babylon og igjen bosatte seg i landet. Beretningen sier at folket var kommet tilbake til sine byer i den sjuende måned (tisjri) det året. (Esras 3: 1, 2) Landet lå ikke lenger øde som en ørken, men en begynte å dyrke det, slik profeten Haggai forteller 17 år senere. (Haggai 1: 6—11; 2: 16, 17) Disse 70 årene var således for lengst til ende!

22. Hvordan viste profeten Daniel at de «sytti år» ikke varte til 519 f. Kr., da Sakarias fikk sitt første syn?

²² Hvis disse 70 årene ennå ikke var til ende på den tid da Sakarias fikk sitt første syn, eller hvis de nettopp hadde utløpt, hvorfor skulle da engelen, som visste hva han gjorde, si dette? Ettersom han visste at denne perioden var nøyaktig 70 år lang, hvorfor skulle han da si: «[Jehova] hærskarenes Gud! Hvor lenge?»? (Sakarias 1: 12) Allerede i mederen Darius’ første regjeringsår etter at Babylon var blitt omstyrtet, i 539 f. Kr., la profeten Daniel «i bøkene merke til tallet på de år som [Jehova] hadde talt om til profeten Jeremias — at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner». (Daniel 9: 1, 2) Og Daniel fastslo hvor mange år det dreide seg om, ikke 17 år før de skulle ende, men like før enden på de 70 år, i perserkongen Kyros’ første regjeringsår. Den gamle profeten Daniel, som i hvert fall levde et stykke inn i «perserkongen Kyros’ tredje år», fikk bekreftet at han hadde regnet riktig med hensyn til tidsperiodens lengde. (Daniel 10: 1) Disse «sytti år» varte altså ikke til den tid da Sakarias fikk sitt første syn, i 519 f. Kr.

23. Hvilken lengre tidsperiode innledet disse «sytti år», og hvilken sammenligning foretok derfor engelen da han spurte: «Hvor lenge?»?

²³ La oss også huske at disse minneverdige 70 årene var de første 70 årene av hedningenes tid, «de fastsatte tider for folkeslagene». Da disse 70 årene endte, i 537 f. Kr., fortsatte således hedningenes tid, da Jerusalem skulle bli tråkket ned av hedningenasjonene. (Lukas 21: 24, NW) Den engelen som utbrøt: «[Jehova], hærskarenes Gud! Hvor lenge?», henviste derfor til denne tidsperioden på 70 år som allerede var gått, og brukte den som et eksempel på hvordan Jehova hadde vært vred på sitt utvalgte folk. Han spurte om Jehovas vrede var blitt fornyet, på grunn av at de så lenge hadde forsømt hans tempel. Han spurte så hvor lang tid det ville gå før Jehova forbarmet seg over Jerusalem og de andre byene i Juda. Profeten Sakarias var også interessert i å få vite dette. Det samme er vi!

24. Hva svarte Jehova engelen? Hvordan så Jehova således på Jerusalem, og hvordan så han på hedningenasjonene?

²⁴ Det må ha vært styrkende for Sakarias å få lov til å overhøre samtalen mellom Jehova, hærskarenes Gud, og den engelen som stilte spørsmålet. Vi leser: «Og [Jehova] svarte engelen som talte med meg, gode og trøstefulle ord. Og engelen som talte med meg, sa til meg: Rop ut disse ord: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Jerusalem og Sion, og såre vred er jeg på de trygge hedningefolk; for jeg var bare litt vred, men de hjalp med til ulykken.» — Sakarias 1: 13—15.

25. Hvorfor hadde Jehova vært vred på sitt utvalgte folk, men hvorfor var han blitt vred på hedningenasjonene?

²⁵ Jehova var med rette vred på sitt ulydige, utvalgte folk. Han var derfor forpliktet til å tukte eller straffe dem. Han benyttet Babylon og dets allierte og sympatisører som sitt redskap når han iverksatte straffen. Han var imidlertid «bare litt vred». Men hedningefolkene, som han brukte som sitt redskap for å irettesette sitt folk, gikk altfor langt hva dette angikk, idet de var fylt av hat til hans utvalgte folk og viste sin forakt for ham og tilbedelsen av ham. På en ondskapsfull måte ’hjalp de med til ulykken’. Ondskapsfullt var de med på å gjøre ulykken større. Hvor tilbøyelige har ikke også de som har forfulgt Jehovas tilbedere i nyere tid, vært til å handle på den måten! Jehova, hærskarenes Gud, hadde god grunn til å si: «Vred er jeg på de trygge hedningefolk.» De nasjonalistisk innstilte forfølgerne i vår tid bør huske det!

26. Hva hadde Jehova derfor nå til hensikt å gjøre med Jerusalem?

²⁶ «Derfor sier [Jehova] så: Jeg vender meg atter til Jerusalem med miskunnhet; mitt hus skal bygges der, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem.» — Sakarias 1: 16.

27. Hvordan viste Jehova forfølgerne at han ikke hadde forlatt Jerusalem for bestandig, og hvordan skulle målesnoren strekkes ut over byen?

²⁷ Hedningefolkene hadde gått så langt når det gjaldt å tukte folket i Juda og Jerusalem, at det var tale om direkte forfølgelse. Disse forfølgerne må ha trodd at dette folkets Gud fullstendig hadde forlatt det og overgitt det til dem. Men det var ikke tilfelle! Jehova hadde ikke forlatt sitt folk for bestandig. Han var bestemt på å vise forfølgerne dette. Som et bevis for det skulle ikke Jerusalem ligge øde. Han ville atter vende seg til byen med miskunnhet ved å sørge for at den reiste seg av støvet og igjen ble befolket. Det skulle bygges hus i byen, og under byggearbeidet skulle «målesnoren . . . strekkes ut over Jerusalem». Ja, til og med den viktigste av alle bygningene — selve Jehovas tempel — skulle bli oppført der! Hvilket nederlag ville ikke det bli for forfølgerne og deres falske guder!

28. Hvem ville således Jehovas valg bli åpenbart for, og hva var det Jehova valgte?

²⁸ Guds tid var nå inne til at gjenoppbyggingen skulle finne sted. Ingenting skulle nå kunne stoppe den. Gud hadde utvalgt sin synlige, jordiske organisasjon. Det ville bli åpenbart hvilken organisasjon det var, ved at han viste dem sin gunst, enten de trygge, verdslige nasjoner likte det eller ikke. Det skulle ikke være noen hemmelighet hvilket valg Gud hadde truffet. At offentligheten skulle gjøres oppmerksom på det valg og den beslutning Gud hadde truffet, framgår av den befaling som ble gitt mens profeten Sakarias hørte på: «Rop atter og si: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal mine byer flyte over av det som godt er, og [Jehova] skal ennå en gang trøste [føle anger over, NW] Sion og ennå en gang utvelge Jerusalem.» — Sakarias 1: 17.

29. a) Hva hevdet Jehova var hans eiendom, og hvordan skulle han vise hvilket valg han hadde truffet? b) Hvilket annet navn ble Jerusalem kalt med, og hvorfor, og hvem skulle holde til der?

²⁹ Legg merke til at Jehova, hærskarenes Gud, kaller byene i den persiske provinsen Juda «mine byer». Han har utvalgt dem. Han hevder at de er hans eiendom. Han vil bevise at disse gjenoppbygde byene er hans, ved å fylle dem med det som godt er. Det ville følgelig bli blomstrende byer. Hver av disse byene ville ha sitt eldsteråd som ville utgjøre deres lokale styre. Disse reorganiserte byene skulle ikke være uten en jordisk hovedstad. Denne fornemste byen skulle være den Jehova hadde utvalgt. Det skulle være den byen som hadde vært Jehovas folks hovedstad før landflyktigheten, nemlig Jerusalem, som var blitt gjenoppbygd av hans eget folk. Dette var ikke et demokratisk valg, og det var heller ikke et valg som var blitt truffet av verdensriket. Det var et teokratisk valg. Denne byen som den himmelske Teokrat, Jehova, hærskarenes Gud, hadde utvalgt, ble også kalt Sion, ettersom Sions berg hadde vært det sted hvor kong Davids palass og det telt David hadde reist for Jehovas pakts ark, hadde stått. Det gjenoppbygde Sion eller Jerusalem skulle være setet for provinsens styrende råd. Stattholderen Serubabel bodde derfor der.

30. Hvordan og når var det Jehova ’følte anger over Sion’?

³⁰ På grunn av innbyggernes vedvarende ulydighet hadde Jehova erklært at Sion eller Jerusalem skulle bli ødelagt av babylonierne, og at byen skulle ligge øde i 70 år. I sin tid følte Jehova anger over det øde Sion. Ikke slik å forstå at han hadde handlet galt eller gjort en feil da han lot Sion bli ødelagt, for hans vilje var blitt utført, hans hensikt var blitt gjennomført, og han var blitt opphøyd. Nå kunne hans vrede legge seg, og han kunne trøste seg selv. Han kunne nå synes synd på det som hadde vært gjenstand for hans vrede, og han kunne vise det medynk og trøste det. Uten å måtte innrømme at han hadde gjort noen feil, følte således Jehova anger over Sion da det hadde ligget øde i 70 år. Uten å måtte gjøre noen urett god igjen og uten å måtte gjenopprette noen urettmessig skade viste Jehova sitt folk nå barmhjertighet ved å føre dem tilbake fra landflyktigheten og la dem gjenoppbygge Sion. Ødeleggelsens tid var forbi! Gjenoppbyggingens tid hadde kommet! Dette var i sannhet et uttrykk for at Gud viste medynk med sitt folk.

31. a) Hvilken nasjon hadde sagt at Jerusalem burde jevnes med jorden og hva hadde disse fiendene trodd? b) Når var tiden inne til å gjøre kjent hvilken by Jehova hadde utvalgt?

³¹ Da Sion eller Jerusalem ble jevnet med jorden i år 607 f. Kr., hadde de fiendtlig innstilte edomittene egget de babyloniske erobrerne ved å si: «Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!» (Salme 137: 7) De skadefro fiendene trodde at byens Gud, Jehova, hadde forkastet byen for evig, og at han i likhet med dem aldri mer ville utvelge Jerusalem. Men Jehova kunne ikke glemme eller unnlate å vedkjenne seg de profetier han i sin godhet hadde kommet med angående Jerusalem. Han viste sin trofasthet ved å «utvelge Jerusalem», og dette valg sto ved makt mange år senere, i 519 f. Kr., på den tid da Sakarias fikk sitt første syn. Det var ikke bare det at Jerusalem var i ferd med å bli gjenoppbygd av hans eget folk, men grunnvollen til hans tempel var blitt lagt der, og arbeidet på selve templet hadde allerede begynt. Når dette tempel var fullført, ville Jehova knytte sitt navn til det, han ville være nærværende der ved sin ånd og tilbedelsen av ham ville fullt ut bli gjenopptatt der. Dette ville bevise overfor alle nasjoner at Jehova hadde utvalgt Jerusalem. Allerede i 519 f. Kr. var tiden derfor inne til å utrope hvilket valg han hadde truffet!

32. Hvorfor kan vi ikke vente at Sakarias 1: 17 skal få sin oppfyllelse på vår tids Jerusalem?

³² Har noe tilsvarende funnet sted i vår tid? Det har så visst ikke vært tilfelle med hensyn til vår tids Jerusalem, som araberne og israelerne kjempet om både i 1948 og i 1967. De ortodokse jøder klager eller framsier bønner ved den vestlige mur (Kótel Maʽarabí), mens muhammedanerne på en 18 meter høy plattform over dem tilber i Klippemoskéen og i El-Aksa-moskéen. I sør, utenfor den nåværende byens murer, ligger det bibelske Sions berg øde. Når vi tar kjensgjerningene i betraktning, kan vi ikke si at Jehova har utvalgt dette jordiske Jerusalem som et sted hvor hans navn skal bo, et sted hvor han skal tilbes. Vi må vende blikket et annet sted for å få se hvordan Sakarias 1: 17 blir oppfylt i vår tid.

33. a) Hva svarer i vår tid til det at Serubabel hersket over det gamle Jerusalem? b) Hva med dem som denne hersker over?

³³ Det blir ikke bygd noe tempel under ledelse av en stattholder ved navn Serubabel i Jerusalem i vår tid. Men det finnes en større Serubabel, den herliggjorte Herren Jesus Kristus i himmelen. I Jehovas navn hersker han fra det Hebreerne 12: 22 kaller «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». Da hedningenes tid endte i 1914, ble han innsatt som konge der, og han hersker over dem som er hans sanne og trofaste disipler på jorden. Disse disipler utgjør på ingen måte noen del av kristenheten, for den består av hundrevis av religiøse sekter som ligger i strid med hverandre, og av mennesker som ser hen til De forente nasjoner som den organisasjon som skal bevare freden og sikkerheten i verden, og dens hender er fulle av blod som er blitt utgytt i denne verdens ukristne kriger. Den himmelske, større Serubabel hersker over dem som tilber den samme Gud som han, nemlig Jehova, hærskarenes Gud. Disse tilbederne er også forpliktet til å være kristne vitner for denne Gud, Jehova. (Esaias 43: 10—12; 44: 8) Det er de som identifiserer seg med det «himmelske Jerusalem», setet for den større Serubabels regjering.

34. Hvorfor så det under den første verdenskrig ut som om Jehova hadde forlatt sitt åndelige Sion eller Jerusalem?

³⁴ Bibelen viser at disse kristne vitner for Jehova på jorden representerer Sions berg der oppe og det «himmelske Jerusalem». Det som har hendt dem, kan sammenlignes med det som hendte det forbilledlige Sion eller Jerusalem. Mens den første verdenskrig raste (1914—1918), ble de forfulgt av de såkalte kristne i kristenheten fordi de forsøkte å holde fast ved den større Serubabels, Jesu Kristi, rike. Det ble lagt hindringer i veien for deres offentlige vitnearbeid i forbindelse med Jehovas messianske rike, og arbeidet ble redusert til et minimum. De kjempet ikke mot hverandre med kjødelige våpen ved å slutte seg til de to stridende parter i den krigsgale kristenhet, men deres internasjonale samarbeid ble stanset ved at fienden splittet deres internasjonale organisasjon. På grunn av alt det de måtte gjennomgå, så det ut som om Jehova, deres Gud, hadde forlatt det åndelige Sion eller Jerusalem.

35. Hvilke grupper sto Jehovas valg mellom da han i begynnelsen av etterkrigsperioden skulle velge ut dem som skulle representere hans åndelige Sion eller Jerusalem?

³⁵ Den første verdenskrig stanset ganske plutselig, ved at en våpenhvile trådte i kraft i november 1918. Etterkrigstiden begynte. Virksomhet som hører en fredstid til, kunne nå gjenopptas. I desember det året begynte kristenhetens religionsutøvere å ta standpunkt for en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet. Dette ble klart og tydelig gjort kjent for offentligheten ved den erklæring Kristi kirkers fellesråd i Amerika kom med om at Folkeforbundet, som var blitt foreslått opprettet, var «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Dette ble gjort til tross for at alle de nasjoner som skulle tilhøre det foreslåtte forbundet, var besudlet med blodet av millioner av mennesker som var blitt drept i krigen. Var kirkenes fellesråds høytklingende erklæring, som var uttrykt i så fromme religiøse vendinger, riktig? Tiden var i sannhet inne til at Jehova, hærskarenes Gud, skulle gi uttrykk for hva han mente. Hvem ville han utvelge som sine representanter for det åndelige Sion eller Jerusalem — kristenheten og dens blodbesudlede forfølgere eller de forfulgte tilhengerne av den større Serubabels, Jesu Kristi, rike? Hvem ville han organisere som sine vitner?

36. Hvilke spørsmål stiller vi for å vise hvorvidt kristenheten var den organisasjon Jehova hadde utvalgt like etter den første verdenskrig?

³⁶ Utgjør den religiøse forvirring og store tilbakegang i kristenheten i vår tid noe overveldende bevis for at kristenheten i etterkrigsåret 1919 var den Jehova, hærskarenes Gud, hadde utvalgt? Utgjør kjensgjerningene i vår tid et ubestridelig bevis for at han har velsignet dens «byer» slik at de flyter over av det som godt er? Står hans åndelige tempel gjenoppbygd i kristenheten som et hus for tilbedelse, det vil si, tilber kristenheten ved sine hundrevis av religiøse sekter Jehova som Gud i hans åndelige tempel? Hvem vil tre fram som kristenhetens vitner for å svare et klart og utvetydig ja på dette spørsmålet? I mangel av slike vitner vender vi oss et annet sted.

37. Hva blir oppmerksomheten rettet mot når vi undersøker hvilket valg Jehova har truffet?

³⁷ Hvor? Det er ikke bare navnet som gjør at vår oppmerksomhet blir rettet mot dem som det er tydelig at Jehova har utvalgt. Det som gjør at oppmerksomheten blir rettet mot de utvalgte, er den måten de organiserte seg på for å kunne tjene ham i etterkrigstiden, det de har forkynt, og det de på en kompromissløs måte har stått for på den internasjonale skueplass. Det de har utrettet, er også bemerkelsesverdig. Det samme kan sies om den «miskunnhet» hvormed Jehova, hærskarenes Gud, atter har ’vendt seg’ til dem. Vi kan forstå det når vi tenker på den åndelige tilstand de kom ut av etter den første verdenskrig. De reiste seg fra en tilstand hvor de tilsynelatende var forstøtt eller forkastet av Gud. De var dessuten blitt forfulgt nesten inntil døden av kristenheten, som ikke bare motarbeidet dem under den første verdenskrig, men også under den annen verdenskrig og i tiden mellom disse blodbadene i verden, alt sammen i et forsøk på å oppløse deres religiøse organisasjon og for alltid ødelegge dem og derved bli kvitt et irriterende religiøst problem. Hvem er så disse, som har vært gjenstand for en slik religiøs forfølgelse og en slik fiendtlig behandling, men som også er blitt vist «miskunnhet» av Gud?

38. Hvem har i etterkrigstiden vist seg å være utvalgt av Jehova, og hva har kjennetegnet dem?

³⁸ De historiske kjensgjerninger etter den første verdenskrig i 1914—1918 viser hvem de er. Deres rolle på den internasjonale skueplass i vår tid får dem til å tre fram i fullt relieff. De er de kristne vitner som bærer navnet til den Gud som de tilber og tjener — Jehova. Denne gruppe, som var foraktet verden over, denne levning av innvigde, døpte, åndssalvede kristne som i etterkrigsåret 1919 hadde vært i en lammet tilstand religiøst sett, trådte fram på den internasjonale skueplass som aktive tjenere for Jehova. Da de politiske, religiøse, militære og sosiale elementer i verden begynte å gå inn for opprettelsen av Folkeforbundet, sto denne salvede levning fast for Jehovas messianske rike som menneskehetens eneste håp og begynte å forkynne «dette gode budskap om riket» på jorden i større utstrekning enn noen gang tidligere. Denne forkynnelse av «dette gode budskap» er nå blitt utført «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag», akkurat som Jesus Kristus i Matteus 24: 14 (NW) forutsa at den skulle bli. Ja, dette budskapet blir nå forkynt på 165 språk!

39. a) Hva skyldes den bedrift de har utført? b) Hva har disse nærmet seg? Hvor tjener de nå og hvem tjener de sammen med?

³⁹ Denne bemerkelsesverdige bedrift skyldes ikke bare deres egen styrke, dyktighet, kløkt og utholdenhet og deres eget mot. Den er i første rekke et resultat av at Jehova, hærskarenes Gud, har utvalgt dem for at de skal utføre den forutsagte tjeneste og avlegge det forutsagte vitnesbyrd. Den skyldes heller ikke bare det at de var fullt ut innvigd til ham som Jesu Kristi disipler, men det at han hadde vist dem barmhjertighet gjennom Jesus Kristus og nå atter hadde ’vendt seg’ til dem med «miskunnhet». Ved trofast å følge i Kristi fotspor nærmer de seg «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». De har nå større forståelse og verdsettelse av Jehovas åndelige tempel enn noen gang tidligere, og de tilber ham der, idet de tjener som åndelige underprester under sin himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus. En talløs, «stor skare» av fredselskende, får-lignende mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger har nå sluttet seg til dem i deres tilbedelse der, akkurat som forutsagt! (Åpenbaringen 7: 9—17) Vi finner dem i 208 land og øysamfunn.

40. a) Hvorfor kan Jehova kalle disse menighetene «mine byer», og hvordan er de organisert? b) I hvilken forstand kan det sies at disse «byer» ’flyter over av det som godt er’?

⁴⁰ De har ikke politiske samfunn, for eksempel byer. Deres symbolske «byer» er menigheter av innvigde, døpte disipler av Jesus Kristus, den større Serubabel. (Matteus 28: 19, 20) Disse er organisert i samsvar med det teokratiske mønster som finnes i de inspirerte, hellige skrifter, og i likhet med byene i det gamle Israel har hver enkelt av disse menighetene et lokalt presbyterium eller «eldsteråd». Det finnes også «menighetstjenere» (diákonoi) som skal hjelpe hvert eldsteråd. (1 Timoteus 3: 1—13; 4: 14, LB; Titus 1: 5—9; Filippenserne 1: 1; 1 Peter 5: 1—4) Jehova kan med rette omtale disse kristne menigheter som «mine byer», for han er virkelig ansvarlig for den måten de er organisert på, og den vekst de har hatt, og de er uforbeholdent innvigd til ham gjennom Jesus Kristus. En undersøkelse av disse symbolske Jehovas «byer» viser at de ’flyter over av det som godt er’ i åndelig forstand. Hele det store bevismaterialet som finnes, viser at Jehova, hærskarenes Gud, har utvalgt dem som representanter for sitt himmelske Jerusalem. Jehova være lovet fordi han har latt profetien i Sakarias 1: 16, 17 få en slik oppfyllelse!

DET ANNET SYN

41. a) Hva må sies med hensyn til hvorvidt det forfølgerne allerede er blitt rammet av, er enden på det hele? b) Hva spurte Sakarias om i sitt annet syn den 24. sjebat?

⁴¹ Men hva med forfølgerne og dem som håpet på å ødelegge Jehovas, hærskarenes Guds, innvigde tilbedere? Når vi betrakter forholdene i verden i dag, kan vi legge merke til hva de allerede er blitt rammet av. Men den tilstand forfølgerne nå befinner seg i, er ikke enden på det hele. Det blir vist hva som endelig vil skje med dem, i det annet syn profeten Sakarias fikk, like etter det første, på den samme dag, den 24. dag i den 11. måned (sjebat) i 519 f. Kr., i det annet år av perserkongen Darius I’s regjeringstid. Det medopersiske verdensrike var den fjerde verdensmakt ifølge den bibelske historie, og dette annet syn bør ha vært av interesse for det. Sakarias, som fikk synet, forteller: «Og jeg løftet mine øyne opp og fikk se fire horn. Da spurte jeg engelen som talte med meg: Hva er dette? Og han sa til meg: Dette er de horn som har atspredt Juda, Israel og Jerusalem.» — Sakarias 2: 1, 2.

42. Hva symboliserte disse «horn», og hva betyr det at det var fire stykker?

⁴² Profeten Sakarias visste at i de inspirerte hebraiske skrifter symboliserer et horn en nasjons eller et verdensrikes regjeringsmakt. Disse fire symbolske hornene måtte ikke nødvendigvis være et bilde på fire forskjellige nasjoner eller verdensriker som inntil da hadde atspredt innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem og ødelagt deres byer. I Bibelen har tallet fire symbolsk betydning. Når det tales om himmelens fire vinder, siktes det for eksempel til alle deler av himmelen. Men når det tales om bare de fire vinder, siktes det til alle retninger på jorden. (Esekiel 37: 9; Daniel 7: 2) Det at Jehovas himmelvogn i profeten Esekiels syn hadde fire hjul, viser at den guddommelige vogn var et godt avbalansert kjøretøy. (Esekiel 1: 15, 21) De fire horn behøvde følgelig ikke stå for bare fire bokstavelige regjeringsmakter, men de kunne stå for alle de angjeldende makter, som virket i alle retninger, slik at det ikke var noen mangel på balanse på grunn av at de overså noe område.

43. Hvilke politiske makter foruten Egypt, Assyria og Babylon vil følgelig være innbefattet i disse «fire horn»?

⁴³ I samsvar med dette var det ikke bare verdensmaktene Egypt, Assyria og Babylon som hadde vært med på å atspre innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem, men også en slik nasjon som Edom og andre nasjoner som hadde alliert seg med dem og samarbeidet om å utføre slike onde handlinger mot Jehovas utvalgte folk. De var alle forfølgere. Disse politiske organisasjonene benyttet sin makt, spesielt sin militære makt, på en ondskapsfull måte ved å begå voldshandlinger mot Jehovas utvalgte folk. — Sakarias 1: 15.

44. Hvorfor var Jehova såre vred på hedningenasjonene, som følte seg trygge?

⁴⁴ Disse hedenske, politiske maktene hadde alle sammen gått ut over det Jehova, hærskarenes Gud, hadde i tankene da han ville tukte sitt gjenstridige, ulydige folk. De benyttet den anledning som bød seg, til å gi uttrykk for den uvilje, det hat og den misunnelse de nærte overfor innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem, og det nag de bar til dem. Av den grunn sa Jehova, hærskarenes Gud, til engelen mens Sakarias hørte på: «Såre vred er jeg på de trygge hedningefolk.» (Sakarias 1: 15) Hvordan hadde Jehova til hensikt å gi uttrykk for at han var meget vred på disse hedningefolk som følte at de var trygge, fordi de hadde fått gi uttrykk for sin hevngjerrighet eller sine onde følelser overfor hans folk? Det åpenbarer han ved det han deretter lar Sakarias få se i det annet syn. Profeten sier:

45. Hvilke redskaper viste Jehova Sakarias i synet at han ville benytte for å gi uttrykk for at han var vred på de trygge nasjoner?

⁴⁵ «Så lot [Jehova] meg se fire smeder. Da spurte jeg: Hva kommer disse her for? Han svarte: Hornene har atspredt Juda, således at ingen vågde å løfte sitt hode, og nå er disse kommet for å forferde dem og slå av hornene på de hedningefolk som har løftet horn mot Juda land for å atspre det.» — Sakarias 2: 3, 4.

46. a) Hvorfor var det fire slike «smeder», og hva var deres oppgave? b) Hvem sendte dem, og hva betydde dette for forfølgerne?

⁴⁶ Ettersom det var fire smeder eller håndverkere, utgjorde de et motstykke til de fire hornene. Deres antall ville ha den samme betydning som i tilfellet med de fire hornene. De ville være et bilde på alle de «smeder» som var berørt av saken og organisert på en likevektig, fullt ut hensiktsmessig måte. Ettersom de var smeder eller håndverkere, var ikke deres oppgave å ødelegge. De skulle i første rekke utføre et arbeid som var konstruktivt. Men de kunne brukes i en ødeleggende virksomhet, og de kunne benytte sine redskaper i denne virksomheten. Det var en slik oppgave de hadde i synet. Men hvis smeder var de, eller hvem sendte dem? De tilhørte tydeligvis Jehova, hærskarenes Gud, for de hadde kommet for å ødelegge den makt de fire horn hadde, de horn som hadde atspredt Jehovas folk, innbyggerne i Juda, Israel og Jerusalem. Det de brukte for å gjøre dette, var tydeligvis de hammerne eller sleggene som de brukte i sitt yrke. Ve «hornene», forfølgerne! Guds dom over disse forfølgerne ville bli fullbyrdet.

GUDS OPPMERKSOMHET RETTES MOT FORFØLGERNE

47. Hvordan bør det som senere hendte disse nasjonene som forfulgte Guds folk, betraktes — som en naturlig følge av utviklingen, eller som hva?

⁴⁷ Jehova unnlot ikke å la de nasjoner som hadde forfulgt hans folk, få føle at han var såre vred på dem. Historien i gammel tid viser at det etterpå gikk galt for de nasjoner som behandlet Jehovas utvalgte folk i fortiden på en ondskapsfull måte; de ble rammet av ulykke. Hvor er de i vår tid? Deres sørgelige endelikt skyldtes ikke bare en naturlig utvikling i verden, uten noen inngripen ovenfra. Det som hendte dem, var et uttrykk for Guds vrede. Vi som lever nå, bør ikke unnlate å ta lærdom av dette.

48. a) Hvem var det Roma forfulgte i det første århundre etter Kristus, og hvordan har det fortsatt å gjøre det? b) Hvilken del av kristenheten er Roma i dag overhode for?

⁴⁸ I det første århundre av vår tidsregning ble det åndelige Israel dannet under ledelse av Messias, Jesus fra Betlehem i Juda, som var sendt av Gud. Det kjødelige, omskårne Israels folk mistet derved sin stilling. Akkurat som Ismael ble forkastet til fordel for Isak, Abrahams sanne arving, og forfulgte Isak, forfulgte det kjødelige Israel Kristi disipler som utgjorde det åndelige Israel. Dette fikk fryktelige følger for det kjødelige Israel; dets hellige by, Jerusalem, ble ødelagt i år 70 e. Kr., og de overlevende i provinsen Juda ble atspredt, i første rekke ved at de ble bortført som fanger. (Galaterne 4: 21—31; 1 Tessalonikerne 2: 14—16; 1 Mosebok 21: 1—14) Etter brannen i Roma i år 64 e. Kr. begynte Roma å forfølge det kristne, åndelige Israel. Roma fortsatte denne forfølgelsen, ikke bare som herskerinne i det hedenske Romerriket, men også som en religiøs herskerinne i Det hellige romerske rike. Dette hellige romerske rike opphørte å eksistere på Napoleon Bonapartes tid, i begynnelsen av det 19. århundre. Roma er imidlertid fortsatt overhode for den største, sterkeste og mest folkerike delen av den religiøse kristenhet. Men som sådan er Roma blitt ’forferdet’ eller har begynt å ’skjelve’ (NW).

49. Hvem etterfulgte Roma som en forfølgende verdensmakt, og gjennom hvem og når var dette blitt forutsagt?

⁴⁹ I det 18. århundre måtte Roma som den sjette verdensmakt ifølge den bibelske historie bøye seg for det britiske verdensrike som den sjuende og største verdensmakt som blir omtalt i Bibelens profetier. Denne verdensmaktens historie viser at den også har gjort seg skyldig i å forfølge og atspre Jehovas, hærskarenes Guds, åndelige Israel. Amerikas forente stater, som senere forente seg med den sjuende verdensmakt, slik at det ble dannet en angloamerikansk verdensmakt, har også vært med på dette. Det er en kjent sak at en slik forfølgelse raste mot levningen av det åndelige Israel under den første verdenskrig og i enda større utstrekning under den annen verdenskrig. Dette var ved hjelp av profetiske symboler på en levende måte blitt kunngjort for den landflyktige profeten Daniel «i kong Belsasars tredje regjeringsår», det vil si før det gamle Babylons fall, og således over 20 år før Sakarias fikk se de fire horn og de fire smeder i et syn. (Daniel 8: 1, 9—12, 23—26) Jehova visste derfor at det ville bli behov for at hans symbolske «smeder» ’slo av hornene på hedningefolkene’, over 2490 år etter at Sakarias fikk sitt syn.

50. Hvilke «horn» foruten den sjuende verdensmakt har i nyere tid forfulgt de åndelige israelitter?

⁵⁰ I nyere tid har ikke bare den tohornete angloamerikanske verdensmakt atspredt det åndelige Israel ved å forfølge og undertrykke det, men også andre symbolske «horn» har gjort seg skyldig i det. Et av de mest opprørende eksemplene på dette i vår tid er den sadistiske behandling Jehovas kristne vitner ble utsatt for i Det tredje rike under naziføreren Adolf Hitler fra 1933 til 1945. De andre Aksemaktene sluttet seg til ham i denne ondskapsfulle undertrykkelse av de åndelige israelitter og deres innvigde medarbeidere. Etter den tiden har andre politiske «horn» som utgjør en sammensatt «Nordens konge», truet og stanget Jehovas trofaste tilbedere.

51. Når og av hvem ble det at «Nordens konge» skulle forfølge Guds folk, forutsagt, og hva hadde Jehova følgelig i tankene?

⁵¹ «I perserkongen Kyros’ tredje år», etter Babylons fall, kunngjorde Jehovas engel for profeten Daniel at Jehovas kristne vitner ville bli utsatt for en slik forfølgelse av den symbolske «Nordens konge» i vår tid. (Daniel 10: 1, 18—20; 11: 29—36, 44, 45) Dette viser tydelig at Jehova ikke bare tenkte på «horn» som hadde forfulgt hans forbilledlige folk i fortiden, men også på «horn» som ville forfølge hans motbilledlige folk i framtiden, i vår tid.

52. Hvem i vår tid ville Jehova advare ved hjelp av dette tilfelle av forfølgelse av hans forbilledlige folk, og hva framgår av Johannes’ syn i Åpenbaringen 7: 1—3?

⁵² Jehova benyttet således et tilfelle av forfølgelse av hans forbilledlige folk i gammel tid for å advare de nasjoner i vår tid som «løftet horn» mot hans trofaste tilbederes rettmessige åndelige område. Mot alle slike nasjoner ville han bruke sine symbolske «smeder». Det at det var fire «smeder» i synet, får oss til å tenke på det den kristne apostelen Johannes så i slutten av det første århundre etter Kristus. Apostelen forteller om det og sier: «Deretter så jeg fire engler som sto på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra solens oppgang og hadde den levende Guds segl, og han ropte med høy røst til de fire engler som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner!» — Åpenbaringen 7: 1—3.

53. Hva vil det at disse «fire vinder» blir sloppet løs, føre til for de «fire horn», men hva styrker de forfulgte Jehovas tilbedere til å holde ut?

⁵³ Det at de fire vinder blir sloppet løs, vil føre til en verdensomfattende storm som vil skade alle jordens nasjoner og tilintetgjøre de symbolske «horn» som de har løftet mot de åndelige israelitter, som er beseglet med «den levende Guds segl». Dette vil resultere i det samme som det som ble billedlig framstilt ved at de «fire smeder» slo av eller knuste de symbolske «fire horn» på alle nasjoner. I skarp kontrast til den «miskunnhet» Jehova atter vender seg til sine forfulgte tilbedere med, vil hans dom bli fullbyrdet over deres forfølgere; han vil ikke vise dem barmhjertighet. Det at alle som blir forfulgt, helt og fullt setter sin lit til den forsikring Gud har gitt om dette, vil styrke dem til å holde ut inntil enden.

Kapittel 9

Guds regjeringsorganisasjon vokser og beskyttes

1. a) Hvem er den største Organisator? b) Hva bør ifølge Romerne 1: 19, 20 alle fornuftutstyrte skapninger på jorden ha forstått?

DEN største organisator som finnes, er «den store Førsteårsak», alle tings Skaper. Alt hans verk i himmelen og på jorden vitner om hans enestående organisasjonsevne. I det første århundre var det noen i Roma som ikke tilba den nasjonale guden Jupiter, men som tilba den levende, allmektige Gud. Til disse ble det skrevet i midten av det første århundre etter Kristus: «Det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» (Romerne 1: 19, 20) Helt siden menneskeverdenens skapelse skulle fornuftutstyrte mennesker ha kunnet forstå at det finnes en Skaper, en Gud, selv om han er usynlig, og selv om han ikke har talt til dem fra det usynlige. På grunn av de synlige ting han har skapt og innrettet på en så ordnet måte, skulle de ha forstått at han er en fullkommen Organisator.

2, 3. a) Hvilket grunnlag har vi for å tro at han ville organisere sine fornuftutstyrte skapninger? b) Hvilken advarsel ga han gjennom Enok i forbindelse med sin usynlige, himmelske organisasjon?

² Ettersom denne Gud på en så fullkommen måte kunne organisere den delen av skaperverket som ikke er fornuftutstyrt — de synlige himler og jordens forunderlige økosystem — både kunne og ville han også organisere alle sine levende, fornuftutstyrte skapninger. Det at han organiserte slike skapninger som hadde evnen til å tenke, ville være i den universelle freds interesse, og det ville skape harmoniske forhold og forhindre anarki. Hans evne til å organisere kom tydelig til uttrykk for over 3400 år siden, da han organiserte Israels folk ved Sinai berg i Arabia og ga dem en lovsamling som ingen av de hedenske nasjoner hadde maken til. Uendelig lenge før den tiden hadde han en usynlig organisasjon, som besto av himmelske skapninger, åndeskapninger. Enok, den sjuende mann i slektslinjen fra det første menneske, ga oss mennesker på jorden en advarsel i forbindelse med denne usynlige organisasjon. Han sa:

³ «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» — Judas 14, 15; 1 Mosebok 5: 18—24; Hebreerne 11: 5.

4. Når var menneskene en del av Guds universelle organisasjon, når ble de drevet ut av den, og når vil menneskeheten igjen bli en del av denne organisasjon?

⁴ Den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen i Edens hage — som Jehova Gud plantet for at den skulle være deres hjem — var en del av Jehovas universelle organisasjon. De utgjorde den jordiske, synlige del av den. Og ettersom jorden blir omtalt som en fotskammel for Jehova, som troner i himmelen, hadde den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen den laveste stilling i Jehovas universelle organisasjon. (Esaias 66: 1) Da menneskene ble drevet ut av Edens hage på grunn av at de gjorde opprør mot Jehova Gud og derved syndet mot ham, ble de drevet ut av Guds hellige, universelle organisasjon. Hellige kjeruber fra Jehovas usynlige organisasjon sto foran Edens hage og hindret den ulydige mannen og den ulydige kvinnen i å vende tilbake dit. (1 Mosebok 3: 1—24) Når Guds messianske rike gjenoppretter et Eden-lignende paradis på jorden, vil lydige mennesker fra hele den menneskelige familie bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet og hellighet, og deretter vil Jehova Gud, den store Organisator, igjen gjøre mennesker til en del av sin universelle organisasjon. (Lukas 23: 43, NW) Da vil det råde fullstendig harmoni mellom himmelen og jorden.

5. Hva har Gud til hensikt å sette over alle sine fornuftutstyrte skapninger, og hvorfra vil de som skal utgjøre denne organisasjonen, bli tatt?

⁵ Den fullkomne Organisator har ikke bare i tankene å gjenopprette den jordiske, synlige del av sin universelle organisasjon. I den boken hvor hans hensikter står nedskrevet, i Bibelen, forteller han oss at det er hans storslagne hensikt å opprette en regjeringsorganisasjon som skal stå over alle hans fornuftutstyrte skapninger. Denne regjeringsorganisasjon vil som rimelig er, være i de hellige himler og stå like under den høyeste Gud selv. Det mest bemerkelsesverdige av alt er at de som han tar ut for at de skal utgjøre denne regjeringsorganisasjon, blir utvalgt blant menneskene her på jorden, på Guds fotskammel. Hvor høyt opphøyd vil ikke disse bli! I den siste boken i Bibelen finner vi en billedlig framstilling av dette.

6. Hvilken by var hovedstaden i Jehovas synlige organisasjon på Davids tid, og hvordan ble hovedstadens stilling da styrket?

⁶ Vi husker at på kong Davids tid, da Israels folk utgjorde Jehova Guds synlige, teokratiske organisasjon, ble byen Jerusalem gjort til denne teokratiske organisasjons kongelige hovedstad. (2 Samuel 5: 1—10) Jerusalems stilling som hovedstad ble i høy grad styrket da Jehovas paktens ark ble flyttet dit og satt i et telt i nærheten av kong Davids palass. (2 Samuel 6: 11—14; 7: 1—3) Ved sin ånd tronet Jehova i dette hellige telt som Israels usynlige, himmelske konge.

7—10. a) Hvilken by har Guds regjeringsorganisasjon fått navn etter? b) Hvordan viser apostelen Johannes hvordan dette navnet blir anvendt, og hvordan beskriver han regjeringsorganisasjonen?

⁷ Det er derfor passende at Jehovas regjeringsorganisasjon får det jordiske Jerusalems navn. Den kalles imidlertid det nye Jerusalem. Bibelen kunne ikke fullføres uten at vår oppmerksomhet ble henledet på denne enestående kjensgjerning. I Åpenbaringen, kapittel 21, blir dette navnet brukt, og den organisasjonen som det blir anvendt på, blir identifisert. Den gamle kristne apostelen Johannes skriver og forteller:

⁸ «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.

⁹ Og en av de sju engler som hadde de sju skåler, fulle av de sju siste plager, kom til meg og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds herlighet, og dens lys var som den kosteligste stein, som krystallklar jaspis. Og den hadde en stor og høy mur; den hadde tolv porter, og på portene tolv engler og innskrevne navn, navnene på Israels barns tolv stammer; mot øst var tre porter, mot nord tre porter, mot sør tre porter, mot vest tre porter. Og stadens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.

¹⁰ Og noe tempel så jeg ikke i den; for dens tempel er Gud Herren, den allmektige, og Lammet. Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys. Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene på jorden [jordens konger, NW] bærer sin herlighet inn i den. Og dens porter skal aldri lukkes om dagen; for natt skal ikke være der, og de skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den. Og intet urent skal komme inn i den, og ingen som farer med stygghet og løgn, men bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet.» — Åpenbaringen 21: 1—4, 9—14, 22—27.

11. Hva er det nye Jerusalem et bilde på, hvilken nasjonalitet har dets medlemmer, og hvilken offisiell stilling har de?

¹¹ Det er tydelig at den «hellige stad», det nye Jerusalem, er et bilde på den rene, ubesmittede, hellige kristne menighet. Den består utelukkende av åndelige israelitter, av slike som er jøder i sitt indre, og hvis hjerte er omskåret. «Lammets tolv apostler» var riktignok kjødelige, omskårne jøder eller israelitter, men fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. ble de alle åndelige israelitter eller jøder, for da ble Jehovas hellige ånd utgytt over dem ved Lammet, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 1: 12 til 2: 42) Disse åndelige israelitter utgjør i alt 144 000 (12 X 12 X 1000), gruppert som 12 stammer, hvis navn står innskrevet på det nye Jerusalems 12 porter. (Åpenbaringen 7: 4—8) Oppmerksomheten blir rettet mot deres offisielle stilling ved at de blir omtalt som «jordens konger». (Åpenbaringen 20: 4, 6) De er høyere enn «folkeslagene» på jorden som vandrer i det nye Jerusalems lys. — Åpenbaringen 5: 10, UO.

12, 13. a) Hva i denne beskrivelsen i Åpenbaringen er det som viser at det nye Jerusalem skal være en regjeringsorganisasjon? b) Hvordan viser en av de symbolske grunnsteinene hvem brudens ektemann er?

¹² Navnet det nye Jerusalem viser at det er tale om en regjeringsorganisasjon i likhet med Jerusalem på kong Davids og hans sønns kong Salomos tid. Men hva er det som viser at det nye Jerusalem, som består av 144 000 åndelige israelitter, skulle være regjeringsorganisasjonen for hele skapningen? Dette: Det nye Jerusalem blir omtalt som «bruden, Lammets hustru». (Åpenbaringen 21: 2, 9; 22: 17) Til ham som billedlig blir omtalt som Lammet, blir det sagt: «Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte [du] oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» (Åpenbaringen 5: 9, 10) Dette Lammet som er blitt slaktet, er Herren Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn. I samsvar med denne kjensgjerning skrev en av «Lammets tolv apostler» til sine medkristne:

¹³ «Ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble [I] løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» — 1 Peter 1: 18, 19; 1 Korintierne 5: 7.

14, 15. a) Hvem er hodet for denne bruden, denne hustruen? b) På grunn av hvilken arv får denne brud og hustru en høyere stilling, og hvilken stilling viser Peter at hennes ektemann har?

¹⁴ I egenskap av ektemann er Lammet, Jesus Kristus, hode for sin brud, sin hustru, det nye Jerusalem, akkurat som «mannen er hustruens hode». (Efeserne 5: 23) Ikke desto mindre består denne bruden, denne hustruen, av åndsavlede Guds barn, som ikke bare er «Guds arvinger», men også «Kristi medarvinger». (Romerne 8: 16—18) Denne arv gir denne brud og hustru en høyere stilling, og hun får del i sin ektemanns herlighet og ære i himmelen. Hvilken stilling har så hennes ’mann’, Lammet, Jesus Kristus, i himmelen? Peter, en av «Lammets tolv apostler», sier om ham:

¹⁵ «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, . . . han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.» — 1 Peter 3: 18, 21, 22.

16. Hvordan beskriver Paulus i Filippenserne 2: 5—11 mer detaljert den stilling brudens og hustruens ektemann nå har?

¹⁶ Til andre «Kristi medarvinger» skriver apostelen Paulus enda mer detaljert: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Filippenserne 2: 5—11, NW.

17. a) Hvilken stilling fikk Guds Sønn ved at han ble opphøyd, og hvordan dannet Gud en regjeringsorganisasjon? b) Hvilken stilling har henholdsvis Jesus Kristus og de som utgjør hans brud og hustru, i egenskap av prester?

¹⁷ Ingen skapning kunne få en høyere stilling enn det å være ved «Guds høyre hånd», og den «høyere stilling» som Gud ga ham, var nettopp denne stillingen ved Guds høyre hånd. (Salme 110: 1; Apostlenes gjerninger 2: 34—36; Hebreerne 1: 3, 13; 8: 1, 2; 10: 12, 13; 12: 2) Lammet, Jesus Kristus, ble således satt over hele den øvrige delen av Guds skaperverk. Lammet, Jesus Kristus, er naturligvis ikke en «organisasjon». Men ved at den høyeste Gud, Jehova, gir ham en brud, en hustru, nemlig menigheten av hans 144 000 medarvinger, danner han en regjeringsorganisasjon for hele sin hellige, universelle organisasjon. I denne regjeringsorganisasjon som det høyeste Vesen danner, er Jesus Kristus hans Yppersteprest, og brudeklassen utgjør 144 000 underprester, «et kongelig presteskap». (1 Peter 2: 9) Det kan derfor ikke bestrides at den høyeste Gud, Jehova, ifølge Bibelen nå har en regjeringsorganisasjon hvorigjennom han handler med hele den øvrige delen av sin universelle organisasjon.

DET TREDJE SYN

18, 19. a) Hva måtte ifølge Sakarias’ tidligere syn skje med Jerusalem? b) Hva ville mannen med målesnoren i hans tredje syn gjøre?

¹⁸ Denne bibelske forståelse av Jehovas regjeringsorganisasjon, som navnet Jerusalem er knyttet til, vil hjelpe oss til å forstå det tredje syn som profeten Sakarias fikk på denne vidunderlige dagen, den 24. dag i den 11. måned (sjebat) i år 519 f. Kr. Sakarias hadde nettopp i et syn fått se fire smeder som Jehova sendte for å «slå av hornene på de hedningefolk som har løftet horn mot Juda for å atspre det». Denne atspredelse innbefattet derfor Jerusalem, og av den grunn måtte det igjen samles til Jehovas fastsatte tid, da han ’atter ville vende seg til Jerusalem med miskunnhet’. (Sakarias 1: 14—2: 4) Temaet i Sakarias’ tredje syn blir derfor en logisk følge av det foregående. Sakarias forteller hva han så i dette synet:

¹⁹ «Så løftet jeg mine øyne opp og fikk se en mann som hadde en målesnor i sin hånd. Jeg spurte ham: Hvor skal du hen? Han svarte: Jeg skal til Jerusalem for å utmale det og se hvor bredt og hvor langt det skal være.» — Sakarias 2: 5, 6.

20. a) Hva viste det at han var en ung mann? b) Hva kunne denne unge mannen måle ut ettersom Jerusalems murer ennå ikke var blitt gjenoppbygd?

²⁰ Mannen som hadde en målesnor i sin hånd, viste seg å være en ung mann, og det var derfor naturlig at han fremdeles hadde mye å lære, eller at det var en del han trengte å få vite. Fylt som han var av ungdommelig begeistring, var han interessert i at Jerusalem skulle bli fullstendig gjenoppbygd, og han var ivrig etter å se hvor stor byen ville bli, eller hvilken utstrekning den burde få. Det var derfor han hadde en målesnor i sin hånd. Det Jerusalem som fantes da, i år 519 f. Kr., kunne i hvert fall måles. Bymurene var imidlertid ennå ikke blitt gjenoppbygd, og de ville heller ikke bli det på lang tid. Så lenge etterpå som i den niende lunarmåned (kislev) i år 456 f. Kr., over 63 år senere, ble det meldt i den persiske hovedstaden, Susan: «Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent.» (Nehemias 1: 1—3) Det er derfor mulig at Jerusalem i 519 f. Kr. ennå ikke hadde fått den utstrekning byen hadde hatt før innbyggerne ble bortført. Men det kan også tenkes at den var blitt utvidet, slik at den strakte seg ut over sine tidligere grenser. Den unge mannen med målesnoren kan ha hatt i tankene å måle ut det annet Jerusalems endelige grenser.

21. Hva sa den ene engelen til den andre at han skulle si til den unge mannen med målesnoren?

²¹ Var det passende at en begeistret, ung mann trakk opp grensene for det Jerusalem Jehova skulle vende tilbake til med miskunnhet? La oss høre hva Sakarias nå forteller: «Da kom engelen som talte med meg, fram, og en annen engel kom imot ham. Og han sa til ham: Spring av sted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der. Og jeg, sier [Jehova], vil være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der.» — Sakarias 2: 7—9.

22. Viser det som fant sted på stattholderen Nehemias’ tid og også etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr., at det som ble sagt til den unge mannen, skal forstås bokstavelig?

²² Talte Jehova, hærskarenes Gud, her om det bokstavelige, jordiske Jerusalem på Sakarias’ tid? Det som senere fant sted, viser tydelig at han ikke gjorde det. Hvorfor ikke? Fordi Jerusalem ikke fortsatte å ligge «fritt og åpent». Sekstifire år senere, i 455 f. Kr., ble Jerusalems murer fullstendig gjenoppbygd under ledelse av stattholderen Nehemias. Disse gjenoppbygde murene hadde også 12 porter, lik stattholderen Nehemias meldte. (Nehemias 2: 3 til 6: 15; 7: 1) Mot sør var Dalporten, Møkkporten og Kildeporten, mot øst var Vannporten, Hesteporten og Mønstringsporten, mot nord var Fengselsporten, Fåreporten og Fiskeporten, og mot vest var den gamle port, Efra’im-porten og Hjørneporten. (Nehemias 2: 13, 14; 3: 26, 28, 31; 12: 39; 3: 32, 3, 6; 2 Krønikebok 25: 23) Denne byen ble ødelagt av de romerske hærstyrker i år 70 e. Kr. (Lukas 21: 20—24) Det tredje Jerusalem, det som finnes nå, i 1974, har også murer med porter på alle fire sider. Men et moderne Jerusalem er blitt bygd ved siden av det, og befolkningen der skal være på i alt 275 000.

23. a) Hvordan er det tydelig at Sakarias 2: 8, 9 ikke får sin oppfyllelse på år tids Jerusalem? b) Hva må vi så se hen til for å forstå hvordan profetien år sin oppfyllelse?

²³ Selv om Jerusalem i vår tid er blitt utvidet og strekker seg langt utenfor den gamle, befestede byen, ja, slik at det ligger «fritt og åpent», vil ingen velinformert iakttager, ikke engang israelerne selv, hevde at Jehova, hærskarenes Gud, er blitt som «en ildmur rundt omkring det», og at han har åpenbart sin «herlighet der». Republikken Israel ser hen til De forente nasjoner, som den har vært medlem av siden 1949, for å få beskyttelse, og også til den militære hjelp som republikken kan få av vennlig innstilte nasjoner, slike som De forente stater, hvor de fleste av innbyggerne er ikke-jøder. Alt dette gjør at vi må se hen til det åndelige Jerusalem for å forstå hvordan den guddommelige profetien i Sakarias 2: 8, 9 får sin oppfyllelse. Profetien har å gjøre med levningen av de åndelige israelitter, med dem om skal bli en del av det himmelske, nye Jerusalem under den større stattholderen Serubabel, Jesus Kristus, av Jehovas universelle organisasjons regjeringsorganisasjon.

24. Hvem var de eneste overlevende på jorden etter den første verdenskrig som var forpliktet til å gi akt på den oppildnende befalingen i Esaias 60: 1—3?

²⁴ I etterkrigsåret 1919 fantes det en levning av utfridde åndelige israelitter på jorden som var ivrig etter å forkynne «dette gode budskap om riket» verden over til et vitnesbyrd for alle folkeslag. (Matteus 24: 14, NW) Denne trofaste levning representerte det himmelske, nye Jerusalem under Kristus. På grunn av det disse åndelige israelitter representerte her på jorden, var det de som var forpliktet til å gi akt på den oppildnende, profetiske befalingen: «Stå opp, bli [utstrål, NW] lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Og barna til dem som har plaget deg, skal komme bøyde til deg, og alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter, og de skal kalle deg [Jehovas] stad, Israels Helliges Sion.

25. I hvilken utstrekning sørget Jehova for at hans organisasjon vokste?

²⁵ Og ditt folk — de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet; de er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Esaias 60: 1—3, 14, 21, 22.

26. Hvorfor var denne befalingen til representantene for «[Jehovas] stad» høyst passende i 1919, og hvordan hadde Jehova herliggjort disse?

²⁶ Denne befalingen til den åndelige «[Jehovas] stad, Israels Helliges Sion» var høyst passende på den tiden. Den gangen, i 1919, så det dystert, ja, mørkt ut for jordens folk. I dag ser det mørkere ut enn noensinne! Den gangen var tiden inne til at de som tilhørte levningen, som representerte det nye Jerusalem, reiste seg opp av den elendige tilstand av nedslåtthet som forfølgelsen under den første verdenskrig hadde brakt dem i, og begynte å stråle, å ’utstråle lys’. Hva skulle de utstråle? Hvilket lys skulle de utstråle? Det eneste lys den trofaste, hengivne levning hadde, var ikke noe av den opplysning som vår tids såkalte vitenskapelige tidsalder frambringer, men «[Jehovas] herlighet», som hadde gått opp over den. Jehovas herlighet er praktfull, storslagen, og utstråler lys. Jehova hadde herliggjort dem som utgjorde denne levning, ved å utfri dem av trelldommen og den nedverdigende undertrykkelse de var blitt utsatt for av sine religiøse, politiske og militære fiender. Han hadde herliggjort levningen ved å gi dens medlemmer i oppdrag å vitne om hans overherredømme og være ambassadører for hans opprettede, messianske rike. De måtte la «[Jehovas] herlighet» som hadde gått opp over dem, bli sett overalt ved å tjene som hans vitner og Rikets ambassadører.

27. For hvem er det så Jehova trenger å være en «ildmur rundt omkring», og hvorfor?

²⁷ For hvem er det så Jehova trenger å være som en «ildmur rundt omkring»? Ikke for det nye Jerusalem i de usynlige himler, men for det nye Jerusalems levning, ettersom de som utgjør denne herliggjorte levning, går ut i denne formørkede verden og tjener som vitner for Jehova, hærskarenes Gud, og som hans rikes ambassadører.

28. Hvorfor er Jehovas «ildmur» rundt sin levning mer effektiv i denne voldshandlingenes tidsalder enn de steinmurer som nå finnes rundt det gamle Jerusalem?

²⁸ Ville en slik bokstavelig steinmur som den som omgir det gamle Jerusalem i republikken Israel, kunne gi noen beskyttelse i vår tid, da det blir benyttet kjernefysiske våpen og raketter med kjernefysiske ladninger? Selve tanken er latterlig! De steinmurer som ble bygd rundt Jerusalem av stattholderen Nehemias i 455 f. Kr. (og senere), kunne ikke holde stand mot de romerske hærstyrker i år 70 e. Kr. I denne voldshandlingenes tidsalder må kjernefysisk ild møtes med ild. Jehova, hærskarenes Gud, kan møte slik ild på den måten. Han kan være en «ildmur» rundt det nye Jerusalems trofaste levning, og det har han også lovt å være. Hvem kan så rette et effektivt angrep mot denne levning?

29. Hvilken beskyttelse som Elisa fikk i Dotan, husker de åndelige israelitter, og hva forstår de ville skje med enhver fiende som ville forsøke å trenge gjennom den ’mur’ som Jehova utgjør rundt omkring dem?

²⁹ Den herliggjorte levning av de åndelige israelitter setter derfor ikke sin lit til menneskelagde eller naturlige forsvarsverker. Disse åndelige israelitter ser hen til at Jehova skal være en «ildmur» rundt omkring dem, selv om en slik mur er usynlig både for dem og for deres fiender. De husker at de «gloende hester og vogner» som fjellene rundt omkring byen Dotan var fulle av, var usynlige for profeten Elisas tjener og for de syriske hærstyrker som omringet Dotan for å ta Elisa til fange. (2 Kongebok 6: 13—17) De har fått sine åndelige øyne åpnet, slik at de ser at den allmektige Gud ved hjelp av usynlige midler kan beskytte dem, og at enhver fiende som ville forsøke å trenge igjennom ’ildmuren’ og angripe dem, ville bli ødelagt ved ild. «For vår Gud er en fortærende ild.» — Hebreerne 12: 29.

30. Hvorfor var de som tilhørte levningen i 1919, tilbøyelige til å sette en grense for organisasjonens vekst, og hvordan forholdt det seg i virkeligheten med innhøstningen av «rikets barn»?

³⁰ Hvorfor tror interesserte mennesker i likhet med den unge mannen med målesnoren at de kan måle ut en grense for Jehovas regjeringsorganisasjons vekst? Frykt ikke for at «byen» ellers ville bli så stor og vidstrakt at det ikke ville være mulig å bygge en passende, beskyttende «mur» rundt den! I 1919 e. Kr., etter at den første verdenskrig var over, trodde levningen av de utfridde åndelige israelitter at det innhøstningsarbeid som Jesus hadde forutsagt skulle utføres i «avslutningen på tingenes ordning», var fullført, og at alt som fra da av gjensto for dem å gjøre på jorden, var å delta i et «ettersankningsarbeid» og bare samle inn noen som var blitt igjen, eller som var blitt oversett. (Matteus 13: 39, NW) De forsto ikke da at det åndelige høstarbeidet bare så vidt var blitt påbegynt, og at det var mange flere av «rikets barn» som skulle samles inn i Guds regjeringsorganisasjon, «barn» som de på grunn av sine forutfattede meninger ikke hadde gjort regning med. Hele den levning som måtte til for at den forutsagte gruppen på 144 000 «rikets barn» skulle bli fulltallig, måtte i virkeligheten samles inn nå i «avslutningen på tingenes ordning».

31. a) Hvordan kan vi beregne hvor stort innbyggertallet var i Jerusalem på Sakarias’ tid? b) Hvordan ble den unge mannen med målesnoren gjort oppmerksom på at det ikke ville være passende at han satte en grense for byens størrelse?

³¹ Den unge mannen med målesnoren i det syn som Sakarias fikk i 519 f. Kr., ønsket tydeligvis å måle ut hvor langt og hvor bredt det gjenreiste Jerusalem skulle bli. På den tiden var innbyggertallet i Jerusalem sannsynligvis ikke særlig stort. Vi husker at det bare var 42 360 israelitter og omkring 7560 tjenere og tjenestepiker og sangere og sangerinner eller i alt omkring 49 920 som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f. Kr., og at det senere, på stattholderen Nehemias’ tid, ble bestemt at «hver tiende mann skulle bo i Jerusalem, den hellige stad». Jerusalem hadde derfor bare noen tusen innbyggere på Sakarias’ tid. (Esras 2: 64, 65; Nehemias 7: 66, 67; 11: 1, 2) Da Jehovas engel sa til den unge mannen at ’Jerusalem skulle ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skulle finnes der’, visste denne derfor at det ikke var hans oppgave å måle ut hvor lang og hvor bred byen Jerusalem skulle være, med tanke på å sette opp en bokstavelig mur rundt den. Dens befolkning skulle vokse i samsvar med det Jehova hadde i sinne, og han ville beskytte byen.

32. Hva kan sies om Jehovas beskyttelse selv om antallet av dem som forsynte seg av emblemene ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, vokste?

³² Hva vår tids levning av de åndelige arvinger til Jehovas regjeringsorganisasjon angår, vokste antallet av dens medlemmer med årene. Antallet av innvigde, døpte kristne som var til stede ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid eller nattverd, og som forsynte seg av emblemene, brødet og vinen, økte også tilsvarende, noe rapportene viser. Uansett hvor stor økningen var i antallet av dem som tilhørte Jehovas levning av åndelige israelitter verden over, beskyttet Jehova dem som med en «ildmur» rundt omkring dem. Han bevarte dem gjennom hele denne vanskelige tiden, og også da verden var grepet av krigsgalskapen i 1939—1945, ja, han har bevart dem helt fram til denne dag.

33. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til hvorvidt Jehova ’åpenbarte sin herlighet der’?

³³ Har Jehova også oppfylt følgende løfte til denne salvede levning av arvingene til det nye Jerusalem: «Jeg vil åpenbare min herlighet der»? (Sakarias 2: 9) Ja, det har han i sannhet gjort, for han har herliggjort seg selv ved å være den himmelske Beskytter blant dem som tilhører levningen, som er blitt forfulgt, plaget og motarbeidet. Det at de har overlevd uten noen synlig beskyttelse, uten noen beskyttelse av jordisk eller kjødelig slag, bringer ære til den Gud de tilber og setter sin lit til. De roser seg av ham og ikke av mennesker, og etter at de i mange år hadde båret vitnesbyrd om hans navn og rike, antok de det navnet som de har vært kjent ved verden over siden den 26. juli 1981, nemlig Jehovas vitner. Gjennom dem, og ikke gjennom noen annen religiøs organisasjon på jorden i vår tid, er Jehova blitt gjort kjent ved sitt navn over hele jorden. De har samvittighetsfullt unngått å føre vanære over hans hellige navn. De har bestrebet seg på å etterligne hans Sønn, Jesus Kristus, og leve opp til de regler for oppførsel som finnes i hans hellige Ord, Bibelen, ved å lyde ham mer enn mennesker, og den handlemåte de derved har fulgt, har brakt ære til hans navn. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Hans herlighet er i sannhet blitt åpenbart blant dem!

BEFRIERENS KALL LYDER

34. Hvem er det samlingsmerke alle som elsker den rene tilbedelse, bør samles om, og hvilket kall til å samles har gått ut siden 1919?

³⁴ Er ikke den herlige Jehova, hærskarenes Gud, et samlingsmerke som alle som elsker den rene tilbedelse, som er ubesmittet av politikk, militarisme og kommersialisme, bør samles om i enhet og brorskap? Jo! Og der hvor hans herlighet kan ses, er det sted hvor de må samles. Han lar kallet til å samles gå ut, og han utfrir sitt folk av den religiøse trelldom under Babylon den store og oppfordrer dem til å samles. Siden 1919 e. Kr. har han latt dette kall lyde: «Hør! Hør! Fly bort fra Nordens land, sier [Jehova].» — Sakarias 2: 10.

35. a) Hva ble kalt «Nordens land» på Sakarias’ tid, og hvorfor? b) Hva var flukten derfra et forbilde på?

³⁵ På Sakarias’ tid var «Nordens land» Babylon, den byen som ble inntatt av mederne og perserne i år 539 f. Kr. Babylon lå i virkeligheten øst for Jerusalem, men da det sendte sine hærstyrker for å ødelegge Jerusalem i 607 f. Kr., dro de en omvei og kom ned mot Jerusalem fra «nord». (Jeremias 1: 14—16, Esekiel 21: 18—22) De områder som Babylon hadde erobret, innbefattet også områder som lå nord for Jerusalem. Da jødene ble bortført i 617 og i 607 f. Kr., kunne det derfor sies at de ble bortført til «Nordens land». De kunne bli oppfordret til å fly bort fra dette landet. Dette var et forbilde på noe som skulle skje i vår tid. Under den første verdenskrig kom den innvigde, døpte levning av åndelige israelitter i trelldom under Babylon den store, det vil si under den falske religions verdensrike. Det var derfra Jehova, hærskarenes Gud, kalte den angrende levnings medlemmer i utfrielsens år, 1919. Det var derfra de måtte fly, nå da han hadde åpnet veien for dem.

36. a) Hvordan kunne Jehova den gang si: «Jeg har spredt eder for himmelens fire vinder»? b) Hvordan fikk disse ordene sin oppfyllelse på levningen i vår tid?

³⁶ Det assyriske og det babyloniske verdensrikes «horn» hadde i egenskap av de redskaper Jehova benyttet for å tukte sitt utvalgte folk, virkelig forårsaket at de 12 stammer i Israel, Juda og Jerusalem var blitt atspredt. Jehova kunne derfor med rette si det som står i Sakarias 2: 10 (b): «For jeg har spredt eder for himmelens fire vinder, sier [Jehova].» De israelittene som kom seg unna erobrerne og klarte å flykte, dro forut for dem til de forskjellige landene i forskjellige retninger. De som tilhørte levningen av de åndelige israelitter i vår tid, ble også spredt i alle retninger, for «himmelens fire vinder», men ikke nødvendigvis i fysisk eller bokstavelig forstand, for det var fra sitt gudgitte, åndelige område på jorden de ble spredt.

37. Hvordan ble de åndelige israelitter atspredt på en billedlig måte?

³⁷ De ble således spredt i symbolsk forstand. Det betydde at de ble atspredt i den forstand at de kom opp i situasjoner som ville hindre dem i å virke innenfor sitt rettmessige, gudgitte åndelige område på jorden. Dette resulterte i at deres åndelige privilegier ble begrenset, at de ble hindret i sitt åndelige arbeid. Det hendte for eksempel at en regjering forbød en bestemt publikasjon eller alle de publikasjoner som var blitt utgitt av Jehovas levning. Det hendte også at dens religiøse organisasjon ble forbudt. Enkelte av de kristne, åndelige israelitter ble dessuten kastet i militære fengsler eller anbrakt i leirer fordi de nektet å bryte sin kristne nøytralitet i forbindelse med denne verdens internasjonale konflikter. På grunn av krigshysteriet og religiøse fordommer ble også lederne for deres innregistrerte selskaper falskelig anklaget og idømt fengselsstraffer. Alle tenkelige metoder ble benyttet bare for å få dem som tilhørte levningen av åndelige israelitter, bort fra sitt gudgitte, åndelige område og den virksomhet de var opptatt med der. Dette ble gjort for at de skulle miste sine kristne privilegier.

38. Hvorfor var det passende at Jehovas engel da sa til de landflyktige jøder: «Berg deg unna, du som bor hos Babels datter»?

³⁸ Under den ulykke som Babylons konge, Nebukadnesar, førte over jødene, ble flesteparten av de overlevende jøder bortført til Babylon og dets områder, innbefattet de områder som var blitt tatt fra det assyriske verdensrike, som hadde hatt makten før det babyloniske. Det var derfor svært passende at Jehovas, hærskarenes Guds, engel nå ropte: «Hør! Sion, berg deg unna, du som bor hos Babels datter! For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: For sin æres skyld [etter herligheten, NW] har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret eder; for den som rører ved eder, rører ved hans øyestein; for se, jeg løfter min hånd mot dem, og de skal bli et rov for dem som nå treller for dem; og I skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg.» — Sakarias 2: 11—13.

39. Hvem var det Jehova oppfordret til å berge seg unna med ordene: «Hør! Sion!»?

³⁹ Det gamle Sion, som her er det samme som Jerusalem, representerte hele nasjonen, ikke bare de bortførte tidligere innbyggerne i hovedstaden. Nå da Babylon var blitt omstyrtet i 539 f. Kr. og den persiske erobreren Kyros hadde utstedt sitt dekret om at de landflyktige jødene skulle få sin frihet tilbake, gjaldt de ordene som ble rettet til Sion, i virkeligheten alle de landflyktige jøder. De bodde som landflyktige «hos Babels datter», byen Babylon, som blir omtalt som en kvinne som ikke lenger er en ren jomfru.

40. Hva sikter uttrykket «etter herligheten» i Sakarias 2: 12 (NW) til?

⁴⁰ Uttrykket «etter herligheten» synes ikke å sikte til det å søke etter herlighet, men å ha med tiden å gjøre. Jehova var blitt herliggjort ved at hans profetiske ord om at israelittene skulle bli tuktet, hadde gått i oppfyllelse.

41. Hvorfor burde nasjonene ha vist en viss frykt, en viss respekt, for Jehova når de tuktet hans folk?

⁴¹ Tiden var nå inne til at Jehova, hærskarenes Gud, vendte sin oppmerksomhet mot fiendenasjonene, som var blitt brukt til å tukte hans folk, men som hadde gått ut over sitt tildelte oppdrag. De hadde gått for langt og hadde benyttet anledningen til å la sin vrede gå ut over det folk som tilhørte Jehova Gud. De hadde gått for langt og mishandlet Sion og dets innbyggere. (Sakarias 1: 15; 2: 4) De skulle ha vært mer hensynsfulle i sin behandling av hans folk, som han hadde gitt i deres hånd for å bli tuktet av dem. De burde ha vist en viss frykt, en viss respekt, for dette folkets Gud. Han viste hvorfor de burde ha gjort det, da han sa til sitt folk, som var blitt tuktet: «For den som rører ved eder, rører ved [min] øyestein.»

42. a) Hva var det at Jehova løftet sin hånd, en advarsel om? b) Hva betydde dette rollebyttet for Babylon?

⁴² Når han nå løfter sin hånd mot disse arrogante, overmodige nasjoner, er det følgelig en truende hånd, lik en knyttneve. Det var ikke en intetsigende gest. Han løftet sin hånd for å advare dem som hadde atspredt og plyndret hans folk, om at de ville bli krevd til regnskap for det. De ville bli et rov for dem som hadde vært deres slaver under landflyktigheten i Babylon. For et rollebytte! Og det var Jehova, hærskarenes Gud, som forårsaket det. Et slikt rollebytte fant sted da de landflyktige jøder ble utfridd av erobreren Kyros den store og kunne vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas tempel. For en ydmykelse dette var for det erobrede Babylon! I Esras 1: 7, 8 står det: «Kong Kyros lot hente fram de kar som hadde tilhørt [Jehovas] hus, men som Nebukadnesar hadde ført bort fra Jerusalem og satt inn i sin guds hus. Dem lot nå kongen i Persia Kyros hente fram under tilsyn av skattmesteren Mitredat, og han overga dem etter tall til Sesbassar, Judas fyrste.» — Daniel 1: 1, 2; 5: 3—23.

43. Hva førte dette til for Daniel?

⁴³ I sin tid fikk israelittene, som en gang hadde vært i fangenskap og slaveri, anledning til å trå Babylon under sine føtter, slik at byen ble «trådd ned som skarn på gatene». (Mika 7: 8—10) Da Babylon falt for mederen Darius og perseren Kyros, opphørte profeten Daniel å være slave i Babylon og ble gjort til en av «tre riksråder» som mederen kong Darius satte over de 120 satraper som var satt over hele det medopersiske rike. — Daniel 6: 2—4, 29.

44. Hvordan gikk det med utøverne av den babyloniske religion i motsetning til dem som tilba Jehova?

⁴⁴ På grunn av den store religiøse motsetning mellom perserne, som tilba Zarathustra, og de gamle babyloniske religionsutøverne ble tegnsutleggerne, åndemanerne, kaldeerne og sannsigerne stilt i skyggen religiøst sett, og de følte til slutt at de måtte flytte fra det religiøse senter i Babylon. Det ser ut til at de dro vestover til Pergamon i Lilleasia og derfra over til Italia. (Åpenbaringen 2: 12, 13) I sterk kontrast til dette vant de som tilba Jehova, Babylons erobreres gunst, og deres prester og levitter ble igjen innsatt i sine stillinger i Jehovas gjenoppbygde tempel på det sted hvor det tidligere hadde stått i Jerusalem. «Sion» fikk således berget seg unna og vendte tilbake fra Babylon.

GUDS REAKSJON PÅ AT «HANS ØYESTEIN» BLE RØRT

45. a) Hvordan reagerer Jehova på det at noen rører ved hans folk ved å gå til angrep på det? b) Hvorfor har han så løftet sin hånd mot nasjonene i vår tid?

⁴⁵ Alt dette viser tydelig hvor skammelig denne verdens nasjoner handler når de rører ved Jehovas tilbedere og begår voldshandlinger mot dem. Det smerter Jehova Gud. Det er som om de rører ved hans øyestein, en meget følsom del av kroppen. For lenge siden, så langt tilbake som i år 1473 f. Kr., viste Moses hvor ømtålig Jehova var når det gjaldt hans utvalgte folk. Han sa: «Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyestein.» (5 Mosebok 32: 10) Han er like ømtålig når det gjelder hans kristne vitner i vår tid. Men kristenhetens nasjoner og nasjonene i den hedenske verden har vist at de har ignorert denne kjensgjerning, ved den måten de har behandlet Jehovas kristne vitner på. Er det da noe å undres over at Jehova har gjort slik som han forutsa: «Jeg løfter min hånd mot dem, og de skal bli et rov for dem som nå treller for dem»? (Sakarias 2: 13) Hvordan har han gjort det?

46. Hvordan lot Jehova i 1919 dem som hadde forfulgt hans folk, bli et rov for dem?

⁴⁶ Han har utfridd dem som utgjør hans levning av åndelige israelitter, av den religiøse trelldom under Babylon den store og latt dem få vende tilbake til sitt rettmessige, gudgitte åndelige område på jorden. De bøyer seg ikke i slavisk underdanighet for denne internasjonale skjøges, Babylon den stores, politiske elskere, men sier til verdslige politikere som forsøker å legge beslag på de ting som tilhører Jehova Gud: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) I utfrielsens år, i 1919, begynte de å kunngjøre Jehova Guds ugunstige dommer vidt og bredt, spesielt den dom Gud hadde felt over den internasjonale organisasjonen for mellomfolkelig fred og sikkerhet, Folkeforbundet, idet de sa at den ville gå til grunne. Hvorfor sa de det? Fordi Folkeforbundet var blitt dannet av kristenhetens nasjoner i 1919 og satt i stedet for Guds messianske rike, som var blitt født i himmelen da hedningenes tid endte i 1914. — Åpenbaringen 12: 5.

47. Hvordan ble Jehovas ugunstige dommer kunngjort i større utstrekning i årene fra 1922 til 1928?

⁴⁷ Disse ugunstige dommer som Jehova, hærskarenes Gud, hadde felt, ble kunngjort i større utstrekning i de sju årene fra 1922 til 1928. I denne tiden holdt Den Internasjonale Bibelstudieforening en rekke årlige internasjonale stevner i De forente stater, Storbritannia og Canada, og i forbindelse med disse stevnene ble det frigjort bibelske hjelpemidler som behandlet de profetier Gud hadde uttalt vedrørende disse religiøse og politiske spørsmål. Ved hvert av disse store, årlige stevnene som de internasjonale bibelstudenter holdt, ble det vedtatt resolusjoner eller erklæringer. Den første av disse, som ble vedtatt i 1922, het «Et opprop», og den sjuende og siste, som ble vedtatt i 1928, het «En erklæring imot Satan og for Jehova». Disse sju resolusjonene og de offentlige foredragene som ble holdt til støtte for dem, og lignende bibelske kunngjøringer svarte til de ting som var blitt forutsagt i Bibelens siste bok. Åpenbaringen, kapitlene 8 til 16.

48. Hva i Åpenbaringen svarte dette til?

⁴⁸ De tilsvarte de sju basuner som sju engler blåste i som en innledning til sju profetiske bilder. De tilsvarte også de «sju siste plager», som sju engler hadde fått i oppdrag å utøse ved å tømme hver sin skål. — Åpenbaringen 21: 9; 15: 1 til 16: 21.

49. a) Hvilken virkning hadde oppfyllelsen av disse bilder i vår tid på dem som var berørt? b) Hvor lenge pågikk kunngjøringen av disse Jehovas dommer, og hva gjorde Jehova derfor i virkeligheten mot nasjonene?

⁴⁹ Vår tids oppfyllelse av disse bildene som ble innledet ved at det ble blåst i basuner, og ved at sju skåler som var fulle av de sju siste plager, ble utøst, skapte stort røre og stor engstelse og motvilje både innen Babylon den store (kristenheten innbefattet) og innen de verdslige politiske regjeringer. Kunngjøringen av disse ugunstige dommene som Jehova, hærskarenes Gud, hadde felt, ble ikke begrenset til disse sju årene fra 1922 til 1928, men den har pågått helt fram til nå, med stadig større kraft og styrke og i stadig større målestokk enn i 1920-årene. Ved en slik verdensomfattende kunngjøring av sine ugunstige dommer over den religiøse Babylon den store og hennes politiske forbundsfeller løfter i virkeligheten Jehova truende sin hånd, en knyttet hånd, mot de religiøse og politiske organisasjoner i verden som har plyndret hans folk. Han gjør dette ved sine vitner, ved disse undertrykkernes tidligere slaver.

50. a) Hva vil være tydelig med hensyn til den engelen som ble sendt, når Jehova i sin tid fullbyrder disse dommene? b) Hvem blir rettferdiggjort i vår tid som følge av at Gud fullbyrder sine dommer?

⁵⁰ Vi skal snart få se disse Guds dommer bli fullbyrdet over disse fiender, som har tilføyd den høyeste Gud smerte, som om de skulle ha rørt ved hans øyestein. Det vil skje på det avgjørende tidspunkt som engelen talte om da Sakarias hørte den si: «Og I skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg.» (Sakarias 2: 13) Men behøver vi som lever nå, å vente til den tid da dette får sin fullstendige oppfyllelse? Allerede nå har vi tilstrekkelig med beviser for at denne engelen forkynte sannheten, at hans ord er historie nedskrevet på forhånd. Dette viser igjen at det bare kan ha vært Jehova, hærskarenes Gud, som sendte denne engelen. På den måten blir også profeten Sakarias rettferdiggjort som en som har nedskrevet en sann, pålitelig profeti. Og hva med vår tid? I vår tid er det også noen som blir rettferdiggjort. Hvem er det? Det er Jehovas kristne vitner, som har henledet oppmerksomheten på Sakarias’ vidunderlige profetier og på oppfyllelsen av dem i vår tid.

HVORFOR GÅR DET NÅ UT EN OPPFORDRING TIL Å GLEDE SEG?

51. Hvorfor hadde de ondsinnete nasjoner grunn til å fryde og glede seg under den første verdenskrig?

⁵¹ Det var en tid da de ondsinnete nasjoner hadde grunn til å fryde og glede seg på grunn av begivenhetene på jorden. Det var da Jehova, hærskarenes Gud, lot sine kristne vitner bli overgitt i deres hånd under den første verdenskrig og de fikk anledning til å la sin vrede gå ut over disse kristne, åndelige israelitter. På den tiden kjempet nasjonene om verdensherredømmet, ikke om et herredømme utøvd av Skaperen av himmelen og jorden, men om deres eget herredømme, om hvorvidt herredømmet skulle utøves av den demokratiske blokk av nasjoner eller av den autokratiske, diktatoriske blokk. De ønsket å få kontroll over jordens ressurser og utnytte dem i kommersielt øyemed.

52. Hvorfor behandlet disse nasjonene de åndelige israelitter på en dårlig måte fordi de trofast sto på Guds messianske rikes side?

⁵² De var svært nasjonalistiske; det ble som aldri før spilt på de patriotiske følelser. De bestrebet seg på å mobilisere hele befolkningen for å kunne nå sine nasjonalistiske mål, og de ble derfor rasende på dem som nektet å samarbeide med dem fordi de var for Guds messianske rike som var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tid endte i 1914. Under krigen behandlet derfor nasjonene disse forkjemperne for Guds rike på en dårlig måte. Hvordan gledet de seg ikke over å kunne gjøre til intet den innflytelse vitnene øvde for å fremme Guds rikes sak!

53. Hvordan beskriver Åpenbaringen 11: 7—10 hvordan nasjonene frydet seg?

⁵³ Den triumferende glede disse dyrlignende nasjonene følte, og den måten de gratulerte hverandre på da forkjemperne for Guds messianske rike hadde lidt nederlag, var forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 11, hvor noen uttrykk fra Sakarias’ profeti går igjen. I Åpenbaringen 11: 7—10, hvor det benyttes et billedlig språk, står det: «Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW]. Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav. Og de som bor på jorden, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden.» Men deres glede skulle vise seg å bli kortvarig.

54, 55. a) Når ble imidlertid levningen av de åndelige israelitter oppfordret til å fryde og glede seg? b) Hvem ble på den måten oppfordret til å fryde og glede seg, og av hvilken grunn?

⁵⁴ I 1919 oppreiste den allmektige Gud disse vitnene, som ikke var blitt lagt i grav, åndelig talt og gjeninnsatte dem i sitt rikes tjeneste, akkurat som det var blitt framstilt i synet i Åpenbaringen. Nasjonene og deres religiøse skjøge, Babylon den store, ble slått med forferdelse, men nå var tiden inne til at den gjenopplivede levning av åndelige israelitter kunne fryde og glede seg. Deres himmelske Gjenoppliver og Befrier oppfordret dem til å gjøre det. Ettersom de representerte det himmelske, nye Jerusalem og skulle bli en del av det, var det som om Gud rettet oppfordringen til denne åndelige organisasjonen. Han omtalte denne organisasjonen som Sion (et annet navn på Jerusalem) og sa:

⁵⁵ «Fryd deg storlig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier [Jehova]. Og mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag og bli mitt folk; og jeg vil bo hos deg, og du skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg til deg. Og [Jehova] skal ta Juda til eie som sin del på den hellige jordbunn; og han skal ennå en gang utvelge Jerusalem. Vær stille, alt kjød, for [Jehovas] åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» — Sakarias 2: 14—17.

56. a) Hvordan viste Jehova hvorvidt han ga slipp på retten til Juda land da det ble lagt øde? b) Hvordan tok Jehova igjen landet i besittelse, og hvilket mirakel utførte han da?

⁵⁶ Når vi forstår hva profetien betydde på Sakarias’ tid, kan vi også forstå hva oppfyllelsen av den betyr nå i det bemerkelsesverdige 20. århundre av vår tidsregning. Ga Jehova den gangen slipp på den rett han hadde til Juda land, lot han noen grådige nasjoner få ta det i eie, eller tillot han nybyggere å dra inn i det? På ingen måte! Selv om han lot sitt folk bli bortført til Babylon, beskyttet han landet og sørget for at det fikk en lang sabbatshvile. Hvordan? Ved å la det ligge øde, uten mennesker eller husdyr, akkurat som han hadde forutsagt. Da landets 70 år lange sabbatshvile var forbi, tok han igjen Juda land i eie, ved å utfri sitt landflyktige folk og føre dem ut av Babylon og tilbake til sitt kjære hjemland. Han utvalgte igjen Jerusalem til hovedstad i Juda, ved å la de jøder som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, bygge et nytt Jerusalem på det sted hvor den gamle byen hadde ligget. Et befolket land ble således frambrakt som ved fødselsveer «på én dag». «På én gang» ble også et folk «født» ved at dets hovedstad, Jerusalem, ble gjenoppbygd, slik at den igjen kunne herske over den «hellige jordbunn» i Juda. (Esaias 66: 7, 8) Dette var et mirakel!

57. Når tok således Jehova bolig i Juda land, og når og hvordan ble det tydeligere at han hadde tatt bolig der?

⁵⁷ Ettersom det gamle Israel var en teokratisk nasjon, ettersom det var underlagt Guds styre og hadde hans lov, tok Jehova Gud igjen bolig i Jerusalem da byen var blitt grunnlagt på nytt og gjenoppbygd. Dette ble enda tydeligere i 515 f. Kr., da templet for tilbedelsen av ham ble fullført og denne tilbedelse begynte å bli utøvd der regelmessig, i full målestokk. Dette gjenoppbygde templet ville stå som et symbol for alle de omkringliggende nasjoner på at Jehova, hærskarenes Gud, hadde tatt bolig der, at han nå bodde i Sion, i Jerusalem. En kunne nærme seg ham der.

58. Hva ville ærlige mennesker som tilhørte nabofolkene, legge merke til, og hva ville de derfor gjøre (Sakarias 2: 15)?

⁵⁸ Hvilken virkning ville det ha på de hedenske nabofolk? Mange av innbyggerne i disse nasjonene ville bli overbevist om at Jehova, hærskarenes Gud, var den sanne Gud; de ville bli slått av hans fullkomne forutviten og hans allmakt, som kom til uttrykk ved at han oppfylte de profetier han hadde uttalt i sitt eget navn. Ved at han oppreiste sitt folk, Israel, som hadde vært dødt som nasjon betraktet, utfridde det av graven i Babylon og førte det tilbake til de levendes land i dets eget hjemland, kunne de som var ærlige, og som var vitne til disse ting, forstå at han var den eneste levende og sanne Gud, den eneste som fortjente å bli tilbedt. De ville oppriktig ønske å tilbe ham, og hvis det var mulig for dem, ville de komme til hans bolig i Sion (Jerusalem) for å gjøre det. Ordene i Sakarias 2: 15 skulle ikke bli gjort til skamme: «Og mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag og bli mitt folk.» Dette viste at det ville finne sted en økning i antallet av tilbedere av Jehova verden over, og ikke bare på Judas «hellige jordbunn».

59, 60. a) Hvordan fant noe lignende sted i forbindelse med levningen som hadde håp om å få en plass i det nye Jerusalem, og hvem var som begravd i en grav i Babylon den stores område? b) Hvordan har Jehova vist at han har tatt bolig hos levningen?

⁵⁹ Har ikke det samme vist seg å være tilfelle i forbindelse med vår tids levning av åndelige israelitter? Har ikke denne levning all grunn til å ’fryde seg og glede seg’, slik som «Sions datter» ble oppfordret til å gjøre i gammel tid, på Sakarias’ tid? Jo! Denne levning av åndelige israelitter er som en brud, ’trolovet med en mann, for å bli framstilt som en ren jomfru for Kristus’, og den kan derfor se fram til å bli en del av det himmelske, nye Jerusalem. Dette nye Jerusalem med Jesus Kristus som hode er Jehova Guds regjeringsorganisasjon for hele hans universelle organisasjon. (2 Korintierne 11: 2; Åpenbaringen 21: 2, 9, 10) Under den første verdenskrig ble levningens enhet som et «hellig folk» ødelagt, dens medlemmer ble bortført fra sitt gudgitte, åndelige område, og det var som om de ble begravd i en grav i Babylon den stores område. Etter at denne første verdenskonflikten var over og det press som fulgte med den, var blitt fjernet, ble verden forbauset over den enestående oppfyllelsen av det som var blitt profetisk beskrevet i Åpenbaringen 11: 11—13.

⁶⁰ Jehova gjenopplivet levningens medlemmer, som var begravd åndelig talt, førte dem opp av deres grav i Babylon den store, førte dem tilbake til deres rettmessige, åndelige område på jorden og samlet dem igjen som sitt forente, ’hellige folk’. Han hadde igjen utvalgt sin trofaste levning, som så fram til å bli en del av det nye Jerusalem under Kristus. (Filippenserne 3: 20, 21) Jehova vendte sin oppmerksomhet mot dem og viste dem sin gunst, og han fylte dem med sin mektige, virksomme kraft, sin hellige ånd slik at de fikk kraft til å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om hans messianske rike, et vitnesbyrd som savnet sidestykke i hele den kristne historie. (Markus 13: 10; Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De sluttet seg ikke til kristenhetens nasjoner i deres tilbedelse av det avguderiske Folkeforbundet som «verdens siste håp», men gikk med iver inn for tilbedelsen av «håpets Gud» i hans åndelige tempel. (Åpenbaringen 13: 14, 15; 14: 9) De gjorde kjent sin Guds, Jehovas, navn i langt større utstrekning enn noen gang tidligere. (Esaias 12: 4, 5) Alle ytre ting viste at han hadde tatt bolig hos dem.

61. Hvordan har således ordene om at «mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag», gått i oppfyllelse?

⁶¹ Kan vi i vår tid se at dette hadde sin virkning på menneskene i verden? Som politiske enheter ble nasjonene fylt av frykt. Men blant disse nasjonene fantes det oppriktige, ærlige mennesker som hungret og tørstet etter en ren, sann og fornuftig religion som virkelig kunne bringe et menneske i kontakt med den sanne Gud, den Gud som er verdig til å bli tilbedt. Etter hvert som den trofaste levning av åndelige israelitter utvidet forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» til stadig flere land på den bebodde jord, nådde budskapet ut til stadig flere av disse som søkte den sanne Gud. De lærte at Herren Jesus Kristus var Jehova Guds Messias, og de innvigde seg til Gud og ble døpt i vann og tok derved de nødvendige skritt for å bli disipler av hans Messias. (Matteus 28: 19, 20) Det viste seg virkelig å gå slik som det var blitt forutsagt: «Mange hedningefolk skal gi seg til [Jehova] på den dag.» (Sakarias 2: 15) Ingen nasjonaliteter eller raser ble hindret i å gjøre det.

62. I hvilken utstrekning har dette vist seg å være tilfelle siden 1935, og hvordan er de blitt Jehovas «folk»?

⁶² Dette viste seg spesielt å være tilfelle fra og med 1935, fire år etter at denne salvede levning hadde antatt navnet Jehovas vitner. Den annen verdenskrig hindret ikke dem som oppriktig søkte den sanne Gud, i å «gi seg til [Jehova]» som disipler av hans Messias. Sammenlignet med hvor mange de var i 1935, ja, sammenlignet med den salvede levning, er disse som har ’gitt seg til Jehova’, blitt en «stor skare», og Bibelen oppgir ikke noe bestemt tall på dem. (Åpenbaringen 7: 9—17) Og som Jehova sa: «[De skal] bli mitt folk.» De hevder ikke at de tilhører den salvede levning av åndelige israelitter. Grunnen til det er at Gud ikke har avlet dem ved sin hellige ånd som sine åndelige barn, selv om han har godtatt deres innvielse, det at de har gitt seg til ham gjennom hans Yppersteprest, Jesus Kristus. Det er verdien av Jesu sonoffer som gjør at de er anerkjent av Jehova Gud. Han omtaler derfor disse innvigde, døpte menneskene som «mitt folk», som mennesker som er knyttet til ham. Disse «andre får» utgjør således «én hjord» sammen med den salvede levning under den gode hyrde, Jesus Kristus. — Johannes 10: 16.

63. Hvordan har de i egenskap av slike «får» ’gitt seg til Jehova’?

⁶³ Disse «andre får» har hørt den gode hyrdes røst og har fulgt hans oppfordring og kommet ut fra «mange hedningefolk». Sammen med den salvede levning av åndelige israelitter tilber de den sanne Gud i hans åndelige tempel. (Åpenbaringen 7: 15) På denne måten har de ’gitt seg til Jehova.

64. a) Hvilket håp har han gitt dem, og hvorfor? b) Hvordan har Jehova ved dem fylt sitt hus med herlighet (Haggai 2: 7)?

⁶⁴ Ettersom Jehova ikke har avlet disse «andre får» ved sin ånd til å bli en del av det himmelske, nye Jerusalem, holder han fram for dem et håp om evig liv på hans «føtters skammel», det vil si her på jorden, som da vil ha blitt forvandlet til et vakkert paradis. (1 Mosebok 2: 8; Lukas 23: 43, NW) Jehova Gud har rystet alle folkene ved den måten han har grepet inn i menneskenes anliggender på siden 1914, og dette har ført til at disse «andre får» er blitt gjort oppmerksom på hans messianske rike. På grunn av sin verdsettelse av hans rike har de kommet til hans hus for tilbedelse, hvor han tar imot dem som sine høyt skattede tilbedere. Ja, de er de «alle folkenes kostelige skatter» som ifølge profetien skulle «komme hit», og ved hjelp av dem fyller Jehova sitt hus eller tempel, det sted hvor den rene tilbedelse blir utøvd, med herlighet. — Haggai 2: 7.

65. Hva viser kjensgjerningene i vår tid med hensyn til hvem som sendte dem som har latt oss få del i det tredje syn, og hva styrker dette vår overbevisning om?

⁶⁵ I dag, nesten 40 år etter det minneverdige året 1935 da vår oppmerksomhet ble rettet mot den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, og da vi fikk en riktig forståelse av det som sies der, ser vi de ting som ble forutsagt i Sakarias’ tredje syn, få en storslagen oppfyllelse. Allerede nå har vi derfor fått tilstrekkelig med beviser til at vi kan vite at det var sannhetens Gud, Jehova, og ikke en eller annen falsk profetisk kilde, som sendte engelen til Sakarias og hans folk. Det var den samme Gud, Jehova, som også sendte profeten Sakarias for at han skulle nedskrive synet til gagn for oss som lever nå. Dette styrker vår overbevisning om at alle de andre profetiske synene som Sakarias fikk, også vil gå i oppfyllelse.

66. Hva blir vi med rette oppfordret til å gjøre nå, og hvorfor har Jehova «reist seg og . . . gått ut av sin hellige bolig»?

⁶⁶ Bør vi så ikke være stille, slik at vi kan høre hva Jehova har å si? Selvfølgelig bør vi det! Den inspirerte befaling Sakarias slutter sitt tredje syn med, er derfor i høy grad passende: «Vær stille, alt kjød, for [Jehovas] åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» (Sakarias 2: 17) Han har reist seg og gått ut av sin hellige bolig i himmelen for å sørge for at hans Ord går i oppfyllelse.

[Kart på side 156]

(Se den trykte publikasjonen)

JERUSALEM ETTER JØDENES HJEMKOMST

Hananel-tårnet

FISKEPORTEN

Mea-tårnet

FÅREPORTEN

FENGSELSPORTEN

Tempelområdet

Tyropoion-dalen

MØNSTRINGSPORTEN

Torg

HJØRNEPORTEN

Den brede mur

EFRA’IM-PORTEN

Ovnstårnet

DEN GAMLE PORT

OFEL

HESTEPORTEN

Torg

Gihon-vannet

VANNPORTEN

DAVIDS BY

DALPORTEN

KILDEPORTEN

Kongens hage

MØKKPORTEN

Hinnoms dal

Kedron-dalen

En-Rogel

Kapittel 10

Satan gjør forgjeves motstand mot ypperstepresten

1. Hva trenger hele menneskeverdenen religiøst sett i vår tid? Begrunn svaret.

OVER hele jorden finnes det i vår tid yppersteprester for forskjellige religionssamfunn. Den mektigste av disse geistlige overhodene er Pontifex maximus, den høyeste Pontifex, som befinner seg i Vatikanstaten. Men det er ikke behov for mer enn én yppersteprest for hele menneskeverdenen. Hvorfor ikke? Fordi det bare finnes én levende og sann Gud, himmelens og jordens Skaper, hele universets Overherre. Han trenger bare én yppersteprest som kan representere ham blant menneskene og nærme seg ham til gagn for dem. Dette er i overensstemmelse med den kjensgjerning at det ikke finnes mer enn én sann religion, nemlig den rene tilbedelse av ham, som blir utøvd «i ånd og sannhet». — Johannes 4: 24.

2. Hva var det eneste yppersteprestelige embete Jehova anerkjente fram til den 16. nisan i år 33 e. Kr., og hvilken åndelig yppersteprest framsto da?

² I over 1500 år, fra 1512 f. Kr. til 33 e. Kr., fantes det bare ett yppersteprestembete som denne levende og sanne Gud anerkjente. Dette yppersteprestembete ble opprettet i profeten Moses’ brors, Arons, slektslinje, i Levi stamme. Aron ble innsatt i embetet på den første dag i lunarmåneden nisan i år 1512 f. Kr. I de århundrene som fulgte, fram til søndag den 16. nisan i år 33 e. Kr., var det en lang rekke av Arons etterkommere som gjorde tjeneste som yppersteprester. Den dagen ble Herren Jesus Kristus oppreist etter å ha lidt offerdøden. På den 40. dag fra da av fór han opp til himmelen som en åndelig Yppersteprest for å tre inn i det Aller-helligste og der framstille den dyrebare verdi av sitt fullkomne, menneskelige offer for den eneste levende og sanne Gud, Jehova.

3. Hvorfor har Jehova siden da kunnet handle med bare én yppersteprest?

³ Fra da av og fram til nå har Jehova Gud bare handlet med denne ene Yppersteprest — ikke en yppersteprest i levitten Arons familie, men den udødelige Yppersteprest Jesus Kristus. Til ham ble det sagt profetisk: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» — Hebreerne 5: 5, 6, 10; 6: 19, 20; 7: 15—17.

4. a) Ved hvilken annen yppersteprest ble Jesus Kristus også forbilledlig framstilt på den årlige soningsdagen? b) Ved hvem ble han følgelig framstilt i Sakarias’ fjerde syn?

⁴ Som en åndelig yppersteprest som frambar et offer, ble Jesus Kristus også forbilledlig framstilt ved den aronittiske yppersteprest i det gamle Israel. Akkurat som ypperstepresten i Israel på den årlige soningsdag gikk inn i det Aller-helligste i templet i Jerusalem med offerblod, gikk Jesus inn i det sanne Aller-helligste, selve himmelen, i Jehova Guds åndelige tempel, med verdien av sitt eget offerblod. Jesus Kristus ble følgelig forbilledlig framstilt ved den israelittiske ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon i år 537 f. Kr. til Jerusalem for å gjenoppbygge Jehovas tempel der. (Haggai 1: 1) Sett fra dette synspunkt vil det være interessant for oss å undersøke profeten Sakarias’ fjerde syn, hvor denne ypperstepresten Josva er hovedpersonen. Ifølge Sakarias’ beskrivelse er det som om han ser inn i en rettssal. Han skriver:

5. Hva sa Jehovas engel til den som sto ved Josvas side?

⁵ «Så lot han meg se Josva, ypperstepresten, som sto for [Jehovas] engels åsyn, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham [stå ham imot, eldre norsk overs.] Men [Jehova] [Jehovas engel, NW] sa til Satan: [Jehova] refse deg, Satan! [Jehova] refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden?» — Sakarias 3: 1, 2.

6. a) Hvem var denne Satan? b) Hvorfor sto han imot Josva?

⁶ Den Satan som blir omtalt her, var ikke bare en kirkelig advocatus diaboli, «djevelens advokat», som trådte fram for Jehova som anklager. Han var den samme som den som viste seg på et møte for Guds himmelske sønner i himmelen i det 17. århundre før vår tidsregning og med urette anklaget patriarken Job for Jehova Guds åsyn. (Job 1: 6 til 2: 7) Men hvorfor forsøkte Satan Djevelen i det synet Sakarias fikk i år 519 f. Kr., å stå imot ypperstepresten Josva overfor Jehovas engel? Fordi ypperstepresten Josva på den 24. dag i lunarmåneden kislev det foregående år hadde tatt et avgjørende skritt til fordel for tilbedelsen av Gud. Han og stattholderen Serubabel og Israels trofaste levning begynte å arbeide på grunnvollen til Jehovas annet tempel i Jerusalem. (Haggai 2: 18, 19) Ypperstepresten Josva arbeidet således for at han skulle innsettes i full tjeneste for Jehova i et fullført annet tempel. Når Josva på den måten tok opp sine plikter i et fullført tempel, ville han komme i et nytt lys.

7. a) Hva forsøkte Satan å forhindre i Josvas tilfelle? b) Hvis profetering forsøkte Satan å motarbeide, og hvordan?

⁷ Satan Djevelen, som motarbeider den sanne religion, var av den grunn oppsatt på å stå ypperstepresten Josva imot, å ydmyke ham og hindre ham i fullt ut å tjene Jehova til gagn for Israels folk. Det ville stille Josva i et dårlig lys, ettersom det ville innebære en alvorlig mangel ved hans tjeneste for Gud. Satan forsøkte derfor å motarbeide Haggais og Sakarias’ profetering og få Israels fiender til å gjøre kraftig motstand mot gjenoppbyggingen av templet. På den måten kunne han anklage ypperstepresten Josva for ikke fullt ut å ivareta sine yppersteprestelige plikter, og dette ville bringe vanære over Jehova.

8. a) Hvorfor sa den engelen som tjente som dommer, at det var Jehova som skulle refse Satan? b) Hvordan hadde Jehova allerede utvalgt Jerusalem?

⁸ Satan var imidlertid for sent ute med sitt ondsinnete forsøk. Før Satan kunne yte effektiv motstand og slynge ut sine onde anklager mot ypperstepresten Josva, sa engelen som tjente som dommer for Jehova: «[Jehova] refse deg, han som har utvalgt Jerusalem!» Det var den høyeste Gud, og ikke en eller annen underordnet engel som bare representerte Jehova, som var stor nok til å refse Satan. Engelen viste på den måten den rette anerkjennelse av Jehovas stilling. (Judas 8—10) Jehova hadde dessuten allerede begynt å herliggjøre sitt eget hellige navn. Han hadde allerede utvalgt Jerusalem som den by hvor hans tempel skulle ligge. Satan kunne ikke forandre det valg Gud hadde truffet, og han kunne heller ikke forhindre at Gud gjennomførte det han hadde besluttet. Satan var den som ville bli skuffet, som ville bli refset ved å få se templet fullt ut gjenoppbygd i år 515 f. Kr. Denne refselse ville komme fra Jehova, for det var han som hadde sørget for at arbeidet ble fullført på en vellykket måte!

9. a) Hva var den «brann, [som var] revet ut av ilden» et symbol på? b) Hva var det nå som viste at den var blitt revet ut av ilden, og hvordan hadde dette skjedd?

⁹ Hvorfor spurte så den engelen som tjente som dommer for Jehova: «Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden?»? Fordi en ikke straks kunne vente så mye av en symbolsk «brann» eller et symbolsk trestykke som nettopp var blitt revet ut av ilden. «Denne mann» som ble billedlig framstilt ved det trestykket som var blitt revet ut av ilden, var ypperstepresten Josva. Men på grunn av sin stilling representerte Josva hele Israels folk, som han tjente som yppersteprest for Gud. Josva var ikke den eneste som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, hvor Satan Djevelen hadde forsøkt å legge deres identitet som Jehovas utvalgte folk i aske. Over 42 000 andre israelitter hadde også vendt tilbake, sammen med flere tusen tjenere og tjenestepiker og sangere og sangerinner. Alle sammen, hele denne levning, var som en «brann, revet ut av ilden». Det var Jehovas barmhjertighet og hans trofasthet mot sine løfter som gjorde at de ble revet ut av denne symbolske babyloniske «ilden» og ble gjenreist som et folk på den «hellige jordbunn». Fordi det forholdt seg slik, var han tålmodig med dem, selv om de nølte så lenge med å gjenoppbygge hans tempel, men han holdt fast ved sin hensikt; han hadde utvalgt byen Jerusalem for å ha et tempel i den. Satan burde derfor ikke være for snar til å komme med sine anklager.

10. Hva ble nå gjort med Josva for å fjerne enhver grunn Satan kunne ha til å rette anklager mot ham?

¹⁰ Det ble satt en stopper for Satans motstand mot ypperstepresten Josva. Hva blir så gjort med Josva for å fri ham for alt som Satan kunne bruke som en grunn til å rette anklager mot ham? Sakarias beskriver det for oss idet han sier: «Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» — Sakarias 3: 3, 4.

HVORFOR JOSVA MÅTTE SKIFTE KLÆR

11. Hvordan kunne Josva, som var kledd i skitne klær, være et bilde på den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus?

¹¹ Her oppstår et spørsmål: Hvordan kunne Josva i betraktning av at han i synet var kledd i skitne klær, være et forbilde på Jesus Kristus som den himmelske Yppersteprest? Sier ikke Hebreerne 7: 26, 27 til sanne kristne i vår tid: «En sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene, en som ikke hver dag trenger til, liksom yppersteprestene, først å frambære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv»? Jo, det er sant. Det forholder seg imidlertid på samme måte med Ypperstepresten Jesus Kristus som med ypperstepresten Josva i fortiden. Ypperstepresten representerer folket, som han tjener i dette høye embete, og han blir berørt av den tilstand det befinner seg i. Han bærer sitt folks misgjerninger.

12. Hva var for lenge siden blitt sagt til Arons to sønner og til Aron selv for å vise at prestene bar folkets syndeskyld?

¹² At presteskapet bar folkets syndeskyld, viste profeten Moses da han sa til Arons to sønner da de hadde vært forsømmelige: «Hvorfor har I ikke ett syndofferet på det hellige sted? Det er jo høyhellig, og han har gitt eder det for at I skal bortta menighetens syndeskyld og gjøre soning for dem for [Jehovas] åsyn.» (3 Mosebok 10: 16, 17) Helligdommen eller templet var hellig, og hvis folket kom nær det, ville de begå en synd, og de helligede prestene måtte derfor tjene i helligdommen til gagn for folket for å forhindre at en slik synd ble begått. I 4 Mosebok 18: 1 leser vi således: «Da sa [Jehova] til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen, og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot eders presteembete.» Prestene beskyttet således folket mot å synde.

13. Hvordan hadde Haggai under sin samtale med prestene påpekt at Israels folk var urent, og hvorfor var det urent?

¹³ Når det gjelder helligdommen eller templet i Jerusalem på den tid da Haggai og Sakarias hadde begynt å profetere, hadde denne helligdoms grunnvoll ligget forsømt i 16 år uten at det var blitt reist noen bygning på den. Dette skyldtes kraftig motstand fra de fiender de var omgitt av. I denne tiden var de hjemvendte israelittene blitt likegyldige og materialistiske. Da Haggai under en samtale med prestene spurte hva som ville skje hvis en som var seremonielt uren, rørte en del av et offer, svarte de derfor: «Det blir urent.» Haggai svarte dem straks ved å si: «Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øyne, sier [Jehova], og således er det med all deres henders gjerning; og det de ofrer der, det er urent.» — Haggai 2: 13, 14.

14. Hvorfor så det ut som om Josva var kledd i skitne klær?

¹⁴ Ettersom ypperstepresten Josva representerte Israels folk overfor Jehova, ble folkets urene tilstand også tilregnet ham. Det var følgelig som om han var kledd i skitne klær. Han forsøkte å utføre tjeneste uten et tempel, og det han gjorde, så av den grunn ikke riktig ut. Han kunne ikke tjene på en så verdig og opphøyd måte som han kunne ha gjort i et tempel. Når Satan Djevelen rettet anklager mot ypperstepresten Josva, ville han rette anklager mot hele det forsømmelige, urene folk.

15, 16. a) Stilte den åndelige tilstand den overlevende levning av åndelige israelitter befant seg i i 1919, den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, i et godt eller i et dårlig lys? Begrunn svaret. b) Hva viste det at levningen kom med en uttalelse som var lik den Esaias hadde kommet med i templet?

¹⁵ Det forholdt seg på lignende måte når det gjaldt den motbilledlige Yppersteprest, som ble billedlig framstilt ved ypperstepresten Josva i år 519 f. Kr. Ypperstepresten Jesus Kristus ble berørt av den åndelige tilstand de som tilhørte levningen av de åndelige israelitter på jorden, befant seg i i etterkrigsåret 1919. På grunn av at de ble hemmet av restriksjoner, motstand og forfølgelse under krigen, hadde de i mange henseender kommet til kort når det gjaldt å tilbe Jehova i hans åndelige tempel på en fryktløs måte. De hadde kommet i trelldom under Babylon den store og dens politiske og militære elskere. De befant seg i en åndelig tilstand som minnet om den Israels hjemvendte levning i fortiden befant seg i. De kunne si det samme som Esaias sa da han fikk et syn av Jehova i hans hellige tempel:

¹⁶ «Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Esaias 6: 5.

17. Hvordan var Yppersteprestens ytre etter levningens ytre å dømme, og var den tilstand levningen befant seg i, derfor passende?

¹⁷ Hvis en dømte Yppersteprestens ytre etter den utfridde levnings åndelige ytre, ville det se ut som om Ypperstepresten Jesus Kristus var «kledd i skitne klær». Det var upassende at han ble tillagt et slikt ytre. Den urene åndelige tilstand levningens medlemmer befant seg i, gjorde at de ikke kunne representere sin Yppersteprest på rette måte, og dette kastet et dårlig lys over den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus.

18. Hva ble i synet gjort for å rette på situasjonen?

¹⁸ Dette måtte rettes på — og det straks. Jehovas engel, som tjente som dommer, sørget for at det skjedde: «Ta de skitne klær av ham!» Deretter sa han til Josva: «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» — Sakarias 3: 4.

19. Hva måtte ypperstepresten Josva gjøre for å få nye klær sett fra Guds synspunkt?

¹⁹ Hvordan skjedde dette i ypperstepresten Josvas tilfelle? Ved at det gjenreiste Israels folk som han representerte i sitt hellige embete, ble brakt ut av den urene tilstand de befant seg i overfor Jehova. Dette kunne skje ved at den gjenreiste levning igjen tok fatt på arbeidet på Jehovas tempel og fullførte det og lot alt annet komme på annenplass, i bakgrunnen. Det at folket ble renset i denne viktige henseende, ville føre til at deres yppersteprest fikk et rent ytre. Det ville være som om han hadde skiftet klær. Det var meningen at han skulle være kledd i «høytidsklær». Det var meningen at han skulle ha et tempel, hvor han kunne tjene, kledd i disse «høytidsklær». Det at templet ble fullført og innvigd, ville gjøre det nødvendig for ham å ikle seg disse «høytidsklær», slik at han fikk et herlig utseende, til pris for Jehova. Ypperstepresten Josva tok som folkets religiøse representant sammen med stattholderen Serubabel ledelsen og fikk satt gjenoppbyggingen av templet i gang igjen. Av den grunn fortjente han å få nye og bedre klær. På den måten ville hans religiøse ytre ikke bringe vanære over Gud.

20. Hvordan ble den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, stilt i et dårlig lys på grunn av levningens ytre etter den første verdenskrig?

²⁰ Det forholdt seg på samme måte med ham som ypperstepresten Josva var et forbilde på, nemlig den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus. Da den første verdenskrig endte, befant de som utgjorde levningen av hans åndsavlede, salvede disipler, seg i en uren åndelig tilstand. De var åndelige israelitter, åndelige underprester for Jehova under hans Yppersteprest, Jesus Kristus. Deres åndelige klær var skitne på grunn av deres holdning og på grunn av at de hadde kommet til kort under den første verdenskrig. Dette kastet et dårlig lys over deres Yppersteprest i himlene, og de ga på den måten et galt bilde av ham. Ettersom han bærer eller må svare for folkets, de åndelige israelitters, misgjerning eller synd, var det som om han selv var kledd i skitne religiøse klær.

21. Hva trengte levningen derfor å gjøre da etterkrigstiden begynte?

²¹ De som utgjorde levningen av åndelige underprester, trengte derfor å angre og vende om til Jehova og få tilgivelse av ham gjennom Kristus. Det var nettopp det de gjorde i begynnelsen av etterkrigstiden. De viste at de ønsket å omvende seg eller vende tilbake til Jehova, ved flittig å studere de hellige skrifter for å finne ut hva som var Guds vilje, og hvilket arbeid han ønsket at de skulle utføre i etterkrigstiden, og ved deretter helhjertet å gå inn for disse ting, som var av den største betydning.

22. Hva gikk så levningen, som hadde fått tilgivelse, inn for, og hvem tok ledelsen hva dette angikk?

²² De som tilhørte den angrende, omvendte levning av åndelige underprester, gikk således helhjertet inn for tilbedelsen av Jehova i hans tempel og bestrebet seg på å rense denne tilbedelse for enhver babylonisk forurensning. Deres bestrebelser for å gjenoppbygge den rene, ubesmittede tilbedelse «for Gud og Faderen» svarte til det at de hjemvendte israelitter igjen tok fatt på gjenoppbyggingen av Jehovas tempel i Jerusalem. (Jakob 1: 27) Det var den usynlige, himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, som tok ledelsen i å gjenopplive dem som utgjorde levningen av hans underprester, med tanke på at de skulle tilbe og tjene Jehova. I sin barmhjertighet tilga og renset Jehova dem, og dette ga dem et rent ytre i hans øyne.

23. Hvordan ble den himmelske Yppersteprests billedlige «skitne klær» på den måten tatt av ham?

²³ Selv de som under Satan Djevelens ledelse falskelig anklaget dem som utgjorde levningen av Kristi underprester, begynte å se den forandring som fant sted med hensyn til det de lærte, det budskap de forkynte, og den offentlige virksomhet de utførte. Dette brakte med rette ære til deres himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus. Han behøvde ikke lenger å bære eller svare for den misgjerning som hans underprester hadde gjort seg skyldig i. De «skitne klær» som han indirekte hadde, ble tatt fra ham, og han fikk nye klær. Hent «høytidsklær» til ham!

24. Hva ba Sakarias om at det måtte bli satt på Josvas hode, og hva sa Jehova da med hensyn til Josvas privilegier?

²⁴ Hvem ønsket å se den eneste levende og sanne Guds Yppersteprest prydet med en offisiell hodebekledning? Profeten Sakarias gjorde det. Han kan enten ha tenkt på dette, eller han kan ha bedt helt impulsivt om at det måtte skje. Han forteller: «Da sa jeg: Sett en ren hue på hans hode! Og de satte den rene hue på hans hode og hadde på ham andre klær mens [Jehovas] engel sto der. Da vitnet [Jehovas] engel for Josva og sa: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre [dømme, eldre norsk overs.] mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere [adgang, SSH] blant disse som står her.» — Sakarias 3: 5—7.

25. Hvorfor ville ypperstepresten Josva bli glad når Sakarias åpenbarte denne delen av synet for ham?

²⁵ Hvor glad må ikke ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, ha vært da profeten Sakarias åpenbarte denne delen av det profetiske syn for ham! Josva kunne da forstå at han nå hadde et antagelig ytre i Guds øyne, og at han ikke brakte vanære over ham. Satans ondsinnete forsøk på stadig å finne grunn til å vanære Jehovas yppersteprest hadde slått feil!

26, 27. Hvilke Jehovas bud ville Josva samvittighetsfullt holde for å få del i hvilke privilegier?

²⁶ Josva må helt sikkert ha hatt et ønske om å dømme Israel, Jehovas «hus», i samsvar med Guds lov og å vokte forgårdene i Guds tempel.

²⁷ Josva ville derfor legge seg engelens formaning på hjerte og gå lydig på Jehovas vei og samvittighetsfullt holde hans bud, slik at han kunne vise seg verdig til å få de privilegier som ble nevnt.

28. Hvem var de som sto der i synet, og som Josva skulle ha adgang blant, og hvordan ville Josva få adgang blant dem?

²⁸ Josva ville dessuten få adgang «blant disse som står her». Det var de himmelske engler som sto der, i synet, og akkurat som disse hadde adgang til Gud i himmelen, kunne Josva i egenskap av yppersteprest nærme seg Gud direkte som mellommann for Israels hus. Han ville også få det ærefulle privilegium å gå inn i det Aller-helligste i det fullførte templet i Jerusalem på den årlige soningsdagen.

29. Hva gjør den himmelske Yppersteprest i etterkrigstiden når det gjelder å gå på Jehovas vei, holde hans bud, dømme hans hus og vokte hans forgårder?

²⁹ Jesus Kristus er naturligvis den fullkomne Yppersteprest for hele menneskeheten. Den kongelige, prestelige hue blir satt på hans hode, ettersom han er «yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis». (Hebreerne 6: 20; Salme 110: 1—4; 21: 2—6) Han har alltid gått på Guds vei og holdt Guds bud. Men etter det hans innvigde, døpte disipler på jorden opplevde under den første verdenskrig, sørger han for at de som utgjør levningen av hans underprester, bedre lærer Guds vei å kjenne, slik at de kan vandre på den, og han hjelper dem til bedre å forstå Jehova Guds hellige bud, slik at de kan holde dem mer fullstendig. Hans herlige, prestelige klær blir beskrevet i Johannes’ åpenbaring, hvor den herliggjorte Herren Jesus blir sett mens han går midt imellom de sju gull-lysestakene. (Åpenbaringen 1: 12 til 2: 1) Han dømmer trofast Israels åndelige hus i samsvar med den nye pakts lov. Han leder dem i Jehovas åndelige tempels jordiske forgårder og tildeler dem deres åndelige plikter der.

30. Hvordan har den himmelske Yppersteprest adgang «blant disse som står her», og fra hvilket tidspunkt og i hvilken utstrekning har han hatt det?

³⁰ Den jordiske yppersteprest, Josva, Jehosadaks sønn, begynte å gå inn i det Aller-helligste i templet i Jerusalem i år 515 f. Kr. (Esras 6: 15), men den åndelige Yppersteprest, den større Josva, gikk inn i det motbilledlige, virkelige Aller-helligste, selve himmelen, i år 33 e. Kr. Han fór opp til himmelen og framstilte verdien av sitt menneskelige offer for Jehovas, hærskarenes Guds, åsyn. Ettersom han nå er blitt gjort «større enn englene» og har «arvet et herligere navn framfor dem», kan han også ha adgang «blant disse som står her», det vil si blant englene i himmelen. Han kan framfor alle andre nærme seg Gud direkte og gå i forbønn for Jehovas tilbedere på jorden. Som Jehova sa profetisk om ham: «Jeg vil la ham komme nær, og han skal tre fram for meg.» — Jeremias 30: 21.

’SPIREN’ OG ’STEINEN’

31. Hva sier den engelen som tjener som dommer, til Josva, som nå har sine høytidsklær på, om Spiren- og ’steinen’?

³¹ I Sakarias’ syn fortsatte den Jehovas engel som tjente som dommer, å tale til ypperstepresten som var kledd i høytidsklær: «Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, I er varselsmenn. For se jeg lar min tjener Spire komme; for se, den stein jeg har lagt foran Josva — på denne ene stein er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg tar dette lands misgjerning bort på én dag.» — Sakarias 3: 8, 9.

32. Hvordan tjente Josva og hans «venner» som varselsmenn?

³² Profeten Sakarias måtte gjøre budskapet i denne delen av synet kjent, ikke bare for ypperstepresten Josva, men også for hans «venner», som satt foran ham, det vil si for underprestene. Hvorfor måtte han det? Fordi de var «varselsmenn». I dette tilfelle ville de ikke tjene som et varsel om noe ondt, men i betraktning av den kunngjøring fra Gud som de skulle få høre, skulle de tjene som et varsel om noe godt, noe særdeles godt. De ville måtte bære vitnesbyrd om det de var blitt fortalt gjennom Jehovas engel, som tjente som dommer, og av den grunn ville de tjene som et varsel om at det i en ikke altfor fjern framtid ville framstå et større presteskap, et presteskap av høyere rang enn deres presteskap i templet i Jerusalem. Det ville være et messiansk presteskap, og Messias ville selv være deres yppersteprest. I samsvar med at de som underprester i det annet tempel i Jerusalem tjente som et betydningsfullt varsel, var deres yppersteprest, Josva, Jehosadaks sønn, et tegn på den messianske Yppersteprest. Han var et forbilde på denne!

33, 34. a) Hva var det da, slik det var blitt vist, behov for? b) Ble denne Yppersteprest skaffet til veie ifølge et buds lov eller på grunn av en spesiell handling fra Guds side?

³³ Det var behov for et bedre presteskap, spesielt for en bedre yppersteprest, en som var lik fortidens Melkisedek. (1 Mosebok 14: 18—20) Som forklaring på denne kjensgjerning ble det senere, i Hebreerne 7: 15—22, skrevet til hebreere som hadde tatt imot den lovte Messias:

³⁴ «Og enn mer klart er det når det oppstår en annen prest etter Melkisedeks vis, som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft; for han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig — loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud. Og så visst som det ikke gikk for seg uten ed — for hine er blitt prester uten ed, men han med ed ved den som sier til ham: Herren svor, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis — så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.»

35. Hvordan var den større Yppersteprest en ’spire’ snarere enn en «grein» og i hvis ætt var det gjennom Jeremias blitt forutsagt at han skulle vokse fram?

³⁵ De underprester som var ypperstepresten Josvas venner, og som satt foran ham for å få veiledning av ham, måtte være «varselsmenn», menn som tjente som et varsel om noe bedre, ettersom Jehova videre sa gjennom sin engel, som tjente som dommer: «For se, jeg lar min tjener Spire komme.» (Sakarias 3: 8) «Min tjener», Jehovas tjener, skulle ikke være en grein av det presteskap som tilhørte Arons familie. Hva prestedømmet angikk, skjøt han opp av en helt annen jord, fra en annen rot. Jeremias 23: 5, 6 viser hvem den messianske Yppersteprest skulle være en spire av, for der står det: «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire [lar en rettferdig spire vokse fram i Davids ætt, UGT], og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: [Jehova], vår rettferdighet.» Gud lot denne spire stå fram i år 33 e. Kr.

36, 37. a) Hva var det at Jehova la ’steinen’ foran ypperstepresten Josva en garanti for? b) Hvem var denne «stein» et bilde på, og hvordan anvendte Jesus Salme 118: 22, 23 i denne forbindelse?

³⁶ Hvilken «stein» var det så Jehova ville legge foran ypperstepresten Josva? I bokstavelig forstand ville det være den stein som templet, som da var under oppførelse, ville bli fullført med. Grunnvollen til dette annet tempel var allerede blitt lagt. Denne «stein» ville derfor tjene som toppstein. Det at Jehova la denne stein foran Josva, ville være et tegn som garanterte at templet ville bli fullført, trass i motstanden fra Satans side. Denne steinen var også et symbol på Messias, den salvede. I Salme 118: 22, 23 blir Messias billedlig omtalt som en stein idet det sies: «Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Av [Jehova] er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.» Da Jesus i år 33 e. Kr. talte til de jøder som forkastet ham som den lovte Messias, anvendte han dette skriftstedet på seg selv og sa til dem:

³⁷ «Har I aldri lest i skriftene: Den stein som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» — Matteus 21: 42, 43. Se også 1 Peter 2: 4—9.

38. Hva blir vist ved at sju øyne er rettet mot denne ene «stein»?

³⁸ Gud ville vie denne symbolske «stein» full oppmerksomhet. Som en bekreftelse på dette skulle det sies til ypperstepresten Josva og hans venner, dem som var prester sammen med ham: «På denne ene stein er sju øyne rettet!» (Sakarias 3: 9) Når vi retter øynene mot noe, retter vi også vår oppmerksomhet mot det. Ettersom tallet sju ifølge Bibelen symboliserer fullkommenhet eller fullstendighet, er det at sju øyne er rettet mot denne ene stein, et uttrykk for at Jehova retter sin fulle oppmerksomhet mot denne symbolske Stein, mot sin lovte Messias. Andre ville kanskje ikke se denne symbolske Stein. Eller de ville kanskje ignorere den, forkaste den, men det vil ikke Jehova gjøre. Ettersom den er gjenstand for full oppmerksomhet fra hans side, må den være noe som er høyst dyrebart for ham.

39. Hvordan skjærer Jehova ut de tegn denne symbolske Stein skal ha?

³⁹ For å vise at han vier denne symbolske Stein og dens enestående stilling og utseende full oppmerksomhet, sier Jehova videre: «Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha.» Som en herlig oppfyllelse av dette løftet ga den himmelske Gravør den symbolske Stein, hans elskede Sønn, Jesus Kristus, en skjønnhet som han ikke har gitt noen annen. Hebreerne 1: 1—3 omtaler følgelig Guds Sønn som den som er «avbildet [gresk’: kharaktér, som betyr «preg»] av hans vesen», det vil si Guds vesen. Som den symbolske. graverte Stein får den messianske Yppersteprest, Jesus Kristus, den høyeste og mest ansvarsfulle tjenerstilling i Jehovas åndelige tempel for tilbedelse. Dette vitnet om noe som var høyst gagnlig for hele menneskeheten.

40. Hva var «dette lands misgjerning», og hvordan tok Jehova den bort?

⁴⁰ Hva kunne vi vente som en logisk følge av at toppsteinen var på plass og templet fullført, slik at tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud kunne bli utøvd i full målestokk? Velsignelser, velsignelser og atter velsignelser! Det ville ikke nå være noe som hindret at slike velsignelser ble utøst, for som Jehova videre sa: «Jeg tar dette lands misgjerning bort på én dag.» (Sakarias 3: 9) På grunn av det lange avbrudd de hjemvendte israelitter hadde tillatt i forbindelse med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, hvilte det en «misgjerning» på hele Juda land. Dets innbyggere ble betraktet som urene, og det materialistiske arbeid som deres hender var opptatt med, var urent. (Haggai 2: 13, 14) Men nå, i 515 f. Kr., da det annet tempel i Jerusalem på en seierrik måte var blitt fullført, var Juda lands urette handlemåte blitt korrigert. Dette behaget Jehova, og han tok bort den misgjerning som landets innbyggere hadde gjort seg skyldige i, på «én dag», den dag da templet sto ferdig med sin graverte toppstein og den rene tilbedelse igjen ble utøvd der.

41. Hva bør dette anspore oss som lever nå, til å gjøre når det gjelder tilbedelsen av Gud?

⁴¹ Dette bør i sannhet anspore oss som lever nå, til å sette tilbedelsen av den sanne Gud i hans åndelige tempel på førsteplassen i vårt liv! Vi bør ikke nøle med å gjøre dette. Vi bør ikke la det være noen avbrudd i våre bestrebelser for å gjøre dette.

42. Hvordan har de som utgjør levningen av de åndelige underprester, siden 1919 tjent som «varselsmenn»?

⁴² De som utgjør den trofaste levning av Messias’ åndelige underprester, vet at de er blitt velsignet fordi de har inntatt en stadig mer bestemt holdning hva dette angår, i løpet av de over 50 år som har gått siden gjenopprettelsens år, 1919. De er i stadig større utstrekning blitt klar over at de i likhet med ypperstepresten Josvas venner, underprestene, tjener som «varselsmenn» nå i «endens tid» for denne verdslige tingenes ordning. De varsler det aller beste for alle dem som utøver den rene, ubesmittede tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud.

43. Hvordan betrakter levningen den som Jehova omtaler som «min tjener Spire» og den «ene stein»?

⁴³ De blir ikke bedratt av falske messias’er eller falske messianske organisasjoner i vår tid. De har identifisert ham som Jehova omtaler som «min tjener Spire». Han er den som Jehova, hærskarenes Gud, innsatte på den messianske trone i himmelen da hedningenes tid utløp i 1914, og som nå har begynt sitt messianske styre, nemlig Jesus Kristus. De har også identifisert den som ble symbolsk framstilt ved den steinen som ble lagt foran ypperstepresten Josva, og som «sju øyne» var rettet mot. Det at Jehova har gitt denne symbolske Stein en skjønnhet som står i forhold til den høye stilling denne Stein har fått, vekker deres beundring, og de gleder seg over at denne er blitt gjort til den symbolske toppstein, den høyeste i Jehovas tilbedelsesordning og den som bærer hovedansvaret i denne ordning. De er lykkelige over å være underprester under denne symbolske graverte Stein, Jesus Kristus. Av de hellige skrifter ser de at de i egenskap av «varselsmenn» av Gud er blitt pålagt å tjene som vitner for denne opphøyde Stein, Jehovas Yppersteprest, Jesus.

ÅNDELIG VELSTAND SOM FØRER TIL EVIG LIV

44. Hva kunne ifølge Sakarias 3: 10 ventes etter at Jehova hadde tatt bort «dette lands misgjerning»?

⁴⁴ Hva kunne ventes etter at Jehova hadde oppfylt følgende løfte, som han hadde gitt gjennom Sakarias: «Jeg tar dette lands misgjerning bort på en dag»? Intet mindre enn at israelittene, som tilba i sitt annet tempel, som nå var fullført i Jerusalem, ble gjenstand for Guds gunst, og at dette ville komme til uttrykk ved at de ble velsignet, både materielt og åndelig. Det var derfor meget passende at Gud etter å ha gitt dette løftet kom med følgende profeti: «På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, skal I innby hverandre til gjestebud under vintreet og fikentreet.» — Sakarias S: 10.

45. Hva betyr profetien i Sakarias 3: 10 for dem som tilber i det tempel hvor Jesus Kristus tjener som Yppersteprest?

⁴⁵ I vår tid, da alle falske religioner er i ferd med å gå i oppløsning og snart vil bli ødelagt i den verste trengsel som noensinne har rammet verden, betyr denne profetien åndelig velstand for oppriktige, gudfryktige mennesker som helhjertet går inn for tilbedelsen av Gud i det eneste sanne, åndelige tempel, hvor Jehovas godkjente Yppersteprest tjener. Det innebærer at følgende parallelle profeti i Mika 4: 1—4 blir oppfylt:

Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det. Og mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for [Jehovas], hærskarenes Guds munn har talt.

46. Hvilken tilstand bevarer således Jehovas vitner i sitt gudgitte, åndelige område?

⁴⁶ Ja, i vår tid, da verden er truet av atomkrig, bor Jehovas kristne vitner i sitt gudgitte, åndelige område og nyter åndelig velstand. De bevarer kjærligheten og freden innen sine egne rekker, og de tar på ingen måte del i denne verdens kriger. Satan har forgjeves gjort motstand mot deres Yppersteprest, Jesus Kristus!