Et strålende håp

KOMMER døden til å fortsette å kreve sine offer og forårsake så stor sorg i det uendelige? Eller finnes det noe håp om at døden vil bli fjernet, og at de som nå er døde, vil bli levende igjen?

Ettersom Jehova Gud ga det første menneskepar, Adam og Eva, liv, er det også fornuftig å tro at han kan gi livet tilbake til dem som nå sover i døden. Det var dette patriarken Job trodde. På grunn av de voldsomme lidelsene han var utsatt for, sa han, henvendt til Gud: «Å om du ville glemme meg i dødsriket [graven] . . . om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu! . . . du skulle da rope, og jeg skulle svare deg; etter dine henders verk skulle du lenges.» — Job 14: 13—15.

Grunnlaget for håpet

Ettersom Gud skapte Adam og Eva og satte dem i stand til å formere seg, er menneskene ’Guds henders verk’. Som etterkommere av synderen Adam er de ufullkomne og underlagt døden. Men Gud ønsker ikke at hele menneskeslekten skal bli til livløst støv, som han skapte det første menneske av. Han lengter etter den dag han har fastsatt for å gjenreise milliarder av døde mennesker til liv.

For at vi skal kunne ha tillit til Jehova Guds evne til å gjenreise de døde til livet, har han av og til gitt mennesker makt til å gjøre det. Han inspirerte også noen menn til å skrive ned en pålitelig beretning om tilfelle da mennesker er blitt oppreist fra de døde. Denne beretningen er bevart i Bibelen. Hva kan vi lære av den?

Den hebraiske profeten Elias oppreiste den eneste sønnen til en enke i byen Sarepta. (1 Kong. 17: 21—23) I Sunem, i den nordlige delen av Israel, oppreiste Elias’ etterfølger, Elisa, den eneste sønnen til en velstående, gjestfri kvinne. — 2 Kong. 4: 8, 32—37.

Mange hundre år senere brakte Jesus Kristus stor glede til mange som hadde mistet noen av sine kjære i døden. Jairus, en synagogeforstander som bodde i nærheten av Den galileiske sjø, opplevde den glede å få se sin datter bli oppreist fra dødens søvn. En enke i Nain, sørvest for Den galileiske sjø, fikk se sin eneste sønn bli levende igjen mens han ble båret på en båre ut til graven utenfor byen. Maria og Marta, som bodde i Betania, ikke langt fra Jerusalem, fikk sin bror tilbake igjen etter at han hadde vært død i fire dager. — Mark. 5: 22, 35, 41—43; Luk. 7: 11—17; Joh. 11: 38—45.

Senere oppreiste to av Jesu apostler noen døde. Apostelen Peter oppreiste Dorkas (Tabita) i kystbyen Joppe ved Middelhavet. (Ap. gj. 9: 36—42) Og i Troas, i den romerske provinsen Asia, oppreiste apostelen Paulus Eutykus fra de døde. — Ap. gj. 20: 6—12.

Den mest bemerkelsesverdige oppstandelse var Jesu Kristi oppstandelse. Det ble tilveiebrakt kraftige beviser for at denne oppstandelsen virkelig fant sted. Over 500 mennesker så den oppstandne Kristus. Bevisene var så overveldende at apostelen Paulus sa at hvis noen benektet at en oppstandelse hadde funnet sted, var det ensbetydende med at de fornektet den kristne tro som et hele. Han sa: «Men er det ikke noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus oppstanden; men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet; da finnes vi òg å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet mot Gud at han har oppvekt Kristus, som han dog ikke har oppvekt såfremt altså de døde ikke oppstår.» — 1 Kor. 15: 13—15.

Ikke alle får samme slags oppstandelse

Jesu Kristi oppstandelse var imidlertid helt annerledes enn den oppstandelse alle de som ble oppreist til liv i det første århundre og før den tid, fikk. Jesus fikk en annen natur i oppstandelsen. Bibelen sier at han «led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden». (1 Pet. 3: 18) Det er bare de som er utvalgt blant menneskene til å herske sammen med ham, som får del i den samme slags oppstandelse — en oppstandelse til udødelig liv som åndeskapninger i himmelen. Bibelen sier om disse: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» — Åpb. 20: 6.

Legg merke til at denne oppstandelsen blir omtalt som den «første oppstandelse». Det må følgelig finnes en annen oppstandelse, en oppstandelse som berører de milliarder av døde mennesker som skal få leve under Jesu Kristi og hans medregenters styre. Apostelen Johannes fikk se denne sistnevnte oppstandelsen i et syn, og han forteller hva han så: «Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [graven] ga tilbake de døde som var i dem.» — Åpb. 20: 13.

Men hvor kommer alle disse døde til å bli oppreist? De vil bli oppreist til liv på jorden, i likhet med dem som ble oppreist av de hebraiske profetene og av Jesus og hans apostler. At det kommer til å bli en oppstandelse til liv på jorden, blir også bekreftet av det som ble åpenbart for Johannes om de forandrede forhold som menneskene skal få leve under på jorden. Vi leser: «Guds bolig er hos menneskene, . . . og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 3, 4.

Men vil det ikke føre til enorme problemer for menneskeheten at døden blir fjernet, for eksempel ved at det blir overbefolkning? Nei. Hvorfor ikke? Fordi Guds opprinnelige hensikt gikk ut på at jorden skulle bli oppfylt, ikke overbefolket. (1 Mos. 1: 28) Vi kan derfor være forvisset om at han som kan gi de døde livet tilbake, ikke vil ha noe problem med å sørge for at jorden blir et vakkert og harmonisk hjem for menneskeheten.

Hva vil bli oppreist?

Oppstandelsen er i sannhet et enestående mirakel. Ettersom det vi er som personer, ser ut til å være uløselig knyttet til vårt fysiske legeme, synes mange at det er vanskelig å forstå at en oppstandelse i det hele tatt er mulig. I de fleste tilfelle er det ikke noe som blir tilbake av den dødes fysiske organisme. Liket kan til og med bli brent eller bli fortært av fugler, fisk eller ville dyr. Hvordan kan da de som blir oppreist, være nøyaktig de samme som de var før de døde?

Det som skjedde da Adam ble skapt, viser tydelig at det var på grunn av det Gud gjorde, at Adam ble en person. De stoffene Adam ble dannet av, hadde ikke noen personlighet. Men da Jehova Gud ga liv til det livløse legemet som besto av stoffer fra jorden, ble Adam en person med en bestemt personlighet. Det var den livets ånde som Gud blåste inn i det livløse legemet, som gjorde Adam til en levende sjel. — Se 1 Mosebok 1: 21, 24 (NW), hvor de forskjellige dyreslag også blir omtalt som sjeler.

Det som gjør Adams etterkommere til de personligheter de er, er ikke det stoff deres legeme består av, men de egenskaper, karaktertrekk og evner som de har fått i arv, og som skiller den enkelte ut fra andre. Menneskekroppen gjennomgår jo en stadig forandring. De molekyler som utgjør vår kropp i dag, er ikke de samme som dem kroppen besto av for sju år siden. Men personen er fremdeles den samme. Hvordan kan det ha seg? Jo, de fysiske organer og de legemlige trekk er de samme, trass i at molekylene gradvis skiftes ut; selv fingeravtrykkene er de samme.

Det er derfor innlysende at oppstandelsen ikke er avhengig av at de samme molekylene blir bevart. Den oppstandne kan i virkeligheten ha en helt annen natur, slik tilfellet er med dem som blir oppreist til liv som åndeskapninger i himmelen. Apostelen Paulus skrev om den himmelske oppstandelse: «Det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. . . . Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. . . . Så er det òg med de dødes oppstandelse. Det sås i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det sås i vanære, det oppstår i herlighet; det sås i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der sås et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme.» (1 Kor. 15: 36—44) Men for at de som får en oppstandelse, skal være de samme personer som før, må de ha den personlige identitet som de hadde i sitt forrige liv.

Denne identitet — de karaktertrekk og egenskaper som gjør organisert stoff til en særskilt person — blir bevart i Guds minne, og han kan ikle det oppstandne legeme denne personlighet. Det er derfor den oppstandne ikke bare er en kopi. Han er den samme person som han var før, og er i besittelse av de samme mentale og følelsesmessige trekk som dem som gjorde ham til den han var før han døde.

Dette forklarer hvorfor Jesus sa til sine disipler: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme!» (Matt. 10: 28) Mennesker kan nok ta vårt liv, med den følge at kroppen blir livløs. Men de kan ikke ta fra oss vår gudgitte rett til å være en levende sjel. De kan ikke hindre at vi blir vekt opp fra dødens søvn. Bare Gud kan frata noen muligheten til å leve igjen som en sjel. Når det skjer, blir vedkommende fullstendig tilintetgjort. Selv om de molekylene som utgjorde et menneskes kropp, kunne samles, ville de ikke ha noen verdi uten vedkommendes gudgitte rett til å leve. Bare Gud kan tilveiebringe den nødvendige livskraften.

De dødes oppstandelse er følgelig mulig utelukkende fordi Gud er til. Selv om ikke Bibelen redegjør for alle detaljer, gir den oss nok opplysninger til at vi kan ha en fast tro på oppstandelsen. Dette strålende håpet kan være til gagn for deg personlig både nå og i framtiden. Hvordan?

Hvordan kan dette håpet være til gagn for deg?

HVEM synes du må ha det best — en som mener at døden gjør slutt på alt, eller en som er overbevist om at de døde vil få en oppstandelse?

Den som ikke har noe håp, har ikke noe han kan støtte seg til. Han kan i høyden se fram til å leve 70—80 år. Når noen i hans familie dør, har han ikke noe som kan gi ham trøst. I hans øyne er tapet varig og ugjenkallelig. Han er kanskje i stand til å gi uttrykk for sin medfølelse med andre som sørger, men han har ikke noe oppmuntrende håp å holde fram for dem. Ettersom han selv mener at det ikke er noe håp for de døde, blir han kanskje fristet til å gjøre alt som står i hans makt, for å bevare sitt eget liv, selv om det skulle gå ut over hans medmennesker.

Det forholder seg helt annerledes med dem som tror på det Bibelen lærer om døden og de dødes oppstandelse. De vet med sikkerhet at alle de som sover i graven, vil bli vekt opp fra dødens søvn. Vissheten om dette har også fridd dem for den frykt som urette oppfatninger om døden framkaller. De som tror på Guds Ord, vet at de døde ikke er ved bevissthet og ikke husker noen ting, og de frykter derfor ikke for at deres avdøde kjære lider midlertidig eller varig pine. De er klar over at de døde hverken kan hjelpe eller skade dem, og de frykter derfor ikke de døde på noen måte.

Hvis du godtar oppstandelseshåpet, vil du allerede nå ha gagn av det. Hvis du skulle miste en kjær venn eller slektning i døden, vil vissheten om at vedkommende kommer til å bli gjenreist til liv, forhindre at du sørger på samme måte som dem som ikke har et slikt håp. Du vil også kunne gi sann trøst til dem som sørger over tapet av sine kjære.

Vissheten om at det skal finne sted en oppstandelse, beskytter en mot å leve bare i nuet. Oppstandelseshåpet vil anspore en til å leve på en måte som behager Gud, og ikke følge regelen «la oss ete og drikke, for i morgen dør vi». — 1 Kor. 15: 32.

Troen på at Gud har makt til å oppreise de døde, frigjør en også for frykten for å lide en brå og voldsom død. Guds Ord sier at Jesus Kristus ble sendt for å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». (Heb. 2: 15) Opp gjennom århundrene er det mange som har gått på akkord med rette prinsipper og gjort noe de visste var galt, av frykt for at de skulle bli henrettet hvis de ikke etterkom herskernes krav. Men en som har en urokkelig tro på Bibelens løfte om en oppstandelse, vil ikke skade sin samvittighet på denne måten. De som tror på oppstandelsen, bevarer altså en ren samvittighet. Er ikke det et stort gode?