Hvorfor sanne kristne nekter å tilbe «dyret»

KAN du forestille deg at et stort antall menn og kvinner av alle raser og nasjonaliteter tilber et sjuhodet dyr? Du synes kanskje at det er et rart spørsmål. Men kjensgjerningene viser at mange gjør det, og det sørgeligste er at det finnes mennesker som begår brutale handlinger for å prøve å tvinge andre til å tilbe «dyret».

Den kristne apostelen Johannes fikk se dette «dyret» i et syn i det første århundre etter Kristus. Johannes beskrev det han så: «Jeg så et dyr stige opp av havet, som hadde ti horn og sju hoder og på sine horn ti kroner, og på sine hoder bespottelses-navn. Og dyret som jeg så, var likt en leopard, og dets føtter som på en bjørn, og dets munn som en løvemunn; og dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt.» (Åpb. 13: 1, 2) Vi leser om hvor stor makt det fikk: «Der ble gitt det makt over hver stamme og folk og tunge og ætt. Og alle som bor på jorden, skal tilbe det.» — Åpb. 13: 7, 8.

Det er ingen tvil om hvem «dragen» er. Apostelen Johannes hadde tidligere omtalt «den store drage» som «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike». (Åpb. 12: 9) Men hva er dette «dyret», som får sin makt fra Djevelen?

«DYRET» IDENTIFISERES

Bibelforskere har beskjeftiget seg med dette spørsmålet i en årrekke. Én bibelforsker, Charles John Ellicott, ga i det 19. århundre ut en kommentar til hele Bibelen i åtte bind. I en forkortet utgave av Ellicott’s Bible Commentary finner vi følgende forklaring på hva ’dyret som steg opp av havet’ står for:

«Havet står for den store, urolige menneskemasse. Enkeltpersonene, lik større og mindre bølger, utgjør denne store, havlignende menneskemasse, som blir kastet hit og dit av impulser eller lidenskaper. . . . Dyret er alltid et bilde på denne verdens riker — det vil si, de riker som er grunnlagt på lidenskap eller selviskhet. De er sju i tallet, ettersom dyret har sju hoder. Vi leser senere om sju fjell. Disse verdensmaktene blir omtalt som fjell på grunn av deres styrke og stabilitet; som hoder på dyret fordi de, selv om de er atskilt, blir inspirert av dragens ånd, den ånd som er den største fiende av den rettferdige konges styre. I [Åpenbaringen] 17: 10 leser vi at fem er falt, den ene hadde makten, og den sjuende hadde ennå ikke oppstått. Nøkkelen til forståelsen blir således lagt i våre hender. Det sjette hodet er det romerske keiserrike.»

Denne kommentaren er basert på ledetråder som Bibelen inneholder. Bibelen bruker hav eller vann som et bilde på «folk og skarer og ætter og tunger». (Åpb. 17: 15) Vi leser også: «De ugudelige er som det opprørte hav; det kan ikke være stille, og dets bølger skyller opp skarn og dynn.» (Es. 57: 20) Når det gjelder det dyret som steg opp av «havet», inneholder Daniels bok i Bibelen opplysninger som kan hjelpe oss til å fastslå med sikkerhet hva det er. Vi finner der en beskrivelse av fire dyr — en løve, en bjørn, en leopard og en skapning som er forferdelig å se til. Det blir vist at disse fire dyrene står for fire konger eller riker. Løven står for Babylon, bjørnen for Medo-Persia og leoparden for Hellas. (Dan. 7: 2—7, 17, 18) Da apostelen Johannes skrev Åpenbaringen, hadde verdensmaktene Babylon, Medo-Persia og Hellas falt, og det hadde også stormaktene Egypt og Assyria gjort før dem. «Dyret» må følgelig stå for det store politiske system som har hersket over menneskene gjennom sju «hoder» som har fulgt etter hverandre, fra og med verdensmakten Egypt.

Noe som Jesus Kristus opplevde da han var her på jorden, viser at det virkelig er Satan som står bak de dyriske, herskende makter. Bibelen forteller: «Atter tok djevelen [Jesus] med opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg.» (Matt. 4: 8, 9) Fordi Satan hadde herredømme over «alle verdens riker», kunne han tilby Jesus Kristus dem. Guds Sønn benektet ikke at Djevelen var i den stilling at han kunne gi ham disse rikene. Jesus sa senere til sine disipler: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» — Joh. 12: 31.

Åpenbaringen viser at det ville bli øvd press på jordens innbyggere for å få dem til å tilbe «dyret», som Djevelen har makt over. Vi får vite at «det gjør at der blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i deres høyre hånd eller på deres panne, og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn». — Åpb. 13: 16, 17.

Dyrets «merke» ville vise at den som har det, tilhører «dyret» og gir det sin fulle støtte. Ellicott’s Bible Commentary sier at merket ’sikkert betyr at en føyer seg etter denne tyranniske verdensmakts prinsipper’.

Spørsmålet er så: Kan sanne kristne gi «dyret» sitt bifall? Ikke hvis de ønsker å være lojale overfor Jehova Gud og Herren Jesus Kristus. Åpenbaringen 13: 8 sier at ’ingen av dem som tilber dyret, har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet’.

DE FØRSTE KRISTNE STO FAST

Den måten de første kristne oppførte seg på overfor det sjette hodet på «dyret», Romerriket, viser at de var overbevist om dette. De kristne opptrådte naturligvis ikke på en respektløs måte overfor de regjerende myndigheter. De visste at Romerriket eksisterte fordi Gud tillot det. De styrende hadde dessuten et visst mål av en gudgitt samvittighet og ytet derfor tjenester som var til gagn for alle, også for de kristne. Til disse tjenester hørte det å opprettholde et rettsvesen, å bygge og vedlikeholde veier, å beskytte borgerne mot forbrytere og pøbel og lignende. De kristne betalte derfor med god samvittighet skatt og toll. De gjorde aldri opprør mot den verdslige myndighet. — Se Romerne 13: 1—7.

Selv de som fornektet kristendommen når de sto i fare for å miste livet, sa at de hadde lært å leve et eksemplarisk liv. I et brev til keiser Trajan skrev Plinius:

«Andre, som ble navngitt av en angiver, bekjente seg først som kristne, men nektet det så og sa at selv om de hadde vært kristne, hadde de avsverget sin tro — noen for tre år siden, andre for enda flere år siden og noen for endog 20 år siden. De tilba alle sammen Deres bilde og statuene av gudene og uttalte samtidig en forbannelse over Kristus. Og dette var den beretning de fortalte om den religion de en gang hadde bekjent seg til, enten det nå fortjener å bli omtalt som en forbrytelse eller en villfarelse: nemlig at de var vant til å samles på en bestemt dag . . . og som ved en høytidelig ed forplikte seg til ikke å gjøre noe ondt, til aldri å begå bedrageri, tyveri eller ekteskapsbrudd, aldri å bryte et løfte eller å holde tilbake en betrodd eiendom når de ble bedt om å gi den fra seg.»

Romerriket hadde ikke noe å frykte fra slike lovlydige mennesker. Men bare det at noen bekjente seg til kristendommen, var nok til at de kunne bli dømt til døden. Som svar på Plinius’ brev, hvor han spurte om hvordan han skulle behandle saker som berørte de kristne, skrev keiser Trajan:

«De skal ikke oppspores. Men hvis de skulle bli anklaget og dømt, så la dem bli henrettet, dog med det forbehold at hvis noen nekter at han er en kristen, og vil bevise at han ikke er det, ved å påkalle våre guder, la ham da, uansett hvor mistenkelig hans tidligere oppførsel kan ha vært, bli frikjent når han angrer.»

Ja, bare en liten bevegelse kunne bety enten liv eller død. De kristne kunne i mange tilfelle ha reddet livet ved å legge aldri så lite røkelse på et alter som sto foran en statue av den regjerende keiser. Men sanne kristne ville ikke inngå kompromiss. De etterkom ikke dette ønsket fra det sjette hodet på «dyret».

Mange mennesker i vår tid synes at det var helt meningsløst at de kristne skulle innta et slikt standpunkt. Vi leser i boken The Beginnings of the Christian Religion:

«Tilbedelseshandlingen overfor keiseren besto i å legge litt røkelse eller stenke noen dråper vin på et alter som sto foran en statue av keiseren. Kanskje fordi denne situasjonen er nokså fjern fra vår egen, synes vi ikke at det er noen særlig forskjell mellom dette og . . . å løfte hånden for å hilse flagget eller et høyt anerkjent statsoverhode, et uttrykk for høflighet, respekt og patriotisme. Mange av dem som levde i det første århundre, så kanskje på det på samme måte, men de kristne gjorde ikke det. De betraktet det hele som en tilbedelseshandling og mente at de ved å utføre den ville anerkjenne keiseren som en guddom og derved være utro mot Gud og Kristus, og de nektet å gjøre det.»

Men hvorfor tok ikke det sjette hodet på «dyret» hensyn til de kristnes samvittighet? Det hadde ingenting å frykte fra dem. De lød sin Herres befaling: «Gi . . . keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 21) Det sjette hodet på «dyret» var imidlertid ikke tilfreds med å få det som med rette tilkom det. Det ville også ha det som var Guds. Den ovennevnte boken sier videre:

«Fordi [de kristne] nektet, ble de regnet for å være politisk illojale. Grunnen til at de kristne ble forfulgt, var nettopp at de ble regnet for å være fiender av staten, fordi de ikke ville være med på å tilbe keiseren. Det var denne tilbedelsen som bidro til å skape virkelig enhet blant de mange forskjellige elementene som utgjorde Romerriket.»

Legg merke til at det striden til syvende og sist dreide seg om, var politisk lojalitet mot staten — en lojalitet som satte staten foran Gud og gjorde staten til den høyeste myndighet. Det sjette hodet på «dyret» hadde ingen innvendinger mot sine undersåtters religion så lenge de dyrket keiseren. Men det ville ikke tolerere at noen viste himmelens og jordens Skaper udelt hengivenhet. Det sjette hodet satte følgelig seg selv opp som en gud og forlangte å bli anerkjent som det. En slik overmodighet kunne sanne kristne ikke gå med på. De visste at de måtte stå til regnskap overfor en myndighet som var høyere enn staten, nemlig Gud og Kristus.

TILBEDELSEN AV «DYRET» I VÅR TID

I nyere tid er den kristne gruppen som er kjent verden over som Jehovas vitner, blitt behandlet på samme måte av «dyret» som de kristne i det første århundre. Ta for eksempel det som har skjedd i det afrikanske landet Malawi. Der blir det forlangt at alle landets borgere skal være medlem av landets eneste eksisterende politiske parti, «Malawis kongressparti». Et medlemskort til et beløp som tilsvarer litt over en krone, viser at den som bærer det, ’aksepterer det regjerende politiske partis prinsipper’ og følger landets president, dr. H. Kamuzu Banda. Hvordan er det meningen at Malawis innbyggere skal se på kjøp av et «partikort»? Et offisielt sirkulære som ble utstedt 27. august 1975, sier: «Dette er den eneste måten hvorpå vi, dette lands innbyggere, kan påskjønne vår Leder, Ngwazi [dr. Banda], for at han bygger ut vårt land.» De som ikke vil kjøpe et «partikort», blir følgelig sett på som mennesker som er illojale mot presidenten. Det faktum at de som nekter å kjøpe et kort, er lovlydige borgere som virkelig elsker sine medmennesker, blir ikke tatt i betraktning. Malawis myndigheter betrakter dem som forbrytere, som mennesker som ikke har krav på noen rettslig beskyttelse.

Som følge av dette blir menn og kvinner som av hensyn til sin samvittighet nekter å kjøpe «partikort», utsatt for en fryktelig forfølgelse. I mange tilfelle er deres hjem blitt brent og deres eiendommer beslaglagt. De er blitt slått, ofte til de har mistet bevisstheten. Det er blitt begått rystende ugjerninger mot dem, ja, mange er til og med blitt utsatt for seksuelle overgrep. Noen er blitt drept. Tusener er blitt stuet sammen i konsentrasjonsleirer. Spebarn er blitt tatt fra sine mødre, og noen av disse barna har senere dødd fordi de ikke har fått ordentlig stell.

Mange ville sannsynligvis si at det måtte være bedre å kjøpe dette «partikortet» og unngå alle disse vanskelighetene. Jehovas kristne vitner regner naturligvis ikke med at alle skal forstå deres standpunkt, og de ønsker heller ikke å tvinge sin overbevisning på andre. Alt de ønsker, er å få lov til å leve et moralsk rent liv, å få vise at de er sterkt interessert i sine medmennesker, og å ha frihet til å vise Gud udelt hengivenhet.

Jehovas vitner setter sitt forhold til Gud og Kristus høyere enn alt annet. Hvis de skulle gi sin uforbeholdne støtte til en politisk ordning, ville de handle i strid med Bibelens lære, som sier at alle jordiske regjeringssystemer eksisterer fordi Gud tillater det, men bare til han velger å fjerne dem og la sitt rike ved Jesus Kristus overta makten. (Dan. 2: 44; 7: 13, 14) Jehovas vitner har lovt Gud og Kristus troskap. Enhver handling fra deres side som kunne tyde på noe annet, ville derfor være ensbetydende med illojalitet. Ved å begå en slik handling ville de ta fra Gud og Kristus det som med rette tilkommer dem, og følgelig tilbe «dyret».

De foranstaltninger som gir oss liv og hjelper oss til å opprettholde livet, kommer dessuten ikke fra den politiske stat, men fra Gud. Den kristne apostelen Paulus sa til dem som bodde i Lystra: «I de framfarne tider lot [Gud] alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.» — Ap. gj. 14: 16, 17.

Når staten forlanger at landets borgere skal sverge den troskap for å få del i de foranstaltninger Gud har skaffet til veie (for eksempel ved å innføre tvungent medlemskap i et politisk parti), framstiller den seg selv som kilden til alle gode ting og gjør seg selv til Gud. De som støtter statens politikk på dette punkt, enten de gjør det frivillig eller under tvang, tilber «dyret». De samtykker i dyrets ringeakt for den sanne Gud og i alle de overgrep det begår mot dem som viser Gud udelt hengivenhet.

Svaret på spørsmålet om hvorfor sanne kristne ikke kan og ikke vil tilbe «dyret», er derfor enkelt. Dyret har ikke krav på å bli tilbedt. Uansett hvor ubetydelig en tilbedelseshandling kan se ut til å være, ville en kristen være illojal mot Gud og Kristus hvis han utførte en slik handling. Sanne kristne vil i stedet vise livets Giver udelt hengivenhet og støtte hans Sønns rike.

Spørsmål fra leserne

● Tror Jehovas vitner på Jesus Kristus?

Ja, i aller høyeste grad! Vi tror av hele vårt hjerte alt det Guds Ord sier om Jesus Kristus, og det er det vi forkynner. Vi tror derfor også på det apostelen Peter sa: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» — Ap. gj. 4: 12.

Også utenforstående som har undersøkt vår bibelske lære, innser at vi tror på Jesus. Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia (1967) sier for eksempel i sin artikkel om Jehovas vitner:

«De regner Jesus som det største Jehovas vitne, ’en gud’ (slik oversetter de Johannes 1: 1), som står over alle så nær som Jehova. Før sin tilværelse som menneske var han en åndeskapning som ble kalt Logos eller Ordet eller erkeengelen Mikael. Han døde som menneske og ble oppreist som en udødelig åndesønn. Hans lidelse og død var den pris han betalte for å gjenvinne retten til evig liv på jorden for menneskeheten.» — Bind VII, side 864.