Hva sier Bibelen?

Hva er sjelen?

DU HAR sikkert mange ganger hørt folk si: «Det var ikke en levende sjel der inne.» Du hadde ikke noe problem med å forstå at det de mente, var at det ikke var et menneske i rommet. Du tenkte ikke på en usynlig ånd uten legeme da du hørte dette uttrykket.

Når Bibelen bruker ordet «sjel», bruker den det likeledes alltid om en person eller om et dyr, om noe som lever, rører seg og til en viss grad er bevisst. Når ordet blir brukt om mennesker, er det knyttet til et kjødelig menneskes ønsker, følelser og erfaringer. Bibelen sier at sjelen kan «velsigne» andre, ’vansmekte’, «faste» og «gråte». (1 Mos. 27: 4; 3 Mos. 26: 16; 51. 35: 13; Jer. 13: 17) «Den sjel som synder, den skal dø,» sier Esekiel 18: 4, 20 (ifølge eldre norsk oversettelse). Menneskesjelen er ikke udødelig. Og det er ikke bare sjeler som synder, som kan dø. Jesus Kristus, som var syndfri, «uttømte sin sjel til døden» som en løsepenge for at syndere, også de som var døde, skulle kunne vinne livet tilbake. — Es. 53: 12.

Når ordet «sjel» blir brukt om et menneske i Bibelen, betyr det derfor «liv som et menneske» eller mer nøyaktig, «den fornuftutstyrte skapning som er et menneske». Det sikter til hele personen, alle deler av kroppen hans, og til hans personlighet, med alle dens karaktertrekk og tilbøyeligheter. Synes du at dette høres merkelig ut?

Legg da merke til hva New Catholic Encyclopedia (bind 13) sier under overskriften «Sjel (i Bibelen)»: «Nepes [eller nephesh, det hebraiske ordet for ’sjel’] blir brukt om både dyr og mennesker. Hvis det er tale om liv som et menneske, svarer nepes til personen, til ’jeg’et’. Etter døden går nepes til sheol.

Det ovenstående sammendraget viser at det ikke er tale om noen dikotomi [todeling] i form av kropp og sjel i GT [Det gamle testamente]. Israelitten så tingene som noe konkret, i sin helhet, og han betraktet følgelig menneskene som personer og ikke som sammensetninger. Ordet nepes, som riktignok er oversatt med vårt ord ’sjel’, sikter aldri til en ’sjel’ atskilt fra legemet eller personen.»

Under underoverskriften «I Det nye testamente» sier det samme verket videre, om sjelen: «Den [psyché, det greske ordet for ’sjel’] kan bety livsprinsippet, selve livet, eller det levende vesen.» Dette oppslagsverket sier videre at det var under gresk (ikke kristen) påvirkning at psyché i motsetning til det tilsvarende hebraiske ordet nephesh begynte å bli betraktet som noe som var udødelig og atskilt fra legemet. Verket konkluderer: «Som et levende vesen som har forskjellige opplevelser, kan det [psyche] sikte til dyr: ’Og hver levende sjel [psyche] i havet døde’ (Åpb. 16: 3), og til mennesker: ’Det kom frykt over hver sjel [psyche]’ (Ap. gj. 2: 43; Rom. 2: 9; 13: 1). En kan således si at psyche føler, elsker og ønsker. I denne forbindelse kan det brukes som det personlige eller det refleksive pronomen, som i Johannes 10: 24: ’Hvor lenge vil du holde oss [våre psycher] i uvisshet?’» — S. 449, 450.

Vi kan følgelig ikke skille kroppen fra personligheten, som om personligheten skulle være noe åndelig eller immaterielt inne i personen og kunne eksistere atskilt fra kroppen. Biologisk forskning har vist at vår personlighet for en stor del er et resultat av arv fra vår far og mor og gjennom dem fra våre tidligere aner. Hver eneste én av de milliarder av celler en menneskekropp består av, inneholder nøyaktig de samme kromosomer og gener, bærerne av arveanleggene, som gjør en til den en er når en blir født. Allerede ved fødselen har en visse tilbøyeligheter og karaktertrekk. Disse vil bli utviklet og bli tydeligere etter hvert som en nærmer seg voksen alder. Selv kroppsbygningen, om en er høy eller liten, kraftig eller spebygd, og så videre, innvirker på personligheten. Eventuelle handikap innvirker på karakteregenskapene.

Sjelen er derfor hele personen, hver eneste fiber i kroppen hans, alle hans karaktertrekk, ja, hele hans personlighet. Og kroppen utgjør et slikt fullstendig hele at vi ikke kan si at en del av kroppen eller ett organ kan bli berørt uten at også alle de andre blir det. Apostelen Paulus brukte menneskekroppens enhet som en illustrasjon. Han skrev: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til deg, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til eder; men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære, . . . Men Gud satte legemet sammen således at han ga det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.» — 1 Kor. 12: 21—25.

I lys av denne forståelsen av hva en sjel er, kan vi forstå hva Jesus mente da han sa: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]!» (Matt. 10: 28) Mennesker kan drepe kroppen og ta ens liv for en tid. Men de kan ikke ta fra noen deres rett til liv som et menneske. En som har vært trofast, blir i Guds øyne betraktet som levende og vil med sikkerhet bli en levende sjel igjen når Guds tid er inne til det. Jesus sa til sadduseerne, som hevdet at det ikke var noen oppstandelse: «Han [Jehova] er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.» — Luk. 20: 38.

Når et menneske blir oppreist fra de døde, er det derfor hele personen eller sjelen som blir brakt tilbake til livet. Dette betyr ikke at nøyaktig den samme kroppen med nøyaktig de samme atomene kommer tilbake. Apostelen Paulus forklarer: «Gud gir det [det som er ’sådd’ i døden] et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. . . . Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det òg et åndelig legeme.» (1 Kor. 15: 38—44) De som blir oppreist til liv i himmelen, får et åndelig legeme, og de som blir oppreist til liv på jorden, får et naturlig eller kjødelig legeme. Når Gud oppreiser et menneske fra de døde til liv på jorden, kan han uten vanskelighet med andre atomer rekonstruere kroppens celler og gi dem den samme genetiske oppbygning. Han kan i virkeligheten innplante i dette legemet de karaktertrekk som vedkommende hadde tilegnet seg i sin levetid. Dette er like enkelt for Gud som det er for mennesker å spille inn et fjernsynsprogram på videobånd for så å avspille båndet og derved reprodusere lyd og bilder.

Hvis Gud på den annen side ødelegger vedkommende i «Gehenna», som symboliserer evig død, opphører vedkommende ikke bare å eksistere for en tid, men vil være død for bestandig, for Gud har ødelagt hans «sjel», hans rett til å leve. — Matt. 10: 28.

En som ønsker å leve, bør derfor bruke sin sjel, alle sine evner og krefter, i tjenesten for Gud. Jesus sa om dette: «Den som elsker sitt liv [gresk: psyché, sjel] mister det, og den som hater sitt liv [psyché] i denne verden, skal bevare det til evig liv.» (Joh. 12: 25) Vårt høyeste ønske bør derfor være å være lydige mot Gud, som kan gi vår sjel evig liv.