Bør du tildekke hodet når du ber?

DET var en sur og kald dag, og det blåste kraftig. Den døde enkens venner sto i snøen rundt den åpne graven. Presten sa noen få, trøstende ord og ba så en bønn.

Mener du at alle de tilstedeværende burde ha tatt av seg det de hadde på hodet, under bønnen? Spørsmålet ville være særlig aktuelt i slikt vintervær. Men mener du at vi alltid bør ta av oss det vi har på hodet, når vi ber? Eller mener du at vi alltid bør ha noe på hodet når vi ber?

Bønn er av største betydning. Gud vil at vi skal be til ham. (Sl. 145: 18; 50: 14, 15) Vi bør naturligvis be til den rette person, om de rette ting og på den rette måte. Selv om Bibelen ikke har satt opp en lang rekke regler for hvordan vi skal be, og hva vi skal be om, inneholder den direkte veiledning med hensyn til det å tildekke hodet under bønn.

Vi finner ikke denne veiledningen i de før-kristne skrifter, for Gud krevde ikke at alle israelittene skulle tildekke sitt hode når de ba, skjønt det godt kan være at noen av dem gjorde det som et uttrykk for ærefrykt. Han befalte imidlertid prestene i Israel å bære et bestemt hodeplagg, og ypperstepresten hadde en spesiell ’hue’. (3 Mos. 8: 13; 2 Mos. 28: 40; 39: 27—29) De hadde tydeligvis tildekket hodet som et tegn på at de var underordnet Gud hele den tiden de tjente i templet, ikke bare mens de ba.

«Men har ikke jødene i vår tid noe på hodet når de ber?» vil noen kanskje spørre. Jo, de fleste av dem har det nå. Den gamle jødiske Talmud viser imidlertid at det var en frivillig sak å tildekke hodet. Professor Jacob Lauterbach sa: «Hvorvidt en skal be barhodet eller med tildekket hode, er overhodet ikke et spørsmål om hva loven sier. Det er utelukkende et spørsmål om skikk og bruk.»

For de kristne er imidlertid dette et spørsmål som ikke blir avgjort av lokale eller religiøse skikker. De kristne skrifter («Det nye testamente») kommer med et direkte råd i denne forbindelse: «Hver mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, vanærer sitt hode; men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode; for det er alldeles det samme som om hun var rakt. For hvis en kvinne ikke tildekker seg, da la henne også klippe håret av.» — 1 Kor. 11: 4—6.

Hva ligger til grunn for denne uttalelsen? Og når får den sin anvendelse?

HVORFOR TILDEKKET ELLER UTILDEKKET?

For å forstå det apostelen Paulus skrev om tildekking av hodet og bønn, må vi se på det foregående verset: «Jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» (1 Kor. 11: 3) Ja, Paulus drøftet det guddommelige prinsipp om lederskap og spesielt hvordan det får sin anvendelse i den offentlige tilbedelse.

Som apostelen forklarte, har Skaperen satt mannen, som han skapte først, til å være «hode» for hustruen, som ble skapt av mannens ribbein, og gitt ham myndighet over henne. Når det gjelder lederskap, er mannen «Guds bilde og ære», for han har ikke fått noe annet «hode» på jorden. Hans hustru og barn derimot har et jordisk «hode» som de må underordne seg under i relativ forstand. — 1 Kor. 11: 7—10; Ef. 5: 22—24; 6: 1.

Prinsippet om lederskap får også sin anvendelse i menigheten. Paulus skrev at kvinnene skulle vise respekt for og bestrebe seg på å samarbeide med mennene, som er de som skal undervise og be. (1 Kor. 14: 33—35; jevnfør 1 Timoteus 2: 11, 12.) I de fleste tilfelle ville derfor ikke en kvinne undervise eller be i menigheten i det første århundre.

Hvorfor tok så Paulus opp spørsmålet om tildekking av hodet? Når var det på sin plass å tildekke hodet, og når var det ikke på sin plass? Og hvordan får dette sin anvendelse i vår tid?

Paulus skrev at en kvinne skulle ha noe på hodet når hun ba — en hatt, et skjerf eller et slør — som et «undergivenhets-tegn». (1 Kor. 11: 10) Det skulle være et tegn på at hun anerkjente prinsippet om lederskap. Men når var det nødvendig for henne å tildekke hodet? Tenk over følgende tre situasjoner:

På Paulus’ tid ga Jehovas hellige ånd enkelte kristne mirakuløse gaver, for eksempel evnen til å profetere eller til å tale i tunger. På et møte i det første århundre kunne det for eksempel hende at ånden drev en kristen kvinne til å profetere. (1 Kor. 12: 4—11; Ap. gj. 21: 8—9) Eller det kan ha hendt at det bare var kvinner til stede på et menighetsmøte. Ettersom det ikke var noen døpt mann der som kunne ta ledelsen i å be og undervise, kan det være at en kristen kvinne måtte gjøre det. En kristen kvinne kunne også ha en ikketroende mann, og det kunne være at hun fra tid til annen ville be eller undervise ut fra Skriften mens han var til stede. I alle disse tre situasjonene ville en kristen kvinne ha noe på hodet, «et undergivenhets-tegn», for å vise at hun anerkjente prinsippet om lederskap.

HVEM ER DITT «HODE»?

Vi kan bedre forstå hvorfor det var så viktig at kristne menn og kvinner fulgte Guds påbud i forbindelse med tildekking av hodet, hvis vi tenker over hvilken virkning det ville ha hvis de ikke gjorde det.

Husk at apostelen skrev at en mann som ber «med noe på hodet», gjør noe bestemt. Hva gjør han? Han «vanærer sitt hode». Og en kvinne som «ber eller taler profetisk» med utildekket hode, «vanærer sitt hode». Hvem eller hva er det som blir omtalt som «hode» i disse tilfellene?

Det kan vi forstå i lys av det foregående verset. Paulus sa der at «Kristus er enhver manns hode» og «mannen er kvinnens hode». (1 Kor. 11: 3) Vi kan derfor trekke den slutning at en mann som ber med tildekket hode, på en måte vanærer Kristus. Hvis en mann ba med noe på hodet, ville han oppføre seg som om han var en hustru som hadde et synlig «hode» på jorden, og ikke som en som sto direkte ansvarlig overfor Kristus som sitt «hode». En kvinne som ba med utildekket hode, ville likeledes vanære sitt «hode» i den kristne ordning — hennes mann (hvis hun var gift), hennes far eller kristne menn i menigheten.

Enkelte kommentatorer framholder et annet syn. De gjør oppmerksom på at 1 Korintierne 11: 4, 5 sier at en mann som ber eller taler profetisk med noe «på hodet», vanærer «sitt hode», og at en kvinne som ber eller taler profetisk med «utildekket hode», vanærer «sitt hode». I begge tilfelle blir vedkommendes eget, fysiske hode nevnt umiddelbart før det «hode» som blir vanæret. Disse kommentatorene mener derfor at Paulus kan ha ment at en kristen mann eller kvinne som opptrer upassende hva tildekking av hodet angår, fører vanære over seg selv.

I de hebraiske skrifter leser vi at folks spott, ondskap, ulykke og blodskyld falt tilbake på deres eget hode. (Neh. 4: 4; 1 Sam. 25: 39; Sl. 7: 17; 2 Sam. 1: 16; 1 Kong. 2: 32, 44) I disse tilfellene står ’hodet’ for personen selv, ettersom hodet er den delen av kroppen som er mest ansvarlig for et menneskes handlinger.

Da Paulus talte om tildekking av hodet, sa han dessuten at hvis en mann lar håret vokse langt, «er det ham til vanære». Og han skrev at det er «skam for en kvinne å bli klipt», som om hun skulle være en slave eller ha blitt grepet i umoral. Det er kvinnen selv det er en skam for — 1 Kor 11: 14, 6, vers 6 fra NW.

I betraktning av at Paulus innledningsvis framhever den guddommelige ordning hva lederskap angår, er det tydelig at en kristen mann som ringeakter prinsippet om lederskap, vanærer Kristus; en kvinne som ringeakter dette prinsippet, vanærer likeledes sin mann, sin far eller mennene i menigheten. Men samtidig er det jo også slik at en som ringeakter Guds ordning med hensyn til lederskap, i tillegg fører skam over seg selv.

TILDEKKET HODE UNDER BØNN

Paulus snakket først og fremst om hva som sømmet seg i «Guds menigheter», spesielt på møtene. (1 Kor. 11: 16, 20—34) Det han sier om å be med tildekket hode, gjelder derfor i bunn og grunn ikke bønner som en framsier når en er alene, men bønner som blir bedt i en gruppe, som et ledd i den offentlige tilbedelse. Dette framgår av at det å tale profetisk er nevnt i samme forbindelse som bønn. Det er lite sannsynlig at en person på den tiden ville tale profetisk når han var alene i sitt «lønnkammer», hvor han ville framsi sine personlige bønner. — Matt. 6: 6.

Hverken menn eller kvinner er derfor ifølge Bibelen forpliktet til å følge Paulus’ ord om tildekking av hodet når de framsier sine personlige bønner til Gud. Hvis en kvinne utfører husarbeid uten noe på hodet og tar en pause for å be, vil det ikke være nødvendig for henne å tildekke sitt hode. En kristen mann som går på gaten med hatt på hodet, kan likeledes be til Gud uten å ta av seg hatten. Hvis han personlig føler at han bør ta av seg hatten, bør han gjøre det. Men Guds veiledning i forbindelse med tildekking av hodet krever det ikke.

Hva med bønner som blir bedt i menigheten eller i familien? I samsvar med prinsippet om lederskap bør en døpt mann be hvis det er en slik mann til stede, og han skal be med utildekket hode. Slik er det også i familiekretsen, selv om det bare er en mann og hans hustru som ber sammen.

Det kan imidlertid oppstå situasjoner da en kristen kvinne må tildekke sitt hode når hun skal be. Akkurat som i det første århundre kan det være at en søster må be høyt på et møte fordi det ikke er noen bror til stede. Eller det kan være at en ikketroende ektemann vil at hans kristne hustru skal be høyt på vegne av familien foran et måltid. I slike situasjoner vil en søster ta seg av en oppgave som normalt ville tilfalle en som er hennes «hode» — en bror i menigheten eller hennes mann. Hun bør følgelig ha noe på hodet. Når hun har det, viser hun at hun respekterer Guds prinsipp om lederskap, og hun ’vanærer ikke sitt hode’. — 1 Kor. 11: 5.a

Bør en så ha noe på hodet når en er i en gruppe, men det ikke er en selv som framsier bønnen? Tenk for eksempel på den situasjonen vi nevnte innledningsvis, da det ble bedt en bønn ved graven. Ville det være nødvendig for en kvinne som var til stede under bønnen, å tildekke sitt hode? Nei, for hun ville ikke ta ledelsen i den offentlige tilbedelse eller utføre en oppgave som et mannlig medlem av menigheten normalt ville utføre. Hun ville lytte til bønnen og si «amen». Hvorvidt hun tildekket sitt hode eller ikke, ville derfor ikke gjenspeile hennes syn på prinsippet om lederskap. Det er likeledes ikke noe i Bibelen som sier at en mann som var til stede under bønnen ved graven, måtte tildekke sitt hode eller ha utildekket hode. Han kunne selv velge hva han ville gjøre, men han ville sannsynligvis ta hensyn til sine egne følelser og opptre på en måte som ikke ville støte andre. Hvis en mann mener at han bør ta av seg hatten mens en annen ber på vegne av ham, bør han naturligvis følge sin samvittighet.

Hvor fin er ikke den veiledning Jehova gir i sitt Ord vedrørende bønn, uten å komme med en lang rekke regler! Når vi har dette i tankene, kan vi vende oss til den Høyeste og samtidig vise at vi respekterer et av hans grunnleggende prinsipper — prinsippet om lederskap.

[Fotnote]