Hvor lenge varte Jesu forkynnergjerning?

BIBELFORSKERNE gir forskjellige svar på spørsmålet om hvor lang Jesu forkynnergjerning var. Noen hevder at den varte bare i ett år, andre sier to år, og atter andre mener at den varte i tre eller i tre og et halvt år. Både Bibelens profetier og dens historiske beretning viser at det gikk tre og et halvt år fra det tidspunkt da Jesus ble døpt og fikk Guds hellige ånd, symbolisert ved en due, noe som gjorde ham til Messias, og til det tidspunkt da han døde på pelen. — Luk. 3: 21, 22; 23: 46.

Noe som tydeligst viser oss hvor lang Jesu forkynnergjerning var, er den profetien vi finner i Daniel 9: 24—27. Den angir nøyaktig både selve året for Messias’, Jesu Kristi, komme og lengden av hans forkynnergjerning og er kjent som profetien om de «sytti uker». Disse «uker» blir i alminnelighet oppfattet som «årsuker». I An American Translation sies det: «Sytti årsuker er bestemt for ditt folk.» (Se også fotnoten til vers 24 i den vanlige norske oversettelsen.) Profetien sier videre at «fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet [Messias, NW], en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker». Messias skulle med andre ord komme etter 69 «uker».

’ÅRSUKENE’ TIDFESTES

Når begynte disse ’årsukene’? Jo, i det året da stattholderen Nehemias fikk fullmakt til å gjenoppbygge Jerusalems murer, og det nøyaktige året for dette var 455 f. Kr. (Neh. 2: 3—9) Sekstini årsuker tilsvarer 483 år, som strekker seg fra 455 f. Kr. til 29 e. Kr. At Jesus kom som Messias i år 29 e. Kr., er noe en kan få fastslått ved å sammenligne Lukas 3: 1, 2, 23 med tiden for keiser tiberius’ regjering, som blir nevnt der i Lukas’ beretning.

Daniels profeti fortsetter med å si at ’den salvede [Messias, NW] skal utryddes og intet ha’. Men når skulle han utryddes, det vil si bli drept? Vers 27 forteller oss det, for der sies det at «i midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre». Hva betyr det at disse to ting skulle opphøre? Jo, at de slaktoffer og matoffer som var påbudt under Moseloven, ikke lenger ville være av noen betydning eller ha noen verdi for Jehova Gud. De ville ikke lenger tjene til på en forbilledlig måte å sone syndene til dem som frambar dem. Hvorfor ikke? Fordi Messias, Jesus Kristus, «ved sitt kjød», det vil si ved å ofre sitt menneskeliv, «avskaffet den lov som kom med bud». (Ef. 2: 15) Moseloven med dens dyreoffer og matoffer, som bare var «en skygge av de kommende goder», hadde ikke lenger noen gyldighet etter at virkeligheten hadde kommet, nemlig Jesu, Guds Lams, offer. — Heb. 10: 1—10; Joh. 1: 29.

Ut fra Daniels profeti forstår vi altså at Messias kom da de 69 årsuker utløp, i 29 e. Kr., og at han i midten av den 70. uke, eller tre og et halvt år senere, ble ofret, noe som betydde at de offer som var påbudt under Moseloven, ikke lenger var nødvendige. Guds profeti gjør oss derfor kjent med hvor lenge Jesu forkynnergjerning varte: Fra det tidspunkt da Jesus ble Messias, og til hans død gikk det tre og et halvt år.

DE FIRE PÅSKENE

Evangelieberetningene er i harmoni med denne profetien, særlig den beretningen som ble nedskrevet av apostelen Johannes. Hvordan kan vi si det? Jo, den gjør oss kjent med at det kom og gikk fire påsker i løpet av Jesu forkynnergjerning. Den første som blir nevnt av Johannes, er den som fant sted kort tid etter at Jesus hadde utført sitt første mirakel: «Og jødenes påske var nær, og Jesus dro opp til Jerusalem.» — Joh. 2: 13.

I Johannes 6: 4 kan vi så lese: «Og påsken, jødenes høytid, var nær.» Jesus dro som vanlig opp til Jerusalem, fordi det var et krav ifølge Moseloven. (5 Mos. 16: 2) Den siste påsken, som er omtalt av alle fire evangelieskribentene, feiret Jesus sammen med sine 12 apostler like før sin død. — Matt. 26: 17; Mark. 14: 14; Luk. 22: 11; Joh. 13: 1.

«Men dette blir jo bare tre påsker!» utbryter du kanskje. «Hvor blir det så av den fjerde?» Den fjerde er utvilsomt den det siktes til i Johannes 5: 1, selv om ordet påske ikke blir brukt: «Deretter var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.» Noe som hjelper oss til å fastslå at denne høytiden er en påske, er de ord av Jesus som vi finner i Johannes 4: 35: «Sier ikke I at det ennå er fire måneder, så kommer høsten?» Bygghøsten var i gang ved påsketid, og påsken var den eneste høytiden i løpet av disse fire måneder som var så viktig at Jesus måtte være i Jerusalem. De andre to årlige høytidene som krevde at han var i Jerusalem, kom senere på året, etter påsken.

Det er nok så at Jesus forkynte det gode budskap om Riket på slike forholdsvis fjerne steder som Tyrus og Sidon (Matt. 15: 21) og også i Perea, på den andre siden av Jordan (Matt. 19: 1), men han brukte det meste av sin tid til å forkynne og undervise i Galilea, som var den provinsen hvor han hadde vokst opp. Det var i Galilea han fant ærlige, ydmyke og enkle mennesker, for eksempel bønder og fiskere, som med glede hørte på ham. Det ser ut til at det måtte noe helt spesielt til for at Jesus skulle dra opp til Jerusalem. Tempelvielsens fest og Purim-festen fant riktignok sted i løpet av disse fire månedene, men de kunne feires hvor som helst der det bodde jøder, ettersom de ble innført etter at jødene var blitt drevet i landflyktighet.

Det finnes enda en grunn for å trekke den slutning at den høytiden som omtales i Johannes 5: 1, var en påske. Hvilken grunn er det? På grunnlag av det som sies i de andre evangelieberetningene — som skildrer Jesu forkynnergjerning i Galilea — ser det ut til at Jesus trengte langt mer enn et år til å utføre alt det han gjorde mellom den påsken som blir nevnt i Johannes 2: 13, og den som blir omtalt i Johannes 6: 4.

ANDRE BEVISER

Det finnes også en rekke andre beviser som støtter den påstand at Jesu forkynnergjerning varte i tre og et halvt år. På grunnlag av det som sies i Johannes 19: 31, har vi grunn til å trekke den slutning at Jesus må ha dødd på en fredag, for det sies der at den etterfølgende dag var en «stor» sabbat. Det at den ukentlige sabbat falt på samme dag som den første dagen til den ukelange usyrede brøds høytid, en dag som også tjente som en sabbat, ville naturligvis gjøre den til en «stor» sabbat. (3 Mos. 23: 6, 7) Og det var ikke i 31 eller 32, men bare i 33 e. Kr., at påsken, den 14. dag i måneden nisan, falt på en fredag. Det må derfor ha vært den 14. nisan i 33 e. Kr. at Jesus døde, noe som viser at hans forkynnergjerning strakk seg over en periode på tre og et halvt år.

Det er således flere ting som får oss til å trekke den slutning at Jesu forkynnergjerning ikke varte bare i ett år eller i to år, men i tre og et halvt år, nemlig profetien i Daniel 9: 24—27, det at det ble feiret fire påsker i løpet av hans forkynnergjerning, og det at den 14. nisan, da det var fullmåne, falt på en fredag i 33 e. Kr., noe den ikke gjorde i 31 eller 32 e. Kr.

’De var der de skulle være’

OM ETTERMIDDAGEN den 15. juli 1976 hadde Jehovas vitner et spesielt program for de unge på sitt områdestevne i Oakland i California med mottoet «Hellig tjeneste». Akkurat på den tiden ble en buss med 26 skolebarn og deres sjåfør, som alle var på vei til en sommerleir, kidnappet, og saken vakte atskillig oppmerksomhet.

To av de barna som var på stevnet, ville ha vært i den bussen hvis de ikke hadde fått fri til å overvære stevnet. Barnas far sa: «Jeg er så glad for at vi var på stevnet. Det er tydelig at det lønner seg å være der en skal være.»