17. Hva er det til trøst for en kristen å vite når han har økonomiske problemer? (Heb. 13: 5, 6)

¹⁷ En tjener for Gud som får problemer på grunn av økonomiske vanskeligheter, har en stor fordel framfor dem som ikke tjener Jehova. Han finner trøst i den kjensgjerning at den Gud han tjener, kjenner hans situasjon bedre enn han selv gjør, og at Gud er en kjærlig Far, som han kan sette sin lit til som en som vil hjelpe ham når han har behov for det. Vil Gud sørge for åndelig styrkende møter og gi sine tjenere anledning til å forkynne det gode budskap om den kommende, nye ordning og så unnlate å støtte dem når de setter hans interesser på førsteplassen i sitt liv? Er det dessuten ikke rimelig å tenke seg at Gud, som sier at ’den som ikke har omsorg for sine egne, er verre enn en vantro’, selv vil handle i samsvar med dette prinsippet? (1 Tim. 5: 8) «Er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!» sier apostelen Paulus. — Rom. 9: 14.

18, 19. a) Hvorfor bør vi glede oss over at enden for denne onde ordning nærmer seg, i stedet for å sørge over at vi kanskje kan komme til å lide materielle tap? b) Hvilken handlemåte bør vi derfor ønske å følge nå i endens tid?

¹⁸ Ja, Jehova skapte menneskene med et naturlig ønske om å få del i gode ting. Men nå, i denne avgjørende tiden, bør alle materielle behov holdes på den rette plass. Vi må aldri tillate dem å bli herre over oss. Når vi tenker på den ’store trengsel’, som nærmer seg med raske skritt, vil vi derfor ikke være lik Lots hustru. Vi vil ikke bli nedtrykt ved tanken på at vi kan komme til å miste våre eiendeler, for en slik negativ tenkemåte kan bringe oss ut av likevekt i den grad at vårt liv kommer i fare.

¹⁹ Vi vil i stedet glede oss over at enden for denne onde ordning nærmer seg. Vi vet at det betyr at Jehovas navn vil bli opphøyd, og at det også betyr at de som bærer dette navnet, og som bringer ære til det i det daglige liv, vil bli frelst. De som på den måten er trofaste mot Jehova, vil få komme inn i den nye ordning, hvor de vil få være med på den gledebringende oppgave å gjøre jorden til et paradis, hvor menneskene ikke lenger vil være underlagt synd og død og Satan og hans onde tingenes ordning. (1 Kor. 15: 25, 26) I betraktning av at vi har slike storslagne framtidsutsikter, bør alle som ønsker å leve, ha i tankene at de ikke skal «sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». — 1 Tim. 6: 17—19.

Hva mente vismannen?

En likevektig holdning til arbeid

En som er villig til å arbeide hardt og utføre sitt arbeid med dyktighet, fortjener å bli rost. Men hardt arbeid eller strev og dyktighet er ikke i seg selv nødvendigvis noe som bringer tilfredshet. Den vise kong Salomo skrev: «Jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres; også det er tomhet og jag etter vind.» — Pred. 4: 4.

En person kan arbeide hardt og med stor dyktighet, ikke bare for å utrette noe verdifullt, men også for å overgå andre hva dyktighet og produktivitet angår. Når mennesker som arbeider sammen, blir drevet av et ønske om å vise at de selv er bedre enn dem de arbeider sammen med, blir et hyggelig samarbeid erstattet med kappestrid og rivalisering. Resultatet kan bli uvennlige følelser og misunnelse. Den som ikke legger en rett dømmekraft for dagen, kan fullstendig komme til å ignorere andres begrensninger. Når alle på den måten arbeider for å overgå andre, er det «jag etter vind», etter tomhet. Det endelige resultat er lite ønskverdig. Den som er vis, unngår å legge en slik innstilling for dagen.

Det er imidlertid viktig ikke å gå til den annen ytterlighet og være direkte lat. «Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt,» sa Salomo. (Pred. 4: 5) I stedet for å bruke hendene til produktivt arbeid legger den late hendene i fanget og gjør så lite som mulig. Han er dåraktig, for hans uvirksomhet fører til at han kommer i trange kår. Hans lathet fører til at han kommer til å mangle nærende føde og andre livsfornødenheter, og dette kan igjen ødelegge hans helse, slik at han dør en for tidlig død. Ved på den måten å skade seg selv ’tærer han på sitt eget kjøtt’.

Ettersom både det å streve for å konkurrere med andre og det å være lat er lite rosverdig, kan en spørre hvordan en bør se på arbeid for å innta en likevektig holdning. Salomo sa: «Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag etter vind.» — Pred. 4: 6.

Den som er forstandig, vil unngå å bli så opptatt av å arbeide at han ikke får tid til å nyte frukten av sitt arbeid. En må derfor være tilfreds med det en har. Den som aldri er tilfreds, har ikke ro på seg. Hans liv er fylt av bekymringer og engstelse på grunn av at han er opptatt av sine materielle eiendeler og av hvordan han skal kunne skaffe seg enda mer.

Den som er tilfreds med mindre, er i en langt bedre stilling. Han er ikke redd for å bruke sine midler, slik at han kan glede seg over mat og drikke og sunn avkobling. Han er også interessert i andre og er glad for å kunne hjelpe dem som virkelig har behov for det. En slik innstilling er i harmoni med den veiledning Bibelen gir, for den oppfordrer oss til å arbeide og gjøre noe godt med våre hender, slik at vi kan ha noe å gi til den som trenger. (Ef. 4: 28) Er du blant dem som kan glede seg over «en håndfull ro», fordi du har et slikt likevektig syn på arbeid?

Menneskenes umenneskelige oppførsel overfor andre

Menneskeslekten har i lang tid vært utsatt for en fryktelig undertrykkelse og er blitt behandlet på en urettferdig måte. Kong Salomo skrev for nesten 3000 år siden følgende, som var basert på de iakttagelser han hadde gjort: «Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt — det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem. Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige framfor de levende, de som ennå var i live, men framfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennå ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.» — Pred. 4: 1—3.

Salomo var tydeligvis rystet over hvor umenneskelige menneskene var overfor andre, hvordan de i virkeligheten undertrykte sine medmennesker. Fordi voldsmennene hadde makt eller myndighet, ble de undertrykte nødt til å finne seg i sin sørgelige situasjon uten at noen syntes synd på dem eller trøstet dem. Situasjonen var så deprimerende at Salomo trakk den slutning at de døde var i en bedre stilling, ettersom de ikke lenger behøvde å bli behandlet på en smertelig og urettferdig måte. Ja, sett fra dette synspunkt var den som ennå ikke var blitt født, enda bedre stilt, ettersom han ikke hadde sett eller opplevd disse fryktelige forholdene i det hele tatt.

Hvor tydelig understreker ikke dette menneskenes manglende evne til å fjerne urettferdighet og tyranni! Ikke engang Salomo med all den visdom og makt og myndighet han hadde, kunne fjerne disse dårlige forholdene, som var en følge av menneskenes ufullkommenhet. Det er bare Jehova Gud som gjennom Jesus Kristus kan gjøre det. Han har lovt å utfri menneskene av den sørgelige tilstand de befinner seg i, og det på det mest passende tidspunkt for alle. Dette er virkelig et godt budskap. — Åpb. 21: 3, 4.