Trenger de kristne i vår tid «Det gamle testamente»?

BIBELEN er verdens «bestseller nummer én». Den har funnet veien til alle land på jorden og blir lest av mennesker av alle raser. Bibelen er i dag helt eller delvis tilgjengelig på over 1575 språk.

Ifølge den mest vanlige måten Bibelens 66 bøker er inndelt på, utgjør over halvparten av dem det som kalles «Det gamle testamente». Denne samlingen bibelske skrifter, som ble skrevet på hebraisk og arameisk, ble fullført omkring 443 år før vår tidsregning. Trenger de kristne i vår tid å granske de hebraiske skrifter?

Hvis du liker å lese de kristne greske skrifter, som vanligvis blir omtalt som «Det nye testamente», har du sikkert lagt merke til at de kristne bibelskribenter ofte siterte fra eller henviste til de hebraiske skrifter. De betraktet dem som skrifter som var av største betydning for de kristne. Apostelen Paulus skrev angående de historiske beretninger om hvordan Gud handlet med israelittene i gammel tid: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss.» — 1 Kor. 10: 11.

Foruten at de hebraiske skrifter inneholder historiske beretninger av stor betydning, inneholder de også hundrevis av profetier om framtidige begivenheter. Ble disse skrevet bare med tanke på jøder som levde flere hundre år før vår tidsregning? Slett ikke. Apostelen Peter sier om de hebraiske profeter:

«De ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen.» — 1 Pet. 1: 11, 12.

Den bok i de kristne greske skrifter som mer enn noen annen er kjent for å inneholde mange sitater fra «Det gamle testamente», er Hebreerbrevet. Bibelforskeren B. F. Westcott sier om dette:

«En som studerer disse sitatene som et hele, gjør seg straks en rekke refleksjoner. 1) En antar at en guddommelig veiledning ble utarbeidet i løpet av Israels liv. Blant ’Guds folk’ får vi se tegn som viser hva som er Guds hensikt med menneskeheten. Hele historien er profetisk. Det er ikke nok å erkjenne at GT [Det gamle testamente] inneholder profetier; GT er en eneste stor profeti.»

Med dette i tankene vil det være interessant å se hvordan Jesus og de som skrev ned de kristne greske skrifter, siterte fra og anvendte de før-kristne inspirerte skrifter.

«DET ER SKREVET»

Du er sannsynligvis kjent med evangelienes beretninger om hvordan Jesus ble «fristet av djevelen». (Matt. 4: 1—11; Luk. 4: 1—13) Hvordan reagerte Jesus på denne prøven? Legg merke til hvordan han svarte hver gang han ble fristet:

«Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. [5 Mos. 8: 3] . . . Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. [5 Mos. 6: 16] . . . Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. [5 Mos. 6: 13]» — Matt. 4: 4, 7, 10.

Jesus baserte sine handlinger på det som sto i de inspirerte hebraiske skrifter, for han visste at de inneholdt Guds syn på tingene. Det er også interessant å se hvordan Jesus argumenterte da visse fariseere «holdt råd om hvorledes de kunne fange ham i ord»:

«Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! [Sl. 110: 1] Kaller nå David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn? Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag.» — Matt. 22: 15, 41—46.

Jesus og hans disipler var så godt kjent i «Det gamle testamente» at de kunne bevise et trekk ved den kristne lære ved enten å sitere en hel rekke skriftsteder fra hukommelsen eller gjengi innholdet av dem. I Romerne 3: 9—18 leser vi for eksempel:

«Vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd, som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke én; det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; alle er avveket; alle til hope er de blitt udugelige; det finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke en eneste. [Sl. 14: 1—3] Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik [Sl. 5: 10], ormegift er under deres lepper. [Sl. 140: 4] Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. [Sl. 10: 7] Deres føtter er snare til å utøse blod; ødeleggelse og usælhet er det på deres veier, og freds vei kjenner de ikke. [Es. 59: 7, 8] Det er ikke gudsfrykt for deres øyne. [Sl. 36: 2]»

Denne måten å bruke skriftene på er et ypperlig eksempel for alle som ønsker å behage Gud. Apostelen Peter skrev at de kristne ’alltid skulle være rede til å forsvare seg for enhver som krever dem til regnskap for det håp som bor i dem’. (1 Pet. 3: 15) Hvordan er din kunnskap fra Guds skrevne Ord? Hvis noen stilte deg et spørsmål angående din religiøse tro, kunne du da forsvare den ved hjelp av Bibelen?

«DERSOM I HADDE VISST HVA DET ER»

Selv om Bibelens fem første bøker inneholder Moseloven med dens hundrevis av bestemmelser, er de hebraiske skrifter noe langt mer enn en samling med påbud og forbud. Hvis vi studerer disse før-kristne skrifter nøye, kan det hjelpe oss til å forme våre tanker i samsvar med Skaperens tanker. Legg merke til hva Jesus en gang opplevde:

«På den tid gikk Jesus gjennom en aker på sabbaten, og hans disipler var sultne og begynte å plukke aks og ete. Men da fariseerne så det, sa de til ham: Se, dine disipler gjør det som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten. Men han sa til dem: Har I ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham, hvorledes han gikk inn i Guds hus og åt skuebrødene, som hverken han eller de som var med ham hadde lov til å ete, men alene prestene? [1 Sam. 21: 1—6] Eller har I ikke lest i loven at prestene på sabbaten vanhelliger sabbaten i templet og er dog uten skyld? [4 Mos. 28: 8—10]» — Matt. 12: 1—5.

Her gjorde Jesus god bruk av sin kunnskap om at skriftene ikke fordømte David fordi han hadde spist brød som bare prestene under normale omstendigheter ville ha hatt lov til å spise. Jesu disipler var i enda mindre grad daddelverdige, for det var ikke skriftenes, men bare rabbinernes bestemmelser de overtrådte.a

Jesus pekte på en annen viktig side ved Guds måte å tenke på da han avsluttet sin argumentasjon med et annet sitat fra de hebraiske skrifter: «Dersom I hadde visst hva det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer, da hadde I ikke fordømt de uskyldige. [Hos. 6: 6]» — Matt. 12: 7.

«FOR AT DET SKULLE OPPFYLLES»

Profetiene i de hebraiske skrifter ble riktignok skrevet mange hundre år før Jesus kom til jorden, men de er likevel aktuelle og har stor betydning for de kristne. Når de kristne skribenter skal sitere fra tidligere skrifter, begynner de ofte med å si: «For at det skulle oppfylles som er talt ved profeten.» (Matt. 13: 35) Noen ganger viser en slik uttalelse at en forutsigelse har fått en direkte oppfyllelse. (Matt. 2: 5, 6; 11: 10—15) Men dette er ikke alltid tilfelle.

Jesus sa med tanke på at han en gang i framtiden skulle bli forrådt av Judas Iskariot: «Skriften skulle oppfylles: Den som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg.» ([Sl. 41: 10] Joh. 13: 18) I dette tilfellet siterte Jesus det David hadde skrevet om en nær venn (muligens Davids ansette rådgiver, Akitofel) som hadde vendt seg mot ham. Gud visste at Jesus også ville bli forrådt av en nær venn. Han lot derfor Davids opplevelse bli nedskrevet under inspirasjon, fordi den utgjorde et profetisk forbilde på dette.

Det samme er tilfelle med et sitat Matteus bruker etter å ha gjengitt en rekke av Jesu lignelser. «Alt dette talte Jesus i lignelser til folket, og uten lignelser talte han ikke noe til dem, for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten, som sier: Jeg vil opplate min munn i lignelser, jeg vil utsi det som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt.» ([Sl. 78: 2] Matt. 13: 34, 35) Asaf, som skrev Salme 78, gjenfortalte i et rikt illustrert språk en god del av Israels folks historie. Jesus benyttet likeledes mange lignelser når han talte om det åndelige «Guds Israel». — Gal. 6: 16; Matt. 13: 1—33, 36—50.

’EN STØRRE UTFRIELSE’

De kristne greske skrifter forteller ofte at profetier som opprinnelig fikk sin anvendelse på israelittene da de vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr., ble oppfylt i det første århundre. Døperen Johannes’ virksomhet blir således nevnt som en oppfyllelse av profetien i Esaias 40: 3 om ’en røst som roper i ørkenen’. (Matt. 3: 3; Mark. 1: 3; Luk. 3: 4; Joh. 1: 23) Og da apostelen Paulus rådet de kristne i Korint til å ta avstand fra hedenske skikker, siterte han fra Esaias 52: 11 og sa: «Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.» (2 Kor. 6: 17) Når det gjelder anvendelsen av slike profetier, sier bibelkommentatoren Albert Barnes:

«De siste kapitlene i Esaias, fra det 40. kapittel av, forutsier jødenes tilbakevending fra Babylon, og hver eneste begivenhet som er nevnt, inntraff da de vendte tilbake. Men språket er mer omfattende og opphøyd enn det som var nødvendig for å beskrive deres tilbakevending. Det uttrykker også på en treffende måte en langt mer betydningsfull og storslagen utfrielse — den de gjenløste opplever under Messias, og Guds folks tilbakevending til ham og den universelle utbredelse av evangeliet; det kan derfor sies at ordene blir oppfylt på Jesu komme og evangeliets utbredelse.»

De kristne skrifter anvender ikke bare slike profetier på det som fant sted i det første århundre, men utvider også anvendelsen til å gjelde en tid som den gang hørte en fjern framtid til. Ifølge Esaias 65: 17 hadde Gud for eksempel forutsagt: «Jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» Disse ordene fikk sin første oppfyllelse da jødene vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr. Disse hjemvendte israelitter utgjorde en «ny jord» eller et nytt samfunn underlagt en ny, rettferdig regjering under stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, som utgjorde en symbolsk «ny himmel». — Hag. 1: 1, 14.

Men legg merke til hvordan kristne bibelskribenter anvender denne profetien: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort.» (Åpb. 21: 1) Og ettersom sanne kristne er blitt ført inn i et herlig paradis med åndelig opplysning, har vi ifølge Bibelen hjemmel for å anvende de profetier om jordiske velsignelser som opprinnelig gjaldt jødenes tilbakevending fra fangenskapet i Babylon, på vår tid, «endens tid» for den nåværende tingenes ordning. — Dan. 12: 4.

«Det gamle testamente» har virkelig stor betydning for de kristne. Det utgjør et stort forrådskammer av prinsipper, profetier og profetisk historie som er av like stor betydning for den sanne tilbedelse i dag som da det først ble skrevet. Ja, «den hele Skrift er innblest [inspirert, NTM] av Gud og nyttig». — 2 Tim. 3: 16.

Spørsmål fra leserne

● Hvis en ikketroende ektemann prøver å oppnå skilsmisse fra sin kristne hustru på grunnlag av falske anklager, for eksempel ved å anklage henne for åndelig grusomhet eller hevde at hun har forlatt ham, skal hun da sette seg imot skilsmisse?

Det må hun selv avgjøre. Det finnes ikke to tilfelle som er helt like. Hustruen kan ta i betraktning slike faktorer som hvordan hennes mann har behandlet henne, hvordan han sannsynligvis kommer til å behandle henne eller sørge for henne i framtiden, hvilken anklage han retter mot henne, hvilke juridiske rettigheter hun har, hva en rettsak vil koste, og hva hennes samvittighet sier.

Mange ikketroende ektemenn innrømmer at deres hustru er blitt en bedre hustru etter at hun ble en sann kristen. (Se 1 Peter 3: 1—5.) Og med hensyn til en kristen kvinne som har en ikketroende mann som «samtykker i å bo hos henne», sier Bibelen: «Da skille hun seg ikke fra sin mann!» Det kan være at også han med tiden blir en kristen. — 1 Kor. 7: 13, 14.

Men det hender at mannen velger å oppløse ekteskapet. Han er kanskje fylt av et sterkt hat til den sanne kristendom og nekter derfor å bo sammen med sin hustru og gi henne den religionsfrihet som landets lov sier at hun har. Det kan også være at han velger å skille seg fra henne fordi hun ikke vil delta i perverse seksuelle handlinger, som Bibelen fordømmer. (Rom. 1: 26—32) Lignende problemer må ha gjort seg gjeldende i det første århundre, for apostelen Paulus sa: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre; broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting.» — 1 Kor. 7: 15.

En mann som befinner seg i en slik situasjon, har problemer med å finne en juridisk skilsmissegrunn. Hva kan han anklage sin hustru for? Hun bestreber seg på å holde det rent og ordentlig i hjemmet og være en god kamerat, en trofast seksualpartner og en eksemplarisk mor, hvis de har barn. Etter at han har forlatt familien, kan det være at han hevder at det er hun som har forlatt ham. Eller han kommer kanskje med en eller annen generell anklage som loven ikke krever noe særlig bevis for, for eksempel at hun har gjort seg skyldig i åndelig grusomhet. Han går kanskje med på å fortsette å sørge for henne og barna, noe han også er forpliktet til, men han er likevel fast besluttet på å få skilsmisse på grunnlag av sin falske anklage. Hva skal hun gjøre? Hun kan ikke tvinge ham til å bo sammen med henne. Og selv om hun vet at han lyver, er hun ikke forpliktet til å sette i gang kostbare juridiske tiltak for å holde på ham eller for å motbevise hver eneste løgn han kommer med om henne. Hun bestemmer seg kanskje derfor for at hun i stedet for å sette seg imot skilsmissen bare vil ignorere hans falske anklage og følge rådet: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre.»

En kristen hustru kan imidlertid bli bekymret for at noen som får høre om skilsmissen, skal tro at hun var den skyldige, hvis hun ikke setter seg imot skilsmissen og legger fram de faktiske forhold. Hun er kanskje redd for at det kan bli ført vanære over henne eller den kristne menighet hvis ikke hun setter seg imot en skilsmisse som blir forlangt på et slikt grunnlag.

Det er en mulighet en ikke kan se bort fra. Men i de fleste tilfelle er det få som undersøker på hvilket grunnlag det ble oppnådd skilsmisse; det eneste de får vite, er at ektefellene er skilt. Og hvis noen får høre at det ble oppnådd skilsmisse på grunnlag av åndelig grusomhet eller noe lignende, er det nokså sannsynlig at de vil se på anklagen bare som en juridisk utvei. De vil sannsynligvis forstå at mannen bare fulgte den enkleste framgangsmåte for å oppnå skilsmisse, selv om den egentlige grunnen var at han ønsket å gifte seg med en annen kvinne eller å gjøre noe annet. Som oftest vil det derfor ikke være noen grunn til at det skal bli ført vanære over den trofaste hustruen eller menigheten.

Men hvis en hustru føler at den falske anklagen er så skandaløs at hun bør ta til gjenmæle, må hun avgjøre hvilke juridiske skritt hun skal ta. Det kan være at hun innenfor den tidsfrist loven gir, velger å sette seg imot skilsmissen hvis det ser ut til å være den eneste måten hun kan beskytte sine rettigheter på — sin rett til en del av familiens eiendom, hennes rettigheter i forbindelse med foreldremyndigheten, hennes rett til å få økonomisk hjelp for seg og barna og så videre. (Hvis det oppstår noen spørsmål i forbindelse med foreldremyndigheten eller økonomisk støtte, er det som oftest best å få slike ting avgjort før retten treffer sin avgjørelse, framfor å prøve å få i stand forandringer etterpå.) Hvordan hun best skal legge fram de faktiske forhold og forsvare sine rettigheter, avhenger av de juridiske muligheter der hvor hun bor.