Kapittel 15

Mange folkeslag drar til den byen som har Guds gunst

1. Hvilket godt budskap fra Jehova hadde Sakarias til dem som tenkte på å faste?

NÅ KOM et godt budskap — et godt budskap for dem som tenkte på å faste for nesten 2500 år siden, og for dem som måtte gjøre det samme i vår tid: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måned og i den femte og i den sjuende og i den tiende måned skal bli Judas hus til fryd og glede og til glade høytider.» — Sakarias 8: 19.

2. Hvilken forandring hva bakgrunn angår, krevde denne forandrede innstilling, slik det blir vist i forbindelse med David i Salme 30: 2, 12?

² En slik forandring innebar at de som tilhørte det gjenopprettede «Judas hus» i det sjette århundre før Kristus, måtte forandre innstilling, og det samme må vi som lever nå, gjøre! Som bakgrunn for en slik radikal forandring med hensyn til synspunkt og oppførsel måtte det finne sted en stor forandring i de omstendigheter som gjorde seg gjeldende. Og ettersom dette var forutsagt og følgelig bestemt av deres Gud, må det ha vært et uttrykk for at han i sin barmhjertighet ønsket å vise dem sin gunst. Det forholdt seg med dem som med kong David, som inntok Sions berg og Jerusalem. Han sa: «Jeg vil opphøye deg, [Jehova], for du har dratt meg opp og ikke latt mine fiender glede seg over meg. Du omskiftet min klage til dans for meg, du løste mine sørgeklær av meg og omgjordet meg med glede.» — Salme 30: 2, 12.

3. Hvilken følelse fra Jehovas side overfor hans tilbedere og overfor deres fiender ville bringe en slik forandring i omstendighetene?

³ Hvordan dette skulle skje, fikk profeten Sakarias vite like etter at de hjemvendte jødene hadde stilt spørsmålet om hvorvidt de skulle faste. Jehova framsatte en rekke erklæringer angående dette, og vi leser nå den første av disse i Sakarias’ beretning: «Og [Jehovas], hærskarenes Guds ord kom, og det lød så: Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Sion, ja, med stor harme er jeg nidkjær for det.» (Sakarias 8: 1, 2) Jehovas følelser i denne forbindelse kan sammenlignes med de følelser en mann ville ha hvis hans fiender hadde krenket og mishandlet hans hustru. Ettersom Jehova ikke hadde forkastet Sions berg (eller Jerusalem) og fullstendig forlatt det, ville han være meget nidkjær for det og gå inn for å fjerne den vanærende tilstand det var kommet i i verdens øyne. Han ville være meget påpasselig når det gjaldt å verne om dets interesser og vise at det igjen hadde hans gunst. Mens dette betydde at Sion fikk Guds gunst, betydde det at de som vanæret det, og de som forsøkte å forhindre at dets stilling som en tilbeder av Jehova ble fullt ut gjenopprettet, pådro seg Guds vrede. Hans nidkjærhet for det ville være like stor som hans vrede mot fiendene.

4. Hadde Jehova på dette tidspunkt fullt ut vendt tilbake til Jerusalem? Når ville det være mulig for ham å gjøre det?

⁴ I 70 år, mens de bortførte jødene befant seg i landflyktighet i Babylon, hadde byen Jerusalem og Juda land ligget øde, uten mennesker eller husdyr. I 537 f. Kr. innfridde Jehova, hærskarenes Gud, sitt løfte og førte en angrende levning tilbake til dens hjemland. Men Jehova hadde ikke da fullt ut vendt tilbake til Sion eller Jerusalem. Han hadde ført jødene tilbake for at de skulle bygge et annet tempel for tilbedelsen av ham i Jerusalem. I 16 år hadde de latt fiendene få legge hindringer i veien for byggingen av dette hellige hus for tilbedelse, og nå, når Jehova her talte gjennom sin profet Sakarias, var templet ennå ikke fullført eller innvigd til tjenesten for ham. Ikke før dette tempel sto helt ferdig, ikke før dets toppstein hadde kommet på plass og det var innvigd av hans prester, nei, ikke før det hadde skjedd, ville Jehova fullt ut ha vendt tilbake til den hellige by. Først da ville han bo i den, først da ville han ved sin ånd ta bolig i det Aller-helligste i det fullførte tempel.

5. Hva skulle ifølge Jehovas løfte Jerusalem og Jehovas fjell komme til å bli kalt?

⁵ Derfor lyder nå det annet guddommelige løfte, som blir innledet med ordene: «Så sier [Jehova] [hærskarenes Gud].» Vi leser: «Så sier [Jehova]: Jeg vender tilbake til Sion og vil bo i Jerusalem, og Jerusalem skal kalles den trofaste stad, og [Jehovas], hærskarenes Guds berg det hellige berg.» — Sakarias 8: 3.

6. Hvorfor skulle det fjell hvor Jerusalem lå, kalles «det hellige berg» og byen «den trofaste stad»?

⁶ Det fullførte templet ville gjøre det fjell hvor Jerusalem lå, hellig, og det ville følgelig bli kalt «det hellige berg». Fordi Jerusalem som hovedstad i provinsen Juda på den måten hadde vist seg tro mot tilbedelsen av Jehova og hadde satt hans rene tilbedelses interesser foran alt annet, ville byen med rette kunne kalles «den trofaste stad». Den sanne tilbedelse ville bli utøvd i den. De sannheter som hadde med den rene og ubesmittede tilbedelse av den sanne Gud å gjøre, ville bli forkynt i den. Det fjell hvor den lå, ville bli kalt «[Jehovas] berg». Hvor mye betyr ikke dette løftet som Gud ga, for oss som lever nå!

7. Hvilken levealder kunne Jerusalems innbyggere ifølge Jehovas tredje løfte vente å oppnå, og hvordan skulle det være på torgene i byen?

⁷ Men dette var ikke alt, for nå lyder det tredje løfte om Guds gunst: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden for sin høye alders skyld, og torgene i byen skal være fulle av gutter og piker, som leker på torgene der.» — Sakarias 8: 4, 5.

8. Hvilken profeti i Esaias, kapittel 65, svarer dette profetiske bilde på mange måter til?

⁸ For et vakkert bilde av en voksende befolkning som ikke skulle rammes av sorg fordi barn fikk en for tidlig død! Det ånder av sunnhet, fred og trygghet. Det svarer på mange måter til oppfyllelsen av den profeti Esaias uttalte over 125 år forut for den periode på 70 år da Jerusalem og Juda land lå øde, uten mennesker og husdyr:

For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu. Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk, og det skal ikke mer høres gråt eller skrik der.

Det skal ikke mer komme derfra noe diebarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes. Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av [Jehova], og sitt avkom får de ha hos seg. — Esaias 65: 17—23.

9. Hvordan utgjør freden og tryggheten i det åndelige område på jorden hvor Jehovas tilbedere befinner seg, en motsetning til situasjonen blant de verdslige nasjoner?

⁹ Hvordan er situasjonen i vår tid, etter at den trofaste levning av det åndelige Israel vendte tilbake til sitt gudgitte, åndelige område i 1919? Jordens politiske nasjoner later som om de forsøker å opprettholde fred og sikkerhet i verden ved hjelp av De forente nasjoner, som nå har 135 medlemsland, men det er likevel ikke særlig trygt på jorden. Freden i verden blir også stadig truet av faren for at det skal bryte ut en atomkrig mellom de demokratiske og de kommunistiske stormakter. I det åndelige område hvor Jehovas tilbedere befinner seg, er det imidlertid fred og trygghet. Til tross for at en «stor skare» av innvigde, døpte disipler av Jesus fra «alle ætter og stammer og folk og tunger» har sluttet seg til dem som utgjør den åndelige levning, spesielt siden 1935, er det ingen internasjonale stridigheter eller konflikter blant dem. Det er i stedet broderlig kjærlighet, en av Guds ånds frukter, som rår blant dem.

10. Hvilken bokstavelig og hvilken åndelig oppfyllelse kan vi i vår tid se at Jehovas løfte i Sakarias 8: 4, 5 får?

¹⁰ Det er nå godt og vel 55 år siden den første verdenskrig sluttet, og likevel er det ennå noen tilbake av dem som tilhørte den opprinnelige levning som overlevde prøvelsene i denne vanskelige perioden og også den annen verdenskrig. Nå er de blitt gamle bokstavelig talt, ja, noen bruker til og med stav eller stokk «for sin høye alders skyld». Og mange av dem har satt barn til verden og oppdratt dem i tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud. Men når vi undersøker den åndelige oppfyllelse av denne vakre profetien, kan vi forstå at de ’gamle menn og kvinner som sitter på torgene i Jerusalem’, er et bilde på de medlemmer av levningen av det åndelige Israel som overlevde forfølgelsen og tukten under den første verdenskrig. De «gutter og piker, som leker på torgene der» er et bilde på dem av levningen som Jehova, hærskarenes Gud, la til den åndelige levning fra etterkrigsåret 1919 av. Både gamle og unge vokser i tro, håp og kjærlighet, idet de sammen gleder seg over den fred og trygghet som hersker i deres åndelige område.

11. Hva måtte en ha den gang for at en skulle vente at en slik profeti ville bli oppfylt, og hva sa Jehova derfor i sin fjerde erklæring?

¹¹ Til å begynne med skulle det en usedvanlig stor tro til for å kunne stole på at slike ting skulle finne sted, og det krevde følgelig tro å holde fast ved den organisasjon av Jehovas tilbedere som nettopp var blitt gjenoppbygd. Gud viste at han var klar over hvordan hans folk så på dette, da han i sitt fjerde løfte sa til den hjemvendte levning: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Om dette kan være umulig i deres øyne som er blitt igjen av dette folk i de dager, mon det da også skulle være umulig i mine øyne? sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Sakarias 8: 6.

12. Hvordan hjalp Jehova den utfridde levning, og hva viser kjensgjerningene i vår tid med hensyn til hvorvidt det var umulig for Jehova å oppfylle sitt løfte?

¹² I 1919, da arbeidet med å gjenopprette og utvide den rene og ubesmittede tilbedelse av Jehova, hærskarenes Gud, ble påbegynt, var det i sannhet vanskelig for dem som tilhørte den utfridde levning, å forstå og fullt ut verdsette alle de vidunderlige ting som Jehova hadde til hensikt å gjøre mot dem og ved dem nå i «avslutningen på tingenes ordning», nå i «endens tid». Men han var tålmodig med dem og korrigerte litt etter litt deres forståelse av profetiene og deres holdning til den teokratiske organisasjon. Han ledet dem og beskyttet dem i det kristne arbeid som skulle utføres i denne høyst avgjørende tid. Han hjalp dem til å bli klar over hvilke spørsmål en kristen tilbeder av Jehova må ta stilling til under den internasjonale kamp om verdensherredømmet som nå pågår. Han hjalp dem dessuten til å innta et bibelsk standpunkt i slike spørsmål, slik at de fortsatt kunne ha hans gunst. For et halvt århundre siden så det som vi nå ser er blitt utført innen hans teokratiske organisasjon og ved hjelp av denne organisasjon, ut til å være umulig i den lille levnings øyne. Men viste det seg å være umulig for Jehova, hærskarenes Gud? Kjensgjerningene i vår tid viser at svaret er nei!

13. Hva sa Jehova i sitt femte løfte som en kontrast til det tap av medlemmer som Babylon den store erfarer?

¹³ Når vi undersøker kjensgjerningene i vår tid, da Babylon den stores tallrike religiøse systemer mister medlemmer på grunn av denne verdens tillokkelser, vil vi se at Gud på en tydelig måte har oppfylt sitt femte løfte: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går opp, og fra de land der den går ned, og jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem, og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet.» — Sakarias 8: 7, 8.

14. Hvor har Jehova i samsvar med sitt løfte samlet dem som utgjør den åndelige levning, og til hva har han samlet dem?

¹⁴ I lydighet mot Guds befaling gjennom Jesus Kristus har den gjenreiste levning av de åndelige israelitter forkynt det gode budskap om Guds messianske rike på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag. De har bestrebet seg på å gjøre mennesker av alle folkeslag til Kristi disipler, idet de har døpt dem i vann i samsvar med det eksempel Kristus selv satte, og lært disse disiplene det Kristus ga befaling om som den som Jehova Gud hadde gitt all den makt han trenger i himmelen og på jorden. (Matteus 24: 14; 28: 18—20, NW) Fra øst og fra vest er de siste medlemmene av det ’hellige folk’, det åndelige Israel, blitt samlet inn under englers ledelse, men ikke til det jordiske Jerusalem, hovedstaden i republikken Israel. Hvor er de så blitt samlet? Til det gudgitte, åndelige område som tilhører «Guds Israel» på jorden, til enhet i en teokratisk organisasjon, for å delta i et felles arbeid og fremme den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel. — Galaterne 6: 15, 16.

ÅNDELIG VELSTAND SOM NASJONENE LEGGER MERKE TIL

15, 16. a) Hva gjør han for å bevise at de er blitt hans folk, og at han er blitt deres Gud? b) Hvilken økonomisk og sosial stilling hadde den hjemvendte levning ifølge Jehovas sjette erklæring vært i?

¹⁵ Den sanne Gud viser hvem som er hans godkjente folk, ved den måten han viser dem sin gunst på, som en oppfyllelse av sine profetiske løfter. Han beviser at han, Bibelens Gud, er blitt deres Gud, ved å vise seg tro mot sine profetier og mot den pakt han har inngått med dem, og ved å øve rettferdighet til gagn for dem. Ja, han regner dem for å være rettferdige, idet han tilgir dem på grunnlag av det gjenløsningsoffer som ble tilveiebrakt av hans Yppersteprest, Jesus, Messias. I samsvar med dette viser han dem en slik gunst og velsigner dem med en slik åndelig velstand at nasjonene legger merke til det og trekker dem fram som et godt eksempel på noen som er blitt velsignet. I sitt sjette løfte forteller så Gud om hvordan han har forandret handlemåte:

¹⁶ «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: La eders hender være sterke, I som i denne tid hører disse ord av de profeters munn som talte på den dag da grunnen ble lagt til [Jehovas], hærskarenes Guds hus, templet som skulle bygges! For før den tid kom det intet ut hverken av menneskers eller av dyrs arbeid; og ingen hadde fred for fienden, enten han dro ut eller han dro inn; for jeg slapp alle mennesker løs mot hverandre.

17. Hvilken forandring skulle nå finne sted, og hvordan ville det derfor bli en forandring med hensyn til den måten nasjonene omtalte den hjemvendte levning på?

¹⁷ Men nå vil jeg ikke være som i tidligere dager mot dem som er blitt igjen av dette folk, sier [Jehova], hærskarenes Gud; nå skal sæden være fredet [for der skal fredens sæd være, NW]: Vintreet skal gi sin frukt, jorden skal gi sin grøde, og himmelen skal gi sin dugg, og jeg vil la dem som er blitt igjen av dette folk, få alt dette til eie. Og det skal skje at liksom I, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse eder, og I skal bli en velsignelse; frykt ikke! La eders hender være sterke!» — Sakarias 8: 9—13.

18. Hvorfor ville det ha vært inkonsekvent av Jehova å velsigne dem som tilhørte den hjemvendte levning, mens de lot arbeidet på templet ligge nede på grunn av menneskefrykt?

¹⁸ Disse ordene som Gud uttalte, minner oss om at templet i Jerusalem ennå ikke var fullført. Omkring to år tidligere var arbeidet på templets grunnvoll blitt gjenopptatt av levningen av alle Israels stammer, «Judas hus og Israels hus». Det var profetene Haggai og Sakarias som hadde stimulert og oppmuntret folket til å gjenoppta dette arbeidet. (Haggai 2: 10—19; Sakarias 1: 1—7; Esras 4: 23 til 5: 2) Tempelarbeidet hadde da ligget nede i omkring 16 år. Hvis Jehova hadde velsignet dem og gitt dem materiell velstand i alle disse årene da de forsømte hans tempel, ville det ha sett ut som om det ikke betydde noe for ham at hans hus for tilbedelse ikke var blitt fullført og tatt i bruk. Han hadde profetert at dette annet tempel skulle oppføres i Jerusalem. Han hadde utfridd dem som utgjorde levningen av de landflyktige jøder, av Babylon spesielt med tanke på at de skulle vende tilbake og gjenoppbygge hans tempel. (Esaias 44: 26 til 45: 6) Hvordan kunne han velsigne dem når de fryktet mennesker, sluttet å bygge på hans hus for tilbedelse og ble opptatt av materielle ting?

19. Hvorfor hadde de ikke fred, og hva trengte de å gjøre for at det skulle bli en forandring på dette?

¹⁹ I de årene da de hjemvendte landflyktige forsømte det oppdrag de hadde fått av Gud, og unnlot å opphøye Jehova, hærskarenes Gud, ved å fullføre templet for hans navn, var forholdene i Jerusalem og provinsen Juda dårlige, ikke bare i åndelig henseende, men også materielt sett, i økonomisk henseende. Mennesker og husdyr var uten arbeid. New World Translation sier: «For før disse dager ble det ikke sørget for at det var noen lønn for mennesker; og når det gjaldt husdyr, fantes det ikke noe slikt.» (Sakarias 8: 10) Værforholdene hadde en skadelig innvirkning på det som vokste på marken, og høsten ble mindre. Fiendtlig innstilte nabofolk grep forstyrrende inn i deres religiøse anliggender og skapte på andre måter vanskeligheter for dem. Og det var ingen fred iblant dem selv, for enhver søkte sine egne, selviske, materialistiske interesser. Guds vrede var tydeligvis vendt mot dem. De trengte å angre og vende om til ham, slik at han kunne vende om til dem og vise dem sin gunst.

20. Med hvilken befaling begynte og avsluttet Jehova sitt sjette løfte, og hvorfor gjorde han det?

²⁰ I sin barmhjertighet gjorde Jehova gjennom sine profeter Haggai og Sakarias dem oppmerksom på hvordan de kom til kort. Overbevist om at Jehova, hærskarenes Gud, var med dem, selv om hele det persiske verdensrike var imot dem, fattet de mot, og uten å ta hensyn til hva mennesker måtte gjøre for å hindre dem, tok de igjen fatt på arbeidet på templets grunnvoll, et arbeid Gud hadde gitt dem i oppdrag å utføre, fast bestemt på å holde ved med det til det var fullført. «Fra denne dag vil jeg velsigne,» sa Jehova, hærskarenes Gud, gjennom sin profet Haggai (2: 19). Dette var i perserkongen Darius I’s annet regjeringsår. Nå, når Jehova gjennom Sakarias kom med sine ti løfter, var det kong Darius’ fjerde regjeringsår. Gud hadde nå begynt å utøse sine velsignelser over det tempelbyggende folk. Men det var ennå mye arbeid som skulle utføres for at dette hus for tilbedelse skulle kunne bli fullført trass i det mishag de som hatet Jehova, la for dagen. Tempelbyggerne trengte å gå på i arbeidet. Jehova begynte og avsluttet sitt sjette løfte med en befaling om at deres hender skulle være sterke. «Frykt ikke,» sa han. De skulle ikke frykte mennesker, men Gud.

21. Hvem ville de omkringboende nasjoner bruke som et eksempel når de nedkalte en forbannelse, og senere når de uttalte en velsignelse over andre, og hvorfor?

²¹ Når templet var fullført, ville de ha Guds gunst og fullt ut bli velsignet av ham. I løpet av alle de årene da de hadde inntatt en likegyldig holdning til byggingen av templet, var deres mangel på fred, trygghet og materiell velstand blitt så åpenbar at de omkringboende folkene mente at det hvilte en forbannelse over Juda land og dets hjemvendte innbyggere. Og når disse folkene nedkalte en forbannelse over andre, ville de derfor nedkalle en slik forbannelse over dem som den de mente hvilte over disse israelittene i Juda land. Men det ville ikke lenger være tilfelle når Jehovas tempel var blitt fullført. Da ville de forbausede folkene legge merke til at de hjemvendte israelittene hadde sin Guds gunst og ble velsignet av ham. Når disse folkene uttalte en velsignelse over andre, ville de derfor bruke den velsignede tilstand Israel befant seg i, som et eksempel.

22. Hvordan har noe lignende funnet sted nå i det 20. århundre, og hvilken tilstand befinner Jehovas vitner seg nå i åndelig sett sammenlignet med kristenheten etter at de i fem årtier har arbeidet for gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse?

²² Det forholder seg på lignende måte nå i det 20. århundre etter Kristus, nå i «avslutningen på tingenes ordning». Før de som tilhørte den utfridde levning av det åndelige Israel, for alvor gikk inn for å gjenopprette og utvide den rene, ubesmittede tilbedelse i Jehovas åndelige tempel, først og fremst ved å la den få en bredere plass i deres eget liv, møtte de store vanskeligheter, både utenfra og innenfra. Deres religiøse motstandere i kristenheten uttalte forbannelser over dem, grep forstyrrende inn i deres arbeid og forsøkte febrilsk å knuse dem eller sette en stopper for deres tempelarbeid. Men hvilken tilstand befinner de som tilhører den salvede levning av Jehovas kristne vitner, seg i nå, etter at de i fem årtier har vigd tilbedelsen av Jehova og hans messianske rikes interesser udelt oppmerksomhet, når en sammenligner dem med kristenheten? Hvem er det som nyter kristen, åndelig velstand? Hvem er det som har Guds velsignelse fordi de holder seg nøye til Bibelen og utfører det arbeid som Gud der har sagt skal utføres? Selv kristenhetens prester gir uttrykk for at de skulle ønske at deres kirkemedlemmer hadde den samme nidkjærhet, tro og bibelkunnskap og det samme mot som Jehovas kristne vitner har, og at de nøt den samme åndelige velstand som disse vitnene nyter.

GUDS FORANDREDE HOLDNING TIL SITT FOLK

23. På grunn av hva behøvde de som tilhørte levningen, nå ikke lenger å frykte?

²³ Guds lydige levning blir ytterligere styrket og oppmuntret ved det sjuende løfte Gud gir. Han sier: «For så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Liksom jeg satte meg fore å gjøre eder ondt da eders fedre vakte min vrede, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg ikke angret det, således har jeg i disse dager satt meg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus; frykt ikke!» — Sakarias 8: 14, 15.

24. Hvorfor var det at Jehova hadde satt seg fore å gjøre deres forfedre ondt, ikke et utslag av ukontrollert vrede fra hans side?

²⁴ Jehova innrømmer her at han hadde satt seg fore å gjøre ondt mot Israels folk fordi den trofaste levnings forfedre hadde vakt hans vrede. Men det var ikke tale om noen irritasjon eller ukontrollert vrede fra hans side. Det som han ville føre over folket eller la komme over det, var helt i samsvar med hans advarsler om de forbannelser de ville bli rammet av hvis de brøt den pakt de som folk betraktet hadde inngått med ham. Han hadde på en redelig måte lang tid i forveien kommet med følgende advarsel gjennom profeten Moses:

[Jehova] skal føre et folk over deg langt borte fra, fra jordens ende, et folk som kommer flygende lik en ørn, et folk hvis tungemål du ikke forstår, et folk med hardt ansikt, som ikke akter den gamle og ikke har medynk med den unge.

Og liksom [Jehova] gledet seg ved å gjøre vel mot eder og gjøre eder tallrike, således skal [Jehova] nå glede seg ved å forderve eder og ødelegge eder; og I skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie.

[Jehova] skal spre deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent. — 5 Mosebok 28: 49, 50, 63, 64; se også 3 Mosebok 26: 27—43.

25. a) Hvorfor var Jehova ikke urettferdig når han lot disse onde ting inntreffe? b) Hvordan hadde Gud nå forandret innstilling, og hvorfor?

²⁵ Da Jehova lot assyrerne og babylonierne få ’rykke opp’ de israelittiske lovbrytere av ’det land de kom inn i’, for deretter å la Juda land ligge fullstendig øde i 70 år, fulgte han derfor bare en rettferdig handlemåte som var i samsvar med den pakt folket hadde inngått med ham. Men nå, etter at han hadde tuktet folket i samsvar med betingelsene i den pakt han hadde inngått med dem, hadde han satt seg fore å handle med dem på en annen måte og vise dem barmhjertighet. Han begynte å føre den angrende, trofaste levning tilbake til Jerusalem og Juda land. Det at de som tilhørte denne levning, på grunn av frykt unnlot å bygge på templet, kunne ikke ha hans velsignelse, og det hadde det heller ikke. Men nå, «i disse dager», i de dager da de trofast gjenopptok arbeidet på templet og modig holdt ved med det, ville Jehova vise sin verdsettelse ved å «gjøre vel mot Jerusalem og Judas hus». Så hvis Jehova, hærskarenes Gud, var for dem og med dem på grunn av deres helhjertete tilbedelse av ham, burde de ikke frykte mennesker.

26. Hvordan kan det sies at dette sjuende løfte i like høy grad gjelder den åndelige levning nå i det 20. århundre?

²⁶ I vår tid har Jehova trofast holdt sitt løfte, som i like høy grad gjelder den trofaste levning av det åndelige Israel. På grunn av de urette ting denne levnings medlemmer hadde gjort seg skyldige i, ble de under den første verdenskrig fordrevet fra sitt gudgitte, åndelige område. Men i dag kan de se tilbake på alle de årene som har gått siden de ble ført tilbake til dette området i 1919, og de kan se hvordan den Gud hvis navn de bærer, har gjort vel imot dem på grunn av det arbeid de har utført for å gjenopprette den rene tilbedelse av ham.

27. Hva hadde Jehova i tankene at den gjenreiste levning nå skulle gjøre, og hvilke to bud var dette i samsvar med?

²⁷ De som Gud barmhjertig igjen viser sin gunst, har imidlertid noe viktig å gjøre. Det Jehova gir dem befaling om å gjøre, er i samsvar med de to største bud i loven, nemlig at vi skal elske Gud av alt vårt hjerte og av all vår sjel og av all vår hu og av all vår makt, og at vi skal elske vår neste som oss selv. Vi leser: «Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier [Jehova].» — Sakarias 8: 16, 17.

28. Hvordan skulle således sannhet og rettferdighet bli opprettholdt ved deres domstoler, og hva var hensikten med å avsi dommer?

²⁸ Hvis de som tilhører den utfridde levning, skal kunne fortsette å ha Guds gunst, må de ikke gjøre de ting som Jehova, hærskarenes Gud, hater. De må dømme rettferdige dommer på tinget eller ved sine domstoler. De må ikke elske falsk ed og ikke tenke ut ondt mot hverandre i sitt hjerte. De må være ærlige når de sier noe til hverandre eller avlegger ed ved en domstol. De må alltid tale sannhet og ikke si en ting med sin munn, mens de tenker noe annet i sitt hjerte. Når et stridsspørsmål skal avgjøres ved en rettsinstans, bør målet være å skape fred mellom partene, og en slik fred kan bare oppnås hvis sannhet og rettferdighet blir opprettholdt i retten. Vi bør elske det Gud elsker ikke det han hater.

29. Hvordan viste apostelen Paulus at Sakarias 8: 16 får sin anvendelse på dem som tilhører den kristne levning, og hvordan taler de sannhet?

²⁹ Får dette sin anvendelse på den salvede levning av det åndelige Israel? Ja, i høyeste grad. Da apostelen Paulus skrev om kristen enhet til de troende i Efesos i Lilleasia, sa han: «Vi [skal], sannheten tro i kjærlighet, i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer!» (Efeserne 4: 15, 25) Apostelen siterte her tydeligvis noe av det som står i Sakarias 8: 16, og anvendte det med rette på kristne mennesker som utgjorde «Guds Israel». (Galaterne 6: 15, 16) Å tale sannhet med hverandre vil også innbefatte å snakke om Bibelens sannheter med hverandre, ikke om Babylon den stores falske religiøse læresetninger. På den måten vil vi fremme den rene tilbedelse av Gud i hans åndelige tempel.

FRA FASTE TIL HØYTID

30. Hva skulle ifølge Jehovas åttende løfte tre i stedet for de tidligere fasteperioder?

³⁰ Gud stanser ikke med det ovenstående, sjuende løfte fordi om tallet sju i Bibelen betegner åndelig fullkommenhet. Han går videre og kommer med et åttende løfte. Vi leser: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måned og i den femte og i den sjuende og i den tiende måned skal bli Judas hus til fryd og glede og til glade høytider. Men elsk sannhet og fred!» — Sakarias 8: 19.

31. Hvis spørsmål angående faste var det et svar på, og hvorfor var det ikke passende å fortsette å gråte og faste?

³¹ Her var et direkte og positivt svar til Sareser og Regem-Melek, som var blitt sendt fra byen Betel for å spørre om hvorvidt de skulle fortsette å gråte og avholde seg fra å spise i den femte måned. (Sakarias 7: 1—3) Nå når byggingen av det annet tempel i Jerusalem nærmet seg sin storslagne fullførelse, var det ikke en tid da en burde gråte over at byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt i 607 f. Kr., over 80 år tidligere. Det var Jehovas vilje at de skulle glede seg over den godhet han nå viste dem, og at de skulle fryde seg over at alt det babylonierne hadde ødelagt i Jerusalem og Juda land, nå skulle gjenopprettes. De skulle slutte med å gråte og faste! De skulle feire glade høytider!

32. Hvordan er dette løfte blitt oppfylt for det kristne, åndelige Israel, og hvilken dag er den eneste dag levningen høytideligholder i lydighet mot Kristi befaling?

³² På hvilken storslagen måte er ikke dette løftet som Gud ga fortidens Israel, blitt oppfylt for det kristne Israel, det åndelige Israel! De som utgjør den salvede levning i vår tid, holder ikke noen av de faster og sørgehøytider som ble holdt i det gamle Israel. De feirer ikke engang den årlige Jom Kippur eller soningsdagen, på den tiende dag i den sjuende lunarmåned (tisjri). (3 Mosebok, kapittel 16) De gleder seg over den sanne soningsdag, da Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus, brakte soning ved sitt fullkomne sonoffer, som han framstilte verdien av for Jehova i himmelen i år 33 e. Kr. til gagn for hele menneskeheten. (1 Johannes 1: 7 til 2: 2) Den eneste dagen levningen av det åndelige Israel i lydighet mot Kristi egen befaling høytideligholder hvert år, er den dagen da Kristus led offerdøden, påskedagen den 14. nisan. Da den utfridde levning feiret Herrens aftensmåltid etter solnedgang den 13. april 1919, var det minst 17 961 som kom sammen verden over for å minnes hans offerdød. Men tirsdag den 17. april 1973, etter solnedgang, var det 3 994 924 til stede for å feire denne høytiden, og det var 10 523 av disse som forsynte seg av emblemene, det usyrede brødet og vinen. — Lukas 22: 7—20.

33. Hvilken profeti i Jehovas niende løfte er det store antall som var til stede verden over ved Herrens aftensmåltid i 1973, en oppfyllelse av?

³³ Hvorfra kom så alle disse over 3 900 000 tilskuerne og de 10 523 som forsynte seg av emblemene, ved denne feiringen av Herrens aftensmåltid? Dette verdensomfattende fenomen er en oppfyllelse av Jehovas niende løfte, som vi finner i Sakarias 8: 20—22: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: Ennå en gang skal det skje at hele folkeslag [at folkeslag, SSH] og mange byers innbyggere skal komme hit. Og innbyggerne i den ene by skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønnfalle [Jehova] og for å søke ham, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg òg. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke [Jehova], hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle [Jehova].»

EN INTERNASJONAL SKARE STRØMMER TIL GUDS BY

34. a) Hvordan kommer nå mange «folkeslag» og «hedningefolk» til Jehovas senter for tilbedelse? b) Innbefatter denne innsamlingen enkeltpersoner fra «mange folkeslag og tallrike hedningefolk» og ’mange byer’?

³⁴ Det var ikke hele «folkeslag» og hele «hedningefolk» som på den måten skulle strømme til Jehovas senter for tilbedelse og bønnfalle ham for å oppnå hans gunst. Det var enkeltpersoner fra disse folk og nasjoner som skulle gjøre det. Det var ikke meningen at verden skulle omvendes til jødedommen. Når vi undersøker Jehovas vitners årbok for 1974, finner vi at disse kristne vitner for Jehova finnes i 208 land og øysamfunn. Listen over disse land og øysamfunn innbefatter «mange folkeslag og tallrike hedningefolk». Og med hensyn til det som sies om «mange byers innbyggere», viser årboken for 1974 at det omkring den 31. august 1973 fantes 31 850 menigheter av Jehovas kristne vitner verden over. Bare i New York fantes det cirka 220 slike menigheter, både engelsktalende og andre. Disse kristne, som tilber Jehova, benytter bibler og bibelsk litteratur som er trykt på 165 språk. De tilber Jehova på samme måte som Jesus Kristus gjorde.

35. Hvorfor går de ikke til vår tids jordiske Jerusalem? Hvor tilber de Jehova?

³⁵ De drar ikke til vår tids jordiske Jerusalem, hvor en muhammedansk moské, Klippemoskéen, ligger på det sted hvor Jerusalems tempel en gang lå. De anerkjenner det Hebreerne 12: 22 kaller «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». De fryder og gleder seg over at Guds messianske rike ble opprettet på dette Sions berg da hedningenes tid endte i 1914, og det er her Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’, sitter på tronen. (Matteus 1: 1) Davids kongelige families gudgitte rett til å herske i Guds by blir derfor ikke lenger nedtrådd av hedningenasjonene. (Lukas 21: 20—24) Jehovas vitner viser troskap mot dette messianske rike, som om kort tid vil ødelegge alle hedenske regjeringer på jorden, og som selv vil herske for evig og støtte Jehovas, hærskarenes Guds, universelle overherredømme. De tilber ham i hans åndelige tempels jordiske forgårder og nyter hans gunst. — Salme 84: 3, 11; 116: 18, 19.

36. Hvor mange skulle ifølge Jehovas siste løfte gripe fatt i en jødisk manns kappefald, og hva skulle de si til ham?

³⁶ Det niende løfte som den suverene Herre, Gud, kom med, har i sannhet fått en enestående oppfyllelse i vår tid. Men denne rekken av guddommelige løfter innbefatter enda et løfte, et tiende løfte. Vi leser således i det siste verset (vers 23) i det åttende kapittel av Sakarias’ profeti: «Så sier [Jehova], hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» — Sakarias 8: 23.

37. Hvilken veiledende regel som ble framsatt av en kjødelig jøde, må vi ta i betraktning for å forstå hvem det her siktes til med betegnelsen ’jøde’?

³⁷ For å forstå denne profetien om «en jødisk manns kappefald» på rette måte må vi ta i betraktning den veiledende regel som ble uttalt av en mann som ble «omskåret på den åttende dag, [og var] av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, overfor loven en fariseer», nemlig apostelen Paulus, som tidligere «i nidkjærhet [var] en forfølger av menigheten». (Filippenserne 3: 5, 6) Da denne kjødelige jøde eller israelitt skrev til den kristne menighet i Roma i det første århundre, sa han: «Ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» — Romerne 2: 28, 29.

38. a) Når det ikke er rasemessig avstamning som teller, hva er det da som teller, også når det gjelder kjødelige jøder? b) Inntil når besto den kristne menighet utelukkende av kjødelige jøder og proselytter, og hvilket valg måtte Kornelius således treffe?

³⁸ Oppfyllelsen av Sakarias 8: 23 er derfor ikke basert på noen rasemessig overlegenhet ifølge kjødet. De som griper fatt i «en jødisk manns kappefald», gjør det ikke fordi denne mannen er jøde etter kjødet. Kjødelig avstamning har ingenting å si i denne forbindelse. Det som teller, er hvem han tilber. Og hvis han hevder at han tilber Gud, er da Gud virkelig med ham? I den siste halvdel av den 70. årsuke, som blir omtalt i Daniels profeti i Daniel 9: 24—27 nemlig fra pinsedagen i år 33 e. Kr. til høsten i år 36 e. Kr. besto den kristne menighet riktignok utelukkende av kjødelige jøder og av omskårne jødiske proselytter. Men hva var det som særmerket disse kjødelige jøder som utgjorde den kristne menighet? Det fantes to slags kjødelige jøder i denne perioden. Gud var så visst ikke med begge gruppene. Gud var ikke delt. Hvilket slag av jøder var det så den hedenske italienske høvedsmannen Kornelius vendte seg til om høsten i år 36 e. Kr. for å slutte seg til dem i deres tilbedelse? Hva viser Apostlenes gjerninger 10: 1—48?

39. Hvilken gruppe av kjødelige jøder bestemte Kornelius seg for å slutte seg til?

³⁹ Denne italiensktalende Kornelius sluttet å tilbe sammen med de kjødelige jøder og å gi «mange almisser» til de kjødelige jøder som hadde henrettet Jesus Kristus som en gudsbespotter og en falsk Kristus. Kornelius og de hedninger som ble omvendt sammen med ham, holdt seg bare til de kjødelige jøder som var blitt Jesu Kristi disipler og utgjorde den kristne menighet, og som Gud gjennom Jesus Kristus hadde utgytt sin hellige ånd over som et bevis for at han var med dem. (Apostlenes gjerninger 2: 1—47; 11: 1—18) Denne kristne menighet besto av åndelige jøder, av åndelige israelitter, som var tatt inn i den nye pakt med Gud med Kristus som mellommann. Den italienske Kornelius var like mye en åndelig jøde eller israelitt som disse troende kjødelige jøder. Kornelius så at den kristne menighet besto av åndelige jøder, og at Gud var med disse menneskene. Han bestemte seg derfor for å gå med de åndelige jøder.

40. Hvordan kan vi, spesielt i betraktning av at Jerusalem ble ødelagt av romerne, avgjøre hvorvidt det er noe grunnlag for å anvende Sakarias 8: 23 på ikke-kristne, kjødelige jøder?

⁴⁰ Kunne det at de romerske hærstyrker ødela byen Jerusalem og dens tempel, betraktes som et bevis for at Gud var med de jøder som ble rammet av denne fryktelige ulykken, fordi de var omskårne jøder etter kjødet? Hvordan kunne ærlige og fornuftige mennesker godta en slik fortolkning? I vår tid finnes det ikke noe jødisk tempel på Moria-fjellet i Jerusalem, slik at hedningene kan gå dit og tilbe Gud sammen med jødene. De jødiske religiøse og politiske lederne følger heller ikke ypperstepresten Josvas og stattholderen Serubabels eksempel ved å gjenoppbygge templet på dets historiske sted, selv om jødene under seksdagerskrigen i 1967 overtok Jerusalems gamle bydel, som var omgitt av murer. Hvilket grunnlag finnes det så for å tro at ordene i Sakarias 8: 23 får sin oppfyllelse på de ikke-kristne, kjødelige, omskårne jøder i vår tid, eller for at de vil få det i overskuelig framtid? Ikke noe i det hele tatt!

41. Blir Sakarias 8: 23 oppfylt på kristenheten i vår tid?

⁴¹ Får så profetien sin oppfyllelse på vår tids kristenhet, som lenge har vært av den oppfatning at hele verden skal bli omvendt til dens religiøse system, som består av en mengde forskjellige sekter? Griper ti ikke-kristne av alle folkeslag fatt i kappefalden til et kirkemedlem i kristenheten og sier: «Vi vil gå med eder, for vi har hørt at Gud er med eder»? Og med «Gud» sikter profetien til «[Jehova], hærskarenes Gud». Den hedenske verden blir så visst ikke omvendt til kristenhetens religionssamfunn i forholdet ti hedninger til ett kirkemedlem. Kristenheten anslår i vår tid sine kirkemedlemmer til 985 363 400, og ti ganger det ville bli dobbelt så mange mennesker som det nå bor på jorden.

42. Hvilke spørsmål må vi få besvart for å kunne avgjøre hvilken gruppe av dem som i vår tid hevder at de er åndelige jøder, Sakarias 8: 23 får sin anvendelse på?

⁴² Akkurat som det fantes to slags kjødelige jøder på Kristi apostlers tid, finnes det i vår tid to slags åndelige jøder. I kristenheten finnes det over 900 millioner mennesker som hevder at de er slike åndelige jøder som er tatt inn i den nye pakt med Kristus som mellommann. Men med hensyn til de to grupper av åndelige jøder spør vi: Hvem av dem tilber og tjener virkelig Jehova, hærskarenes Gud, i hans sanne, åndelige tempel? Hvem er det mennesker av alle folkeslag, store og små, sier at de vil gå med fordi de har hørt, ikke at en eller annen navnløs «Gud» er med dem, men at Jehova Gud er med dem? Her kan en bare stole på kjensgjerningene. La dem tale for seg selv.

43. Hva kjennetegner i vår tid de åndelige israelitter som Sakarias 8: 23 får sin anvendelse på, og hvor mange slike er det på jorden i vår tid?

⁴³ Kjensgjerningene verden over viser at de sier det til den salvede levning av åndelige israelitter, som Jehova Gud begynte å utfri av Babylon den store, den falske, babyloniske religions verdensrike. De som tilhører denne levning, er opptatt i et åndelig arbeid som svarer til byggingen av det annet tempel for Jehova i ypperstepresten Josvas og stattholderen Serubabels dager. De fremmer helhjertet tilbedelsen av Jehova, hærskarenes Gud, blant mennesker av alle ætter og stammer og folk og tunger verden over. Hvert år, på den jødiske påskedag, kommer de sammen for å feire minnet om Jehovas Sønns, Jesu Kristi offerdød, og ved denne anledning spiser de usyret brød og drikker vin, akkurat som Jesus Kristus befalte. Ifølge dette talende vitnesbyrd ser det ut til at de i dag består av bare omkring 10 000 salvede, åndelige israelitter, langt færre enn levningen på Sakarias’ tid.

44. Hvem er det som slutter seg til disse sanne åndelige israelitter, og hvor mange er de?

⁴⁴ Hvem slutter seg så til disse åndelige jøder i tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel? I samsvar med profetien i Åpenbaringen 7: 9—17 er det en talløs «stor skare» «av alle ætter og stammer og folk og tunger». De som utgjør denne skare, blir også disipler av Jehovas Messias. (Matteus 28: 19, 20) Bare i 1973 ble 193 990 av disse døpt som innvigde disipler av Jehovas Messias. Det samme året var det gjennomsnittlig 1656 673 som rapporterte at de adlød Messias’ befaling om å forkynne «dette gode budskap» om Jehovas messianske rike overalt nå når enden på denne tingenes ordning er nær forestående. (Matteus 24: 14, NW) Hvilken bemerkelsesverdig oppfyllelse har ikke Sakarias 8: 23 allerede fått!

Kapittel 16

Kongen kommer, og fanger utfris

1. Får Sakarias’ profeti sin anvendelse på visse byer og landområder som ofte omtales i nyhetsmeldingene i vår tid? Hva vil hjelpe oss til å forstå hvordan denne profetien får sin oppfyllelse i vår tid?

I VÅR tid omtales Syria og Libanon og Gaza-området ofte i nyhetsmeldingene. En rekke byer som har tilknytning til disse områdene, blir nevnt i det niende kapittel i Sakarias’ profeti. Det profeten Sakarias sa den gangen, i det sjette århundre før vår tidsregning, får imidlertid ikke sin anvendelse på disse områdene i vår tid og på deres forhold til republikken Israel. Sakarias’ profeti fikk en første, bokstavelig oppfyllelse i det første århundre av vår tidsregning, men nå i det 20. århundre får den sin endelige oppfyllelse, som er en åndelig eller billedlig oppfyllelse. Ved å gjøre oss kjent med den første oppfyllelsen, som fant sted for 1900 år siden, kan vi forstå dens åndelige oppfyllelse i vår tid.

2. Hvilket kart skal vi nå se på, og er de steder som blir nevnt i forbindelse med «Hadraks land», jødiske?

² Hvis vi studerer kartet «Palestina under perserkongenes herredømme», vil vi se Damaskus, Syrias hovedstad, byen Hamat, omkring 193 kilometer nord for Damaskus, de gamle fønikiske (nå libanesiske) byene Tyrus og Sidon ved middelhavskysten, filisterbyene Gaza, Askalon, Ekron, Asdod og Gat og dessuten byene Jerusalem og Samaria. «Hadraks land» er ikke angitt på alle kart, ettersom dets beliggenhet og nøyaktige grenser ikke er kjent, men profetien forbinder dette landet, som blir nevnt én gang, med Damaskus. I Atlas of the Biblical World av Baly og Tushingham (1971), side 199, kalles «Hadraks land» ganske enkelt «et område i Syria i nærheten av Damaskus». Den reviderte utgave (1956) av The Westminster Historical Atlas to the Bible, side 124, omtaler Hadraks land som et «område i Syria nord for Hamat» og således nord for Damaskus. Hvorvidt uttrykket «Hadraks land» er symbolsk og sikter til hele det område hvor de ovennevnte syriske, fønikiske og filisteiske byene ligger, er av mindre betydning. Disse byene er alle ikke-israelittiske, ikke-jødiske byer.

3. Hvordan utgjør de siste versene i Sakarias, kapittel 8, en kontrast til de første versene i kapittel 9?

³ De siste versene (20—23) i det åttende kapittel i Sakarias’ profeti forteller at folk fra alle nasjoner og fra mange byer skal dra opp til Jerusalem for å tilbe Jehova, ja, at de skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og gå med ham for å tilbe hans Gud. Hva skjer med dem som ikke følger en slik handlemåte? De første åtte versene i det etterfølgende kapitlet (kapittel 9) forteller om noen av følgene av ikke å gjøre det. La oss derfor nå lese denne delen, Sakarias 9: 1—8:

4. Hvem griper ifølge Sakarias 9: 1—8 inn i de nevnte byers anliggender, og til gagn for hvem gjør han det?

⁴ «Dette utsagn er [Jehovas] ord mot Hadraks land; også i Damaskus skal det slå seg ned — for [Jehova] har øye med menneskene og med alle Israels stammer — likeså i Hamat, som grenser til det, også i Tyrus og Sidon, fordi de der er så kloke. Tyrus bygde seg en festning, og det dynget opp sølv som støv og fint gull som skarn på gatene. Se, [Jehova] skal la fremmede få det til eie og styrte dets murer i havet, og selv skal det fortæres av ild. Askalon ser det og frykter, og Gasa, som vrir seg i angst, likeså Ekron, fordi dets håp er blitt til skamme; Gasa skal miste sin konge, og i Askalon skal ingen bo. I Asdod skal det bare bo fremmed pakk, og jeg vil utrydde filistrenes stolthet, jeg vil ta offerblodet ut av deres munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud, og de skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt. Og jeg vil slå leir til vern for mitt hus mot krigshærer som kommer og går, og ingen voldsherre skal mer komme over dem; for nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er.»

5. Hvorfor hvilte Jehovas mishag over Damaskus, «Hadraks land» og Hamat?

⁵ Det gamle Syria i det sjette århundre før Kristus tilba falske guder og fortsatte å stå i et fiendtlig forhold til det gjenreiste Juda land. Det nektet å tilbe Jehova i hans gjenoppbygde tempel i Jerusalem. Det var derfor god grunn til at Jehovas ord ikke skulle være for, men mot «Hadraks land», som var en del av Syria. Hans ugunstige ord ville slå seg ned i landets hovedstad, Damaskus, og ettersom Hamat grenset til Damaskus, ville det også bli kunngjort mot det. Guds mishag hvilte således over hele Syria.

6. Hvorfor var Jehovas ord mot byene i Fønikia?

⁶ Fønikia grenser til Syria, og også det hadde vendt seg mot Juda land på en tid da det var i den ytterste nød. Salme 83: 6—9 nevner de fønikiske byene Gebal og Tyrus blant dem som har rådslått med hverandre mot Jehovas folk, og sier: «Mot deg inngår de pakt, Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. Også Assur har gitt seg i lag med dem, de er blitt Lots barns [Moabs og Ammons] arm.» Tyrus var i virkeligheten en koloni som var grunnlagt av Sidon, og Sakarias 9: 2—4 omtaler disse byene på denne måten:

7. Hvilken by knytter Sakarias 9: 2—4 til Tyrus, og hva skal ifølge profetien skje med Tyrus?

⁷ «Også i Tyrus og Sidon, fordi de der er så kloke. Tyrus bygde seg en festning, og det dynget opp sølv som støv og fint gull som skarn på gatene. Se, [Jehova] skal la fremmede få det til eie og styrte dets murer [militære styrke NW] i havet, og selv skal det fortæres av ild.»

8. Hvilket Tyrus var det som ble nevnt av Sakarias, og hvorfor var det slik?

⁸ Av disse ordene framgår det tydelig at «[Jehovas] ord» også ble uttalt mot hele Fønikia, representert ved landets verdenskjente byer Tyrus og Sidon. Det Tyrus som blir nevnt her, er øybyen Tyrus, for kong Nebukadnesar av Babylon ødela byen på fastlandet under sitt felttog mot Palestina. (Esekiel 29: 17—20) De innbyggerne som overlevde, flyktet til øya utenfor kysten og bygde der en mektig by. Ifølge Esekiel 28: 1—19 hadde Tyrus på en djevelsk måte forrådt sin tidligere venn, Israel, og Sidon fulgte den samme handlemåte som Tyrus. (Esekiel 28: 20—26) Da Juda land ble gjenreist i 537 f. Kr., etter at det hadde ligget øde i 70 år, forandret ikke Tyrus og Sidon sin holdning overfor byen Jerusalem med dens annet tempel. Hvor uklokt var ikke det!

9. Hvordan skaffet Tyrus seg rikdom og forskanset seg, men hvordan gikk Jehovas profeti angående byen i oppfyllelse?

⁹ Tyrus og Sidon var «kloke», det vil si, de fortsatte å følge denne verdens visdom. De forøkte sin visdom for å kunne samle seg rikdom, for å dynge opp gull og sølv her på jorden, hvor plyndrere kan komme og røve alt sammen. Den mektige festning som Tyrus bygde for å beskytte seg som en sjøfarts- og handelsby, kunne ikke holde stand mot den greske erobrerens, Alexander den stores, strategi i 332 f. Kr. Byens militære styrker på landjorden og også dens styrker om bord på dens mange skip sviktet den da. Jehova styrtet ved hjelp av sitt jordiske redskap Tyrus’ militære styrke i havet, hvor byen hadde bygd sin festning. Jehova lot fremmede få byen til eie og overga dens veldige rikdom til erobrerne. Da byen deretter ble fortært av ild, ble den fullstendig ødelagt.

10. Hvilken interesse viste folk fra Tyrus og Sidon for Jesus Kristus, og hva ble opprettet i Tyrus?

¹⁰ Mange år senere ble Tyrus gjenoppbygd, men hverken Tyrus eller Sidon gjenvant noen gang den posisjon i handelsverdenen som Tyrus hadde hatt før «[Jehovas] ord» mot byen ble oppfylt. I det første århundre av vår tidsregning var det mange som kom fra Tyrus og Sidon for å høre og se Jesus og bli helbredet av ham. (Markus 3: 7, 8; Lukas 6: 17; Matteus 15: 21—29) Ifølge Jesu egne ord i Matteus 11: 20—22 og Lukas 10: 13, 14 var det mange i Tyrus og Sidon som ville ha lyttet til budskapet om Guds rike og handlet i samsvar med det. På den tid da apostelen Paulus foretok sin tredje misjonsreise, var det en kristen menighet i Tyrus. (Apostlenes gjerninger 21: 2—7) Disse tyrierne satte ikke sin lit til militære styrker, og de samlet seg ikke skatter på jorden, men i himmelen.

DEN HEDENSKE FIENDENS STOLTHET UTRYDDET

11, 12. a) Hvilket forbund av byer behersket i gammel tid Filistea? b) Hvis stolthet skulle Jehova utrydde, og hvordan?

¹¹ Hva er så « [Jehovas] ord» mot Filistea? I gammel tid utgjorde de fem byene Asdod, Askalon, Ekron, Gat og Gaza et forbund som behersket hele Filistea. Av en eller annen grunn blir ikke Gat nevnt her i Jehovas ord mot filistrene. I Sakarias 9: 5—7 sies det videre:

¹² «Askalon ser det og frykter, og Gasa, som vrir seg i angst, likeså Ekron, fordi dets håp er blitt til skamme; Gasa skal miste sin konge, og i Askalon skal ingen bo. I Asdod skal det bare bo fremmed pakk, og jeg vil utrydde filistrenes stolthet, jeg vil ta offerblodet ut av deres munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud, og de skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt.»

13. a) Hvordan ville Tyrus- ødeleggelse i 332 f. Kr. berøre Askalon, Gaza og Ekron? b) Hvilken forandring ville Asdod erfare?

¹³ Byen Askalon skulle således se Tyrus’ ødeleggelse og frykte og til slutt bli uten innbyggere. Hva byen Gaza angår, vred den seg i angst, sannsynligvis av samme grunn, og på grunn av denne smertefulle begivenheten og dens følger kom byen under en annen hersker og mistet sin konge. Byen Ekron satte tydeligvis sitt håp til at Tyrus skulle beskytte den mot en inntrengende fiende. Da Tyrus ble lagt i ruiner etter at Alexander den store i 332 f. Kr. hadde beleiret byen i sju måneder, vred derfor også Ekron seg i angst, ettersom «dets håp» var blitt til skamme. Men hva med Asdod, den fjerde byen som blir nevnt? Det skulle tydeligvis bli en forandring hva dens innbyggere angikk, for Jehova sa: «I Asdod skal det bare bo fremmed pakk.» Dens opprinnelige innbyggere skulle ikke bli værende i den. Fremmede skulle overta byen, ikke bare dens styre, men dens befolkning skulle også bestå av fremmede.

14. Hvilken holdning hadde Filistea inntatt til Israel, og hvordan ville Jehova «utrydde» denne holdning?

¹⁴ Det var derfor tydelig at «[Jehovas] ord» var mot Filistea. Filistrene hadde vært meget stolte og arrogante, spesielt overfor Jehovas folk, selv etter at disse hadde vendt tilbake til sitt hjemland. Denne stolthet gikk imidlertid forut for deres undergang. Ved å gjøre de ovennevnte ting mot de fire største byene i Filistea ville Jehova «utrydde filistrenes stolthet». Ingen filister hadde lenger noe å skryte av når han sammenlignet seg med Jehovas folk. Jehova ville også utrydde deres falske religion.

15. a) Hva ville bli gjort med filistrenes ’offerblod’ og «vederstyggelige offerkjøtt»? b) Hvilken handlemåte fulgte en levning av filistrene?

¹⁵ Når de tilba sine falske guder, spiste de offer som var avskyelige for Jehova og hans folk. Blodet var heller ikke blitt tappet av de offerdyrene som de spiste ved sine offermåltider. Det skulle bli satt en stopper for en slik avskyelig avgudsdyrkelse, for «[Jehovas] ord» lød videre: «Jeg vil ta offerblodet ut av deres [filistrenes] munn og det vederstyggelige offerkjøtt bort fra deres tenner; og da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud.» Det fortelles ikke hvordan offerblodet skulle tas ut av filistrenes munn, og hvordan det vederstyggelige offerkjøtt skulle tas bort fra deres tenner. Men blant alle disse filistrene som ville nekte å gi akt på Guds bud og slutte med avgudsdyrkelsen med dens avskyelige offer og seremonier, ville det være en rest, en levning, som ville gjøre det frivillig, i lydighet mot Gud. Denne levning ville være «for vår Gud», for Jehova, hærskarenes Gud. For en livreddende forvandling! Men Sakarias 9: 7 sier videre om dem som skulle utgjøre denne levning: «De skal være som fyrster i Juda, og Ekron skal være som en jebusitt.»

16. a) Hvordan ville de som tilhørte denne levning av filistere, bli «som fyrster i Juda»? b) Hva viser det at Ekron skulle være «som en jebusitt» med hensyn til dets stilling i samfunnet?

¹⁶ Ettersom filistrene var hamitter (etterkommere av Kam), kunne de naturligvis ikke bli fyrster i Juda stamme, som var semittisk og besto av hebreere. (1 Mosebok 10: 6, 18, 14, 21—25) Men de som tilhørte den lydige levning som ble omvendt til tilbedelsen av «vår Gud», Jehova, kunne bli «som fyrster i Juda». De ville således ha en fremtredende stilling i tilknytning til Jehovas utvalgte folk og ville ikke bli betraktet som om de var av liten eller ingen betydning. I likhet med en fyrste ville de få ansvarsfulle oppgaver. Disse oppgavene ville imidlertid være underordnet de oppgaver judeerne selv fikk. Dette framgår av uttalelsen om at Ekron skulle være «som en jebusitt». I likhet med filistrene var jebusittene etterkommere av Kam, ikke gjennom hans sønn Misra’im, men gjennom hans sønn Kana’an, og var således kana’anitter. (1 Mosebok 10: 6, 15, 16) Jebusittene bodde i gammel tid i Jerusalem, som derfor ble kalt Jebus.

17. Hvorfor var det å bli «som en jebusitt» en begunstiget stilling for Ekrons innbyggere?

¹⁷ I 1070 f. Kr. tok kong David byen fra jebusittene og kalte den Jerusalem. (Dommerne 1: 21; 2 Samuel 5: 4—9) Senere brukte Davids sønn, kong Salomo, de underkuede jebusittene til å utføre slavearbeid i tilknytning til forskjellige offentlige byggeforetagender, det praktfulle templet i Jerusalem innbefattet. (1 Kongebok 9: 15—23; 2 Krønikebok 8: 1—10) Hvilket privilegium var det ikke for disse jebusittene å ha en andel i byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem og andre byggverk i fortidens Israel, Guds forbilledlige messianske rike! Ved å bli «som en jebusitt» fikk byen Ekron og dens innbyggere som vendte seg til tilbedelsen av «vår Gud», Jehova, en begunstiget stilling, selv om det var en underordnet stilling.

18. Hvilken forbindelse hadde filistrene med kristendommen i det første århundre?

¹⁸ I det første århundre av vår tidsregning ble det gode budskap om Guds messianske rike forkynt for filistrene. Vi husker hvordan evangelisten Filip forkynte for en etiopisk hoffmann mens de kjørte i hoffmannens vogn på den «vei som går ned fra Jerusalem til Gasa» i Filistea. Etter at Filip hadde døpt denne etioperen, som ble omvendt til kristendommen, forlot han ham og ble funnet i Asdod (gresk: Azotos; vår tids Esdud), omkring 54 kilometer nord for Gaza. Det var uten tvil mange filistere som reagerte positivt på det gode budskap Filip forkynte. (Apostlenes gjerninger 8: 26—40) Etter at den italienske høvedsmannen Kornelius var blitt omvendt i år 36 e. Kr., kunne filistrene bli omvendt, og de kunne få Guds hellige ånd gjennom Kristus.

19. Hvordan blir profetien om at «i Asdod skal det bare bo fremmed pakk», oppfylt på de motbilledlige filistere i vår tid?

¹⁹ Nå i det 20. århundre har mange religiøse mennesker vært som fortidens filistere, idet de har tilbedt falske guder og motarbeidet Jehovas folk. Som en parallell til at fortidens Asdod, den viktigste byen i filistrenes forbund på fem byer, fikk en annen befolkning, idet fremmede bosatte seg i byen, har disse motbilledlige filistere i vår tid fått en annen personlighet. Ved å innvie seg til Gud gjennom Jesus Kristus og bli døpt i vann slutter de å være en del av denne filisteiske verden og blir ’fremmede’ for den. De søker ikke på en selvisk måte kommersiell vinning, slik som fortidens Tyrus gjorde, og de setter heller ikke sitt håp til slike ting, slik som Ekron gjorde ved å sette sitt håp til Tyrus, og de setter heller ikke sin lit til militær makt, slik som fortidens Syria gjorde. De tilber og tjener ikke de blodtørstige gudene i vår moderne verden. De tar helhjertet standpunkt for «vår Gud», Jehova, hærskarenes Gud.

20. Hvordan samarbeider vår tids filistere med levningen av de åndelige israelitter?

²⁰ På grunn av den handlemåte disse forandrede filistere i vår tid har fulgt, får de sammen med den salvede levning av åndelige israelitter eller jøder være med på å fremme tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel. «Som fyrster i Juda» får de forskjellige ansvarsfulle oppgaver i forbindelse med virksomheten i templet. Denne skare av innvigde, døpte tjenere for Jehova Gud er allerede blitt «stor», og den vokser fremdeles. Denne talløse ’store skare’, som slutter seg til den åndssalvede levning, er omtalt profetisk i Åpenbaringen 7: 9—17.

21, 22. a) Hvordan var det at Jehova ’slo leir til vern for sitt hus’, til gagn for hans folk, og hvorfor skulle ingen voldsherre mer komme over dem? b) Hvordan har Jehova latt denne profetien bli oppfylt på levningen av det åndelige Israel i vår tid?

²¹ Fortidens Filistea, Fønikia og Syria var innbitte fiender av den hjemvendte levning av jøder som tidligere hadde vært i landflyktighet. For å vise at han vil behandle disse fiender annerledes enn sitt utvalgte folk, Israels hus, sier Jehova, hærskarenes Gud, videre: «Og jeg vil slå leir til vern for mitt hus mot krigshærer som kommer og går, og ingen voldsherre skal mer komme over dem; for nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er.» — Sakarias 9: 8.

²² Ved å slå leir til vern for sitt «hus» kunne Jehova, hærskarenes Gud, hindre de angripende fiender i å komme nær hans «hus» og trenge inn blant dem som utgjør det, for så å trekke seg tilbake. Han ville forhindre at noen «voldsherre» kom over dem og gjorde dem til slaver. På lignende måte har den samme Jehova, hærskarenes Gud, beskyttet sitt «hus» av åndelige israelitter nå i «endens tid», da fiendene som aldri før har slått seg sammen for å motarbeide tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel. Styrket av Jehovas mektige ånd motstår de som utgjør Jehovas «hus» av åndelige israelitter, på en effektiv måte alle forsøk fra verdslige ’voldsherrers’ side på å trenge inn i deres åndelige område og trellbinde dem i åndelig henseende. I likhet med Kristi apostler lyder de Gud mer enn mennesker. — Apostlenes gjerninger 5: 29.

23. a) Hva betyr Jehovas uttalelse: «Nå ser jeg med egne øyne hvorledes det er»? b) Hvordan er dette tilfelle i vår tid med hensyn til den åndelige levning og den ’store skare’ som sammen med den tilber Jehova?

²³ Jehova, hærskarenes Gud, er klar over hvilken trusel fiendene utgjør mot hans tilbedere i hans tempel, og hvilke bestrebelser de gjør seg. Som han sier: «Jeg [ser] med egne øyne hvorledes det er.» Dette svarer til det han sa tidligere i sitt «utsagn», nemlig: «Dette utsagn er [Jehovas] ord mot Hadraks land; også i Damaskus skal det slå seg ned — for [Jehova] har øye med menneskene og med alle Israels stammer.» (Sakarias 9: 1) Han holder ikke bare øye med «alle Israels stammer», men også med «menneskene», det vil si med alle de mennesker som ikke tilhører hans utvalgte folk. Det var derfor han kom med et utsagn mot Syria, Fønikia og Filistea, som i lang tid hadde vært fiender av Israels 12 stammer og behandlet dem på en dårlig måte. Dette «utsagn» er profetisk og får sin åndelige oppfyllelse i vår tid på dem som er fiender av Jehovas åndelige Israel og av den ’store skare’, som sammen med det tilber Jehova. En kan allerede nå tydelig se at Jehova, hærskarenes Gud, behandler alle disse som tilber ham, annerledes enn han behandler vår tids motstykke til Syria, Fønikia og Filistea. Dette vil bli enda tydeligere i den kommende ’store trengsel’, da han en gang for alle utfrir sine lojale tilbedere av alle deres ugudelige fienders hånd. — Matteus 24: 21, 22; Åpenbaringen 7: 14, 15; 19: 11—21.

«SE, DIN KONGE KOMMER»

24. a) Hvilke spørsmål blir i betraktning av Gazas opplevelse stilt med hensyn til Jerusalem, som var gjenstand for dets fiendskap? b) Av hvilken grunn vil Jerusalem i motsetning til Gaza rope høyt?

²⁴ Filisterbyen Gaza skulle miste sin konge, men hva skulle skje med den byen som var gjenstand for filistrenes fiendskap, Jerusalem, poetisk omtalt som Sion? Vil den i likhet med Gaza ’vri seg i angst’ når den ser den grådige kommersialismes og den uteokratiske militærmakts høyborg styrte i grus? Vil den rope av smerte og frykt? Rope vil den, men ikke på samme måte som Gaza! Etter at Jehova har kommet med sitt utsagn mot Syria, Fønikia og Filistea, sier han nemlig videre: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt,a Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig [frelst; ydmyk, NW] og ridende på et asen, på aseninnens unge fole. Og jeg vil utrydde vognene i Efra’im og hestene i Jerusalem, og alle krigsbuer skal utryddes, og han skal tale fred til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender.» — Sakarias 9: 9, 10.

25. Hvorfor har «Jerusalems datter» all grunn til å rope høyt og fryde seg ved sin konges komme?

²⁵ Hvorfor skulle ikke Jerusalem ha all grunn til å fryde seg og ’rope høyt’ når dette herlige løftet blir oppfylt? Da Gud ga dette løftet gjennom profeten Sakarias, hadde byen Jerusalem ikke noen konge. Den hadde bare en stattholder, som perserrikets hersker, Darius I, hadde utnevnt, nemlig Serubabel, Sealtiels sønn, i Davids kongelige slektslinje. Davids rike var blitt omstyrtet av babylonierne omkring 90 år tidligere, i 607 f. Kr., da byen Jerusalem ble fullstendig ødelagt og dens konge, Sedekias, ble bortført til Babylon. Selv om de 70 år da Jerusalem skulle ligge fullstendig øde, nå var omme, skulle hedningenes tid, en periode på 2520 år da de ikke-jødiske nasjoner skulle nedtrå Jerusalems rett til et kongedømme med en etterkommer av David på tronen, fortsette fram til året 1914 e. Kr. På Sakarias’ tid så derfor «Jerusalems datter» med lengsel fram til at den sanne messianske konge i Davids slektslinje skulle komme, han som var forbilledlig framstilt ved stattholderen Serubabel. — Haggai 2: 23.

26. Hvorfor behøver vi ikke å gjette oss til hvordan Sakarias’ profeti fikk sin første oppfyllelse?

²⁶ Vi som lever nå, og som er interessert i den sanne Messias, ikke i en falsk Kristus, behøver ikke å gjette oss til hvordan Sakarias’ profeti fikk sin første oppfyllelse. Det er nedskrevet og beskrevet for oss av minst tre øyenvitner, nemlig Matteus Levi, en skatteoppkrever, Johannes Markus, en innbygger i Jerusalem, og Johannes, Sebedeus’ sønn, foruten en historiker i det første århundre som undersøkte sakens fakta, legen Lukas fra Lilleasia. Profetien fikk sin oppfyllelse søndag den 9. nisan i år 33 e. Kr. Matteus Levi forteller:

Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i den by som ligger rett for eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den, løs dem, og før dem til meg! Og dersom noen sier noe til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem.

Men dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten, som sier: Si til Sions datter: Se din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen, på trelldyrets fole.

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus bød dem; de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem; og han satte seg oppå. Og størstedelen av folket bredte sine klær på veien, andre hogg greiner av trærne og strødde dem på veien, og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Og da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette? Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.

Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule. Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem.

Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! da ble de vrede og sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning? — Matteus 21: 1—16.

27. Hvordan ville profetien ha blitt oppfylt hvis ikke disiplene hadde ropt?

²⁷ Og den jødiske legen Lukas føyer til denne opplysningen:

Og noen av fariseerne blant mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler! Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal steinene rope. — Lukas 19: 39, 40, se også Markus 11: 1—18; Johannes 12: 12—19.

28. Hvordan var Jesus fredelig, «ydmyk», «rettferdig» og «frelst» da han red inn i Jerusalem?

²⁸ I motsetning til Herodes den store, som i år 37 e. Kr., etter å ha beleiret Jerusalem i tre måneder, stormet byen og avsatte hasmoneeren (makkabeeren) kong Antigones av Levi stamme, kom Jesus Kristus således ikke ridende inn i Jerusalem på en krigshest, men fredelig, på et asen. Jesus var i sannhet «ydmyk», som Sakarias 9: 9 (NW) hadde forutsagt. Han var ingen falsk Kristus eller falsk Messias, men var «rettferdig», rettferdiggjort av sin himmelske Far, Jehova. Han var «rettferdig» ved å være fullkommen i kjødet, syndfri og ubesmittet, og han kunne derfor ofre seg selv som et fullkomment, menneskelig offer for å bortta hele den urettferdige menneskeverdens synd. (Apostlenes gjerninger 7: 52; Hebreerne 7: 26; 1 Johannes 2: 1) Han var i sannhet «frelst», akkurat som hans forfader kong David i fortiden, som ble frelst ved at det ble gitt ham seier over hans fiender. (2 Samuel 22: 1—4; 8: 6, 14) Det var ikke forgjeves den store folkeskaren ropte følgende da Jesus red seierrik inn i Jerusalem: «Hosianna Davids sønn!» Eller: «Vi ber: Frels Davids Sønn!» (NW) Sju dager senere frelste den allmektige Gud Jesus fra døden ved å oppreise ham til udødelig liv i himmelen. — Hebreerne 5: 7—10.

29. a) Hvordan talte Jesus Kristus «fred til hedningene»? b) Hvordan utrydder han alt krigsutstyr både i og utenfor kristenheten, og hva vil resultatet bli av at han taler fred til den ’store skare’ i vår tid?

²⁹ Han er den som skulle bli kalt «fredsfyrste». (Esaias 9: 6, 7) Hans jødiske disipler kom fra alle Israels stammer, Efra’ims og Juda stamme innbefattet, og han forente dem i et fredelig, kristent brorskap; han brøt til og med ned fiendskapet mellom dem som var kjødelige, omskårne jøder, og dem som var hedninger, blant sine disipler. (Efeserne 2: 11—20) På denne måten har han allerede talt «fred til hedningene» eller nasjonene. Men kristenheten har nektet å lytte til hans tale og fortsetter den dag i dag å føre krig innen sine egne rekker. I den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil Jehova Gud ved sin messianske konge utrydde vognene og krigsbuene og alt annet ødeleggende krigsutstyr som nå er å finne i og utenfor kristenheten. (Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21) Han vil tilintetgjøre alle som fremmer krig blant menneskene. Men til dem som utgjør den ’store skare’ av fredselskende tilbedere i Jehovas åndelige tempel, og som har kommet ut fra alle nasjoner, vil den seierrike kongen Jesus Kristus tale fred, og de vil bli bevart. — Åpenbaringen 7: 14.

30. Hvordan ble Jesus Kristus etter at hedningenes tid hadde endt i 1914 e. Kr. framstilt som konge for det motbilledlige Jerusalem, men hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hvordan han ble mottatt?

³⁰ Da hedningenes tid, de 2520 år da hedningenasjonene skulle få nedtrå Jerusalems rett til et messiansk kongedømme i Davids kongelige slektslinje, endte i 1914 e. Kr., innsatte den høyeste Gud, Jehova, Jesus Kristus på den himmelske trone for at han skulle begynne å herske midt iblant sine fiender og underlegge seg dem. (Salme 110: 1—6; Apostlenes gjerninger 2: 34—36; Hebreerne 10: 12, 18) Under den første verdenskrig (1914—1918) kunngjorde den innvigde, døpte levning av åndelige israelitter offentlig at hedningenes tid hadde endt, og at den høyeste Gud hadde gjort sin Sønn, Jesus Kristus, til konge i himmelen. På den måten ble Jehovas messianske konge spesielt framstilt for kristenheten, som Jerusalem i det første århundre var et forbilde på. Men tok kristenheten, som hevdet at den besto av Kristi disipler, imot ham som den konge hvis «herredømme» skulle nå «fra hav til hav og fra elven til jordens ender»?

31. Hvilken begivenhet i desember 1918 viser hvorvidt kristenheten tok imot Jehovas Messias som sin konge?

³¹ Nei, ikke hvis en skal dømme etter det kristenheten gjorde mot dem som utgjorde den salvede levning av hans åndelige «brødre», for det den gjorde mot dem, gjorde den i virkeligheten mot Jesus, Messias. (Matteus 25: 40, 45; Markus 9: 37) Tre og et halvt år etter at hedningenes tid hadde endt, om våren i 1918, nådde den krigsherjede kristenhets forfølgelse og undertrykkelse av levningen av Kristi åndelige brødre sin klimaks. (Åpenbaringen 11: 2—10) Først etter å ha gjort dette brakte kristenheten sin første verdenskrig til opphør, den 11. november 1918. I likhet med Jerusalem i det første århundre nektet kristenheten å anerkjenne Jehovas messianske konge. Den etterfølgende måned (desember 1918) gjorde kristenheten seg bemerket i historien ved å støtte forslaget om å opprette Folkeforbundet, idet den omtalte det som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden».

32. Var det i betraktning av kristenhetens handlemåte ingen som tok imot Jehovas messianske konge, og hva ville de i samsvar med profetien måtte gjøre?

³² Var det så ingen som tok imot den messianske konge da Jehova, hærskarenes Gud, framstilte ham for menneskene? Jo, det var det! Akkurat som det søndag den 9. nisan i år 33 var en levning av jøder, nemlig Jesu disipler, som hyllet ham og hilste ham velkommen da han red inn i Jerusalem som konge, fantes det en levning av åndelige israelitter som fulgte en lignende handlemåte etter at hedningenes tid endte i 1914. På grunn av kristenhetens hedenske nasjoners forfølgelse og undertrykkelse av dem som utgjorde denne levning, ble disse atspredt, i likhet med Jesu disipler etter at Jesus var blitt forrådt og arrestert på den femte dag etter at han i triumf red inn i Jerusalem. Men i etterkrigsåret 1919, da de ble gjenopplivet av Guds livgivende ånd og gjeninnsatt i aktiv tjeneste for ham, forkastet de Folkeforbundet, hvis pakt var blitt vedtatt det året. I stedet for å godta en slik erstatning for Kristi rike handlet de i samsvar med ånden i Sakarias 9: 9 og ’frydet seg storlig’ og ’ropte høyt’ fordi deres Konge, den sanne Messias, Kristus, hadde kommet til dem.

33. a) Hvordan har de som tok imot Kongen, siden 1919 latt sin glede bli kjent og sitt rop bli hørt? b) Når og hvordan vil Messias, Kristus, slutte å ri på et fredelig asen, og hva vil han da være på vei til?

³³ De lot sin glede bli kjent verden over. De lot sitt rop bli hørt verden over. Hvordan gjorde de det? Ved at de iverksatte den største kampanje for å kunngjøre Guds messianske rike som menneskeheten noen gang har vært vitne til. (Matteus 24: 14; Åpenbaringen 14: 6) De har latt kunngjøringen av det gode budskap om Guds messianske rike bli hørt like langt som Messias’ «herredømme» ifølge profetien skulle nå, «fra hav til hav og fra elven [Eufrat] til jordens ender». (Sakarias 9: 10; Salme 72: 8) Hele 208 land og øygrupper har nå hørt budskapet, og det på 165 språk. Til Guds fastsatte tid — som nå er nær — vil kristenheten og alle andre elementer i denne verdslige tingenes ordning bli fjernet fra hele dette området i den ’store trengsel’, en trengsel som menneskeverdenen aldri har opplevd maken til. I Åpenbaringen 19: 11—21 blir Messias, Kristus, ikke lenger framstilt ridende på et fredelig asen, men på en hvit krigshest, idet han drar ut i striden for å fjerne alle motstandere som urettmessig har oppholdt seg i hans jordiske område siden 1914.

FANGENE VENDER TILBAKE TIL FESTNINGEN

34. a) Utropte Jesus, Messias, bare denne frigjøring for fangene? b) Hvilke spørsmål reiser Jehovas uttalelse til ’kvinnen’ i Sakarias 9: 11, 12?

³⁴ Da Jesus, Messias, var på jorden som et fullkomment menneske, var han sendt for å «utrope frihet for de fangne». (Esaias 61: 1; Lukas 4: 16—21) Han ikke bare utroper frihet, men etterpå sørger han også for at fangene settes fri. Jehovas utsagn ved Sakarias forutsier dette: «For ditt paktsblods skyld [og du, o kvinne, ved ditt paktsblod, NW] vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i. Vend tilbake til festningen, I fanger som har håp!» (Sakarias 9: 11, 12) Hvem er det som her blir omtalt som en kvinne, hvem er ’fangene’, og hva er «festningen»?

35. Når ble det paktsblod som omtales her, utgytt?

³⁵ Den som her blir tiltalt som en kvinne, er den organisasjon som står i paktsforhold til Jehova Gud ved et dyrebart livsblod. Nei, det er ikke det jordiske Jerusalem og heller ikke det jordiske folk av kjødelige, omskårne israelitter. Israels folk i gammel tid sto riktignok i paktsforhold til Jehova ved blodet av de dyreoffer som ble frambåret av mellommannen Moses ved Sinai berg i Arabia. (2 Mosebok, kapittel 24) I samsvar med denne nasjonale pakt, som var blitt gjort gyldig ved slikt dyreblod, var levningen av israelitter blitt løslatt fra fangenskapet ved å bli utfridd av landflyktigheten i Babylon i 537 f. Kr. Men det Jehova nå talte om gjennom Sakarias, var en frigjøring som skulle finne sted i en fjern framtid, lenge etter utfrielsen av landflyktigheten i Babylon. Utfrielsen av den vannløse brønnen fant sted etter at Jehovas messianske konge hadde kommet. Den fant sted etter at Jesus i triumf hadde ridd inn i Jerusalem fem dager før den jødiske påsken i år 33. På denne påskedagen ble offerblod utgytt.

36. Hvis blod siktes det til her, med hvem blir pakten inngått, og hvem er den ’kvinnen’ som det tales til i Sakarias 9: 11?

³⁶ Hvis blod? Messias’ blod, som var blitt forbilledlig framstilt ved blodet av alle de påskelammene som jødene hadde ofret hvert år etter den første påsken nede i Egypt i 1513 f. Kr. (1 Korintierne 5: 7; Johannes 1: 29, 36; 1 Peter 1: 18, 19) Ved verdien av Messias’ blod, som var mer dyrebart enn blodet av alle de offerdyrene som var blitt ofret i Israel, trådte en ny pakt i kraft. Med hvem? Ikke med det jordiske Jerusalem eller med det kjødelige Israel, som forkastet den messianske konge og var ansvarlig for hans død. Men med det åndelige Israel, som er omskåret på hjertet, med dem som er jøder i det skjulte. (Jeremias 31: 31—34; Hebreerne 8: 7 til 9: 15) Mellommannen for denne nye pakt mellom Jehova og det åndelige Israel er Messias, Jesus. Det er derfor det åndelige Israel som i Sakarias 9: 11 blir tiltalt som en kvinne som er med i en pakt som er blitt inngått ved blod.

37, 38. a) Hvem er kvinnens «fanger» og hva er den vannløse brønnen nå i det 20. århundre? b) Hvilken større betydning kan denne vannløse brønnen ha, og hvilken pakt er det blodet får til å tre i kraft?

³⁷ Hvor var så disse «fanger» som utgjorde denne symbolske kvinnen? Nå i det 20. århundre, i «avslutningen på tingenes ordning», er disse «fanger» den salvede levning av åndelige israelitter. Historien viser at medlemmene av denne levning under den første verdenskrig kom i trelldom under den religiøse Babylon den store og dens politiske og militære forbundsfeller. I denne tilstand var de som i en ’brønn som det ikke er vann i’. Der kunne de ikke bli åndelig forfrisket, og de hadde ikke noe håp om å komme opp derfra. Men ved Kristi blod, som var blitt utgytt som et gjenløsningsoffer, ble deres synder i denne tilstand tilgitt dem. De gjenvant Jehovas gunst og kunne vende tilbake til sitt rettmessige, åndelige område på jorden; de var ikke lenger i landflyktighet. Men den vannløse brønnen kan også være et bilde på den enda ugunstigere stilling levningens medlemmer befant seg i fordi de var underlagt syndens og dødens fordømmelse, som vi alle har arvet fra våre første, syndige menneskelige foreldre, Adam og Eva. Kristi gjenløsende blod måtte til for at de som utgjorde denne åndelige levning, skulle kunne komme ut av denne tilstand. Hans blod var det middel som ble benyttet for å få den nye pakt til å tre i kraft. Jesus sa:

³⁸ «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matteus 26: 28) «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for eder.» — Lukas 22: 20; Hebreerne 13: 20.

39. Bare hvem kan gi disse «fanger» i den vannløse brønnen et håp, og hvilken befaling ga Jehova dem i 1919?

³⁹ Ved å anvende det blod som har tilknytning til den nye pakt, som ble inngått med det åndelige Israel, utfridde således Jehova, hærskarenes Gud, levningen av dens fangenskap i den vannløse «brønnen» som syndens og dødens fordømmelse utgjør. (Hebreerne 12: 24) Den religiøse Babylon den store kunne ikke gi disse «fanger» noe håp; de kunne bare ha et «håp» hvis de satte sin lit til de løfter Jehova Gud og hans Messias hadde gitt. Til disse som befant seg i åndelig landflyktighet i Babylon den store, ga Jehova, hærskarenes Gud, denne befaling i 1919: «Vend tilbake til festningen, I fanger som har håp!» — Sakarias 9: 12.

40. a) Hva innebar denne befalingen fra Gud at ’fangene’ måtte gjøre? b) Hva er den ’festning’ som fangene må vende tilbake til?

⁴⁰ Denne befalingen fra Gud betydde at disse ’fanger som hadde håp’ måtte gå ut av Babylon den store! (Åpenbaringen 18: 1—4) Ordet «festningen» kan kanskje få oss til å tenke på ordene i 2 Samuel 5: 7—9: «David inntok allikevel Sions borg, det er Davids stad. . . . David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad.» Men kong Davids hovedstad ble utvidet, slik at den kom til å omfatte mer enn Sions berg, og den ble kalt Jerusalem. Byen Jerusalem er derfor «festningen», ikke først og fremst fordi den var en sterkt befestet by, men på grunn av det den representerte. Hva representerte den? Guds messianske rike, for dens menneskelige konge ble salvet til hersker med hellig olje, og denne salvede hersker satt på «[Jehovas] trone». — 2 Samuel 5: 1—3; 1 Krønikebok 29: 23.

41. a) Hvordan ble disse fangenes tilbakevending billedlig framstilt i 537 f. Kr.? b) Hvorfor var det Riket ’fangene’ kunne vende tilbake til i 1919?

⁴¹ I 537 f. Kr. vendte levningen av landflyktige jøder i Babylon tilbake til Juda land og gjenoppbygde byen Jerusalem og vendte på den måten tilbake til den jordiske festning. Dens handlemåte viste forbilledlig hvilken handlemåte levningen av det åndelige Israel i vår tid skulle følge. I lydighet mot Jehovas befaling gikk den salvede levning ut av Babylon den store i 1919 og vendte tilbake til den åndelige «festningen». Hva kunne utgjøre en mer uinntagelig festning enn Guds messianske rike, som ikke kan rystes? Akkurat som Jerusalems festning på jorden sto for Jehovas messianske rike, betegner den åndelige festning det fortidens Jerusalem hadde den guddommelige rett til, nemlig Jehovas rike ved den sanne Messias, som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen. Hedningenes tid, da nasjonene nedtrådde denne guddommelige rett til Riket, endte i 1914, og straks ble det messianske rike født i himmelen. (Åpenbaringen 12: 1—9) Da de som utgjorde den salvede levning, var blitt utfridd i 1919, kunne de derfor ’vende tilbake’ til dette festning-lignende rike, som de hadde kunngjort siden 1914. De viste at de hadde gjort dette, ved å forkynne om Riket som aldri før.

42. Hva kan levningen av det åndelige Israel i var tid si med hensyn til oppfyllelsen av Jehovas løfte til «kvinnen»?

⁴² Den salvede levning hadde god grunn til å ’vende tilbake til festningen’, for Jehova, hærskarenes Gud, sa videre til det åndelige Israel, idet han omtalte det som en kvinne: «Også i dag forkynner jeg at jeg vil gi eder [deg, o kvinne, NW] dobbelt igjen.» (Sakarias 9: 12) Og har ikke Jehova, hærskarenes Gud, gjort det? Jo. Når de som tilhører den salvede levning av de utfridde, åndelige israelitter i vår tid, ser tilbake, må de innrømme at det de måtte lide for Babylon den stores og hennes verdslige elskeres hånd under den første verdenskrig, er for ingenting å regne sammenlignet med de åndelige velsignelser som de nå nyter i det åndelige område som med rette hører dem til. Dette har spesielt vært tilfelle siden den annen verdenskrig endte. De har fått mer enn de ventet, av sin Frigjører, Jehova, hærskarenes Gud. Det er som om de har fått «dobbelt igjen». De er i sannhet blitt rikelig velsignet!

ÅNDELIG KRIG MOT DEN SJUENDE VERDENSMAKT

43. Hvordan sa Jehova i Sakarias 9: 13—15 at han ville bruke sitt folk i en åndelig krigføring?

⁴³ Jehova, hærskarenes Gud, forutså at hans folk, hans tilbedere, ville bli angrepet. Hva ville han så gjøre? Han ville treffe både offensive og defensive tiltak. Med hensyn til sine offensive tiltak sa han: «For jeg spenner Juda som min bue og legger Efra’im på buen, og jeg egger dine sønner, Sion, mot dine sønner, Javan, og jeg gjør deg lik en kjempes sverd. Og [Jehova] skal åpenbare seg over dem, og hans pil skal fare ut som lynet; Herren, [Jehova], skal støte i basunen og fare fram i sønnenstormene. [Jehova] hærskarenes Gud, skal verne dem, og de skal oppsluke sine fiender og trå dem under føtter som slyngesteiner [trå slyngesteiner under føtter, eldre norsk overs.]; de skal drikke deres blod og larme som av vin, og de skal bli fulle av blodet som offerskålen, som alterets hjørner.» — Sakarias 9: 13—15.

44. Hva slags glede skulle Guds seierrike folks glede kunne sammenlignes med, og hvilken verdensmakt som skulle framstå, behøvde de derfor ikke å frykte?

⁴⁴ I denne symbolske krigføring vil Jehovas tilbedere vinne seier, for de vil larme av glede, som av vin, som gleder menneskets hjerte. (Salme 104: 15) De hjemvendte israelitter hadde derfor ikke noe å frykte fra Jasans eller Hellas’ «sønner» når Alexander den store ledet disse slik at de kom til å inneha verdensherredømmet som den femte verdensmakt. Babylon, som hadde ødelagt Jerusalem, hadde nå falt som den tredje verdensmakt. Medo-Persia behersket jorden som den fjerde verdensmakt. Og i 832 f. Kr. skulle Hellas komme til å innta dets stilling som den femte verdensmakt og herske over Juda land.

45. a) Hvilken indirekte utløper av den greske verdensmakt har den salvede levning måttet føre en åndelig krig mot, og i forbindelse med hvilket spørsmål har den måttet gjøre det? b) Hvordan har ’Sions sønner’ seiret?

⁴⁵ Ifølge Daniel 8: 8—25 skulle en utløper av det greske verdensrike utvikle seg til det romerske verdensrike, som skulle komme til å utgjøre den sjette verdensmakt, og videre til det symbolske ’lille horn’, den angloamerikanske dobbeltmakt, som skulle komme til å bli den sjuende verdensmakt. De som utgjør den salvede levning av det åndelige Israel, har måttet kjempe mot denne angivelig kristne, sjuende verdensmakt, noe som spesielt var tilfelle under den første og den annen verdenskrig. De har måttet føre en åndelig krig for å bevare sin nøytralitet under de verdslige, politiske makters konflikter og for å kunne lyde Gud mer enn nasjonalistisk innstilte mennesker. (Apostlenes gjerninger 5: 29—32) De åndelige ’Sions sønner’ har seiret i kraft av Guds Ord og ved sin trofasthet mot Jehovas messianske rike. Det har ikke vært tilfelle med sionismen, som de kjødelige, omskårne jøder har støttet inntil denne dag.

46. Hvordan bruker Jehova sin salvede levning på jorden som en bue og som en pil, hvor hurtig farer hans pil ut, hvordan støter han i sin symbolske ’basun’, og hva bruker han som «en kjempes sverd»?

⁴⁶ Da den sjuende verdensmakt foreslo at Folkeforbundet skulle bli dannet, og arbeidet for at dette forbundet skulle bli opprettet som det «politiske uttrykk for Guds rike på jorden» i 1918—1919, var Jehovas messianske rike, som allerede var blitt opprettet i himmelen i 1914, og som var billedlig framstilt ved fortidens Sion, i opposisjon til denne menneskelagde erstatning. Jehova vil bruke sitt rike som «en kjempes sverd». «Rikets barn» (Sions åndelige sønner) forkynner Rikets budskap, som også er som et åndelig sverd, verden over. (Matteus 13: 38, 43; Efeserne 6: 17) Akkurat som Jehova brukte Juda (buen) og Efra’im (pilen) i gammel tid, bruker han den eldre delen av den utfridde, salvede levning til å sende ut den yngre delen som en pil i kunngjøringen av den suverene Herres, Jehova Guds, domsbudskap mot det messianske rikes fiender. Jehovas symbolske «pil» farer ut «som lynet» for å kunngjøre Riket, for å forkynne «hevnens dag fra vår Gud». (Esaias 61: 1, 2) Gjennom de forklaringer som i vår tid blir gitt av Jehovas hellige Ord, Bibelen, støter Jehova i den åndelige ’basun’ for å samle den salvede levnings medlemmer til den åndelige krigføring.

47. a) Spesielt siden når har Jehova åpenbart seg over sitt folk, og hvordan har han forsvart dem? b) Hvordan har de trådd de symbolske «slyngesteiner» under føtter, og hva er det som gjør at de blir fylt av glede som av vin?

⁴⁷ Han har selv åpenbart seg over dem, for siden 1931 har de spesielt vært kalt med hans navn, idet de har vært kjent som Jehovas kristne vitner. Mot sitt messianske rikes fiender vil han fare fram «i sønnenstormene», som er bemerkelsesverdig harde i Midt-Østen. Men han vil forsvare dem som utgjør hans trofaste levning av åndelige israelitter, og bevare deres tro og åndelighet i deres gudgitte, åndelige område. Fiendene slynger mange ting mot den utfridde levnings medlemmer for å lamme dem, men det viser seg at disse kan bli rammet av de symbolske «slyngesteiner» uten å bli lammet, og de trår i virkeligheten disse «slyngesteiner» under føtter, slik at de ikke har noen virkning. Akkurat som offerskålene i templet ble fylt med blod av offerdyr og tømt mot siden av kobberalteret, slik at blodet rant ned langs dets hjørner, vil Jehova utøse sine fienders blod ved å tilintetgjøre dem, noe som vil fylle den beskyttede levnings medlemmer med glede, som om fiendenes blod var vin som de hadde lov til å drikke, og som ville glede deres hjerte.

48. Hvilken omsorg lovte Jehova å vise sitt innvigde folk, og som hva slags steiner har de strålt?

⁴⁸ I stedet for å komme som en angripende kriger mot dem som utgjør levningen av de åndelige israelitter, vil Jehova vise dem kjærlig omsorg som en fredelig hyrde. Hans «utsagn» når således et høydepunkt, idet han sier: «Og [Jehova] deres Gud skal frelse dem på den dag, han skal frelse sitt folk som en hjord; for de er som edelsteiner i en krone og stråler over hans land; for hvor herlig er det ikke, og hvor fagert [hvor stor hans godhet er, og hvor stor hans skjønnhet er, NW]! Av dets korn skal unge menn og av dets vin jomfruer blomstre opp.» — Sakarias 9: 16, 17.

49, 50. a) Siden når har Jehova æret dem som ærer hans navn? b) Hvordan frelser Jehova dem som tilhører hans hjord, og hvor dyrebare er de for ham?

⁴⁹ Dette var en oppmuntrende profeti på Sakarias’ tid. I vår tid, på dette sene tidspunkt i «endens tid» for den sjuende verdensmakt og for hele den øvrige delen av denne militariserte tingenes ordning, går profetien i oppfyllelse og nærmer seg nå en storslagen klimaks.

⁵⁰ Siden hovedartikkelen «Hvem vil ære Jehova?» sto i Vagttaarnet for 1. februar 1926, er det på en bemerkelsesverdig måte blitt kunngjort verden over at Jehova er den Gud som blir tilbedt av den salvede levning av åndelige israelitter. I samsvar med det han for lang tid siden sa gjennom en profet, en «Guds mann», nemlig: «Dem som ærer meg, vil jeg ære,» har han æret levningens medlemmer, som ærer ham. (1 Samuel 2: 30) Han frelste dem under forfølgelsen og farene under den verste krig i hele menneskehetens historie, den annen verdenskrig (1939—1945), ettersom disse åndelige israelitter var kjære for ham, akkurat som en fårehjord i Midt-Østen er kjær for sin hyrde. Hvor dyrebare er ikke edelsteinene i en kongekrone for kronens bærer, som inngyter ærefrykt på grunn av steinenes glans! De trofaste medlemmene av den åndelige ’hjord av hans folk’ er like dyrebare som slike strålende edelsteiner i en kongekrone. Han vil frelse dem under fiendens siste angrep.

51. Hvordan er det bilde levningens medlemmer har dannet seg av Jehova, og ved hjelp av hvilke midler har han fått dem til å blomstre i åndelig forstand?

⁵¹ Hvor stor godhet har ikke Jehova vist dem! Hvor vakkert er ikke det bilde de i sitt sinn har dannet seg av ham! Ved at han har gitt dem åndelig føde fra sitt åpenbarte, hellige Ord, er det som om han har gitt dem en rik kornhøst. Det er som om han har gitt dem vin som har gledet deres hjerte. Alt dette har fått dem til å blomstre i åndelig forstand.

[Fotnote]

[Kart på side 260]

(Se den trykte publikasjonen)

PALESTINA

UNDER PERSERKONGENES HERREDØMME

KITTIM (KYPROS)

Hamat

MIDDELHAVET

Ribla

HADRAKS LAND(?)

Libanon-fjellene

SYRIA

FØNIKIA

Sidon

Tyrus

Damaskus

BASAN

Samaria

Jordan-elven

EFRAIM

Jerusalem

Asdod

Askalon

Gaza

FILISTEA

Ekron

JUDA

Gat

Kapittel 17

Forening trass i falske forutsigelser

1. Hvilke problemer ville det å føre et atspredt folk tilbake til sitt eget land skape i vår tid med en befolkningseksplosjon og truselen om verdensomfattende hungersnød?

I VÅR tid lyder skremmende advarsler om overbefolkning av jorden, ja, om en befolkningseksplosjon, og om verdensomfattende hungersnød allerede i 1975. Det kan derfor høres merkelig ut at profetien sier at unge menn og jomfruer skal blomstre opp på grunn av kornet på åkeren og vinen fra vingårdene, og at det skal føres inn så mange innbyggere at det ikke er plass til flere. For enkelte lands vedkommende ser det ut til at de på grunn av den hurtig økende befolkningen må skaffe mer plass ved å ta enkelte områder fra sine naboland. Det må skaffes mer mat, og det betyr at mer jord må dyrkes. Hvorfor skulle en så samle et lands atspredte innbyggere innenfor landets grenser, slik at områdets kapasitet ble utnyttet til det ytterste? Hvordan kan dets matvareproblem løses?

2. Hvem har ifølge Salme 104: 13—16 i motsetning til menneskelige regjeringer ikke noe problem med å skaffe nok mat?

² Matvareproblem? Et slikt problem eksisterer nok for menneskelige regjeringer, men ikke for Ham som plantet menneskenes paradis. Ikke engang i vår tid eksisterer det et slikt problem for Ham som det under inspirasjon ble skrevet følgende om over 2300 år før den nåværende verdenssituasjon: «Han vanner fjellene fra sine høye saler, av dine gjerningers frukt mettes jorden. Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød fram av jorden. Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. [Jehovas] trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet.» — Salme 104: 13—16.

3. Hvem oppfordrer Sakarias 10: 1, 2 oss til å søke hjelp hos?

³ Uansett hvilke forutsigelser selvsikre mennesker kan komme med med hensyn til hvordan verdens problem vil bli løst ved menneskenes forente anstrengelser, er det bare én kant vi kan vente at hjelpen skal komme fra. Hvem det er som kan hjelpe, viser den kunngjøringen som kommer fra en kilde som er høyere enn mennesker og djevler, og som står nedskrevet i Sakarias 10: 1, 2: «Be [Jehova] om regn når tiden for vårregnet er inne! [Jehova] sender lynstråler [skaper uværsskyer, SSH], og regnskyll skal han gi dem, så hver mann får grøde på sin mark. For husgudene talte usant, og spåmennene skuet løgn; tomme drømmer forkynte de, og den trøst de ga, var intet verd; derfor måtte [skal, NW] folket dra av sted som får og li ondt, fordi der ingen hyrde var.»

4. Hvordan ble Skaperens evne til å gi regn på et bestemt tidspunkt demonstrert på Noahs tid og på Elias’ tid?

⁴ At den suverene Herre, Jehova, Skaperen, har evne til å gi regn i verdensomfattende målestokk, ble demonstrert i året 2370 f. Kr. Etter at Noah og hans familie i løpet av en uke på Guds befaling hadde ført dyr og fugler inn i den kjempemessige arken eller kisten, begynte det å regne over hele jorden i 40 dager, slik at jordens overflate var dekket av vann i et helt år. (1 Mosebok, kapitlene 6—8) En annen anledning da Jehova lot det regne på et bestemt tidspunkt, var da profeten Elias ba om regn etter at det hadde vært tørke i tistammeriket Israel i tre og et halvt år. Svaret på en rettferdig manns bønn kom ved denne anledningen først i form av «en liten sky, så stor som en manns hånd, [som steg opp] fra havet [Middelhavet]», og etterpå «svartnet himmelen til med skyer og storm, og det kom et sterkt regn». — 1 Kongebok 18: 43—45; Jakob 5: 16—18; Lukas 4: 25, 26.

5. Hvilken opplevelse mens tempelarbeidet lå nede, viste de hjemvendte jødene at ’velsignelsens regnstrømmer’ (Esekiel 34: 26) ikke var noe de skulle ta som en selvfølge?

⁵ De som utgjorde den trofaste levning som hadde vendt tilbake til Juda land, hadde fått det løfte at Jehova ville sørge for gode miljømessige forhold i landet. Jehova sa: «Jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse; jeg vil sende regn i rette tid; velsignelses regnstrømmer skal det være.» (Esekiel 34: 26) De som utgjorde denne levning, skulle imidlertid ikke ta dette som en selvfølge. I de årene da de forsømte gjenoppbyggingen av Guds tempel i Jerusalem, ble landet hjemsøkt av en brennende hete, ja, som Jehova sa: «Himmelen [har] lukket seg over eder, så den ikke gir dugg, og jorden har holdt sin grøde tilbake. Og jeg har kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jorden bærer, og over folk og fe og over alt eders henders arbeid.» (Haggai 1: 10, 11; 2: 16, 17; Sakarias 8: 10—12) Da fant de det nødvendig å be til Ham som ’skaper uværsskyer og gir regnskyll’. — Sakarias 10: 1, SSH.

6. Kan hedenske, overtroiske menneskers falske guder frambringe regn, og hvilken uttalelse vil økologer en dag måtte erkjenne riktigheten av?

⁶ Denne trofaste levning, som rettet sine bønner til ham, og som adlød hans bud, fikk erfare at ’hver mann fikk grøde på sin mark’. Enhver som var trofast, ble velsignet ved at hans mark bar tilstrekkelig med grøde til at han fikk den maten han trengte. En bør ikke se hen til og be til hedenske, overtroiske menneskers falske guder. Profeten Jeremias hadde tidligere sagt til den store regnets Giver: «Er det vel iblant hedningefolkenes falske guder noen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du [Jehova] vår Gud? Vi venter på deg; for du har gjort alle disse ting.» (Jeremias 14: 22) Alle vår tids økologer eller miljøverneksperter, som ikke tar Jehova Gud i betraktning, vil en dag måtte erkjenne at Bibelens inspirerte uttalelse om at det er Jehova som gir regn, er sann.

7. Hvorfor ber de som utgjør den salvede levning, ikke om bokstavelig regn for å avverge en verdensomfattende hungersnød, og hva vet de vil være av større betydning for dem som ønsker å overleve?

⁷ Medlemmene av den salvede levning av det åndelige Israel, som på det nåværende tidspunkt vier gjenopprettelsen av den rene tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel størst oppmerksomhet, ber ikke om bokstavelig regn i håp om at en verdensomfattende hungersnød skal kunne avverges. De husker at Jesus Kristus forutsa at verdens folk og nasjoner i «avslutningen på tingenes ordning» blant annet skulle bli hjemsøkt av «hunger». (Matteus 24: 7) De vet at åndelige velsignelser — en større forståelse av Bibelen og dens profetier, et godt forhold til Gud, et større mål av hans hellige ånd eller virksomme kraft, regelmessig samvær med hans innvigde folk, en andel i forkynnelsen av det gode budskap om hans messianske rike og guddommelig ledelse og beskyttelse i alle bestrebelser for å gjøre hans vilje — er av større betydning for dem som ønsker å få overleve den kommende store, verdensomfattende «trengsel» og oppnå liv i Guds nye tingenes ordning. Den gudfryktige levnings medlemmer har bedt om at slike velsignelser må bli utøst over dem. Deres åndelige område er derfor blitt velsignet med mye «grøde». Det er blitt et åndelig paradis. — 2 Korintierne 12: 4.

8. Hva har kristenheten sett hen til for å bli velsignet, men hvilke forutsagte resultater har det brakt?

⁸ Trass i sitt «gudfryktighets skinn» ser kristenheten hen til denne verdens falske guder for å bli velsignet, til kommersialismen, militarismen, den evolusjonistiske skolering, patriotismen, den moderne vitenskap og teknologi og De forente nasjoner. Dens politiske ledere rådspør til og med astrologer og spiritistiske medier. Hva er resultatet blitt? Nøyaktig det som Sakarias 10: 2 forutsa: «For husgudene talte usant, og spåmennene skuet løgn; tomme drømmer forkynte de, og den trøst de ga, var intet verd; derfor måtte [skal, NW] folket dra av sted som får og li ondt, fordi der ingen hyrde var.»

9. Hvordan har menneskene i kristenheten gjort seg skyldige i å bruke ’husguder’ og ’spåmenn’?

⁹ Menneskene i kristenheten, som ønsker å være uavhengige av Bibelen, ser hen til sine ’husguder’, til sine penater, slik som de overtroiske romerne i gammel tid gjorde. De setter sin lit til sine egne, private oppfatninger. Hver enkelt har sin egen, private religion. De stoler på de militære, økonomiske og politiske spesialisters forutsigelser og på prestene og andre religiøse ledere som ber om at Gud må velsigne slike verdslige ledere og talsmenn. De inntar en opprørsk holdning til Guds Ord, som Jehovas kristne vitner har forkynt for dem, og de holder overmodig fast ved sine egne meninger om hvordan tingene skal gjøres. Følgende ord, som profeten Samuel uttalte til den ulydige kong Saul i Israel, får sin anvendelse på dem: «Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse.» — 1 Samuel 15: 23.

10. Har de forutsigelser ledende menn i kristenheten har kommet med, vist seg å være sanne, og er hjorden blitt holdt sammen under en hyrde?

¹⁰ Sett fra Jehovas synspunkt er det ikke bare den såkalte hedenske verden som befatter seg med avgudsdyrkelse og demonisk spådomskunst, men også kristenheten. Derfor har menneskenes private meninger vist seg å være feilaktige. Ledende menns forutsigelser angående en bedring av forholdene i verden ved hjelp av alle de menneskelagde midler som er blitt benyttet, har ikke vist seg å være annet enn ønskedrømmer, falske forutsigelser. Hvordan har dette berørt de bedratte, villedte menneskene? De har i sannhet dratt av sted som en fårehjord hvor alle fårene går hver sin vei, som får som ikke vet hvor de skal gå. De har fart vill og er blitt offer for de onde elementer i det menneskelige samfunn. De har følgelig kommet til å lide ondt, og de har ikke kunnet få hjelp fra noen menneskelige kilder. Ingen politisk hersker og ingen politisk organisasjon er i stand til å røkte dem, til å beskytte dem og lede dem til fredelige gressganger eller stille vann.

11, 12. a) Hvordan har kristenhetens herskere ikke fulgt det eksempel salmisten kong David satte? b) Finner Jehova ifølge Sakarias 10: 3—7 behag i politiske ’hyrder’ som lar seg lede av presteskapet?

¹¹ De politiske herskerne, også herskerne i kristenheten, som hevder at den er kristen, har nektet å følge det eksempel som ble satt av kong David, som var en hyrde for Israels folks hjord i 1077—1037 f. Kr. I Salme 23: 1, 2 sa den tidligere hyrdegutten David: «[Jehova] er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» Kan Overhyrden Jehova være tilfreds med den oppførsel som blir vist av de politiske herskere, som i egenskap av hyrder for menneskene blir ledet og støttet av kristenhetens presteskap? Ikke ifølge det Sakarias videre sier:

¹² «Mot hyrdene er min vrede opptent, og bukkene vil jeg hjemsøke; for [Jehova], hærskarenes Gud, ser til sin hjord, Judas hus, og gjør den lik sin stolte stridshest. Fra ham [Juda] kommer hovedpersonen, fra ham kommer den bærende hersker, fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår enhver arbeidsfoged, alle sammen. Og de skal være lik kjemper som trår sine fiender ned i krigen liksom skarnet på gatene; ja, stride skal de, for [Jehova] er med dem, og de som rider på hester, skal bli til skamme. Jeg vil styrke Judas hus og frelse Josefs hus og gi dem et bosted; for jeg forbarmer meg over dem, og de skal være som om jeg aldri hadde forkastet dem; for jeg er [Jehova] deres Gud og vil bønnhøre dem. Og Efra’ims menn skal være lik kjemper, og deres hjerter skal bli glade som av vin; deres barn skal se det og glede seg, deres hjerter skal fryde seg i [Jehova].» — Sakarias 10: 3—7, vers 4 fra NW.

13. Hva har presteskapet latt de politiske ’hyrder’ og «geit-lignende ledere» være i uvitenhet om?

¹³ De politiske ’hyrder’ i kristenheten er ikke engang klar over at Jehovas vrede er opptent mot dem. Ber ikke de religiøse lederne til Gud om at han må velsigne dem? Kristenhetens stivsinnete ’bukker’ eller «geit-lignende ledere» (NW) frykter heller ikke for at Jehova, hærskarenes Gud, skal kreve dem til regnskap for deres handlinger. Går de ikke i kristenhetens kirker, og vil ikke prestene og predikantene virke som mellommenn for dem hos Gud og ordne opp i deres forhold til ham? De venter derfor ikke at Jehovas brennende vrede skal komme over dem i den forutsagte «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». De er ikke bekymret for at han vil kreve dem til regnskap på det sted som heter Harmageddon, denne ’krigens’ slagmark. Selv om disse politiske ’hyrders’ og ’geit-lignende lederes’ egne religiøse ledere har latt dem være i uvitenhet, har Jehova, hærskarenes Gud, ikke gjort det. Han har advart dem, og han har gjort det gjentatte ganger og god tid i forveien. Hvordan har han gjort det?

14. Gjennom hvem har Jehova god tid i forveien latt en advarsel lyde, og hvordan har han forvandlet dem fra å være lik får til å bli lik en stolt stridshest?

¹⁴ Han har gjort det gjennom sine salvede, kristne vitner, det motbilledlige «Judas hus». Disse vitner har ikke fulgt kristenhetens villedende, politiske ’hyrder’ og «geit-lignende ledere». Jehova er deres Hyrde, og siden 1919 har han vist dem sin gunst som hans «hjord», hans får. Under den første verdenskrig var de i sannhet lik får, idet de ikke tok del i krigshandlingene sammen med kristenheten, men ble underkuet av menneskehetens dyrlignende, politiske, militære systemer, som hadde de religiøse lederes godkjennelse og støtte. Men siden denne første verdenskonflikt har den store, himmelske Hyrde igjen samlet sin «hjord», dem som utgjør det åndelige «Judas hus». Han har forvandlet dem fra å være lik får til å være lik hans «stolte stridshest». Ved hjelp av sitt Ord og sin hellige ånd har han gitt dem et mot som det en stolt stridshest har. — Sakarias 10: 3.

15. Hvorfor er det rimelig at en slik forvandling har funnet sted med det åndelige «Judas hus» etter 1914?

¹⁵ Det er rimelig at det forholder seg slik, for da hedningenes tid endte i 1914, innsatte Jehova Gud «løven av Juda stamme» på tronen og ga ham denne befalingen: «Hersk midt iblant dine fiender!» (Åpenbaringen 5: 5; 1 Mosebok 49: 9, 10; Salme 110: 1, 2) Slik som Lederen for det åndelige «Judas hus» er, bør også de andre medlemmene av ’huset’ være. Angående dette «Judas hus» sier Jehova videre: «Fra ham kommer hovedpersonen, fra ham kommer den bærende hersker [bokstavelig: nagle], fra ham kommer krigsbuen, fra ham utgår enhver arbeidsfoged, alle sammen.» — Sakarias 10: 4, NW.

16. a) Hvem var «hovedpersonen» på Sakarias’ tid, men hvem er det i dag? b) Hvordan er han den «bærende hersker», «krigsbuen» og ’arbeidsfogeden’?

¹⁶ På Sakarias’ tid var stattholderen Serubabel, Sealtiels sønn, av Juda stamme «hovedpersonen». I vår tid, etter at Jehovas messianske rike ble født i 1914, er det den herliggjorte Jesus Kristus, som var en etterkommer av David av Judas hus, som er «hovedpersonen». Han står i sentrum, de kongelige plikter er samlet hos ham. Den messianske konge er som en «nagle» som de kongelige interesser er knyttet til; han er den «bærende hersker». Han er «krigsbuen» i hans Guds, Jehovas, hærskarenes Guds, allmektige hånd som skal såre og felle fiendene, selv om de er langt borte. Han er den store Arbeidsfoged, som tildeler alle medlemmene av «Judas hus» de kongelige oppgaver, idet han utnevner noen til underfogeder, og alle må arbeide sammen med ham, deres Anfører og Leder. Når han går foran dem, har hele «Judas hus» grunn til å vise mot.

17. Hvorfor krever den tiden vi lever i, at det åndelige «Judas hus» legger mot for dagen?

¹⁷ Den tiden vi lever i, gjør det nødvendig å legge et Kristus-lignende mot for dagen. Vi tør ikke la verdenssituasjonen gjøre oss lammet av frykt. Vi er klart og tydelig blitt advart om at den tiden vi lever i, skulle være en tid da det ville bli ført krig mot den salvede levning av det åndelige Israel, ettersom det messianske rike har kastet Satan Djevelen og hans demoner ut av himmelen. Angående denne dragelignende motstander kan vi lese: «Og dragen ble vred på kvinnen [Guds himmelske organisasjon] og dro av sted for å føre krig mot de andre [mot dem som er igjen, NW] av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.» (Åpenbaringen 12: 17) Med Guds hjelp er derfor følgende løfte som Gud ga, blitt oppfylt på levningen av det åndelige «Judas hus»: «Og de skal være lik kjemper som trår sine fiender ned i krigen liksom skarnet på gatene [som trår gateskarn ned i krigen, eldre norsk overs.]; ja, stride skal de, for [Jehova] er med dem, og de som rider på hester, skal bli til skamme.» — Sakarias 10: 5.

18. a) Hvorfor må de som tilhører det åndelige «Judas hus», være opptatt med krigføring, og hvem er med dem? b) Hvorfor er de «som rider på hester» blitt til skamme?

¹⁸ I dette bildet tales det om seierrike krigsmenn som har inntatt fiendens befestede by, hvor forsvarernes blod flyter i gatene. Inntrengerne må derfor tråkke i skarnet, som består av blod blandet med støv. Men den krigføring som den salvede levning av det åndelige «Judas hus» deltar i i vår tid, er åndelig, og dens våpen er «mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker». (2 Korintierne 10: 4; Efeserne 6: 14—18) På denne «onde dag», da Dragen, Satan Djevelen, og hans demoner er blitt kastet ned på jorden, har de som tilhører den salvede levning, ikke kunnet unngå å bli innblandet i kampen. De har kjempet modig, «for [Jehova] er med dem». Det at de fortsatt er opptatt i kampen nå, så nær slutten på «endens tid», tyder på at de vil vinne en åndelig seier. Men fiendene, som setter sin lit til «hester», det vil si verdens måte å kjempe mot Jehovas tilbedere på, er i sannhet blitt til skamme; de er blitt skuffet. All motstand og forfølgelse og forstyrrende inngripen fra dem «som rider på hester», har ikke kunnet stanse levningen av det åndelige «Judas hus».

ET FORENT FOLK

19. a) Hvordan ble Israels rike splittet i 997 f. Kr.? b) Hvordan gikk det til at overlevende fra begge de riker som oppsto, ble landflyktige i Babylonia?

¹⁹ På profeten Sakarias’ tid, i det sjette århundre før vår tidsregning, ble Israels folk forent ved at den trofaste levning ble utfridd av Babylon og fikk vende tilbake til Juda land. I år 997 f. Kr. var nasjonen blitt splittet. Ti stammer gjorde opprør mot Davids kongelige families herredømme; bare Benjamins stamme og Juda stamme var trofaste mot Davids kongelige slektslinje. Tistammeriket Israel ble ledet av sin folkerikeste stamme, hvis forfader var Efra’im, patriarken Josefs yngste sønn. Josefs førstefødte sønns stamme, Manasse stamme, stilte seg solidarisk med broderstammen, Efra’ims stamme. Tistammeriket i nord besto bare til år 740 f. Kr., da dets hovedstad, Samaria, ble ødelagt av assyrerne og de overlevende ble bortført til assyriske områder. Men omkring år 632 f. Kr. Omstyrtet Babylon Assyria og innlemmet dets landområder og de landflyktige israelitter i sitt rike. Da Babylon ødela Jerusalem i 607 f. Kr. og bortførte de overlevende til Babylonia, kom derfor alle stammene i landflyktighet.

20. a) Hvorfor ble de landflyktige i tistammeriket omtalt som «Efra’ims hus» eller «Josefs hus»? b) Hvordan viste Jehova at begge hus skulle bli forent?

²⁰ Ettersom etterkommerne av Efra’im, Josefs sønn, utgjorde den mest fremtredende stamme i tistammeriket, ble dette rikes landflyktige omtalt som «Efra’ims hus» eller «Josefs hus», som Efra’im var den fremste representant for. Jehova taler nå både om Judas hus og om Efra’ims hus for å vise at alle Israels tolv stammer ville bli forent i Juda land når den trofaste levning av landflyktige vendte tilbake. Han sier: «Jeg vil styrke Judas hus og frelse Josefs hus og gi dem et bosted; for jeg forbarmer meg over dem, og de skal være som om jeg aldri hadde forkastet dem; for jeg er [Jehova] deres Gud og vil bønnhøre dem. Og Efra’ims menn skal være lik kjemper, og deres hjerter skal bli glade som av vin; deres barn skal se det og glede seg, deres hjerter skal fryde seg i [Jehova].» — Sakarias 10: 6, 7.

21. a) Hvordan styrket Jehova «Judas hus», og hvordan frelste han Josefs hus»? b) Hvordan ble de som et folk Jehova aldri hadde forkastet?

²¹ Den suverene Herre, Gud, var den som ’styrket’ dem som tilhørte «Judas hus», som spesielt representerte Davids messianske rike, slik at de ble sine fiender overlegne. De landflyktige som tilhørte «Josefs hus», ble også frelst, det vil si, det ble gitt dem seier over deres fiender. Jehova, hærskarenes Gud, ga dem et bosted sammen med de andre stammene i den persiske provinsen Juda etter at han hadde utfridd dem av den landflyktighet som Assyria hadde ført dem i. I likhet med dem som tilhørte Judas hus, skulle de være «lik kjemper» i tjenesten for Jehova. Jehova forbarmet seg over dem, slik som han hadde forbarmet seg over de andre landflyktige, og alle de hjemvendte landflyktige skulle bli som et folk som aldri var blitt forkastet på grunn av ulydighet. Dette ville spesielt være tydelig for alle når de hjemvendte landflyktige fullførte byggingen av det annet tempel i Jerusalem og der tilba Jehova, hele nasjonens Gud. Jehova viste at han hadde hørt deres bønner, ved å besvare dem.

22. a) Hvorfor er det som gleder deres hjerte, sterkere enn vin? b) Hvordan gleder deres «barn» seg med dem?

²² Det som fikk deres hjerte til å glede seg, var sterkere enn vin. Det var noe åndelig. Deres hjerte gledet seg i deres Gud, Jehova, på grunn av det han hadde gjort for dem, på grunn av den barmhjertighet han hadde vist dem. De barn de fødte i sitt hjemland, ville sammen med dem glede seg over Guds barmhjertighet og godhet. De ville også bli gjenstand for Guds barmhjertighet og fryde seg på grunn av det.

23. Hvem utgjør i den endelige oppfyllelse «Judas hus» og «Josefs hus», og hvor og siden når har Jehova forent dem?

²³ I den endelige oppfyllelse av profetien angående «Judas hus» og «Josefs hus» (Efra’ims hus) nå i det 20. århundre, er det to deler av den salvede levning av det åndelige Israel som må tas i betraktning. Det er den opprinnelige delen, som kom igjennom de store vanskelighetene under den første verdenskrig og gjenvant Guds gunst og ble utfridd i 1919. Og det er den nyere delen, som er blitt utfridd av Babylon den store etter 1919, og som har sluttet seg til den opprinnelige salvede levning. De ble forent som et «folk til eiendom» for Jehova i det åndelige område som han førte dem inn i fra 1919 av. De kunne således i forening arbeide for gjenopprettelsen og utvidelsen av tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel. Ved sin uovervinnelige ånd fikk han denne «hjord» av får-lignende disipler av hans Messias til å bli som en stolt stridshest, som ikke er redd for å dra ut i striden.

24. Hvordan viste den forente levnings medlemmer mot som en hest som drar ut i striden?

²⁴ De la således større mot for dagen enn noensinne i kunngjøringen av Guds messianske rike, det rike som hadde regjert i himmelen siden hedningenes tid endte i 1914. Ja, de fortsatte å dele ut gratis hundrevis av millioner av bibelske traktater til menneskene i deres hjem. Men nå overlot de ikke hovedbyrden av arbeidet til noen hundre «kolportører» eller heltidsarbeidere, for nå gikk de alle rundt og banket på dørene til folk og snakket med dem og leverte dem bibelske hjelpemidler i form av brosjyrer og innbundne bøker mot et lite bidrag til fremme av arbeidet. De benyttet hundrevis av radiostasjoner og sørget for at Rikets budskap ble kringkastet over hele jorden, og til sine tider benyttet de seg av noen av de største sammenkoblinger av radiostasjoner for å nå så mange hjem og radiolyttere som mulig. Da den økende motstand fra religiøst og politisk hold og fra domstolenes side gjorde det vanskelig uhindret å bruke radioen for å forkynne Rikets budskap, tok en i bruk høyttalerbiler og kjørte rundt og kunngjorde budskapet ved hjelp av dem. I arbeidet fra dør til dør gjorde en bruk av reisegrammofoner og spilte plater med foredrag for folk.

25. Hvordan ble Guds domsbudskaper modig kunngjort i årene 1922—1928?

²⁵ I løpet av de sju årene fra 1922 til 1928 ble en rekke på sju internasjonale stevner holdt av den salvede levning av åndelige israelitter. Ved hvert av disse stevnene ble et fryktløst domsbudskap fra Guds hellige Ord, Bibelen, kunngjort, og det ble også holdt et offentlig foredrag til støtte for det både for en synlig tilhørerskare og for en usynlig tilhørerskare som lyttet til radioen. Disse domsbudskapene og foredragene i tilknytning til dem ble trykt og delt ut gratis som traktater på mange språk, og hundrevis av millioner av disse traktatene ble levert til folk i mange land. Disse årlige budskapene som ble kunngjort ved hjelp av det talte og det trykte ord, var som sju basunstøt som gjorde kjent Jehovas dommer for hele verden. Det er på den måten de blir billedlig omtalt i Apokalypsen eller Åpenbaringen, i kapitlene 8, 9 og 11.

26. Hvordan blir den salvede levning i Åpenbaringens framstilling av den femte basun framstilt som rustet til krig?

²⁶ I sin omtale av det femte av disse basunlignende budskaper som ble kunngjort under englers ledelse, framstiller Åpenbaringen (9: 7—11) billedlig levningens medlemmer, som var blitt utfridd av Babylon den store, som gresshopper og beskriver dem slik: «Og gresshoppenes skikkelse var lik hester, rustet til krig, og på deres hoder var det liksom kroner som så ut som gull, og deres åsyn var som menneskers åsyn. Og de hadde hår som kvinnehår, og deres tenner var som løvetenner, og de hadde brynjer liksom jernbrynjer, og lyden av deres vinger var som lyden av vogner når mange hester løper til strid. Og de hadde stjerter som skorpioner, og brodder, og i deres stjerter ligger deres makt til å skade menneskene i fem måneder. Til konge over seg har de avgrunnens engel; på hebraisk er hans navn Abaddon, og på gresk har han navnet Apollyon.» Det blir her billedlig vist at levningen er rustet til krig.

27. Hvordan er det Åpenbaringen sier om den sjette basun, i samsvar med Sakarias 10: 3—7?

²⁷ I det apokalyptiske bilde av virkningene av det sjette basunstøt (som begynte å lyde i 1927) benytter levningen mange hundre millioner hjelpemidler for å gjøre kjent Jehovas dommer. Det sies i beskrivelsen: «Og tallet på hestfolkets hær var to ganger ti tusen ganger ti tusen; jeg hørte tallet på dem. Og således så jeg hestene i mitt syn, og dem som satt på dem: de hadde ildrøde og mørkerøde og svovelgule brynjer, og hestenes hoder var som løvehoder, og av deres munn gikk det ut ild og røyk og svovel. Av disse tre plager ble tredjedelen av menneskene drept: av ilden og av røyken og av svovelet som gikk ut av deres munn. For hestenes makt ligger i deres munn og i deres hale; for deres haler er som slanger og har hoder, og med dem gjør de skade.» (Åpenbaringen 9: 16—19) Disse symbolske synene er således i harmoni med Sakarias 10: 3—7, hvor den utfridde levnings medlemmer blir sammenlignet med en ’stolt stridshest’ og med «kjemper».

VELDIGE HINDRINGER OVERVINNES

28. Hvordan viser Jehova i Sakarias 10: 8—12 at han vil overvinne hindringer når han samler sitt folk fra Egypt og Assyria?

²⁸ Vi kan nå tydelig se at ingenting har vist seg å være en uoverstigelig hindring for Jehova, hærskarenes Gud, i forbindelse med gjennomføringen av hans erklærte hensikt. I Sakarias 10: 8—12 forteller han hvordan han ville overvinne de hindringer som ville oppstå: «Jeg vil pipe [plystre, SSH] til dem og samle dem, for jeg har utfridd dem; og de skal bli tallrike, som de har vært [og de skal bli mange, liksom dem som er blitt mange, NW]. Og jeg vil så dem ut blant folkene, men i de fjerne land skal de komme meg i hu; og de skal leve [bli gjenopplivet, NW] med sine barn og komme tilbake. Og jeg vil føre dem tilbake fra Egypts land og samle dem fra Assur og føre dem til Gileads land og til Libanon, og der skal det ikke bli rom nok for dem. Han skal dra fram gjennom havet, gjennom farer [gjennom havet med trengsel, NW], og slå ned bølgene i havet, og alle Nilens dyp skal tørkes ut, og Assurs stolthet skal støtes ned, og kongespiret skal vike fra Egypt. Jeg vil gjøre dem sterke i [Jehova], og i hans navn skal de gå fram, sier [Jehova].» — Sakarias 10: 8—12.

29. a) Når støtte Jehova i samsvar med profetien ned Assurs stolthet? b) Når ’plystret’ han til sitt folk, som var spredt som såkorn, og hvordan reagerte de?

²⁹ I den uttalelsen Jehova her kom med, sikter uttrykket «Assur» eller Assyria til de områder som assyrerne bortførte de overlevende i tistammeriket Israel til i år 740 f. Kr. Men Assyrias «stolthet» ble ydmyket av Babylon under kong Nebukadnesar. Denne erobreren, som berøvet Assyria makten, mistet også sin «stolthet», da det babyloniske rike ble styrtet av Jehovas jordiske redskap, Kyros den store av Persia, i år 539 f. Kr. Deretter kunne Jehova «plystre» til sitt landflyktige folk, som var atspredt i det babyloniske rikes områder i nord. I de områdene hvor de ble spredt, ble de tallrike som såkorn som var blitt sådd. De ville høre Jehova «plystre» og komme ham i hu i de landene hvor de var i landflyktighet, uansett hvor langt borte de var. Dette ville ha en gjenopplivende virkning på dem og på de barn som de hadde fått i landflyktigheten. De ville reagere positivt på hans innbydende ’plystring’ og vende tilbake til sitt øde hjemland.

30. Hvilke hindringer kunne han bli stilt overfor når han skulle samle sitt landflyktige folk fra Egypt, og hva ville han gjøre med disse hindringene?

³⁰ Mange var også blitt bortført til Egypt i sør eller hadde selv dratt dit for å søke sikkerhet. (2 Kongebok 23: 31—34; 25: 22—26) Jehova ’plystret’ derfor også i den retningen. Også derfra samlet han medlemmer av denne levning, slik at de kunne tilbe ham i hans tempel i Jerusalem. Egypterkongens kongespir kunne ikke hindre dette. Jehovas vilje ble gjennomført, akkurat som om det egyptiske kongespir var veket bort, som om det ikke eksisterte. Den høyeste Guds ’plystring’ hadde større myndighet enn Egypts kongespir. Hvis vannet i Egypts guddommeliggjorte elv, Nilen, utgjorde en hindring for Guds folk, kunne han behandle det som om dets dyp hadde tørket ut foran hans folk. Hvis Rødehavet utgjorde en hindring, kunne han gå igjennom dette havet, med «trengsel» for dets vann. Han kunne slå ned dets bølger, slik at de landflyktige kunne gå igjennom det og vende tilbake til hans sted for tilbedelse i Jerusalem. Han kunne gjenta det som han hadde gjort tidligere, i 1513 f. Kr.

31. a) Hva kunne Jehova gjøre for å unngå at landet ble overbefolket? b) Hvordan ville folket gå fram i hans navn?

³¹ Det var ingen fare for at landet skulle bli overbefolket. Han som eier hele jorden, kunne bare utvide landets grenser for sitt hjemvendte folk. Landets grenser ville bli utvidet, slik at det kom til å innbefatte «Gileads land» øst for Jordan-elven, ja, det ville også innbefatte landet ved Libanon langs Middelhavet i vest. I dette utvidede område skulle de «bli mange, liksom dem som er blitt mange». Deres befolkningstilvekst skulle ikke være mindre enn befolkningstilveksten i noe annet folkerikt land. De skulle bli flere enn noensinne. Den Høyeste, den allmektige Gud, ville gjøre dem «sterke», slik at de kunne motstå alle forsøk utenfra på å undertrykke dem og holde dem nede og redusere deres antall. De ville vandre i hans navn eller som et folk som var kalt med hans navn. Hvor de enn gikk fram, ville de ha hans navn i tankene og bestrebe seg på å ære det og ikke gjøre noe som kunne bringe vanære over det.

32. Når begynte Jehova å «plystre» til sitt landflyktige folk, og hvordan gjorde han det?

³² I år 537 f. Kr. begynte Jehova å «plystre» til sitt landflyktige folk ved det frihetsdekret som ble utstedt av Babylons erobrer, perseren Kyros den store. (Esras 1: 1 til 3: 2) Dette dekretet gjaldt ikke Egypt, men det ble senere mulig for de landflyktige i Egypt å vende tilbake til sitt gudgitte land.

33. Når begynte Jehova å «plystre» til det landflyktige, åndelige Israel, og ved hvilket hjelpemiddel gjorde han det?

³³ I 1919 e. Kr. falt på lignende måte Babylon den store for den større Kyros, den seierrike kongen Jesus Kristus, som var blitt innsatt på tronen. Begynte Jehova da å «plystre» til sin levning, som befant seg i landflyktighet? Ja, han gjorde tydeligvis det! Hvordan gjorde han det? Særlig ved hjelp av det bladet som i dag er kjent verden over som Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike. Det lot kallet til å bli gjenforent og støtte opp om Guds messianske rike gå ut til medlemmene av den salvede levning jorden over. Som et skritt i den retning gjorde det kjent at det ville bli holdt et internasjonalt stevne i Cedar Point i Ohio i USA fra 1. til 8. september 1919, og det inviterte alle lesere til å være til stede.

34. a) Hvor mange overvar det internasjonale stevnet i 1919, og hvilket nytt hjelpemiddel med tanke på utvidelsen av forkynnelsen av Riket ble de gjort kjent med? b) Hvilken utbredelse har dette hjelpemidlet fått i vår tid?

³⁴ Omkring 6000 fant det mulig å være til stede ved dette betydningsfulle stevnet, ved denne åndelige høytid. De gledet seg over å være tilbake i sitt rettmessige, åndelige område på jorden. De fikk vite at det var blitt truffet tiltak for å utvide kunngjøringen av Guds messianske rike ved hjelp av et nytt blad, det som da ble kalt The Golden Age (som på norsk het «Den Gylne Tidsalder», og som nå er kjent som Våkn opp!). Det første nummeret av dette bladet var datert 1. oktober 1919. Dette bladet har siden tjent som et mektig redskap i forbindelse med kunngjøringen av det messianske rike og den tid med liv, fred, lykke og velstand som dette rike snart vil bringe. I 1940 begynte en å tilby dette bladet til offentligheten på gaten. Det blir nå trykt over sju millioner eksemplarer av det på 31 språk, og det får stadig flere lesere.

35. a) Hvordan kom Jehovas ’plystring’ til å lyde i et stadig større område, og hvilken virkning hadde det? b) Hvordan ble hindringer når det gjaldt å gi akt på plystringen’, overvunnet?

³⁵ Etter utfrielsens år, 1919, gikk det framover med gjeninnsamlingen av levningen. Etter hvert som den trofaste levning modig gikk i gang med å forkynne Rikets budskap med glede og begeistring og utbredte det mer og mer, lød Jehovas ’plystring’ i et stadig større område. Mange som søkte den sanne Gud, både i og utenfor kristenheten, hørte denne ’plystringen’, som innbød dem til å utøve den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel. De gjorde hva de kunne for å følge oppfordringen. Var det hindringer i deres vei, ting som kunne sammenlignes med Nilen eller Rødehavet eller politiske undertrykkende makter som Assyria og det gamle Egypt? Den Gud som de ønsket å tilbe i det sanne, åndelige tempel, åpnet sitt skrevne Ord for dem og viste dem hvordan de kunne overvinne disse store hindringene. De måtte først og fremst gi akt på Guds ’plystring’!

36. Hvordan måtte de for sitt eget vedkommende støte ned «Assurs stolthet» og hvordan måtte de la ’Egypts kongespir’ «vike»?

³⁶ De måtte være fryktløse. De måtte gi akt på oppfordringen fra himmelen og gå ut fra Babylon den store, den falske religions verdensrike, som ikke bare innbefatter kristenhetens religioner, men også hedendommen. (Åpenbaringen 18: 1—4) De måtte ikke bli ’stolte’ over militaristiske, nasjonalistiske makter som kan sammenlignes med fortidens Assyria. De måtte sette Jehovas messianske rike foran alle menneskelagde regjeringer. Deres interesse for alle høye og mektige menneskelige herskere måtte «støtes ned» i forhold til Jehovas universelle overherredømmes og dets messianske redskaps interesser. Det symbolske ’Egypts kongespir’ som de politiske makter i denne verden svinger skulle ikke betraktes som et uttrykk for den høyeste makt og myndighet. Det kongespir de måtte ha i tankene, var det som tilhører Guds messianske konge, som Jehova sa følgende til i 1914: «Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra [det himmelske] Sion! hersk midt iblant dine fiender!» (Salme 110: 1, 2) Når det messianske kongespir blir sammenlignet med ’Egypts kongespir’, må dette menneskelige kongespir «vike».

37, 38. a) Hva måtte de anerkjenne med hensyn til Jehova i stedet for å tilbe staten, og hvordan ble de hjulpet til å gjøre dette? b) Hva sa boken Regering blant annet under underoverskriftene «Teokrati» og «Jehova som konge»?

³⁷ I stedet for å anerkjenne den politiske stat som den høyeste myndighet og tilbe den menneskelige stat måtte de anerkjenne den suverene Herre, Jehova, som den guddommelige Hersker eller Teokrat. De ble hjulpet til å forstå dette da boken Government (Regering) ble frigitt for offentligheten i 1928 på Den Internasjonale Bibelstudieforenings stevne i Detroit i Michigan i USA i dagene 30. juli til 6. august, i det år da den sjuende basun begynte å lyde. (Åpenbaringen 11: 15—18) På sidene 239—242 i Regering ble det under underoverskriftene «Teokrati» og «Jehova som konge» blant annet sagt følgende:

³⁸ «Hvilken regjeringsform skal da være rådende blant jordens folkeslag? Det vil bli et rent teokrati. Hele skapningen har i århundrer lidt store kvaler og sukket etter at denne regjering skulle åpenbares. (Romerne 8: 19) Nå er tiden inne til at den skal opprettes, og både de styrende og de styrte på jorden bør lære sannheten herom å kjenne og glede seg. . . . Et teokrati er en regjering eller et styre hvis øverste regent er Jehova Gud. Han er den som gir lovene, og også den som bringer dem til utførelse gjennom dem som han selv har utsett dertil. Skjønt Jehova naturligvis alltid har besittet den høyeste makt, har det dog vært en tid, nemlig siden Israels siste konge ble avsatt, i hvilken han har tillatt menneskene å gå sine egne veier, uten at han har blandet seg deri før hans tid var inne til å sette ham ’hvem retten tilhører’ på tronen. Han er den som Gud har utpekt og salvet til å herske som sin særlige representant og i full overensstemmelse med seg. . . . Når folket rett får øynene opp for hva dette store teokrati virkelig er, vil det fylle hele jorden med glede.»

39. a) Ved hvilken styreform vil paradiset bli gjenopprettet for menneskeheten, og hvilken organisasjon har Jehova opprettet i sin levnings åndelige paradis? b) Hvilke hindringer må de som ønsker å slutte seg til levningen i dens teokratiske, åndelige område, overvinne?

³⁹ Det er ved hjelp av det kommende teokrati paradiset vil bli gjenopprettet for menneskene. Den utfridde levning, som den store Teokrat har opprettet en teokratisk organisasjon blant, befinner seg nå i et åndelig paradis. De som utgjør den åndelige levning, som er blitt organisert på den måten, setter Jehova Gud foran alle menneskelige herskere, både eneveldige og demokratiske, og sier: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» (Esaias 33: 22) De inntar den teokratiske holdning som Jesu Kristi 12 apostler inntok da de sto foran Det høye råd i Jerusalem: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. . . . Og vi er vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd, som Gud har gitt dem som adlyder ham som hersker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29—32, NW) De som ønsker å slutte seg til den salvede levning i dens teokratiske, åndelige område, må følgelig krysse den symbolske Nilens demokratiske strøm og det symbolske Rødehavet eller menneskehetens skiftende tidevann og underordne seg under Jehovas teokratiske ordning. For dem som er villige og lydige, kan Jehova fjerne de hindringer som disse vannene utgjør.

40. a) I hvilken henseende har Gud gjort levningens medlemmer «sterke i [Jehova]», og hvordan? b) Hvordan har profetien: «I hans navn skal de gå fram» gått i oppfyllelse, og hva vil de sammen med det messianske rike ha en andel i?

⁴⁰ Ved at denne allmektige Gud igjen har samlet og forent dem som utgjør hans salvede levning av det åndelige Israel, har han i sannhet gjort dem «sterke», i stand til å overvinne alle hindringer og stå seg mot fiendene. Det har i sannhet vært mulig, «ikke ved en militær styrke, heller ikke ved [menneskelig] makt», men ved Guds ånd eller usynlige, virksomme kraft. Han har holdt sitt løfte: «Jeg vil gjøre dem sterke i [Jehova].» Bør de ikke derfor ære hans hellige navn og bestrebe seg på å handle i samsvar med den bønn som Jesus Kristus lærte dem å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn»? De bringer ære til hans navn, og de gjør kjent at «hans navn alene er opphøyd». (Salme 148: 13) I alle land hvor det finnes medlemmer av den salvede levning i vår tid, får derfor ordene i Sakarias 10: 12 sin oppfyllelse: «I hans navn skal de gå fram, sier [Jehova].» De vil fortsette å gjøre det helt fram til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, og de vil således sammen med det messianske rike ha en andel i å opphøye det største navn i hele universet i all evighet.