La oss se litt på noen av Jesu mirakler

HVORDAN reagerer du når du hører ordet «mirakel»? Mener du at mirakler er noe som folk i dag ikke kan tro på? Det er en alminnelig oppfatning.

Bibelen, som blir godtatt av mange millioner mennesker som Guds inspirerte Ord, forteller imidlertid om en lang rekke mirakler som ble utført ved guddommelig makt. Særlig fremtredende er de mirakler som ble utført av Jesus Kristus.

Kan disse bibelske beretninger om mirakler som ble utført for tusener av år siden, være til noe gagn for oss som lever nå? Hvis vi ser litt på noen av Jesu mirakler, kan det hjelpe oss til å besvare dette spørsmålet.

HELBREDELSESMIRAKLER

Jesus utførte helbredelser som var uten sidestykke i hele menneskehetens historie. Var hans helbredelser ledsaget av seremonier basert på overtro, oppildnende taler og pengeinnsamlinger — slik tilfellet ofte er når noen i vår tid hevder at de helbreder folk? La oss se på hva som skjedde i år 33, under Jesu siste reise til Jerusalem:

«Og det skjedde på vandringen til Jerusalem at han dro midt imellom Samaria og Galilea; og da han gikk inn i en by, møtte det ham ti spedalske menn, som sto langt borte, og de ropte høyt: Jesus, mester! miskunn deg over oss! Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og te eder for prestene! Og det skjedde mens de var på veien, at de ble renset.» — Luk. 17: 11—14.

Det er ikke noe fantasifullt i beretningen om dette miraklet. Jesus ga ganske enkelt de spedalske befaling om å framstille seg for prestene. Selve helbredelsen fant sted mens de var på vei dit, uten at Jesus var til stede. Også ved andre anledninger utførte Guds Sønn lignende helbredelsesmirakler uten at han personlig var til stede. — Matt. 8: 5—13; Joh. 4: 46—54.

Et enestående eksempel på en mirakuløs helbredelse finner vi i Johannes 9: 1—7:

«Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind? Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. . . . Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og gjorde en deig av spyttet og smurte deigen på hans øyne, og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa, det er utlagt: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.»

Helbredet Jesus virkelig medfødt blindhet? Hvis han ikke hadde gjort det, ville fariseerne, som var religiøse motstandere av Jesus, ha hatt en glimrende anledning til å benekte det og avsløre ham som en bedrager. Men gjorde de det?

Evangelieberetningen sier videre: «Jødene trodde da ikke om ham at han hadde vært blind og fått sitt syn, før de fikk kalt for seg foreldrene til ham som hadde fått sitt syn, og de spurte dem: Er dette eders sønn som I sier er født blind? Hvorledes går det da til at han nå ser? Hans foreldre svarte: Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind; men hvorledes det er gått til at han nå ser, det vet vi ikke, eller hvem som har åpnet hans øyne, det vet vi heller ikke.» — Joh. 9: 18—21.

Da den mannen som hadde fått synet tilbake, ble utspurt av fariseerne, svarte han: «Dette er da underlig at ikke I vet hvor han er fra, og han har dog åpnet mine øyne. . . . Så lenge verden har stått, er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt; var ikke denne mann fra Gud, da kunne han intet gjøre.» — Joh. 9: 30—33.

Det er ikke noe i denne beretningen som bærer preg av at det hele skulle være oppspinn. Det er ingen mytiske trekk ved den. I stedet leser vi om personer og steder og en samtaleform som var karakteristisk for Palestina i det første århundre.

DE DØDE VENDER TILBAKE TIL LIVET

Blant alle Jesu mirakler var de tilfelle da han oppreiste noen fra de døde, de mest enestående. Bibelen forteller om tre slike mirakler som Jesus utførte. Det første skjedde i Nain i Galilea, og den døde var en enkes eneste sønn. Vi leser:

«Da han nå kom nær til byens [Nains] port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne. Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, sto stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier deg: Stå opp! Og den døde reiste seg opp og begynte å tale; og han ga ham til hans mor.» — Luk. 7: 11—15.

Jesus oppreiste likeledes datteren til Jairus, som var en av forstanderne for synagogen i Kapernaum. (Matt. 9: 18—26; Mark. 5: 21 13; Luk. 8: 40—56) Størst inntrykk gjør imidlertid beretningen om hvordan Jesus oppreiste sin nære venn Lasarus. Johannes’ evangelium beskriver det på denne måten:

«Da nå Jesus kom, fant han at [Lasarus] allerede hadde ligget fire dager i graven. . . . det var en hule, og det lå en stein over den. Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager. Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? De tok da steinen bort. Men Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Fader! jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring, sa jeg det, for at de skal tro at du har utsendt meg. Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svededuk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!» — Joh. 11: 17, 38—44.

Heller ikke i dette tilfellet nevner den bibelske beretning noen magiske besvergelser. Jesus kom bare med den enkle befalingen: «Lasarus, kom ut!» Beretningen om Jesu mirakler er en uatskillelig del av evangelieberetningene, som ofte blir lovprist som «nøyaktig historie». Men noen mener at det er ufornuftig å tro på mirakler. Hvorfor mener de det?

MIRAKLER OG VÅR ERFARING

«Det tror jeg ikke før jeg ser det,» sier mange. Noen går til den ytterlighet at de nekter å tro på noe som helst som ikke de personlig har erfart. Er det forstandig å innta en slik holdning?

Det er viktig å huske at vårt velordnede, harmoniske univers må ha blitt frambrakt av en Skaper med en overveldende intelligens og makt. (Rom. 1: 20) Ville det være for vanskelig for Skaperen å styre naturlovene slik at de tjente en bestemt hensikt? Hvis noen påstår det, holder de seg ikke til noe de vet, men gir seg av med spekulasjoner.

Hvor langt rekker egentlig vår erfaring? Det er få som i løpet av sin begrensede levetid har hatt anledning til å lære så mye ved egne iakttagelser. Har du for eksempel selv sett alle de anslagsvis 800 000 forskjellige insektarter vitenskapsmennene har oppdaget? Har du vært i Østen, på stillehavsøyene eller andre fjerne steder og sett den vakre naturen der og lært de innfødte og deres særegne skikker å kjenne? De færreste har det. Vi har imidlertid ikke noe problem med å tro at disse insektene, menneskene og stedene eksisterer. Hvorfor ikke? Fordi vi i det daglige liv godtar andres vitnesbyrd. Vi har tilegnet oss størsteparten av vår kunnskap på denne indirekte måten. Er det fornuftig å avvise de samme slags vitnesbyrd bare fordi de taler om mirakler?

IKKE-BIBELSKE VITNESBYRD

Vi har sett at Bibelen forteller om Jesu mirakler på en enkel, likefram måte. Visste du at ikke-bibelske skrifter, til og med noen som er skrevet av motstandere av kristendommen, inneholder lignende vitnesbyrd? Tenk over følgende:

I sin Kirkehistorie (dansk oversettelse) siterer Evsebios fra Cesarea en interessant uttalelse av en viss Quadratus, som skrev et forsvarsskrift for kristendommen til Hadrian, som var romersk keiser fra 117 til 138. Quadratus sa: «Vår Frelsers gjerninger var alltid nærværende, for de var sanne: de som var blitt helbredet, og de som var oppreist fra de døde, ble ikke bare sett da de var blitt helbredet eller oppreist, men de var også stadig nærværende, og det ikke bare mens Frelseren var her, men også en lang tid etter hans død var de i live, slik at noen av dem også har levd inntil våre dager.»

Når det gjelder folks reaksjon på de mirakler Jesus, hans 12 apostler og andre kristne i det første århundre utførte, sier publikasjonen Lectures on the Evidences of Christianity:

«Fra begynnelsen av Kristi tjeneste og til den siste av apostlenes død gikk det 70 ur. I hele dette tidsrommet ble de mirakuløse gaver vi taler om, brukt. Ettersom faren for at bedrageri skal bli avslørt, øker for hver gang det blir gjentatt, og ettersom det blir vanskeligere å gjennomføre sammensvergelsen jo lengre tid det går, er det ikke et ubetydelig vitnesbyrd om evangelienes miraklers ekthet at miraklene fortsatte å bli utført og iakttatt over en periode på så mange år, uten at de aggressive og utrettelige fiender som kristendommen alltid var omgitt av, oppdaget noen tilfelle av feil eller bedrag.»

Om kristendommens fiender sier T H. Horne i An Introduction to the Critical Study and Knowledge of the Holy Scriptures: «Både jøder og hedninger ble i virkeligheten tvunget til å innrømme at de [miraklene] hadde funnet sted; de tilskrev dem imidlertid forskjellige årsaker . . . Mens begivenhetene ennå var for ferske til at de kunne bestrides, innrømmet Celsus, Porfyrios, Hierokles, Julianus og andre motstandere at miraklene hadde funnet sted, men de sa at det var trolldom, og benektet at Gud hadde utnevnt ham som utførte dem. Men uansett hva de mente årsaken var, innrømmet de at miraklene hadde funnet sted, og de innrømmet dermed ufrivillig at det var noe [overnaturlig] ved dem.»

Miraklene tjente en spesiell hensikt i forbindelse med Jesus og hans disipler. Gud hadde forutsagt at den lovte Messias skulle være ’en profet liksom Moses’. (5 Mos. 18: 15—19) Ettersom Moses utførte mirakler for å bevise at Gud støttet ham, ventet jødene at Messias skulle gjøre det samme. (2 Mos. 4: 1—9) Og da folk «så det tegn [Jesus] gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden». (Joh. 6: 14) De mirakuløse gaver Jesu disipler hadde, utgjorde også et tydelig bevis for at Guds gunst ikke lenger hvilte over det kjødelige Israels folk, men over den kristne menighet. (Matt. 21: 43) Når dette først var slått fast, var det ikke lenger nødvendig at de kristne fikk mirakuløse gaver, og disse gavene opphørte, i samsvar med Guds hensikt. — 1 Kor. 13: 8—10.

HVA VI KAN LÆRE AV JESU MIRAKLER

Kan mennesker i vår tid dra nytte av beretningene om Jesu mirakler? Tenk på den gangen da Jesus oppreiste sønnen til enken i Nain. Hva var det som fikk ham til å gjøre det? Evangelieberetningen sier: «Da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne.» (Luk. 7: 13) Jesus ga uttrykk for lignende medfølelse da han oppreiste Lasarus fra de døde. (Joh. 11: 33, 35, 36) Dette er en god egenskap, en egenskap som vi alle bør etterligne i vår holdning til andre. — Joh. 13: 15.

I beretningene om de ti spedalske og om den mannen som var født blind, er det også noe viktig som de som ønsker å behage Gud, må lære. De spedalske måtte først adlyde Jesu befaling om å framstille seg for prestene. (Luk. 17: 14) Og den blinde måtte først gå og vaske seg i Siloa-dammen. (Joh. 9: 7, 11) Ettersom helbredelsen i begge tilfelle først fant sted da disse kravene var oppfylt, er det tydelig at de lidende måtte ha full tillit til at Jesus kunne og ville helbrede dem.

Hvordan berører dette oss i dag? Ifølge Bibelen var Jesu mirakler et forvarsel om de mirakler han vil utføre til gagn for hele menneskeheten under sitt tusenårige styre over jorden. Bibelen forutsier at menneskene i løpet av dette tusenårige styre vil bli helbredet for alle de sykdommer de nå er plaget av. (Åpb. 21: 4; Es. 33: 24) Ikke bare noen få, men «alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut». (Joh. 5: 28, 29) Er du overbevist om at disse løftene vil bli oppfylt? Vil du vise tro ved å studere Bibelen og adlyde de krav Gud stiller i dag?

Jesu mirakler betyr mye for oss som lever nå. De forteller om hans medfølelse med menneskene og hans evne til å gjøre ende på alle fysiske lidelser og til og med fjerne døden. Evangelieberetningene om Jesu mirakler viser også at det er nødvendig å ha full tillit til Jesus Kristus som Guds representant og «livets Hovedformidler». (Ap. gj. 3: 15, NW) Ettersom Jesu mirakler hører med til de begivenheter i menneskenes historie som er grundig bekreftet og bevitnet, har vi et solid grunnlag for å ha en slik tro

Elias «ba at det ikke skulle regne»

EN BØNN bedt av en rettferdig mann, en som står i en godkjent stilling innfor Jehova Gud, har stor kraft. Den bringer resultater. (Jak. 5: 16) Det er det disippelen Jakob illustrerte da han skrev: «Elias var et menneske under sammen vilkår som vi, og han ba at det ikke skulle regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder; og han ba atter, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde.» — Jak. 5: 17, 18.

Selv om Elias var en profet, var han som menneske ikke annerledes enn andre rettferdige mennesker. Han levde under de samme vilkår og hadde de samme følelser, svakheter og ufullkommenheter som alle andre. Men Jehova Gud besvarte hans bønner. Han vil gjøre det samme for sine tjenere i vår tid når de ber ham om noe som er i harmoni med hans vilje.

Vi kan merke oss at de hebraiske skrifter ikke sier direkte at Elias «ba» om det Jakob sier. Det er imidlertid tegn som tyder på at han må ha gjort nettopp det. Vi leser om hva Elias gjorde like før det ble slutt på den lange tørkeperioden: «Elias gikk opp på Karmels topp og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom sine knær.» (1 Kong. 18: 42) Ja, Elias inntok en stilling som ville tyde på at han vendte seg til Gud i bønn. Det er derfor logisk å trekke den slutning at han ba, og at han også må ha gjort det i forbindelse med den erklæring han tidligere kom med overfor Akab: «Så sant [Jehova], Israels Gud, lever, han hvis tjener jeg er: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord.» — 1 Kong. 17: 1.

Disippelen Jakob skrev naturligvis under inspirasjon og kunne derfor komme med kjensgjerninger som ikke var spesielt nevnt i de hebraiske skrifter, men som ikke desto mindre var i full overensstemmelse med disse skrifter. Og Elias’ bønn er et eksempel på det.

Det Jakob skrev om Elias, burde oppmuntre oss til å være vedholdende i bønnen. Vi kan være forvisset om at vi vil få det vi ber om, forutsatt at det er i harmoni med Guds vilje. — Joh. 14: 13, 14, NTN.