Kapittel 11

«Ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men» —

1. Hvilken forskjell er det mellom Israel på Sakarias’ tid og republikken Israel hva militær styrke angår?

FANTES det noen væpnet militær styrke i Israel på profeten Sakarias’ tid? Nei. Det var ikke slik der som i republikken Israel i vår tid, hvor til og med kvinner blir utskrevet til hæren.

2. Hvor lenge hadde den hjemvendte levning vært uten en militær styrke, og hvilket spørsmål oppstår derfor med hensyn til byggingen av templet?

² I år 522 f. Kr., under kong Artaxerxes’ [mageren Gaumatas] kortvarige regjering i Persia, da de samaritanske motstanderne stanset de israelittiske tempelbyggerne «med vold og makt», opprettet ikke israelittene i Jerusalem en militær styrke for å bekjempe dem. (Esras 4: 7—24) Senere, i den 11. lunarmåned (sjebat) i året 519 f. Kr., på den 24. dag i måneden, da Sakarias fikk sitt femte syn, fantes det fremdeles ikke noen militær styrke i Jerusalem og Juda land. Det var fremdeles det annet regjeringsår til kong Darius I, som hadde etterfulgt Artaxerxes som hersker i det persiske verdensrike. Ville det være mulig for israelittene å fullføre templet i Jerusalem uten å innta en «maktstilling» ved å ha en imponerende militær styrke? Sakarias’ femte syn besvarte spørsmålet.

3. a) Hvilken tilstand blir Sakarias vekt opp av før han får det femte syn? b) Hva sier Sakarias at han ser, til den engelen som forklarer tingene for ham?

³ Etter at profeten Sakarias hadde sett det trosstyrkende synet angående ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, ser det ut til at han hadde henfalt i betraktninger og meditasjon, slik at det så ut som om han sov. Men det var ennå ikke slutt på rekken av syner; det var mer han skulle få se. Han forteller derfor videre angående den engelen som forklarte tingene for ham: «Så kom engelen som talte med meg, igjen og vekte meg liksom når en mann vekkes av sin søvn. Og han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en lysestake som er helt igjennom av gull, med sitt oljekar på toppen og sine sju lamper, og med sju rør for hver lampe som er på den, og to oljetrær står ved siden av den, ett på oljekarets høyre side og ett på dets venstre side.» — Sakarias 4: 1—3.

4. Hvilket hus minner synet av denne lysestaken oss om, og hvorfor?

⁴ Kan du danne deg et bilde av det Sakarias fikk se? Gull-lysestaken med sine sju armer som er utstyrt med sju lamper som blir forsynt med olivenolje, bringer tanken hen på Jehovas hus for tilbedelse. Tidligere, fra profeten Moses’ tid og fram til kong Davids tid, fantes det i dette hus for tilbedelse i Israel en gull-lysestake, i det første rommet, det Hellige. (2 Mosebok 40: 1—25) Synet av denne lysestaken var derfor meget passende i betraktning av at det hadde med gjenoppbyggingen av templet å gjøre.

5. Hvordan ble de sju lamper forsynt med lysolje fra et sentralt forråd, og hvordan ble denne forsyningen holdt konstant?

⁵ De sju lamper hadde en forsyning av lysolje på et sentralt sted. Denne oljen fantes i karet på toppen av gull-lysestaken, og fra dette karet gikk det ut sju rør, ett rør til hver lampe, slik at lysestaken ble forsynt med olje fra det sentrale forråd. Men hvor fikk dette karet sitt forråd av olje fra, og hvor regelmessig strømmet oljen til det? Karet fikk oljen fra de to oljetrærne som sto ved siden av det, det ene på dets høyre og det andre på dets venstre side. Disse trærne kunne hele tiden forsyne det med olje, og de sto like ved siden av, slik at det ikke var nødvendig å transportere oljen langveisfra.

6. Hvorfor var det bare en lysestake, selv om det var sju lamper?

⁶ Lysestaken utgjorde et hele, ettersom dens sju lamper var festet til dens armer, som gikk ut fra dens sentrale stang.

7. Hva spurte Sakarias nå engelen om i forbindelse med lysestaken?

⁷ Dette synet hadde en betydning. Sakarias reagerte derfor straks på det han så: «Og jeg tok til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, herre? Og engelen som talte med meg, svarte: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, herre!» — Sakarias 4: 4, 5.

8, 9. a) Ved å følge hvilken handlemåte kan vi, i likhet med Sakarias, høste gagn av dette synet? b) Hvilket svar gir engelen Sakarias, og hva viser han i stedet for å gi en forklaring av en rekke detaljer?

⁸ I likhet med profeten Sakarias ønsker vi ikke å komme med vår egen tydning av synet. Vi ønsker å bli lært av Jehova, hærskarenes Gud, gjennom hans engel. Det er bare ved å motta Guds sannhet fra den rette kilde at vi kan ha gagn av synet. Som svar på Sakarias’ spørsmål kommer ikke den engelen som tydet synet, først med en forklaring på alle detaljene i synet. Han viser i stedet poenget i synet, hva synet som et hele skal lære oss. Dette gjør at dette synet av bare en lysestake blir mektigere.

⁹ «Da tok han til orde,» sier Sakarias, «og sa til meg: Dette er [Jehovas] ord til Serubabel: Ikke ved makt [en militær styrke, NW] og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den [Hvor betagende! Hvor betagende!, NW]!» — Sakarias 4: 6, 7.

HINDRINGEN SKAL GJØRES TIL INTET

10. Hvilken motstand møtte Serubabel, og hvordan kunne den i betraktning av omstendighetene fortone seg?

¹⁰ Hvordan ville noen av oss ha likt å møte motstand fra de hedenske stattholderne i de persiske provinsene «hinsides elven», på den vestlige siden av Eufrat? Ja, hvordan ville noen av oss ha likt å møte motstand fra herskeren over hele det persiske verdensrike, kong Darius I? Det var en slik motstand Serubabel ble møtt med da han igjen gikk i gang med å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem i år 519 f. Kr. (Esras 5: 3 til 6: 2) Ville ikke det virke som et ’stort fjell’ som kunne hindre at gjenoppbyggingen av templet ble fullført på en vellykket måte? Serubabel hadde ikke noen militær styrke blant de ikke fullt 50 000 som hadde vendt tilbake sammen med ham fra Babylon i 537 f. Kr. Hvordan kunne han så holde stand under en væpnet aksjon fra dem som ønsket å stanse arbeidet på templet? Hvilken kraft hadde han og de israelitter som var med ham? Han kjente ikke kong Darius I personlig og hadde derfor ingen politiske fordeler og kunne ikke øve noen innflytelse på ham. Hvordan kunne han så vente å fullføre Jehovas hus for tilbedelse uten å bli strengt straffet?

11. a) Hvilket svar gir Gud på spørsmålet? b) Hvilken støtte trenger Serubabel derfor å ha i arbeidet på templet, og hvorfor?

¹¹ Spurte stattholderen Serubabel den gang: «Hvordan?», og stiller vi det samme spørsmålet? Den største av alle hærførere svarer: «’Ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærskarenes Jehova sagt.» (Sakarias 4: 6, NW) Serubabel behøvde ikke å bekymre seg for hvordan han skulle skaffe seg en militær styrke eller få makt fra noen menneskelig kilde. Alt han hadde å gjøre, var å sette sin lit til ham som ved sine profeter hadde gitt ham befaling om å gå i gang med arbeidet, og å stole på at han ville få hans, den høyeste myndighets, ånd. Denne ånd er riktignok en usynlig virksom kraft, men den er uimotståelig, uovervinnelig og bringer alltid seier. Den er usynlig, men den frambringer de resultater som Gud, kilden til denne ånd, har til hensikt at den skal frambringe. All militær makt i verden og all den politiske og religiøse makt blant menneskene kan ikke holde stand mot hans hellige, virksomme kraft. Da stattholderen Serubabel fortsatte arbeidet på templet, ble han støttet av denne ånd.

12. Hva skulle det symbolske «store fjell» foran Serubabel bli til, og hvordan var oppfyllelsen av Esaias 40: 4, 5 en forsikring om dette?

¹² Hva betyr det så om et billedlig ’stort fjell’ står i veien? Jehova, hærskarenes Gud, sier: «Bli til en slette!» Like for øynene på Serubabel og den trofaste levning som hadde vendt tilbake med ham fra Babylon, hadde Jehova oppfylt profetien i Esaias 40: 4, 5: «Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. Og [Jehovas] herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for [Jehovas] munn har talt.» Han kunne nå gjøre noe lignende med dette «store fjell» som stattholderen Serubabel sto overfor i år 519 f. Kr. Legg merke til hvordan han gjorde dette ved sin ånd, uten at Serubabel gjorde seg noen anstrengelser.

13. a) Hvordan hadde Jehova tidligere, den 24. kislev i 520 f. Kr., gjennom Haggai gitt Serubabel en forsikring om at folket ville bli beskyttet mot fiendens militære styrke? b) Hva ville fienden gjøre i hvert fall etter at Serubabel, ansporet av Sakarias’ femte syn, hadde gått til handling?

¹³ Bare to måneder tidligere hadde han erklært hvordan han ville handle med fiendens militære styrker, ved å si: «Jeg vil ryste himmelen og jorden, og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningerikenes makt; jeg vil velte vognene og dem som kjører på dem, og hestene skal styrte, og de som rider på dem, den ene skal falle for den andres sverd. På den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, vil jeg ta deg, Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier [Jehova], og gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalgt, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Haggai 2: 20—23) Det var muligens på grunn av det stattholderen Serubabel og hans medarbeidere gjorde den dagen (den 24. kislev i 520 f. Kr.) ved grunnvollen til templet i Jerusalem, at stattholderne i provinsene vest for Eufrat gjorde en henvendelse til kong Darius I i Susan i Persia. Stattholderne i disse provinsene må i hvert fall ha protestert overfor kong Darius I etter at Serubabel var blitt ansporet til å fortsette arbeidet på templet av det femte syn som Sakarias kunngjorde for ham.

14. Hva gjorde kong Darius I ifølge Esras 6: 1—13 etter at han hadde fått henvendelsen fra stattholderne i provinsene?

¹⁴ Fram til da hadde kong Darius I latt det forbud som kong Artaxerxes hadde nedlagt mot byggingen av templet stå ved makt. Men hva gjorde han da han fikk henvendelsen fra de opprørte stattholderne i provinsene?

Da ga kong Darius befaling til å granske etter i arkivet, som var lagt ned i skattkammeret i Babel. Og i borgen Ahmeta, som ligger i landskapet Media, ble det funnet en skriftrull; og i den sto det skrevet således til ihukommelse:

I kong Kyros’ første år ga kong Kyros denne befaling: Hva Guds hus i Jerusalem vedkommer, så skal huset bygges opp igjen, så det blir et sted hvor folk kan bære fram offer; dets grunnvoller skal legges på ny; det skal være seksti alen høyt og seksti alen bredt, med tre lag store steiner og ett lag nytt tømmer; omkostningene skal utredes av kongens hus. De kar av gull og sølv som hørte til Guds hus, men som Nebukadnesar tok ut av templet i Jerusalem og førte til Babel, skal også gis tilbake, så de igjen kommer til sitt sted i templet i Jerusalem; de skal settes i Guds hus.

Så skal nå du, Tatnai, stattholder hinsides elven, og du, Setar-Bosnai og eders embetsbrødre, afarsakittene, som bor hinsides elven holde eder borte derfra! La arbeidet på dette Guds hus foregå uhindret! La jødenes stattholder og deres eldste bygge dette Guds hus på dets sted! Og jeg har gitt befaling om hvorledes I skal gå fram mot disse jødenes eldste, så dette Guds hus kan bli bygd: Av de inntekter som kongen har av skatten fra landet hinsides elven, skal omkostningene nøyaktig utredes til disse menn, så arbeidet ikke skal bli hindret. Og hva som trengs, både kalver og værer og lam til brennoffer for himmelens Gud, hvete, salt, vin og olje, det skal etter oppgivende av prestene i Jerusalem gis dem dag for dag uten avkortning så de kan bære fram offer til en velbehagelig duft for himmelens Gud og be for kongens og hans barns liv. Jeg har også gitt befaling om at dersom noen gjør mot dette påbud, så skal en bjelke rives ut av hans hus, og på den skal han henges opp og nagles fast, og hans hus skal gjøres til en møkkdynge, fordi han har båret seg således at. Måtte så den Gud som har latt sitt navn bo der, slå ned alle konger og folk som strekker ut sin hånd for å gjøre mot dette påbud og for å ødelegge dette Guds hus i Jerusalem! Jeg, Darius, har gitt denne befaling; den skal utføres nøyaktig.

Så gjorde da Tatnai, stattholderen hinsides elven, og Setar-Bosnai og deres embetsbrødre nøyaktig således som kong Darius hadde foreskrevet. — Esras 6: 1—13.

15. a) Alene hva kan den forbausende vending begivenhetene tok, tilskrives og hvorfor? b) Hva sa Jehova, som visste dette, at Serubabel ville gjøre med toppsteinen i templet?

¹⁵ Var det Jehovas, hærskarenes Guds, ånd som ledet det hele? Den forbausende vending begivenhetene tok, kan bare tilskrives hans ånd, for det som skjedde, fant sted uten at stattholderen Serubabel benyttet seg av noen militær styrke eller av menneskelig makt. Det billedlige «fjell» som motstandernes styrker reiste i Serubabels vei, ble gjort til en «slette». Hans tro på Jehova, hærskarenes Gud, og det mot han la for dagen ved å arbeide på templet, ble med rette belønnet. Jehova, som visste hva han ville utrette ved sin uovervinnelige ånd, sa videre til Sakarias i det femte syn: «Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den [Hvor betagende! Hvor betagende!, NW]!» — Sakarias 4: 7.

DEN «BETAGENDE» TOPPSTEINEN

16. Hvor viktig var denne toppsteinen, og hva ville det at Serubabel førte den fram, være en garanti for?

¹⁶ Denne «toppsteinen» var sluttsteinen i det tempel som skulle gjenoppbygges i Jerusalem. Denne toppsteinen var den viktigste steinen, som ville utgjøre kronen på verket. Det at stattholderen Serubabel førte den fram, ville være en garanti for at han skulle fullføre tempelarbeidet. Nå ville ikke noe kunne stanse ham som en tjener for Jehova. Jehovas ånd ville sørge for det!

17. Hvorfor ville den dagen da toppsteinen ble lagt på plass, være gledens dag, og hvorfor ville de som så det rope: «Hvor betagende!»?

¹⁷ Det ville være en gledens dag når han la denne toppsteinen på plass og dermed viste at templet i den byen som Gud hadde knyttet sitt hellige navn til, var blitt fullført. Den begeistrede skaren av tilskuere som var vitne til at han på den måten la siste hånd på verket, ville vise hvor sterkt de beundret denne toppsteinen der den var anbrakt på sin fremtredende plass, ved å rope: «Hvor betagende! Hvor betagende!» Den var i seg selv vakker, for det var den steinen som var blitt lagt foran ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og som Jehova selv ved sitt redskap hadde utskåret spesielle tegn på. (Sakarias 3: 9) Men denne utskårne toppsteinens skjønnhet ble enda større nå da den var blitt anbrakt på sin bestemte plass i tempelbygningen og bidro til å forskjønne templet. Det var ikke bare de begeistrede tilbederne i templet som rettet sine øyne mot denne toppsteinen, men Jehovas «sju øyne» vigde i særlig grad denne steinen sin udelte oppmerksomhet. Det at den var blitt lagt på plass, viste at de profetiske ord han hadde latt uttale ved Haggai og Sakarias, hadde gått i oppfyllelse.

18. Når kom denne gledens dag ifølge den historiske beretning?

¹⁸ Denne gledens dag da hans ord viste seg å være sanne, var den tredje dag i lunarmåneden adar i år 515 f. Kr., for den historiske beretning sier: «Og jødenes eldste ble ved å bygge og gjorde god framgang, mens profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, støttet dem med sin profetiske tale; de bygde og fullførte arbeidet etter Israels Guds befaling og etter Kyros’ og Darius’ og perserkongen Artaxerxes’ befaling. Så ble da dette hus fullt ferdig til den tredje dag i måneden adar i det sjette år av kong Darius’ regjering.» — Esras 6: 14, 15.

19. Hvilke storslagne framtidsutsikter gir denne profetiske, religiøse begivenhet oss som lever nå, og ved hva vil dette bli mulig?

¹⁹ Hvilke storslagne framtidsutsikter gir ikke denne historiske, men samtidig profetiske begivenhet alle som i vår tid elsker den rene, ubesmittede tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud! Den peker fram til den tid da den sanne tilbedelse av den suverene Herre, Jehova, vil bli utøvd på en fullkommen måte i hans åndelige tempel. Det vil skje når Babylon den store (den falske religions verdensrike, den sekteriske kristenhet innbefattet) blir ødelagt og alle denne verdens politiske, militære og sosiale elementer, som er i opposisjon til den rene religion, blir fjernet og den salvede levning av det åndelige Israels underprester og de mennesker av alle ætter og stammer og tunger som sammen med dem tilber Gud, er de eneste som er tilbake på den rensede jord. Kronen vil bli satt på verket, «ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men ved min ånd», som Jehova sier.

20. Hvilken stattholder har en spesielt priviligert andel i denne kommende oppfyllelse av profetien?

²⁰ Den motbilledlige stattholderen Serubabel vil ha en spesielt priviligert andel i virkeliggjørelsen av denne profetien i vår tid. Vi vet hvem han er — Jesus Kristus, som nå hersker fra sin himmelske trone over den trofaste levning av sine åndelige underprester og dens innvigde, døpte medtilbedere.

21. Hvilke to stillinger som Jesus Kristus innehar, ble forbilledlig framstilt ved Serubabel og Josva og også ved Melkisedek?

²¹ Serubabel var et forbilde på den herliggjorte Kongen Jesus Kristus i en annen henseende enn ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn. Ypperstepresten Josva (som de gresktalende jøder kalte «Jesus») var et forbilde på Jesus Kristus når han ivaretar sine prestelige oppgaver. Serubabel, som var utnevnt til stattholder i provinsen Juda, var et bilde på Herren Jesus Kristus som regjerende konge. Jesus Kristus innehar begge disse stillingene, stillingen som yppersteprest og stillingen som stattholder, for han blir også forbilledlig framstilt ved Melkisedek, som 1 Mosebok 14: 18 sier følgende om: «Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud.» — Salme 110: 1—4.

22. a) Hvilket arbeid benyttet Serubabel sin makt til å beskytte og fremme, og i hvis dekret var det blitt gitt befaling om at dette arbeidet skulle utføres? b) Hvem som utfører et lignende arbeid, var Serubabel et bilde på og hvilket ’stort fjell’ gjør han til en «slette»?

²² Serubabel ville som stattholder i Jerusalem og Juda fremme gjenoppbyggingen av templet, som kong Kyros hadde gitt befaling om i sitt dekret. Han ville bruke sin makt som hersker til å sørge for at arbeidet på templet ble utført. Det var ham, tydeligvis omtalt som Sesbassar, kong Kyros betrodde de hellige «kar som hadde tilhørt [Jehovas] hus», og disse hellige karene førte Serubabel fra Babylon til Jerusalem for at de skulle bli brukt i Jehovas gjenoppbygde hus. (Esras 1: 7 til 2: 2; 5: 13—16) Stattholderen Serubabel tok derfor med rette ledelsen i det arbeid som besto i å legge grunnvollen til det annet tempel for Jehova i Jerusalem. (Esras 3: 8—10) På denne måten viste Serubabel forbilledlig hvordan den regjerende Kongen Jesus Kristus ville iverksette det arbeid som besto i å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel. Han ville beskytte dem som utgjorde levningen av de salvede, åndelige underprester på jorden, i de bestrebelser de fra 1919 av gjorde seg for å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova blant alle mennesker. Det «store fjell» i form av motstand og vanskeligheter som reiste seg når de skulle gjøre dette, gjorde han til en «slette».

23. a) Hvordan kan det at stattholderen Serubabel fremmet arbeidet på templet, sammenlignes med det Jesus Kristus vil gjøre? b) Hvordan fører Jesus Kristus fram toppsteinen og legger den på plass?

²³ Som en parallell til at stattholderen Serubabel førte fram toppsteinen og la den på plass i templet i 515 f. Kr., vil den herliggjorte Jesus Kristus sørge for at det arbeid som består i å gjenopprette tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel, blir fullført på en vellykket måte. Ved hjelp av sine usynlige, hellige engler vil han samle alle de nødvendige medlemmer av levningen av de åndelige underprester og hjelpe dem til å utføre sine plikter i det motbilledlige Hellige, i Jehovas åndelige tempel. Selv vil han være «toppsteinen» i denne åndelige ordning for tilbedelse av Jehova. Til Guds fastsatte tid vil han innta sin egen, tildelte plass i denne åndelige ordning for tilbedelse og på den måten legge siste hånd på verket. Han er hovedpersonen, den billedlige toppsteinen, som gjør denne guddommelige ordning for tilbedelse, hvor han tjener som den kongelige Yppersteprest til gagn for hele menneskeheten, fullstendig. Når han inntar sin plass og avlegger rapport til Jehova Gud om at han har fullført arbeidet, idet han fullt ut har gjenopprettet tilbedelsen ved hjelp av hele det nødvendige antall underprester i det åndelige tempel, vil resultatet bli et «betagende» syn.

24. Når vil Jehovas tilbedere rope til den større Toppstein: «Hvor betagende!»?

²⁴ I dette hellige øyeblikk, når det viser seg at arbeidet i forbindelse med den sanne tilbedelse er blitt fullført trass i motstand fra Babylon den store og hennes politiske forbundsfeller, vil alle sanne tilbedere av Jehova på jorden uvilkårlig bli fylt av dyp verdsettelse av den enestående rolle den større Stattholder, Jesus Kristus, har spilt. Jublende vil de rope til ham, den større Toppstein: «Hvor betagende! Hvor betagende!»

DEN «RINGE BEGYNNELSES DAG» SKAL IKKE FORAKTES

25. Hvorfor virket det arbeid som etter krigen ble påbegynt for å bygge opp den teokratiske organisasjon for tilbedelsen av Jehova, svært ubetydelig?

²⁵ Da dette arbeidet med å bygge opp den teokratiske organisasjon for tilbedelsen av Jehova begynte i etterkrigsåret 1919, virket det svært ubetydelig i den religiøse Babylon den stores og hennes militære, politiske elskeres øyne. For dem så det ut som om det var umulig at det kunne fullføres. Hvorfor det? Fordi den utfridde levning av salvede, åndelige israelitter var så liten og hadde kommet i vanry verden over. (Matteus 24: 9) Da Den Internasjonale Bibelstudieforening i dagene fra 1. til 8. september holdt et internasjonalt stevne på feriestedet Cedar Point i Ohio i USA, var det for eksempel bare 6000 til stede på møtene i løpet av uken, og de tusener som ikke kunne være til stede ved dette stevnet så tidlig etter den første verdenskrig, var spredt over hele jorden; det var (ifølge ufullstendige rapporter) 17 961 som var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid den 13. april 1919. Hva var disse få tusener innvigde, døpte tilbedere av Jehova sammenlignet med kristenhetens mange hundre millioner kirkemedlemmer? De var for intet å regne!

26. a) Skulle levningen foraktes fordi den var så liten? b) Hvem kom med et korrigerende budskap, og hvem var han sendt av?

²⁶ Men skulle denne utfridde levning av åndelige israelitter foraktes fordi den var så liten, eller fordi den ikke hadde noen «militær styrke»? Kjensgjerningene i vår tid, over 50 år senere, besvarer dette spørsmålet klart og tydelig og beviser at det var den ufeilbarlige Gud som sendte sin profet Sakarias med et budskap for å fjerne alle feilaktige oppfatninger som kunne skyldes tingenes utseende på et tidlig tidspunkt. La oss lytte til Sakarias mens han avlegger følgende rapport: «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Serubabels hender har grunnlagt dette hus, og hans hender skal fullføre det; og du skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg til eder. For hvem vil forakte den ringe begynnelses dag? Med glede ser de sju øyne blyloddet i Serubabels hånd, disse [Jehovas] øyne som farer omkring over hele jorden.» — Sakarias 4: 8—10.

27. Når ble det fullt ut bevist at det var Jehova som hadde sendt Sakarias til folket?

²⁷ Hvis de som utgjorde den hjemvendte levning av jøder i Juda land, hadde nært noen som helst tvil om at det var Jehova som hadde sendt Sakarias til sitt folk, visste de nå, på den tredje dag i den 12. lunarmåned (adar) i 515 f. Kr., med sikkerhet at det ikke var noen annen enn han som hadde gjort det. Beretningen i Esras 6: 14, 15 sier: «Og jødenes eldste ble ved å bygge og gjorde god framgang, mens profeten Haggai og Sakarias, Iddos sønn, støttet dem med sin profetiske tale; de bygde og fullførte arbeidet etter Israels Guds befaling og etter Kyros’ og Darius’ og perserkongen Artaxerxes’ befaling. Så ble da dette hus fullt ferdig til den tredje dag i måneden adar i det sjette år av kong Darius’ regjering.» Jehovas profetiske ord hadde vist seg å være pålitelig!

28. a) Hvorfor unngikk ikke Jehovas øyne å se at Serubabel, som hadde blyloddet i hånden, la toppsteinen på plass? b) Ved hvilken lignende, men større begivenhet vil hans øyne glede seg enda mer?

²⁸ Stattholderen Serubabel kan ha hatt en loddsnor med et lodd i hånden da han fullførte Jehovas hus for tilbedelse ved å legge den viktige toppsteinen på plass. Mange øyne gledet seg over dette synet, spesielt gjorde Jehovas øyne det. Ingenting unngår hans blikk. Det er som om han har et fullstendig sett øyne — sju øyne — som farer omkring over hele jorden for å merke seg alt som blir gjort, både det som blir gjort av hans fiender, og det som blir gjort av hans innvigde folk. Hans øyne unngikk ikke å se at toppsteinen ble lagt av Serubabel, som hadde et blylodd i sin hånd. Det gledet hans øyne, akkurat som det gledet hans trofaste levning, som satte tilbedelsen av den sanne Gud på førsteplassen i sitt liv. Hvor mye mer vil ikke hans øyne, som ser alt, glede seg når de ser den større Serubabel fullføre gjenopprettelsen av den rene tilbedelse på jorden i hans åndelige tempel!

«DE TO OLJESALVEDE»

29. Hva ble sagt til Sakarias da han første gang spurte om hva synet av gull-lysestaken betydde, og hvordan kan vi nå se hvor passende dette svaret var?

²⁹ Husker vi nå hva engelen sa til profeten Sakarias da han spurte hva gull-lysestaken med de sju lamper var? Ja, engelen svarte: «’Ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærskarenes Jehova sagt.» (Sakarias 4: 6, NW) Vi kan nå se hvor passende denne kraftfulle uttalelsen var, idet ytterligere detaljer viser seg i synet og en ytterligere forklaring blir gitt. For å gi oss et tilfredsstillende svar på spørsmålet blir det sagt:

30. Hva sa engelen til Sakarias at de to oljetrærne ved siden av lysestaken var et bilde på?

³⁰ «Da tok jeg til orde og sa til ham: Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side? Og jeg tok annen gang til orde og sa til ham: Hva er de to oljegreiner tett ved de to gullrenner som gullet strømmer ut av? Da sa han til meg: Vet du ikke hva disse er? Jeg svarte: Nei, herre! Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.» — Sakarias 4: 11—14.

31. Hvordan ble lampene forsynt med olje, hvorfor var forrådet konstant og hva var oljen et bilde på?

³¹ Sakarias fant det best å stille et annet spørsmål like etter det første for ikke å glemme å spørre om et trekk som han ikke hadde nevnt i sitt første spørsmål. Vi husker at de to oljetrær sto på henholdsvis den høyre og den venstre side av det gullkar hvorfra det gikk ut sju rør til de sju lamper på lysestaken, slik at de ble forsynt med olje fra det sentrale forråd. Hvorfra fikk så gullkaret på toppen av lysestaken sitt eget forråd av den væsken som tjente som brensel? Væsken kom fra greinene på oljetreet på den høyre siden og fra greinene på oljetreet på den venstre siden og ble ledet gjennom en gullrenne som gikk fra greinene på hver side. Den væsken som rant gjennom gullrennene, så gyllen ut, og en kunne ikke stanse tilførselen av den, like lite som en kunne hindre oljen i å renne ut fra trærne. Forrådet var konstant, ettersom det stadig strømmet olje fra kilden. Denne lysoljen var et bilde, ikke på en militær styrke, og heller ikke på menneskelig makt, men, som Jehova sa, på «min ånd». Oljen ble således brukt som et bilde på Guds ånd. — Sakarias 4: 6, NW.

32. a) Hvem er kilden til den symbolske olivenoljen? b) Hva blir symbolisert ved lysestaken, som får denne oljen?

³² Oljetreet er skapt av Jehova Gud, og han er derfor Kilden til dets olje. Han er også Kilden til den ånd eller usynlige, virksomme kraft som nærer den sanne tilbedelses ild. De to oljetrær er følgelig et bilde på de to redskaper hvorved han lar sin ånd strømme til den symbolske lysestake, det vil si til hans ’hellige folk’, den salvede levning av de åndelige israelitter. Hvem er så de to redskaper som blir symbolisert ved de to oljetrær?

33. Hvordan bruker Åpenbaringen 11: 3, 4 oljetrær for å symbolisere levende Guds skapninger, og hvem er de to oljetrær i Sakarias’ syn derfor et bilde på?

³³ Det er ikke i strid med Bibelen å si at de to oljetrær er et bilde på fornuftutstyrte Guds skapninger. I forbindelse med det synet av templet som den kristne apostelen Johannes forteller om i den siste boken i Bibelen, leser vi: «Og jeg vil gi mine to vitner at de skal være profeter . . . kledd i sekk. Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens herre.» (Åpenbaringen 11: 3, 4) Det blir forklart at de to oljetrærne i Sakarias’ syn er de «to oljesalvede som står hos all jordens herre». Hvem er så disse et bilde på? Ikke på profetene Haggai og Sakarias, som talte under inspirasjon, men på to personer som Sakarias fikk befaling om å overbringe Jehovas, hærskarenes Guds, ord til, nemlig ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og stattholderen Serubabel.

34. a) Hvordan sørget ypperstepresten og stattholderen for at den symbolske lysestake fikk den symbolske olje? b) Hvordan sørget Serubabel og Josva for at deres forråd av Guds ånd holdt seg konstant?

³⁴ Gjennom profetene Haggai og Sakarias, som talte under inspirasjon, fikk Josva og Serubabel Jehovas ånd. Disse skulle så ta ledelsen i arbeidet på Jehovas annet tempel, og de skulle av den grunn la den israelittiske levning få del i Jehovas ånd. Disse to «oljesalvede» skulle stadig la hele den gjenreiste nasjon få del i Jehovas ånd ved å holde på med arbeidet helt til det var fullført, og ved å oppmuntre tempelarbeiderne både ved formanende ord og ved sitt eksempel. De kunne gjøre dette hvis de hele tiden sto hos Jehova, «all jordens herre». De måtte stå på hans side i spørsmålet om den eneste sanne tilbedelse, og de måtte hele tiden stå til rådighet for ham og på den måten støtte opp om den udelte tilbedelse av ham. På den måten kunne det hellige arbeid bli utført ved Jehovas ånd. Ettersom han er «all jordens herre», lar han sin vilje i forbindelse med det bli gjennomført.

35. Hvem er de to oljetrær et bilde på i oppfyllelsen av synet i vår tid?

³⁵ Hvem symboliserer de «to oljetrær», de «to oljesalvede», i dette synet i vår tid, i «endens tid»? Ettersom de i den første oppfyllelsen av synet, på Sakarias’ egen tid, var et bilde på ypperstepresten Josva og stattholderen Serubabel, må de være et bilde på bare en person, nemlig Jehovas Salvede, Messias eller Kristus, Jesus, som ble salvet med Guds hellige ånd. — Esaias 61: 1—3; Lukas 4: 1.

36. a) Hvordan har Jesus Kristus handlet som ypperstepresten Josva og stattholderen Serubabel i forbindelse med Guds ånd? b) Hvordan har han, billedlig framstilt ved de to oljetrær, sørget for at forrådet av ånden har vært konstant, og hvilken symbolsk lysestake gir han denne ånd?

³⁶ Ja, Jesus, Messias, ble forbilledlig framstilt både ved ypperstepresten Josva og ved stattholderen Serubabel. Før han forlot sine trofaste apostler på jorden, lovte han å sende dem ånden, som utgår fra vår himmelske Far. (Johannes 14: 16, 17; 15: 26; 16: 13, 14) På pinsedagen i år 33 e. Kr. tjente han så som de to oljetrær i Sakarias’ syn. Gjennom ham begynte Jehova Gud den dagen å utgyte den hellige ånd over det ’hellige folk’, det åndelige Israel. (Apostlenes gjerninger 1: 5; 2: 1—35; Matteus 3: 11; Markus 1: 7, 8; Lukas 3: 16) I likhet med de «to oljesalvede» i Sakarias’ femte syn står Kristus Jesus «hos all jordens herre» som Yppersteprest og Stattholder og tjener ham hele tiden, for han er ved Guds høyre hånd i himmelen. (Apostlenes gjerninger 2: 34—36; 7: 56) I denne stilling kan han tjene som den kanal hvorfra det går en stadig strøm av Herren Guds ånd til den symbolske «lysestake» på jorden, den trofaste levning av det åndelige Israel.

37. a) Styrket av hva og under hvis ledelse har levningen fortsatt arbeidet på templet? b) Hvem vil derfor få æren og prisen for at arbeidet på templet er blitt utført på en vellykket måte?

³⁷ Støttet, ikke av en militær styrke, men av den allmektige Guds ånd, som aldri slutter å virke, fortsetter den salvede levning arbeidet under sin himmelske Stattholders og Yppersteprests, Jesu Kristi, ledelse. Stimulert og styrket av den hellige ånd vil de fortsette tempelarbeidet inntil det er fullført. Æren og prisen for det vellykte resultat blir følgelig ikke gitt til levningen av åndelige underprester, men til Jehova Gud, denne ånds Kilde, gjennom Jesus Kristus, hans kjærlige kanal.

Kapittel 12

Ondskap vil ikke lenger bli tillatt

1. Hva måtte Israels folk i samsvar med Jehovas pakt gjøre i stedet for bare å utføre visse religiøse formaliteter i Jehovas tempel for å bli velsignet av ham?

I JERUSALEM hadde Israels folk i gammel tid et vakkert symbol på den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud. Det var hans hellige, gjenoppbygde tempel. Men folket skulle ikke bare utføre visse rutinemessige, seremonielle handlinger i dette senter for tilbedelse; de skulle gjøre noe mer. Israels utvalgte folk, som hadde det gjenoppbygde tempel for tilbedelsen av Jehova i Jerusalem, skulle leve i samsvar med denne religionen hver dag i hele det gudgitte land. På den måten skulle deres religion ikke bare være religiøs formalisme, men en levemåte. Den ville ikke føre til at Jehovas hellige hus for tilbedelse ble vanhelliget. Den ville ikke føre hån og vanære over Guds navn. Da kunne Gud med glede velsigne landets innbyggere, som tilba ham, i samsvar med det løfte han hadde gitt i den høytidelige pakt han hadde inngått med folket. Han ville ikke være forpliktet til å la en dødbringende forbannelse komme over dem fordi de ikke levde i samsvar med pakten.

2. a) Hva skulle Jehovas tilbedere ifølge Salme 97: 10, 11 hate? b) Hvorfor skulle de ikke tolerere noen ondskap i sitt gudgitte område?

² De som oppriktig tilber ham, må hate all ondskap. Salmisten kommer derfor med følgende inspirerte formaning: «I som elsker [Jehova], hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd. Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet.» (Salme 97: 10, 11) Det må ikke tolereres noen ondskap der hvor de som elsker Jehova, bor, i deres gudgitte område. Til sin egen fastsatte tid vil han gjøre ende på ondskapen over hele jorden sammen med alle dens fryktelige følger. Han vil ikke lenger tillate ondskapen. Vi ser med glede fram til denne lykkelige tid for alle rettferdig innstilte mennesker!

3. Hvilket syn ble i samsvar med dette nå gitt, og til oppmuntring for hvem ble det skrevet ned?

³ Temaet for det sjette syn som profeten Sakarias fikk på den 24. dag i den 11. lunarmåned (sjebat) i år 519 f. Kr., er i harmoni med disse vidunderlige framtidsutsikter. For at dette profetiske synet skulle være til oppmuntring for oss som lever i den tid da det vil få sin fullstendige oppfyllelse, ble Sakarias inspirert til å skrive det ned.

DET SJETTE SYN

4, 5. a) Hva sa Sakarias til engelen som tydet synet, at han så? b) Hvordan beveget bokrullen seg gjennom luften, hvor stor skriveflate hadde den, og hvilket budskap sto skrevet på den?

⁴ Sakarias skriver: «Så løftet jeg atter mine øyne opp og fikk se en flygende bokrull. Og han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flygende bokrull, som er tjue alen lang og ti alen bred.» — Sakarias 5: 1, 2.

⁵ Bokrullen er rullet ut. Utbredt glir den gjennom luften som om den skulle være et fly. Det er en stor rull, for den er 20 alen lang og ti alen bred, altså 200 kvadratalen eller rundt regnet 40 kvadratmeter. Og hvis begge sider var beskrevet, ville det bety at 80 kvadratmeter var beskrevet. Det viste seg at det var skrevet på begge sider av den. Den kunne på den måten overbringe et meget omfattende budskap. Var det et gunstig eller var det et ugunstig budskap for landet? Det ville vise hva den flygende bokrullen betydde. Sakarias ønsket å få vite det, og det gjør vi også.

6. Hva viste engelen som tydet synet, at den flygende bokrullen sto for?

⁶ Hva sa den engelen som forklarte synet? «Da sa han til meg: ’Dette er den forbannelse som går ut over hele jordens overflate fordi enhver som stjeler, ifølge det som står på denne siden, har gått fri for straff; og enhver som sverger en ed, ifølge det som står på den andre siden, har gått fri for straff.’» — Sakarias 5: 3, NW.

7, 8. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med tyven og den som har sverget falsk i Jehovas navn, og hva sier Jehova at forbannelsen skal gjøre?

⁷ Hva vil så skje med disse som inntil nå har sloppet ustraffet fra sine onde gjerninger? Hvilken forbannelse vil ifølge det som står skrevet på den ene siden av bokrullen, komme over den som hittil har stjålet uten å bli straffet? Og hvilken forbannelse vil ifølge det som står skrevet på den andre siden av bokrullen, komme over den som har sverget falsk? Vi som lever nå, er også interessert i dette, for hele jorden er nå full av tyver og av mennesker som ikke holder den ed de har sverget. Hva har den engelen som forklarer synet, å fortelle oss? Følgende:

⁸ «Jeg har latt den gå ut, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og den skal gå inn i tyvens hus og i dens hus som sverger falsk ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og steinene.» — Sakarias 5: 4.

9. Hvor omfattende skulle ødeleggelsen være? Skulle den bare omfatte husene?

⁹ Det hvilte en forbannelse over tyven og den som sverget falsk i Jehovas navn; de skulle utslettes. Det var ikke bare deres hus, treverket og steinene og det hele, som skulle bli fortært, men tyven og den som sverget falsk, skulle selv bli utslettet. Selve det sted hvor de bodde, skulle bli utslettet av landet, og de selv skulle bli utslettet sammen med sitt hus. I sannhet en fryktelig forbannelse! En hard straff!

10. Hvilket land var det her tale om, og hvorfor var det så mye alvorligere når dette landets innbyggere gjorde seg skyldig i å stjele og sverge falsk?

¹⁰ Vi må huske at dette gjaldt Juda land som var bebodd av levningen av de jøder som en gang hadde vært i landflyktighet i Babylon, og som var blitt utfridd av det og hadde vendt tilbake for å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. Dette gjorde saken enda mer alvorlig. I De ti bud, som disse kjødelige, omskårne jøder hadde fått gjennom profeten Moses, hadde de fått befaling av Gud om ikke å stjele og ikke sverge falsk eller bære falskt vitnesbyrd. Den som stjal fra Guds utvalgte folk, stjal derfor i virkeligheten fra Jehova. Den som sverget falsk i Jehovas hellige navn, løy ikke bare for den som eden skulle være en forsikring eller garanti for, men også for Jehova. Han misbrukte hans navn. (2 Mosebok 20: 7, 15, 16) Selv om tyvene og de som sverget falsk, for en tid hadde unngått å bli straffet av dem som skulle håndheve Guds lov, hvilte Guds forbannelse over disse overtrederne. og den ville i sin tid ramme dem.

FORSKJELLIGE FORMER FOR TYVERI

11. Kunne sult unnskylde en tyv, eller hvilke følger fikk en slik form for tyveri ifølge Salomo og Agur?

¹¹ Hvilket motiv den som stjal, enn kan ha hatt, og hvilke formildende omstendigheter som enn kan ha vært til stede var det en synd, og den som hadde syndet, fortjente å bli straffet i samsvar med Guds lov. Vismannen kong Salomo sa under inspirasjon: «Blir ikke tyven foraktet, når han stjeler for å stille sin sult? Og hvis han blir grepet, må han betale sjufold; alt det han eier i sitt hus, må han gi.» (Ordspråkene 6: 30, 31) Agur, Jakes sønn, som laget mange ordspråk, ønsket ikke å komme i en situasjon hvor han følte at han var nødt til å stjele, for han forsto at hans Gud ble berørt av det. Han ba derfor til Gud: «La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» (Ordspråkene 30: 1, 8, 9) Hvordan kunne han forbanne Guds navn ved å stjele?

12. a) Hvordan vil den som stjeler, i lys av De ti bud ringeakte Guds navn selv om han stjeler fordi han er sulten? b) Hva sier apostelen Paulus om dette?

¹² Fordi tyveri er et utslag av avgudsdyrkelse. Tyven forguder seg selv eller det han stjeler. Han begjærer noe som han ikke har noen rett til, men som tilhører en annen. For å unngå å bli straffet for tyveri tar han det han begjærer, når eieren eller lovens håndhevere ikke ser det. Ettersom budet om at det er galt å stjele, ble gitt i Guds navn, Jehova, viser den som stjeler, ringeakt for Guds navn og betrakter det som noe som ikke har noen makt eller betydning. Den kristne apostelen Paulus skrev til kristne medarvinger til Guds himmelske rike: «Ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» (Efeserne 5: 5) Han skrev også: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.» (Kolossenserne 3: 5) Paulus kan ha hatt Sakarias’ profeti i tankene da han skrev: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger.» — Efeserne 4: 28, 25.

13. a) Hvordan berører ’forbannelsen’ en innvigd, døpt kristen som begynner å stjele? b) Hvilken form for tyveri er enda mer alvorlig enn det å stjele en annens materielle eiendeler?

¹³ Hvis en innvigd, døpt kristen begynner å stjele, eller hvis han igjen begynner å følge en tyvaktig handlemåte som han har vendt seg bort fra, skader han sin Guds navn. Ettersom han som en tyv ikke kan arve Guds messianske rike, vil Guds forbannelse hvile over ham. Dette betyr at han vil bli tilintetgjort, for hvis han ikke kommer inn i det rike som han er kalt til, vil det ikke være noen andre muligheter for ham. For å være en tyv behøver en ikke nødvendigvis å stjele materielle ting fra andre. Det vil få enda alvorligere følger å stjele Guds ord. Slikt tyveri mishager Gud.

14. Hva sier Jehova i Jeremias 23: 30—32 om dem som stjeler hans ord?

¹⁴ «Se, derfor, sier [Jehova], kommer jeg over de profeter som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg kommer over de profeter som bruker sin tunge og sier: Så sier [Jehova]. Se, jeg kommer over dem som bærer fram løgnaktige drømmer, sier [Jehova], og som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt; jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og noe gagn gjør de ikke dette folk, sier [Jehova].» — Jeremias 23: 30—32.

15. a) Hva kan sies med hensyn til hvorvidt vi stjeler Jehovas ord når vi siterer fra Bibelen for andre? b) Hvordan stjal profetene på Jeremias’ tid Guds ord fra hverandre?

¹⁵ Det er en alvorlig sak å stjele Jehovas ord fra noen. Hvordan kan vi gjøre det? Stjeler vi Jehovas ord fra profeten når vi siterer de ord som ble uttalt av den som Jehova inspirerte til å komme med denne uttalelsen? Nei, for vi lar profeten, hvis inspirerte ord vi siterer til støtte eller bevis for det vi lærer, få den ære som tilkommer ham. Vi henviser til den bibelske boken og til det kapitlet og verset som vi siterer fra. Vi handler ikke slik som de falske profetene på Jeremias’ tid. Disse profetene tok profetien fra den mann som Jehova hadde inspirert til å uttale den, og ga så inntrykk av at det var deres egen profeti. Og når de redegjorde for den profetien som de hadde stjålet, ble de naturligvis ikke ledet av Gud. Dette førte til at de ikke forklarte den riktig, eller at de kom med egne tilføyelser, tilføyelser som de ikke var blitt bemyndiget av Gud til å komme med, eller at de forfalsket, forvrengte eller utvannet profetien. På den måten brukte de den stjålne profetien for å fremme sine egne, selviske hensikter.

16. Hvordan kan en si om dem som ga seg ut for å være profeter som ble inspirert av Gud, eller som bare fortalte drømmer, at de stjal Guds navn?

¹⁶ De gir seg ut for å være profeter ved å si, som om de taler under inspirasjon: «Så sier [Jehova].» På den måten stjeler de i virkeligheten Jehovas navn ved å knytte det til deres egne uttalelser, hvor det ikke hører hjemme. De bærer fram løgnaktige drømmer for å påvirke menneskene til å ta avstand fra Jehovas sanne talerør. På grunn av sine løgnaktige drømmer og sitt skryt angående framtiden villeder de menneskene religiøst og åndelig sett og lar dem være uforberedt på de ting som virkelig vil komme. Jehova har ikke sendt dem eller gitt dem befaling om å profetere, og de har derfor ingen rett til å stjele Guds navn fra det sted hvor det hører hjemme, og benytte det i samsvar med sine bedragerske hensikter. Slike tyver er ikke til gagn for noen.

17. Hvilken advarsel kom Jehova med, og hvordan var de profeter som ikke sto i hans fortrolige råd, ansvarlige for folkets oppførsel?

¹⁷ «For hvem av dem har stått i [Jehovas] fortrolige råd, så han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det? Se, [Jehovas] storm, hans vrede farer ut, en virvlende stormvind, den virvler over hodet på de ugudelige. [Jehovas] vrede skal ikke vende tilbake før han har utført og fullbyrdet sitt hjertes tanker; i de siste dager skal I forstå det helt. Jeg har ikke sendt profetene, allikevel løp de; jeg har ikke talt til dem, allikevel profeterte de. Og hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger.» — Jeremias 23: 18—22.

18. Hvordan har kristenhetens prester gjort seg skyldig i det som Åpenbaringen 22: 19 advarer mot, og hvordan har de stjålet Guds ord fra andre?

¹⁸ Dette er i samsvar med det som blir sagt til de innvigde, døpte kristne i den siste boken i Bibelen: «Dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.» (Åpenbaringen 22: 19) Kristenhetens presteskap, som lærer at Åpenbaringsboken er uten profetisk verdi, eller at Bibelen er full av myter og legender og usannsynlige påstander, har i sannhet tatt bort mye fra Guds Ord og holdt det skjult for intetanende mennesker. Hvor ofte har ikke kristenhetens prester under valgkampanjer eller i krigstid brukt et skriftsted slik som de selv har funnet det for godt, og benyttet det som et utgangspunkt når de har talt til sine menigheter om verdslig politikk og sosiale reformer eller spredt krigspropaganda! Er ikke det å stjele Jehovas ord fra andre?

19. Hvordan kan vi i likhet med apostelen Paulus unngå den forbannelse som Gud lar komme over dem som stjeler Guds ord fra dem som trenger dem?

¹⁹ I stedet for å stjele noe av Guds Ord fra dem som fortjener å få høre det, bør vi følge det eksempel som ble satt av apostelen Paulus, som sa: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene, idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» (Apostlenes gjerninger 20: 19—21, 26, 27) I likhet med Paulus ønsker vi ikke å gjøre oss skyldig i åndelig tyveri, slik at Guds forbannelse kommer til å hvile over oss.

Å SVERGE FALSK I GUDS NAVN

20. Hvilket eksempel i Juda på det å sverge falsk i Guds navn kunne profeten Sakarias og hans jødiske landsmenn huske?

²⁰ Sakarias og resten av de hjemvendte jødene på hans tid var godt kjent med et historisk eksempel som tydelig viste hvor alvorlig Gud så på det å sverge falsk i hans navn. Dette eksemplet har tilknytning til deres siste konge på tronen i Jerusalem, nemlig kong Sedekias, Josias’ sønn. Han døde som en blind mann mens han satt i fengsel i Babylon, før den trofaste jødiske levning ble utfridd av landflyktigheten i Babylon. Hva var grunnen til det? Beretningen i 2 Krønikebok 36: 12, 13 viser det, for den sier: «Han gjorde hva ondt var i [Jehovas], hans Guds øyne; han ydmyket seg ikke for profeten Jeremias, hvis ord kom fra [Jehovas] munn. Han gjorde også opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud; han var hårdnakket og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til [Jehova], Israels Gud.»

21. Hvilken beslutning traff Jehova ifølge Esekiel 17: 16—20 angående den utro kong Sedekias?

²¹ Med hensyn til den ed som kong Sedekias sverget kong Nebukadnesar i Jehovas navn, viser Esekiel 17: 16—20 hvilken beslutning Jehova traff:

Så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], på det sted hvor han bor den konge som gjorde ham til konge, men hvis ed han foraktet, og hvis pakt han brøt, hos ham, midt i Babel skal han visselig dø. . . . Han foraktet eden og brøt pakten, enda han hadde gitt hånden på det. Alt dette har han gjort: han skal ikke slippe unna. Derfor sier Herren, [Jehova], så: Så sant jeg lever, eden som han svor ved meg, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med meg, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode. Jeg vil utspenne mitt garn over ham og han skal fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel og gå i rette med ham der, for den troløshet som han har vist mot meg.

22. Hvordan sverget kong Sedekias falsk, og i strid med hvis råd?

²² Ettersom kong Sedekias hadde sverget kong Nebukadnesar en ed i den suverene Herres, Jehovas, navn, var han overfor Gud forpliktet til å leve i samsvar med sin ed og holde den pakt han hadde inngått om å være vasallkonge under kongen i Babylon. Han viste imidlertid ringeakt for profeten Jeremias’ inspirerte råd og sverget falsk og gjorde opprør og vendte seg til Egypts farao for å få militær hjelp. — Esekiel 17: 15, 17; Esaias 31: 1—3.

23. Hvordan har kristenhetens nasjoner og deres prester etterlignet Sedekias når de har søkt hjelp, og derved brutt sin pakt?

²³ Kristenhetens nasjoner har fulgt det eksempel som ble satt av kong Sedekias, som var underlagt lovpakten, som Gud hadde inngått med folket ved mellommannen Moses, og dratt ned til det symbolske Egypt for å få hjelp, ja, de har vendt seg til denne verden, med dens militære styrker. Kristenhetens prester har samarbeidet med sine respektive nasjoner og har bedt for og velsignet deres hærer, deres krigsvåpen og deres krigshandlinger. På denne måten har kristenhetens nasjoner og deres prester, som hevder at de er tatt inn i den nye pakt med Gud ved mellommannen Kristus, brutt sin pakt med Gud. De religiøse lederne har krenket den nøytralitet som alle kristne må bevare under denne verdens konflikter.

24. a) Hvordan har kristenhetens prester foraktet de eder de har avlagt i forbindelse med sin ordinasjon? b) Hvordan vil det gå med dem når Gud lar den flygende bokrull, ’forbannelsen’, gå ut i den kommende ’store trengsel’?

²⁴ Kristenhetens sekteriske prester har brutt alle de eder de kan ha sverget overfor Gud da de ble ordinert til sin tjeneste i sine respektive religionssamfunn. De har gjort det ved å følge en verdslig handlemåte, vel vitende at «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», og at «den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende». (Jakob 4: 4) Hva så med den «forbannelse» som ble representert ved den uvanlig store, flygende bokrullen som beveget seg over hele jordens overflate? Vil den komme inn i husene til disse åndelige eller religiøse tyver? Vil den utrydde dem og alle deres religiøse hus når Guds gjengjeldelses tid er inne? Ja, det vil den! Disse prestene og deres såkalte kristne nasjoner er «upålitelige» overfor Gud, selv om de burde vite at «de som gjør sådant, fortjener døden». (Romerne 1: 31, 32) Ve dem i den kommende ’store trengsel’, da Gud vil la den forbannelse som sto skrevet på den «flygende bokrull», komme over dem. — Matteus 24: 21, 22.

25, 26. a) Hvor må det én gang for alle bli gjort ende på de former for ondskap som blir beskrevet på den flygende bokrullen? b) Ved å følge hvilken handlemåte vil innvigde, døpte kristne unngå ’forbannelsen’?

²⁵ Akkurat som forbannelsen i det syn Sakarias fikk, skulle gjøre slutt på tyveri og falske eder i Jehovas navn over hele det land hvor hans folk bodde, vil det måtte bli gjort ende på slike ting over hele jorden, og nå spesielt i det åndelige område hvor den gjenreiste levning av det åndelige Israel befinner seg. Slike onde ting vil ikke lenger bli tillatt eller tolerert; ingen vil ustraffet få gjøre seg skyldig i slike ting her på jorden, som tilhører dens Skaper, den suverene Herre, Jehova. For å unngå den kommende ødeleggelse må alle fullt ut innvigde, døpte kristne følge den bibelske formaning og ikke være «av verden», men nidkjært bevare sin teokratiske nøytralitet når det gjelder denne verdens selviske stridigheter. Fordi de som tilhører den gjenreiste levning av åndelige israelitter, gjør dette, blir følgende ord i Åpenbaringen 22: 3—5 oppfylt på dem:

²⁶ «Og ingen forbannelse skal være mer, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.»

ONDSKAPEN FØRES TIL BABYLON

27. a) Hva fikk Sakarias se komme fram i det sjuende syn? b) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med ’deres utseende i hele landet’?

²⁷ Ettersom ingen forbannelse fra Gud skal være mer, vil det heller ikke mer være noen ondskap. At ondskapen ikke lenger vil bli tillatt i det land som tilhører Gud, Skaperen, blir ved hjelp av interessante symboler vist i det sjuende syn profeten Sakarias fikk. La oss feste forstandens øyne på det bilde Sakarias tegner for oss: «Så kom engelen som talte med meg, fram; og han sa til meg: Løft dine øyne opp og se hva det er dette som kommer fram der! Jeg spurte: Hva er det? Han svarte: Det er en efa som kommer fram der. Og han sa: Således skal det se ut med dem [dette er deres utseende, NW] i hele landet.» (Sakarias 5: 5, 6) Det hebraiske uttrykket som engelen benyttet, og som blir gjengitt med «deres utseende», betyr bokstavelig «deres øye». På lignende måte er ordet «utseende» i 4 Mosebok 11: 7 (i forbindelse med mannaen som nettopp var blitt funnet) oversatt fra det hebraiske uttrykket for «dens øye». I den greske oversettelsen Septuaginta blir imidlertid Sakarias 5: 6 gjengitt på følgende måte: «Dette er deres urettferdighet på hele jorden.» Er det et urettferdig «utseende» de har?

28. Hva viser det at beholderen var et bestemt rommål, med hensyn til innbyggerne «i hele landet»?

²⁸ For å kunne svare på det må vi se hva som er inne i den flygende efaen, som er utstyrt med et blylokk. En efa var et mål, som rommet cirka 22 liter. Ettersom efaen måler det som er i den, ser det ut til at den symbolske efaen måler eller tar mål av det som er inne i den, og derved viser hvilket «utseende» alle som bor i landet eller på jorden, har. Er det urettferdig, slik som den greske oversettelsen Septuaginta antyder?

29. Hva var inne i efaen, og hva var navnet på det?

²⁹ «Da ble et blylokk løftet opp,» sier Sakarias, «og det viste seg en kvinne som satt i efaen. Og han sa: Dette er ugudeligheten [ondskapen, NW]. Så støtte han henne ned i efaen og slo blylokket til over åpningen.» — Sakarias 5: 7, 8.

30. a) Hva var således ’kvinnen’ inne i efaen et bilde på, og hva antydet det at hun var innesperret der? b) Begrenset det at en efa ble brukt i forretningslivet, den form for ondskap dens innhold symboliserte, og hvor hørte den i alle tilfelle hjemme?

³⁰ Ondskapen blant alle landets innbyggere blir således symbolisert ved en kvinne. Men nå er denne «ondskapen» blitt sperret inne, i likhet med kvinnen i efaen. Den er blitt målt, og den tid da den vil være tillatt i landet, er også blitt målt av den suverene Herre, Jehova. Og for å holde den innesperret er et tungt, rundt blylokk blitt lagt over efaens åpning. Ettersom efaen var et mål som ble brukt i forretningslivet, kunne den sikte til noe som har med handel å gjøre, og følgelig inneholde kommersiell ondskap, urette forretningstransaksjoner. Men det behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle. En kan måle alle forbindelser mennesker imellom og alt det de foretar seg, og det er øyensynlig slik den ’ondskap’ som blir symbolisert her, skal oppfattes. Ondskap av et hvilket som helst slag har ingen plass noe sted i det land eller åndelige område hvor Jehovas innvigde folk befinner seg. Ondskapen bør anbringes i en beholder og i fullt mål sendes bort, til det sted hvor den hører hjemme. Den bør ikke få lov til å bli.

31. Hva så Sakarias deretter skje med efaen?

³¹ Det er nettopp dette det sjuende syn Sakarias fikk, viser. Vi kan glede oss sammen med ham idet han forteller: «Deretter løftet jeg mine øyne opp og fikk se to kvinner som kom fram, og vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som storkens vinger; og de løftet efaen opp, så den svevde mellom jorden og himmelen. Da sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor skal de hen med efaen?» — Sakarias 5: 9, 10.

32. Hvordan blir disse to kvinnene stilt opp som en motsetning til kvinnen inne i efaen, og hva viser det at vinden fylte deres vinger?

³² De to symbolske kvinnene blir brukt for å føre bort den innelukkede «ondskapen» like hurtig som ved moderne flytransport. Dette er en god anvendelse av symboler. Kvinner blir således ikke bare brukt for å symbolisere ondskap — det er ikke bare kvinner som legger ondskap for dagen — men de kan også være verdige og nyttige redskaper i Jehovas tjeneste. Og her i dette synet blir de brukt for å symbolisere redskaper som blir brukt av den suverene Herre, Gud, som hater all ondskap. I likhet med ham hater disse to symbolske kvinnene ondskapen, og de er glade for at de kan bli brukt av ham til å befri landet for den. Vi ser således at det her er en fin balanse mellom bruken av kvinner som symboler. Og det at «vinden fylte deres vinger», viser at de fikk himmelsk hjelp for at de hurtig skulle kunne fjerne ondskapen.

33. Hvilke trekk ved storken viser at det var passende at disse to symbolske kvinnene hadde storkevinger?

³³ Vi merker oss at deres vinger er som «storkens vinger». Hvor passende det er at disse to symbolske kvinnene har slike vinger, framgår av at det hebraiske ordet for «stork» (hha·si·dahʹ) tydeligvis er avledet av det hebraiske ordet (hheʹsed), som betyr «kjærlig godhet» og «trofasthet», egenskaper som kjennetegner kvinner. Storken er kjent for å vise sitt avkom stor ømhet og også for å være trofast mot sin make gjennom hele livet. Men ømhet er naturligvis ikke en egenskap som skal legges for dagen overfor «ondskapen». Ettersom storkene er trekkfugler og har et instinkt som gjør at de er klar over når de skal begynne å trekke, ville disse to symbolske kvinnene med storkens vinger vite når Jehovas fastsatte tid var inne til at «ondskapen» skulle fjernes. (Jeremias 8: 7) Ettersom storkene har et vingespenn på opptil 2,1 meter, kan de fly høyt og samtidig løfte tunge byrder. De to symbolske kvinnene med storkevinger skulle derfor kunne løfte og føre bort sin tunge bør med ’ondskap’. (Job 39: 16, NW; Salme 104: 17) Vi spør med Sakarias: «Hvor skal de hen med efaen?»

34. Hvor sa engelen at kvinnene med storkevinger førte den lastede efaen?

³⁴ Den engelen som talte med Sakarias, forteller: «Han svarte: De skal til Sinears land for å bygge et hus for henne der; og når det er ferdig [grunnfast, NW], skal hun settes ned der på sitt sted.» — Sakarias 5: 11.

35. Hvorfor var det passende at «ondskapen» ble ført til «Sinears land» og hvordan kan det sies at den ble plassert på «sitt sted» da den ble anbrakt der?

³⁵ Hvorfor kunne det sies at «ondskapen» ble satt ned «på sitt sted» da den ble ført til «Sinears land» og satt ned der? Fordi det også på profeten Sakarias’ tid var der byen Babylon lå. Det var der Babylon ble grunnlagt av Nimrod, en «mektig jeger i opposisjon til Jehova». Det var der, med byen Babylon som senter, at opprøret mot den suverene Herre, Jehova, ble organisert. Der ble også den organiserte falske religion til, slik at byen Babylon kom til å bli verdenssentret for den falske religion. Den ble setet for «Babylon, den store», den falske religions verdensrike, et religiøst verdensrike som består den dag i dag. (1 Mosebok 10: 8—10, NW, 11: 1—9; Åpenbaringen 14: 8; 17: 1—18) Det var derfor i «Sinears land», som representerer det sted hvor opprøret mot Jehova Guds universelle overherredømme fant sted, og også det sted hvor den falske, babyloniske religion hører hjemme, «ondskapen» burde anbringes og bevares, som i et hus som er blitt grunnfestet på «sitt sted».

36. Hva var Jehovas utvalgte folks gudgitte land ikke et passende sted for etter at templet var blitt gjenoppbygd i Jerusalem, noe også Paulus viser i 2 Korintierne 6: 14—16?

³⁶ Jehovas utvalgte folks gudgitte land var avgjort ikke et sted ondskap av noe slag skulle få forekomme, enten det nå var avgudsdyrkelse, tyveri, uærlige forretningsmetoder, falske eder som ble sverget i Guds navn, eller andre onde ting. Dette gjaldt spesielt etter at templet for den rene, ubesmittede, helhjertete tilbedelse av Jehova i Jerusalem var blitt gjenoppbygd. Som den kristne apostelen Paulus skrev til menigheten i den hedenske byen Korint: «Hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?» (2 Korintierne 6: 14—16) Angående enhver som praktiserer det som er galt, innen den kristne menighet av Jehovas innvigde, døpte folk, sier Paulus: «Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Korintierne 5: 13.

37. Hva bør bli gjort med «ondskapen» nå i «endens tid» hva Jehovas tilbederes gudgitte åndelige område angår?

³⁷ Nå i «endens tid», i «avslutningen på denne tingenes ordning», må enhver form for ondskap fjernes fra det gudgitte, åndelige område hvor Jehovas tilbedere befinner seg. Ondskapen må holdes utenfor dette området og holdes innenfor det område som tilhører Babylon den store og dens politiske, militære og kommersielle forbundsfeller. Den må fortsette å være der, som om den befinner seg i et grunnfast hus. Vi ønsker ikke noe fellesskap eller samfunn med denne symbolske kvinnen, denne ondskapen. La henne bli ødelagt sammen med Babylon den store og alle som har gjort opprør mot Jehovas universelle overherredømme, «i Sinears land»!

38. Hvilken fjerning har derfor pågått siden gjenopprettelsen av den rene tilbedelse i Jehovas tempel ble påbegynt i 1919, og hvordan forutsa Jesus dette i sin lignelse om ugresset blant hveten?

³⁸ Denne fjerning av ondskapen, som de to symbolske kvinner med storkevinger foretar, har pågått helt siden gjenopprettelsen av den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel ble påbegynt, i 1919. Dette er helt i samsvar med det Jesus Kristus forutsa angående «avslutningen på tingenes ordning»: «Høsten er verdens ende [en avslutning på en tingenes ordning, NW]; høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende [avslutningen på tingenes ordning, NW]: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matteus 13: 39—42) Når Babylon den store og hennes verdslige elskere blir ødelagt som ved ild i den kommende ’store trengsel’, vil det bli slutt på deres gråt og tenners gnissel. — Matteus 24: 21, 22; 25: 41, 46, UO.

39. Hvilken trofast handlemåte bør vi derfor fortsette å følge, idet vi legger oss ordene i Salme 145: 20 på hjerte?

³⁹ Alle vi som har forlatt Babylon den store og hennes verdslige elskere i det babyloniske «Sinears land», har ingen grunn til å vende tilbake til denne «ondskapen», som hører hjemme der hvor den fikk sin begynnelse. For å bevare en trofast handlemåte overfor den suverene Herre, den eneste sanne Gud, Jehova, må vi fortsette å utøve den rene, ubesmittede tilbedelse i hans åndelige tempel under hans Yppersteprest, Jesus Kristus. Vi legger oss følgende ord, som hans salmist skrev under inspirasjon, på hjerte: «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige [de onde, NW] ødelegger han.» — Salme 145. 20.

Kapittel 13

Guds vogner trygger kroningen

1. Er de vogner som blir sett i Sakarias’ åttende syn, vogner som er blitt ført opp fra Egypt?

I DET åttende og siste synet profeten Sakarias fikk, viser det seg noen vogner. Det er ikke vogner som er blitt ført opp fra Egypt for å beskytte tempelarbeiderne i Jerusalem i dette året, i 519 f. Kr., eller i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. Synet åpenbarer at disse vognene har større makt og skriver seg fra en høyere kilde. La oss betrakte dem sammen med Sakarias idet de kommer inn på skueplassen:

2. Hvor kom vognene fram, hvor mange var det av dem, og hva slags hester ble de trukket av?

² «Så løftet jeg atter mine øyne opp og fikk se fire vogner som kom fram mellom to fjell, og fjellene var kobberfjell. For den første vogn var det røde hester, og for den annen vogn var det svarte hester, og for den tredje vogn var det hvite hester, og for den fjerde vogn flekkete, sterke hester.» — Sakarias 6: 1—3.

3. Hva tjener hestenes farger til, og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til fjellene?

³ Vi behøver ikke å gjette oss til hva de forskjellige fargene på hestene betyr. Hestenes farge tjente til å skille de vognene som ble trukket av de forskjellige spann, fra hverandre. Hvor mange hester hver vogn ble trukket av, forteller ikke Sakarias. Men hva representerer de to kobberfjellene som de fire vognene kommer fram mellom? De er sikkert ikke et bilde på det fjellet som Jerusalem lå på, og Oljeberget like øst for det. Hva de står for, framgår av det som nå blir sagt til Sakarias:

4. Hvor sier engelen at vognene kommer fra?

⁴ «Og jeg tok til orde og sa til engelen som talte med meg: Hva er dette, herre? Engelen svarte: Dette er himmelens fire vinder [ånder, NW], som nå farer ut etter at de har framstilt seg for all jordens herre.» — Sakarias 6: 4, 5.

5. Hvem er «all jordens herre», og hvorfor framstiller de fire vognene seg for ham?

⁵ Disse vognene i synet er altså ikke bokstavelige stridsvogner fra Egypts sletteland, men de symboliserer «himmelens fire vinder [ånder, NW], som nå farer ut etter at de har framstilt seg for all jordens herre». Og hvem er denne «all jordens herre»? (Sakarias 4: 14) Det er Jehova, hærskarenes Gud. (Mika 4: 13) Og hvor befinner han seg? I himmelen, i sitt hellige, åndelige tempel. Det er for ham disse fire symbolske vognene framstiller seg, idet de respektfullt står foran ham for å motta sitt offisielle oppdrag, sine oppgaver med hensyn til jorden, som han er Herre over. Deretter kommer de fram mellom de to symbolske kobberfjellene.

6. Hva er ifølge Bibelen de to kobberfjellene et bilde på?

⁶ Disse to kobberfjellene må følgelig være et bilde på Guds fjell, det vil si Guds regjeringsorganisasjoner. Dette er ikke overraskende, for i Bibelen blir fjell brukt som symboler på regjeringer, på kongeriker. Guds engel sa for eksempel til den kristne apostelen Johannes angående det sjuhodete dyret som skjøgen Babylon den store red på: «De sju hoder er sju fjell, som kvinnen sitter på, og de er sju konger.» (Åpenbaringen 17: 9, 10) Det ene kobberfjellet er derfor et bilde på Jehova Guds eget rike, hvor han regjerer som den universelle Overherre. Det andre kobberfjellet representerer det messianske rike som Jehova oppretter med sin enbårne Sønn, Messias, Jesus, som konge.

7. a) Hvordan ble det annet fjell til, slik det framgår av Daniels syn? b) Når og hvordan blir dets gjerning fullført?

⁷ Dette andre kobberfjellet er det fjellet som kong Nebukadnesar i Babylon så i en drøm bare 87 år før Sakarias fikk sitt åttende syn. Det var den steinen som ble revet løs fra et stort fjell, men ikke med hender, og som deretter rammet og knuste det politiske bilde som representerte det hedenske herredømme over hele menneskeheten, for så å vokse og bli til et stort fjell som fylte hele jorden. Da Daniel forklarte at dette fjellet var et bilde på Guds Sønns messianske rike, sa han: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» (Daniel 2: 35, 44, 45) Dette messianske rike ble «revet løs» i 1914 e. Kr., da hedningenes tid endte, og i den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil det befri jorden for alle de hedenske regjeringer.

8. Når kom disse vognene fram mellom de to symbolske fjellene, og hvordan er det at fjellene består av kobber, passende i betraktning av det de symboliserer?

⁸ Etter at hedningenes tid hadde endt om høsten i 1914, fantes det følgelig to symbolske «kobberfjell», nemlig Jehovas, universets Overherres, kongerike og hans Sønns, kongen Jesu Kristi, messianske rike. Det er derfor mellom disse to himmelske riker de fire symbolske ’vognene’ kommer fram. De kom tydeligvis fram i etterkrigsåret 1919, da levningen av det åndelige Israel ble utfridd av Babylon den store og gikk i gang med å bygge opp den teokratiske tilbedelse av Jehova Gud i hans åndelige tempel. I gammel tid var kobber et edelt metall i likhet med gull og sølv, og det ble brukt i Jehovas hellige tabernakel for tilbedelse og også i templet i Jerusalem. Kobberets edle kvalitet representerte derfor på en passende måte den edle kvalitet og den stabilitet som kjennetegner Jehovas, universets Overherres, rike og hans Sønns messianske rike.

9. Hvordan kan det sies at de fire vognene er «himmelens fire ånder», og hvilken tjeneste utfører de?

⁹ Hvordan kan de fire vognene som ble trukket av hestespann i forskjellige farger, være «himmelens fire ånder»? (Sakarias 6: 5, NW) Grunnen til det er at de i oppfyllelsen av det profetiske synet er engler, åndemakter, som kan tre fram for «all jordens herre» i himmelen. Jehova er den som «gjør sine engler til ånder». (Salme 104: 1—4; Hebreerne 1: 7, NW) Ettersom han er «hærskarenes Gud», kan han bruke disse englene til militære formål, for å beskytte sitt utvalgte folk. Som Jesus Kristus sa til apostelen Peter da han sto overfor en pøbelflokk i Getsemane hage: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matteus 26: 53) Ettersom disse «himmelens fire ånder» blir framstilt ved stridsvogner som blir trukket av hester, er de et bilde på skarer av engler som av sin himmelske Hærfører har fått i oppdrag å beskytte hans folk på jorden på den tid da gjenoppbyggingen av hans tempel for tilbedelse i Jerusalem finner sted.

10. Hvor dro hestene med vognene for å utføre sine respektive oppdrag?

¹⁰ Hvor er det så 1) de røde hestene, 2) de svarte hestene, 3) de hvite hestene og 4) de flekkete hestene drar for å utføre sitt oppdrag? Engelen besvarte dette spørsmålet idet han sa følgende til Sakarias om de fire vognenes bevegelser: «Vognen med de svarte hester for dro ut mot Nordens land og de hvite dro ut etter dem [det vil si bakover i forhold til dem selv],a og de flekkete dro ut mot Sydens land. Og de sterkeste [de flekkete, SSH] dro ut, og da de ønsket å få dra omkring på jorden, sa han: Gå, dra omkring på jorden! Og de dro omkring på jorden.» — Sakarias 6: 6, 7.

11. a) Hvorfor virker det som de røde hestene blir oversett? b) Hvilke oppdrag har de andre hestene, og hva er hensikten med deres oppdrag?

¹¹ Det virker som de «røde hester» blir oversett her, men dette kan skyldes at de allerede har fullført sin militære patruljetjeneste. De svarte hestene drar ut mot «Nordens land», det vil si til det område som tidligere tilhørte Babylonia. De hvite hestene drar vestover, i motsatt retning av den vei de var vendt (mot solens oppgang). De flekkete hestene har tydeligvis et tosidig oppdrag, idet de skal dra mot «Sydens land» (mot Afrika, Egypt innbefattet) og dessuten skal rekognosere det som gjenstår av det åpne land, de østlige delene, som ikke ble dekket av de andre vognene. Jehovas engel oppfordret alle vognene til å utføre sine oppdrag og dra omkring på de forskjellige deler av jorden. De fulgte lydig denne oppfordringen for å beskytte Guds folk i Juda.

12. Til hvilken styrke er dette synet for dem som er opptatt med å gjenopprette den rene tilbedelse, og hvilke skriftsteder har de i tankene?

¹² Hvilken trøst må ikke dette synet ha gitt tempelbyggerne på Sakarias’ tid! De behøvde ikke å bekymre seg for at deres fiender skulle øve vold mot dem for å stanse deres arbeid på Jehovas hus for tilbedelse. Hvor styrkende og oppmuntrende er det ikke også for dem som utgjør den salvede levning av det åndelige Israel, som i vår tid er opptatt med å gjenopprette den rene, ubesmittede tilbedelse av den suverene Herre i så stor utstrekning som mulig over hele jorden i hans åndelige tempel! De setter sin lit til det løfte Gud har gitt: «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» (Salme 34: 8) I tro ser de det profeten Elisas tjener så da han på mirakuløs måte fikk sine øyne åpnet: «Fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa.» — 2 Kongebok 6: 17.

13. Hva sier Jehova idet vognene drar ut, at de svarte hestene gjør?

¹³ Det åttende og siste synet profeten Sakarias fikk, slutter med at Sakarias hører Jehova gi uttrykk for sin godkjennelse idet de fire symbolske vognene drar ut for å utføre sin militære patruljetjeneste. Sakarias forteller: «Så ropte han høyt på meg og sa til meg: Se, de som drar ut mot Nordens land, de stiller min vrede på Nordens land [har fått Jehovas ånd til å hvile i nordens land, NW].» — Sakarias 6: 8.

14. Hvilken fare representerte «Nordens land» selv på perserkongen Darius I’s tid?

¹⁴ Uttrykket «Nordens land» sikter til Babylonia. (Jeremias 25: 8, 9) Selv under perserkongen Darius I’s regjeringstid truet en fare fra den kanten. Dette blir vist i boken «Babylon the Great Has Fallen!» God’s Kingdom Rules!, hvor det på side 376 blir sagt følgende:

. . . Dette er naturligvis ikke mederen Darius, men perseren kong Darius I, som begynte å herske over verdensriket i 522 f. Kr.

I det året måtte Darius I dra mot Babylon og dets lokale hersker (Nidintu-Bel), som hadde tatt navnet Nebukadnesar III. Darius seiret over ham, tok ham kort tid deretter til fange og lot ham drepe i Babylon, som hadde forsøkt å gjøre krav på uavhengighet. Etter det ble Darius I anerkjent som Babylons konge til september i 521 f. Kr. Da gjorde Babylon opprør under armeneren Araka, som tok navnet Nebukadnesar IV. Darius måtte derfor igjen seire over babylonierne. Etter at byen var blitt inntatt med storm det samme år, dro han inn i den som seierherre. Den gamle tradisjonen at Babylons gud Bel var den som skulle overdra en mann retten til å herske over den delen av jorden, var derved blitt brutt, og erobreren Darius godtok ikke lenger en slik urett påstand. Hvilket slag var ikke dette for Bel eller Marduk! Etter at perserne hadde inntatt byen denne gang, behandlet de den ikke skånsomt, slik Kyros hadde gjort. — Se også side 317 avsnitt 1.

15. Hva forhindret vognen med de svarte hestene, som ble sendt til «Nordens land», og hvordan fikk den «Jehovas ånd til å hvile i nordens land»?

¹⁵ De hjemvendte jødene i Juda land ble således ikke igjen underlagt Babylon, som hadde ødelagt Jehovas første tempel i Jerusalem, og som «ikke slapp sine fanger hjem». (Esaias 14: 17) Etter dette hindret også Jehovas symbolske vogn som dro mot «Nordens land», de opprørske babylonierne i å foreta et vellykket opprør og igjen gjøre de frigjorte jødene til sine slaver og gripe forstyrrende inn i arbeidet på Jehovas annet tempel. Det var på den måten vognen med de svarte hestene, som dro mot nord, allerede hadde «fått Jehovas ånd til å hvile i nordens land». Den trofaste tjeneste de utførte der i nord, fikk Jehovas ånd til å bli rolig der og utgjorde en forsikring om at alle de andre vognene og hestene i andre områder på jorden ville trygge Guds tempelarbeid.

16. Hvilken forsikring utgjør dette for Jehovas utfridde vitner?

¹⁶ Hvilken enestående forsikring gir ikke dette Jehovas utfridde tilbedere som i vår tid tilber i hans åndelige tempel! Jehovas symbolske vogner vil beskytte dem og sørge for at de aldri mer blir underlagt Babylon den store og alle hennes politiske elskere.

EN KRONE TIL YPPERSTEPRESTEN, SOM BYGGER PÅ TEMPLET

17. Hvem blir Sakarias nå oppfordret til å gå inn i Josias’ hus sammen med, og hva skal han gjøre der?

¹⁷ De åtte synene på denne minneverdige dagen, den 24. dag i den 11. lunarmåned (sjebat) i år 519 f. Kr., var nå forbi, og profeten Sakarias ble gjort oppmerksom på begivenheter i Juda land som var synlige for det bokstavelige øye. Se! Her er tre som nettopp har kommet fra Babylon, og det later til at Josias, Sefanias’ sønn, tar dem med til sitt hjem i Jerusalem for å traktere dem med mat og drikke. Hvem er disse tre mennene, og hva er det de har med seg? Profetiens ånd identifiserer dem for Sakarias: «Og [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Ta imot gavene fra de bortførte, fra Heldai, Tobia og Jedaja — gå selv på denne dag inn i Josias’, Sefanias’ sønns hus — for dit er de kommet fra Babel — og ta imot sølv og gull av dem og gjør kroner og sett dem [lag en prektig krone og sett den, NW] på Josvas, Jehosadaks sønns, yppersteprestens hode!» — Sakarias 6: 9—11.

18. Hvorfor var det ikke noe å innvende mot at Sakarias tok en del av sølvet og gullet og utførte en profetisk handling?

¹⁸ Profeten Sakarias brukte sannsynligvis ikke alt det sølv og gull som Heldai, Tobia og Jedaja som en delegasjon hadde med seg som en gave fra de jødene som fremdeles var i landflyktighet i Babylon. Selv om disse tre mennene fra Babylon ikke hadde fått beskjed av dem som sendte dem, om å gi sølvet og gullet til Sakarias, kunne det ikke være noe å innvende mot at han på Jehovas, hærskarenes Guds, befaling tok en del av det, ettersom sølvet og gullet var tenkt som en gave til Jehova i forbindelse med det gjenoppbyggingsarbeid som pågikk under stattholderen Serubabels ledelse. Med det Sakarias tok, skulle han utføre en profetisk handling, til oppmuntring for dem som var opptatt med gjenoppbyggingsarbeidet.

19. Hva skulle Sakarias lage, og hva skulle han så gjøre?

¹⁹ Av det kostbare metallet han tok, skulle han gjøre en «prektig krone» (bokstavelig: ’gjøre kroner’; det at substantivet står i flertall, skal øyensynlig bringe tanken hen på prakt). Den kronen Sakarias laget, skulle han sette på ypperstepresten Josvas hode. Hva skulle det bety?

20. a) Hva skulle den som ble kalt Spire, bygge, og hvor skulle han herske? b) Hva skulle den kronen av gull som ble laget, være til?

²⁰ La oss lytte til hva Sakarias får beskjed om å si til Josva: «Og si til ham: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire; han skal spire fram av sin rot, og han skal bygge [Jehovas] tempel. Ja, han skal bygge [Jehovas] tempel, og han skal vinne herlighet [ha verdighet, NW] og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone, og freds råd skal det være mellom dem begge. Og kronene [den prektige kronen, NW] skal være til et minne i [Jehovas] tempel om Helem [eller Heldai] og Tobia og Jedaja og Hen [eller Josias], Sefanias’ sønn. Og langt borte fra skal de komme og bygge på [Jehovas] tempel.» — Sakarias 6: 12—15.

21. Hvorfor var det passende at det var ypperstepresten Josva og ikke stattholderen Serubabel som ble kronet?

²¹ I det fjerde synet Sakarias fikk, hadde han fått befaling om å si til ypperstepresten Josva: «Se, jeg lar min tjener Spire komme!» (Sakarias 3: 8) I Jeremias 23: 5 blir det sagt at den forutsagte Spire skal stå fram for kong David i Judas hus, ikke for en yppersteprest i Levis hus. Det var likevel passende at Sakarias satte gullkronen på ypperstepresten Josvas hode i stedet for å sette den på stattholderen Serubabels hode. Hvorfor det? Fordi det ble sagt om ham som heter Spire: «Han skal være prest der han sitter på sin trone.» (Sakarias 6: 13) Den greske oversettelsen Septuaginta har her en annen lesemåte: «Og det skal være en prest ved hans høyre hånd», og en rekke nyere bibeloversettelser har denne lesemåten i stedet for den som finnes i den hebraiske og den syriske tekst. (Se SSH og MMM.) Det at ypperstepresten Josva ble kronet i stedet for stattholderen Serubabel, ville ikke føre til at perserkongen Darius I begynte å frykte for at et jødisk opprør var i ferd med å forberedes. Nei, Davids rike skulle ikke gjenopprettes på den tiden, men først da hedningenes tid endte i 1914 e. Kr. — Lukas 21: 20—24.

22. Satt Josva, Jehosadaks sønn, på en trone og regjerte som prest og konge? Hvordan får profetien sin oppfyllelse?

²² Ypperstepresten Josva hadde sammen med stattholderen Serubabel en andel i å fullføre arbeidet på Jehovas annet tempel i Jerusalem, og han var vitne til at det ble innvigd. Han hersket imidlertid ikke selv som en kronet prest og konge på en trone i Jerusalem. Det gjorde heller ikke stattholderen Serubabel. Men den salvede ypperstepresten Josva var et profetisk forbilde på Messias, Kristus, og det er på ham profetien om at det skulle framstå en Spire, får sin fullstendige oppfyllelse. Messias, Guds Sønn, Jesus Kristus, er prest og konge i himmelen, ved Jehova Guds høyre hånd. Han oppfyller det som ble forbilledlig framstilt ved fortidens Melkisedek, som var både konge i Salem og prest for den høyeste Gud. Siden hedningenes tid endte; 1914, har han regjert i himmelen som konge og prest etter Melkisedeks vis, idet han hersker midt iblant sine fiender. — Salme 110: 1—6.

23. a) Er det noen konflikt mellom Jesu embete som yppersteprest og hans embete som konge? b) Hvem har gitt ham den «verdighet» han med rette har, og hvilken ære vil Jehova gi ham?

²³ Messias, Jesus, som ble kronet i 1914, etterligner ikke kristenhetens presteskap, som blander seg opp i denne verdens politikk og forsøker å dirigere politikerne, til deres ergrelse. Det er ikke noen konflikt mellom hans embete som den himmelske Yppersteprest og hans embete som den messianske Konge. Som det er skrevet: «Freds råd skal det være mellom dem begge.» (Sakarias 6: 13) Han har med rette den «verdighet» han har fått av den Gud han er yppersteprest for. (Hebreerne 5: 4—6) Fra sin kongetrone i himmelen har han siden året 1919 ledet det tempelarbeid som er blitt utført på jorden blant medlemmene av den utfridde levning av hans salvede, åndelige underprester. Akkurat som ypperstepresten Josva sørget for at Jehovas tempel i Jerusalem ble gjenoppbygd, vil Jesus Kristus, den himmelske Yppersteprest, sørge for at dette tempelarbeidet blir fullført. Hans Gud vil med rette gi ham denne ære.

24. Hva viser det at kronen som ble laget av det gull de tre fra Babylon og (indirekte) Josias bidro med, tjente som et minne i templet?

²⁴ De som har hatt en andel i tempelarbeidet, vil med rette bli minnet i dette åndelige tempel for den høyeste Gud. Det de har gjort, vil ikke bli glemt, men husket, akkurat som den kronen som ble laget av det gullet som Helem (syrisk: Heldai), Tobia og Jedaja og indirekte deres gjestfrie vert, Hen (syrisk: Josias), hadde skaffet til veie, tjente som et «minne i [Jehovas] tempel». (Sakarias 6: 14) Det vil bli bevart i Jehovas minne.

25. Hva var det at de tre mennene fra Babylon kom med en gave, øyensynlig en forløper for, ifølge det som deretter sies?

²⁵ Det at Heldai, Tobia og Jedaja kom fra Babylon for å gi eller overlevere en gave til støtte av tempelarbeidet, så ut til å være en forløper for noe større. Dette framgår av de ordene Jehova uttalte like etter at han hadde talt om at disse tre landflyktige fra Babylon skulle etterlate seg et minne i templet. Han sa: «Og langt borte fra skal de komme og bygge på [Jehovas] tempel.» (Sakarias 6: 15) Selv om det ikke direkte fortelles om det, var det uten tvil mange jøder som forlot landflyktigheten i Babylon og kom til Jerusalem for å være med på å arbeide på det annet tempel i Jerusalem.

26. Hvordan er denne profetien blitt oppfylt siden 1919?

²⁶ Som en parallell til dette var det i 1919 mange som ønsket å tilbe Jehova, som forlot Babylon den store i en bestemt hensikt. De gjennomførte denne hensikt ved å innvie seg til Jehova Gud og bli døpt i vann, i samsvar med Jesu Kristi befaling, og de sluttet seg til den salvede levning som hadde overlevd de vanskeligheter Jehovas folk ble hjemsøkt av under den første verdenskrig. Jehova Gud godtok deres innvielse gjennom Kristus og avlet dem ved sin ånd, slik at de ble lagt til den levning av åndelige israelitter som allerede var opptatt med tempelarbeidet. De har benyttet denne velsignede anledning før tempelarbeidet er over!

27, 28. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt den ’store skare’ av tilbedere som ikke er åndelige israelitter, blir berørt av oppfyllelsen av Sakarias 6: 15?

²⁷ Hva kan så sies om den ’store skare’ av dem som ikke blir åndelige israelitter, men som slutter seg til den salvede levning i tilbedelsen av Jehova Gud og støtter levningen i tempelarbeidet? I den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen (7: 9—17), fortelles det om en talløs «stor skare» av slike mennesker som sammen med levningen tilber den eneste levende og sanne Gud. De anerkjenner ham som universets regjerende Overherre. De godtar det syndoffer hans Offerlam, Jesus Kristus, tilveiebrakte. Som et uttrykk for dette innvier de seg til Jehova gjennom Kristus og bekrefter det ved vanndåpen. Deretter tjener de i Jehovas åndelige tempels jordiske forgård, idet de utfører ethvert oppdrag de får der. De kommer innenfor de murer som omgir forgårdene, og som holder disse forgårdene atskilt fra alt det verdslige som er utenfor.

²⁸ De gjør dette nå, før den forestående ’store trengsel’ rammer Babylon den store og hele den øvrige delen av denne verdslige tingenes ordning. De kommer således inn før tempelarbeidet avsluttes på dette betydningsfulle tidspunkt. Jehova vil ikke glemme det de har gjort. Han vil minnes det og lønne dem.

29. Hva ble fullført i 515 f. Kr., og hva utgjorde det et bevis for?

²⁹ Da det annet tempel i Jerusalem sto ferdig i 515 f. Kr. hadde den jødiske levning og proselyttene i Juda land fått et endelig bevis for at Sakarias var sendt av Gud og var en sann profet. Det var ikke tomme ord som ble sagt til Sakarias: «Og I skal kjenne at [Jehova], hærskarenes Gud, har sendt meg til eder; og dette skal skje dersom I hører på [Jehovas], eders Guds røst.» — Sakarias 6: 15.

30. Hva vil vi som en parallell til det som fant sted på Sakarias’ tid, bli vitne til hvis vi hører på Jehovas røst, og hva vil vi bli fullt ut klar over?

³⁰ Det forholder seg på lignende måte i vår tid. Alt avhenger av at vi hører på Jehovas, vår Guds, røst. Hvis vi gjør det, vil vi få det privilegium å være vitne til at tempelarbeidet blir fullført på en seierrik måte, til ære for den kronede Presten og Kongen, Jesus Kristus. Vi vil bli fullt ut klar over at Jehova, hærskarenes Gud, sendte profeten Sakarias, og at han i forveien ga oss den rette forståelse av Sakarias’ profeti, til glede og velsignelse for oss. Jehovas fire symbolske vogner har avpatruljert hele jorden for å beskytte det åndelige område hvor de som tilber ham i hans tempel, befinner seg. Under deres beskyttelse vil vårt arbeid bli fullført!

[Fotnote]

Kapittel 14

Uriktig å faste på grunn av Guds fullbyrdede dommer

1. Når kan det betviles at en bør faste, selv på grunn av ting som hører fortiden til, og hvordan berører det å faste og sørge ens andel i Guds arbeid?

ER DET riktig å faste i en tid med velstand, spesielt når denne velstand kommer fra Skaperen av himmelen og jorden? Når den Gud som blir tilbedt, finner behag i sine tilbedere og gleder seg over dem, er det da rett av dem å sørge, selv om det er fortiden de sørger over? Ville ikke hans tilbedere ha følt seg mer styrket og oppmuntret til å fortsette å utføre det arbeid han hadde tildelt dem, ved å glede seg sammen med ham enn ved å faste og sørge? Nehemias, en stattholder i den persiske provinsen Juda i det femte århundre før Kristus, sa en gang til Jerusalems innbyggere: «Glede i [Jehova] er eders styrke!» — Nehemias 8: 10.

2. Hvor mange ganger etter at Haggai hadde kommet med sin siste profeti, hadde jødene uten tvil fått en velsignet høst? Begrunn svaret.

² De ovenstående spørsmålene ble stilt i perserkongen Darius I’s fjerde regjeringsår, eller i år 518 f. Kr. To år tidligere, på 20 dager nær, hadde Jehova ved profeten Haggai sagt til de jøder som nettopp hadde gjenopptatt arbeidet på grunnvollen til det annet tempel i Jerusalem: «Legg merke til det som skjer fra denne dag og framover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt! Gi akt! Er det ennå sæd i kornboden? Ennå har hverken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noe. Men fra denne dag vil jeg velsigne.» (Haggai 2: 18, 19, vers 18 fra SSH) Siden den tid hadde de uten tvil to ganger fått en velsignet høst.

3. Når og hvordan stilte sendemennene fra Betel et spørsmål om hvorvidt det var passende å faste?

³ Nå når dette spørsmålet om å faste og sørge blir reist, svarer Jehova gjennom sin profet Sakarias. Profeten sier: «Så var det i kong Darius’ fjerde år, da kom [Jehovas] ord til Sakarias på den fjerde dag i den niende måned, i måneden kislev. For Betel hadde sendt Sareser og Regem-Melek og hans menn for å bønnfalle [Jehova] og spørre prestene i [Jehovas], hærskarenes Guds hus og profetene: Skal vi gråte og faste i den femte måned, som vi nå har gjort i så mange år?» — Sakarias 7: 1—3.

4. På grunn av hvilken begivenhet fastet tydeligvis disse innbyggerne i Betel i den femte måned hvert år?

⁴ Betel var en av de byene som var blitt gjenoppbygd i Israel av de jødene som vendte tilbake til landet fra landflyktigheten i Babylon. (Esras 2: 28; 3: 1) Da Sareser og Regem-Melek fra Betel spurte: «Skal vi gråte?», siktet de til alle byens innbyggere. I «så mange år» hadde nå Betels innbyggere holdt faste, avholdt seg fra å spise, i den femte lunarmåned hvert år. Denne fasten ble sannsynligvis holdt på den tiende dag i denne måneden (ab) for å minnes hvordan Nebusaradan, høvdingen over Nebukadnesars livvakt, på den dagen brente ned byen Jerusalem og dens tempel etter å ha inspisert byen i to dager. (Jeremias 52: 12, 13; 2 Kongebok 25: 8, 9) Men skulle innbyggerne i Betel fortsette å holde en slik faste nå når den trofaste jødiske levning var i ferd med å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem og var halvveis ferdig med arbeidet?

5. Hvilke andre faster holdt disse innbyggerne i Betel hvert år, og hvilke begivenheter mintes de nå den måten?

⁵ Disse innbyggerne i Betel holdt også faste på tre andre dager. Én av dem var den tredje dag i den sjuende lunarmåned (tisjri), som de feiret til minne om snikmordet på stattholderen Gedalja, som tilhørte Davids kongeslekt, og som Nebukadnesar gjorde til stattholder i landet over de fattige jødene som fikk lov til å være igjen der etter Jerusalems ødeleggelse. (2 Kongebok 25: 22—25; Jeremias 40: 13 til 41: 10) En annen faste ble holdt på den tiende dag i den tiende måned (tebet) til minne om den dagen da Nebukadnesar, kongen i Babylon, begynte sin langvarige beleiring av Jerusalem. (2 Kongebok 25: 1, 2; Jeremias 52: 4, 5) En fjerde faste ble holdt på den niende dag i den fjerde måned (tammuz), for det var den dagen babylonierne brøt igjennom Jerusalems murer i 607 f. Kr. og dro inn i byen, som var dømt til undergang. — 2 Kongebok 25: 2—4; Jeremias 52: 6, 7; Sakarias 8: 19.

6. Hva var de første tre begivenhetene som de på den måten mintes, et uttrykk for, og hvilket spørsmål kan derfor med rette stilles?

⁶ Det som var blitt minnet med faste fram til år 519 f. Kr., nemlig begynnelsen til beleiringen av Jerusalem, det at babylonierne brøt igjennom Jerusalems murer, og de babyloniske hærstyrkers ødeleggelse av byen Jerusalem og dens tempel, hadde alt sammen med fullbyrdelsen av Jehovas dommer å gjøre. Selv om mordet på stattholderen Gedalja, som ble begått av en troløs jøde, ikke var en fullbyrdelse av Guds dom, førte det til at Juda land ble helt forlatt og lagt fullstendig øde, akkurat som Jehova hadde sagt. Alt dette var sørgelige begivenheter for de ulydige jøder. Men skulle de faste og sørge på grunn av at Jehovas dommer var blitt fullbyrdet? Skulle de gråte over at Guds vilje ble fullbyrdet? Var det et onde de burde minnes med sorg?

7, 8. a) For hvem åpenbarte Jehova sitt syn på spørsmålet? b) Hva burde de ha gjort i stedet for å faste, og når burde de ha gjort det?

⁷ Guds syn på dette spørsmålet ble åpenbart for hans profet Sakarias, ikke for de prestene som hadde sendt Sareser og Regem-Melek fra Betel for å spørre om dette. Sakarias sier under inspirasjon:

⁸ «Da kom [Jehovas], hærskarenes Guds ord til meg, og det lød så: Si til alt folket i landet og til prestene: Når I har fastet og klaget i den femte og i den sjuende måned, og det nå i 70 år, er det da for min skyld I har fastet? Og når I eter og drikker, er det da ikke I selv som eter, og I selv som drikker? Minnes I ikke [Bør dere ikke adlyde, NW] de ord [Jehova] lot utrope ved de forrige profeter, da Jerusalem lå der i ro og fred med sine byer rundt om, og likeså sydlandet og lavlandet?» — Sakarias 7: 4—7.

9. Hvordan kan en si at de hadde fastet i disse 70 årene og i tiden deretter av samme grunn som de hadde spist og drukket, og hva burde de i stedet ha gjort?

⁹ Når de landflyktige jødene fastet i løpet av de 70 år da Juda land lå øde,a og også i løpet av alle de årene som hadde gått etter at en levning av dem vendte tilbake til sitt hjemland, hadde de da i virkeligheten fastet for Jehova? Var det en faste som han kunne godta? Var det en faste som han hadde pålagt dem? Fastet de ikke på grunn av at ting som han hadde dømt til ødeleggelse, var blitt ødelagt? Når de på den måten avholdt seg fra å spise, var det akkurat som når de spiste og drakk. De spiste for sin egen skyld. De fastet også for sin egen skyld, på grunn av de ulykker som hadde kommet over dem fordi de ikke hadde adlydt de ord som deres Gud hadde uttalt gjennom Jeremias og andre profeter i tidligere tider. Hvordan kunne de høste åndelige velsignelser når de fastet med en slik innstilling? Hvordan kunne det å faste på den måten gjøre dem mer tilbøyelige til å gjøre Guds vilje? Det var bedre at de viste lydighet, enn at de fastet på grunn av de ulykker som hadde kommet over dem fordi de ikke fra begynnelsen av adlød Gud.

10. Ville det å faste hjelpe dem til å komme i et godt forhold til Gud?

¹⁰ Det er ikke det å faste på grunn av de vanskeligheter en har, som kan hjelpe en til å komme i et godt forhold til Gud. For å gjøre det må en slutte å følge en ulydig handlemåte og begynne å gjøre det gode, i samsvar med Guds befalinger. La oss i denne forbindelse merke oss hva Sakarias videre fikk befaling om å si: «Og [Jehovas] ord kom til Sakarias, og det lød så: Så sa [Jehova], hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre, og undertrykk ikke enker og farløse, fremmede og arminger, og tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! Men de ville ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, og sitt hjerte gjorde de hardt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord [Jehova], hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennom de forrige profeter; derfor kom det en stor vrede fra [Jehova], hærskarenes Gud.

11. Hva gjorde Jehova med dem fordi de nektet å høre når han ropte på dem, og hvilken virkning hadde det på landet?

¹¹ Og liksom han ropte, og de ikke hørte, således, sa [Jehova], hærskarenes Gud, skal de rope, og jeg vil ikke høre, men jeg vil spre dem som i en stormvind blant alle hedningefolkene, som de ikke kjenner, og landet skal ligge øde etter dem, så ingen drar fram eller tilbake der. Og således gjorde de det herlige land til en ørken.» — Sakarias 7: 8—14.

12. Hvordan kunne de hjemvendte jødene nå bli værende i landet?

¹² Det var et tydelig svar Sareser, Regem-Melek og de mennene som var med dem fra Betel, fikk. Deres kjære hjemland hadde ligget øde i 70 år på grunn av innbyggernes ondskap og deres ulydighet mot Guds lov, som krevde rettferdighet og sannhet, miskunnhet og barmhjertighet. Nå når de var kommet tilbake fra Babylon, lå landet ikke lenger øde. De kunne bli værende i dette landet hvis de ikke handlet som sine forfedre, men var lydige. Det at de fastet for å minnes ulykkene, ville ikke være til noen hjelp. Lydighet innebar at de arbeidet videre på templet.

13. Hvorfor ville det ikke være passende å faste på grunn av sørgelige begivenheter som Jehovas folk opplevde under den første verdenskrig, og hva bør vi gjøre for å følge en rett handlemåte?

¹³ Skal vi i vår tid sørge eller faste på årsdagen for de ulykker eller sørgelige begivenheter som Jehovas tilbedere opplevde under den første verdenskrig? Når dette var dommer som ble fullbyrdet av Jehova på grunn av urette handlinger som hans organiserte folk hadde gjort seg skyldig i, var det da ikke riktig at disse dommene ble fullbyrdet? Det er ikke rett å sørge eller faste på grunn av at Guds rettferdige dommer blir fullbyrdet. Vi bør ikke sørge eller faste på grunn av det vi derved har måttet lide. Det ville være et tegn på selvopptatthet — det ville ikke være å faste for Jehovas skyld, men vitne om at vi syntes synd på oss selv. La oss ta lærdom av det som skjedde i fortiden, og handle i samsvar med det! Da kan vi med øyne som er fri for tårer, glede oss over at vi har gjenvunnet Jehovas gunst, og med iver fortsette i hans tempelarbeid!

[Fotnote]