Hvordan kunne cirka 40 menn som levde i en periode på om lag 1600 år, frambringe en slik bok, et verk som har fortsatt å være en kilde til inspirasjon i mange hundre år etter at det ble fullført? Ingen av dens skribenter tok selv æren for dette. De skrev ikke for å overbringe sitt eget budskap, men for å overbringe budskapet fra Jehova Gud, Kilden til deres inspirasjon. Salmisten David sa: «[Jehovas] Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.» (2 Sam. 23: 2) Understreker ikke Bibelens karakter sannheten i denne uttalelsen? Fortjener den ikke derfor å bli vigd den største oppmerksomhet?

Hva mente vismannen?

En venns verdi

En enslig mann som arbeider hardt for å samle seg rikdommer, lever virkelig et tomt liv. Den vise kong Salomo skrev: «Stundom står en mann alene og har ingen annen med seg [han har ingen venn eller kamerat], hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øyne blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter meg selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.» (Pred. 4: 8) Hvor meningsløst er ikke livet for en gjerrigknark som ikke har noen venn, sønn eller bror, og som ikke engang høster godene av sitt harde arbeid! Han bare fortsetter å samle seg rikdom og ønsker ikke å bruke penger på noe som kunne gjøre livet lettere og mer behagelig for ham. Men når han dør, må han forlate alt sammen. Det er virkelig tomhet!

En som arbeider sammen med en god venn, er i en langt gunstigere stilling. Vismannen sier videre: «Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev.» (Pred. 4: 9) Deres samarbeid gir gode resultater, «god lønn» i form av hjelp, oppmuntring og beskyttelse. Kong Salomo sier: «Om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp [det er lite sannsynlig at begge skal falle samtidig]; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise seg opp! Likeledes når to ligger sammen [for eksempel når de må overnatte i kulden under en reise], så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm? Og om noen kan vinne over den som er alene [som kanskje reiser på en farlig vei], så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd [som er sterkere enn en enkel eller en dobbelt tråd] sønderrives ikke så snart.» — Pred. 4: 10—12.

Lever du i harmoni med ånden i disse ordene? Det har uten tvil stor verdi å ha pålitelige venner.

Selv den høyeste stilling er tomhet

Popularitet er ofte noe flyktig blant mennesker. En berømt person blir snart glemt når en annen vinner folks hjerte. Selv de som oppnår den høyeste stilling, er ingen unntagelse i så måte.

Den vise kong Salomo beskrev på en realistisk måte hvordan det kan gå dem som har høye stillinger som herskere. Vi leser: «Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke mer har forstand nok til å la seg advare; for fra fengslet kommer den ene [tydeligvis ungdommen] ut og blir konge; den andre blir fattig, enda han er født i sitt kongedømme.» — Pred. 4: 13, 14.

En konge mener kanskje at hans høye stilling og hans alder og erfaring sikrer ham folkets respekt og støtte. Men hvis han handler uforstandig og ikke vil lytte til god veiledning fra andre, vil han ikke bli vist oppriktig ære, sin stilling og alder til tross. Det at en har oppnådd en viss stilling eller alder, utgjør ikke i seg selv noen garanti for at en vil bli vist respekt. Det er derfor en fattig, men vis ungdom er i en gunstigere stilling enn en konge som en gang hersket på en forstandig måte, men som i sin alderdom har kjørt seg inn i et fast spor og ikke vil lytte til god veiledning. Som følge av sitt vanstyre kan den gamle kongen sette hele riket i håpløs gjeld, støte sine undersåtter fra seg og til og med bli avsatt og dø i vanære. En ungdom som fortsetter å handle vist, kan på den annen side oppnå den respekt som en gammel dåre av en konge ikke blir vist.

Som Salomo sa, kunne en slik vis ungdom til og med komme ut av fengslet og bli konge. Det var det som skjedde med Josef. Han gjorde så dypt inntrykk på Egypts Farao at Farao sa til ham: «[Det er] ingen så forstandig og vis som du. Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter ditt ord; bare tronen vil jeg ha framfor deg.» (1 Mos. 41: 39, 40) På denne måten ble Josef opphøyd til den nest høyeste stilling i Egypt.

Salomo retter videre oppmerksomheten mot folkets reaksjon på å få en ny hersker over seg, og hvor lunefullt et folk kan være: «Jeg så alle de levende som ferdes under solen, følge med den unge mann, han den nye, som skulle tre i den gamles sted. Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har etterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag etter vind.» — Pred. 4: 15, 16.

Hva mente Salomo med uttrykket «den unge mann, han den nye»? Han siktet tydeligvis til kongens etterfølger. «De levende» gleder seg over å få en ny hersker. Det er «ingen ende på alt det folk» han står foran for å lede som konge. Det betyr at alle står bak ham og støtter hans styre. Men hans popularitet vedvarer ikke i det uendelige. Den tid kommer raskt da den som folket hyllet, ikke lenger innfrir deres forventninger. De blir desillusjonert og slutter å glede seg over ham.

Det forholder seg på lignende måte i vår tid. Én gruppe politikere erstatter ofte en annen. I begynnelsen er folk kanskje begeistret for en bestemt guvernør, statsminister eller president. Men det går ikke lang tid før folket blir misfornøyd med mannen og hans politikk. De begynner snart å se etter en annen som kan overta makten.

Det å ha den høyeste stilling er derfor også «tomhet». Hvor sterkt understreker ikke dette at det beste en kan oppnå i denne verden, ikke er en høy stilling, men et godt forhold til den evige Gud, Jehova!

Folket «midt imellom»

«Jøder har ikke samkvem med samaritaner,» sa evangelieskribenten Johannes. (Joh. 4: 9) En undersøkelse av jødiske skrifter bekrefter dette. Bibelforskeren A. Edersheim skriver: «Det gikk så langt at de ble fullstendig utelukket fra ethvert fellesskap.» Likevel kan vi kalle samaritanene et folk «midt imellom», for jødene betraktet dem ikke «som hedninger, men satte [dem] på samme nivå som en uvitende jøde . . . de ble ikke behandlet som hedninger, og deres land, deres kilder, deres bad, deres hus og deres veier ble erklært rene». Sosialt sett ble samaritanene foraktet, men i jødenes øyne hadde de likevel visse juridiske og moralske privilegier. Dette forklarer hvorfor Jesus kunne drikke vann som en samaritansk kvinne hadde dratt opp, hvorfor disiplene kunne kjøpe mat i en samaritansk by, og hvorfor Jesus kunne tilbringe to dager sammen med samaritaner. — Joh. 4: 7, 8, 40.