Kapittel 18

Følgene av å forkaste Guds hyrde og hersker

1. Hvorfor er det ikke merkelig at Jehova sammenligner herskere som er lavere enn han, med hyrder?

DEN største av alle herskere har gjentatte ganger sammenlignet seg selv med en hyrde. Ta for eksempel følgende vakre sammenligning som han kommer med når han forteller om hvordan han vil vise sitt landflyktige folk omsorg og føre dem tilbake til sitt hjemland: «Se, Herren, [Jehova], kommer med velde, og hans arm rår; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Esaias 40: 10, 11) Det ville derfor ikke være merkelig om han sammenlignet lavere herskere på jorden med hyrder.

2. Hva sammenligner Jehova fremtredende verdslige herskere også med, og hva sammenligner han på lignende måte levningen med?

² Han sammenlignet også fremtredende herskere med høye trær. Farao i det gamle Egypt ble således sammenlignet med et majestetisk tre. (Esekiel 31: 1—18) Også den landflyktige levning som Jehova ved sin Messias eller Salvede utfrir av det symbolske Babylon og fører tilbake til sitt gudgitte hjemland, sammenligner han med trær. Han gjør det når han omtaler det oppdrag han gir sin Messias, nemlig: «Å trøste alle sørgende, . . . å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning til hans ære.» — Esaias 61: 1—3.

3, 4. a) Hvordan viser Sakarias kontrasten mellom disse «rettferdighetens terebinter» og verdslige «trær»? b) Hvorfor vil det ifølge Sakarias 11: 1—3 bli grunn til å jamre seg?

³ Disse symbolske «rettferdighetens terebinter, [Jehovas] plantning» blir omtalt i Sakarias’ profeti, kapittel 10, versene 3—12. Motsetningen mellom dem og de symbolske trær på denne undertrykkende verdens høyder blir nå understreket. På Sakarias’ tid var Libanons majestetiske fjell kledd med skoger av de verdensberømte «Libanons sedrer» og andre duftende, eviggrønne trær. Hvor sørgelig ville det ikke være om disse skogene ble ødelagt av en kjempemessig brann som det ikke lot seg gjøre å slokke! Det ville være nok til å få en til å jamre seg. Verden vil få grunn til å jamre seg på den måten, for nesten som en fortsettelse av kapittel 10 i Sakarias’ profeti begynner kapittel 11 med en befaling fra Gud om å bryte ut i jammerrop. Vi leser:

⁴ «Lat opp dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer! Jamre deg, du sypress, fordi sederen er falt, fordi de herlige trær er ødelagt! Jamre eder, I Basans eiker, fordi den utilgjengelige skog er felt! Hør hvor hyrdene jamrer fordi deres herlighet er ødelagt! Hør hvor de unge løver brøler fordi Jordans prakt [Jordans prektige skog, SSH] er ødelagt.» — Sakarias 11: 1—3.

5. Når må slike symbolske trær bli brent ned, og hvem vil da komme til å jamre seg?

⁵ Libanon har ingen brannsikre dører. Når Jehovas fastsatte tid kommer til at hans fortærende ild skal rase gjennom det majestetiske landet, må Libanon på hans befaling åpne sine symbolske dører og la ilden slippe inn. Selv Libanons mektige sedrer må falle for de flammer som Gud har tent, og det er grunnen til at sypressen ved siden av sederen må jamre seg. Det at et tre har hard ved, gjør det ikke brannsikkert. Det er grunnen til at de utilgjengelige skogene med eiketrær på åsene i Basan øst for Jordan-elven og Den galileiske sjø må jamre seg. De skal også brennes ned i verdensbrannen under den kommende ’store trengsel’ som vil bli den største trengsel som noensinne har hjemsøkt menneskeheten. Det vil bli en tid da hyrdelignende herskere har grunn til å jamre seg.

6. Hvorfor vil de hyrdelignende herskere jamre seg fordi de symbolske «trær» blir fortært, og hvorfor vil de også brøle som løvene langs Jordan-elvens bredder?

⁶ Hvis vi med tro lytter til det klare budskapet i den bibelske profetien, kan vi høre hvordan disse verdslige hyrdelignende herskerne jamrer seg. I «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» på Harmageddons slagmark, vil de bli berøvet sitt verdige utseende og sin opphøyde stilling. (Åpenbaringen 16: 14—16) De blir billedlig framstilt ved disse majestetiske trærne på Libanon og ved Basans eiketrær. De blir også billedlig framstilt som «unge løver». Akkurat som de unge løver brøler fordi den prektige skogen langs Jordan-elvens bredder, hvor disse løvene pleide å ligge på lur, er blitt brent ned, vil disse løvelignende hyrder og herskere brøle av forferdelse når de finner at de er blitt berøvet sine skjulesteder, hvorfra de pleide å slå ned på sine uforsiktige offer, på offentligheten, på menneskene.

7. Hvordan omtaler Malakias 4: 1 den samme dagen, og hva vil den bety for de hyrdelignende herskere?

⁷ Den tid da en ødeleggende ild vil berøve disse verdslige hyrder deres store verdighet, deres betydning og deres maktstilling, ble også forutsagt av profeten Malakias, som trådte fram på skueplassen noen tiår etter Sakarias. Malakias sammenligner de overmodige og ugudelige med planter. Han sier (4: 1): «For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein.» Disse politiske hyrdene har hevdet at de hersker fordi de ved demokratisk valg har fått et «mandat fra folket», eller fordi de er blitt født i en eller annen kongefamilie, eller fordi kristenhetens presteskap har tildelt dem «kongers guddommelige rett». Dette gjør dem imidlertid ikke til teokratiske hyrder eller til herskere som er utnevnt av den store Teokrat gjennom hans Messias. Derfor vil ilden på den dag da Guds dom fullbyrdes, fortære alle deres falske krav og påstander. Hverken rot eller grein vil bli igjen av dem.

DEN HYRDE SOM ER UTNEVNT AV GUD

8. Hvordan har de hyrdelignende herskere solgt «fårene» som slaktefår, og hvem kan oppreise en uselvisk hyrde?

⁸ Ettersom de styrende, herskerne, blir sammenlignet med hyrder, blir deres undersåtter, folket, sammenlignet med en fårehjord. De hyrdelignende herskerne har behandlet fårene som om de tilhørte dem, og har vært villige til å selge det får-lignende folket til selviske personer, som har kunnet utnytte og mishandle dem. De har i virkeligheten latt dem bli drept, bli slaktet for ærgjerrige menns skyld, menn som har vært villige til å betale prisen for å kunne utnytte folket og få makt over det. Disse hyrdene har dessuten ledet folket på en vei som til slutt vil føre til at de blir henrettet i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i den verdenssituasjon som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14—16; 19: 11—21) Finnes det så ikke noen virkelig «hyrde», en som virkelig har folkets interesser i tankene og som er villig til å ofre seg selv i stedet for å utnytte fårene? Hvem kan oppreise en slik hyrde, slik at de enkelte får kan komme under hans beskyttelse og ledelse og bli spart under den fryktelige nedslaktningen? Det er Jehova som kan gjøre det.

9. Hvilken hjord får Sakarias beskjed om å røkte?

⁹ For å vise dette ble profeten Sakarias brukt til å utføre en billedlig handling eller spille en rolle i et profetisk drama. Profeten Sakarias beskriver selv dette på følgende måte: «Så sa [Jehova] min Gud: Røkt slaktefårene! De som kjøper dem, slakter dem uten å bøte for det, og de som selger dem, sier: Lovet være [Jehova]! nå blir jeg rik; og deres hyrder sparer dem ikke [viser dem ikke noen medlidenhet, NW].» — Sakarias 11: 4, 5.

10. Hvem består den symbolske «hjord» av, hvem tilhører den, og hvorfor ble Sakarias utnevnt som hyrde for «slaktefårene»?

¹⁰ For en ynkverdig tilstand «slaktefårene» befinner seg i! Den gangen var disse ’fårene’ Israels folk. Salmisten sa til ham som virkelig eide denne hjord: «Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord!» Salmisten anerkjente ham som den som eier fårene, for han sa: «Han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder.» (Salme 80: 2; 95: 7) I betraktning av at Gud eide dem, hadde han rett til å utnevne en trofast hyrde over dem. Dette gjorde han også ved å utnevne profeten Sakarias. Denne nye, jordiske hyrde fikk ikke et «mandat fra folket» på demokratisk vis. Han ble teokratisk utnevnt av den store Hersker, Jehova Gud. Denne himmelske Eier hadde i tankene å redde noen av disse «slaktefårene». Han hadde allerede sagt: «[Jehova] deres Gud skal frelse dem på den dag, han skal frelse sitt folk som en hjord; for de er som edelsteiner i en krone og stråler over hans land.» (Sakarias 9: 16) Det var for å gjennomføre denne hensikt at den store Teokrat utnevnte Sakarias til å røkte hjorden.

11. Hvordan viste de «hyrder» som solgte fårene, ikke noen medlidenhet med dem og hvordan var de medskyldige i nedslaktningen av dem?

¹¹ Sakarias var ikke lik de hyrdelignende herskerne som mente at de hadde myndighet til å selge Jehovas får for egen vinnings skyld. Når de oppnådde rikdom på den måten, trodde de at det var Gud som gjorde dem rike. Etter at de på en hjerteløs og forrædersk måte hadde solgt fårene, sa de hyklersk: «Lovet være [Jehova]! nå blir jeg rik.» Ved å handle på den måten viste hyrdene ikke noen medlidenhet med de får-lignende menneskene som hadde overgitt seg til dem. Disse hyrdene visste at de som de hadde solgt ’fårene’ til, ville slakte dem for å kunne gjennomføre sine ærgjerrige, selviske planer. Noe som var enda verre, var at disse kjøperne ikke ville måtte «bøte for det», for at de slaktet dem. Hyrdene, som solgte dem, ville i hvert fall ikke kreve kjøperne til regnskap for det. De var på den måten medansvarlige for nedslaktningen. For dem var fårene ikke noe annet enn ’slaktefår’.

12. Hvis får hevder menneskene i kristenheten at de er, og er deres jordiske, religiøse hyrder utnevnt på teokratisk vis?

¹² Dette minner om en lignende situasjon i kristenheten nå i det 20. århundre. Folket, de som kaller seg kristne, hevder at de er Guds får. De anvender Salme 95: 7 (som er sitert ovenfor) på seg selv, og i kirkene framsier de Salme 23: 1: «Herren er min hyrde, meg fattes intet.» Men disse kirkemedlemmene ser også hen til jordiske «hyrder». Spesielt i religiøs henseende gjør kristenhetens prester krav på å være hyrder for disse fårene, og hvert enkelt av kristenhetens hundrevis av religionssamfunn har sin egen hjord. Disse hyrdene er imidlertid ikke teokratisk utnevnt i likhet med Sakarias, for de er ordinert av sitt eget religionssamfunns styre, av en biskop eller en annen framstående kirkelig dignitar eller av en menighet. Etterligner slike prester hyrdene på Sakarias’ tid?

13. Hvordan har slike prester etterlignet hyrdene på Sakarias’ tid ved å selge «fårene» til å slaktes?

¹³ Det er fryktløst blitt påpekt at kristenhetens religiøse ledere med deres hundrevis av millioner av kirkemedlemmer, som er underlagt deres åndelige herredømme, kunne ha forhindret at det brøt ut en verdenskrig i 1914. Men de gjorde ikke det.a Uten å protestere lot de sine hjorder i over fire år ta del i den mest brutale krig som inntil da var blitt utkjempet i hele menneskehetens historie. De solgte i virkeligheten sine hjorder for å unngå den forfølgelse de ville ha blitt utsatt for hvis de hadde holdt seg nøye til kristendommen, og for å innynde seg hos de militære og politiske hyrder. Dette var i like høy grad tilfelle under den annen verdenskrig, som i likhet med den første begynte midt i hjertet av kristenheten. Nedslaktningen under den annen verdenskrig var enda mer redselsfull enn nedslaktningen under den første. De religiøse lederne har dessuten forsøkt å tilfredsstille de kommersielle profittjegerne og politikerne. De har blandet seg opp i politikken og solgt sine hjorder til maktsyke menn som ikke har noen samvittighetsskrupler når det gjelder å utnytte folket.

14. Hvem hevder således «hyrdene» at det er som har gjort dem rike, og hvorfor har de som kjøper fårene, ikke noen samvittighetsskrupler når det gjelder å utnytte dem eller føre dem til slakterbenken?

¹⁴ Når de på denne måten blir rike hva materielle eiendeler og popularitet hos den herskende klasse i denne verden angår, tror de at Gud har velsignet dem. Og de sier derfor fromt: «Herren være lovet, jeg ble rik!» (Sakarias 11: 5, SSH) Fordi «de som kjøper» de arme fårene, har de religiøse lederes velsignelse, har de ingen skyldfølelse når de utnytter fårene, nei, ikke engang når de forårsaker en voldsom nedslaktning av dem. De må ikke «bøte for det», for kristenhetens presteskap holder dem ikke ansvarlige for det, men fortsetter å behandle dem som medlemmer som står i et godt forhold til det kirkesamfunn de står tilsluttet. Det er derfor meget tydelig at «hyrdene», både de religiøse og de politiske, ’ikke har noen medlidenhet’ med «fårene» i kristenheten

15. Hvordan vet vi at folket har likt å bli utnyttet av forræderske hyrder?

¹⁵ Trass i alt dette har det vært akkurat som Gud sa i Jeremias 5: 31: «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således. Men hva vil I gjøre når enden på dette kommer?» Og hvordan vet vi at de som hevder at de er Guds folk, «gjerne [vil] ha det således»? Vi vet det fordi vi har kunnet legge merke til at de som har hevdet at de utgjør Guds folk, ikke har latt seg lede av den trofaste hyrde som Gud har oppreist, og som ble billedlig framstilt ved profeten Sakarias. De fortsetter å la dem som handler med ’får’, både kjøperne og selgerne, føre seg til slakterbenken. Fortjener de så å bli vist noen medlidenhet når de får merke følgene av sin handlemåte?

16. Hva svarer Gud i Sakarias 11: 6 på spørsmålet om hvorvidt de fortjener å bli vist medlidenhet?

¹⁶ Gud svarer profeten Sakarias, den teokratiske hyrde: «For jeg vil ikke mer spare [for jeg vil ikke mer vise medlidenhet med, NW] landets innbyggere, sier [Jehova]; men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge, og de skal herje landet, og jeg vil ikke redde noen av deres hånd.» — Sakarias 11: 6.

17. Hvilken tilstand vil Jehova la «slaktefårene» komme i, og hvorfor vil de forgjeves rope til ham?

¹⁷ Det forholder seg på lignende måte med kristenheten i vår tid. Den tid må komme da Jehova vil slutte å vise medlidenhet med «slaktefårene». Han vil la de ukjærlige «fårene» plyndre hverandre. Han vil la hyrdene (de religiøse og de politiske) plyndre fårene; han vil la kongen eller den kongelige hyrde plyndre fårene, og han vil overgi fårene i hverandres hender. Det vil bli anarki. Kan dette føre til noe annet enn at hele det organiserte menneskelige samfunn bryter sammen? Nei, denne tingenes ordning vil gå i oppløsning. Ikke noe vil lenger bli gjort på en organisert måte og i samsvar med denne verdens visdom. Symbolsk talt vil anarkistene, som skaper kaos og går løs på hverandre, uvegerlig «herje landet», det vil si ødelegge det organiserte, jordiske område. Hvor høyt og hvor lenge de enn roper til Jehova, vil han «ikke redde noen av deres hånd». Hvorfor skulle han det? De har gang på gang nektet å følge hans utnevnte hyrde.

HYRDENS LØNN

18. Hvordan ble Sakarias utnevnt til hyrde for Israels «hjord», og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til hans tjenester?

¹⁸ Hvor høyt verdsetter de som bare hevder at de er Guds folk, den åndelige «hyrde» som Gud har oppreist og sendt til dem? Dette blir profetisk framstilt for oss ved det profeten Sakarias erfarte. Ikke i kraft av et mandat fra folket, men i kraft av en teokratisk utnevnelse ble han sendt for å ’røkte’ Israels hjord. Hvor høyt ble han verdsatt? Hvor høyt ble hans tjenester verdsatt? Han sier rett ut:

19. Hvor mange staver tok Sakarias, hvor mange hyrder gjorde han til intet i en måned, og hvordan viste han at han gjorde sin pakt med folket til intet?

¹⁹ «Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene [til gagn for dere, o hjemsøkte av hjorden, NW; eller muligens: til gagn for dem som driver handel med hjorden, som fotnoten sier]; og jeg tok meg to staver, den ene kalte jeg liflighet [Godvilje, SSH], og den andre kalte jeg bånd, og jeg røktet fårene, og jeg gjorde de tre hyrder til intet i en måned. Jeg ble lei av dem, og de likte heller ikke meg, og jeg sa: Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt. Så tok jeg min stav liflighet [Godvilje, SSH] og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene. Og den ble gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene, de som aktet på meg, at det var [Jehovas] ord.» — Sakarias 11: 7—11.

20. Hva ble stavene brukt til, hva ble de kalt, og hvorfor?

²⁰ Som en del av sin hyrdeutrustning tok Sakarias to staver, den ene til å lede fårene med og den andre til å beskytte dem med. Den tidligere hyrdegutten David nevner to slike staver i Salme 23: 1—4 når han sier: «[Jehova] er min hyrde, . . . Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg.» Den ene staven, tydeligvis den som ble brukt til å lede fårene med, kalte Sakarias «Godvilje» og hentydet derved til den gunst som ble vist fårene. Den andre staven, tydeligvis den som ble brukt for å holde angripere borte fra fårene, kalte han «bånd» (til å bevare enheten med). Sakarias’ Gud, Jehova, hærskarenes Gud, viste fårene sin gunst ved å utnevne Sakarias til hyrde for dem. Den ene staven ble derfor kalt Godvilje.

21. Hva slags får ble Sakarias gjort til hyrde for, hvilke nasjonaliteter besto de av, og hvem representerte Sakarias som hyrde?

²¹ Jehovas profet ble imidlertid ikke gjort til hyrde for en bokstavelig hjord. Det var en symbolsk hjord, nemlig Israels hus, som da besto av en levning av Juda rike og en levning av innbyggere fra tistammeriket Israel i nord, hvor Efra’im var den viktigste stammen. Sakarias ble følgelig teokratisk utnevnt til å ha åndelig overoppsyn med levningen av hele Israels hus i likhet med en hersker eller stattholder. I denne stilling representerte han i virkeligheten Jehova, den himmelske Hyrde.

22. Var Sakarias forpliktet til å røkte fårene for ingenting, var israelittene forpliktet til å la seg røkte av ham, og hva viser hvorvidt en kontrakt eller overenskomst kom inn i bildet?

²² Profeten Sakarias skulle ikke være hyrde for ingenting. På grunn av de tjenester han ytet, hadde han krav på lønn. Da han hadde fullført sitt arbeid, kunne han med rette kreve betaling for det. Ettersom han var utnevnt av den store Teokrat, Jehova, måtte alle som utgjorde Israels levning, godta ham og vise verdsettelse av hans hyrdegjerning ved den lønn de ga ham. Var det blitt inngått en spesiell kontrakt eller overenskomst med Israels hus som krevde at det ble utført en slik hyrdegjerning? At det var blitt inngått en slik kontrakt eller pakt, blir antydet av det Sakarias sier når han forteller om at han slutter i sin tjeneste. Han sier: «Så tok jeg min stav liflighet [Godvilje, SSH] og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene.» (Sakarias 11: 10) Det vil si med «alle folkene» i Israel.

23. Hvis overenskomst med Israel var det som her kom inn i bildet? Begrunn svaret.

²³ Hvis «pakt» eller høytidelige kontrakt var så dette? Det høres ut som det var en pakt Sakarias selv hadde inngått. Men la oss huske at det var Jehova som sa til ham: «Røkt slaktefårene!» (Sakarias 11: 4) Jehova sa det fordi hyrdene solgte fårene som slaktefår, til tross for at de tilhørte Jehova Gud. Dette betydde at det var Jehovas pakt som var berørt; det var for å holde den pakt han hadde inngått med Israel, at han utnevnte en profet til å være folkets hyrde. I samsvar med denne grunnleggende kjensgjerning sier fotnotene i Biblia Hebraica av Rudolf Kittel, Stuttgart i Vest-Tyskland, at vi i stedet for «den pakt . . . som jeg hadde gjort» muligens burde lese: «den Jehovas pakt som Jehova hadde inngått.» Grunnen til det er at de pronominalendelser i den hebraiske tekst som vanligvis blir oversatt med «min» og «jeg», i virkeligheten er forkortelser for Guds navn, Jehova. — Se fotnotene i New World Translation of the Holy Scriptures, 1971-utgaven.

24. a) Hvor lenge røktet Sakarias hjorden, og hvordan vet vi det? b) Til gagn for hvem røktet han den?

²⁴ Det fantes også andre hyrder på den tiden. Det ser ut til at de ikke likte at Jehovas profet trengte seg inn på deres virkefelt. Sakarias virket som hyrde i det minste i en måned, for han forteller: «Og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg ble lei av dem, og de likte heller ikke meg.» (Sakarias 11: 8) Vi får ikke vite hvem disse tre hyrdene var. Men ettersom Sakarias var blitt utnevnt av den høyeste Gud, hadde han større myndighet enn de hadde, og han kunne derfor avskjedige dem. Hvor lenge han virket som hyrde etter at han hadde gjort til intet disse tre hyrdene, vet vi ikke. Grunnen til at han i det hele tatt på Jehovas befaling voktet hjorden, var, som han selv sa: «Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene [til gagn for dere, o hjemsøkte av hjorden, NW].» (Sakarias 11: 7 KJ; Yg) Det var mer barmhjertig av Sakarias å gjøre dette enn å røkte fårene «til gagn for dem som driver handel med hjorden» (NW, fotnoten) eller «for sauehandlerne». (SSH; MMM; RS) Disse fårene var i virkeligheten blitt overlatt til kjøpmennene. (Mo) Hvor hjerteløst var ikke det!

25. a) Hvilken følelse utviklet seg mellom Sakarias og de tre andre hyrdene, og hvorfor? b) På hvis initiativ ble ’pakten’ med hjorden gjort til intet, og hvordan vet vi det?

²⁵ Sakarias ble ikke lei av de hjemsøkte fårene. Han ble lei av de tre forsømmelige hyrdene. Ettersom Sakarias var trofast og viste medlidenhet når han røktet hjorden, likte ikke disse hyrdene ham. Han samarbeidet ikke med dem. Det var først etter at han til Jehovas fastsatte tid hadde gjort dem til intet som hyrder, at han ga opp sitt arbeid. Den «pakt» som var blitt «gjort med alle folkene» i Israel, ble på den måten gjort til intet. Sakarias viser at dette ble gjort, ikke på grunn av hans eget ønske, men i samsvar med den store Hyrdes ledelse og beslutning, for etter at han hadde brutt i stykker den stav som ble kalt Godvilje, som et symbol på at pakten var blitt gjort til intet, sier han videre: «Og den ble gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene [de hjemsøkte av hjorden, NW], de som aktet på meg, at det var [Jehovas] ord.» — Sakarias 11: 10, 11.

26. Hva betydde det at pakten ble gjort til intet for Israels hjord hva velstand og enhet angår?

²⁶ Hva betydde det at pakten var blitt brutt, for den hjord som Israels folk utgjorde? Nøyaktig det som Sakarias sa da han sluttet sin hyrdegjerning: «Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt.» (Sakarias 11: 9) Hvem skulle så ta seg av hjorden når Jehovas utnevnte hyrde hadde fått befaling om å slutte som hyrde? De som ønsket å tjene penger på hjorden, ville la dem som var nær ved å dø, få dø. De som var nær ved å bli tilintetgjort, eller som var i ferd med å forlate hjorden, ville ikke bli vist oppmerksomhet og ført tilbake til hjorden, og de som ble igjen, ville slåss seg imellom og fortære hverandre ved ikke å vise hverandre kjærlighet, men i stedet utnytte hverandre på en selvisk måte.

27. Hvem var det som ikke lenger viste medlidenhet, med den følge at pakten ble gjort til intet, og hva ville resultatet bli da det ikke lenger ble vist medlidenhet?

²⁷ Var så det at pakten ble brutt, en følge av at Sakarias unnlot å vise barmhjertighet? Nei, det var en følge av at den tid da Jehova hadde vist barmhjertighet, nå hadde utløpt. Det var derfor det tidligere var blitt sagt til Sakarias: «For jeg vil ikke mer spare [ikke mer vise medlidenhet med, NW] landets innbyggere, sier [Jehova]; men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge, og de skal herje landet, og jeg vil ikke redde noen av deres hånd.» (Sakarias 11: 6) Det at folket ikke ga akt på Guds utnevnte hyrde, som han i sin barmhjertighet hadde sendt til dem, ville føre til anarki! For et sammenstøt av selviske interesser! For en undertrykkelse! For en usikkerhet! Hvilken ødeleggelse lovløse, opprørske menneskers nedbrytende virksomhet vilje føre til for den bestående tingenes ordning! En fryktelig opplevelse ventet den hjord som hevdet at den tilhørte Jehova, når denne guddommelige beslutning trådte i kraft.

DEN PRIS HYRDEN BLE VERDSATT TIL

28. Hvem var Sakarias her et bilde på, hva ble denne utnevnt til, og hvordan ble det gitt et vitnesbyrd om det?

²⁸ Sakarias utførte en billedlig, profetisk handling. Han var et bilde på en større hyrde i oppfyllelsen av profetien. Denne hyrde var Jehovas Messias, Jesus, kong Davids etterkommer og evige arving. (Matteus 1: 1—6) Etter at Jesus hadde arbeidet som tømmermann i Nasaret i Galilea inntil han var 30 år gammel, ble han sendt som en åndelig hyrde til Israels folk. Det var ikke landets politiske og religiøse ledere som ba ham om å bli en slik hyrde. Han ble ikke utnevnt til hyrde i kraft av et «mandat fra folket», men i kraft av en teokratisk utnevnelse, noe som gjorde ham høyere enn alle «hyrder» som var utnevnt av mennesker. I sin egen hjemby, Nasaret, pekte han på at han var blitt salvet med Jehovas ånd til å være Messias og følgelig være hyrde for den hjord som Guds folk utgjorde. Profeten døperen Johannes så at denne Jesus ble salvet med den hellige ånd ved en synlig manifestasjon. Det skjedde like etter at Johannes i samsvar med Jehovas vilje hadde døpt Jesus i Jordan-elven. — Johannes 1: 19—36.

29. Hvordan viste Jesus i en lignelse hvordan fårene ble overdratt ham av en symbolsk ’dørvokter’?

²⁹ Døperen Johannes tjente i egenskap av forløper for Messias, Jesus, som ’dørvokter’ til Israels fåresti. Jesus Kristus hentydet til dette da han sa i en lignelse: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennom døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver; men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. . . . Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» — Johannes 10: 1—11.

30. a) Hvem begrenset Jesus sin hyrdegjerning til, og hvordan viste han det? b) Hvordan og når forutsa Moses denne profetens komme?

³⁰ Jesus konsentrerte seg utelukkende om Israels hjord, og da han sendte ut sine 12 apostler, sa han til dem: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matteus 10: 5—7) Før han oppfylte en kananeisk kvinnes bønn om å helbrede hennes datter som var hardt plaget av en demon, sa han: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.» (Matteus 15: 22—24) Dette var i samsvar med den lovpakt som Jehova Gud hadde inngått med Israels hus ved mellommannen Moses ved Sinai berg i 1513 f. Kr. Da Moses kort tid før sin død oppfordret israelittene til å være tro mot denne pakten ved å sky alle former for demonisme, sa han: «En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal [Jehova] din Gud oppreise deg; på ham skal I høre.» (5 Mosebok 18: 15) Denne lovte profet som var større enn Moses, var Messias, Jesus. — 5 Mosebok 18: 16—19; Apostlenes gjerninger 3: 22, 23.

31. Hvordan framgår det av beretningen at Jesus viste medlidenhet med fårene, men hva kan sies om de andre hyrdene?

³¹ At Jesus hadde virkelig medlidenhet med Israels hjord, akkurat som den sanne, messianske hyrde skulle ha, framgår av beretningen: «Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet. Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» (Matteus 9: 35, 36) Vi kan ikke trekke noen annen slutning enn at de andre som skulle ha vært hyrder, hadde vært forsømmelige i sin tjeneste.

32. Hvem på Jesu tid var de «tre hyrder» som Sakarias avskjediget, et bilde på?

³² Hvem var så de «tre hyrder» som Jesus Kristus for å oppfylle det profetiske bilde ville gjøre til intet eller avskjedige fra de stillinger de hadde tiltatt seg? Beretningen om Jesu liv peker ikke på tre enkelte menn som profetien fikk sin oppfyllelse på. De tre hyrder som profeten Sakarias avskjediget, var tydeligvis et bilde på tre klasser av menn på Jesu tid. Beretningen forteller om tre klasser som hadde både politisk og religiøs makt i Israel. Det var 1) fariseerne og 2) sadduseerne, to klasser som begge var representert i det jødiske råd eller sanhedrin i Jerusalem. Dette dømmende råd hadde visse forvaltningsmessige oppgaver under den romerske stattholder ved siden av de religiøse oppgaver. Nikodemus, en fariseer som var et medlem av Sanhedrinet, var således «en av jødenes rådsherrer». (Johannes 3: 1, 2; 7: 50—52) Josef, en rik mann fra Arimatea, var også et medlem av Sanhedrinet. (Matteus 27: 57—60; Lukas 23: 50—53) Sanhedrinet var nokså splittet fordi det besto av disse to gruppene, fariseerne og sadduseerne. (Apostlenes gjerninger 23: 1—9) Foruten disse jødiske sekterere fantes det en annen gruppe, nemlig 3) herodianerne. — Markus 12: 13.

33. Hvordan ble Jesus «lei av» disse «tre hyrder», slik det ble billedlig framstilt i forbindelse med Sakarias?

³³ Akkurat som de «tre hyrder» på Sakarias’ tid ikke likte ham, «likte heller ikke» disse tre gruppene Jesus Kristus, den messianske hyrde. De sammensverget seg mot Jesus for å bringe ham i vanry i Israels hjords øyne. (Matteus 22: 15—22; Markus 3: 6) Jesus gjorde ikke til intet — han avskjediget ikke — disse tre fiendtlige gruppene bokstavelig talt i løpet av «én måned». Den bokstavelige ’ene måned’ i Sakarias’ tilfelle ville være et bilde på en kort tidsperiode i Jesu tilfelle. (Sakarias 11: 8) Helt fra begynnelsen av sin tjeneste nektet Jesus å ha noe som helst med disse selviske, herskende grupper å gjøre, det vil si, han ønsket ikke å slutte seg til dem. Og mot slutten av sin tjeneste ble han «lei av dem». Ved flere anledninger brakte han offentlig alle tre gruppene til taushet i forbindelse med lærespørsmål og spørsmål som gjaldt forholdet til myndighetene. (Matteus 22: 15—45) Hva resultatet av dette ble, framgår av Matteus 22: 46, hvor det sies: «Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag [tirsdag den 11. nisan i år 33].»

34. a) Hva sa Jesus som en klimaks i sin fordømmelse av de skriftlærde og fariseerne? b) Ved hvilken anledning var det som om Jesus brøt i stykker den stav som ble kalt Godvilje?

³⁴ Jesus Kristus hadde nettopp sagt til dem: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matteus 21: 23—43; Markus 12: 1—12, Lukas 20: 9—44) Kort tid etter at han hadde kommet med denne erklæringen, fordømte han offentlig de skriftlærde og fariseerne som undertrykkende hyrder og religiøse hyklere. Som en klimaks på sin fordømmelse sa han: «Så gir I da eder selv det vitnesbyrd at I er deres barn som slo profetene i hjel; fyll da også I eders fedres mål! I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom?» (Matteus 23: 1—33; Markus 12: 38—40; Lukas 20: 45—47) Som om han brøt i stykker hyrdestaven Godvilje, sa han så: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se! deres hus blir forlatt og overlatt til dere selv.» — Matteus 23: 37, 38, vers 38 fra NW.

35. Hva kunngjorde Jesus ved det han da sa, for jødene med hensyn til Guds lovpakt med dem, og hva skjønte de «hjemsøkte» som ga akt på Jesus?

³⁵ Da Jehova Gud forlot det jødiske tempel for tilbedelsen av ham i Jerusalem, betydde det at han gjorde til intet den lovpakt som han hadde inngått med Israels folk ved Moses. Som den hyrde som var forbilledlig framstilt ved Sakarias, kunngjorde Jesus således at den pakt Jehova hadde inngått med Israels folk, skulle bli gjort til intet. De «hjemsøkte av hjorden», som aktet på Jesus og hørte hans ord, ’skjønte at det var Jehovas ord’. — Sakarias 11: 11.

36. Hva betydde dette med hensyn til Guds godvilje overfor Israel, og hvilke fryktelige følger fikk til slutt det at folket forkastet Jehovas hyrde og hersker?

³⁶ Dette betydde at Jehova ikke lenger ville vise godvilje overfor sitt ulydige, utvalgte folk. Han ville «ikke mer vise medlidenhet» med innbyggerne i «Juda land». Dette land ville bli hjemsøkt av alle de redsler som ville bli en følge av at Judea ble invadert og dets byer og festninger, Jerusalem og dets tempel innbefattet, ble ødelagt i de grusomme årene 70—73 e. Kr. Jesus Kristus forutsa denne tragedien på den samme dagen, den 11. nisan i år 33, i sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 1—22, NW, Markus 13: 1—20; Lukas 21: 5—24) Denne nasjonale ulykke var, om ikke noe annet, et smertelig vitnesbyrd om at den mosaiske lovpakt mellom Gud og Israel var blitt gjort til intet. Hvilke fryktelige følger hadde ikke det å forkaste Guds Hyrde og Hersker fått!

37. Hvordan ble det vist hva Sakarias’ hyrdegjerning ble verdsatt til, hva sa Jehova da til ham at han skulle gjøre, og hva brøt han nå i stykker?

³⁷ Hvor høyt verdsatte Israels folk Jehovas utnevnte hyrde? Profeten Sakarias illustrerer dette ved det han selv erfarte, og danner derved et forbilde på noe av større betydning. Han sier: «Deretter sa jeg til dem: Om I så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de opp til meg min lønn, tretti sølvpenninger. Da sa [Jehova] til meg: Kast den bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpenninger og kastet dem i [Jehovas] hus til pottemakeren. Så brøt jeg i stykker min andre stav bånd for å gjøre brorskapet mellom Juda og Israel til intet.» — Sakarias 11: 12—14.

38. Hvor høy var den pris Sakarias ble aktet verd, og hvordan omtalte Jehova den?

³⁸ De «tretti sølvpenninger» var i virkeligheten 30 sekel sølv. Dette var ifølge Moseloven prisen på en slave. (2 Mosebok 21: 32) Var profeten Sakarias eller den hyrdegjerning han utførte, ikke mer verd enn en slave? Og ettersom Sakarias var blitt utnevnt av den himmelske Hyrde, Jehova, var den pris de satte på ham, den samme som den pris de satte på Jehova som hyrde. Jehova kunne tale om den som den «herlige pris som jeg er aktet verd av dem». (Hvis ikke Sakarias her kom med en parentetisk henvisning til seg selv.) Jehova omtalte riktignok denne prisen som en herlig pris i stedet for å omtale den som prisen på en slave, men dette uttrykket var tydeligvis ikke et tegn på at han var tilfreds, men snarere en sarkastisk eller ironisk bemerkning. Det viste at han var klar over at de manglet verdsettelse.

39. Hva viste det at Sakarias brøt i stykker staven «bånd», i forbindelse med Israels nasjon?

³⁹ Ved at de som hevdet at de utgjorde Guds folk, viste en slik mangel på verdsettelse av den hyrde som representerte Jehova, ble grunnlaget for enhet i hjorden fjernet. Det ville ikke være én hyrde og én hjord. Dette ville fjerne den beskyttelse som enhet utgjør mot angripere utenfra. Det var derfor på det rette tidspunkt Sakarias brøt i stykker den staven som ble kalt «bånd». Han gjorde det for å vise at grunnlaget for «brorskapet» mellom Juda rike og tistammeriket Israel var blitt fjernet. Det var på grunn av spørsmålet om å ha én messiansk konge, én konge av Davids kongelige slektslinje, at folket, som besto av 12 stammer, ble delt i to riker, Juda rike og Israels rike, etter kong Salomos død, i 997 f. Kr. Det at lovpakten, som var blitt inngått ved Moses, ble gjort til intet, betydde ikke bare at det var slutt på Jehovas godvilje, at han ikke lenger ville vise det folk han en gang hadde utvalgt, sin gunst, men også at den guddommelige omsorg og beskyttelse som gjorde nasjonen til et harmonisk hele, ville bli fjernet. De åndelige bånd som skapte et brorskap, var blitt fjernet, og de kjødelige bånd alene var ikke sterke nok til å holde dem sammen som brødre.

40. a) Hvorfor var det at det ble satt så liten pris på Jehovas hyrde, mer alvorlig i forbindelse med ham som Sakarias var et bilde på? b) Hva burde en hyrdelignende hersker få som lønn av sine undersåtter?

⁴⁰ Det å ringeakte Guds foranstaltninger og forkaste dem får alltid sørgelige følger. Selv om Jehova i høy grad ble ringeaktet som den store Hyrde i forbindelse med Sakarias, ble han det i langt høyere grad i forbindelse med den messianske Hyrde, som Sakarias var et bilde på. Denne hyrde var ingen annen enn Guds Sønn, som Gud hadde sendt fra himmelen for at han skulle være den gode hyrde og ofre sin sjel eller sitt fullkomne, menneskelige liv til gagn for alle får-lignende mennesker. (Johannes 10: 14—18) Ettersom Messias, Jesus, virket som hyrde på sin himmelske Fars vegne, kunne han ha benyttet seg av sin rett til å be om lønn på vegne av sin Far. Hvilken lønn eller betaling er det en hyrdelignende hersker forlanger av sine undersåtter? Han krever at hans undersåtter skal støtte ham og hans regjering, enten materielt sett eller ved trofast tjeneste. De som den hyrdelignende hersker har utnevnt til spesielle stillinger, sørger for at hyrden får en slik lønn eller betaling av alle sine undersåtter. Salomo, en teokratisk utnevnt konge, skrev: «Frykt [Jehova], min sønn, og kongen! Med folk som setter seg opp mot dem, må du ikke ha noe å gjøre.» — Ordspråkene 24: 21.

41. a) Tvang Sakarias folket til å gi ham hyrdelønn? b) Når kunne de jødiske representanter ha gitt Jesus lønn som hyrde, men når ble de tvunget til å sette en pris på ham?

⁴¹ I nesten tre og et halvt år tjente Jesus trofast som en åndelig hyrde for de «fortapte får av Israels hus». Mot slutten av sin hyrdegjerning, den siste uken han levde som menneske på jorden, gikk han ikke direkte til de hyrdelignende representanter for Israel, slik som Sakarias gjorde, og ba om lønn eller betaling. Sakarias sa til disse representantene på hans tid at hvis de ikke ville gi ham lønn, kunne de bare la det være: «Om I så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være!» (Sakarias 11: 12) Da Jesus red inn i Jerusalem på en aseninnes fole, kunne Israels hyrdelignende representanter ha gitt ham hans lønn ved å godta ham som den sanne Messias, som den som var sendt og salvet av Jehova. Men de unnlot å gjøre dette. Ikke desto mindre ble de tre dager senere (den 12. nisan i år 33) tvunget til å avgjøre hvor mye han var verd i penger som en åndelig hyrde. Hvordan? La oss lese beretningen:

42. Hvilken pris ble avtalt med Judas Iskariot, og når?

⁴² «Da gikk en av de tolv, som het Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: Hva vil I gi meg, så skal jeg gi ham i eders vold? De ga ham da tretti sølvpenninger. Og fra den tid av [den 12. nisan] søkte han leilighet til å forråde ham. Men på den første dag av de usyrede brøds høytid [den 14. nisan] gikk disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet?» — Matteus 26: 14—17.

43. Hvordan stilte Jesus seg til det at han ble solgt av forræderen, og når ble handelen avsluttet?

⁴³ Disse religiøse hyrdene ga Judas Iskariot 30 sekel sølv. (Markus 14: 10, 11; Lukas 22: 3—6) Jesus visste at han ville bli forrådt, og at det var Judas Iskariot som ville gjøre det. (Matteus 17: 22, 23; 20: 17—19; 26: 1, 2, 24, 25) Jesus gjorde ikke noe for å forhindre at han ble solgt ved å bli forrådt. (Matteus 26: 45—57) Han framskyndte i virkeligheten denne forræderske handlingen, for at den skulle finne sted til Guds fastsatte tid, for ved påskemåltidet viste han at Judas Iskariot var forræderen, og sendte ham av gårde med ordene: «Hva du gjør, det gjør snart!» Forræderen gikk straks ut for å avslutte sin handel med de religiøse hyrdene. (Johannes 13: 21—30) Noen timer senere var Jesus blitt forrådt, og Judas Iskariot hadde tjent sine penger. (Johannes 18: 1—14) Verdien av Jesus, den messianske Hyrde, var blitt fastsatt. Tretti sekel sølv — prisen på en slave ifølge Moseloven — var det han ble verdsatt til! For en herlig pris!

44, 45. a) Hva ble gjort med de pengene som Sakarias fikk? b) Hva ble gjort med de pengene som Judas Iskariot fikk for å forråde Jesus?

⁴⁴ Judas Iskariot godtok denne prisen. Han hadde vært kasserer for de 12 apostler, men han la ikke pengene i deres pengepung. Han beholdt dem selv — en liten stund! (Johannes 12: 4—6) Profeten Sakarias i gammel tid beholdt ikke de 30 sekel sølv som han hadde fått som lønn. Pengene tilhørte i virkeligheten hans Herre, Jehova, og Jehova sa derfor til ham: «Kast den bort til pottemakeren [i tempelskattkisten, MMM].» Sakarias gjorde det. (Sakarias 11: 12, 13) Det han gjorde, var et forvarsel om noe. Ikke så å forstå at Sakarias var et forbilde på Judas Iskariot, men i likhet med Sakarias beholdt ikke Judas sine 30 sekel sølv. Hva han gjorde med dem, eller snarere hva resultatet ble av at han kvittet seg med de pengene han hadde fått for å forråde Jesus, blir vist i beretningen:

⁴⁵ «Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunne drepe ham, og de bandt ham og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. Da nå Judas, som forrådte ham, så at han var blitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de 30 sølvpenninger og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hva kommer det oss ved? Se du dertil! Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten; for det er blodpenger. Og de holdt råd med hverandre, og kjøpte for pengene pottemakerens åker til gravsted for fremmede. Derfor heter denne åker Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: Og de tok de tretti sølvpenninger, den verdsattes verdi, han som Israels barn lot verdsette, og de ga dem for pottemakerens åker, således som Herren bød meg.» — Matteus 27: 1—10.

46. a) Hvordan talte apostelen Peter senere om Judas Iskariot og de 30 sekel sølv? b) Hvilken inkonsekvent holdning inntok prestene til det blod disse pengene representerte?

⁴⁶ Ettersom de pengene prestene kjøpte pottemakerens åker for, var blitt skaffet til veie av Judas Iskariot, taler apostelen Peter om Judas som om det var han som kjøpte den gravplassen som ble brukt til jøder som døde mens de besøkte Jerusalem, og til proselytter. Peter sa angående Judas til den kristne menighet: «Han kjøpte seg nå en åker for lønnen for sin ugjerning, og han styrtet ned [etter at han hadde hengt seg] og brast i tu, og alle hans innvoller veltet ut, og det ble vitterlig for alle dem som bor i Jerusalem, så at hin åker på deres eget mål fikk navnet Hakeldama, det er blodåker.» (Apostlenes gjerninger 1: 18, 19) Prestene handlet bare på vegne av Judas da de tok pengene ut av tempelhelligdommen, hvor Judas hadde kastet de 30 sekel sølv, og ga dem til ham som solgte pottemakerens åker. Prestene forsto at det ikke var passende å legge ’blodpengene’ i tempelkisten, men samtidig mente de at de selv kunne tjene i templet, til tross for at de hadde vært årsak til at dette blod var blitt utgytt.

47. a) Hvordan kunne apostelen Matteus si Jeremias og likevel sikte til Sakarias? b) Hvordan løser den arameiske oversettelse problemet?

⁴⁷ Vi legger merke til at apostelen Matteus i Matteus 27: 9, 10 sier at det var profeten Jeremias’ ord som ble oppfylt. Hvis Matteus siktet til den delen av de hebraiske skrifter som var kjent som «profetene», og denne delen på Matteus’ tid begynte med Jeremias’ profeti, ville navnet Jeremias innbefatte alle de andre profetiske bøkene, også Sakarias’ bok. I så tilfelle ville Matteus i virkeligheten mene Sakarias, selv om han brukte navnet Jeremias.b The Holy Bible from Ancient Eastern Manuscripts (Peshitta) utelater navnet og gjengir disse versene slik: «Da ble det som ble talt av profeten, oppfylt, nemlig: Jeg tok de tretti sølvstykker, den dyre pris som ble oppnådd hos Israels barn, og jeg ga dem for pottemakerens åker, slik som Herren befalte meg.» (George M. Lamsa, 1957) Det syriske nye testamente som ble oversatt til engelsk fra Peshitta av James Murdoek (copyright 1893), sier det samme, idet det utelater profetens navn.c

48. a) Hvordan viser Matteus ved sin frie oversettelse av Sakarias’ profeti hva som ble gjort med pengene? b) Hvem viser denne oppfyllelsen av Sakarias’ profeti at Sakarias her var et bilde på?

⁴⁸ Ettersom Matteus 27: 9, 10 svarer til Sakarias 11: 13, men ikke svarer til noe i Jeremias’ bok, må Matteus’ sitat være en fri oversettelse av Sakarias 11: 13. Matteus oversatte tydeligvis Sakarias 11: 13 på den måten for å vise hvordan Sakarias 11: 13 ble oppfylt, nemlig ved at «de» de israelittiske prestene, tok de 30 sølvstykkene som lå på gulvet i templet, og at «de [prestene i stedet for Judas Iskariot] ga dem for pottemakerens åker». Sakarias 11: 13 sier ikke noe om hvordan de 30 sekel sølv som Sakarias kastet i tempelkisten i Jehovas tempel, senere ble brukt. På grunn av de endrede omstendigheter forteller imidlertid Matteus om hvordan pengene ble brukt i oppfyllelsen av profetien. Denne oppfyllelse ville bekrefte at hyrden Sakarias her var et bilde på den messianske Hyrde, Jesus, som ble forrådt og solgt for en så ringe pris.

49. Når ble staven «bånd» som en oppfyllelse av Sakarias’ profeti brutt i stykker, og hvilke følger fikk det for jødene?

⁴⁹ Akkurat som Sakarias deretter brøt i stykker den annen stav, bånd, førte det at Jesus ble forrådt for 30 sekel sølv, til at Jehova opphevet den lovpakt som han hadde inngått med Israel ved Moses. Da den oppstandne Jesus fór opp til himmelen og trådte fram for Gud og framstilte for ham verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer, ble lovpakten ugyldiggjort, og den lovte, nye pakt ble innstiftet med det åndelige Israel, det kristne Israel. (Efeserne 2: 13—16; Kolossenserne 2: 14—17; Hebreerne 9: 24—28) De kjødelige, omskårne jøder som forkastet den nye pakt, som ble inngått med Jesus Kristus som mellommann, ble utsatt for påvirkning av falske jødiske kristus’er. De var ikke bundet sammen med noe sant, teokratisk enhetens bånd, og den uenighet som gjorde seg gjeldende ved at de ble splittet i en rekke religiøse sekter, fikk katastrofale følger for dem da Jerusalem ble beleiret og ødelagt av romerne i år 70 e. Kr.

50. Hvordan har kristenheten i virkeligheten satt en lav pris på den messianske Hyrde, Jesus Kristus, hvordan har den gjort seg skyldig i paktsbrudd, og hvordan vil det at den ikke har Guds godvilje, berøre den?

⁵⁰ I likhet med fortidens Israel har kristenheten med sine hundrevis av sekter ringeaktet den messianske, himmelske Hyrdes, Jesu Kristi, omsorg. Hvordan har den gjort det? Naturligvis ikke ved det den fromt hevder, men ved sine gjerninger. Kristenheten har forrådt ham ved å forråde hans sanne disipler, som den har forfulgt, i mange tilfelle like til døden. Den har nektet å ta imot hjelp fra de åndelige hyrder som den himmelske, messianske Hyrde har sendt til den. Det den har gjort imot dem, har den i virkeligheten gjort imot ham. (Matteus 25: 40, 45; Markus 9: 37 Johannes 15: 20, 21) Den har således aktet det han har gjort i egenskap av hyrde, som noe av ringe verdi. Dette viser at den ikke er i harmoni med den nye pakt, som den hevder at den er tatt inn i, men at den, hvis en tar den på ordet, har brutt den nye pakt. Den har således ikke Jehova Guds godvilje, hans gunst, og han beskytter den ikke for å bevare enheten i den. Kristenheten er også utsatt for påvirkning fra alle slags falske kristus’er. Den uenighet som gjør seg gjeldende innen den, vil fortsette helt til den ’store trengsel’, som ble billedlig framstilt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70. — Matteus 24: 21? 22.

’EN DÅRLIG HYRDE’

51. a) Under hvis lederskap har kristenheten kommet som følge av at den har forkastet den messianske Hyrde? b) Hvilken organisasjon har kristenheten valgt i stedet for å godta den messianske Hyrde som Jehova har skaffet til veie?

⁵¹ Når mennesker som hevder at de tilber Bibelens Gud, forkaster Jehovas gode hyrde, Jesus Kristus, og hans sanne underhyrder, må de bli underlagt selviske, verdslig innstilte hyrder. (1 Peter 5: 1—4) Jehova forkastet de selviske politiske hyrder og beroliget de får-lignende mennesker ved å si: «Jeg vil oppreise en hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esekiel 34: 23, 24) Jesus Kristus, sønn av fortidens kong David, er denne lovte Hyrde. I året 1919 ringeaktet kristenheten verdien av hans hyrdegjerning og forkastet ham og hans rike. Den valgte i stedet en menneskelaget, internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet, Folkeforbundet, hvis etterfølger, De forente nasjoner, nå i 1974 har 135 medlemsnasjoner. Den har høstet følgene av dette.

52. Hvilke følger har det at kristenheten har forkastet den messianske Hyrde og hans lederskap, fått for den?

⁵² Hvilke følger? Ærgjerrige politiske hyrder som opphøyer seg selv, og deres religiøse forbundsfeller. Gjennom profeten Sakarias viste Jehova Gud dette ved å framstille de verdslige hyrder som ’en dårlig hyrde’, som en dåraktig, ugudelig skare av ledere. Etter at menneskene i alle de tiår som har gått siden 1919, har hatt slike ledere, kan vi se hvordan disse ledere svarer til den hyrde som Jehova Gud beskrev profetisk gjennom Sakarias:

53. Hvis stav fikk Sakarias beskjed om å ta, hvordan ville den hyrde være som skulle stå fram, og hva ville skje med ham?

⁵³ «Og [Jehova] sa til meg: Ta deg atter en stav — en dårlig hyrdes stav! For se, jeg lar en hyrde stå fram i landet, en som ikke ser til de får som er nær ved å omkomme, ikke søker etter det som er bortkommet, og ikke leger det som har fått skade, og ikke sørger for det som holder seg oppe, men eter kjøttet av de fete og endog bryter deres klover i stykker. Ve den dårlige hyrde, som forlater fårene! Sverd over hans arm og over hans høyre øye! Hans arm skal visne bort, og hans høyre øye skal utslokkes.» — Sakarias 11: 15—17.

54. Hva slags «hyrder» viser forholdene i dag at menneskene har hatt, og hvorfor har slike ledere fått lov til å stå fram?

⁵⁴ Er ikke menneskene i vår tid, de som tilhører kristenheten, for ikke å snakke om menneskene i den hedenske verden, lik får som er nær ved å omkomme, eller som har kommet bort, som er blitt skadd, men som ikke er blitt legt? Er de ikke sultne eller truet av verdensomfattende hungersnød, mens korrupte, bestikkelige, parasittlignende, dårlige hyrder «eter» dem like til ’klovene’ eller leder dem på veier som er så ujevne at deres «klover» blir brutt i stykker? De tilstander som rår innen nasjonene, både de såkalte kristne og de hedenske, viser tydelig hva svaret er. Hvor mye lenger kan «fårene» holde ut? Alt dette er imidlertid en følge av at de har forkastet Jehovas messianske Hyrde. Ettersom de har valgt en slik kurs, har han latt en dårlig, en udugelig, hyrdeklasse som forårsaker skade, framstå i kristenhetens område.

55. Hvorfor kom ikke det ve som Jehova uttalte over en dårlig hyrde, over Sakarias, selv om han fikk beskjed om å ta en dårlig hyrdes stav?

⁵⁵ Profeten Sakarias fikk beskjed om å vise at en slik dårlig hyrdeklasse skulle framstå i vår tid, og på Jesu Kristi og hans apostlers tid, i det første århundre. Sakarias ble ikke selv en slik dårlig, en slik dåraktig, hyrde; han fikk bare beskjed om å ta en hyrdes stav og framstille en slik hyrde og hans klanderverdige oppførsel. Det ve som Jehova uttalte over en slik forsømmelig, dårlig og hjerteløs hyrde, rammet følgelig ikke Sakarias.

56. Hvordan har det vært et «sverd» over ’armen’ og det «høyre øye» til den klasse som utgjør den «dårlige hyrde»?

⁵⁶ Menneskene verden over kan nok vente å bli utfridd av slike politiske hyrder som de selv har valgt og utnevnt. Jehovas domsfullbyrdelses sverd er imidlertid imot slike hyrdelignende herskere, som selv lenge har båret domsfullbyrdelsens ’sverd’. (Romerne 13: 4; Apostlenes gjerninger 12: 1, 2) Fordi de ikke har Jehovas velsignelse nå i sin «endens tid», er deres «arm», som representerer deres makt og evner, allerede i ferd med å visne bort, og deres «høyre øye», det øye som best setter dem i stand til å finne botemidler og føre tilsyn som herskere, blir stadig svakere. I den kommende ’store trengsel’ vil Jehova imidlertid tilintetgjøre denne «dårlige hyrde»-klasse, dens øyne og armer og det hele.

[Fotnoter]

’En har satt en krigsdjevel på tronen i stedet for Gud,’ sa han. ’Kirkesamfunnene tar ikke seg selv alvorlig. De er tilfreds med bare å være en del av samfunnet og å forsvare sine land og herskere, enten disse er rettferdige eller urettferdige. Kirken er blitt målbundet og tvunget til å underordne seg. Den er som en gammel stum og tannløs hund som ikke lenger kan bite.

Mange av oss hadde ventet at sosialistene ville ha avverget en krig som denne, og vi var dypt skuffet over sosialistene i Europa da de ikke gjorde det. Men det falt oss aldri inn at kirkene, moskéene eller synagogene kunne forhindre en krig. Ingen av oss ventet noe slikt av dem. Vi vet hva som ville skje hvis et fremtredende medlem av den anglikanske kirke våget å heve sin røst og protestere mot sitt lands deltagelse i den nåværende konflikt.

Hver påske vasker Franz Josef 10—12 pilegrimers føtter, og kirken er tilfreds med ham. Tsaren er overhode for kirken om søndagen og for hæren de andre dagene.

Da nasjonene forberedte seg til denne krigen, rådførte de seg ikke noen gang med kirkesamfunnene, for de visste at de kunne stole like mye på kirkesamfunnenes støtte som de kunne stole på sine sanitetskorps og sine forsyningsavdelinger.

Det ville være bedre om misjonærene lærte folk der hjemme kristendommen først.’

Rabbineren sa til slutt:

’Det skjærer oss i hjertet når vi leser om de ødelagte katedralene i Reims og andre steder, og likevel er disse kirkene ødelagt for lenge siden; det er bare de ytre murene som nå har styrtet sammen.

Krigsguder, pengeguder og maktguder har ødelagt disse bygningene i århundrenes løp.’» — New York-bladet American, 12. oktober 1914, side 4.

Kapittel 19

Riket motstår et internasjonalt angrep

1. Ved hvilken kraft som vitenskapsmennene ikke har klart å utnytte, er en kunngjøring fra et sted utenfor verdensrommet blitt overbrakt oss, og hvordan er den også blitt gjort tilgjengelig for de fleste mennesker?

VED hjelp av internasjonal nyhetsformidling gjennom telegraf, telefon, radio og fjernsyn er hyrdelignende herskeres kunngjøringer blitt gjort kjent like til jordens ender. Det er den betydning som er blitt tillagt slike kunngjøringer, som har gjort at de er blitt gjort kjent i så stor utstrekning. Ved hjelp av en kraft som vitenskapsmennene nå i det 20. århundre ikke har kunnet utnytte, har imidlertid en kunngjøring av den største betydning nådd jorden fra et sted utenfor verdensrommet. Den betydning som blir tillagt denne kunngjøringen, er ikke for stor, for kunngjøringen kommer fra himmelens og jordens Skaper, og den er blitt formidlet ved hjelp av hans usynlige, virksomme kraft, nemlig hans hellige ånd. Ved hjelp av mange hundre millioner trykte eksemplarer av Bibelen på hundrevis av språk er denne kunngjøringen også blitt gjort tilgjengelig for det store flertall av jordens befolkning. Når vi leser denne kunngjøringen, som Skaperens navn er knyttet til, kan vi selv avgjøre hvorvidt den er av internasjonal betydning nå:

2. Hva vil Jehova ifølge denne kunngjøring eller dette «utsagn» gjøre Jerusalem til for alle folkene, og hva vil han gjøre sitt folk lik for de angripende folkene?

² «Dette utsagn er [Jehovas] ord om Israel. Så sier [Jehova], som utspente himmelen og grunnfestet jorden og dannet menneskets ånd i hans indre: Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt. Og det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en stein å løfte på for alle folkene; alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det. På den dag, sier [Jehova], vil jeg slå hver hest med skyhet [forvirring, NW] og dens rytter med vanvidd; men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Og Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Vår styrke er Jerusalems innbyggere ved [Jehova], hærskarenes Gud, deres Gud. På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd, og de skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre, og Jerusalem-folket skal fremdeles bli på sitt sted, i Jerusalem.»

3, 4. Hvorfor har de kjødelige, omskårne jøder ikke klart å finne en forklaring på Sakarias 12: 1—6 som stemmer med folkets historie?

³ Disse ordene i Sakarias 12: 1—6 har voldt de kjødelige, omskårne jøder i vår tid hodebry. De har forsøkt å finne en oppfyllelse av disse profetiske ordene i sitt folks gamle historie i tiden mellom kunngjøringen av dette «utsagn» i det sjette århundre før vår tidsregning (omkring år 518 f. Kr.) og år 70 e. Kr., da Jerusalem ble ødelagt av de romerske legioner. Men de har vært ute av stand til å trekke fram noe autentisk bevis for at profetien er blitt oppfylt. Hva er grunnen til det? Grunnen til det er at oppfyllelsen av dette profetiske «utsagn» når sin klimaks eller sitt høydepunkt i forbindelse med et Israel og et Jerusalem som er høyere enn det kjødelige Israel og det jordiske Jerusalem. Da det jordiske Jerusalem og dets tempel ble ødelagt i år 70, fantes det således fortsatt et Jerusalem. Det var naturligvis ikke et jordisk Jerusalem. Det var det Jerusalem som Hebreerbrevets skribent taler om i Hebreerne 12: 22—24. Selv om denne skribenten avfattet sitt brev omkring år 61, om lag ni år før det jordiske Jerusalem ble ødelagt i år 70, skrev han til de kristne hebreere:

⁴ «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.»

5. Hva var «menigheten av de førstefødte» som de kristne hebreere hadde kommet til omkring år 61, og hvilken by hadde denne «menighet»?

⁵ «Menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», og som disse hebraiske kristne hadde kommet til, var ikke menigheten av det kjødelige Israel, som de hadde vært en del av inntil de ble omvendt til kristendommen. Nei, det var «menigheten» av det åndelige Israel, og den var blitt tatt inn i den ’nye pakt’, som Jesus var mellommann for, og som han hadde gjort gyldig ved sitt eget «oversprengningens blod», som taler bedre enn blodet til Abel, Jehovas første martyr. I full overensstemmelse med disse kjensgjerninger hadde dette åndelige Israel et høyere Jerusalem, den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem».

6. Hva var det jordiske Jerusalem, hvor Jehovas trone var, et bilde på, og når og til hva ble det som på den måten ble billedlig framstilt, overflyttet?

⁶ Det jordiske Jerusalem var den by hvor kongene i Davids slekt hadde sin trone, som ble kalt «[Jehovas] trone», ettersom den som satt på tronen, representerte Jehova Gud, som var den virkelige, usynlige Israels Konge. Ettersom Jehova hadde inngått en pakt med kong David om et evig rike med en evig arving av ham på tronen, sto Jerusalem som den by hvor tronen var, for den gudgitte rett til et rike med en etterkommer av David som konge. (1 Krønikebok 29: 23; 2 Samuel 7: 14—16) Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’, var denne evige Arving. Da Jesus Kristus ble oppreist fra de døde, for opp til himmelen og trådte fram for Guds åsyn og satte seg ved hans høyre hånd, tok han følgelig sin arverett og sin rett til riket, som han ikke hadde forspilt, med seg. Denne rett til riket ble således overflyttet fra det jordiske Jerusalem til det «himmelske Jerusalem» i år 33 e. Kr. — Apostlenes gjerninger 2: 29—36; Salme 110: 1, 2; Hebreerne 10: 12, 13.

7. Når var det Jehova gjorde Jerusalem til en ’drikkebolle som fikk alle folkene rundt omkring til å rave’?

⁷ I år 607 f. Kr. omstyrtet babylonierne Davids rike i det jordiske Jerusalem, og riket skulle ikke tilhøre noen før ’han kom hvem retten tilhørte’. Da ville Gud gi ham Riket. (Esekiel 21: 25—27) Når kom han som ’retten tilhørte’, og mottok riket av Jehova, den store Teokrat? Han kom i 1914 e. Kr., da hedningenes tid utløp, omkring 4./5. oktober (15. tisjri). Da satte Jehova sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen i det «himmelske Jerusalem». Da utstrakte også Jehova som en oppfyllelse av Salme 110: 1, 2 Kristi veldes kongestav fra det himmelske Sions berg, idet han sa: «Hersk midt iblant dine fiender!» Ved denne handling og på dette tidspunkt oppfylte himmelens og jordens store Skaper sitt utsagn om å gjøre Jerusalem, det «himmelske Jerusalem» til en «tumleskål for alle folkene rundt omkring» eller en ’drikkebolle som fikk alle folkene rundt omkring til å rave’ (NW). — Sakarias 12: 1, 2; Åpenbaringen 11: 15.

8. a) Hva forsøkte filistrene å gjøre da kong David gjorde Jerusalem til hovedstad, og hva ble resultatet? b) Når og hvordan ble kristenheten gjort oppmerksom på at Kristus ville bli innsatt på tronen når hedningenes tid utløp?

⁸ To tusen ni hundre og åttitre år før dette hadde kong David inntatt det jordiske Jerusalem og gjort det til sin hovedstad. Da filistrene, som var Davids bitre fiender, hørte dette, dro de opp mot Jerusalem og forsøkte å avsette David. Etter at angriperne ved et mirakel var blitt slått to ganger, vendte de ravende tilbake til Filistea. (2 Samuel 5: 17—25; Salme 2: 1—6) Hva finner vi så når det gjelder det «himmelske Jerusalem» med dets nylig innsatte Konge, Jesus Kristus, Davids evige Arving? I flere tiår før 1914 helt siden 1876, var nasjonene og menneskene i verden blitt gjort oppmerksom på at hedningenes tid ville utløpe i det året.a Innvigde, døpte kristne som Charles Taze Russell, som ble president for Selskapet Vakttårnet, ble brukt til å bekjentgjøre dette, spesielt for kristenhetens nasjoner. Disse angivelig kristne nasjonene avviste hånlig bekjentgjøringen og kastet seg ut i den første verdenskrig den 28. juli 1914.

9. Hvordan samlet de krigførende nasjoner under den første verdenskrig seg rundt det himmelske Jerusalem» som rundt en «drikkebolle»?

⁹ Under denne krigen benyttet de krigførende nasjoner seg av den militære unntakstilstand og krigshysteriet og den glødende nasjonalisme for å forfølge disse innvigde, døpte, åndssalvede kristne som hadde gjort dem kjent med at hedningenes tid hadde utløpt, og som hadde tatt standpunkt for Jehovas opprettede messianske rike. Nasjonene samlet seg således rundt dem som rundt en drikkebolle for å drikke gledesslurker og fryde seg over den motstand de øvde mot Guds rikes representanter. Ettersom disse innvigde, døpte kristne tilhørte «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», var disse nasjonene i virkeligheten samlet rundt det «himmelske Jerusalem» som rundt en «drikkebolle». En tid var det en opprømt stemning blant disse nasjonene, slik som det var blitt forutsagt i Åpenbaringen 11: 7—10.

10, 11. Hvordan ble det «himmelske Jerusalem» etter den første verdenskrig beleiret av folkene, og var disse også «mot Juda»?

¹⁰ Da den første verdenskrig endte den 11. november 1918, sluttet ikke de verdslige nasjoner å innta en fiendtlig holdning til Guds messianske rike, som var blitt opprettet i det «himmelske Jerusalem». I de etterfølgende årene opprettet de Folkeforbundet som en erstatning for Guds himmelske rike. De begynte på den måten en billedlig beleiring av det «himmelske Jerusalem». Denne beleiringen kom til uttrykk i nasjonenes motstand mot og forfølgelse av den salvede levning av «menigheten av de førstefødte», som forkynte det ’himmelske Jerusalems’ messianske rike. Ettersom disse Jesu Kristi disipler støttet ham som er «løven av Juda stamme, Davids rotskudd», var de åndelige judeere eller tilhørte i åndelig forstand Juda stamme. Sammen med det himmelske Jerusalem ble derfor disse åndelige judeere beleiret av de fiendtlige nasjoner. Dette var fullt ut i samsvar med Sakarias 12: 2:

¹¹ «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt.» New World Translation gjengir dette skriftstedet slik: «Se, jeg gjør Jerusalem til en drikkebolle som får alle folkene rundt omkring til å rave; og også mot Juda skal han komme og være i beleiringen, endog mot Jerusalem.»

12. Hvordan la de åndelige judeere en annen ånd for dagen enn de hadde gjort under den første verdenskrig?

¹² Mens de verdslige nasjoner i 1919 dannet Folkeforbundet som en internasjonal organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet, gikk den salvede levning av det åndelige Juda i gang med å forkynne det gode budskap som aldri før, budskapet om det rike som tilhører «løven av Juda stamme, Davids rotskudd». Fra da av begynte derfor de verdslige nasjoner å kringsette dette åndelige Juda på jorden idet de fortsatte sine iherdige forsøk på å knekke disse åndelige judeeres motstand og kompromissløse holdning. Disse åndelige judeere fulgte en annen handlemåte enn den de som gruppe betraktet hadde fulgt under den første verdenskrig. De ble ikke grepet av frykt for nasjonene. De forsto nå tydeligere enn før hvilket oppdrag den høyeste Gud hadde gitt dem, og de valgte å innta samme standpunkt som apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) De holdt fast ved dette standpunkt også under den annen verdenskrig. De inntok en strengt nøytral holdning til de internasjonale konflikter, slik som de den 1. november 1939 åpent hadde erklært at de ville gjøre. Nasjonene var høyst forbauset over den strengt nøytrale holdning disse kristne vitner for Jehova inntok. — Se The Watchtower Announcing Jehovah’s Kingdom for 1. november 1939, sidene 323—333, eller Vagttaarnet, Forkynder af Jehovas Rige for 1. januar 1940, sidene 3—12.

13. Hvordan har folkene ’såret seg selv’, og hvorfor?

¹³ Det at Jehovas kristne vitner har inntatt en kompromissløs holdning og bevart sin nøytralitet, det at de modig har appellert til domstolene for å få beholde sine borgerlige rettigheter, og det at de i stadig større utstrekning forkynner det gode budskap om Jehovas messianske rike, har fått nasjonene til å rave. Retten til Riket, representert ved det «himmelske Jerusalem», er blitt «en stein å løfte på», «en tung stein» (NW), for folkene. Ved å forgripe seg på Rikets forkynnere har nasjonene forsøkt å løfte denne stein og fjerne den, for at den ikke skal ligge i veien for deres ærgjerrige planer om å oppnå verdensherredømme, men dette har ført til at de har ’såret seg selv’. De har ikke oppnådd det de har ønsket, men deres ydmykende nederlag har voldt dem sviende smerte. Deres ry er blitt skadd. De kan ikke fjerne eller ugyldiggjøre Rikets rett til å bli forkynt, og de kan heller ikke bringe levningen til taushet. Den adlyder Jehovas befaling om å forkynne verden over.

14. Hvordan har Jehova allerede latt sitt utsagn angående fiendens hester og deres ryttere gå i oppfyllelse, og over hvem opplater han sine øyne, og hvorfor?

¹⁴ Jehova, hærskarenes Gud, har allerede på en billedlig måte handlet i samsvar med sitt utsagn. Han har slått dem som kjemper mot de åndelige judeere, mot hans rikes ambassadører, med forvirring. Han har slått krigsmaskineriets førere med vanvidd, som når diktatorer som ikke har nådd sine mål, har handlet i blindt raseri. Deres strateger vet ikke lenger i hvilken retning de skal føre kampen; det er som om de er blitt slått med blindhet. Men Jehova opplater sine øyne og holder dem åpne for å lede det åndelige «Judas hus» i dets kamp.

15. Hvordan har de åndelige judéiske stammehøvdinger vært «lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd» til høyre og til venstre?

¹⁵ Hva «Judas stammehøvdinger» angår, dem som i åndelig forstand utgjør det styrende råd for «Judas hus», og tilsynsmennene i de åndelige judeeres menigheter, fyller Jehova dem med en brennende nidkjærhet for de jordiske interesser til det ’himmelske Jerusalems’ rike. «Lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd» setter de i åndelig forstand tingene i brann, idet de får store religiøse diskusjoner og stridigheter til å flamme opp og fortære mange hyrdelignende herskeres innflytelse, slik at de blir avslørt som «stridende mot Gud», og mange av deres «får» vender seg fra dem og stiller seg på Guds rikes side. Dette skjer både til høyre og til venstre blant folkene. På grunn av disse ’Judas stammehøvdingers’ brennende, nidkjære virksomhet fortsetter de åndelige judeere å bo i sitt gudgitte åndelige område, og de har stor økning. De svikter ikke det ’himmelske Jerusalems’ sak.

16. Hvilken kilde erkjenner «Judas stammehøvdinger» at deres styrke til å gjøre dette kommer fra, og gjennom hvem sørger denne kilde for at de får hjelp?

¹⁶ Det er ikke i egen kraft disse «Judas stammehøvdinger» og deres judéiske brødre anretter slike åndelige ødeleggelser blant de fiender som angriper Guds opprettede rikes sak. De er i sitt hjerte fullt ut klar over at den styrke som setter dem i stand til å gjøre dette mens de er beleiret av hele verden, kommer fra en overmenneskelig, overnaturlig kilde. Den kommer fra det «himmelske Jerusalem» hvor kongen Jesus Kristus er innsatt på tronen og har begynt å herske midt iblant sine fiender. De hellige engler er sammen med ham. «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?» (Hebreerne 1: 13, 14; Matteus 25: 31) De salvede kristne som har kommet til den «levende Guds stad, det himmelske Jerusalem», og som har avsluttet sitt jordiske livsløp i døden og er blitt oppreist til liv og udødelighet i himlene, kan også gi usynlig styrke til de modige, energiske «Judas stammehøvdinger» og deres judéiske brødre på jorden. (Åpenbaringen 2: 26—29) Bak all denne hjelp og bistand fra det himmelske Jerusalem står «[Jehova], hærskarenes Gud, deres Gud».

DE ANGRIPENDE NASJONER TILINTETGJØRES .

17, 18. a) Hvorfor vil nasjonene ikke kunne avslutte sin langvarige beleiring med seier? b) Hva vil Jehova ifølge sitt utsagn gjøre med de nasjoner som kommer mot «Jerusalem»?

¹⁷ De verdslige nasjoner kan ikke avslutte sin langvarige beleiring av Guds rike og av dem som tjener som dets ambassadører jorden over, med seier. Den allmektige Gud vil gi disse åndelige judeere fornyet styrke og utholdenhet, slik at de kan motstå den fiendtlige beleiring, men han vil svekke og til slutt tilintetgjøre beleirerne, som trosser ham. Dette framgår av det som sies videre i Guds «utsagn», i Sakarias 12: 7—9:

¹⁸ «Og [Jehova] skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda. På den dag skal [Jehova] verne Jerusalems innbyggere, og den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David, og Davids hus skal være som Gud [eller: gudlignende], som [Jehovas] engel foran dem. Og på den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem.»

19. a) Hva blir vist ved uttrykket «Judas telter»? b) Hvorfor vil ikke den «herlighet» andre får, bety at de får «større herlighet enn Juda»?

¹⁹ Uttrykket «Judas telter» viser at de åndelige judeere ikke har trukket seg tilbake bak beskyttende bymurer, men er ute på åpen mark og fryktløst forsvarer interessene til det messianske rike, representert ved Jerusalem, den by hvor tronen er. Før angriperne kan gå direkte mot byen, må de derfor fjerne alle «Judas telter» som ligger i en ring rundt om byen for å forsvare den. Det er grunnen til at Jehova, hærskarenes Gud, må frelse «Judas telter» først, ettersom de er det første og direkte angrepsmål. De kan således rose seg av at Jehova har frelst dem, akkurat som innbyggerne i det «himmelske Jerusalem», setet for Riket, kan gjøre. Disse «Judas telter» vil ha den herlighet som Jehovas frelse gir, akkurat som «Davids hus», representert ved kong Davids Sønn, Jesus Kristus, og akkurat som «Jerusalems innbyggere», de oppstandne medarvinger til det messianske rike, de av Kristi disipler som allerede har fått en oppstandelse og er blitt herliggjort. — Romerne 8: 15—17; 2 Timoteus 2: 11, 12.

20. a) Hvordan har Jehova gjort «Jerusalems innbyggere» lik David, og hvordan har han gjort Davids hus som Jehovas engel? b) Hvordan har Jehova vernet om «Jerusalems innbyggere»?

²⁰ Når Jehova verner om Jerusalems innbyggere og hindrer dem i å snuble ved at han gjør dem sterke og modige som krigerkongen David, vil han naturligvis også beskytte de åndelige judeere som befinner seg i sine «telter» ute på marken. Det den salvede levning av åndelige judeere har erfart inntil nå, viser at han har gjort dette. Og han vil fortsette å gjøre det i framtiden, helt til hans løfte er blitt fullstendig oppfylt. Og på grunn av det større ansvar som er forbundet med «Davids hus», har Jehova gjort enda mer for dette «hus», representert ved Davids evige Arving, Jesus Kristus. Jehova har gjort ham «som Gud, som [Jehovas] engel foran dem». Nei, ikke lik Jehova selv, men lik Jehovas «engel», som førte Israels barn ut av trelldommen i Egypt i 1513 f. Kr. (2 Mosebok 14: 19; 23: 20, 23) Jehova, hærskarenes Gud, har allerede vernet om det ’himmelske Jerusalems’ innbyggere ved å bemyndige sin regjerende Konge, Jesus Kristus, til å kaste Satan Djevelen, «denne verdens gud», ut av himmelen og holde ham ute fra den. — Åpenbaringen 12: 7—13; 2 Korintierne 4: 4.

21. a) Hva er en av de passende titler representanten for «Davids hus» har fått i samsvar med at dette «hus» er som Jehovas engel? b) Hvor lenge vil fienden beleire Jerusalem, og hvorfor helt til da?

²¹ Jesus Kristus, Davids gudlignende Sønn, handler således som Jehovas engel til gagn for de åndelige judeere i deres «telter» på jorden. Det er derfor passende at et av de navnene han har fått, er «veldig Gud». (Esaias 9: 6, 7) Hvordan skulle så alle denne verdens nasjoner, selv om de ble støttet av Satan Djevelen, kunne seire over ham og over «Judas telter», som han tjener som Jehovas engel foran? På grunn av omstendighetene er nasjonenes beleiring av det messianske rike nødt til å slå feil. I sitt begjær etter å oppnå verdensherredømme vil de aldri frivillig heve beleiringen og trekke seg tilbake som en innrømmelse av at de har lidt nederlag. De vil fortsette beleiringen like til det siste!

22. a) Hvorfor vil Jehova ikke måtte lete lenge etter vitnesbyrd imot nasjonene når han søker å ødelegge dem? b) Når vil det tidspunkt ha kommet da han vil ødelegge dem?

²² Vil Jehova, hærskarenes Gud, måtte lete lenge etter vitnesbyrd imot nasjonene på den dag da han søker å «ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem»? Nei, slett ikke! Ved sin innbitte motstand mot hans messianske rike og sin støtte til den menneskelagde internasjonale organisasjon for mellomfolkelig fred og sikkerhet og sin forfølgelse av de åndelige judeere hoper disse nasjonene opp en mengde vitnesbyrd som går imot dem. Den høyeste Dommer er fullt ut klar over hvilket regnskap som må gjøres opp med dem. Når deres endelige angrep på «Judas telter» finner sted, slik at den verdenssituasjon som billedlig talt blir kalt Harmageddon, oppstår, vil regnskapets dag komme.

23. Hva vil Jehova gjøre med disse nasjonene, ved hjelp av hvem vil han gjøre det, og hvem vil som følge av det oppnå «herlighet»?

²³ Når Jehova, hærskarenes Gud, undersøker saken, vil han finne at det er all grunn til å ødelegge disse nasjonene, som kommer imot hans ’himmelske Jerusalems’ rike. Ved sin regjerende Konge, som er «som Gud, som [Jehovas] engel», vil han fullstendig tilintetgjøre disse nasjonene. (Åpenbaringen 16: 13—16) Det vil føre til en enestående «herlighet» for «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» og «Judas telter».

DEN GJENNOMSTUNGNE SOM BLE KONGE

24, 25. a) Vil noen sørge over disse ødelagte nasjonene? b) Hvem forutsier Jehova at det vil bli sørget over?

²⁴ Ingen vil sørge og klage når Jehova, hærskarenes Gud, tilintetgjør disse overmodige nasjonene i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i Harmageddon. En tragisk begivenhet som banet vei for den «herlighet» som vil bli «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» til del på denne herlige dag med frelse fra Gud, var imidlertid forbundet med sorg og klage. I ’utsagnet’ fra Jehova, himmelens og jordens Skaper, får vi vite hvilken begivenhet det var, for han sier videre:

²⁵ «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd, og de skal skue opp til meg [til den, NW] som de har gjennomstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte. På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem, som sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal. Og landet skal sørge, hver slekt for seg, Davids huses slekt for seg og deres kvinner for seg, Natans huses slekt for seg og deres kvinner for seg, Levis huses slekt for seg og deres kvinner for seg, sime’ittenes slekt for seg og deres kvinner for seg, og likeså alle de andre slekter, hver slekt for seg og deres kvinner for seg.» — Sakarias 12: 10—14.

26. Hvilken apostel vender vi oss til for å få vite hvem som ble gjennomstunget, og hvordan besvarer han vårt spørsmål?

²⁶ Hvem er «den»b som «de har gjennomstunget», og som «de skal skue opp til»? Vi utelukker alt menneskelig gjettverk og går direkte til det inspirerte svar fra Ham som kom med dette profetiske «utsagn». Fra en beretning som er skrevet av galileeren Johannes, som var øyenvitne til at Jesus Kristus ble pelfestet mellom to pelfestede ugjerningsmenn fredag den 14. nisan i år 33, siterer vi disse inspirerte ordene:

Det var beredelses-dagen; for at nå legemene ikke skulle bli hengende på korset [torturpelene, NW] sabbaten over — for denne sabbatsdag var stor — ba jødene Pilatus om at deres bein måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. Stridsmennene kom da og brøt beinene på den første og på den andre som var korsfestet [pelfestet, NW] sammen med ham, men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans bein, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, for at også I skal tro. For dette skjedde for at Skriften skulle oppfylles: Intet bein skal brytes på ham. Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennomstunget. — Johannes 19: 31—37.

27. Hvordan viser Johannes et annet sted at Jesus ble «gjennomstunget»?

²⁷ Også et annet sted omtaler apostelen Johannes Jesus Kristus som «gjennomstunget», nemlig der hvor han skriver:

Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.

Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. — Åpenbaringen 1: 5—7.

28. Hva skriver legen Lukas som viser at Jesus ble «gjennomstunget» etter sin død, ikke før?

²⁸ Jesu side ble altså «gjennomstunget» etter at han hadde utåndet, ikke før. Legen Lukas skriver om dette:

Og det var omkring den sjette time [kl. 12], da ble det mørke over hele landet like til den niende time [kl. 15], og solen ble formørket, og forhenget i templet revnet midtetter. Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Men da høvedsmannen så det som skjedde, ga han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig! Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo seg for sitt bryst og vendte tilbake da de så hva som skjedde. Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, sto langt borte og så dette. — Lukas 23: 44—49; se også Markus 15: 33—41.

29. Hvordan ble Jesu gjennomstungne side i Tomas’ tilfelle en del av beviset for at Jesus var blitt oppreist fra de døde?

²⁹ Senere ble Jesu Kristi gjennomstungne side også et viktig bevis for at han var blitt oppreist fra de døde. Apostelen Tomas, som ikke fikk sett Jesus den dagen han oppsto (søndag 16. nisan i år 33), sa til dem som hadde sett ham materialisert denne dagen: «Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro.» En uke senere materialiserte Jesus seg igjen, i et legeme som var likt det han hadde da han ble pelfestet, og sa til Tomas: «Rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende!» — Johannes 20: 24—27.

30. a) Hvorfor var den sorg Jesu disipler viste, større enn «sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal»? b) Hva måtte de gjøre foruten å sørge hvis «nådens og bønnens ånd» skulle bli utgytt over dem?

³⁰ Som en oppfyllelse av Sakarias 12: 10—14 sørget og klaget Jesu Kristi trofaste apostler og hans øvrige disipler uten tvil der i det jordiske Jerusalem. De klaget på grunn av at Guds «Sønn, den enbårne», den «førstefødte framfor enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse», var død. (Johannes 3: 16; Kolossenserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14. LB) Sorgen over ham var derfor større enn «sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal». (Sakarias 12: 11; se til sammenligning 2 Kongebok 23: 28—30, 2 Krønikebok 35: 20—25.) I samsvar med sitt løfte utgjøt Jehova «nådens og bønnens ånd» over de trofaste disipler, især fordi disse disiplene «håpet at han var den som skulle forløse Israel». (Lukas 24: 21) Men for å få Guds nåde eller gunst var det ikke nok å gi uttrykk for sorg ved en slik bitter klage. Det var nødvendig å tro på den som var blitt gjennomstunget, og på verdien av hans offerdød. Ved å legge en slik tro for dagen kunne den som sørget, få Guds nåde eller gunst, og hans bønner ville bli besvart.

31, 32. a) Hvordan måtte også en som tilhørte «Davids hus», se hen til ham som ble gjennomstunget, for å få «nådens og bønnens ånd»? b) Hva måtte de som tilhørte «Jerusalems innbyggere», gjøre foruten å sørge hvis de skulle få «nådens og bønnens ånd»?

³¹ For å bli verdig til å motta en slik «nådens og bønnens ånd» fra Gud måtte en person ’skue opp til den som de hadde gjennomstunget’. Han tilhørte kanskje «Davids hus», men det at han var av kongelig slekt som følge av kjødelig arv, var på ingen måte en garanti for at han ville få være sammen med Messias i det himmelske rike som en av hans medarvinger.

³² En person tilhørte kanskje «Jerusalems innbyggere» på jorden, men det at han bodde i kong Davids jordiske hovedstad, var på ingen måte en garanti for at han ville få en plass i det «himmelske Jerusalem». Et slikt menneske burde sørge over at det kanskje hvilte samfunnsansvarlighet på ham som følge av at Messias, Jesus, var blitt drept og gjennomstunget. Vedkommendes sorg og bitre klage måtte derfor innbefatte sorg over at Messias hadde måttet dø på grunn av hans synder, og den måtte likeledes innbefatte anger over slike synder. Da ville Messias’ død bli til gagn for ham, og han ville få «nådens og bønnens ånd».

33. a) Hvordan gjaldt denne regelen også en som tilhørte ’Levis hus’ eller «sime’ittenes slekt»? b) Hvordan forholdt det seg hvis en person tilhørte ’Natans hus’, slik som Jesu mor, Maria, gjorde?

³³ Dette ville også gjelde den som etter kjødet var av ’Levis hus’. Til tross for at han som levitt tjente i det jordiske tempel i Jerusalem med dets alter og dyreoffer, ville han trenge det fullkomne menneskelige offer som ble frambåret av den som ble gjennomstunget. ’Levis hus’ innbefattet også «sime’ittenes slekt». (2 Mosebok 6: 16, 17; 4 Mosebok 3: 17—21) Også de hadde derfor behov for et offer som kunne gjenløse syndige mennesker. ’Natans hus’ tilhørte Davids kongeslekt. (2 Samuel 5: 13, 14) Maria, Jesu Kristi jordiske mor, var født i slektslinjen til denne Natan, Davids sønn. (Lukas 3: 23—31) Selv om de som tilhørte denne familie, var av kongelig slekt, måtte de godta Jesus som Messias og erkjenne at han var blitt «gjennomstunget», for å kunne oppfylle Guds profeti og for å vise seg verdig til det himmelske rike.

34. a) Hva måtte alle gjøre, uansett hvilken slekt eller hvilket hus eller hvilket kjønn de tilhørte? b) Hva må vi også gjøre for å få «nådens og bønnens ånd»?

³⁴ Alle, hvilken slekt eller hvilket hus de enn tilhørte, måtte vise anger og sørge og klage over at Messias måtte dø for å tilveiebringe et gjenløsningsoffer for synder. Ikke bare menn, men også kvinner måtte gjøre det. Det er derfor profetien gjentatte ganger sier at «deres kvinner for seg» skal sørge. (Sakarias 12: 12—14) På lignende måte må hver enkelt av oss som lever nå, vise anger og i tro se hen til Messias, Jesus, til ham som fiendene av Jehovas messianske rike fikk lov til å ’gjennomstinge’. Hvis vi gjør det, vil vi få «nådens og bønnens ånd».

35. Når blir våre tårer over at Messias er blitt «gjennomstunget», tørket bort?

³⁵ Sorgens tårer blir tørket vekk når vi forstår at Messias, Jesus, ble «gjennomstunget» for å opphøye Jehovas universelle overherredømme. Ved at han til slutt ble «gjennomstunget», ble det bevist at han hadde bevart sin fullkomne ulastelighet overfor den suverene Herre, Jehova, like til døden. Som belønning fikk han den ære å bli innsatt som den messianske konge på tronen i himmelen.

[Fotnoter]

Kapittel 20

En «tredjedel» skal levnes i et renset land

1. Har kristenheten klart å frambringe et slikt land som ærlige og oppriktige mennesker ønsker? Hvis løfte om å frambringe det ønskede paradis må vi i vår tid sette vår lit til?

DET ærlige og oppriktige og rettskafne mennesker i vår tid ønsker, er et land hvor innbyggerne lever et rent liv, og hvor det ikke er noe religiøst hykleri eller bedrag. Kristenheten med alle dens hundrevis av såkalte kristne religionssamfunn har ikke klart å skape et slikt land. Alt håp om at den noensinne skal kunne gjøre det, er nå ute. Den kan ikke trekke fram et eneste land som et eksempel på at den kan fjerne ondskap og religiøs urenhet. Ikke noe sted har den frambrakt et åndelig paradis blant sine hundrevis av millioner av kirkegjengere. Hvis himmelens og jordens Skaper måtte vente på at kristenheten skulle frambringe en renset jord med en ren og ubesmittet religion, ville han måtte vente forgjeves, for den vil aldri kunne gjøre det. Den allmektige Gud vil imidlertid gjøre det, på sin egen måte, ved hjelp av sin teokratiske organisasjon. Hans løfte om å gjøre det står fremdeles ved makt, og alle rettsindige mennesker i vår tid kan sette sin lit til det.

2. Hva sier Jehova skal bli åpnet mot synd og urenhet etter at han har fortalt om sorgen over den ’gjennomstungne’?

² Det er meget interessant å se hvordan Gud beskriver denne bemerkelsesverdige hensikt. I sitt «utsagn» har han nettopp talt om den sorg og bitre klage som skulle høres i hans land fordi Messias, som landets innbyggere hadde satt sitt håp til, var blitt gjennomstunget. (Sakarias 12: 1, 10—14) Like etter dette sier han så: «På den dag skal det være en åpnet kilde [vil en brønn bli åpnet, NW] for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» — Sakarias 13: 1.

3. Hva viser hvorvidt kristenheten har benyttet seg av denne «brønn» som ble åpnet mot synd og urenhet?

³ Finner vi «synd og urenhet» over hele jorden, også i kristenheten, i vår tid? Hvis det er tilfelle, er det tydelig at kristenheten ikke har dratt nytte av den «brønn» som skulle bli åpnet «på den dag». Vi lever på «den dag», ikke sant? Ordet «dag» sikter ikke her til en periode på 24 timer. Hvordan kan vi finne ut hvorvidt vi lever på denne begunstigede «dag»? Det kan vi gjøre ved å ta i betraktning alle de omstendigheter som har med saken å gjøre.

4. a) Hvem åpner denne «brønn», og hva skal vannet brukes til? b) Hva er ifølge Bibelen noen av de urene ting som ikke hører hjemme i Guds tempel?

⁴ Noe som i høy grad skulle kjennetegne denne «dag» var en «brønn». Denne brønnen blir åpnet av Jehova, for det er han selv som graver den ved hjelp av sine kjærlige foranstaltninger. Han sørger for at den blir fylt med rent vann. Hva skal dette vannet brukes til ifølge det han selv har sagt? Ikke til å slokke tørsten med, men til renselse. ’Brønnen’ åpnes «mot synd og urenhet». Blant de ting som er urene i Guds øyne, er en slik skamløs handling som den som blir beskrevet i 3 Mosebok 20: 21: «Når en mann tar sin brors hustru, da er det skamløs ferd; han har vanæret sin bror, de skal være barnløse.» Det som er urent, hører ikke hjemme i Guds tempel. (2 Krønikebok 29: 3—5) Hvis noe er urent, må det kastes, selv om det skulle være sølv og gull. (Esekiel 7: 19) Ved å følge en skamløs handlemåte overfor Gud kan en gjøre seg selv «til en vederstyggelighet». (Klagesangene 1: 8) Hvis en israelitt besmittet seg selv ved å røre ved et lik, ble han betraktet som uren, og det var forbudt å røre ved ham inntil han hadde renset seg med vann som var blitt blandet med asken av en rød kvige som var blitt ofret. — 4 Mosebok 19: 2—22.

5. Hvilken tilstand hadde innbyggerne brakt landet i før israelittene tok det i besittelse, og hvorfor åpnet Jehova en ’brønn mot synd og urenhet’ til gagn for den levning som var blitt ført tilbake dit?

⁵ Før israelittene hadde tatt Kana’ans land i besittelse hadde landet vært besmittet og ’urent ved de fremmede folks urenhet og ved de vederstyggeligheter som de i sin urenhet hadde fylt det med fra ende til annen’. (Esras 9: 11) Men da israelittene hadde bodd i landet en tid, besmittet også de det og gjorde det urent, slik at Jehova kunne si: «Israels hus bodde i sitt land, og de gjorde det urent ved sin ferd og sine gjerninger; som en kvinnes månedlige urenhet var deres ferd for mitt åsyn.» (Esekiel 36: 16, 17; 3 Mosebok 15: 19—33) Jehova ønsket derfor ikke at det land som hans utfridde levning hadde vendt tilbake til, igjen skulle bli urent eller fortsette å være det. Det var derfor han åpnet denne «brønn» for å rense det for synd eller urenhet.

6. a) Hvorfor trengte «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem» en slik brønn med rensende vann etter sin hjemkomst fra Babylon? b) Hvor mange var denne «brønn» i virkeligheten beregnet på, og hvordan kunne de benytte seg av den?

⁶ ’Brønnen’ ble derfor åpnet «for Davids hus og for Jerusalems innbyggere». Men la oss ikke glemme at disse innbyggerne tilhørte den israelittiske levning som var blitt utfridd av Babylon, og som hadde vendt tilbake til Juda land for å gjenoppbygge sin Guds tempel i Jerusalem. Selv om «Davids hus» var blant dem, hadde de følgelig ikke en konge av Davids slektslinje på tronen der i Jerusalem. Serubabel, som hadde kommet fra Babylon, tilhørte «Davids hus», men han var bare blitt utnevnt til stattholder over Juda av perserkongen Kyros. (Sakarias 4: 6—10; Matteus 1: 6—13) Messias måtte komme for at de skulle få en konge av «Davids hus». De som her omtales som «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere», hadde følgelig behov for å bli renset for «synd og urenhet». Det var behov for at ’brønnen’ ble åpnet. «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» representerte i virkeligheten hele nasjonen. Hele folket trengte denne «brønn» med rensende vann, og de kunne benytte seg av denne Guds foranstaltning når de dro opp til Jerusalem for å feire sine årlige høytider.

7. Når ble denne «brønn» åpnet for «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem», og hva var de første resultatene av det?

⁷ Når ble denne «brønn» åpnet for «Davids hus» og «Jerusalems innbyggere» og for det folk som de representerte? Det skjedde etter at den som de hadde «gjennomstunget», den som de hadde drept på en torturpel utenfor Jerusalems murer påskedagen i år 33, ble oppreist fra de døde. Dette satte ham i stand til å fare opp til himmelen og tre fram for Jehova Guds åsyn og framstille for ham den sonende verdi av sitt utgytte blod. På pinsedagen, den 6. sivan, i år 33 brukte så Jehova Gud denne Messias, Jesus Kristus, til å utgyte den hellige ånd over sine trofaste disipler i Jerusalem, en skare som til å begynne med besto av omkring 120 mennesker. Senere den samme dagen bekjente omkring 3000 jøder at de var medskyldige i drapet på Messias, Jesus, og lot seg døpe i vann for å bli hans disipler, og de ble også døpt med den hellige ånd. — Apostlenes gjerninger 1: 2—5, 15; 2: 1—36.

8, 9. a) Hva betydde Peters råd til de tusener av skyldbetyngede jøder på pinsedagen hva ’brønnen’ angår? b) Hvordan forsikret Peter senere jødene i templet om dette?

⁸ Hva betydde det at den kristne apostelen Peter sa til disse tusener av skyldbetyngede jøder: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave»? (Apostlenes gjerninger 2: 37, 38) Det betydde at det nå var «den dag» som var forutsagt i Sakarias 13: 1. Det betydde at ’brønnen’ var blitt åpnet «for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet». Kunne det finnes noen større «synd og urenhet» enn det å foranledige eller være delaktig i drapet på Messias, Jesus? En del av disse tusener av jøder hadde uten tvil sett på Jesu Kristi pelfestede legeme da det ble «gjennomstunget» av den romerske stridsmannens spyd. (Johannes 19: 37) Men selv en slik «synd og urenhet» kunne vannet fra den åpnede «brønn» rense bort. Peter kom med en forsikring om dette da han senere sa til jødene i templet i Jerusalem:

⁹ «Og nå, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, liksom eders rådsherrer; men Gud oppfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn [også i Sakarias 12: 10], at hans Messias skulle lide. Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus.» — Apostlenes gjerninger 3: 17—20.

10. Hvor mange kjødelige jøder benyttet seg ifølge Paulus av denne «brønn», og hvor lenge fantes denne «brønn» tydeligvis i Jerusalem med «Davids hus»?

¹⁰ Dette var i år 33, men selv så sent som i år 56 pekte apostelen Paulus under inspirasjon på at bare en levning av de kjødelige, omskårne jøder så hen til den ’gjennomstungne’ Messias, Jesus, ved å vise tro på ham og benytte seg av ’brønnens’ rensende vann: «Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse.» (Romerne 11: 5; 9: 27, 28) I år 70 ble det jødiske Jerusalem ødelagt av de romerske legioner, og Sakarias 13: 1 kunne ikke lenger få sin oppfyllelse på det bokstavelige Jerusalem, og ettersom slektsregistrene gikk tapt, var det heller ikke lenger mulig å fastslå hvem som tilhørte «Davids hus».

11. Når trådte som en parallell til dette en levning av åndelige israelitter fram på skueplassen, og hvilken profeti ble oppfylt på den?

¹¹ Sakarias 13: 1 får imidlertid også en oppfyllelse på levningen av de åndelige israelitter, som er knyttet til det «himmelske Jerusalem», den «levende Guds stad». Under den første verdenskrig, i årene fra 1914 til 1918, kom levningen av de åndelige israelitter i babylonisk trelldom, og de kom til kort i åndelig henseende og ble urene åndelig sett. I året 1919 ble levningens medlemmer utfridd av Babylon den store og av dens politiske og militære elskeres grep. De begynte da å se og forstå at ordene i Esaias 12: 1, 2 gikk i oppfyllelse: «På den tid skal du si: Jeg takker deg, [Jehova]; for du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, [Jehova], er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse.»a Akkurat som på Sakarias’ tid fantes det således nå en levning som var blitt utfridd, og de som tilhørte denne levning, var blitt utfridd av Babylon den store og gikk inn for å gjenopprette den sanne tilbedelse av Jehova i hans åndelige tempel.

12. a) Når ble en «brønn» med rensende vann åpnet for levningen, og hvorfor ble den åpnet? b) Hvordan ble profetien i Esekiel 36: 24, 25 dermed oppfylt?

¹² De som tilhørte denne utfridde, salvede levning av åndelige israelitter, måtte renses fra enhver «synd» som de hadde begått, og enhver «urenhet» som de hadde pådratt seg mens de var i trelldom under Babylon den store og dens verdslige elskere. I samsvar med deres åndelige behov åpnet Jehova i utfrielsens år, 1919, i sin barmhjertighet ’brønnen’ med det rensende vann for dem. De begynte straks å gjøre bruk av det rensende vann i denne «brønn». Guds løfte i Esekiel 36: 24, 25 fikk således en åndelig oppfyllelse: «Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land. Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.» Under sin åndelige trelldom under Babylon den store hadde levningen rørt ved de døde ting i denne krigsgale verden, og det var nå som om Jehova gjennom Kristus sprengte «renselsesvann» blandet med asken av den slaktede, røde kvigen på den angrende levning. — 4 Mosebok 19: 1—13.

13. Hvem av de utfridde, åndelige israelitter, billedlig framstilt ved «Davids hus» og «innbyggerne i Jerusalem», hadde behov for å bli renset, og hva var grunnen til det?

¹³ Alle medlemmer av den angrende, utfridde levning av det åndelige Israel måtte renses på denne måten. Det var ikke noen av dem som var så betydningsfulle eller hadde så stort ansvar, billedlig framstilt ved dem som tilhørte «Davids hus», og det var heller ikke noen som var så alminnelige eller tallrike, billedlig framstilt ved «Jerusalems innbyggere», at de kunne unnvære denne renselse ved vannet fra Jehovas «brønn», hans foranstaltning. De som utgjorde det styrende råd for levningen av det åndelige Israel, og også de utnevnte eldste i de åndelige israelitters lokale menigheter, trengte å bli renset i like høy grad som de øvrige innvigde, døpte medlemmene av menighetene. (Apostlenes gjerninger 20: 17—28; 14: 23; Filippenserne 1: 1; 1 Timoteus 3: 1—7; 4: 14; Titus 1: 5—9) De var urene som samfunn betraktet. De skulle være rene i sitt gjenvunne, åndelige område både hva forkynnelse, undervisning og livsførsel angår. I overensstemmelse med at de holdt seg uplettet av denne verden, kom de til å innta en strengt nøytral, kristen holdning til nasjonenes konflikter som førte til at millioner av mennesker ble drept. — Jakob 1: 27; Johannes 15: 18, 19; 17: 14.

LOJALITETEN OVERFOR GUD STERKERE ENN FAMILIEBÅND

14, 15. a) Hva skulle også prøves «den dag» ’brønnen’ ble åpnet? b) Hvordan viste Jehova dette i Sakarias 13: 2, 3?

¹⁴ «Den dag» da ’brønnen’ ble åpnet «mot synd og urenhet», skulle også være en dag da graden av innbyggernes lojalitet overfor Gud skulle bli prøvd. Den levning som vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr., ble advart om dette. Den suverene Herre, Gud, beskrev hvor lojale hans tilbedere måtte og ville være mot ham, da han videre sa gjennom profeten Sakarias:

¹⁵ «og det skal skje på den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og de skal ikke mer kommes i hu; også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet. Og om noen heretter står fram som profet, da skal hans far og mor, hans egne foreldre, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i [Jehovas] navn. Og hans far og mor, hans egne foreldre, skal gjennombore ham mens han profeterer.» — Sakarias 13: 2, 3.

16. Hva er det ’land’ som Jehova har utryddet «avgudenes navn» av, og hva har dette ført til for de åndelige israelitter i vår tid?

¹⁶ Når det gjelder tiden etter året 1919, taler Jehova, hærskarenes Gud, her om det åndelige område som hans utfridde levning av åndelige israelitter befinner seg i. Ettersom denne Gud, som krever udelt hengivenhet, har utryddet «avgudenes navn» i det ’land’ som deres forhold til ham utgjør, nekter de nå å tilbe det «dyr» som stiger opp av havet, og også dette dyrets «bilde». Eller hvis vi sier det mer direkte — uten å benytte disse bibelske, symbolske uttrykkene for politiske institusjoner — de åndelige israelitter nekter over hele verden å tilbe den politiske stat og Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner. På den måten unngår de å bli rammet av den straff som Gud vil la ramme dem som har ’dyrets merke’. (Åpenbaringen 13: 1—18; 14: 9, 10) Ettersom de har «kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem» og er «oppskrevet i himlene», har de sitt «borgerskap i himlene». (Hebreerne 12: 22, 23; Filippenserne 3: 20, NW) Derfor lar de seg ikke bli påvirket av nasjonalismens vanvidd. De foretar ingen tilbedelseshandlinger overfor nasjonalistiske avguder. De husker ikke avgudenes navn. De lojale, åndelige israelitter priser i stedet navnet Jehova, den sanne Guds navn, idet de av hjertet viser ham sin troskap.

17. I betraktning av hvilke advarsler som Jesus Kristus og apostelen Johannes kom med, var det betimelig at Jehova drev de falske profeter ut av «landet»?

¹⁷ Jehova har også fått de falske profeter og den «urene ånd» bort av hans utfridde levnings åndelige område. Da Jesus Kristus kom med sin advarsel i forbindelse med «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW), sa han at ’falske messias’er og falske profeter skulle oppstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig’. (Matteus 24: 3, 4, 24, 25) Apostelen Johannes advarte: «I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.» (1 Johannes 4: 1) De som tilhørte den utfridde levning av åndelige israelitter, måtte følgelig vokte seg for falske profeter som ville trenge inn i eller oppstå i deres åndelige område på jorden.

18, 19. a) Hva måtte den utfridde levning av det åndelige Israel gjøre når Jehova drev de falske profeter ut av landet? b) Hvilken veiledning som apostelen Peter ga angående profetier, ga de akt på?

¹⁸ Hvordan bevarte så Jehova deres ’land’ eller åndelige område rent hva tilbedelse angår, ved å oppfylle sitt løfte: «Også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet»? (Sakarias 13: 2) Han gjorde det ved å sørge for at enhver uriktig forståelse som levningen hadde hatt av Bibelens profetier før den ble ført tilbake til sitt ’land’ i 1919, ble korrigert. «Endens tid» eller «avslutningen på tingenes ordning», som begynte i 1914, da hedningenes tid endte, var den tid da mange profetier ifølge det Gud hadde fastsatt, skulle gå i oppfyllelse. Disse profetiene kunne først forstås når de var i ferd med å bli oppfylt, eller etter at de var blitt oppfylt. I lys av alt det som hadde funnet sted etter 1914, begynte derfor den utfridde levnings medlemmer igjen å granske de profetiene som Gud hadde bestemt skulle få sin oppfyllelse i «endens tid». (Daniel 12: 4; Åpenbaringen 10: 6, 7) De begynte blant annet på nytt å studere Esekiels bok og Åpenbaringen, som de hadde gjort et forsøk på å forklare i boken The Finished Mystery (Den fuldbyrdede Hemmelighed), som ble utgitt i juli 1917. Den utfridde levning ga således akt på følgende ord:

¹⁹ «Dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» — 2 Peter 1: 19—21.

20. Hvordan gjennomboret foreldre billedlig talt sin egen sønn når denne profeterte løgn?

²⁰ Enhver tidligere fortolkning av en profeti som i lys av de historiske begivenheter og den klarere forståelse av Bibelen viste seg å være feilaktig, ble korrigert, uansett hvem som hadde framkommet med fortolkningen. Det saken gjaldt, var lojalitet overfor Gud og hans inspirerte Ord. For å vise hvilken lojalitet som ble krevd, kunne en si at hvis en person skulle komme med en feilaktig fortolkning av en av Guds profetier og holde fast ved den som en falsk profet, så ville hans egne foreldre bevare sin lojalitet overfor Gud og ikke lenger ha noe med ham å gjøre i religiøs henseende. Kristne foreldre kunne ikke gjøre som en gjorde under Moseloven, da en slik sønn ble henrettet, men de kunne erklære at han var åndelig død i forholdet til dem selv, til tross for at de var hans foreldre. På denne måten skulle de, billedlig talt, «gjennombore ham mens han profeterer». (Sakarias 13: 3; se til sammenligning 5 Mosebok 13: 1—5.) Med deres hele og fulle samtykke skulle en slik falsk profet bli utstøtt fra den kristne menighet. Når alle medlemmene av den utfridde levning la en slik lojalitet for dagen, ville enhver ’løgnprofet’ bli drevet ut av deres ’land’.

21. Hvordan ble den «urene ånd» drevet bort av deres åndelige ’land’?

²¹ På den måten ville også en ’uren ånd’ bli drevet ut av deres åndelige ’land’. En slik ånd som var en uren inspirert uttalelse av en som ga seg ut for å være profet, eller som var en tendens eller tilbøyelighet til urenhet, ville bli møtt med uvilje og motstand av de lojale. Enhver urenhet hva lære eller oppførsel angår, ville følgelig bli drevet ut under Guds hellige ånds ledelse. Det gudgitte åndelige område må bevares som et ’land’ hvor den rene, bibelske livsførsel er å finne. Slike som er urene i åndelig eller moralsk henseende, blir utstøtt derfra. — 2 Korintierne 6: 14 til 7: 1; se til sammenligning 5 Mosebok 13: 6—18.

RELIGIØST HYKLERI AVSLØRES

22, 23. a) Hvordan gjør Jehova de falske profeter til skamme? b) Hvordan beskriver Jehova de falske profeters forsøk på å skjule årsaken til at de skammer seg?

²² Jehova, de sanne profeters Gud, vil gjøre alle falske profeter til skamme, enten ved ikke å la slike selvbestaltede profeters falske forutsigelser gå i oppfyllelse eller ved å sørge for at hans egne profetier blir oppfylt på en måte som er i strid med det de falske profeter har forutsagt. De falske profeter vil forsøke å skjule årsaken til at de skammer seg ved å benekte hvem de virkelig er. De vil forsøke å unngå å bli erklært åndelig døde av Jehovas lojale tilbedere. Jehova forutsa dette ved det han lot sin sanne profet Sakarias videre si:

²³ «På den dag skal alle profeter skamme seg over sine syner når de vil profetere, og de skal ikke kle seg i en lodden kappe for å lyve. Men hver av dem skal si: Jeg er ikke noen profet; jeg er jordbruker, for det var en som kjøpte meg til trell da jeg var ung gutt. Og om noen spør ham: Hva er det for sår du har i dine hender [på brystet, SSH]? da skal han svare: Det er sår jeg har fått i mine elskeres hus [i huset til dem som har elsket meg høyt, NW].» — Sakarias 13: 4—6; se til sammenligning Amos 7: 14—17

24. Hvem innrømmet den bedragerske profet at hans sår stammet fra, og hva viser dette med hensyn til lojaliteten overfor Gud sammenlignet med kjærligheten til kjødelige slektninger og nære venner?

²⁴ Jehova forutsa således at hans folk i det ’land’ som de hadde vendt tilbake til, ville være så godt opplært i hans Ord og være så lojale mot ham og hans sanne profetier at de ville nekte å elske eller pleie vennskap med en falsk profet. Hvis de ikke drepte ham, ville de i sin vrede tukte ham og slå ham så hardt at han ville få synlige sår eller arr. Slike merker på ham, ja, på hans bryst, som ville være delvis blottet, ville forråde hans identitet, til tross for at han hadde tatt av seg den offisielle kledning som han hadde dristet seg til å bære idet han ga seg ut for å være en sann profet for Jehova Gud. Hvem var det som hadde tilføyd ham slike sår som etterlot seg arr? Det var de som elsket ham høyt, enten det nå var hans kjødelige foreldre eller hans nære venner. Deres lojalitet overfor Jehova, de sanne profetiers Gud, ville være større enn den kjærlighet de inntil da hadde hatt til en bedragersk profet. De ville sette kjærligheten til Gud og hans inspirerte Ord foran personlig vennskap med kjødelige slektninger eller omgangsfeller. En slik handlemåte ville føre til at «profetene og den urene ånd» ble drevet ut av Jehovas hjemvendte folks ’land’.

25. Hvem har fulgt en slik lojal handlemåte overfor Jehova, siden når har de gjort det, og hvordan har dette berørt deres åndelige land?

²⁵ Den salvede levning har fulgt en slik handlemåte og vist den største lojalitet overfor den suverene Herre, Jehova, siden 1919. Dette har ført til at frafalne eller opprørske personer er blitt utstøtt eller utelukket fra den teokratiske organisasjon som Jehova, den himmelske Teokrat, har opprettet blant dem som utgjør hans lydige levning. Den lojale levning har forstått at det ikke er en «lodden kappe», ikke en spesiell uniform eller klesdrakt, som gjør et menneske til en sann profet for den levende og sanne Gud. Det er derfor den har forlatt Babylon den store, kristenheten innbefattet, med dens religiøse prester, predikanter, munker og nonner i spesielle klesdrakter. Det som gjør en person til en sann profet for Jehova i vår tid, er hans sanne, kristne personlighet og hans lojalitet overfor Jehovas Ord og dets profetier. Det er derfor ikke noe å undres over at Jehovas vitner bruker den klesdrakt som er alminnelig blant folk, når de forkynner Guds Ord. Medlemmene av den lojale levning er således villige til å skyve kjærligheten til nære venner til side og tilføye dem åndelige «sår» for å vise at de misbilliger og forkaster dem som faller fra. Dette har ført til at deres teokratiske ’land’ er et åndelig område hvor det bare finnes ren, gudfryktig livsførsel.

HYRDEN BLIR SLÅTT, OG FÅRENE ATSPRES

26. a) Av hvilken grunn ble Jesus Kristus som profet slått og tilføyd sår? b) Hvordan forutsa Jehova dette gjennom profeten Sakarias?

²⁶ Den største profet for Jehova som noensinne har vært på jorden, ble slått og dødelig såret, men det skjedde for at det skulle bli bevist at han var en profet for den høyeste Gud like til det siste. (5 Mosebok 18: 15—22; Apostlenes gjerninger 3: 13—23) Det at han led en voldsom død, førte til at hans lojale disipler en kort tid ble atspredt. Den sanne profet Sakarias ble benyttet til å forutsi dette, for Gud sa videre til ham: «Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste [som står meg nær, SSH]! sier Jehova], hærskarenes Gud; slå hyrden, og fårene skal atspres, og jeg vil igjen ta meg av de små!» — Sakarias 13: 7.

27, 28. Hvis anvendelse av Sakarias 13: 7 vil vi godta for å unngå den feil som enkelte bibeloversettere i vår tid har begått, og hvor finner vi denne anvendelsen?

²⁷ Enkelte bibeloversettere i vår tid anvender disse ordene på den «dårlige hyrde» ved å flytte teksten i Sakarias 3: 7—9 og føye den til Sakarias 11: 17. (Se Moffatts oversettelse, An American Translation og The New English Bible.) Vi gjør imidlertid ingen feil hvis vi anvender ordene Sakarias 13: 7 på samme måte som Jehovas største profet på jorden, Jesus Kristus. Det var i Jerusalem i den jødiske påskenatt, den 14. nisan i år 33. Jesus hadde nettopp spist påskemåltidet og hadde deretter innstiftet Herrens nattverd (eller Herrens aftensmåltid) og var nå sammen med sine 11 trofaste apostler på vei til Getsemane hage ved foten av Oljeberget. Beretningen sier:

²⁸ «Da sier Jesus til dem: I denne natt skal I alle ta anstøt av meg; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal atspres. Men når jeg er oppstanden, vil jeg gå i forveien for eder til Galilea.» — Matteus 26: 31, 32; Markus 14: 27, 28.

29. a) Hvordan kan en si at sverdet ble rettet mot ham som ’står Jehova nær’, da det ble rettet mot Jesus Kristus’? b) Hvorfor kunne Jehova ha tillit til Jesus Kristus da han oppfordret sverdet til å ’våkne opp’ mot ham?

²⁹ Anvendte den store profet, Jesus Kristus, ordene i Sakarias 13: 7 på rette måte? Litt senere den samme påskenatten ble krigens «sverd» virkelig benyttet mot Jehovas sanne hyrde, ja, imot ham som sto Jehova nærmest, hans første og nærmeste medarbeider, hans Sønn, Jesus Kristus. Jesus var hans enbårne Sønns «den førstefødte framfor enhver skapning», «Guds skapnings begynnelse». (Johannes 3: 16; Kolossenserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14, LB) Før han ble født som menneske, hadde han levd som en åndeskapning sammen med Jehova Gud i himmelen, og han hadde vært sammen med sin himmelske Far da denne skapte alle andre ting, idet han benyttet ham som sitt redskap. (Johannes 1: 1—3; Kolossenserne 1: 16—18) Jehova hadde derfor den største tillit til sin Sønn, også mens han var et fullkomment menneske her på jorden. Han var overbevist om at hans Sønn ville bevare sin ulastelighet under fiendens krig mot ham. Fullt overbevist om dette oppfordret han fiendenes «sverd», krigens «sverd», til å ’våkne opp’ mot hans Sønn.

30. Hvorfor siterte Jesus Sakarias 13: 7 slik at det lød som om det var Jehova selv som ville slå hyrden, og hvorfor motsatte Jesus seg ikke å bli slått?

³⁰ Ettersom det var Jehova som profetisk lot befalingen om å «slå hyrden» gå ut, var det som om det var han selv som slo hyrden. Jesus kunne derfor sitere de profetiske ordene i Sakarias 13: 7 slik at det lød som om hans himmelske Far sa: «Jeg vil slå hyrden.» (Se The Septuagint Bible av Charles Thomson.) Den hopen som kom imot Jesus denne påskenatten, anført av forræderen Judas Iskariot, kom med bokstavelige sverd og stokker. Jesus forsøkte ikke å avverge at profetien gikk i oppfyllelse. Når hans himmelske Far hadde gitt befaling om at han skulle bli slått, ville han bøye seg for det.

31. Hvilket spørsmål stilte Jesus etter at han hadde bedt Peter om å stikke sitt sverd i skjeden igjen, og hvilke ord i Sakarias 13: 7 gikk nå i oppfyllelse?

³¹ Da apostelen Peter forsøkte å forsvare Jesus med et sverd, sa Jesus derfor til ham at han skulle stikke sverdet i skjeden, og sa: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler? Hvorledes skulle da skriftene oppfylles, at så må skje?» Etter at Jesus så hadde spurt hvorfor denne hopen kom imot ham, en fredelig forkynner, «som mot en røver med sverd og stokker», tilføyde han: «Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skal oppfylles.» Hele skriftstedet i Sakarias’ bok var ennå ikke oppfylt. Resten av det gikk i oppfyllelse like etter, for beretningen sier: «Da forlot alle disiplene ham og flydde.» På den måten ble «fårene» atspredt. — Matteus 26: 51—56; Markus 14: 47—50; Johannes 18: 1—9.

32. Hvem var de «ubetydelige», og hvordan førte Jehova sin hånd tilbake over dem, slik det sies i profetien?

³² Jesus hadde anvendt profetien riktig. Den natt da han selv ble slått med ’sverdet’ som den gode Hyrde, ble hans får atspredt og snublet således i forbindelse med ham. Men hvordan ble resten av Sakarias 13: 7 oppfylt? Det står jo også: «Jeg vil igjen ta meg av de små» eller: «Jeg vil visselig føre min hånd tilbake over dem som er ubetydelige» (NW). Dette viste seg å være en barmhjertig handling fra Jehovas side, en handling lik den som blir beskrevet i Esaias 1: 25, 26 (NW). Med sin «hånd» eller anvendte makt beskyttet Jehova, hærskarenes Gud, de atspredte fårene. Disse fryktsomme apostlene var «små» eller «ubetydelige» sammenlignet med den gode Hyrde, Jesus Kristus. Også datidens jødiske verden anså dem for å være «ubetydelige», for ikke å være av så stor betydning at de ble tatt i forvaring den natten da Jesus ble arrestert. Men Jehova regnet dem ikke for å være «ubetydelige», og han viste dem medfølelse og beskyttet dem og bevarte dem. På den tredje dagen deretter, den 16. nisan, førte han dem sammen igjen, slik at den oppstandne Jesus kunne vise seg for dem og igjen vokte dem som en hyrde. — Lukas 24: 33—43; Johannes 20: 1—29.

33. Hvordan slo fiendene Jehovas Hyrde med ’sverdet’ under den første verdenskrig, hva var deres hensikt, og hvordan førte Jehova sin hånd tilbake over de «ubetydelige»?

³³ Da den første verdenskrig nådde sitt høydepunkt i 1918, ble de får som tilhørte hyrdekongen Jesus Kristus, som Jehova hadde innsatt på tronen i himmelen for at han skulle ’herske midt iblant sine fiender’, på lignende måte atspredt. (Salme 110: 1, 2) De jordiske fiender hadde i virkeligheten erklært krig mot den himmelske Hyrde som Jehova hadde utnevnt til å vokte menneskeverdenen. Ettersom de ikke kunne bruke krigens «sverd» direkte mot Jehovas regjerende Hyrde, slo de «fårene» på jorden ved å gjøre bruk av sin krigsmakt og sine krigstiltak i håp om å atspre dem for bestandig, slik at de ikke kunne bli reorganisert. Men som en parallell til det som fant sted i det første århundre, førte Jehova, hærskarenes Gud, sin hånd tilbake over disse «ubetydelige» som tilhørte levningen av det åndelige Israel. På en forunderlig måte beskyttet og bevarte han dem, og i etterkrigsåret 1919 førte han dem igjen sammen, slik at de kom til å utgjøre en organisert enhet. Det at han på den måten gjenopplivet dem og opphøyde dem i hans tjeneste, førte til at deres fiender, som tilsynelatende hadde seiret over dem, ble forundret og grepet av frykt. — Åpenbaringen 11: 7—13.

«TO TREDJEDELER» AVSKJÆRES

34. Hva blir en stor del av verdens befolkning avskåret fra, og hvorfor blir den det?

³⁴ Det at Jehovas Hyrde og Medarbeider ble slått, fikk følger som har berørt hele menneskeheten helt fram til vår tid. Nå i det 20. århundre har en parallell til det som fant sted i gammel tid, hatt merkbare virkninger for vår generasjon, som lever i «endens tid», i «avslutningen på tingenes ordning». Størstedelen av verdens befolkning er blitt «avskåret» fra å ha noen andel i det gudgitte, åndelige område eller ’land’ som Guds gunst og velsignelse hviler over. Disse menneskene er så opptatt med de materielle ting og de politiske og sosiale problemer i denne tingenes ordning at de inntar en likegyldig holdning til eller er uvitende om den vidtrekkende profetien i Sakarias 13: 8, 9 som nå oppfylles på dem. Legg merke til hva denne profetien sier:

35. Hvor mange «tredjedeler» vil bli «avskåret» ifølge Sakarias 13: 8, 9?

³⁵ «Og i hele landet, sier [Jehova], skal to tredjedeler utryddes og omkomme [bli avskåret og utånde, NW], bare en tredjedel skal levnes der. Og denne tredjedel vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn. Og jeg vil bønnhøre dem.»

36. Betydde det at medlemmene av den åndelige levning ble utfridd og ført tilbake til sitt ’land’ i 1919, at Jehova var ferdig med å rense og prøve dem? Hvilket forbilde framgår dette av?

³⁶ La oss huske at disse ordene ble uttalt gjennom profeten Sakarias til Israels hjemvendte levning i Juda land. Denne israelittiske levning i fortiden var et profetisk forbilde på den salvede levning av åndelige israelitter nå i «endens tid», i «avslutningen på tingenes ordning», som begynte da hedningenes tid endte i 1914. Etter de store prøvelsene og trelldommen under den første verdenskrig ble levningen av åndelige israelitter utfridd og ført tilbake til sitt gudgitte, åndelige område eller ’land’ i 1919, om våren i dette betydningsfulle året. Det at disse medlemmer av den utfridde levning hadde kommet igjennom forfølgelsen og vanskelighetene under den første verdenskrig, betydde ikke at de nå ikke mer ville bli prøvd og lutret av Jehova Gud. Da de som utgjorde den israelittiske levning (Sakarias innbefattet), ble utfridd av det falne Babylon i 537 f. Kr., var prøvelsens tid heller ikke forbi for deres vedkommende. Det bød på mange vanskeligheter å fullføre Jehovas annet tempel i Jerusalem, og det var ikke ferdig før i år 515 f. Kr. Levningen av det åndelige Israel opplevde noe tilsvarende etter 1919.

37. Hva profeterte Malakias omkring 60 år senere om det renselsesarbeid Jehova ville utføre, og om gjenopprettelsen av den rene tilbedelse i hans tempel?

³⁷ Profeten Malakias, som profeterte i Juda land omkring 60 år etter Sakarias’ tid, forutsa at Jehova ledsaget av «paktens sendebud» (NW) skulle komme til sitt tempel. Der skulle han sitte og «smelte og rense sølvet», og han skulle «rense Levis barn». Hvorfor skulle han gjøre det? For å gjenopprette den rene tilbedelse av den sanne Gud i sitt tempel. Som Malakias forutsa: «De skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år.» — Malakias 3: 1—4; skrevet omkring år 443 f. Kr.

38. Hva skulle dessuten gjøres for å rense landet?

³⁸ For at Jehovas hjemvendte folks ’land’ skulle bli et land hvor innbyggerne hadde en ren og gudfryktig livsførsel, måtte det ikke bare finne sted en renselse av Levis barn, som gjorde tjeneste i templet. Jehova sa også: «Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarlene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier [Jehova], hærskarenes Gud; for jeg, [Jehova], har ikke forandret meg, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort. . . . vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Malakias 3: 5—7.

39. Ble Malakias’ profeti oppfylt i det første århundre, og hva viser hvorvidt profetien også skulle bli oppfylt etter 1914?

³⁹ Malakias’ profeti fikk en oppfyllelse i det første århundre, på den tid da Messias, Jesus, var nærværende i kjødet blant Israels folk. (Matteus 11: 7—10; Markus 1: 1, 2; Lukas 7: 24—27) Malakias’ profeti skulle dessuten få en oppfyllelse etter at Jesus Kristus var blitt innsatt på tronen i himmelen i 1914 og således var nærværende i sitt rike. Til sin fastsatte tid etter denne begivenheten må Jehova Gud ledsaget av sitt «paktens sendebud» ha kommet til sitt åndelige tempel for å dømme alle dem som tilba ham der, innbefattet dem som bare ga seg ut for å tilbe ham. Jehova må ha vært i sitt åndelige tempel som den øverste Dommer i 1919, da han utfridde de åndelige israelitter av Babylon den store og førte dem tilbake til sitt ’land’ eller gudgitte, åndelige område på jorden.

40. Hvordan handlet Jehova som en som renser kostbart metall, og hvem skulle bli «avskåret» fra 1919 av?

⁴⁰ I samsvar med det profetiske bilde ville Jehova rense det folk som hevdet at det tilba ham. Han ville fjerne dem som var blitt lik slagg. Dem som var som kostbart, edelt metall, som renset sølv og gull, ville han sette pris på og bevare. Fra og med 1919 ville derfor noen bli avskåret eller fjernet fra det ’land’ som var bebodd av Jehovas utfridde folk. De som på den måten ble «avskåret», skulle åndelig talt «utånde» hva deres livsviktige forhold til Jehova angår.

41. Hva sa Jesus i lignelsen om ugresset blant hveten om at noen skulle avskjæres?

⁴¹ Hvem utgjør så de «to tredjedeler» som skal ’avskjæres og utånde’? (Sakarias 13: 8, NW) Det er noe den regjerende Konge, Jesus Kristus, i egenskap av «paktens sendebud» må vise oss. Det har å gjøre med «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW), med «endens tid», som vi har levd i siden 1914. (Daniel 12: 4, Matteus 24: 3—14; 28: 20) Hva sa Jesus om denne kritiske perioden? Da han forklarte lignelsen om ugresset blant hveten, sa han:

Den som sår den gode sæd, er Menneskesønnen. Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn, men ugresset er den ondes barn; fienden som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende; høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen, der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. — Matteus 13: 37—43.

42. Hvem er «ugresset» i første rekke et symbol på, og fra hva og av hvem blir de avskåret?

⁴² Denne lignelsen forutsa at en stor del av menneskene ville bli avskåret ved verdens ende eller i avslutningen på tingenes ordning, som vi har befunnet oss i siden 1914. Den del som blir avskåret i denne perioden, er det symbolske ugresset, som er et bilde på den «ondes barn», og den onde er Satan Djevelen, ’fienden’ som sådde ugresset. De som var som ugress, ble lenge forvekslet med symbolsk hvete, idet de feilaktig ble regnet for å være «rikets barn», det vil si salvede kristne med et kall til det himmelske rike. De ga seg ut for å være kristne, og de ble derfor forvekslet med de sanne salvede kristne, Rikets arvinger. Men nå i endens tid, i «høsttiden», har de nådd sin fulle utvikling, og det er blitt bevist at de er ’ugress’, uekte kristne, som i likhet med Djevelen, som har sådd dem, inntar en fiendtlig holdning til Riket. De blir med rette «avskåret» fra å ha samfunn med ’hvete’-klassen. «Høstfolkene», de som blir benyttet til å avskjære dem, er engler. De kaster «ugresset» i ’ilden’, og det vil ikke tåle denne «ild». Disse menneskers falske identitet blir ødelagt, og til slutt vil de selv bli tilintetgjort.

43. Hvordan beskrev Jesus innhøstningen av de utvalgte i sin profeti om «tegnet» på avslutningen på tingenes ordning, og hvem forutsa han deretter ville bli avskåret?

⁴³ Det er imidlertid også en annen «tredjedel» eller klasse som blir «avskåret» nå i «avslutningen på tingenes ordning». Jesus Kristus omtalte denne ’tredjedelen’ eller klassen i sin storslagne profeti om «tegnet» på hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning. (Matteus 24: 3) I denne profetien fortalte han om «høsten», som historien viser begynte i 1919, og han sa: «Han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» (Matteus 24: 31) Henimot midten av sin profeti sa han så:

Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.

Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.

Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnissel. — Matteus 24: 44—51; se til sammenligning Lukas 12: 42—46, hvor den samme lignelsen blir gjengitt.

44. Hvilken klasse er den «onde tjener» således et bilde på, hvorfor blir denne klasse avskåret, og hva avskjæres den fra?

⁴⁴ Her er det den «onde tjener» som blir «avskåret», idet han får lodd og del, ikke med sin herres andre tjenere, men med hyklerne, med de utro, etter at han har fått den strengeste straff. Akkurat som den «tro og kloke tjener» er et bilde på den klasse av salvede kristne som tjener i Herren Jesu Kristi hus som hans «tjenestefolk», er også den «onde tjener» et bilde på en klasse mennesker. De som tilhørte denne klasse kristne, var i motsetning til «ugresset» salvet med Guds ånd og tilhørte Herrens hus, idet de gjorde tjeneste der. De ble imidlertid troløse og begynte å søke sine egne interesser, mistet selvkontrollen med hensyn til sine lyster, benyttet sin makt og myndighet til å behandle sine medtjenere på en dårlig måte og ble skjødesløse og inntok en likegyldig holdning til det at de skulle stå til regnskap for sin Herre ved hans komme. Derfor ’avskjærer’ Herren denne «onde tjener»-klasse i tiden for sitt annet usynlige nærvær som konge, nå i «avslutningen på tingenes ordning». Han utstøter dem og lar dem få lodd og del med de religiøse hyklerne og de utro. Der utånder de.

45. Hvor mange «tredjedeler» er således blitt «avskåret»? Hvem er blitt ført gjennom ’ilden’, og hvorfor har disse påkalt Guds navn?

⁴⁵ På den måten blir «to tredjedeler» eller flertallet av dem som i denne tiden hevder at de er kristne, avskåret fra det ’land’ eller gudgitte, åndelige område som tilhører Jehovas utfridde levning. Men den suverene Herre, Gud, har ført en «tredjedel», et mindretall av dem som hevder at de er medarvinger til Guds himmelske rike, gjennom den «ild» som har prøvd deres tro, deres personlighet og deres gjerninger. Selv om det har vært hardt, har de ydmykt underkastet seg den lutringsprosess som Jehova har utsatt dem for. For å kunne utholde den billedlige heten har de måttet påkalle Jehovas navn, og han har bønnhørt dem på grunn av deres oppriktighet.

46. Hva har Jehova sagt til denne «tredjedel», hvordan har han gjort det, og hva har denne «tredjedel» svart?

⁴⁶ Som en oppfyllelse av Sakarias 13: 9 har den himmelske Tilsynsmann for «landet» ikke avskåret denne «tredjedel» fra det gudgitte, åndelige område som tilhører hans utfridde levning. Ved tydelig å vise dem sin gunst og på en vidunderlig måte bruke dem som sine vitner har han sagt: «De er mitt folk.» Den trofaste, salvede levning har på sin side sagt: «[Jehova] er min hyrde.» Dette har de især gjort siden den 26. juli 1931, da de som utgjorde den salvede levning, antok navnet «Jehovas vitner». De har fortsatt å tjene i sitt åndelige ’land’ fram til denne dag, idet de har lovprist sin Gud.

47. Hvem fra alle folkeslag slutter seg til denne «tredjedel» for å tilbe sammen med den i Jehovas tempel?

⁴⁷ Det er den «tredjedel» som er blitt levnet i dette åndelige ’land’, de «ti menn av alle hedningefolkenes tungemål» slutter seg til idet de griper fatt i disse trofaste, åndelige jøders eller israelitters kappefald. Til disse sier de som utgjør den internasjonale ’store skare’ som blir billedlig framstilt ved de «ti menn»: «Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (Sakarias 8: 20—23) Et stadig voksende antall, ja, titusener, slutter seg hvert år til den salvede levning i dens ’land’ og tilber Jehova i hans tempel. — Åpenbaringen 7: 9—15.

[Fotnote]