De som reiser på besøk til andre land, bør spesielt være på vakt mot uvennlige og uberettiget kritiske tanker. Underlige skikker og ting en ser, kan godt få en til å trekke ufordelaktige sammenligninger med forholdene i ens eget land. Ville det ikke i stedet være bedre å vise empati, å prøve å sette seg i andres sted? Hvis en gjør det, vil en kunne vise toleranse, idet en innser i hvilken grad menneskene er offer for omstendigheter. Hvis en har det rette syn, vil en oppriktig beundre dem for det de er i stand til å utrette under de rådende forhold.

Lær deg å glede deg over det andre gjør, ved å legge merke til deres gode sider i stedet for å være altfor opptatt av deres feil. Vær ikke lik ham som la merke til at en taler gjentok et bestemt uttrykk, og holdt regning med hvor mange ganger han brukte det. Hvor mye større gagn ville han ikke ha hatt av foredraget hvis han hadde konsentrert seg om de argumenter som ble framholdt, og satt pris på talerens oppriktighet!

Du bør derfor, både for din egen del og for å oppnå et godt forhold til andre, være på vakt mot uvennlige tanker. Gi i stedet akt på det inspirerte rådet: «For øvrig, brødre, alt som er . . . elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 8.

Vær på vakt mot umoralske tilbøyeligheter

TIDLIG på året i 1972 offentliggjorde et populært amerikansk billedblad et spørreskjema angående ekteskapet og innbød sine lesere til å fylle det ut og sende det inn. Seks måneder senere opplyste bladet at det hadde fått inn 62 000 skjemaer fra lesere hvis svar utgjorde «et nøkternt, ofte entusiastisk, undertiden hissig, forsvar av det tradisjonelle ekteskap». Men én ting er å ’forsvare det tradisjonelle ekteskap’, noe ganske annet er å leve i samsvar med normene for det. — Life, 17. november 1972.

Ta for eksempel en kjent og godt likt mann. Etter å ha tjent i om lag 20 år som presiderende tilsynsmann i en menighet ble han utstøtt som en ekteskapsbryter som ikke viste noen anger. Det forholdt seg ikke slik at han opprinnelig hadde hatt noe ønske om å synde. Han var ganske enkelt blitt forfremmet i sitt verdslige arbeid til en stilling som innebar stor anseelse, og han måtte foreta lange forretningsreiser. På disse reisene spiste og drakk han og hadde selskapelig samvær med mennesker som ikke hadde noen betenkeligheter med å begå ekteskapsbrudd, og han ga etter for fristelsen.

Som vanlig er i slike tilfelle, holdt han forholdet skjult for sin hustru og den kristne menighet og levde således en tid på en løgn. Han ignorerte slike bibelske advarsler som: «I skal vite at eders synd skal finne eder.» «Noen menneskers synder er åpenbare for alle . . . , men hva andre mennesker angår, blir også deres synder åpenbare senere.» Det er ikke tvil om at han ga næring til umoralske tilbøyeligheter, og når anledningen kom, ga han etter for disse tilbøyelighetene og fortsatte å handle galt. For en tragedie, ikke bare for ham selv, men også for hans familie og for menigheten! — 4 Mos. 32: 23; 1 Tim. 5: 24, NW.

Noe som viser at umoralske tilbøyeligheter gjør seg sterkt gjeldende blant menn, er den popularitet visse blad for menn, som inneholder bilder av nakne kvinner og skitne vitser, har fått. Mens det ene bladet etter det andre må gå inn på grunn av stigende omkostninger og mangel på interesse hos leserne, får disse bladene som oppmuntrer til utukt, stadig større opplag og roser seg av å bli solgt i millioner av eksemplarer, til tross for den høye prisen pr. eksemplar.

Når det gjelder amerikanske hustruer, uttalte en av de fremste skribentene i et dameblad at «den hemmelighet mange amerikanske hustruer holder best på, er . . . at de dagdrømmer om menn» på en umoralsk måte. Han sa at denne tilbøyeligheten er utbredt, og at det også finnes psykiatere som bifaller slikt dagdrømmeri. Disse psykiaterne hevder at dette er en akseptabel flukt fra kjedsommelighet eller mangel på romantikk i ens liv. De sier ikke desto mindre at slik fantasering kan ta overhånd i den grad at den utgjør en trusel mot stabiliteten i ens ekteskap.

Umoralske tilbøyeligheter er et resultat av våre første foreldres synd, for de er en form for selviskhet, det å sette selviske begjæringer foran Guds lover, slik Adam og Eva gjorde da de syndet.

Ett er sikkert, og det er at Skaperen ga menneskene et så sterkt formeringsinstinkt at det ikke ville være noen fare for at menneskeslekten skulle dø ut. Og i sin visdom og kjærlighet skapte han også kjønnene slik at de kan bidra mye til hverandres velvære og lykke og være til glede for hverandre.

Men Skaperen gir ikke bare gaver, han fastsetter også på en rettferdig og vis måte hvordan disse gavene skal brukes. Han bestemte således at menneskene skal holde seg i live ved å spise og drikke, noe som gir en behagelig følelse, men han hadde ikke til hensikt at menneskene skulle være drankere eller fråtsere. Minst av alt var det hans hensikt at de skulle stjele eller myrde for å få tak i den maten de ønsket eller trengte. Det er derfor hans Ord fordømmer fråtseri og drukkenskap, tyveri og mord. — Sl. 104: 15; Ordspr. 23: 20; Fil. 3: 19; 1 Pet. 4: 15.

Det samme er tilfelle når det gjelder Guds gave i forbindelse med kjønnslivet. Han skapte menneskene til mann og kvinne, og han alene har rett til å bestemme på hvilken måte denne gaven skal brukes. Hans Ord fordømmer derfor ekteskapsbrudd og utukt. (Heb. 13: 4) Bibelen fordømmer ikke bare disse syndene; den taler også imot alt som kan være en tilbøyelighet i retning av dem. Jesus sa således at hvis en gift mann fortsatte å se på en kvinne, ikke bare for å beundre hennes skjønnhet, men med et ønske om å ha kjønnslig omgang med henne, hadde han allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. — Matt. 5: 28.

På lignende måte advarte apostelen Paulus ikke bare imot slike synder som utukt og ekteskapsbrudd, men også imot all urenhet og skamløshet eller «løsaktig oppførsel» (NW). Alle slike ting ville hindre en kristen i å oppnå evig liv. (Gal. 5: 19—21) Hvor alvorlig Paulus så på dette spørsmålet, framgår av de råd han ga sin venn Timoteus. Han formante Timoteus til å behandle eldre kvinner slik han ville behandle sin egen mor, med respekt og vennlighet, og de yngre kvinnene i menigheten som sine egne, kjødelige søstre. Hvordan? «I all renhet!» Senere, da han skrev til Timoteus annen gang, følte han det igjen påkrevd å gi Timoteus råd angående slike ting, idet han sa: «Men fly ungdommens lyster, og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!» Hvis hjertet er fylt med urene tanker eller fantasiforestillinger, hvordan kan en da påkalle Jehova Gud i bønn av et rent hjerte? — 1 Tim. 5: 2; 2 Tim. 2: 22.

Tanken på romantiske opplevelser virker forlokkende på mange gifte hvis ektefeller kanskje er avvisende, fantasiløse eller altfor opptatt med arbeid. Men romantiske opplevelser utenfor ekteskapet eller mellom to som ikke har til hensikt å inngå ekteskap, er en snare. Dr. Mace forteller således i sin bok Marriage — East and West om hva en orientalsk kvinne sa angående sin venninne som hadde en utenomekteskapelig forbindelse: «Misforstå meg ikke. Jeg elsker min mann og er glad i mitt hjem og har ikke til hensikt å følge hennes eksempel.» Så tilføyde hun smilende: «Men det er da litt romantisk, ikke sant?»

Hva er så botemidlet mot umoralske tilbøyeligheter? Framfor alt er det nødvendig å vokte hjertet ved å være nøye med hva en tilfører sinnet. (Ordspr. 4: 23) Sky underholdning som oppmuntrer til ukristen oppførsel, og la være å lese om slike ting i aviser, blad eller bøker. Istedenfor å dvele ved «romantiske» episoder bør en gi akt på det apostoliske råd: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Hvilken motgift er ikke dette mot romantiske dagdrømmer! — Fil. 4: 8.

Ut fra Guds Ord lærer vi at «romantiske» løse forbindelser er urette og onde, og at vi skal hate det onde. (Sl. 97: 10) Selv om en aldri omsetter romantisk fantasering eller dagdrømmeri i handling, gjør det likevel skade. Hvordan det? Ved at det nødvendigvis må svekke ens kjærlighet til og respekt for ens ektefelle, bevirke at en blir likegyldig når det gjelder å behage Skaperen i andre ting, gi en dårlig samvittighet og svekke ens nidkjærhet for rettferdigheten.

Guds Ord viser klart hva som er en forstandig handlemåte — ikke å gi etter for urette følelser og tilbøyeligheter — men å tukte seg selv, å følge rette prinsipper og å ha sin lyst i Guds lov, meditere over den og la seg lede av den. — Sl. 1: 1—6; Ordspr. 2: 1—9.

Spørsmål fra leserne

● Hva betyr det som står i Predikeren 9: 5, 6: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen»? — USA.

Ved å lese sammenhengen forstår vi at Salomo, som har skrevet Predikeren, taler ut fra synet på livet slik det er nå, på jorden «under solen», vi kan si ut fra et rent menneskelig synspunkt, slik en iakttager ser på det rent objektivt. Han tar ikke her i betraktning at det er Guds hensikt å tilveiebringe en oppstandelse. Han tar for seg menneskets situasjon slik den blir beskrevet av apostelen Paulus i Romerne 8: 20: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet (nytteløshet, NW).» Salomo sier at «alt er tomhet», at «det samme hender den rettferdige og den ugudelige». — Pred. 1: 2; 9: 2, 3.

Dette er den situasjon som hele menneskeheten befinner seg i. Rike og fattige, store og små, gode og onde — alle dør. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «Alle dør i Adam.» (1 Kor. 15: 22) De rettferdige er i bunn og grunn ikke noe bedre stilt enn de onde med hensyn til livslengde. Men dette benekter ikke den kjensgjerning at Gud ser annerledes på de rettferdige, og at han har tilveiebrakt et håp for dem som holder dem oppe nå og gir løfte om liv i framtiden. Apostelens uttalelse, som vi tidligere delvis har sitert, lyder: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet — ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder — i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» — Rom. 8: 20, 21.

Salomo ser situasjonen fra en iakttagers synspunkt og viser at «gjennomsnittsmennesket», et verdslig menneske, vet at han kommer til å dø, akkurat som han ser at alle andre mennesker dør. Han er seg døden bevisst. Han ser også at en som er død, vet ikke noe av det som foregår rundt ham. Mennesker kan ikke gjøre noe for ham; penger betyr ingenting. Verden går videre, og i det pulserende, daglige liv kan ikke engang hans slektninger og venner lenger ta ham med i sine planer og foretagender og må følgelig til slutt glemme ham. Ikke slik å forstå at de ikke lenger husker at han var til, men han utgjør ikke lenger noen kraft og spiller ikke lenger noen rolle i deres liv. Hans personlighet blir for en stor del glemt, og neste generasjon kjenner ham faktisk ikke i det hele tatt.

En som er død, kan ikke lenger gi uttrykk for kjærlighet, hat eller ærgjerrighet. Uansett hvor stor makt, myndighet eller rikdom han hadde mens han levde, går dette over på andre hender, og han har ikke noe han skulle ha sagt. (Pred. 2: 21) Han har i all evighet ingen del mer i denne tingenes ordning, og han ville for alltid ha vært ute av bildet hvis det ikke hadde vært for Guds foranstaltning, som går ut på å skape en ny ordning og la de døde komme tilbake i en oppstandelse.

Salomo skriver derfor bare for å vise situasjonen ut fra den forutsetning at det ikke var noe mer enn denne nåværende verden. Han viser hvor tomt livet er hvis en ikke er en tilbeder av Gud. Men apostelen Paulus sa til de kristne i Tessalonika: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham., — 1 Tess. 4: 13, 14.

Salomo var «forsamleren» (som er betydningen av det hebraiske ordet Qo·he’leth, tittelen på Salomos bok). Han anstrengte seg for å samle folket om tilbedelsen av Jehova. Det var derfor han beskrev nytteløsheten ved den situasjon som denne verden befinner seg i, og etter å ha vist hvor fullstendig tom og håpløs den er, pekte han på den sanne Kilde til håp ved å si: «Enden på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» — Pred. 12: 13, 14.