Hva mente vismannen?

Fornøyelser og kulturelle interesser gir bare begrenset lønn

Kong Salomo oppdaget at det å erverve seg verdslig visdom og kunnskap ikke var noe tilfredsstillende mål. Derfor utforsket han andre sider av livet, deriblant fornøyelser og kultur.

Fant Salomo virkelig tilfredshet i fornøyelser, glede og latter? Han skrev: «Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve deg med glede; nyt det som godt er! Men se, også det var tomhet. Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?» — Pred. 2: 1, 2.

Salomo søkte forgjeves i lystigheten og latteren etter noe av verdi. Det å jage etter fornøyelser bringer ikke i seg selv virkelig og varig lykke. Latter og glede kan midlertidig få en til å glemme sine problemer. Men problemene forsvinner ikke, og når lystigheten er forbi, kan de komme til å fortone seg enda større. Salomo kunne derfor med rette betegne latteren som «gal», for tankeløs latter svekker ens sunne dømmekraft. Den kan få noen til å ta svært alvorlige spørsmål altfor lett og derved fornærme eller irritere andre. Den form for glede eller lystighet som er forbundet med en hoffnarrs ord og handlinger, har i virkeligheten ingen verdi. En kan ikke henvise til den som noe som frambringer noe virkelig betydningsfullt.

Ettersom Salomo ikke var fornøyd med det han oppnådde gjennom glede, lystighet og latter, forsøkte han virkningen av vin. Han sier videre: «Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet meg med visdom — jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hva det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.» (Pred. 2: 3) Salomo lot seg lede av visdom og sunn fornuft i sitt forbruk av vin. Han ble ingen dranker, men bevarte selvkontrollen. Det at han ’holdt fast ved dårskapen’, betyr derfor ikke at han unnlot å vise måtehold. I sin utforskning av livets lettere sider viste han tvert imot selvkontroll, og han ble derfor hverken utsvevende eller fornøyelsessyk. Salomo bevarte sine sansers fulle bruk, og han kunne derfor med rette bedømme det han oppdaget.

Han kommer så med en nærmere beskrivelse av hva han videre foretok seg: «Jeg utførte store arbeider, jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder, jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av oppvoksende trær. Jeg kjøpte treller og trellkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk meg også meget fe, både stort og smått, mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem; jeg samlet meg også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. Jeg ble større og mektigere enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt meg. Alt det mine øyne attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.» — Pred. 2: 4—10.

Som konge hadde Salomo midler til å kunne gjøre hva som helst han ønsket. Men han unnlot ikke å legge visdom for dagen mens han var opptatt med å gjøre rette gjerninger og dyrke kulturelle interesser — arkitektur, hagedyrking, parkanlegg og musikk. Salomo brukte derfor ikke opp sine økonomiske ressurser, men fortsatte å samle mer gull og sølv. Hans ’visdom forlot ham ikke’, men ledet ham i hans utallige gjøremål. Han fant også en viss glede i det han var i stand til å utrette. Men fant Salomo virkelig i alle disse forskjellige gjøremål det som har varig verdi i livet? Han svarer: «Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind, og at det ikke er noen vinning å nå under solen.» (Pred. 2: 11) Ja, selv når det gjaldt slike ting som kan betraktes som nyttige gjerninger, hadde Salomo en følelse av tomhet. Han var klar over at døden ville innhente ham, og han hadde ingen mulighet for å vite hvordan det ville gå med resultatene av alt hans harde arbeid. — Pred. 2: 17—19.

Å søke fornøyelser og dyrke kulturelle interesser er ikke i seg selv noen garanti for at en vil oppnå lykke og tilfredshet. Den som bare befatter seg med slike ting, vil kanskje bli klar over at hans liv er svært tomt, og at han har behov for åndelig føde.

’Gled deg ikke, du Filisterland’

BLANT gamle skrifter utmerker Bibelen seg ved at den er den bok som inneholder profetier. Hundrevis av begivenheter er blitt forutsagt i den, og historiske kjensgjerninger bekrefter oppfyllelsen av dem.

En av disse profetiene ble rettet til Filisterland i det år kong Akas i Juda rike døde. Under guddommelig inspirasjon sa profeten Esaias: «Gled deg ikke, hele du Filisterland, fordi den stav som slo deg, er brutt i stykker! For av ormens rot skal en basilisk komme fram, og dens frukt er en flygende serafslange.» — Es. 14: 28, 29.

I kong Akas’ regjeringstid ble den makt Juda hadde, betydelig svekket. I løpet av bare én dag drepte hærer fra tistammeriket Israel 120 000 krigere i Juda rike. Edomittene trengte inn i Juda fra sørøst og bortførte fanger. Og filistrene angrep byene i den vestlige delen av Juda. (2 Krøn. 28: 5, 6, 17, 18) For å beskytte seg mot truselen fra Israel og Syria henvendte Akas seg til slutt til Assyria og ba om hjelp. Dette brakte ingen utfrielse for Juda, men førte til lidelser under assyrernes tunge åk. (2 Krøn. 28: 16, 20) Hva filistrene angikk, utgjorde Juda rike ikke lenger noen fare for dem, slik det hadde gjort før i tiden. Den «stav» som hadde slått dem, var brutt.

Forholdene hadde vært helt annerledes da Ussias, Akas’ bestefar, var konge. Bibelen sier: «Han dro ut og stred mot filistrene og rev ned bymurene i Gat og Jabne og Asdod; og han bygde byer ved Asdod og på andre steder i filistrenes land. Gud hjalp ham mot filistrene og mot de arabere som bodde i Gur-Ba’al, og mot me’unittene. Og ammonittene kom med gaver til Ussias. og hans navn nådde like til Egypt; for han ble overmåte mektig.» — 2 Krøn. 26: 6—8.

På grunn av grov ringeakt for Jehovas befalinger erfarte Akas derimot det stikk motsatte. Men selv om Akas døde, og det kom en ny, uerfaren konge på tronen, skulle ikke filistrene glede seg og tro at de nå kunne gjøre flere innhogg i Juda rike. Det ville inntreffe en forandring. Kong Ussias hadde vært som en orm eller en slange da han vant seier over filistrene. Men filistrene skulle komme til å stå overfor en enda mer dødelig fiende, en fiende som skulle komme fra Ussias’ «rot». Denne ville være som en «basilisk», en «flygende serafslange». En «flygende serafslange» ville være lynsnar til å skyte fram og hogge til og med sin gift frambringe en sviende smerte hos offeret. I oppfyllelsen av Esaias’ profeti viste den «flygende serafslange» seg å være Esekias, Ussias’ sønnesønns sønn. Bibelen sier: «Han slo filistrene og tok deres land like til Gasa og de omliggende bygder.» — 2 Kong. 18: 8.

Den assyriske kong Sankeribs krønike åpenbarer at filistrene måtte underordne seg under Esekias. Denne krøniken sier angående det som skjedde med Padi, kongen i filisterbyen Ekron, at ’embetsmennene, patriarkene og vanlige borgere i Ekron la sin konge, Padi, i lenker’ og «overga ham til jøden Esekias» som «satte ham i fengsel».

I betraktning av det som skjedde under Esekias’ regjering, var den profetiske oppfordringen til filistrene om ikke å glede seg i høy grad passende. Det Esekias gjorde mot dem, kan med rette sammenlignes med den skade en «flygende serafslange» kan tilføye sine offer. Profetien i Esaias 14: 29 ble nøyaktig oppfylt.