Heb. 1: 2, NW) Denne nye tingenes ordning innbefatter også den nye kristne organisasjon for ren tilbedelse av Jehova, med dens normer for kristen oppførsel og kristen tjeneste, og den tjener som en beskyttelse for alle som tjener i tilknytning til den. Akkurat som Noahs familie samarbeidet med ham i å bygge arken, samarbeider medlemmene av den nye verdens samfunn med den større Noah i å bygge opp den nye tingenes ordning ved å hjelpe til med å utbre den sanne form for tilbedelse.

Er du blitt døpt til liv? Hvis du ikke er det, så vent ikke lenger, for Harmageddon nærmer seg med raske skritt. Ta til deg rett kunnskap. Følg Jesu Kristi eksempel. Innvi deg ubetinget til å gjøre Jehovas vilje, og bekjenn det offentlig ved å la deg døpe i vann. Fortsett så trofast i vår tids ark, den nye tingenes ordning med ren tilbedelse av Gud, ved at du både i din kristne tjeneste og i ditt daglige liv forøvrig handler slik at du kan ha en god samvittighet. Når du gjør det, kan du ha håp om å få overleve fullbyrdelsen av Guds vrede og få komme inn i det vakre paradis i hans nye verden, hvor rettferdigheten skal bo, og hvor døden ikke skal være mer.

Søk fred!

«Han må søke fred og jage etter den. For Jehovas øyne er på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn.» — 1 Pet. 3: 11, 12, NW.

1. Hvordan vil man gjerne at livet skal være, og hvordan kommer dette ønsket til uttrykk i Salomos ordspråk?

HVA er livet uten fred? Hvem ønsker seg et liv, ja selv et evig liv, uten fred? Ingen normal mann eller kvinne. Et liv uten ro eller frihet fra enerverende forstyrrelser får en til å lengte seg vekk fra det hele. Dette kommer levende til uttrykk i ordspråkene til polygamisten kong Salomo: «En hustrus tretter er som et lekkende tak som driver en bort.» «Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.» (Ordspr. 19: 13, NW; 21: 9) Selv en som bor i et stort og romslig hus, vil foretrekke å søke tilflukt i husets mest bortgjemte krok for å slippe vekk fra en irriterende fredsforstyrrer.

2. Hvilket spørsmål blir stilt angående det å ønske liv, og hvordan har vi fått et inspirert og prøvet svar på dette viktige spørsmålet?

² Nå finnes det ingen bortgjemt avkrok i hele den vide verden man kan søke til for å unnslippe vanskelighetene og farene og ondene i denne atombombens og romfartens tidsalder, og i betraktning av dette kan vi spørre: Hvem er det som ikke ønsker seg et liv i fred, slik at han kan se gode dager? Dette spørsmålet er gammelt, sikkert like gammelt som vanskelighetene og urettferdigheten på vår jord. Lykkelig var den mann som brakte det på bane, ikke i en følelse av håpløshet og hjelpeløshet, men fordi han kunne komme med det rette svar i forbindelse med dette viktige spørsmål. Hans svar var noe å synge om til musikkakkompagnement, og derfor ble det innlemmet i den inspirerte Salmenes bok. Det er blitt bevart i over tre tusen år til gagn for oss som lever nå når hele verden er i vanskeligheter og nød og frykter for at det skal bli enda forferdeligere i framtiden. Salmisten David, som ble konge i Jerusalem og far til kong Salomo, talte som en erfaren lærer til sine elever. Han sa:

3. Hvordan blir dette spørsmål både stilt og besvart i en av Davids salmer?

³ «Kom, dere sønner, hør på meg; Jehovas frykt er hva jeg skal lære dere. Hvem er den mann som har lyst til liv, som elsker nok dager til å se det som er godt? Vokt din tunge mot det som er ondt, og dine lepper mot å tale svik. Vend deg bort fra det som er ondt, og gjør det som er godt; søk å finne fred, og jag etter den. Jehovas øyne er vendt mot de rettferdige, og hans ører mot deres rop om hjelp. Jehovas åsyn er imot dem som gjør ondt, for å avskjære dem fra å bli nevnt på jorden.» — Sl. 34: 12—17, NW.

4, 5. a) Hvordan viser apostelen Peter at Davids ord også gjelder som veiledning for de kristne? b) Til støtte for hvilken formaning siterer Peter Davids ord?

⁴ Ingen i vår tid bør tro at dette råd bare er for jøder. Over tusen år etter kong Davids tid siterte en kristen apostel Davids ord i et brev til kristne mennesker på forskjellige steder i Asia. Denne apostel var Simon Peter som hadde skiftet religion, idet han hadde gått over fra den fordervede jødedom eller jødenes religion på hans tid til den rene kristendom slik den opprinnelig ble fastsatt av Jesus Kristus for nitten hundre år siden. Apostelen Peter gjorde derved Davids inspirerte ord til en del av de kristne skrifter. Han viste at Davids ord også gjaldt for de kristne. Peter etterlignet Jesus Kristus, som mange ganger siterte fra Davids salmer og anvendte dem på kristendommen. I sitt første brev til de kristne oppfordrer Peter dem til å være annerledes enn kristenheten er i dag, for kristenhetens handlemåte har ikke ført til det evige livs velsignelse med fred og gode dager. Peter siterer derfor Davids ord og sier:

⁵ «Til slutt: Vær alle likesinnede og vis medfølelse og broderkjærlighet, vær ømme og ydmyke av sinn, så dere ikke gjengjelder urett med urett eller hån med hån, men tvert imot gir en velsignelse, for dere ble kalt til denne handlemåte, slik at dere skal kunne arve en velsignelse. For [og nå siterer han Davids ord] den som vil elske livet og se gode dager, han må holde sin tunge fra det som er urett, og sine lepper fra å tale svikefullt; han må vende seg bort fra det som er urett, og gjøre det som er godt; han må søke fred og jage etter den. For Jehovasa øyne er på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn, men Jehovasb åsyn er imot dem som gjør urett.’» — 1 Pet. 3: 8—12, NW.

6. Hvorfor kan det være vanskelig å svare på spørsmålet om å elske livet nå i våre dager, men hvordan oppfordret Jesus de kristne til å se på det som har skjedd, og de forhold som har rådet siden 1914 e. Kr.?

⁶ Har vi lyst til liv? Elsker vi livet? Mange synes kanskje det er vanskelig å svare på dette spørsmålet nå når de som kommer til å leve i tiden framover, kan risikere å komme ut for de verste vanskeligheter, de verste dager menneskene har opplevd siden de ble skapt, og dette nesten uten håp om å få overleve. Ja, det er nok så at Harmageddon-slaget, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», nærmer seg raskt. (Åpb. 16: 14, 16) Men Guds store profet, som forutsa både denne universelle krigen og alle de grufulle hendelser som skulle gå forut for den i tiden etter 1914 e. Kr., oppfordret sine sanne etterfølgere til å ha et optimistisk syn på disse hendelser og forhold: «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til. . . . Se på fikentreet og alle trær: Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nå er sommeren nær. Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [dette slektledd, LB] skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.» — Luk. 21: 26, 28—32.

7. Hvorfor bør vi da med rette ’elske nok dager til å se det som er godt’?

⁷ Gode dager, så gode som aldri før, ligger foran oss, og vi har virkelig noe å leve for, ja, vi har alt å leve for. Vi burde ha lyst til liv, vi burde elske livet, for uten liv kan vi ikke nyte disse gode dager under Guds opprettede rike. Vi bør derfor, som salmisten David sa, ’elske nok dager til å se det som er godt’.

Fred med hvem?

8. Hvis vi ønsker at vår lyst til liv og vår kjærlighet til liv skal bli oppfylt, hva må vi da ifølge David og Peter søke, og med hvem?

⁸ Men hvis vi ønsker at vår lyst til liv, vår kjærlighet til livet, skal bli tilfredsstilt, må vi ifølge både David og apostelen Peter først søke fred og finne den. Med rette dukker da dette spørsmål opp: Fred med hvem? Fred med mennesker, med våre medmennesker? Ja; men dette er ikke mulig uten at vi først oppnår fred med en annen. Det er fordi kristenheten ikke har oppnådd fred med Ham, den viktigste av alle, at det heller ikke finnes fred selv mellom de nasjoner, stammer og familier som tilhører kristenheten. Hvem er det så som er den mest betydningsfulle av alle? Dette ble korrekt framholdt av den berømte britiske statsmann i det attende århundre, William Pitt, jarlen av Chatham, som sa følgende til sin nevø: «Hvis du ikke handler rett overfor Gud, kan du ikke gjøre det overfor mennesker, og dette er en evig sannhet, enten de kloke hoder og bermen går med på det eller ikke.»

9. a) Hva må til for at vi virkelig skal kunne ha fred med mennesker, og hvordan sier David og Peter mer enn statsmannen William Pitt i denne henseende? b) Hva vil vi ta imot med tanke på dette, og hvorfor vil vi ikke ønske at Jehovas åsyn skal være imot oss?

⁹ Det er likeledes sant at hvis man ikke har fred med Gud, kan man heller ikke virkelig ha fred med mennesker, Guds skapninger. Både salmisten David og apostelen Peter sa dette, til tross for at det var over tusen år mellom dem. Ja, de sa mer enn William Pitt, for de navnga den Gud vi først og fremst må ha fred med. David viser at det er absolutt nødvendig å oppnå fred med Gud først, når han lar sitt råd om å søke å finne fred og jage etter den, bli etterfulgt av disse versene: «Jehovas øyne er vendt mot de rettferdige, og hans ører mot deres rop om hjelp. Jehovas åsyn er imot dem som gjør ondt, for å avskjære dem fra å bli nevnt på jorden.» Apostelen Peter siterer versene i Davids salme i samme rekkefølge. Og dessuten kommer Davids råd angående hvordan man kan oppnå gode dager, etter følgende formaning til dem som elsker liv: «Kom, dere sønner, hør på meg; Jehovas frykt er hva jeg skal lære dere.» Hvis vi har en fornuftsmessig begrunnet frykt for Gud, hvis navn er Jehova, vil vi først og fremst ønske å søke fred med ham og derfor ta imot den belæring vi trenger. Vi vil ikke ønske at Jehovas åsyn skal være imot oss, for det ville føre til at vi mistet livet, at vi ble avskåret fra å bli nevnt på jorden, at vårt navn ble utslettet.

10. Betyr det som står i Lukas 2: 14, at hele menneskeheten har fred med Gud og nyter hans velbehag, og hvordan vet vi hvorvidt dette er tilfelle?

¹⁰ Men hvorfor er det Jehova Gud vi må søke fred med? Er det ikke så at dengang hans himmelske Sønn Jesus ble født i Betlehem, da uttalte en engleskare de ordene som blir sunget i kristenheten ved juletider: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag»? Jo, men slik englene sang disse ordene, betyr de ikke at hele menneskeheten har fred med Gud og har hans velbehag. (Luk. 2: 14) Både den engelske reviderte oversettelse av 1881 og den amerikanske standard-oversettelse av 1901 gjengir englenes ord slik: «Ære til Gud i det høyeste, og på jorden fred blant mennesker han har velbehag i.» Den nye norske «ungdomsoversettelsen» sier: «Fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.» Monsignore R. A. Knox’s romersk-katolske oversettelse (engelsk) har denne ordlyd: «Fred på jorden for mennesker som er Guds venner.» Ifølge en fotnote i New World-oversettelsen kan dette verset leses slik: «På jorden fred blant mennesker som han godkjenner.» Jehova Gud lar bare de mennesker som han har velbehag i og godkjenner, og som derfor er hans venner, ha fred med ham. Det er bare dem hans øyne hviler på i gunst. Det er bare deres rop om hjelp hans ører er åpne for.

11. Hvorfor er det slik til tross for at det første menneske var Guds direkte skaperverk?

¹¹ Hvorfor er det slik? Er ikke mennesket Guds direkte skaperverk? Jo, det fullkomne menneske Adam var Guds direkte skaperverk. Derfor heter det også til slutt i Lukas 3: 23—38, hvor Jesu Kristi menneskelige slektslinje blir fulgt tilbake til det første menneske på jorden: «sønn av Adam, Guds sønn.» Vi er imidlertid alle sammen utgått fra Adam etterat han syndet mot sin Skaper og tapte sin menneskelige fullkommenhet. Den viseste konge i fortiden, Salomo, sa: «Det er ikke noe menneske som ikke synder.» (1 Kong. 8: 46) Og kong David sa: «De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.» (Sl. 14: 3) Tusen år senere sa den kristne apostel Paulus: «Det er ingen forskjell. For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet, . . . synden kom inn i verden gjennom ett menneske [Adam] og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Rom. 3: 22, 23; 5: 12, NW) Enten vi er kjødelige jøder eller ikke-jøder, stammer vi alle fra synderen Adam. På den måten er vi alle kommet under syndens herredømme, og vi står alle overfor den lønn synden gir sine tjenere, nemlig døden. «Døden [kom] til å herske ved den ene på grunn av den enes fall . . . For den lønn som synden gir, er døden.» (Rom. 5: 17; 6: 23) Selve den kjensgjerning at alle mennesker dør, viser at de alle er syndere imot Jehova Gud, som uttalte dødsdommen.

12. Hva var det synden ødela med hensyn til menneskenes forhold til Gud, og hvilket skriftsted viser hvem menneskene er lydige mot?

¹² Det var synden som ødela menneskenes fred med Gud, menneskenes rette forhold til Gud. Menneskene begynte å tjene synden og den onde ånd som innførte synden i universet, nemlig Satan Djevelen, Jehova Guds viktigste motstander. Selvrettferdige mennesker liker kanskje ikke å høre at de er tjenere for syndens opphavsmann, men de røper hvem de tjener ved å adlyde ham. Guds Ord sier: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten [overfor Gud] til rettferdighet?» (Rom. 6: 16) En av de bøker i Bibelen som ble sist skrevet, sier uten skånsel: «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Selv til de kristne ble det skrevet: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i i samsvar med tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd [Satan] som nå virker i ulydighetens sønner. Ja, blant dem oppførte vi oss alle engang i samsvar med vårt kjøds lyster, og gjorde de ting som kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn liksom de øvrige.» (Ef. 2: 1—3, NW) «Eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt.» — Kol. 1: 21, 22.

13. Hva trenger alle mennesker i forbindelse med sitt forhold til Gud ifølge den bønn Paulus og Timoteus ba i egenskap av ambassadører?

¹³ Når mennesker som er kristne ikke bare i navnet, men også i gavnet, engang har vært fremmede for Gud og har vært hans fiender ved sitt sinnelag og sine gjerninger, da er det klart at alle mennesker som ikke er blitt sanne kristne, må være fremmede og fiender overfor Jehova Gud. De trenger å bli forlikt med Gud eller bli gjort til hans venner hvis de lengter etter å opphøre med å være «vredens barn», som er bestemt til ødeleggelse i den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». De trenger å gjøre som apostelen Paulus og hans medmisjonær Timoteus ba om: «Alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus . . . og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud [ambassadører, NW] i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 18—20.

14. Hvordan forholdt det seg når det ble sendt ut ambassadører i fortiden og hvorfor er de betingelser som ble stilt av ham som sendte ut Paulus og Timoteus, så usedvanlige?

¹⁴ Når det ble sendt ut ambassadører på Paulus’ og Timoteus’ tid, var det ikke et tegn på fredelige forhold mellom land eller regjeringer, men på fiendskap. Man sendte ambassadører til slike som var fiendtlig innstilt, i et forsøk på å komme på en fredelig fot med dem. I tilfellet med Paulus og Timoteus var det imidlertid ikke den svakeste av de fiendtlige parter som sendte ut ambassadører. Det var den allmektige Gud, Jehova, som gjorde det. Ved en slik handlemåte legger han barmhjertighet for dagen for å spare så mange som mulig for å bli ødelagt, nemlig alle som blir forlikt med ham. Etter som Jehova Gud er overlegent sterkest av de to parter, er det Han som gjør det mulig for andre å oppnå fred med ham. I Esaias 45: 7 (NW) sier han derfor: «[Jeg] som gjør fred og skaper ulykke, jeg, Jehova, gjør alt dette.» Det er således han som stiller opp fredsbetingelsene. Det er ikke vi som bestemmer dem. De betingelser han stiller, er likevel ikke harde, men barmhjertige og av en slik art at det lar seg gjøre å oppfylle dem, og det tjener våre interesser best å akseptere dem i takknemlighet.

Hvordan vi kan søke

15, 16. a) Hvordan kan vi legge tro og oppriktighet for dagen når vi søker fred med ham, og gjennom hvem går veien til fred? b) Hvordan hadde de kjødelige jøder søkt å komme i et rett forhold til Gud men hva trengte de for sine synder?

¹⁵ Hva går så hans betingelser ut på? Hvordan kan vi som «vredens barn» søke og finne fred med Jehova Gud? Hans fredsbetingelser kommer tydelig til uttrykk i hans skrevne Ord, den hellige skrift, Bibelen. Når vi søker fred med Gud, følger vi den rette handlemåte, og vi legger vår tro og vår oppriktighet for dagen ved å studere hele Bibelen, og ikke bare de gamle hebraiske skrifter som Jesus og hans apostler hadde, men også de kristne greske skrifter. Guds Ord gir klar beskjed om at det bare er én vei til forlikelse og fred med Ham. Denne vei går gjennom hans elskede himmelske Sønn Jesus Kristus. Jehova Gud sendte denne sin Sønn fra himmelen til jorden, til Israels folk. Denne Sønn ble derfor på en mirakuløs måte født av en jødisk jomfru, slik at han ble født som en jøde, en israelitt. I tre og et halvt år, eller fra 29 til 33 e. Kr., forkynte han Guds rike utelukkende for israelittene, og han forkynte både offentlig og privat. De syndige israelitter eller jøder hadde lenge forsøkt å komme seg fri fra dødens fordømmelse ved å bestrebe seg for å holde den lov Gud hadde gitt utelukkende til den jødiske nasjon, men fordi Loven var fullkommen, var det umulig for jødene å holde den.

¹⁶ Guds lov ved profeten Moses gjorde bare deres syndige tilstand enda mer åpenbar. Den fordømte tydelig jødene som syndere. Det var derfor de måtte frambære dyreoffer år etter år i den hensikt å oppnå en billedlig renselse fra synd og opprettholde det paktsforhold de sto i til Jehova Gud. De trengte et bedre offer enn dyreofrene. De trengte et fullkomment menneskelig offer som kunne bli ofret for dem og hele menneskeheten for øvrig.

17. Hvordan ble det nødvendige offer tilveiebrakt, hvordan ble israelittene gjort kjent med dette, og hvordan tok de imot disse opplysningene?

¹⁷ Intet menneske, ikke engang i Israels folk, var fullkomment i legeme og sinn og i stand til å gi seg selv som et antagelig menneskelig offer. Gud måtte derfor sende ned sin himmelske Sønn og la ham bli født som et fullkomment menneskebarn med en himmelsk Far, og han måtte la ham vokse opp og bli en fullkommen mann slik Adam hadde vært i Edens hage, og så la ham gi seg selv som det fullkomne menneskelige offer det var behov for. Før Jesus Kristus døde som et offer for alle menneskers synder, forkynte han og hans tolv apostler og 70 andre evangelister for israelittene i Palestina. Israelittene eller jødene ble altså ikke latt i uvitenhet om hvordan de kunne oppnå varig fred med Gud. Det står skrevet: «Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus — han er alles Herre — det ord kjenner I.» (Ap. gj. 10: 36, 37) Av de mange millioner jøder som var underlagt Guds lov ved Moses, var det bare en levning som tok imot evangeliet eller det gode budskap og oppnådde fred med Gud ved Jesus Kristus. Resten av jødefolket prøvde å skape seg et rett forhold til Gud eller å bli rettferdiggjort overfor ham ved egen hjelp, ved at de i stolthet, men til ingen nytte fortsatte med å prøve på å oppfylle den lov Gud hadde gitt ved Moses, med dens utilstrekkelige dyreoffer, offer som sto under menneskene i verdi.

18. Hvordan viste Gud at det var han som tilveiebrakte muligheten eller midlet til fred med ham, og hva blir han derfor kalt?

¹⁸ Den kjensgjerning at Gud er den som skapte muligheten eller midlet til å oppnå fred med ham, framgår av at han skaffet til veie sin enbårne Sønn fra himmelen som et fullkomment menneskelig offer. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Det var ikke bare det at Gud sendte sin Sønn til jorden og lot ham dø for Guds fienders hånd som et fullkomment, syndfritt menneskelig offer, men Han gjorde det også mulig at verdien av dette offer kunne bli frambåret for Ham i himmelen til beste for mennesker som ønsker fred med Gud. Hvordan gjorde Gud dette? I sin allmakt oppreiste han Jesus Kristus fra de døde som en himmelsk, åndelig sønn og lot ham vende tilbake til himmelen. Jesus kunne da tre fram for Gud med verdien av sitt offers livsblod, slik at det kunne bli opprettet en ny, fredens pakt. Ved å treffe en slik ordning for fred med menneskene har Jehova vist seg som fredens Gud. I denne spesielle henseende blir han kalt «fredens Gud, han som førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde med en evig pakts blod». — Heb. 13: 20, LB.

19. Hva trenger vi i vår søken etter fred forat vi skal få tilstrekkelig veiledning?

¹⁹ Det er derfor lett å forstå at de som vil søke å finne fred, må skaffe seg kunnskap, nøyaktig kunnskap, ikke bare om Jehova Gud, men også om hans Sønn Jesus Kristus, som er ofret i kjærlighet. Ut fra de 39 bøker i den hebraiske del av Bibelen kan jødene i høyden skaffe seg en delvis kunnskap. Dette er ikke nok. Den videre kunnskap som finnes i de 27 bøker i de kristne greske skrifter som er skrevet av noen av Jesu Kristi inspirerte jødiske etterfølgere, må også til forat vår kunnskap og forståelse skal bli fullstendig, og forat vår kunnskap skal bli nøyaktig. Hvis vi ikke har den nøyaktige kunnskap som både omfatter kunnskapen om Gud og om Jesus, kan vi ikke oppnå den fred vi ønsker. Derfor sa den inspirerte bibelske skribent Peter følgende i forbindelse med en bønn for de fredssøkende mennesker han skrev sitt første brev til: «Måtte dere få større ufortjent godhet og fred [hvordan?] ved en nøyaktig kunnskap [om hva?] om Gud og om Jesus, vår Herre, etter som hans guddommelige makt fritt har gitt oss alle de ting som gjelder liv og gudhengivenhet, ved den nøyaktige kunnskap om ham som kalte oss ved herlighet og dyd.» — 2 Pet. 1: 2, 3, NW.

20. Hva må vi derfor akseptere i tro forat vi skal kunne oppnå fred med Gud?

²⁰ Uansett hvordan vi søker, kommer vi aldri til å finne fred med Gud hvis vi ikke skaffer oss nøyaktig kunnskap om Jesus Kristus og aksepterer det syndoffer som Gud har tilveiebrakt i og med sin Sønn. På grunn av sin ufullstendige kunnskap prøver jødene å oppnå sin egen rettferdige stilling innfor Gud uavhengig av den renselse fra synd som Jesu offers blod bringer oss. Vi må ikke stole på slike rettferdighetsgjerninger som vi selv gjør i samsvar med den lov jødene fikk gjennom Moses, men heller feste full tiltro til Jesu Kristi offer, som fjerner synd. Ellers kan vi ikke oppnå noen fred med Gud.

21. a) Hva har de kristne fordi de er blitt erklært rettferdige? b) Hvordan forutsa Esaias behovet for Jesu offer, og hva oppnår vi ved å feste vårt håp til Jesus?

²¹ Apostelen Paulus skrev i denne forbindelse følgende til de kristne som ble regnet som rettferdige ved tro på Guds Sønn: «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Så meget mer skal vi da, etterat vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» (Rom. 5: 1, 9) Jesu Kristi offer er absolutt nødvendig forat vi skal kunne oppnå fred med Gud og unnfly hans vrede. Lang tid i forveien hadde profeten Esaias kommet med denne forutsigelse om Jesu offer: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Es. 53: 5) Fred med Gud gir glede, men vi kan ikke få Gud til å fylle oss med en slik fred uten at vi tror på den Sønn han lot straffen ligge på forat vi skulle ha fred. Det står skrevet: «’På ham skal hedninger [folkeslagene, NW] håpe.’ Og Gud, fra hvem håpet kommer, fylle dere med all glede og fred på troens grunn, så dere kan være rike i håpet ved den hellige ånds kraft! Og fredens Gud være med dere alle!» (Rom. 15: 12, 13, 33, LB) Hvis Gud er med oss, vil vi i sannhet få fred i rikt mål.

22. Hvorfor er det til ingen nytte at de kjødelige jøder til denne dag stoler på at de oppnår noe ved sin omskjærelse i kjødet?

²² De kjødelige jøder stoler fortsatt på at de oppnår noe ved å la sin forhud omskjære som et tegn på rettferdighet. Ved å gjøre dette vil de aldri oppnå fred med Jehova, som engang var det kjødelige Israels Gud. Det er ikke kjødelig omskjærelse som nå teller hos ham som engang var deres Gud. Det som teller, er at vi vandrer eller oppfører oss i samsvar med de prinsipper eller regler som gjelder for en ny kristen personlighet, en ny åndelig skapning som Jesus Kristus er hode over. Det er dette som vil føre til fred med det åndelige Israels Gud. Vårt hjerte må være omskåret eller renset til rettferdighet. Den jødiske konvertitten Paulus oppga sin stolte tillit til den kjødelige omskjærelse han hadde gjennomgått som en kjødelig jøde, og skrev til de troende i Jesus Kristus: «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» — Gal. 6: 15, 16; Fil. 4: 9; Gal. 5: 25; 2 Kor. 5: 17.

Den «store skare» som søker fred

23. Hvordan har vår tids åndelige israelitter i samsvar med Esaias 27: 1—5 gjort fred med Gud, og hvem har særlig siden 1935 fulgt deres eksempel i denne henseende?

²³ Nå i denne tiden da Jehova Gud skal drepe den store symbolske Leviatan (Djevelens synlige organisasjon), men da han stadig vil vokte sin åndelige vingård (sin egen synlige organisasjon på jorden), gir han det vennlige råd til alle som ønsker å bli beskyttet og bevart, at de må: «søke vern hos meg, gjøre fred med meg, ja gjøre fred med meg». (Es. 27: 1—5) De troende som utgjør Jehovas åndelige vingård, det åndelige Guds Israel, har gjort fred med ham ved å gå ut fra Djevelens Leviatan-organisasjon. I de senere år, og særlig siden 1935, har imidlertid også hundretusenvis av mennesker som ikke tilhører Guds åndelige Israel, hørt og rettet seg etter Jehova Guds råd. De har fulgt etter levningen av Guds åndelige Israel og er kommet ut av det hav av mennesker som den onde Leviatan virker i, og de har gjort fred med Jehova Gud ved Jesu Kristi, Guds Lams, blod. I Åpenbaringen 7: 9, 10 blir de beskrevet som en stor skare av alle ætter og stammer og folk og tunger, og de gir Gud og hans Sønn Jesus Kristus æren for sin frelste tilstand. De sier: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» — NW.

24. Hvordan forklarer Åpenbaringen 7: 14—17 på hvilken måte de har kommet inn i sitt fredelige forhold?

²⁴ Fordi de som tilhører den store skare, som det ikke oppgis noe tall på, søker fred med Gud og kommer i et rent og rett forhold til ham ved tro på Jesu Kristi rensende blod, forklarer Åpenbaringen 7: 14—17 i følgende ordelag hvordan de kom inn i sitt fredelige forhold: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han [Gud] som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet [Jesus Kristus], som er midt for tronen [midt i tronen, NW], skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.»

25. Hvem i fortidens Jeriko var et forbilde på denne «store skare», og i hvilke henseender?

²⁵ Denne «store skare» har vi et gammelt forbilde på i den kana’anittiske kvinnen ved navn Rahab som levde samtidig med Josva, Moses’ etterfølger. Rahabs by i Kana’an var Jeriko, og den var dømt til ødeleggelse med alle sine innbyggere. Rahab og hennes familie unnslapp ødeleggelsen da Jehova Gud lot Jerikos murer rase sammen, og Israels menn, som hadde marsjert omkring Jeriko i sju dager, rykket inn i den forsvarsløse byen og drepte dens ugudelige befolkning. Hvorfor det? Fordi hun gjorde fred med Israels Gud. Hun forrådte ikke de to speiderne som Josva sendte inn i byen, og som fant herberge i hennes vertshus. (Jos. 2: 1—21; 6: 1—25) Om dette sier de kristne greske skrifter: «Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager. Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.» — Heb. 11: 30, 31.

26. Hvilken kana’anittisk bys innbyggere var et forbilde på den «store skare» som skal få overleve, og i forbindelse med hvilken handlemåte?

²⁶ Også mennene i byen Gibeon var et forbilde på den «store skare» som skal få overleve den forestående «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Gibeon i Kana’an var også dømt til å bli ødelagt av Jehovas israelittiske hær under Josvas førerskap. Navnet Josva ble uttalt som Jesus av grekerne, og Josva var faktisk et forbilde på Jesus Kristus, som Gud har satt til å fullbyrde den dom Han har avsagt. (Ap. gj. 7: 45; Heb. 4: 8) Gibeon og tre byer i nærheten av den unnslapp besynderlig nok den ødeleggelse Josva førte over de andre byene i Kana’an. Hvorfor det? Også i dette tilfelle ser vi at noen gjorde fred med Jehova Gud før hans domsfullbyrdere kom. Flere dager før Josva og hans styrker ankom, sendte gibeonittene sine sendemenn av sted i forkledning forat de skulle dra til Josvas leir og trygle om fred med Jehova Gud og hans folk. De tilbød seg å overgi seg fullstendig til Ham ved Josva.

27. Hvordan gikk det med disse mennesker i fortiden, og hvordan vil det likeledes gå med den «store skare» freds-søkere?

²⁷ Hva ble utfallet? Beretningen sier: «Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve; og menighetens [Israels] høvdinger tilsvor dem det.» (Jos. 9: 15) Våre dagers «store skare» av fredssøkere etterligner de ikke-israelittiske gibeonitter i fortiden ved å overgi seg fullstendig til Jehova Gud ved Jesus Kristus nå før Harmageddon bryter ut. Den større Josva, Jesus Kristus, sparer dem av den grunn for å bli tilintetgjort i denne universelle krigen. Denne store skare mennesker elsker livet i likhet med levningen av de åndelige israelitter. De ønsker å se gode dager i all evighet under Guds rike. Derfor følger de i dag Davids og Peters veiledning angående fred.

[Fotnoter]

Jag etter å bevare freden!

1. Hva må de som elsker liv, gjøre når de har funnet fred, og hvilken forpliktelse hviler nå på dem?

NÅR en som elsker liv, har søkt og funnet fred med Gud ved hans Sønn Jesus Kristus, hva må han da gjøre? Han må fra da av jage etter å få beholde freden. «Han søke fred og jage etter den,» er det råd som blir gitt gjennom den kristne apostel Peter. (1 Pet. 3: 11) Han må jage etter å bevare freden i resten av sitt liv. Dette vil si at han må opprettholde freden. Han er ikke alene om å ha fred med Gud ved Kristus. Når han oppnår fred med Gud, kommer han samtidig inn i et fredelig forhold til den menighet som omfatter alle dem som er helt og fullt innvigd til Gud ved Kristus, og som derved er blitt forlikt med Gud. (2 Kor. 5: 18—21) Han må ikke bli et forstyrrende element i den kristne menighet. Han er forpliktet til å opprettholde et rolig, fredelig og harmonisk forhold til denne organisasjonen. Han må leve i samsvar med den regel for oppførsel som ble uttrykt av en apostel i det kristne styrende organ: «Hold fred med hverandre! Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle! Se til at ingen gjengjelder noen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle!» — 1 Tess. 5: 13—15.

2. Under hvilke forhold må de kristne følge denne handlemåte, og hva blir forsøkt gjort mot dem fordi de er et viktig angrepsmål?

² De kristne må følge denne handlemåte i en verden hvor det råder ufred overalt i en utstrekning som aldri før. Etterat Satan Djevelen og hans demoner ble kastet ned på jorden umiddelbart etterat Guds rike ble født i himlene i 1914, har de i sin ondskap vært oppsatt på å få i stand alle de veer og vanskeligheter og all den uro de kan, blant menneskene. (Åpb. 12: 12) Hans viktigste angrepsmål er nå den kristne levning av åndelige israelitter og deres får-lignende medarbeidere, som utgjør en «stor skare». (Åpb. 12: 17) Satan gjør altså sitt ytterste for å skape uro og forstyrrelser og splid iblant dem i den hensikt å oppløse organisasjonen.

3. Ved hjelp av hva slags diskriminering har Satan sørget for en stadig uro i verden, men hvordan har Gud for lenge siden gjort det av med slikt innenfor sin menighet?

³ Alle som elsker liv, og som innen Guds synlige organisasjon har funnet den fred de søkte, må derfor jage målbevisst etter å bevare freden. I verden har det lykkes Satan Djevelen å sørge for en stadig uro og stadige brytninger ved hjelp av diskriminering på grunnlag av de forskjellige raser, stammer og hudfarger. Gud har imidlertid ved Kristus gjort det av med slikt innenfor sin sanne kristne menighet. Den kristne menighet var i sin begynnelse nesten helt og holdent en jøde-kristen organisasjon i fortidens Jerusalem, for utenom jøder besto den bare av noen få omskårne proselytter av andre folkeslag. (Ap. gj. 2: 11; 6: 5) Deretter kom omskårne samaritanere med blant de troende. (Ap. gj. 8: 4—25) Først tre og et halvt år etterat Jesus Kristus døde på torturpelen utenfor Jerusalem, ble den første uomskårne hedning eller ikke-jøde ført inn i den kristne menighet. Han var italiener og het Kornelius, og en god del av hans slektninger og nære venner fulgte med ham inn i menigheten. — Ap. gj. 10: 1 til 11: 2.

4. Hvordan gjorde Gud det mulig for de omskårne jødiske kristne å innrette seg etter denne barmhjertige ordning overfor hedningene?

⁴ Til å begynne med vakte dette ikke liten uro blant de omskårne jødiske kristne, men etter hvert vennet de seg i fred til denne Guds barmhjertige ordning. Det var Gud som gjorde det mulig at uomskårne ikke-jøder til slutt kunne få slippe inn i den kristne menighet. Hvordan det? Han fjernet det gjerde eller den skillevegg som besto i den lov som ble gitt ved Moses, og som hadde skilt jødene ut fra den hedenske verden. Ved å benytte Jesus Kristus som mellommann mellom Gud og mennesker opprettet han en ny pakt med kristne mennesker.

5, 6. Hvordan forklarte Paulus menigheten i Efesus hvorfor det ikke må gjøres forskjell innen menigheten?

⁵ Apostelen Paulus forklarte hvorfor det ikke må være noe skille innen den kristne menighet på grunnlag av forskjelligheter med hensyn til rase, stamme, nasjonalitet eller hudfarge. Han skrev følgende til menigheten i Efesus, som blant annet besto av hedninger eller ikke-jøder som engang var langt borte fra Jehova:

⁶ «Men nå, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to [jøder og hedninger] til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød [som ble naglet til torturpelen] avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved seg selv kunne skape de to [jøder og hedninger] til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset [torturpelen, NW], idet han på dette drepte fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte [hedningene], og fred for dem som var nær ved [jødene]; for ved ham har vi begge [både jøder og hedninger] adgang til Faderen [Jehova Gud] i én Ånd.» — Ef. 2: 11—18.

7. Hvorfor er det i betraktning av den tilvennelse som fant sted i det åndelige Israel for lenge siden, ingen grunn til å ha noe skille mellom den store skare andre får og det åndelige Israel i vår tid, og hvordan framgår dette av Haggai 2: 6—9?

⁷ Jesu offer på torturpelen danner grunnlaget for foreningen av de troende jøder og de troende hedninger av alle folkeslag. Da er det klart at det samme offer, som Jesus brakte for «verdens synd», i dag danner grunnlaget for foreningen av den lille levning av det åndelige Israel og den «store skare» jordiske får av alle ætter og stammer og folk og tunger. Nå i denne tiden da Jehovas gode hyrde samler sine andre får ved sin høyre hånd, må det ikke være noe skille mellom denne store skare andre får og det åndelige israel. «Det skal bli en hjord, en hyrde,» sa den gode hyrde Jesus Kristus. (Joh. 10: 16; Matt. 25: 31—40) Det må råde kristen harmoni, enhet og fred blant alle dem som befinner seg i denne hjord under den gode hyrde. Jesus Kristus, «for han er vår fred». Det er nettopp i forbindelse med sitt løfte om å ryste alle folkeslag og sørge for at alle folkenes kostelige skatter, attråverdige skatter, kommer til Hans tilbedelses hus, at han sier: «Og på dette sted vil jeg gi fred, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Hag. 2: 6—9) Til denne dag har Satan og hans demoner vært ute av stand til å gripe forstyrrende inn i denne profetis oppfyllelse.

Bønn om fred

8. Hva vil vi daglig be om i harmoni med Salme 122: 6—8, og hvorfor kan ikke Jesus Kristus være overhode for en menighet som ikke befinner seg i en slik tilstand?

⁸ Hvis det som er til beste for organisasjonen og til ære for Gud, virkelig ligger oss på hjerte, da vil vi be til fredens Gud om at han må bevare sitt folk i enhet, samdrektighet og fordragelighet. I våre daglige bønner vil vi huske salmisten Davids ord: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Der være fred innen din voll, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!» (Sl. 122: 6—8) Det harmonerer godt med denne bønnen at navnet Jerusalem betyr «fredens eie» eller «grunnlagt i fred». Der hvor Jerusalem lå, hadde presten Melkisedek tidligere hersket som konge av Salem, en titel som betyr «fredens konge». Jehova Gud lovte med en ed at hans Sønn Jesus Kristus skulle være prest og konge i likhet med Melkisedek for evig tid. I harmoni med dette var et av de navnene Guds herliggjorte Sønn skulle få, fredsfyrste. (1 Mos. 14: 18—20; Sl. 110: 1—4; Heb. 6: 20 til 7: 21; Es. 9: 6, 7) Hvordan kan Jesus Kristus som en fyrstelig fredens konge med en slik titel være det åndelige overhode for en menighet som blir splittet og forstyrret og full av uro på grunn av uenighet, fiendskap, misunnelse, kappestrid, rivalisering og sekterisme, slik kristenheten er det i dag og har vært det gjennom alle tider? Han kan ikke det. Men som Konge kan han sørge for at det er fred innen «menigheten, som er hans legeme», og dette gjør han også. (Ef. 1: 22, 23) Ved sine engler sanker han ut fredsforstyrrere. — Matt. 13: 41.

9. a) Hvordan fremhevet Paulus i Filippenserne 4: 6, 7 hvor sterkt bønn bidrar til å skape fred? b) Hva kan Guds lydige tjenere aldri delta i uansett hva slags regjering de er underlagt, når de ber i harmoni med 1 Timoteus 2: 1—4?

⁹ I sitt brev til sine elskede kristne brødre i Filippi fremhevet apostelen Paulus hvor sterkt oppriktig bønn bidrar til å skape fred: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse, og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4: 6, 7) Apostelen var også på det rene med at sanne kristne på jorden må leve under et styre som blir utøvet av verdslige politiske herskere som ikke søker fred med Jehova Gud, og som griper inn i Fredsfyrstens sanne etterfølgeres liv. Paulus skrev derfor denne formaning til den kristne tilsynsmann Timoteus: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser angående alle slags mennesker, angående konger og alle dem som sitter i høye stillinger, forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv med gudhengivenhet og alvor på alle måter. Dette er riktig og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han hvis vilje det er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1 Tim. 2: 1—4, NW) Lydige tjenere for Jehova Gud, vår Frelser, som ber på denne måten, kan aldri delta i reisninger, revolusjoner, opprør, uavhengighetskriger, sammensvergelser eller noen form for folkebevegelse, oppløp eller vold mot personer i høye politiske eller maktutøvende stillinger. Under alle slags styreformer fører trofaste vitner for Jehova et stille og rolig liv, også når deres virksomhet er forbudt.

10. Hva må det å jage etter fred «med alle» innebære for dem som tilhører menigheten, og hva slags frukt viser dette at man bærer, og hvilken visdom viser det at man har?

¹⁰ «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Slik lyder de formanende ord i Hebreerne 12: 14. Hvis de kristne søker å jage etter fred med folk utenfor menigheten, da bør de i sannhet også jage etter fred med dem som er i menigheten, dem som er deres egne innvigde brødre. Vi bør aldri glemme at fred er en av Guds ånds frukter, som vi må kultivere og la bli fullmoden. (Gal. 5: 22) Dette er et tegn på at man har og utøver himmelsk visdom, for «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig». (Jak. 3: 17) Det inspirerte ordspråk sier noe lignende: «Lykkelig er det menneske som har funnet visdom.» Hvorfor? Fordi «dens veier er gledens veier, og alle dens veier er fred». — Ordspr. 3: 13—17, NW.

11. Hvordan framholder Paulus at det er freden som binder menigheten sammen, og hvem fortjener derfor ikke å få være i menigheten?

¹¹ Ja, det som forener Jehovas vitners kristne menighet, er at den er fri for indre strid, uenighet og forvirring. Som en bevitnelse på dette skriver Paulus: «Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. Og Kristi fred råde i eders hjerter [setet for motivet], den [altså freden] som I og ble kalt til i ett legeme [ikke i to eller flere splittede legemer].» (Kol. 3: 14, 15) Hvis vi stadig jager etter å bevare freden, vil den tjene som et forenende bånd blant dem som har Guds ånd. Dette sier Paulus med disse ord: «Vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med fullstendig saktmodighet og mildhet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere alvorlig bestreber dere for å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd. Ett legeme [under Kristus] er det, og en ånd.» (Ef. 4: 1—4, NW) En som med vilje og i ondskap volder forstyrrelser, vandrer ikke slik at han er verdig til å få være i den kristne menighet, som tilhører fredens Gud. — Rom. 16: 17, 18.

En virkning av den teokratiske ordning

12. a) Hva gir ikke Guds rikes fødsel grunn til? b) Hva må vi feste vårt sinn på for å få glede oss ved liv og fred, og hvorfor?

¹² Det forholder seg nå slik at vi siden 1914 har levd under Guds rike, som ble født i himlene det året. Dette burde være og har også vært en årsak til stor glede blant dem som elsker Gud, og som elsker liv. Men det burde ikke få oss til å hengi oss til å ete og drikke på en grådig og hensynsløs og materialistisk måte, noe som vi kan volde anstøt hos andre med, slik at de blir nedbrutt åndelig sett. Det å glede seg ved de fordeler Guds etterlengtede rike fører med seg, innebærer noe langt høyere enn en sløvende fråtsing i mat og drikke. Som Paulus sier: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd. La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld!» (Rom. 14: 17, 19, 20) Det å la tankene kretse om ens selviske kjød hører ikke med til noen kristen livsførsel, men det gjør derimot alle bestrebelser for å framelske Guds ånds frukt. Så sant vi elsker liv og gode dager under Guds rikes herredømme, vil vi gi akt på denne advarsel: «Det å feste sitt sinn på kjødet, betyr død, men det å feste sitt sinn på ånden, betyr liv og fred; for det å feste sitt sinn på kjødet, betyr fiendskap [uvennskap] mot Gud, for det er ikke lydig mot Guds lov, og kan i virkeligheten heller ikke være det. De som er i harmoni med kjødet, kan derfor ikke behage Gud.» (Rom. 8: 6—8, NW) Fest derfor ditt sinn på ånden, og ha fred med Gud.

13. Hva betydde Guds rikes maktovertagelse i 1914 for den menighet som består av dets undersåtter, og når ble det slik for dem som en oppfyllelse av Esaias 60: 17?

¹³ Det at Guds rike kom til makten i himlene i 1914, skulle derfor føre til noe helt annet enn løssloppen festing — det skulle føre til større strenghet på jorden innen den menighet som består av Rikets undersåtter. Dengang i fordums tid da det ikke var noen menneskelig konge i Israel, var det slik at enhver israelitt gjorde hva rett var i hans egne øyne. Men da Gud på deres anmodning ga dem en menneskelig konge, ble det slutt med denne omfattende personlige handlefrihet, akkurat som Jehova Gud selv hadde varslet dem om på forhånd. (Dom. 21: 25; 1 Sam. 8: 9—18) Denne strenghet ble merkbar blant våre dagers Jehovas vitner da de begynte å få i stand teokratiske framgangsmåter og ordninger blant seg i forbindelse med at de reorganiserte seg etter den ødeleggende første verdenskrig. Dette var særlig tilfelle fra 1938 av, etterat den todelte artikkelen «Organisasjonen» hadde stått i bladet Vakttårnet. Denne artikkelen var basert på Esaias 60: 17: «I stedet for kobber vil jeg gi gull, i stedet for jern vil jeg gi sølv, i stedet for tre kobber og i stedet for sten jern, og jeg vil gjøre fred til din øvrighet [Guds symbolske hovedstad eller organisasjon] og rettferdighet til din styrer.»

14. Hvordan førte det til framgang at den teokratiske ordning ble innført, og hva må derfor alle som elsker liv, lojalt støtte opp om og bevare?

¹⁴ Som lovt i denne profetien resulterte det i framgang at den teokratiske ordning ble innført fullt ut blant Jehovas vitner på jorden fra 1938 av. Det førte til en merkbar framgang. Det bidro til å skape større fred. Det gjorde det lettere å opprettholde freden innen organisasjonen. Det førte til at virkemåter og oppførsel ble ensartet over hele jorden i alle de 175 land hvor Jehovas vitner nå forkynner det gledelige budskap om Hans rike som en oppfyllelse av Matteus 24: 14. Det fjernet ulikheter, forvirring, uregelmessigheter og uorden fra den verdensomspennende organisasjon. Det bidro til oppfyllelsen av Guds kjærlige løfte til hans hustru-lignende organisasjon: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» (Es. 54: 13) Alle som elsker liv, vil derfor i sin oppriktige jagen etter fred lojalt støtte opp om og bevare organisasjonens teokratiske oppbygning.

15. Hvordan gjelder dette også menighetens møter, som Paulus trekker opp retningslinjer for i 1 Korintierne 14: 26, 29—33?

¹⁵ Dette å forvalte organisasjonens anliggender på en teokratisk måte eller i samsvar med Guds regler, gjelder også ledelsen av den kristne menighets møter og det program deltagerne ved disse møter må rette seg etter. Paulus talte som et medlem av det teokratiske styrende organ imot uordentlige møter eller møter uten god sammenheng, uten noe kontrollert program, møter hvor det kunne bli sagt eller gjort noe som ikke hadde tilknytning til det øvrige, og som ikke ble forklart eller forstått. Han sa: «La alt foregå slik at det tjener til å bygge opp. Av dem som taler profetisk, skal bare ta eller tre få ordet; de andre skal ta det opp til prøve. Men dersom en annen får en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie. Slik kan dere alle komme til og tale profetisk, den ene etter den andre, så alle kan lære og alle få formaning. Profet-ånder adlyder profeter [de åndens gaver profetene har, skal være under profetenes kontroll, NW]; Gud er jo ikke uordens Gud, men freds Gud.» — 1 Kor. 14: 26, 29—33, UO.

16. Hva sier David og Peter at vi må holde oss fra i vår jagen etter fred, og hvordan?

¹⁶ Av hensyn til menighetens enhet, harmoni og velgjørende ro må vi spesielt vokte vår tunge og våre lepper. Salmisten David sa jo følgende like etterat han hadde spurt hvem som hadde lyst til liv og elsket nok dager til å se det som er godt: «Vokt din tunge mot det som er ondt, og dine lepper mot å tale svik.» (Sl. 34: 14, NW) Og apostelen Peter siterte jo disse Davids ord like etterat han veiledet sine kristne brødre med disse ord: «Så dere ikke gjengjelder urett med urett eller hån med hån, men tvert imot gir en velsignelse, for dere ble kalt til denne handlemåte, slik at dere skal kunne arve en velsignelse.» (1 Pet. 3: 9, NW) Med tungen og leppene kan vi gjengjelde urett med urett. Med tungen og leppene kan vi håne dem som håner oss. Men med tungen og leppene kan vi også gi en velsignelse, selv til en som gjør oss urett eller håner oss. Det fører til bedre resultater å gi en velsignelse. Det er et mildt svar som stiller harme. (Ordspr. 15: 1) Det fører til åndelig gagn, i det minste for den som velsigner. Det sparer ham for å bli lik den som taler urett eller håner. Det bidrar til å skape fred innen organisasjonen. Så sant vi jager etter fred, kan vi derfor ikke komme utenom å holde vår tunge fra det som er urett, og våre lepper fra å tale svik. Vi er ganske enkelt nødt til å avholde oss fra baktalelse, bakvaskelse og hån.

17. Hvori består den beste beskyttelse mot dette, og hvorfor strider ikke dette mot det å jage etter fred?

¹⁷ Den beste beskyttelse mot dette består i å undervise i og forkynne den dyrebare sannhet om Guds rike både på våre møtesteder og utenfor, offentlig og fra hus til hus. Misforstå ikke: Fred i forbindelse med gudsfrykt vil ikke si uvirksomhet, lediggang eller latskap. Fredens Gud har gitt sitt organiserte folk, sine vitner på jorden, et krevende arbeid å gjøre. Dette arbeidet er å vitne om Ham og hans regjerende Sønn Jesus Kristus over hele den bebodde jord, overfor alle folkeslag, før de møter en brå ende i Harmageddon.

18. a) Hva er alle Jehovas vitner uansett bakgrunn klar over når det gjelder utførelsen av dette arbeid? b) Hvilken Jesu befaling adlyder de derfor som en oppfyllelse av hvilken profeti om fred og brorskap?

¹⁸ Dette arbeid må utføres av hans innvigde vitner av alle nasjonaliteter, stammer, folkeslag, hudfarger og tungemål. De kan ikke utføre dette arbeidet i forening hvis de samtidig skal strides og kjekle innbyrdes på grunn av ytre forskjelligheter som har naturlige årsaker. De må samarbeide fredelig. Hvis de skal kunne utføre sitt gudsgivne vitnearbeid på en harmonisk måte over hele jorden, må det råde fred blant dem og mellom deres menigheter uansett hvilke nasjonaliteter, raser og stammer de er av. Jehovas vitner erkjenner denne viktige sannhet. De adlyder derfor den formaning Jehovas fremste vitne, Jesus Kristus, har gitt: «Hold fred med hverandre!» (Mark. 9: 50) De bringer sine gjerninger og sine bestrebelser i harmoni med det skjønne profetiske syn i Esaias 2: 1—4, et syn som gjelder denne internasjonale fred og dette internasjonale brorskap i den forente tilbedelse av Jehova Gud. Derfor har deres vitnearbeid framgang. — Jak. 3: 18.

19. a) Hva slags krigføring er de væpnet til, og hvordan? b) Hvem søker de i sitt arbeid fra hus til hus, men hvem trekker de seg bort fra?

¹⁹ Uansett hvor de går med Rikets budskap, arbeider de til fremme av den varige fred som skal smykke Guds nye, rettferdige verden. De er bare væpnet til åndelig krigføring, og ikke til noen blodig kjødelig krig. Følgelig ruster de seg slik apostelen Paulus sa at de skulle: «Ha som sko på føttene den beredskap fredens evangelium gir.» (Ef. 6: 11—15, UO) I sitt arbeid fra hus til hus er de på utkik etter slike som gjerne vil ha fred med Gud. Jesus Kristus påla dem dette da han sa: «Når dere kommer inn i et hus, da skal dere først si: ’Fred være med dette huset!’ Og er det noen der som er åpen for fred, da skal freden bli hos ham; men er det ikke det, da skal den vende tilbake til dere selv.» (Luk. 10: 5, 6, UO; Matt. 10: 12, 13) Hvis det viser seg at den de treffer, er en fredens fiende, forlater de hans hus. De har ikke noe med å føre en religiøs, trette med Jehovas fiender.

20. Hvorfor fortsetter de å glede seg trass i religiøs forfølgelse, og hvilket sikkert håp om fred har de?

²⁰ Ikke desto mindre kommer de ofte ut for religiøs forfølgelse. Men de fortsetter likevel å glede seg. «De som råder til fred, får glede.» (Ordspr. 12: 20) De kjenner til Guds løfte om at mennesker som i urettferdighet skaper trengsler for dem, skal bli ødelagt i Harmageddon. (2 Tess. 1: 6—10) De finner styrke og trøst i det sikre håp om at deres stadige jagen etter å bevare freden vil bli belønnet med fred uten ende etter Harmageddon i den nye verden som Jehova Gud, den rettferdige dommer, har lovt. «Han . . . skal betale enhver etter hans gjerninger: dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, . . . men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode.» — Rom. 2: 6—10.

21. Hva ønsker vi å kunne svare på hvilket inspirert spørsmål, og hva vil vi derfor søke og jage etter å bevare?

²¹ La oss nå komme tilbake til det guddommelig inspirerte spørsmål: «Hvem er den mann som har lyst til liv, som elsker nok dager til å se det som er godt?» Kan vi nå hver for oss svare: «Det gjør jeg»? Hvis vi kan det, så la oss på den måte Jehova Gud anviser, søke å finne fred og jage etter å bevare den.

22. del — ’Skje din vilje på jorden’

Kort tid før den engang så mektige babyloniske verdensmakt falt for mederne og perserne, hadde den jødiske landflyktige profet Daniel et syn som viste at det kommende medo-persiske verdensrike i sin tur skulle bli omstyrtet av den greske erobreren Alexander den store og bli etterfulgt av det makedoniske eller greske verdensrike og andre verdensmakter som skulle ha befatning med Jehovas folk, som Daniel tilhørte. I åttende kapitel i Daniels profeti ble Alexander den store billedlig framstilt ved et veldig horn som en geitebukk hadde mellom øynene. Alexanders død ble billedlig vist ved at det store hornet ble brutt av. Men i dets sted vokste det opp fire horn, som var et bilde på de fire hellenistiske riker som oppsto av Alexanders rike. Av et av disse fire hornene skjøt det opp et ’lite horn’, som ble meget mektig på jorden. Den historiske oppfyllelse av Bibelens profeti har vist at dette symbolske ’lille horn’ ikke var det romerske verdensrike som oppslukte de fire hellenistiske riker, men det senere verdensrike som vokste opp fra noe som engang var en del av det romerske verdensrike, nemlig den anglo-amerikanske verdensmakt. Dette verdensrike fikk sin begynnelse i Britannia, hvor romerne hadde et fotfeste helt til 436 e. Kr.

18. Hvordan kom det ’lille horn’ opp av et av de fire horn, og hvordan vokste det seg stort mot sør og øst og mot det «fagre land»?

¹⁸ Det var i det syttende århundre, i dronning Elisabeth I’s tid, at Britannia begynte å svinge seg opp til å bli en verdensmakt, og den britiske flåte var det middel som først og fremst bidro til å øke landets kolonivelde og utvide dets stilling som et verdensrike. I 1815 hadde den nederlandske, den spanske og den franske flåte, som alle konkurrerte med den britiske flåte om herredømmet på havet, praktisk talt sluttet å eksistere; og fram til den første verdenskrig i 1914 var den britiske flåte faktisk «verdens sjøpoliti; . . . denne flåten har vært det viktigste middel til å bygge opp og holde sammen det største verdensrike som verden noensinne har sett».a Ved slutten av den annen verdenskrig hadde Storbritannias krigs allierte, Amerikas forente stater, som hadde utviklet seg fra de