«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 56. bok — Titus

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Makedonia (?)

Fullført: ca. 61—64 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. a) I hvilke omgivelser var menighetene på Kreta blitt til? b) Hva var det derfor nødvendig for de kristne på Kreta å gjøre, og hvilken oppgave hadde Titus fått seg betrodd?

«PAULUS, Guds tjener og Jesu Kristi apostel . . . til Titus, min ekte sønn i den felles tro.» (Tit. 1: 1, 4) Slik begynner Paulus sitt brev til sin medarbeider Titus, som i lang tid hadde fulgt ham på hans reiser, men som han hadde latt bli igjen på Kreta og gitt i oppdrag å organisere menighetene bedre. Det var ikke noen liten oppgave Titus hadde fått. Det ble sagt at denne øya hadde vært en bolig for «guders og menneskers far», og det var et ordtak som sa: «Til Kreta en kreter,» og med det mente en at det skulle noe til for å hamle opp med en kreter.a De som bodde på Kreta, var kjent for å være løgnaktige. Ja, Paulus påpekte til og med at deres egen profet hadde sagt: «Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late buker.» (Tit. 1: 12) Kreterne på Paulus’ tid er også blitt beskrevet på følgende måte: «Innbyggerne hadde en svak karakter. De var uærlige, falske og trettekjære. De var grådige, levde et utsvevende liv og var henfalne til en usedvanlig form for drukkenskap, og de jøder som hadde bosatt seg blant dem, så ut til å ha sunket enda dypere enn de innfødte i umoral.»b Det var i slike omgivelser menighetene på Kreta var blitt til, og Paulus’ formaning til de troende der om å «fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig» var derfor meget betimelig. — Tit. 2: 12.

2, 3. a) Hvilken forbindelse hadde Titus med Paulus? b) Hvorfra skrev Paulus sannsynligvis brevet til Titus, og hva var hensikten med det?

² Brevet til Titus forteller svært lite om Paulus’ forbindelse med Titus. Ordene «min ekte sønn i den felles tro» kan imidlertid tyde på at Titus fikk sannheten gjennom Paulus’ forkynnelse. (Tit. 1: 4) Fra de steder hvor han blir omtalt i andre av Paulus’ brev, kan en imidlertid hente mange opplysninger om ham. Titus, som var greker, var ofte sammen med Paulus, og i hvert fall ved én anledning var han med Paulus til Jerusalem. (Gal. 2: 1—5) Paulus omtaler ham som «min medbroder og medarbeider». Det var Titus som Paulus hadde sendt til Korint etter at han hadde skrevet sitt første brev til korintierne fra Efesos. Mens Titus var i Korint, var han opptatt med den innsamling som pågikk til gagn for brødrene i Jerusalem, og på Paulus’ oppfordring dro han senere tilbake dit for å fullføre innsamlingen. Det var da Titus dro til Korint for annen gang, etter at han hadde møtt Paulus i Makedonia, at han hadde med seg Paulus’ annet brev til korintierne. — 2 Kor. 8: 16—24; 2: 12, 13; 7: 5—7.

³ Da Paulus var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma, var han igjen sammen med Timoteus og Titus i de siste årene av sin tjeneste. Det ser ut til at de sammen utførte tjeneste på Kreta og i Hellas og Makedonia. Til slutt dro Paulus til Nikopolis i den nordvestlige delen av Hellas, hvor han antagelig ble arrestert, for så å bli ført til Roma, hvor han igjen ble fengslet og til slutt henrettet. Det var under besøket på Kreta at Paulus lot Titus bli igjen for å «sette det i rette skikk som ennå sto tilbake, og innsette eldste i hver by» i samsvar med de instrukser han hadde gitt. Det ser ut til at Paulus skrev sitt brev kort tid etter at han hadde forlatt Titus på Kreta, sannsynligvis mens han var i Makedonia. (Tit. 1: 5; 3: 12; 1 Tim. 1: 3; 2 Tim. 4: 13, 20) Paulus har antagelig hatt den samme hensikt med dette brevet som med det første brevet til Timoteus, nemlig å styrke og oppmuntre en av sine medarbeidere og gi ham autoritativ støtte i forbindelse med hans plikter.

4. Når må brevet ha blitt skrevet, og hvilke beviser har vi for at det er autentisk?

⁴ Brevet må ha blitt skrevet mellom det tidspunkt da Paulus ble løslatt fra fengslet, sannsynligvis i år 61, og det tidspunkt da han igjen ble arrestert, nemlig da Nero begynte med sine forfølgelser omkring år 64. Det finnes like mange beviser for at brevet til Titus er autentisk, som det finnes for at brevene til Timoteus fra samme tidsperiode er autentiske. Disse tre brevene er ofte blitt kalt «pastoralbrevene». Stilen i dem er den samme. Irenaeus og Origenes siterer begge fra brevet til Titus, og mange andre autoriteter fra gammel tid bekrefter også at dette brevet er kanonisk. Brevet finnes i Det sinaittiske manuskript og Det alexandrinske manuskript. I John Rylands bibliotek finnes det et papyrusfragment, P³², som er et kodeksblad fra det tredje århundre, og som inneholder Titus 1: 11—15 og 2: 3—8. Det er hevet over enhver tvil at dette brevet er autentisk og at det med rette blir regnet med blant Bibelens inspirerte bøker.

INNHOLDET AV TITUS

5. a) Hvilke kvalifikasjoner legger Paulus vekt på at en tilsynsmann må ha, og hvorfor er dette nødvendig? b) Hvorfor må Titus irettesette med strenghet, og hva blir sagt om urene mennesker?

⁵ Tilsynsmenn må formane ved den sunne lære (1: 1—16). Etter en kjærlig hilsen kommer Paulus inn på de kvalifikasjoner en tilsynsmann må ha. Han legger vekt på at en tilsynsmann må være «ulastelig», glad i det gode, rettferdig, hellig, «en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». Dette er nødvendig i betraktning av at det er mange som «dårer folks hu», som nedriver hele hus for ussel vinnings skyld. Titus må derfor «tale dem strengt til rette, for at de må bli sunne i troen, så de ikke gir seg av med jødiske eventyr». Urene mennesker kan nok si at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er ulydige. — 1: 6—10, 13, 14.

6. Hvilke råd blir gitt med hensyn til de kristnes oppførsel?

⁶ Å leve tuktig, rettferdig og gudfryktig (2: 1—3: 15). Gamle menn og gamle kvinner skal være verdige og te seg som det sømmer seg. De unge kvinner skal elske sin mann og sine barn og være lydige mot sin egen mann, «for at Guds ord ikke skal bli spottet». De unge menn bør være et forbilde i gode gjerninger og sunn tale. Tjenere bør vise «all god troskap». Guds ufortjente godhet (NW), som fører til frelse, er blitt åpenbart, og de som Gud gjennom Kristus Jesus har renset til «et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger», blir derved oppmuntret til å leve tuktig, rettferdig og gudfryktig. — 2: 5, 10, 14.

7. Hva understreker Paulus i forbindelse med det å underordne seg og i forbindelse med frelsen og det å gjøre gode gjerninger?

⁷ Paulus understreker betydningen av å underordne seg under myndigheter og «vise all saktmodighet [mildhet, NW] mot alle mennesker». En gang var Paulus og hans medkristne ikke bedre enn andre mennesker. Ikke for rettferdige gjerningers skyld, men på grunn av Guds godhet, kjærlighet og miskunn og ved den hellige ånd er de blitt frelst og etter håpet blitt arvinger til det evige liv. De som tror på Gud, må ikke desto mindre «legge vinn på å gjøre gode gjerninger». De skal holde seg fra dårlige stridsspørsmål og kiv om loven, og et menneske som gir seg av med vranglære, skal de vise fra seg, etter at de har formant ham én gang og én gang til. Paulus ber Titus om å komme til ham i Nikopolis, og etter at han har gitt ham ytterligere instrukser i forbindelse med misjonærarbeidet, understreker han igjen betydningen av å gjøre gode gjerninger, av ikke å være uten frukt. — 3: 2, 7, 8.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

8. Hva i Paulus’ råd i brevet til Titus er «godt og nyttig» for oss som lever nå, og hvorfor?

⁸ De kristne på Kreta var omgitt av korrupsjon og løgnaktige og grådige mennesker. Skulle de bare følge mengden? Eller skulle de skille seg ut fullstendig fra de mennesker de bodde blant, for å tjene som et folk som var helliget til Jehova Gud? Når Paulus gjennom Titus viser at kreterne må «legge vinn på å gjøre gode gjerninger», sier han også: «Dette er godt og nyttig for menneskene.» Også i vår tid, i en verden som har sunket ned i en mudderpøl av løgn og uærlige framgangsmåter, er det «godt og nyttig» for sanne kristne å «lære å gjøre gode gjerninger», å bære frukt i tjenesten for Gud. (Tit. 3: 8, 14) Det at Paulus fordømmer den umoral og ondskap som utgjorde en trusel mot menighetene på Kreta, er en advarsel til oss nå når ’Guds ufortjente godhet (NW) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden’. De kristne må også være «rede til all god gjerning» ved å være lydige mot myndigheter og på den måten bevare en god samvittighet. — Tit. 2: 11, 12; 3: 1.

9. Hvordan blir nødvendigheten av å undervise på rette måte understreket, og hva kan i denne forbindelse sies om tilsynsmannens ansvar?

⁹ Titus 1: 5—9 supplerer 1 Timoteus 3: 2—7 med hensyn til hvilke krav den hellige ånd stiller til tilsynsmennene. Det blir her lagt vekt på at de «holder fast ved det troverdige ord» og underviser menigheten. Hvor viktig er ikke dette når det gjelder å føre alle fram til modenhet! Nødvendigheten av å undervise på rette måte blir i virkeligheten understreket flere ganger i brevet til Titus. Paulus oppfordrer Titus til å ’tale det som sømmer seg for den sunne lære’. De gamle kvinner bør være «veiledere i det gode», og tjenere bør i alt være «en pryd for Guds, vår frelsers lære». (Tit. 1: 9; 2: 1, 3, 10) Paulus viser hvor viktig det er at Titus i egenskap av tilsynsmann er bestemt og fryktløs i sin tale. Han sier: «Tal dette og forman og irettesett med all myndighet!» Og med hensyn til dem som ikke er lydige, sier han: «[Du skal] tale dem strengt til rette, for at de må bli sunne i troen.» Paulus’ brev til Titus er derfor spesielt «nyttig til opplæring, til refselse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet». — Tit. 2: 15; 1: 13; 2 Tim. 3: 16, NW.

10. Hva ansporer brevet til Titus oss til å gjøre, og hvilket ’lykkelig håp’ styrker det?

¹⁰ Brevet til Titus gir oss en dypere verdsettelse av Guds ufortjente godhet og ansporer oss til å vende oss bort fra verdens ugudelighet «mens vi venter på det salige [lykkelige, NW] håp og åpenbarelsen av den store Gud og vår frelser Jesu Kristi herlighet». Og de som er blitt erklært rettferdige gjennom Kristus Jesus, vil bli «arvinger til det evige liv» i Guds rike. — Tit. 2: 13; 3: 7.

[Fotnoter]