’Lukk opp hånden for de trengende’

VÅR Gud, Jehova, har satt et enestående eksempel når det gjelder å vise gavmildhet. Og det skyldes ikke bare at han i egenskap av alle tings Eier har alt han trenger for å kunne vise gavmildhet. Det skyldes også at han er den personifiserte kjærlighet og gavmildhet. Som en av Israels sangere sa: «Du [Jehova] opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.» (Sl. 145: 16) Han lar regnet falle og solen skinne selv på dem som fortjener det minst. (Matt. 5: 45) Hvor omtenksom og hensynsfull han er overfor oss ørsmå skapninger på denne lille planeten!

Når det gjelder dem som nærmer seg ham for å tilbe ham, lærer han dem å bestrebe seg på å etterligne ham i hans måte å handle med andre på. I en tid som menn som selv mener at de er vise, har betegnet som «primitiv», ga denne gavmilde Gud sine tilbedere følgende påbud: «Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land.» (5 Mos. 15: 11) Når dette påbudet ble fulgt, ville det ikke bli noe behov for store veldedighetstilstelninger og pengeinnsamlinger. Folk ville følge det eksempel som var blitt satt av Ham som «gir alle villig og uten onde ord». — Jak. 1: 5.

De som tilber Jehova i vår tid, har også lært å legge en slik gavmildhet for dagen. De har lagt seg sin Herre og Mesters, Kristi Jesu, ord på hjertet: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Ap. gj. 20: 35, NTN) De har også erfart sannheten i disse ordene, for de merker seg hvem som er trengende, og deler sine materielle goder med dem uten å gjøre mye vesen av det. Og når de hører at deres medtilbedere av Jehova i andre deler av verden er blitt utsatt for en katastrofe, er de raske til å komme dem til unnsetning og insisterer på å være med på å hjelpe dem! De lukker virkelig opp hånden for de trengende.

Noe mer verdifullt

Jehovas folk har imidlertid fått kjennskap til et større behov, et behov som gjør seg gjeldende blant svært mange overalt på jorden, et behov som Kristus Jesus henledet oppmerksomheten på da han utførte sin spesielle tjeneste her på jorden. Da han ved en anledning talte til en stor skare trengende, ga han dem dette rådet: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder!» (Joh. 6: 27) En annen gang sa han: «Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» — Matt. 4: 4.

Det finnes altså noe som er langt mer verdifullt enn brød og vann, som riktignok er nødvendige materielle ting. Jesu apostler var klar over det. Da en vanfør tigger for eksempel henvendte seg til Peter, sa Peter til ham: «Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå!» Hva var det Peter ga ham? Han ikke bare helbredet ham, selv om det i seg selv var en enestående gave. Det er tydelig at han framkalte en dyp verdsettelse hos mannen av ham i hvis navn helbredelsen ble utført, Jesus fra Nasaret, og av ham som hadde sendt Jesus til verden, Jehova Gud. Beretningen forteller videre at mannen «gikk omkring der og sprang og lovet Gud» idet han gikk inn i templet. — Ap. gj. 3: 6—8.

Jehovas vitner i vår tid har ikke denne mirakuløse evnen til å helbrede folk for deres fysiske skrøpeligheter, men de er ivrige etter å dele det de har, med andre. Og hva er det? De har verdsettelse av Jehova Gud, og de kjenner hans hensikt med jorden og menneskene, slik den kommer til uttrykk i Bibelen. For å gjøre andre kjent med dette går de ut på gatene og ut på landsbygdene for å finne folk som vil høre på det de har å si. Det er livgivende opplysninger, for Jesus sa i en bønn til sin Far i himmelen: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3.

Kristne vitner for Jehova bruker mange timer i denne tjenesten og dekker selv omkostningene, slik at de kan dele de gode ting de har fått av Gud, med andre. Selv om mange av dem de kommer til, ikke forstår deres motiv eller til og med drar deres motiv i tvil, fortsetter de å lete etter mennesker som kan lære å verdsette Bibelens budskap.

Og det er én ting vi bør merke oss: Det er ingen som behøver å fortelle sanne etterfølgere av Jesus Kristus hva de bør gi de trengende materielt sett. Nei, de følger det bibelske prinsipp som kommer til uttrykk i 5 Mosebok 16: 17: «Enhver [skal vise seg] med den gave han har råd til, etter den velsignelse som [Jehova] din Gud har gitt deg.» Og hvem vet hvilket mål av velsignelser hver enkelt har fått fra Gud? Det er bare Gud og Kristus Jesus og den enkelte tilbeder som vet det. Når en kristen tenker over alle de velsignelser vår gavmilde Gud har utøst over ham, er det ikke nødvendig at noen ber ham om å dele med andre. Hans takknemlige hjerte tilskynder ham til å gjøre det.

Organisert med tanke på å gi

På grunn av det store behov millioner av mennesker rundt om på jorden har for å høre det livgivende budskap om Guds rike, har Jehovas kristne vitner organisert seg for å dekke dette behovet. Med tanke på dette har de opprettet en rekke selskaper i forskjellige land, for eksempel Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap A/S her i landet. For å oppfylle de krav loven i disse landene stiller, blir slike selskaper brukt til å ta hånd om praktiske spørsmål, for eksempel trykking og distribuering av bibler og bibelsk litteratur. Det er også disse selskapene som tar hånd om de bidrag Jehovas vitner og andre velvillige mennesker sender inn for å støtte de reisende representanters arbeid og en hel del lignende virksomhet.

Ingen av disse selskapenes medlemmer eller direktører er lønnet. Alle gir med glede av sin tid og sine krefter til fremme av det arbeid som består i å forkynne ’evangeliet om riket’ over hele jorden. (Matt. 24: 14) Noen menn og kvinner har også gitt avkall på innbringende stillinger og fristende tilbud for å ha en andel i å frambringe og trykke bibelsk litteratur som blir sendt ut til nesten alle deler av jorden. De tjener i over 90 avdelingskontorer og trykkerier som Jehovas vitner driver i mange land. De er glad for at de kan bruke de beste årene av sitt liv i en høyst uselvisk tjeneste. Til gjengjeld får de gratis kost og losji og en liten godtgjørelse til dekning av sine personlige utgifter.

Alle disse selskapene, avdelingskontorene og trykkeriene og de som arbeider der, tjener under ledelse av Jehovas vitners styrende råd, som representerer og handler på vegne av alle de åndssalvede tilbedere av Jehova Gud på jorden. De anstrengelser alle Jehovas innvigde tjenere gjør seg, blir således samordnet på en effektiv måte, slik at det arbeid som Gud har sagt må utføres før enden for denne gamle tingenes ordning kommer, kan bli utført. (Mark. 13: 10) Over to millioner Jehovas vitner er således organisert med tanke på det verdensomfattende undervisnings- og forkynnelsesarbeidet. De gleder seg alle over å være med på å forkynne der hvor de bor. De mennesker som de personlig ikke kan nå, ettersom de bor i andre strøk og andre land, når de gjennom den verdensomfattende organisasjonen. De sender sine små bidrag til avdelingskontoret i det landet hvor de bor. Her i landet sender de sine bidrag til Selskapet Vakttårnet, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2.

De ordene som Guds egen Sønn uttalte i Bergprekenen, er derfor i høy grad sanne i vår tid: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes.» (Matt. 5: 6) Vår gavmilde Gud tilskynder ved sin ånd sine tilbedere på jorden til å følge hans ledelse og gi åndelig hjelp til de trengende, samtidig som de ikke ignorerer deres materielle behov. Og disse lojale tilbedere av den Gud som er all fullkommen gaves giver, setter stor pris på de redskaper de kan benytte seg av når de gjør seg forente anstrengelser for å gi sine gaver til dem som hungrer og tørster.

Ja, vi som tilber en slik Gud, har et enestående privilegium! Vi kan etterligne hans gavmildhet og vise at vi er hans sønner og døtre. Vi gleder oss over at den inspirerte beskrivelsen av en gavmild mann kan anvendes på oss: «Lykkelig er den mann som forbarmer seg og låner ut. . . . Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evinnelig.» — Sl. 112: 5, 9.

Spørsmål fra leserne

● Er gjengivelsen av Johannes 1: 1 i New World Translation en krenkelse av greske grammatiske regler og i strid med tilbedelsen av én sann Gud?

New World Translation gjengir Johannes 1: 1 slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.» Noen har reist innvendinger mot oversettelsen «en gud» i slutten av verset. De hevder at det er galt å sette inn den ubestemte artikkelen «en» foran «gud». Er dette uttrykket virkelig galt oversatt?

Det greske språk har ingen ubestemt artikkel som svarer til den norske «en», men det har en bestemt artikkel, ho, som settes foran. For eksempel: ho Khristosʹ, «den Salvede», det vil si Messias, Kristus; ho Kyʹri·os, «Herren»; ho The·osʹ, «Guden», men bare gjengitt «Gud».

På gresk står substantivene ofte uten artikkel, og det er interessant å legge merke til at i den siste delen av Johannes 1: 1 står det greske ordet for «gud», the·osʹ, uten artikkelen ho. Hvordan gjengir så forskjellige engelske bibeloversettelser slike greske substantiver uten artikkel?

De tilføyer ofte den ubestemte artikkel på engelsk for å få fram den rette betydningen. I den siste delen av Johannes 9: 17 står det for eksempel ordrett i den greske tekst ifølge teologen Alfred Marshalls interlineare, ordrette oversettelse: «Og han sa[:] — En profet han er.» Det greske ordet for «profet» står her uten artikkel. Oversetteren har derfor gjengitt det med «en profet», noe mange andre engelske oversettelser også gjør, for eksempel den autoriserte engelske oversettelsen (King James Version) og The New English Bible. Det blir også gjengitt slik i den vanlige norske oversettelsen av 1930 og andre norske oversettelser.

Dette betyr imidlertid ikke at en hver gang substantivet står uten artikkel på gresk, setter den ubestemte artikkel på engelsk (eller norsk) foran. Oversettelsene varierer. Undertiden settes på engelsk til og med den bestemte artikkel foran, selv om den bestemte artikkel mangler på gresk, idet oversetterne oppfatter ordet som bestemt. Flere engelske bibeloversettelser sier for eksempel i Matteus 27: 40 «the Son of God», selv om det greske ordet for sønn står uten den bestemte artikkel.

Hvordan er så Johannes 1: 1 blitt gjengitt? Marshalls interlineare oversettelse lyder: «I begynnelse[n] var Ordet, og Ordet var hos — Gud, og Gud var Ordet.’ Marshalls oversettelse setter ikke den bestemte artikkelen foran «Gud» noen av stedene, men som tidligere nevnt blir den bestemte artikkel på gresk bare utelatt foran det siste the·osʹ. Den komitéen som står bak den engelske oversettelsen New World Translation, har her valgt å bruke den ubestemte artikkelen «a», som svarer til «en» på norsk. Dette hjelper leseren til å skille mellom «Ordet», Jesus Kristus, i hans egenskap av gud eller en guddommelig person med stor makt og den Gud som han var «hos», nemlig Jehova, den Allmektige. Noen greskkyndige hevder imidlertid at oversetterne derved krenker en viktig grammatisk regel. Hvordan?

Det er ordstillingen det kommer an på, sier de. I 1933 offentliggjorde den greskkyndige E. C. Colwell en artikkel som het «En bestemt regel for bruken av artikkelen i det greske Nye Testamente». Han skriver: «Et predikatsord i nominativ som sikter til noe bestemt, har artikkel når det følger etter verbet; det har ikke artikkel når det står foran verbet. . . . Et predikatsord i nominativ som står foran verbet, kan ikke oversettes ubestemt eller som et ’kvalitativt’ substantiv bare fordi artikkelen mangler; hvis det framgår av sammenhengen at predikatsordet sikter til noe bestemt, bør det oversettes bestemt, selv om artikkelen mangler.»

I Johannes 1: 1 står predikatsordet the·osʹ foran verbet og har ikke artikkel, idet ordstillingen på gresk er slik: «Gud [predikatsord] var [verb] Ordet [subjekt].» Angående dette verset sier Colwell: «Det første verset i Johannes’ evangelium er et av de mange steder hvor predikatsordet ifølge denne regelen bør gjengis bestemt.» Noen lærde hevder derfor at den eneste rette måten å oversette den siste delen av dette verset på er: «Og Ordet var Gud.»

Viser disse uttalelsene av Colwell at oversettelsen «en gud» i Johannes 1: 1 er feilaktig? Kanskje du la merke til at Colwell sier at et predikatsord uten artikkel som står foran verbet, skal oppfattes som om det sikter til noe bestemt «hvis det framgår av sammenhengen». Lenger ute i sin argumentasjon understreker Colwell at predikatsordet er ubestemt når det står på denne plassen, «bare når sammenhengen krever det». Han sier ikke at alle predikatsord uten artikkel skal oversettes bestemt når de står foran verbet. Det oversetteren må la seg lede av i disse tilfellene, er således ikke en ukrenkelig grammatisk regel, men sammenhengen.