Selskapelig samvær
1 Jehovas folk liker å komme sammen. De kommer sammen i små grupper, for eksempel i familiekretsen, og på større stevner. Bibelen oppfordrer oss til å gjøre det for å oppgløde hverandre til kristen kjærlighet og gode gjerninger. — Heb. 10: 24, 25, NW.
2 Det er ikke bare på menighetens møter vi setter pris på å være sammen. Av og til kommer to eller flere familier sammen for å lese gjennom bibellesningen eller forberede seg til det ukentlige Vakttårn-studiet. Noen ganger kommer de kanskje også sammen, ikke i første rekke for å studere Bibelen, men for å slappe av og hygge seg. Det kan også være oppbyggende. Men når du planlegger en slik sammenkomst, bør du ikke gjøre den større enn at du kan ha kontroll med hva som foregår.
3 Vi hører av og til at brødre eller søstre har leid lokaler til dans eller andre former for selskapelig samvær for vitnene. Selskapet har mottatt en rekke brev fra brødre som er foruroliget på grunn av det de har sett eller hørt finne sted. Er slike arrangementer passende?
4 Det er ikke Selskapets sak eller de eldste i menighetens sak å sette opp regler for hva de enkelte kan gjøre eller ikke gjøre når de kommer sammen, men det vil alltid være på sin plass at de eldste kommer med kjærlig veiledning.
5 Det er absolutt riktig at de kristne er gjestfrie. (Rom. 12: 13) Men når en treffer tiltak for å underholde andre, er sammenkomstens størrelse en viktig faktor å ta i betraktning. Erfaringene har vist at det kan oppstå problemer i forbindelse med store selskapelige sammenkomster. Den som er vert, har et stort ansvar. Han er ansvarlig for hva som finner sted i et selskap som han er vert for. Når sammenkomsten blir holdt i ens eget hjem, vet en som oftest selv hvem som kommer, og en bestemmer selv hva som skal gjøres. Men det kan oppstå problemer når en stor gruppe kommer sammen i leide lokaler.
6 Det er bra å vite hvem en ønsker velkommen som nære omgangsfeller. Disippelen Judas skrev at det er enkelte som riktignok sier at de er kristne, men som «vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel». Han advarte mot kjødeligsinnete mennesker, som han sa var ’skamflekker ved kjærlighets-måltidene’, «ville havsbårer som utskummer sin egen skam». (Jud. 4, 12, 13, vers 4 fra NW) Det er derfor bra å være forsiktig.
7 Vi må naturligvis ikke bare tenke på hva andre kan gjøre. Vi må også granske vår egen oppførsel og tenke over hva vi kanskje oppfordrer andre til å gjøre. I 1 Korintierne 10: 31 framholder apostelen Paulus et prinsipp som bør tjene som rettesnor for oss: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» Hvis vi følger dette prinsippet, vil ikke andre kunne ta anstøt av hva vi spiser eller drikker, eller av hvordan vi gjør det. Vi vil kle oss på en måte som sømmer seg for kristne. Det vi snakker om, vil være gagnlig og oppbyggende og utgjøre en skarp kontrast til verdens ’dårlige snakk og lettferdige tale’. Og hvis vi danser, vil vi ikke gjøre det på en måte som kan stimulere urene lyster. Kan dette sies om de selskapelige sammenkomster du tar del i? — Rom. 14: 13, 21; 1 Tim. 2: 9, 10; Ef. 5: 3, 4.
8 Behovet for atspredelse varierer hos de forskjellige. Men er det forstandig å legge så stor vekt på atspredelse at en reiser lange veier og bruker en hel del penger for å være med på alt som skjer? Og selv om sammenkomstene blir holdt i nærheten av hjemmet, kan en spørre: Hvis de som er til stede, ikke kommer hjem før langt på natt, hvor mange er det da som vil føle seg åndelig og fysisk oppbygd til møtene eller felttjenesten neste dag?
9 Det hender at menigheter planlegger gruppereiser til et av Selskapets avdelingskontorer eller til et stevne og kanskje stopper for å spise og hygge seg litt eller foreta litt sightseeing underveis. Men når det gjelder virksomhet som utelukkende tar sikte på atspredelse, finner som oftest menighetene at det er best å overlate slike arrangementer til de enkelte. Og ettersom møtetidene er fastsatt av menigheten som et hele, forandrer de ikke uten videre på dem når enkelte i menigheten ønsker å arrangere en utflukt.
10 Det kan være både gagnlig og oppbyggende å bruke noe tid til atspredelse, og det er helt på sin plass å gjøre det. Men det vi først og fremst ønsker, er å styrke våre brødre i åndelig henseende og fullføre det viktige arbeidet som består i å forkynne og gjøre disipler. Vi vil derfor tenke alvorlig over om vi bruker vår tid på en forstandig måte.