Hva er egentlig fullkommenhet?
BIBELEN sier at ’Guds verk er fullkomment’. — 5 Mos. 32: 4.
Jordkloden, som Gud har skapt, må derfor ha vært fullkommen fra begynnelsen av. Hvorfor sa Gud da til Adam og Eva at de skulle ’legge jorden under seg’? — 1 Mos. 1: 28.
De to første mennesker, som også var Guds verk, var likeledes fullkomne. Hvordan kunne de da synde?
Hvordan ville du besvare disse spørsmålene? Hva betyr egentlig ordet «fullkommenhet»? Vet du hvordan Bibelen bruker ordet? Kunne du tenke deg å leve her på jorden som et fullkomment menneske? Eller mener du at fullkommenheten ville gjøre slutt på alle de utfordringer en møter i tilværelsen, slik at livet ville bli mekanisk, rutinemessig og ensformig?
Den rette betydning
I Norsk Riksmålsordbok blir ordet «fullkommen» definert som «fullstendig; som ikke mangler noe . . . full, hel . . . uten feil og lyte; som man ikke kan tenke seg bedre». Noe som er fullkomment, er altså i enhver henseende som det bør være; det oppfyller alle de betingelser som stilles til det.
En hammer kan derfor sies å være fullkommen når den oppfyller de betingelser som håndverkeren stiller, og den vil være velegnet til å slå i spiker med. Men kan den brukes til å sage med? Nei; og en fullkommen sag — en sag som oppfyller de betingelser som stilles til et slikt verktøy, vil ikke engang til en viss grad kunne brukes som hammer. Fullkommenhet må derfor ses i forhold til formålet eller hensikten med gjenstanden.
Hva har dette med Bibelen og et fullkomment liv på jorden å gjøre? En hel del. Disse enkle eksempler kan hjelpe oss til å forstå mange ting i Guds Ord, blant annet de spørsmål som blir stilt i begynnelsen av artikkelen. Det hebraiske og det greske ord som bibelskribentene benyttet for ordet «fullkommen», har nemlig så å si den samme grunnleggende betydning som det norske ordet. Disse ordene betyr «hel», «fullendt», «fullt utviklet» eller «som oppfyller den bestemte hensikt eller har nådd det fastsatte mål». La oss nå se hvordan alt dette hjelper oss til å forstå Bibelen og dens løfter om et liv i fullkommenhet.
Gud avgjør hva som er fullkomment
Hele skaperverket skylder Gud sin eksistens. Det betyr at det er han som i siste instans avgjør om en ting er fullkommen eller ikke. Hvis en ting oppfyller hans betingelser på en måte som han er tilfreds med, hvis den tjener hans hensikt på den måten han ønsker, er den fullkommen. Det er derfor vi med rette kan si at en hvilken som helst del av Guds skaperverk bare kan være fullkommen i relativ forstand, ikke i absolutt forstand. Det vil si at den kan være fullkommen i relasjon til det som er Guds hensikt med den, og det er bare når vi kjenner denne hensikt, at vi kan vite om den er fullkommen i Guds øyne eller ikke.
La oss ta et eksempel. Gud beredte jorden til et bosted for menneskene, idet han frambrakte vegetasjon på den og fylte den med fugler, landdyr og fisk. Til slutt satte han mennesket på den. Da han deretter betraktet sitt verk, sa han om resultatet at det var «såre godt». (1 Mos. 1: 31) Det svarte til hans fullkomne normer eller oppfylte hans betingelser. Men legg merke til at Gud likevel påla de to første menneskene å ’legge jorden under seg’, noe som tydeligvis betydde at de skulle dyrke den og gjøre hele jorden, og ikke bare Eden, til en Guds hage. (1 Mos. 1: 28; 2: 8) Vi kan sammenligne dette med det at en byggmester påtar seg å bygge et hus til en familie, og deretter overlater til beboerne selv å male og møblere huset. Når byggmesteren overdrar huset til familien, er selve byggearbeidet ferdig eller fullført, og kvaliteten er utmerket. Er huset «ufullkomment» fordi det fortsatt mangler visse ting? Nei, det kan en ikke si, for det var avtalt på forhånd at det skulle være slik.
Vi kan også ta et annet eksempel. Gud befalte israelittene at de skulle reise et tabernakel eller telt for tilbedelse i ørkenen, og han ga dem forskrifter for hvordan det skulle oppføres. Resultatet var av utsøkt kvalitet; arbeidet var blitt gjort «i ett og alt som [Jehova] hadde sagt». (2 Mos. 36: 1, 2; 39: 32, 42, 43) Kan en si at tabernaklet var fullkomment? Ja, absolutt, for da det var ferdig, godkjente Gud det og tilkjennega at han var nærværende der. (2 Mos. 40: 16, 33—38) Da tiden var inne, sørget Gud likevel for at det transportable telt ble erstattet med et stasjonært tempel i Jerusalem, og senere forårsaket han til og med at dette templet ble ødelagt. Hvorfor? Fordi tabernaklet og templet bare skulle tjene som profetiske forbilder på et «større og fullkomnere telt», Jehovas himmelske ordning, hvor den oppstandne Jesus Kristus tjener som Yppersteprest. (Heb. 9: 11—14, 23, 24) Det jordiske telt var fullkomment fordi det oppfylte alle de betingelser Gud stilte til det. Og det tjente sin bestemte hensikt. På den annen side var den ordning som teltet var et bilde på, i besittelse av en fullkommenhet som var av et langt høyere slag, og denne himmelske ordning ville gjennomføre Guds hensikt, nemlig å fjerne synden fullstendig. I denne forstand kunne det derfor sies at det som det jordiske telt var et bilde på, var «større og fullkomnere».
Vi må ikke følge våre egne oppfatninger i dette spørsmål, for da gjør vi oss selv til en gud, ja, vi setter våre egne tanker over Skaperens. Ettersom det er han som har dannet eller frambrakt alt, vet han hva han vil med det, og har full rett til å fastsette hvilke betingelser hans verk må oppfylle for å kunne bli kalt fullkomment.
Fullkommenhet blant mennesker
Vi forstår nå at det første menneskepar, Adam og Eva, ble skapt fysisk og mentalt fullkomne. Gud ga dem også en fullkommen start i moralsk henseende, for han ga dem en samvittighet. Det er grunnen til at apostelen med rette kunne si at Guds lov ’er skrevet i menneskenes hjerter’. (Rom. 2: 15) Kunne disse to fullkomne menneskene synde? Eller var de ute av stand til å synde, ettersom de var fullkomne? Var de skapt slik at de bare kunne adlyde, bare kunne gå i den riktige retning og aldri vike av fra den kurs som var stukket ut for dem? Hvis du for eksempel skulle lage en bil, ville du konstruere den slik at den alltid kjørte i den retning du dreide rattet, ikke sant? Skulle ikke da de to første mennesker ha vært innrettet på samme måte for å kunne kalles fullkomne?
Nei. Hvorfor ikke? Fordi de ikke skulle være maskiner og ikke skulle fungere som maskiner. Gud, Skaperen, ønsket at menneskene skulle være skapninger med en fri vilje, det vil si, de skulle være i stand til å treffe personlige avgjørelser i moralske spørsmål og velge mellom rett og galt, mellom lydighet og ulydighet. Husk at det er Skaperen som fastsetter normene og betingelsene; det er hans vilje som er avgjørende. Hvis de to første menneskene ikke hadde hatt evnen til å velge, ville de i virkeligheten ifølge Guds normer ha vært mangelfulle, ufullkomne. — Se 1 Mosebok 2: 15—17; 3: 2, 3; 5 Mosebok 30: 19, 20; Josva 24: 15.
Noen vil kanskje si: «Ja, men hvis de var fullkomne, skulle de bare ha valgt å gjøre det som var rett.» Men det er det samme som å si at de ikke hadde noe valg, for hvis en bare kan «velge» én ting, kan en i virkeligheten ikke velge i det hele tatt. Hvis en kommer med denne innvendingen, setter en derfor sin egen oppfatning i stedet for Guds norm. Ifølge Guds norm skulle de to første menneskene være i stand til å velge enten det gode eller det onde. Hvorfor? Fordi det var den eneste måten kjærligheten kunne komme inn i bildet på. Hvis de adlød fordi de ikke kunne gjøre annet enn å adlyde, ville deres tjeneste være mekanisk. Men Gud ga dem evnen til å velge, slik at de kunne tjene ham fordi de elsket ham av hjertet. Eller de kunne bli ulydige fordi selviskhet hadde slått rot i deres hjerte. Hvordan kunne dette skje?
Det som ville være avgjørende, var hva de fylte sitt hjerte med, for det var hjertet som var setet for deres motiver. Akkurat som deres legeme, selv om det var fullkomment, måtte ha den rette slags føde for å kunne fungere riktig, måtte også deres hjerte fylles med de rette tanker. Den fullkomne Adam kunne ikke spise jord, grus eller tre og fortsatt bevare en fullkommen fysisk helse, og hvis han forsøkte å trekke pusten under vann, ville han drukne. Hans fullkommenhet var relativ; den var begrenset av de livsbetingelser menneskene må ha. Noe lignende ville gjøre seg gjeldende hvis han valgte å fylle sitt sinn og hjerte med urette tanker. Det ville føre til at han fikk urette ønsker, og til slutt til synd og død. Det var nøyaktig det som skjedde, og på grunn av sin ulydighet ble Adam ufullkommen fordi han selv valgte det. — Jak. 1: 14, 15; se også 1 Mosebok 1: 29; Matteus 4: 4.
Når menneskene igjen blir fullkomne
Som en oppfyllelse av bønnen: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden», vil Jehova Gud fjerne alt det fra jorden som ikke er i samsvar med hans normer eller oppfyller hans betingelser, alt det som ikke tjener hans rettferdige hensikt. Han har lovt at det skal føre til at det ’ikke skal være tårer, død, sorg, skrik eller pine mer’. (Matt. 6: 10; Åpb. 21: 3—5) I løpet av de 1000 år som hans Sønns himmelske rike skal herske over jordens beboere, vil lydige mennesker bli ført fram til legemlig og mental fullkommenhet, en fullkommenhet som vil svare til den Adam og Eva hadde før de syndet. — 1 Kor. 15: 25, 26; Åpb. 20: 4—6.
Vil dette ’gjøre slutt på de utfordringer en møter i tilværelsen’ og gjøre livet ’mekanisk, rutinemessig og ensformig’? Nei, tvert imot. Grunnen til at noen har den oppfatning, er at de forestiller seg at et fullkomment menneske vil være i stand til å gjøre nesten alt det har lyst til, uten å gjøre seg noen særlige anstrengelser. Det er noen som mener at hvis en fullkommen mann for eksempel fikk lyst til å spille fiolin, kunne han bare, selv om han aldri hadde rørt et slikt instrument før, ta opp en fiolin og uten videre spille et slikt stykke som Sarasates Zigeunerweisen uten å gjøre en eneste feil! En slik oppfatning er basert på fri fantasi og har ingen støtte i Bibelen.
Jesus Kristus ble født som et fullkomment menneske. Likevel måtte han i likhet med andre barn lære å spise fast føde, å gå og å snakke. Hvis han utførte tømmermannsarbeid sammen med sin fosterfar, Josef, noe han sannsynligvis gjorde, måtte han først ha lært hvordan verktøyet skulle brukes. Det var ikke noe som kom automatisk fordi han var fullkommen. Det gjorde heller ikke annen kunnskap, ikke engang kunnskapen om hans Fars Ord og hensikt. I Lukas 2: 52 sies det om Jesus at han fra 12-årsalderen «gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker». — Luk. 2: 42—52.
Fullkommenhet betyr således ikke at de utfordringer livet innebærer, blir fjernet. I forbindelse med hver eneste oppgave vil det være problemer som må løses. Det vil fortsatt være nødvendig å arbeide, tenke og planlegge. Men fullkommenheten vil fjerne de skuffelser og den tomhet som livet i en ufullkommen og syndig verden nå medfører, en verden hvor forholdene er slik at selv våre beste bestrebelser ofte slår feil fordi noe kommer i veien, eller fordi livet er for kort, eller på grunn av vår svake, syndige natur.
Det at de som lever i Guds nye ordning, har utsikt til å leve evig, vil i seg selv være en utfordring. Det vil være en utfordring til å lære mer og mer, til å lære om den vakre jorden de lever på, og den store variasjon av skapninger som Gud har dannet på den. Det vil være en utfordring til hvert eneste menneskes yteevne, initiativ, oppfinnsomhet, foretaksomhet, dyktighet og originalitet. Det de enkelte vil frambringe når de for eksempel bygger hus, anlegger hager, syr klær eller utformer kunstgjenstander, vil gjenspeile deres personlige smak og hensikt, samtidig som det alt sammen vil være i harmoni med Guds vilje. Dette betyr at det vil bli en uendelig variasjon, ikke ensformighet, over hele jorden.
Vi bør derfor forstå at vi nå bør lære alt vi kan, av Kilden til den kunnskap som virkelig har verdi. Vi må erkjenne at «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent». Vi må stole på hans Ord, la det få innvirke på vårt liv nå, og gjøre Gud til vår tilflukt og kilden til vår styrke ved å sette vår lit til hans løfter vedrørende framtiden. Da kan vi si med salmisten: «Gud . . . utruster meg med styrke og gjør min vei fullkommen.» — Sl. 18: 31—33, ifølge en ny norsk oversettelse av 1967 av Salmenes bok.